Tilbake til programdebatt | Programutkast 3 | Gjeldende program | AKPs heimeside
(De prinsipielle kritikkene av programkomiteens forslag er framlagt i laget og har støtte fra flere av medlemmene. Men teksten i endringsforslagene er utformet av en kamerat og pga. tidsnød ikke formelt behandlet i laget.)
Kapittel 1. Målet: Et kommunistisk verdenssamfunn
(Endringer i forhold til programkomiteens tekst er i kursiv.)
Ved starten på det nye årtusenet har sosialismen lidd nederlag eller degenerert i nesten alle de landene som forsøkte å bygge sosialismen i forrige århundre. Borgerskapet har lyktes i å knytte ordet kommunisme dil de mest negative og undertrykkende sidene ved disse forsøkene. Å gjenreise tiltroen til og kampen for et sosialistisk samfunn synes vanskelig nok. Hvorfor insisterer vi da fortsatt på også å snakke om kommunismen?
Sosialismen innebærer at den private eiendeomsretten til produksjonsmidlene er avskaffet, ved at arbeiderklassen og folkeflertallet har tatt demokratisk kontroll over økonomien og styrer den etter samfunnets felles behov. Overgang fra dagens kapitalisme til sosialisme vil bety et stort framskritt for menneskeheten. Men erfaring viser at sosialistiske samfunn fortsatt er fulle av klassemotsetninger. Klassekampen fortsetter. Borgerskapet i og utenfor sosialistiske land vil få hjelp av inngrodde vaner fra det gamle samfunnet i sine forsøk på å føre samfunnet tilbake til kapitalismen. Derfor et det fra første stund nødvendig å holde fast ved og kjempe for et videre mål: Det klasseløse, kommunistiske samfunnet. Uten et slikt mål mister utviklinga av det sosialistiske samfunnet retning, og da kan det fort degenerere.
Det kommunistiske samfunnet er et mål som det er umulig å beskrive i detalj i dag. Men noen prinsipper er det mulig og nødvendig å formulere.
1.1 Slutten på klassesamfunna
Menneskene har levd på jorda i flere hundre tusen år, mens klassesamfunn, klasseundertrykking og klassekamp bare har eksistert i noen tusen år. Utviklingen av et kommunistisk, klasseløst samfunn vil bety en avslutning på denne epoken.
Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produksjonsredskaper som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen og klasseskillene. Det la også grunnlaget for skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid og en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling, og skapte staten som redskap for en herskende klasse. Fra da av har historia vært en hsitorie om klassekamp. I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien i ulike former ble den institusjonen som ga menn makt over kvinner og barn.
Gjennom sin historie har menneskene utnyttet naturen, utviklet redskaper, skapt ny teknikk og moderne vitenskap. Undertrykte klasser har styrtet herskende klasser, knust foreldete samfunnssystemer og utvikla nye måter å organisere produksjonen og samfunnsstyringa på. Klassekampen er historias drivkraft, men foregår til enhver tid innenfor de rammene utviklinga av produktivkreftene setter.
Kapitalismen har utvikla produktivkreftene til et nivå der hele menneskeheten kunne ha levd uten materiell nød eller savn og uten at noen utbytter andres arbeid. Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør privat profitt til produksjonens hovedmål, hindrer en fornuftig utvikling av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Samtidig undergraver kapitalismen også sin egen eksistens. Den skaper sine banemenn og -kvinner, arbeiderklassen, som er i stand til å gripe makta i samfunnet og gjøre produksjonsmidlene til kollektiv samfunnseiendom. Ei framtid for kapitalismen peker mot et samfunn og en verdensorden med et ekstremt og destruktivt undertrykkingssystem. Alternativet er at arbeiderklassen og dens allierte gjør opprør, styrter den herskende klassen og starter bygginga av nye sosialistiske samfunn. AKP mener at målet for den videre utviklinga av disse sosialistiske samfunna må være en endelig avskaffing av all klasseundertrykking, ved at menneskene har reell materiell, økonomisk og sosial likhet og ikke lenger er delt i samfunnsklasser. Det er dette vi kaller kommunisme.
