Det unnvikende oppgjøret

av Bernt Hagtvet
professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo

Trykt i Dagbladet 16. og 17. juli 2003
Gjengitt med forfatterens tillatelse

Tilbake til hovedsida for denne debatten


Når vil Pål Steigan og resten av AKPs lederskap på 1970-tallet ta politisk og moralsk ansvar for folkemordet i Kambodsja?

Kambodsja er igjen i nyhetsbildet. 6. juni kom meldingen om at det blir et rettsoppgjør med restene av Røde Khmer (RK). Nå blir det en lokal prosess med FN som garantist for internasjonale rettsstandarder. Det er det beste av to verdener. Lærdommen fra Serbia er at rettsoppgjør etter massedrap bør skje der overgrepene fant sted for å få en best mulig læringseffekt.

Folkemord var det 20. århundrets svøpe. Lite tyder på at det 21. blir annerledes. Akkurat nå drepes titusener uskyldige i Nord-Kongo. Verden synes å ha lært uendelig lite av massemyrderiene i Rwanda i 1994.

Mønsteret er klart: Systematiske forsøk på å tilintetgjøre hele grupper av mennesker på ideologisk, etnisk eller religiøst grunnlag ser ikke ut til å ta noen ende. Den amerikanske statsviteren R. J. Rummel beregner at mellom 1900 og 1987 er mer enn 38 millioner mennesker tatt av dage av regjeringer på grunn av gruppekjennetegn.

Norges rolle i dette bilde kan synes fjern. Men også vi har skyldnere. For lenge har det ligget en verkebyll i norsk politikk: Partiet AKP(m-l) og til dels folk i RV har aldri konfrontert seg ærlig med sin fortid. (En god del heller ikke med sin nåtid.) De var medløpere. Overfor forbryterske regimer har de forholdt seg skjønnmalende og unnfallende. Disse kretser skylder den norske offentlighet og seg selv en virkelighetsbearbeiding. Nå gir rettssaken i Pnohm Penh en god anledning.

Mellom Pol Pot og AKP(m-l) foreligger et ubehagelig slektskap. Poenget med å reise en debatt om AKP(m-l)s historie nå er ikke bare ønsket om å forstå en hel mentalitet. Like viktig er det å identifisere risikosonene for gjentakelser av slike sivilasjonssammenbrudd - tankegangen som gjør dem mulig.

Røde Khmers massedrap på eget folk i Kambodsja fra april 1975 til januar 1979 førte til at 1,7 millioner mistet livet, enten hakket i stykker med kjøttøkser, ofte foran sin familie, sultet eller arbeidet i hjel, eller ofrene døde som følge av RKs jordbrukspolitikk. Av Kambodsjas under 8 millioner mennesker døde en tredjedel. Redselsregimet i Pnohm Penh sto for et av de verste autogenocid historien kjenner.

Klassekampen kjørte i vinter en serie artikler fra tidligere m-l-ere i anledning AKP(m-l)s 30-årsjubileum. Resultatet var så ymse. Her var lite vilje til å gå til grunnelementene. Mest stolthet over ungdommens aktivisme, den gang historiens kraftlinjer glødet i Albania.

De gamle m-l-erne har lagt seg til hvile i en autistisk selvoppfatning som får moralske vurderinger av deres totalitære lefleri til å fremtre som urettmessige straffeekspedisjoner fra moralistiske bedrevitere. Det er en fantastisk situasjon, betegnende for en åndelig slapphet fra denne generasjonen som nå bør eksponeres i sin fulle bredde.

Så får vi ta høyresidens totalitære fristelser neste gang. Der er like mye grøderik mark.

Ingen ønsker heksejakt eller gapestokk. Eller ritualistiske "sjølkritikk"-seanser. Ingen ønsker å etterape AKPs egne metoder. Bare litt mer moralsk mot i fortidsbearbeidingen. Større skarphet i forståelsen av hva som hendte. Og ærligere vilje til utvetydig å ta avstand fra den radikale chic, den intellektuelle hensynsløshet som ligger under.

