Programdebatten i AKP 2000 - 2001
[Attende til debattoversikta] [Attende til AKP si heimeside]
Programdebatten i AKP 2000 - 2001[Attende til debattoversikta] [Attende til AKP si heimeside] |
|
Helheten i kapittelet er ok, men noen formuleringer og utsagn trenger tilsvar.
4.1.3 (side 33, første avsnitt): "Kamp for nasjonal sjølråderett er i vår tid en integrert del av den sosialistiske revolusjonen, retta mot det imperialistiske borgerskapet. Kampene mot norsk EU-medlemskap, WTO og Nato er konkrete uttrykk for dette og bidrar til å bygge opp både nasjonale og internasjonale enhetsfronter."
Kritikk: Dette er en påstand som trenger en forklaring og utdyping.
4.4 (side 38, første avsnitt): "Det politiske systemet under sosialismen må derfor være prega av denne målsettingen; på den ene sida å hindre at borgerskapet igjen erobrer makta og samtidig å utvikle samfunnet slik at arbeiderklassens særstilling også forsvinner."
Kritikk: På hvilken konkret måte hindrer man borgerskapet å erobre makta igjen? AKP går inn for frie demokratiske valg. Sett at borgerskapet vinner valg til nasjonalforsamlingen. Skal et ikke definert voldsapparat settes inn for å hindre borgerskapet i å danne sine maktstrukturer? Hvordan kan arbeiderklassen – etter først å ha erobret makta – sikre fortsatt makt uten å undertrykke borgerskapet? Er det ikke en god porsjon naivt å tro at borgerskapet ikke kan vinne valg under første fase av sosialismen? Slik programteksten er utformet, kreves det en entydig forklaring på hvordan borgerskapet skal hindres i igjen å erobre makta. I motsatt fall blir et av de viktigste spørsmål i forbindelse med revolusjon/sosialisme lite troverdig.
4.4 (side 38, tredje avsnitt): "Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengige av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet, og se det som sin oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseøst samfunn."
Kritikk: Hva slags styresett har man i en slik situasjon? Hvem styrer? Er det nære allierte til kommunister og revolusjonære som styrer? Hvorfor må kommunister og revolusjonære være uavhengige av staten? Spørsmålene krever klare svar.
4.4 (side 39, første avsnitt): "Det er et mål at mannen tar halvparten av hus- og omsorgsarbeidet, både så lenge det er organisert som privat ansvar og når dette arbeidet blir ledd i en større samfunnsmessig helhet."
Kritikk: Hva betyr dette? Skal profesjonell hus- og omsorgsabeidere overta alt arbeid i private hjem? Utsagnet krever en presis forklaring.
Programformuleringene over er uklare og problematiske selv for partimedlemmer, og ikke minst for utenforstående som kanskje er interessert i å bli partimedlem. De er også uttrykk for, slik miljølaget ser det, en "unnskyld-at-vi-er-til"-holdning som er resultat av kapitalismens offensiv og frammarsj de siste 10 åra. Da framstår deler av programforslaget som uklart!
Miljølaget har siden våren diskutert utkastet til program i flere møter. Vi har på tross av det ikke fått mulighet for å legge frem våre samlete kommentarer. Følgende oppsummering og nyskriving av kapitlene 1 og kommentarer til kap 2.5 står jeg derfor eneansvarlig for.
I forslaget her til kap 1 er det lagt inn et nytt første avsnitt. Det kan virke defensivt, men vi syns at en beskrivelse uten innledende forbehold blir lite troverdig. Der er foretatt flere kutt, nedkortinger og noen få tillegg. Stor og liten skrift er slått sammen fordi vi oppfatter den "lille skriften"som sentral. Merknadene til kap 2.5 er overordnede og er derfor ikke skrevet inn i teksten.
Når jeg bruker uttrykket vi er det ikke fordi vi har diskutert oss frem til absolutt enighet om de formuleringer som jeg legger frem, men fordi det føles mest naturlig. Vi mener at det er nødvendig å legge inn at de programformuleringer som finnes i kapitel 1 er visjoner og uttrykker det potensiale som vi "ser" i det klasseløse samfunnet. Der er mange forhold som vi ikke ser i dag, der er problemer hvor vi ikke i dag kjenner det detaljerte innholdet eller løsningene. Som PS skrev i innlegg nr 11 til programdebatten "Det har skjedd store endringer av teknologi, produksjonsmåte og klasseforhold siden Marx."
