Programdebatten i AKP 2000 - 2001
[Attende til debattoversikta] [Attende til AKP si heimeside]
Programdebatten i AKP 2000 - 2001[Attende til debattoversikta] [Attende til AKP si heimeside] |
|
OK
1.1 Slutten på klassesamfunnene.
Forslag:
Mennesket har levd på jorden i mellom 2–3 millioner år. Homo Sapiens Sapiens den arten som alle dagens mennesker tilhører har levd- av formet naturen rundt seg i flere hundre tusen år, ...
Jeg mener det er riktig å karakterisere at Homo Habilis tilhørende menneskeslekten dvs Homo Habilis, Homo Erectus, Homo Sapiens Neandertalis og Homo Sapiens Sapiens. Mennesket er etter dette mellom 2–3 millioner år gammelt og ikke flere hundre tusen. Dette viser at mennesket er i utvikling og at vi betrakter oss selv ( Homo Sapiens Sapiens) som en del av denne utviklingen.
Homo betyr mann og omgjort til begrepet menneske, det er på tide at vi fikk et felles navn på kvinner og menn!?
Homo Sapiens Sapiens (det tenkende mennesket opphøyd i andre ( )2 ). Ganske frekt synes jeg, tyder på borgerlig arroganse i forskerkretser!
1.1.1 (tredje linje)
Forslag:
kjønnsbestemt arbeidsdeling og derved ble staten skapt og organisert som redskap for en herskende klasse.
Presisering.
2.1 Kapitalistisk rikdom – og fattigdom (fjerde linje)
Forslag:
Det har utviklet vareproduksjonen slik at mengden av varer som skapes i dag, overgår på enkelte områder det som menneskeheten behøver for å tilfredsstille sine materielle behov.
Presisering.
2.2.1 (første linje)
Forslag:
Riktigheten i Marx sitt utsagn ...
Utrykket sannhet må betraktes som tilnærmet et religiøst uttrykk og kan derfor ikke brukes!
Forslag:
Dette punktet må omarbeides. Her bør vi presisere mye klarere hvem vi mener tilhører arbeiderklassen dvs hvilke yrkes- og samfunnsgrupper det er snakk om: Arbeidere innen: mekanisk industri, bygg og anlegg, transport, varehandel, helse- og sosialomsorg, offentlig tjenesteyting, hjemmeværende, pensjonister, arbeidsløse, uføretrygdede... På denne måten vil en se at arbeiderklassen vokser raskt og at den utgjør flertallet av befolkningen. Og hvor det kommer klart frem hvordan utviklingen av kapitalismen logisk fører til, at samfunnet splittes opp i bare to klasser: arbeiderklassen og borgerskapet og hvor arbeiderklassen vokser og borgerskapet minsker. Småborgerskapet raderes ut (antallet bønder og fiskere minker dramatisk). Industrien automatiseres (antallet industriarbeidere minker) og offentlig virksomhet industrialiseres (antallet ansatte som skyves over i arbeiderklassen øker).
Merk: Det hadde vært svært viktig for klassekampen at vi hadde greid å analysere oss frem til hvilke yrkesgrupper som i dagens situasjon kan ramme borgerskapet hardest i en gitt kampsituasjon og hvilke yrkesgrupper som har de beste mulighetene og tradisjonene til å løser oppgaver kollektivt.
3.7. De intellektuelle
Forslag:
Dette punktet må omarbeides. Svært mange som i dag har skaffet seg høyere utdanning (høyskole eller universitet) utfører et arbeide som ikke plasserer dem i noe småborgerlig sjikt. Flere og flere av dem skyves over i arbeiderklassen. Dette er i tråd med at industrien automatiseres og offentlig virksomhet industrialiseres.
3.9 Motsetninger mellom by og land, sentrum/periferi (tredje avsnitt)
Forslag:
Sør og vestnorsk og utenlandsk kapital har ranet ressursene...
Vestnorsk: spesielt innen fangst og omsetning av fisk.
Forslag: Ny tittel på kapittelet!
Kapittel 4.2: Den sosialistiske revolusjonen
Forslag: Arbeiderklassens revolusjon
Avsnitt 1
"Samtidig viser alle historiske erfaringer at borgerskapet er forberedt på å knuse rettferdige sosiale opprør med vold og fascisme."
Forslag:
har gjennomført og er forberedt på å knuse rettferdige politiske og sosiale opprør
Avsnitt 2
"En sosialistisk revolusjon er et sosialt opprør ..."