Hvordan kunne så mange intelligente unge mennesker hengi seg til en så kritikkløs forherligelse av de verste regimer menneskeheten har sett? Visste de ikke? Hvorfor er det ennå så mange som unnviker oppgjøret nå som vi vet?

"Patetisk" kaller Sigurd Allern de som prøver. Han har en lang vei å gå.

Det dreier seg om et helt "mind set": lengselen etter de totale løsninger og den absolutte sannhet. Etter å tre i historiske krefters tjeneste. Flukt fra friheten. Den synes å være et permanent trekk ved menneskets psyke.

Pol Pot døde i en ussel halmhytte i 1998. Men i alle fall vil noen av de ansvarlige for en av de nedrigste forbrytelser i etterkrigstiden nå møte sine dommere. Det dreier seg i første rekke om Ke Pauk, RKs tidligere nestkommanderende, Khieu Samphan og Nuon Chea, medlemmer av RKs øverste partisjikt, alle siktet for folkemord. I 1999 overga øverste sjef for RKs militære styrker, Chhit Choeun (alias Mok), og sikkerhetsjefen i RK, Kang Khek (alias Deuch) seg til kambodsjanske myndigheter. Deuch var ansvarlig for tortursenteret Tuol Sleng (også kalt S-21) der bare 7 av 16.000 fanger overlevde. Det er i dag folkemordmuseum.

Disse spørsmålene retter seg ikke bare mot de som helt åpent støttet Røde Khmer og legitimiserte deres folkemord, som de norske akp-erne. Ærlighet tilsier et langt bredere målområde: Brede sirkler innen norsk venstreside, også SV, bør konfrontere seg mer omsvøpsløst med sin fortid vis à vis diktaturene: sin ambivalens overfor dissidentene i Øst-Europa under kommunismen, sin Mao-romantikk og sitt forhold til DDR og Ceasescus Romania. Rettstatstenkning var ikke SVs sterkeste side i denne perioden.

Det finnes en representativ personlighet i denne arven: Pål Steigan, tidligere AKP(m-l)-formann. Gjennom han belyses en en hel tidsånd. I høst gikk det en kort debatt mellom Pål Steigan og undertegnede i Klassekampen (30.10 og 6.11). Utgangspunktet var Yaleprofessor og Kambodsja-ekspert Ben Kiernans forelesninger på Universitetet i Oslos seminar om folkemord og politisk massevold. Jeg har ventet med å ta opp tråden fra denne innledende debatten til vedtaket om rettstribunal forelå. Dette gjennombruddet gir saken en aktualitet som bringer de prinsipielle spørsmål opp i dagen.

Hovedspørsmålet er: Hvilke lærdommer kan trekkes av det som skjedde i Kambodsja på 1970-tallet? Er de som støttet Pol Pot modige nok til å gå inn i grunnstrukturene i sin tenkning?

Fra kadrenes side har det aldri vært gjennomført et skikkelig selvoppgjør, heller ikke etter historikeren Terje Tvedts viktige disseksjon fra 1989, boka ml.

Da annerledes i Danmark. Weekendavisen har foretatt et viktig tilbakeblikk, under titler som "Et falittbo gjøres opp", "Medløperi", etc. Også der stod politisk og moralsk ærlighet i fokus. 9. januar i år kom journalisten Ulrik Dahlin etter ti år som maoist i KAP med denne selverkjennelse: "Jo, jeg kunne være blevet en glimrende nazist, hvis jeg var født i Tyskland halvanden generation tidligere."

