Som student får man stadig høre forelesernes hjertesukk over hvor triviell og uintelligent norsk presse er. Da blir det litt komisk, men mest trist å se hvordan flinke professorer blir forvandlet til tøvende medieklovner fordi de ikke kan motstå fristelsen til å få se sitt eget ansikt på trykk i avisa.
I juli antydet professor Bernt Hagtvet i et innlegg i Dagbladet at AKPerne gjennomgikk våpentrening slik at de en dag ikke ville bomme på sine egne foreldre hvis revolusjonen skulle kreve dette. Dessverre kunne Hagtvet bare underbygge påstanden om potensielle foreldredrap ved å vise til en danske. Dermed havarerte tilløpet til en ny debatt, og vi fikk noe som vi har lest altfor mange ganger før: De som ble fornærmet av AKPerne på 1970-tallet, krever en unnskyldning. Mens de tidligere AKPerne gjør som de før har gjort: Holder kjeft, kjefter på andre, eller kjefter på seg selv.
Hagtvet er en god foreleser. Han legger opp timene som tv-show der han selv framstår som en Fredrik Skavlan etter en termos med kaffe. Studentene klapper, mens Hagtvet spretter rundt og forteller om paradoksale hendelser som forandret verden. I fjor ble Hagtvet belønnet med en egen internasjonal forelesningsserie: "Folkemord og politisk massevold i det 20. århundre".
"Jeg går både til himmel og helvete for denne viktige saken," sa Hagtvet uten synlig ironi til Klassekampen lørdag 2. august. Kommentaren var et svar på AKP-leder Jorun Gulbrandsens trussel om injuriesak. Selv en som bare opplevde 70-tallet i bleier, forstår at AKPs autoritære framtoning reiser en del prinsipielle spørsmål. Selvfølgelig er det viktig å diskutere hvorfor intellektuelle tiltrekkes av totalitære systemer - "like viktig er det å identifisere risikosonene for gjentakelser av slike sivilisasjonssammenbrudd," som Hagtvet selv skrev. Det er desto tristere da at nettopp Hagtvet krydret sine innlegg med en tåpelig våpenanklage som nok en gang vridde fokus mot stillstand: AKP-debatten framstår i dag som et bittert oppgjør mellom bitre, middelaldrende mennesker som tar sin egen bitre ungdomstid altfor høytidelig. Det eneste som hindrer denne debatten fra å fortsette i privatsfæren der den nå hører hjemme, er det faktum at en rekke av de involverte har havnet i sentrale posisjoner i utdanningsinstitusjoner, presse og næringsliv.
Den varslede rettssaken vil ta dette flåseriet til nye avgrunner. Hvis vi vil heve oss over hvor mye et garantert nederlag for AKP vil koste i våre skattekroner, er det mest begredelige plassen dette vil oppta på kommentar- og nyhetssidene. Jeg grøsser bare ved tanken på daglige kommentarer fra første benk i Oslo tingrett der Aftenpostens AKP-jeger Per Egil Hegge skildrer AKP-leder Gulbrandsens "iskalde opptreden" samtidig som han minnes sin egen heroiske kamp for ytringsfriheten i de harde 70-årene.
Det er mulig Hagtvets angrep på gamle erkefiender bare er en del av universitetets påtvungne markedsstrategi: "La oss senke standarden til pressens trivielle nivå slik at våre fagfolk blir avbildet i avisene." Dem om det. Jeg synes bare det er synd at en så flink mann, bruker så mye tid og plass, på så tullete oppspinn.