Forslag:
En revolusjon fra arbeiderklassen er et politisk opprør...
Avsnitt 3
"Samtidig er revolusjonen avhengig av at flertallet av de som har objektive interesser av sosialismen allierer seg med arbeiderklassen og vil ha en ny samfunnsorganisering."
Forslag:
Dette må omarbeides! En revolusjon med utgangspunkt i dagens arbeiderklasse er en revolusjon med flertallet av folket bak seg. På hvilke måter arbeiderklassen er avhengig av støtte fra andre klasser i forbindelse med en revolusjon er et taktisk spørsmål.
Kapittel 4.4 Sosialismen i vår tid
Avsnitt 1
"Den teknologiske utviklingen har lagt grunnlaget for å trekke større deler av folket med i direkte styring og innflytelse over den sosialistiske staten ..."
"Sosialismen er en overgangsperiode mellom kapitalisme og kommunisme hvor arbeiderklassen har tatt statsmakta."
Forslag:
... har lagt grunnlaget for å trekke større deler av arbeiderklassen med i direkte styring og innflytelse over den proletariske staten ...
Proletariatets revolusjonære diktatur er en overgangsperiode mellom kapitalismen og det klasseløse samfunnet (kommunismens andre fase) hvor arbeiderklassen har tatt statsmakta.
Avsnitt 4
"Et sosialistisk samfunn må bygge på full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnet må massemediene sikres rettigheter og rammebetingelser som gjør dem uavhengige av både politiske myndigheter og private kapitalgrupper."
Forslag:
Dette avsnittet må omarbeides og en må stille spørsmålet: for hvilke klasse skal en sikre full ytringsfrihet, pressefrihet? Uavhengige massemedier? Uavhengige av hva? Det finnes ikke massemedier som er uavhengige av klasser! Det er både ønskelig og nødvendig at arbeiderklassen har et godt grep om stor og dominerende massemedier!
Avsnitt 11
"Arbeiderklassen og dens allierte må bygge opp sine egne statsorganer, og sørge for at folkevalgte organer får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål."
"Bare et utvidet representativt demokrati kan sikre at det arbeidende folket er i stand til å styre den sentrale planen. Sosialistisk demokrati må bety frie hemmelige valg mellom kandidater og partier som representere ulike alternativer."
Forslag:
Dette avsnittet må omarbeides! Her gjenspeiler avsnittet tenkning ut fra dagens borgerlige demokratiske styringssystemer. Arbeiderklassen vil ha behov for andre typer og mer kontrollerbare maktorgan.
Avsnitt 13
"Arbeiderklassen må organiseres for å utøve makt som klasse. I de enkelte bedriftene skal arbeiderne ha avgjørende makt over produksjonen."
"... og at arbeiderne organiserer seg for å utvikle kontroll over og ledelse av produksjonen.
Forslag:
... skal arbeidene ha avgjørende makt over produksjonen og bedriftens ledelse.
... og at arbeiderne organiserer seg for å utvikle politisk og økonomisk kontroll over produksjonen og bedriftens ledelse.
Marx fra Det kommunistiske manifestet:
“Av alle de klasser som i våre dager står mot bursjoasiet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse. De andre klassene synker hen og går under i storindustrien, mens proletariatet er storindustriens eget produkt.
Hele middelstanden – småfrabrikantene, småkjøpmennene, håndverkerne, bøndene – alle kjemper de mot bursjoasiet for å redde sin eksistens som middelstand fra undergangen. De er altså ikke revolusjonære, men konservative, ja enda mer, de er reaksjonære, de forsøker å dreie historiens hjul tilbake. Er de revolusjonære, så er de det med henblikk på sin forestående overgang til proletariatet, så forsvarer de ikke sine nåværende, men sine fremtidige interesser, de forlater sitt eget standpunkt for å stille seg på proletariatets standpunkt.”
Engels og Marx: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse:
“... den mektigste, økonomiske herskende herskende klasses stat, som gjennom den også blir den politisk herskende klasse og på denne måten oppnår nye midler til å holde den undertrykte klasen ned og utbytte den... og den moderne representativstat er et verktøy for kapitalens utbytting av lønnsarbeidet.”