La oss derfor først spørre om det gir det noen mening i å si at dagens m-l-ere har et personlig ansvar for Røde Khmers herjinger. Faktum er at flere innen AKPs lederskap besøkte både Mao Tse Tung og Pol Pot på 1970-tallet. Vi diskuterer ikke blek teori eller skrivebordsaktører. Vi er ikke på sympsirkel på Blindern fjernt fra geværkolbenes stumpe lyd. Vi snakker om konkret deltakelse og politisk støttearbeid for perfide folkemordere.

Den tidligere AKP-formannen besøkte Kambodsja og Pol Pot i 1978, i spissen for en delegasjon av politiske pilgrimer. Som tidligere tiders livssynsturister til Stalin kom Steigan oppglødd hjem med rapporter om Røde Khmers løfterike sosiale eksperimenter. Tron Øgrim m.fl. var klakører.

Konklusjonen er ikke til å unngå: Pål Steigan må personlig stå til rette for det som skjedde som ingen andre, utenom andre AKP folk i tilsvarende lederverv. Ikke, naturligvis, fordi han selv var med på konkrete drap. Men i kraft av sin ideologiske og politiske støtte til overgriperne. Det gjør svar fra nettopp ham ekstra presserende.

Folk har sviktet før i sin politiske dømmekraft. Det har hatt svært ulike konsekvenser. En purung hirdmann i NS fikk merker resten av livet for sine mistak. Alle vet hvem som var NS. Enda deres støtte til despoter ofte var mye tydeligere enn unge NS-folk under sterkt familiepress, går de norske maoistene rundt i dag uten å bli holdt ansvarlig for noe som helst. De har tvert om gått til topps i det norske samfunnet. Det gjelder også andre totalitære sekter, som KUL o.a. som hadde kadre som i dag sitter meget høyt på samfunnstigen. De må takke sin gud for at de ikke fikk makt den gangen.

Pol Pot er tyrannen AKP(m-l) hadde et kameratslig forhold til. Her er en lakmustest for dybden i oppgjøret som må komme: Har partiet noengang har krevd at Pol Pot og hans håndgangne menn skulle stilles til ansvar for sine forbrytelser mot det kambodsjanske folk? Det er ennå ikke for sent. Såvidt jeg vet, sitter Pål Steigan i dette partiets internasjonale utvalg.

Hvordan vil AKP støtte krigsforbrytertribunalet i Phnom Penh? Dette er mitt første spørsmål til ham.

I høstens debatt uttalte Pål Steigan at han mente han selv og partiet hadde tatt et tilstrekkelig oppgjør med Pol Pot. I stedet spurte han meg om jeg hadde tatt til orde for å straffe de amerikanske krigsforbrytere som bombet landet sønder og sammen fra 1970 til 75. (Til det kunne jeg faktisk svare ja.)

Steigans strategi gir godt innblikk i hans tenkemåte. Han vil styrke sin egen sak gjennom å relativisere ansvaret for Pol Pots drap på egen befolkning. Det skal skje gjennom en ekvivalering av to forbrytelser, RKs voldsorgie med amerikanernes bombing fra 1970 til 75, som var forferderlig. Alle er enige om det. Dernest vil han vise at Pol Pot representerte et avvik fra marxistisk lære. Vi skal ta for oss begge punkter, andre poeng først.

En vurdering av AKPs holdninger dengang forutsetter en bevissthet om hva partiet visste på ulike tidspunkt - og hvilke forsøk som ble gjort for å skaffe seg best mulig kunnskapsgrunnlag for støtten til Mao Tse Tungs regime og senere til Pol Pot. For moralske og politiske avveininger forutsetter ikke bare at man vet - men også at man bevisst søker å vite. Bare på den måten kan man komme fram til mest mulig informerte beslutninger. Spørsmålet blir derfor: Søkte AKPs delegasjon bevisst informasjoner om det som foregikk da delegasjonen fra Norge møtte representanter for RK i Kambodsja i 1978? Steigan besøkte Pol Pot da folkemordet var på kulminasjonspunktet. Rykter hadde gått lenge. I Norge ble det endog holdt en høring med bred tilslutning i 1978.