Hilsen Hanne
----
1.0. Visjonene
I dette kapitelet beskriver vi visjoner og vi uttrykker det potensiale som vi ser i det klasseløse samfunnet. Der er mange forhold og problemer som vi ikke ser konturene av i dag. Vi kjenner heller ikke det detaljerte innholdet i oppgavene som vil dukke opp eller løsningene på disse.
Under kommunismen vil en rekke av de motsigelser som finnes i dag være borte. Det fører til at menneskeheten kan gå over i en sivilisert fase uten innbyrdes kriger og ødeleggelser av produktivkrefter og natur. Men det vil langt fra være noe statisk samfunn uten motsigelser og spenning. Sjøl om de materielle forutsetningene er der, vil heller ikke alle former for undertrykking vi kjenner i dag forsvinne av seg sjøl, uten aktive, bevisste, samfunnsmessige tiltak. Også nye motsigelser vil dukke opp, som resultat av nye forhold og utvikling vi i dag ikke kan se konturene av. Motsigelsen mellom gammelt og nytt vil være der. Det vil være umulig i dag å si hvordan dette samfunnet vil arte seg i detalj, men noen viktige forskjeller fra det kapitalistiske stadiet vi lever under i dag vil være (de følgende 6 punkter): [mesteparten av teksten her kommer fra punkt 1.5]
1.1. Slutten på klassesamfunna
Menneska har levd på jorda i flere hundre tusen år, mens klassesamfunn og klasseundertrykking bare har eksistert i noen tusen år. Kommunismen vil være resultatet av klassekampen og av at de materielle betingelsene har sprengt rammene for at en klasse kan holde produksjonen av varer i gang på et grunnlag som samler opp rikdommen hos den.
Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produktivkrefter som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen, skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling. Staten ble skapt som redskap for en herskende klasse. I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien – i ulike former – ble den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.
Gjennom sin historie har menneskene utnyttet naturressurser, utviklet redskaper, skapt ny teknikk og moderne vitenskap. Undertrykte klasser har styrtet herskerne, knust foreldete produksjonsmåter og bygd nye samfunnssystemer. Utviklinga av produktivkreftene og det arbeidende folkets opprør er historias drivkraft.
1.2. Den private eiendomsretten er oppheva
Under kommunismen er klassene avskaffa og den private eiendomsretten til naturressurser og produksjonsmidler er oppheva.
Menneskers utbytting av andre mennesker gjennom lønnsarbeidet vil være slutt og den tvungne arbeidsdelinga vil være oppheva. På grunn av det høyt utvikla nivået av produktivkreftene, vil nødvendig samfunnsmessig arbeidstid bli ivaretatt uten noen arbeidstvang. Motivene for å samle seg "gods og gull" vil være borte og bytteverdiproduksjonen vil være opphørt. "Fra enhver etter evne, til enhver etter behov" vil være et motto til dette samfunnet.
1.3. Samfunnsorganiseringa
Det fins ikke lenger noen stat som redskap for en herskende klasse. Andre former for samfunnsorganisering vil ordne den nødvendige distribusjon av bruksverdier og tjenester og andre aktiviteter som menneskeheten nyter godt av. Den skal også sikrer et harmonisk samspill mellom menneskene og naturen [nytt].
Under kommunismen, vil utfordringene bestå i andre ting enn å sikre enkeltindividene mest mulig materielle goder, da det ikke lengre er ubalanse i fordelingen av disse. Det materielle grunnlaget for motsetningen mellom å oppfylle de personlige og de sosiale behovene vil derfor være borte. Individene finner da sin frihet uten å trampe på andres frihet, i "en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling" (Det kommunistiske manifestet, siste setning i kapitel 2, side 70 i Røde Fane-oversettelsen 1998). .[Tas ut: " ... da det ikke lenger vil være noen knapphet på disse". Merknad: Miljølaget har flere ganger diskutert at dette utsagnet, kanskje mer enn noe annet i denne teksten er ytterst idealistisk. Vi har ikke ubegrensede med energi ressurser og jordens naturressurser er ulikt fordelt.]