Engels:
“Hele den hittil kjente skriftfestede historie er historie om klassekamper, historien om rekkefølgen av visse samfunnsklassers herredømme og seier over andre. Og på denne måten vil det fortsette helt til det som er grunnlaget for klassekampen og klasseveldet forsvinner, nemlig privateiendommen og den anarkistiske samfunnsmessige produksjon. Proletariatets interesser krever at dette grunnlaget knuses, og derfor må de organiserte arbeidernes beviste klassekamp føres mot dette grunnlaget. Og all klassekamp er politisk kamp.”
Marx:
“De politiske institusjoner er en overbygning over det økonomiske grunnlaget. Vi ser for eks. at de forskjellige moderne statsformer i Europa tjener til å befeste borgerskapets herredømme over proletariatet.”
“Menneskene har alltid vært og kommer alltid til å være naive offer for bedrag og selvbedrag i politikken så lenge de ikke lærer seg å lete etter interessene til bestemte klasser bak hvilke som helst moralske, religiøse, politiske og sosiale fraser, erklæringer og løfter. Tilhengerne av reformer og forbedringer vil alltid bli lurt av dem som forsvarer den gamle ordning, så lenge de ikke skjønner at enhver gammel institusjon, hvor meningsløs og råtten den enn tar seg ut, holdes oppe av kreftene til den ene eller den andre herskende klasse. Og for å knuse disse klassers motstand finnes det bare ett eneste middel: i selve det samfunn som omgir oss, å finne, opplyse og organisere slike krefter som kan – og ifølge sin samfunnsmessige stilling må – utgjøre den kraft som er i stand til å feie det gamle unna og bygge det nye.”
“Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med revolusjonær forvandling av det ene til det andre. Til dette svarer også en politisk overgangsperiode hvor stauten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.”
Lenin: Marx – Engels – marxisme:
“Historien viser at staten, som et særskilt apparat til å tvinge menneskene, bare oppstår der og når det oppsto en deling av samfunnet i klasser – dvs. en deling i grupper av mennesker hvorav noen permanent er i stand til å tilegne seg andres arbeid, hvor noen mennesker utbytter andre.”
“Når det dukker opp en slik gruppe mennesker som er sysselsatt med å styre og ikke noe annet, og som for å styre trenger et spesielt apparat til å tvinge og kue andres vilje med vold – med fengsler, særskilte avdelinger av menn, en hær osv. – da oppstår staten.”
“Er staten i et kapitalistisk land, i en demokratisk republikk – spesielt i en slik som Sveits eller Amerika – i de frieste demokratiske republikker, et uttrykk for folkeviljen, summen av hele folkets beslutning, uttrykket for nasjonens vilje osv., eller er staten en maskin som gjør det mulig for kapitalistene i et gitt land å opprettholde sitt herredømme over arbeiderklassen og bøndene?”
“Selv den frieste og mest progressive form for borgerlig stat, den demokratiske republikk, forandrer på ingen måte denne kjensgjerning (se sitatet ovenfor), den forandrer bare dens form (regjeringens forbindelse med børsen, bestikkelighet – direkte og indirekte – hos embetsmenn og presse osv.). Sosialismen fører til opphevelse av klassene og derved til opphevelse av staten.”
“Det politiske demokratis mekanikk virker i samme retning. Uten valg går det ikke i våre dager, massene er ikke til å komme forbi, og i denne trykksakenes og parlamentarismens tid er det umulig å lede massene uten et vidt forgrenet, systematisk gjennomført og velsmurt system av smiger, løgn, svindel og sjonglering med moderne og populære slagord, uten løfter i øst og vest om alle slags reformer og goder for arbeiderne - bare de vil oppgi den revolusjonære kampen for å styrte borgerskapet.”
“Sosialismen betyr opphevelse av klassene. Proletariatets diktatur har gjort alt det har kunnet for å oppheve klassene. Men klassene kan ikke oppheves med en gang. Og klassene består og kommer til å bestå i det proletariske diktaturs epoke. Når klassene forsvinner, vil diktaturet bli overflødig. Uten proletariatets diktatur kommer de ikke til å forsvinne.”
I partiprogrammet under kapittel 4 må vi i klare ordelag ta utgangspunkt i hva arbeiderklassen trenger og har av behov for å sikre sitt grep om arbeiderstaten. Vi må ikke være så opptatt av å presisere og sikre de andre samfunnsklassenes interesser på en slik måte at det skader det politiske maktgrunnlaget for den eneste progressive klassen, arbeiderklassen. Er vi blitt redde for å måtte definere innholdet av arbeiderklassen revolusjonære diktatur, i så fall, hvorfor det? Dette er jo maktens kjerne, det avgjørende spørsmålet om hvor vidt arbeiderklassen skal lykkes i å ta og komme til makta og dermed kunne bygge en ny type stat som passer til behovene for den nye herskende klassen i samfunnet, arbeiderklassen.