1.2 Den private eiendomsretten og lønnsarbeidet må oppheves
I et kommunistisk samfunn må ikke bare privat, men også statskapitalistisk forvaltning av produksjonsmidlene være avviklet. Samfunnsmedlemmene må reelt disponere produksjonsmidla og naturressursene i fellesskap. Lønnsarbeidet slik vi kjenner det innebærer alltid en mulighet for menneskers utbytting av andre mennesker. Det samfunnmessig nødvendige arbeidet for å skaffe fram de nødvendige godene må under kommunismen basere seg på frivillighet, enighet og reell likhet. Det betyr ikke nødvendigvis at alle med det vil arbeide mindre. Det vil finnes nok av oppgaver for menneskelig arbeidskraft i omsorg for mennesker, nødvendig produksjon, undervisning, vitenskap, kunst og administrasjon.
Reell likhet betyr heller ikke at alle vil arbeide like mye, eller like hardt, eller legge beslag på like mye av produktene. Evner og krefter er forskjellige, reelle behov er forskjellige. Derfor formulerte Marx mottoet "Fra enhver etter evne, til enhver etter behov" som prinsipp for kommunismen. Dette prinsippet er i seg sjøl verken mystisk eller utopisk. Det har alltid blitt forstått og hatt støtte i arbeiderklassen. Som ide ligger det under de beste veldferdsordningene arbeiderklassen i Norge har kjempet fram under kapitalismen; som felles, offentlig helsestell og omsorgen for uføre og psykisk utviklingshemmete. I mindre skala har det også blitt forsøkt og vist seg å fungere i mange typer kollektiver, under ulike forhold. Kommunismen vil gjøre dette prinsippet allmenngyldig.
1.3 Bytteverdiproduksjonen må erstattes av bruksverdiproduksjon
Et kommunistisk system må også bety at produksjon for bytteverdi reelt blir borte. De produkter og tjenester menneskene trenger vil kunne produseres uten tanke på individuell materiell fortjeneste og distribueres kollektivt og gratis. "Til enhver etter behov" er riktignok ikke det samme som "til enhver etter ønske". Et kommunistisk samfunn må også finne fram til rettferdig håndtering av individuelle ønsker som ikke kan løses kollektivt. Men de fleste behov vi i dag er vant til å måtte ha penger for å kunne dekke, kan faktisk like gjerne dekkes kollektivt. Et klasseløst samfunn vil gjøre det mulig.
1.4 Staten som redskap for en herskende klasse må erstattes av en frivillig sammenslutning mellom frie mennesker
Prinsippet under kommunismen må være at menneskene organiserer seg og finner sin frihet uten å trampe på andres frihet, i "en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling" (Det kommunistiske manifest, siste setning i kapittel 2). Kjernen i statene slik vi kjenner dem til nå har vært og er voldsapparatet, som brukes av herskerklassene til å sikre og utøve sin makt. Sosialismen må i første omgang opprettholde en sterk statsmakt, som på demokratisk vis styrer i arbeiderklasssens og folkeflertallets interesse. Men målet for det kommunistiske samfunnet må være å la alle ta likeverdig del i samfunnsstyringa, slik at skillet mellom styrende og styrte kan viskes ut, og staten som maktorgan etter hvert kan bygges ned og forsvinne. Et klasseløst samfunn vil også bety at partier og organisasjoner som har ivaretatt klasseinteresser vil bli unødvendige, og dermed etter hvert vil dø hen. Det vil også gjelde kommunistiske partier.
1.5 Menneskene vil kunne utvikle seg fritt og allsidig
Den tida som må gå med til arbeid for å skaffe det menneskene trenger materielt for å leve, kunne allerede i dag vært mye kortere enn den er. I et klasseløst kommunistisk samfunn vil den kunne kortes ytterligere ned. Dette kan gi alle gode høve til å utvikle sine evner. Skillene mellom samfunnsmessig nødvendig arbeid, kulturaktiviteter og ulike former for aktiviteter som utfordrer og utvikler folks evner vil da kunne reduseres. Det samme gjelder skillet mellom håndens og åndens arbeid.