Skillet mellom styrende og styrte er oppheva. Partier og andre organisasjoner som skal ivareta særinteresser vil forsvinne. Det gjelder også det kommunistiske partiet.
1.4. Menneskenes liv
Menneskene blir hele mennesker, som fritt kan utvikle alle sine sider, og få dekket både sine sosiale og personlige behov. Den tida som går med til nødvendig arbeid for å skaffe det som menneska treng materielt sett for å leve, blir svært kort. Innenfor det universelle kollektivet kan menneska utvikle den fulle individualiteten og utfolde alle de skapende og nytende kreftene sine.
Siden den materielle fremmedgjøringa er avskaffa, vil det også være mulig å oppheve de samfunnsskapte biologiske og psykiske motsetningene hos mennesket og fjerne flere av de samfunnsbetinga sjukdommene som kapitalismen har skapt.
Klassesamfunnas undertrykkingsforhold opphører, men ikke alle motsetningsforhold (I følgende fem punkter er motsetningsforhold omskrevet til ideelle mål):
1.5. Nasjonene vil være borte.
Fellesskap og samvirke vil ikke først og fremst være avhengig av felles geografi, særskilt språk eller økonomisk aktivitet knytta til et bestemt område eller folkegruppe. Kommunismen vil være et verdenssystem. Det betyr ikke at det vil være en "verdensregjering" eller at alle snakker samme språk. Det vil fortsatt være kulturelt betinga forskjeller og egenarter og i stor grad lokal sjølstendighet i organiseringa av dagliglivet. Men forholdet mellom individene og de enkelte lokale formene for fellesorganisering vil være basert på felles normer og overenskomster om samfunnsmessig adferd. Den elektroniske revolusjon vil fører til at kommunikasjon flyter fritt over alle kontinenter [nytt].
1.6. I samspill med naturen
Under kommunismen vil de materielle basisbehovene være tilfredsstilt på grunn av de høyt utvikla produktivkreftene. Men menneskene må ta hensyn til at det er en motsigelse mellom menneskets aktivitet og de økologiske prosessene som også vil virke under kommunismen. Menneskene vil imidlertid være seg bevisst at de er en del av naturen og skaper et samfunn som tar hensyn til naturens lover, i den grad de evner dette.
Kommunismen er en frivillig sosial sammenslutning, hvor menneskene er seg bevisst forholdet mellom "frihetens og nødvendighetens rike". Rovdrifta på naturen skapt av kapitalens behov for akkumulasjon og de fremmedgjorte menneskelige behovene dette skaper er ikke lenger det som styrer forholdet menneske-naturen.
Uansett, det kommunistiske samfunn kan ikke løfte oss fri fra naturens og fysikkens lover. Sjøl om menneskeskapte naturkatastrofer elimineres, vil bråe naturbetinga skifte i livsbetingelsene kunne komme til å få store følger, også slik at den kommunistiske samfunnsorganiseringa kan gå tapt og klassesamfunna gjenoppstår.
[1.6.1 Hva ... . Dette er en følge av ... er tatt ut. Det fungerer som en avsporing i forhold til teksten som helhet.]
Miljølaget har tidligere gitt sine kommentarer ikke direkte i programdebatten, men i diskusjon med MF, og i debatten i Røde Fane. I TVs innlegg i Røde Fane har forholdet til samfunnets energibruk vært bredt omtalt. Vi mener at dette ikke er tilstrekkelig dekket inn i kap. 2.5.
Her syns vi fortsatt at teksten (den innledende) er preget av at det har en for sterk fokusering på naturvitenskap og forholdet mellom mennesket og naturen og et statisk syn på vitenskap og utvikling. Etter vår mening er forholdet mellom kultur og natur i høyeste grad med på å bestemme hvordan vi forholder oss til naturressursforvaltningen. De naturvitenskapelige nyvinninger er de sentrale for hva vi i dag vet om naturfenomener og fysiske lovmessigheter. Men det er fortsatt slik at bruk av denne viten er sentral. Det er de humanistiske og samfunnsvitenskaplige disipliner som f eks historie og økonomi som er med på å forme forholdet mellom kultur og natur eller mellom menneske og natur. I det siste avsnitt i "stor tekst"står det: "Naturen er dialektisk og i evig bevegelse." Det er i tillegg slik at menneskets måte å forholde seg til og forstå innholdet i dette utsagnet OGSÅ er dialektisk. Vår evne til å gripe f eks termodynamikkens 2. Lov er avhengig av om vi klarer å dra frem eksempler fra virkeligheten slik at politisk handling kan bli et resultat.
