Tilbake til programdebatt | Programutkast 3 | Gjeldende program | AKPs heimeside
Jeg har noen innsigelser til programforslaget. For det første synes jeg det har en del viktige mangler. Det gjelder:
Dessuten synes jeg ofte at det framkommer faktaopplysninger, som nok kan være riktige (ikke alltid), men som lite har i et program å gjøre.
Her er noen konkret forslag
Jeg foreslår dette som nytt punkt 2.1:
Arbeid og kapital
Grunnlaget for det kapitalistiske systemet er kapitalistenes utbytting av arbeiderne. Arbeiderne rår ikke over produksjonsmidler, dvs det som skal til for å drive produksjon i egen regi. For å leve må de selge arbeidskrafta si til en kapitalist eller til det offentlige. Arbeidskjøperen, uansett hvem han er, er interessert i å få arbeidskrafta billigst mulig og få tynt mest mulig arbeid ut av arbeideren. Av dette oppstår det nødvendigvis klassekamp. Fagforeningene er nødvendige redskaper i denne kampen.
En kapitalist rår over produksjonsmidler. Han ansetter arbeidere som kan bruke disse produksjonsmidlene til å produsere varer og tjenester, som kapitalisten så kan selge for profitt. Som Marx påviste, er grunnlaget for profitten at arbeideren produserer større verdier i løpet av en arbeidsdag enn det hun får igjen som lønn. Det må hun gjøre, ellers ville ikke kapitalisten ha ansatt henne. Frykten for arbeidsledighet gjør det mulig for ham å holde lønna lav. Den samme frykten, og kapitalistens "rett" til å kontrollere og lede arbeidet, gjør det mulig for ham å opprettholde arbeidsdisiplinen og et høyt tempo. Slik produserer arbeiderne en merverdi som kapitalisten tar ut ved å selge varene med profitt.
Når dette systemet vel er i gang, er det sjølforsterkende. Når neste lønningsdag nærmer seg, er arbeideren like langt fra å ha spart opp kapital til å begynne for seg sjøl. Kapitalisten, derimot, kan bruke merverdien til å kjøpe mer produksjonsmidler, ansette flere arbeidere og utvide produksjonen. Småprodusenter som driver for seg sjøl, klarer ikke å konkurrere med kapitalistenes effektive stordrift, og må ta seg jobb som arbeidere. De kapitalistene som ikke klarer å innføre ny teknologi eller presse arbeiderne sine tilstrekkelig, blir også utkonkurrert. Arbeiderne som ikke henger med i tempoet, eller som jobber i bedrifter som må innskrenke, danner en hær av arbeidsløse. Denne hæren kan enten trekkes inn i nye kapitalistiske foretak og prosjekter, eller fungere som trussel og advarsel for de arbeiderne som ennå har jobb. "Vil du ikke, står det nok av folk utafor porten som vil."
Slik er kapitalismen et sjølforsterkende system som stadig revolusjonerer produksjonsmidlene og teknologien, som sprer seg over hele jorda og gjør flere og flere til arbeidere, og som forvandler hele samfunnet i sitt bilde. Profitten blir overordnet alt annet. Staten blir kapitalen stat.
Siden sjølve kjerna i det kapitalistiske systemet er kapitalistenes utbytting av arbeiderne, kan arbeiderne ikke frigjøre seg uten å avskaffe systemet, og systemet kan ikke avskaffes uten at arbeiderne frigjør seg. For å få det til, trenger de et kommunistisk parti og en enhetsfront med alle grupper som føler kapitalismens herjinger på kroppen.
Til avsnitt 3.1.1 – eventuelt i stedet for foreliggende tekst:
Norge er nå verdens tredje største oljeeksportør, og de norske gassressursene er bare i begynnelsen på å bli utnyttet. Dette har meget stor betydning for klassekampen i Norge, for samfunnsutviklingen og for Norges forhold til andre land. Industrien er blitt særlig raskt nedbygd i Norge, og den gjenværende industrien er i stor grad basert på oljevirksomheten.
Staten har veldige inntekter av oljevirksomheten. Derfor er staten den overlegent største privatkapitalisten i Norge. Gjennom oljefondet er staten en internasjonal finanskapitalist, og Statoil er et betydelig multinasjonalt selskap med imperialistiske ambisjoner. Oljeinntektene blir altså brukt som kapital til å utbytte arbeiderklassen og folket i andre land.
Den norske oljepolitikken har i stor grad blitt innrettet mot å tjene USAs interesser i kampen for å kontrollere andre oljeproduserende land. Den norske gasspolitikken blir nå lagt om i tråd med kravene fra EU. Slik tjener de norske politikerne de største imperialistmaktene. Å stille krav til oljepolitikken er en viktig del av den antiimperialistiske kampen i Norge.
Til avsnitt 3.1.2:
Gjennom EØS-avtalen blir størstedelen av ny norsk lovgiving bestemt av EU, og ikke av norske myndigheter. Å gjenvinne den norske sjølråderetten gjennom å si nei til EØS-avtalen er avgjørende for klassekampen i Norge på svært mange områder.
Følgende avsnitt, setninger og ord strykes (grunngiving i parentes):
Tilbake til programdebatt | Programutkast 3 | Gjeldende program | AKPs heimeside