1.6 Kvinneundertrykkinga må være avskaffet
Et klasseløst, kommunistisk samfunn kan ikke nås uten at kvinneundertrykkinga er avskaffet. Oppheving av privateiendom til produksjonsmidlene og av lønnsarbeidet vil oppheve familiens betydning som økonomisk enhet. Det vil gjøre at livsfellesskap mellom mennesker ikke lenger vil være bestemt av økonomiske forhold eller sosial tvang. Kommunismen må ha som mål at kjærlighet og frivillig sosial omsorg skal være bestemmende for fellesskapet mellom foreldre, barn og andre slektninger, enten disse er knytta sammen biologisk eller sosialt. Barn og ungdom må ikke lenger være henvist bare til foreldres private omsorg. Samfunnet må sikre at de blir inkludert som fullverdige samfunnsmedlemmer og får dekt sine behov.
Det at grunnlaget for kvinnens underordning på denne måten forsvinner, gjør at den ideologiske undertrykkinga av kvinnene også kan fjernes for godt. Det samme gjelder diskriminering av homofile og andre seksuelle minoriteter. Det klasseløse samfunnet vil ikke være reelt før denne prosessen er fullført.
1.7 I samspill med naturen
Kommunismen muliggjør en sikring av alle samfunnsmedlemmenes materielle basisbehov. Dette og det faktum at kapitalen og dens behov for akkumulasjon ikke lenger eksisterer, vil minske faren for rovdrift på naturen.
Men menneskene må ta hensyn til at det alltid vil være en motsigelse mellom menneskets aktivitet og de økologiske prosessene. Siden kommunismen er en bevisst, frivillig sosial sammenslutning, hvor det å berike seg materielt ikke lenger er noen drivkraft, vil menneskene ha mulighet til å tilpasse sin virksomhet i pakt med at de er en del av naturen, og skape et samfunn som tar hensyn til naturens lover, i den grad de evner dette.
Et kommunistisk samfunnet kan ikke løfte oss fri fra naturens og fysikkens lover. Sjøl om menneskeskapte naturkatastrofer vil kunne elimineres, vil naturbetinga skifte i livsbetingelsene kunne komme til å få store følger, og i verste fall føre til ny materiell nød.
Da vil også den kommunistiske samfunnsorganiseringa kunne gå tapt og nye klassesamfunn kunne oppstå.
1.8 Kommunismen må være et verdenssystem
Mens sosialismen vil kunne etableres i enkeltland, er det ei forutsetning for å etablere kommunismen at alle jordas folk er frigjort. Bare det kan gi sosialismen den trygghet og styrke som trengs for å kunne utvikle den fram til det klasseløse samfunnet. De kommunistiske fordelingsprinsippene må gjelde for alle mennesker i verden, ellers vil det alltid være grunnlag for ny ulikhet og ny undertrykking.
Hvordan en kommunistisk verden konkret vil organiseres, er det i dag umulig å fastslå. At kommunismen må være et verdenssystem betyr naturligvis ikke at ulike folkeslag blir borte, eller at alle vil snakke ett språk. Vi må regne med at kulturelt betinga forskjeller vil fortsette å eksistere, og at den kollektive organiseringa av samfunnet vil ta ulike lokale former.
Med reell likhet mellom menneskene og nedbygging av statene som maktapparat vil trolig nasjonene også gradvis miste sin betydning som fellesskap. Målet må være at den bevisste, frie sammenslutninga av menneskene ikke lenger skal være begrensa av geografiske eller sosiale skiller. Dette vil tillate enkeltmennesket å utvikle seg i større frihet enn noensinne tidligere i historia.
Under slike forhold vil det ikke lenger være grunnlag for økonomisk, sosial eller kulturell utbytting eller undertrykking folkegruppene imellom. Dermed vil også det materielle grunnlaget for rasisme og andre former for sosial diskriminering være borte, og det blir mulig å endelig nedkjempe rasismen ideologisk. Det klasseløse samfunnet vil ikke være reelt før også denne prosessen er fullført.
