Unnskyld

av Arild Rønsen

Trykt i Klassekampen 18. juli 2003
Gjengitt med forfatterens tillatelse

Tilbake til hovedsida for denne debatten


Ja. Vi tok feil. I nesten alt.

Over fire sider i Dagbladet drar Bernt Hagtvet i gang en føljetong som forhåpentligvis vil underholde og opplyse langt utover seinsommeren.

M- l-bevegelsen. For hvilken gang? Men, OK - jeg skjønner hva han mener. For i ettertid er det ikke enkelt å få øye på hva vi gjorde rett. Eller rettere sagt; det er ikke veldig enkelt å få øye på hvilke riktige tanker vi gjorde oss.

(M-l-bevegelsen gjorde selvfølgelig mye nyttig, men å konvertere til stalinismen var da aldri noen forutsetning for å drive solidaritetsarbeid for Vietnam?)

Jeg drar hvert år på ei ukes ferie med kamerater jeg skaffa meg i m-l-bevegelsen. Og det er rart med det; ute i avec'en - ofte lenge før det - har samtalen på snodig vis lett for å dreie i retning vår felles fortid. "Gruppa", som vi etter hvert har adoptert som en slags fellesbetegnelse for m-l og alle dens komiteer.

Vi koser oss over hvor mye gøy vi hadde, men er nødt til å innrømme at det tankegodset vi representerte burde vært kasta på skraphaugen i god tid før vi var gamle nok til å lese ei bok. Mer enn det: Selvstendig tenkende sosialister hadde jo gjort det for lengst. Derfor kom m-l-bevegelsen til å bli en historisk parantes i mye videre betydning enn at vi alltid skreiv m-l slik - (m-l).

Hva må intelligente mennesker som Finn Gustavsen og Berge Furre ha tenkt, da de plutselig fikk en kraftig opposisjon til venstre for seg - en bevegelse som definerte ettparti-staten som "venstre"?

Som jeg sjøl skal ha uttalt en gang, i et sentralstyremøte i Rød Ungdom, da de mest våkne blant oss begynte å stille noen spørsmål: - Er'e så nøye 'a? Partiet skal jo ha makta likavæl!?

Furre og Gustavsen var nok sinte, men mest av alt tror jeg de må ha vært lei seg. Hadde de ikke nettopp brukt et voksent liv for å finne en vei som gikk utenom diktaturet? Jeg håper de tar seg tid til en skål, nå når alle forstår at de hadde rett. Det må føles rart for dem, å observere at Klassekampen er i ferd med å bli det beste Orientering noensinne.

Programformuleringer og semantikk til side. Vi kommer aldri unna disse fakta:

Vi gikk god for Stalin. Det gjorde vi, utrolig nok, tjue år etter at de fatale Moskvaprosessene var behørig dokumentert.

Vi trudde virkelig at den kinesiske modellen representerte en "helt annen type samfunn" enn Sovjetunionen. "Nyttige idioter" er bare fornavnet.

Vi trudde virkelig at Mao mente alvor da han sa "Bomb hovedkvarteret!" Er det rart tenkende mennesker klødde seg i huet: - Ærlig talt; hvor naiv er det mulig å bli? (Sjøl skreiv jeg særoppgave om Kulturrevolusjonen på gymnaset, til en 6-er så vidt jeg husker. Men jeg husker også at min historielærer i sin omtale meldte følgende til elevene i klasse 2Ee: - Jeg tror vi alle skal være glad for at Arild foreløpig ikke har til hensikt å bli historiker ...)

Vi ga jamnt faen i alt som har med ytrings- og organisasjonsfrihet å gjøre. "Politiske fanger" var et fremmedord. Om én bevegelse noen gang har hatt Målet Helliger Middelet som overordna prinsipp - ja, så må det ha vært m-l-bevegelsen.

Vi kjøpte Pol Pot. Vanskelig å si om dette var "bedre" eller "verre" enn Stalin, men faktum er jo at folkemordet fant sted rett foran våre øyne. Vår partiledelse var til og med present. Med bind for øya.

Oppå det hele: Alt dette tøvet framførte vi med den største stolthet og arroganse. I ettertid må jeg si jeg ser med beundring på den toleransen folk viste, de som tross alt sto ut med oss. Først og fremst de det gikk hardest ut over, medlemmene i SU/SV og AUF/AP - de som hata Ky-guttene like mye som oss. Jeg kan faktisk ikke huske å ha opparbeida én personlig uvenn i disse miljøene. Og det er ikke min fortjeneste.