Det var jo ikke proletariatets revolusjonære diktatur som var problemet i Sovjet og Kina, men at det ikke blei innført i tilstrekkelig grad.
Den mest grensesprengende og samfunnsmessig gjennomgripende revolusjonen i klassesamfunnenes historie er når arbeiderklassen gjennomfører sin politiske revolusjon ved å etablere (sette inn) arbeiderklassens diktatur, en revolusjon som for første gang i klassesamfunnenes historie gir grunnlag for å oppheve klassene. Starten er arbeiderklassens politiske voldsmakt (stat) som forsvarer og utbrer arbeiderklassens makt og innflytelse ut til alle kriker og kroker av samfunnet.
Ved hjelp av sin egen stat (via styringssystemer) vil arbeiderklasse måtte sette i gang en prosess hvor arbeiderklassens makt helt og holden gjennomsyrer hele samfunnet og på denne måten fjernes alle rester av de andre samfunnsklassene som er igjen etter revolusjonen. Det nye samfunnet vil etter hvert bare bestå av en klasse. For å gjøre dette trenger arbeiderklassen maktorganer som er effektive og fungerer på en slik måte at de fult ut er kontrollerbare av klassen selv. Vi snakker her om et maktsystem hvor den enkelte arbeider deltar i den politiske styringen av sin arbeidsplass, sitt lokale- og regionale samfunn og sin egen stat.
Arbeidsfolks erfaringer med den borgerlige demokratiske staten (dagens Norge) er at de ikke har innflytelse av betydning på sin egen hverdag verken på sin arbeidsplass, kommunestyre, fylkesting eller storting. En generell politiker forakt er kraftig utviklet blant arbeidere. Arbeidsfolk opplever også at deres egen fagforeninger ikke fungere som kamporganisasjoner for deres dagskrav og politiske krav, men som klassesamarbeidsorgan som fungere som dempere på misnøye og som i tillegg fungere udemokratisk (medlemmene oppdras ikke til å delta aktivt). Det representative “demokratiet” viser sitt sanne arrogante- og udugelige ansikt.
Under proletariatets revolusjonære diktatur skal arbeiderne styre politikken og økonomien.
Det sier seg selv, at skal arbeiderklassen ha den daglige kontrollen og retten til å utvikle sitt eget samfunn så må vi i programmet ta utgangspunkt i de faktiske behovene arbeiderklassen har for å utøve makt. En kopi av dagens borgerlige demokratiske erfaringer vil ikke duge. Eller for å si det med Marx: Arbeiderklassen kan ikke overta det borgerlige statsapparatet og bruke det til egen formål, men må knuse det gamle borgerlige statsapparatet og opprette sitt eget for å utvikle demokratiet for arbeiderklassen og alle arbeidene mennesker og for å undertrykke borgerskapet.
Arbeiderklassens revolusjon seirer ved at arbeiderklassen oppretter sin egen politiske voldsmakt/stat, arbeiderklassens revolusjonære diktatur. Denne politiske voldsmakta/staten brukes aktivt for å styrke arbeiderklassens posisjoner ovenfor de andre samfunnsklassene. En ny type av samfunnsmessig utvikling er i gang, en revolusjonær forandring av produksjon- verdifordelingsforholdene, en samfunnsforandring som medfører at det materielle forhold som er grunnlaget for de andre samfunnsklassene raderes ut og at disse klassen derfor etter hvert forsvinner.
Kommunismen første fase starter straks etter at arbeiderklassen har fullført sin revolusjon og innsatt sin stat (politisk voldsmakt, arbeiderklassens diktatur). Den første fasen av kommunismen er etablert. I denne fasen vil arbeiderklassen via sin stat utbre sin makt til hver krik og krok av samfunnet. Hele samfunnet vil bli gjennomsyret av arbeiderklassens materielle og intellektuelle behov. Arbeiderklassen stabiliserer sitt maktsystem og gjennom denne prosessen vil alle andre klasser bli gradvist utradert.
Bare en kontrarevolusjon før arbeiderklassens har stabilisert sitt maktsystem eller en okkupasjon fra ytre krefter kan stoppe denne samfunnsmessige prosessen.