1.9 Kommunismen - også et samfunn med motsigelser og utfordringer
Det kommunistiske, klasseløse samfunnet er et mål vi kjemper for, fordi det er nødvendig hvis vi skal få slutt på all den nød og undertrykking klassesamfunnene har skapt og skaper. Om menneskeheten makter å nå dette målet, vil svært mange av de motsigelsene som jordas folk sliter med i dag bli borte. Men et klasseløst samfunn vil garantert heller ikke være statisk, eller være uten spenninger og problemer. Nye former for ulikhet og undertrykking kan dukke opp, og vil måtte bekjempes bevisst. Noen av de motsigelsene vi kjenner i dag, vil trolig overleve. Og andre vil dukke opp, som resultat av ei utvikling vi i dag ikke kan si noe om. Kommunister proklamerer aldri "historias slutt". Vi setter bare opp slutten på klassesamfunnene og all den elendighet de produserer som et riktig og nødvendig mål, i den nåværende fasen av menneskehetens historie.
---o0o---
Programkomiteens ide med å presentere det endelige målet i åpningen av programmet er i og for seg ikke dum. Men slik komiteen har foreslått dette kapittelet, er det veldig sterkt preget av determinisme: Kommunismen, med alle sine gode sider, er bare noe som kommer.
Marx mente at sosialismen og kommunismen ville komme til å seire. Men det gjorde han som konklusjon på en faktisk analyse: Han kom til at en kollektivt styrt planøkonomi ville fremme produktivkreftenes videre utvikling i større grad enn kapitalismen. Man kan og bør diskutere nøkternt styrkene og svakhetene i denne analysen. Det er påpekt noen alvorlige svakheter ved den i en artikkel i Røde Fane nr. 2, 2001, men det er ikke det viktigste poenget her. Poenget er at Marx' analyse er en vitenskapelig vurdering av oddsen for kampen, ikke noen religiøs spådom. Men denne vurderingen har i sosialismens historie blitt håndtert som et religiøst dogme: Kommunismen kommer, for slik er det.
Mange av de verste overslagene og forbrytelsene som er gjort i sosialismens og kommunismens navn har trolig vært påvirket av et slikt dogmatisk forhold til den marxistiske analysen og troen på framtida. Og den dogmatiske framtidstrua har ikke minst blitt brukt til å rettferdiggjøre både feil og overgrep, innad som utad. Derfor er alt som smaker av slik "religiøs" framstilling av teorien for folk flest forbundet med den kommunistiske bevegelsens verste tradisjoner. På grunn av dette mener jeg det er avgjørende å unngå en framstilling som - bevisst eller ubevisst - gir et slikt dogmatisk og "religiøst" inntrykk av teorien vår.
Endringsforslaget klarer kanskje ikke fjerne dette preget helt. Men for ikke å skade programprosessen for mye på et så seint stadium har jeg også prøvd å bygge på den foreliggende teksten i programkomiteens forslag, så langt det var mulig.
Pkt 6.2.4, fra tredje setning:
Maktkonsentrasjonen åpna også for feilaktige linjer og ledelsesmetoder. I flere land begikk parti- og statsledelsen store forbrytelser i sosialismens navn. Det utvikla seg etter hvert et nytt borgerskap ...
Begrunnelse: I framstillingen av de sosialistiske landenes historie bør vi ikke forfalle til sjølpisking og etterpåklok, ensidig sverting av de første forsøkene på å bygge sosialismen.
Men av hensyn til vår egen troverdighet og ikke minst av hensyn til framtida må vi heller ikke være redde for å kalle en spade for en spade. Ikke minst i Sovjet ble det begått en god del forbrytelser, noe annet ord er ikke dekkende.
6.3.7. Sosialismen må bety en utvidelse av demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet. Den sosialistiske staten må være sekulær og ikke stimulere religiøs virksomhet. Men det må være religionsfrihet og ikke forsøk på å avskaffe religiøs virksomhet med tvang. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnslivet må mediene og kulturlivet sikres rettigheter og rammebetingelser som gjør dem uavhengige av både politiske myndigheter og kapitalgrupper.
Den sosialistiske staten må innskrenke disse rettighetene for grupper som vil gjeninnføre kapitalismen med makt, med eller uten støtte fra imperialismen utenfra; og for nazistiske og rasistiske organisasjoner. Samtidig er det avgjørende at slike nødvendige tiltak ikke kan misbrukes til å undertrykke befolkningas demokratiske rettigheter. Det er derfor helt nødvendig at det sosialistiske samfunnet holder fast ved prinsipper om offentlighet, likhet for loven, et uavhengig rettsvesen og reell rettssikkerhet.