[Til det siste avsnitt innen 2.5.6.] Vi er av den oppfatning at det ikke er tilstrekkelig å bli kvitt kapitalismen. Det er en nødvendig betingelse, men ikke en tilstrekkelig. Det er ikke tilstrekkelig å si at målet for produksjonen er for: menneskenes felles beste (det er mulig at de som har skrevet dette er enig med oss). Målet må være for produksjon for menneskenes felles beste i en balanse med jordens og vårt solsystems ressurser. Ideene om at de neste generasjoner nok skal klare å finne opp det lure som stopper ozonhullet finnes overalt, men de holder ikke.
Miljølaget har diskutert utkastet til prinsipprogram og flere av oss har jobbet med kommentarer/endringsforslag til de enkelte kapitlene. Dette er våre kommentarer til kapittel 3: "Norge: Imperialistmakt og halvkoloni". (Det endelige resultatet av diskusjonene er ikke behandlet eller vedtatt i laget, og får derfor stå for undertegnedes regning.)
Det er vanskelig å kommentere kapittel 3, da det (som programkomiteen selv sier) ikke er ferdig redigert. Teksten er ikke gjennomarbeidet, og store deler av teksten er tatt fra det gamle programmet, og til dels fra et helt annet kapittel. Det gjør det til tider vanskelig å forstå, men vi våger oss likevel frampå med noen kommentarer og forslag til redigering / forandringer som vi håper kan være til hjelp.
Nytt kapittel
Slik kapittel 3 ser ut i dag er ikke overskriften representativ for innholdet. Store deler av teksten inneholder utdrag av det gamle programmet, fra kapittelet "Klasser og klasseallianser i Norge". Dersom vi skal ha med klasseanalysen vår i programmet bør dette være samlet i et eget kapittel. Vi forslår derfor at alle punktene fra 3.2 t. o.m 3.10 samt 3.12 tas inn det nye kapittelet "Klasser og klasseallianser i Norge" .
Avgrensning eller sammenslåing av kap. 2 og 3
Kapittel 3 "Norge – imperialistmakt og halvkoloni" bør kun inneholde punktene 3.1, 3.11, og 3.9, tredje avsnitt da det er disse som svarer på overskriften om Norge som imperialistmakt og halvkoloni. Dette perspektivet syns vi er veldig bra! Vi synes også at annet avsnitt, første side i kapittel 2, samt første avsnitt i 2.3 bør vurderes innbakt i kapittel 3.
Vi har i det hele tatt et problem med å skille mellom kapittel 2 og 3, her er det mange glidende overganger og ikke lett å se hva som skal være hvor. Det blir litt her og litt der mer eller mindre tilfeldig.Et forslag er at de to kapitlene bakes sammen med større bruk av mellom-overskrifter i teksten.
Imperialismen som system bør behandles tydeligere i programmet – slik det er nå, forsvinner det både i kapittel 2 og i kapittel 3. Det gamle programmet behandler dette spesifikt – kan det klippes noe derfra? Det bør i så fall ikke være langt.
Ting som går igjen
Det må legges vekt på at kapitlenes overskrift gjenspeiler det som blir sagt i teksten! (Eller omvendt.)
Bruk av ingresser kan være en god måte å sammenfatte kapittelets poeng/perspektiv. Det vil også være en hjelp for å "stramme inn" teksten. Bruk mellomoverskrifter! Utstrakt bruk av mellomoverskrifter vil lette teksten og fokusere på budskapet.
Teksten blir lett for langt og tungt og lite målretta. Vi er veldig usikre på om systemet med undertekster hjelper på dette problemet. Flere steder i programmet går undertekstene over flere sider! Mye av dette hører hjemme i en studiesirkel, synes vi.
Lykke til med det videre arbeidet!
Mette
Programdebatten i AKP 2000 - 2001[Attende til debattoversikta] [Attende til AKP si heimeside] |
|