Et klassesamfunn må minst bestå av to klasser, vi har nå fått et samfunn som består av en dominerende herskende klasse som logisk og faktisk sett har som oppgave å omdanne samfunnet til et kollektiv, det vil si det nye samfunnet består da mer og mer av bare en klasse, arbeiderklassen, en klasse som møter mindre og mindre motstand fra andre samfunnsklasser, klassene dør ut, klassekampen dør ut, og den nødvendig politiske voldsmakt (staten) for den herskende arbeiderklassen dør ut.
Kommunismens andre fase, overgangen til det klasseløse samfunnet, starter faktisk samtidig med kommunismens første fase og vil stadig vokse seg sterkere og etter hvert bli det dominerende utviklingstrekket i den løpende samfunnsprosessen.
Kommunismens andre fase er en prosess samtidig med kommunismens første fase (proletariatets revolusjonære diktatur) og ikke en etterfølgende. Prosessen går ikke mot en økende motsetning (spenning) som mellom to antagonistiske klasser og hvor motsetningene løses gjennom en revolusjon, men en stadig sterkere og tydeligere (glidende) overgang mot et klasseløst samfunn. På et gitt tidspunkt i denne samfunnsprosessen vil de samfunnsmessige uttrykkene for kommunismens andre fase (produksjon etter bruksverdi, den samfunnsmessige nødvendige arbeidstiden er lav osv) bli det dominerende og vi går raskere og rasker inn i et klasseløst samfunn. Det vil si, arbeiderklassens revolusjon fører samtidig med seg starten på at arbeiderklassens som klasse dør ut.
Dette er en periode med det siste klassesamfunnet i menneskets historie. Ringen er sluttet men i form av i en spiral. Dette er starten på en samfunnsmessig prosess som fører frem til det klasseløse samfunnet, denne prosessen foregår gradvis og i små og store sprang og ikke som store revolusjonære endringer hvor en klasse styrter èn annen.
Produksjonen legges mer og mer om til å produsere etter bruksverdi og ikke salgsverdi, ved å ta i bruk og videreutvikle moderne teknologi senkes stadig den gjennomsnittlige nødvendige samfunnsmessige arbeidstiden for å produserte produkter slik at flere og flere produkter kan tas i bruk gratis.
Ved at klassesamfunnet avvikles så kan en bygge gradvis ned de spesielle ordninger, institusjoner o.l. som ivaretar de andre klassenes interesser.
Produksjonen, fordelingen og de generelle samfunnsforholdene blir mer og mer kommunistiske, dvs vi opplever en bevisst- og fremdrivende kommunistisk samfunnsprosess.
Uttrykket sosialisme på overgangssamfunnet mellom kapitalisme og kommunisme er logisk sett feilaktig og skaper bare forvirring og uklarhet. Allerede i dagens kapitalistiske samfunn ser vi at det utvikler seg kommunistiske produksjons- og distribusjonsforhold, vi snakker ikke om “sosialistiske” produksjons- og distribusjonsforhold.
Legger vi inn begrepet “sosialisme” får vi ikke frem de to samtidige samfunnsprosesser som foregår under arbeiderklassens revolusjonære diktatur: kommunismens første og andre fase.
I tillegg så er begrepet “sosialisme” blitt brukt i så mange negative politiske hendelser at en kan legge hva som helst i uttrykket. Marx tok kraftig avstand fra hans tids mangfoldige sosialister. Vi har det moderne sosialdemokratiets tolkning av sosialisme og ikke minst nasjonalsosialismen (nazismen) og de moderne “bombe”-sosialistene i SV o.l.
Jeg hører også at det er en del folk som kaller folkeopprøret i Serbia for en sosialistisk revolusjon!
Skal vi bruke utrykket sosialisme så må det være av taktiske årsaker. Men da må vi presisere og definere innholdet slik at det er i samsvar med hva vi forstår med arbeiderklassens revolusjonære diktatur. I partiprogrammet til et kommunistisk parti skjønner jeg ikke at det skulle være er nødvendig. Hvis det er slik at ordet sosialisme er ok men ordet kommunisme er forkastelig, så hvorfor kaller vi oss da kommunister og partiet vårt for kommunistisk?
Eller er det ikke slik at den herskende klasse alltid har det privilegiet å kunne “drite ut” hvilket som helst politisk uttrykk som opprørerne bruker?
Programdebatten i AKP 2000 - 2001[Attende til debattoversikta] [Attende til AKP si heimeside] |
|