6.3.8 Sannsynligheten for at et folkeflertall må bruke væpnet makt for å forsvare en sosialistisk omveltning mot borgerskapets voldsapparat er en utfordring for utviklinga av det sosialistiske demokratiet etterpå. Erfaring både fra sosialistiske land og fra nasjonale frigjøringskamper tilsier at væpnete omveltninger, sjøl om de er nødvendige og har brei støtte, alltid innebærer en risiko for at ledelsen etterpå kan misbruke våpenmakta til å undertrykke kritikk og demokratisk opposisjon. For å unngå dette må den revolusjonære bevegelsens forpliktelser på rettsikkerhet og sikring av de demokratiske rettene etter revolusjonen være så klar at det blir umulig for noen ledelse å neglisjere dem.
6.3.9. Kommunistiske partier må også under sosialismen være uavhengige av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn.
osv (alle punktenes nummerering endres ett hakk)
Begrunnelse: Historia til de sosialistiske forsøkene til nå gjør at sosialismen har sitt største troverdighetsproblem i spørsmål om demokratiet og de demokratiske rettighetene. Hvis vi uttrykker oss slik at det virker som vi ser på dette som et selvfølgelig og enkelt spørsmål ("Sosialismen vil bety en utvidelse ..." osv.), gir vi inntrykk av at vi har lært sørgelig lite.
Dette er vanskelig, ellers hadde det ikke gått så galt som det gjorde både i Sovjet, Kina, Albania og andre steder. Vi kan ikke stille garantier for at en revolusjon med norske kommunister i ledelsen vil klare å håndtere det riktig. Men som et minstemål må vi vise at vi erkjenner vanskene, og ikke etterlate noen tvil om at vi har skaffet oss en annen linje på spørsmålet enn våre kamerater i forrige århundre hadde. Ellers har vi ingen mulighet til å gjenreise tiltroen til sosialismen.
Kapittel 2; innledninga, tredje avsnitt: Den første setningen ("De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er for lengst historie") settes som avslutningen på avsnittet foran. Resten av tredje avsnitt ("Dens måte å produsere ... til ...er i ferd med å smuldre") strykes.
Begrunnelse: Dette er foreløpig ønsketenkning. Visst flater veksten i øyeblikket ut i store deler av verden. Kanskje er vi på vei inn i ei ny overproduksjonskrise. Men det er for lettvint å snakke om noen "allmenn stagnasjon i økonomien", og systemets politiske legitimitet er fortsatt sørgelig mye større enn den var for eksempel i 1930, i 1945 eller i 1975.
Siste setning i avsnittet etter: Den vil kunne gå i spissen for at framtidsscenariet ...
Begrunnelse: Det er dessverre ikke gitt at den voksende internasjonale arbeiderklassen faktisk vil spille denne rollen. Det er avhengig av at den blir sin rolle bevisst, og det er igjen avhengig av utviklingen av den revolusjonære bevegelsen, over hele verden.
2.3.3. Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som igjen og igjen fører til økonomisk stagnasjon.
2.4.4 , fjerde setning: ... Selv om vi kjenner til de alvorlige virkningene tungmetaller eller ...
Begrunnelse: "Katastrofale" er et for kraftig ord akkurat her, etter min vurdering (jeg er belemret med fagkunnskap på området.)
2.6.4, første setning: Det finnes andre former for undertrykking, som ikke egentlig er rasisme men har flere ...
Begrunnelse: Mye av det som er regnet opp her regnes blant folk i dagligtale som rasisme. Vi bør ikke gi inntrykk av at vi oppfatter det som mindre graverende.
2.10.3, første setning: Også omfanget av spekulasjonsøkonomien er et tegn på at kapitalismen har problemer.
Begrunnelse: Igjen: Unngå formuleringer som har preg av ønsketenkning!
- For øvrig fins det en del trykkfeil og reint språklige svakheter, men det overlater vi til en endelig redaksjonskomite.
Tilbake til programdebatt | Programutkast 3 | Gjeldende program | AKPs heimeside