Hørte eller så han intet? Ble det reist spørsmål fra den norske gruppens side om hvorfor forfølgelsene skjedde, hva hensikten med autogenocidet var? La dette være mitt andre spørsmål til Steigan.

Det mest sannsynlige er at Steigan og hans delegasjon gikk i den klassiske Potemkin-fellen som så mange naive "fellow travellers" til Stalins regime: De var rett-troende som så det de ville se og drev med ønsketenkning om resten. En tradisjonsrik øvelse.

Tretti år etter grunnleggelsen har AKPs kadre funnet seg godt til rette i det samfunnet de engang foraktet. Ingen av dem er sendt til omskoleringsleire. Ironisk nok har m-l-erne samlet seg særlig rundt posisjoner innen mediafeltet. Der skal de forvalte en ytringsfrihet som de i sin ungdom betraktet som et nytelsesmiddel for borgerskapet. I dag er forhenværende m-l-ere også gode til å kreve gjennomsiktighet og åpenhet fra andre. Å se en mann som Tron Øgrim sprade rundt som en politisk bajass med sin påtatte sosiolekt, som om ingenting er hendt, fyller mange med det samme dype ubehag i dag som for 30 år siden. Og en kommissartype som Jorunn Gulbrandsen hører ikke hjemme i et politisk parti, men på et presteseminar. Måtte gud bevare oss for å bli styrt av slike typer!

Hva med litt selvransakelse? Når vil det sannhetslys som partikadrene vil rette innover maktens Norge bli dreid innover mot partiets egen historie? Når får vi en arkivåpning der? Når slipper partiet inn uhildete historikere og samfunnsforskere? La dette være mitt tredje spørsmål til Pål Steigan.

Pål Steigan skiller mellom Røde Khmers ideologi og AKP(m-l)s grunnposisjoner. Mellom dem var et "hav av forskjeller", skrev han i Klassekampen. Hovedårsaken til Pol Pots terror ligger i et forsøk på å avskaffe - helt umarxistisk, som han sier - og "med en gang" (sic) - klassene, før det materielle grunnlag var til stede. RK er ifølge Steigan "verken marxistisk eller leninistisk". Slike forsøk på å hoppe over trinnene i den marxistiske utviklingsgang, lage revolusjon "uten et tilstrekkelig materielt fundament", vil måtte "ende med katastrofe". En treffsikker diagnose.

Altså: Om Pol Pot hadde vært mer "marxistisk" eller "leninistisk", ville RK ha unngått dette sivilisasjonsfallet. Dette er jo den underliggende, om enn usagte, implikasjon i Steigans resonnement. Man fristes til å spørre om Steigan har lest de siste Lenin-biografiene (f.eks. Dmitri Volkogonov og Richard Pipes) etter åpningen av arkivene. Bildet av en mer "humanistisk" Lenin og Stalin som en perversjon av den rene leninismen er ikke mulig å opprettholde. Lenin var like patologisk voldelig som Stalin, bare i mindre omfang.

Pol Pot selv så sin bevegelse i direkte forlengelse av maoismen. RK-lederen sa at Mao hadde gitt "en vei som samsvarte med de konkrete forhold og sosiale tilstander i vårt eget land". Pol Pot besøkte Kina i de tidlige stadier av kulturrevolusjonen og ble imponert. RK-dokumenter henviser hyppig til Det store spranget i 1958. Det han ville gjøre i Kambodsja var å overgå Mao, skape et umiddelbart Supersprang til en utopisk agrarkommunisme. To måneder etter tømmingen av Phnom Penh i 1975 besøkte Pol Pot Mao. Han sa at Mao var den mest briljante lærer siden Marx, Engels, Lenin og Stalin og at den kambodsjanske revolusjonen hadde "kreativt og suksessrikt tilpasset Maos tanker" (se f.eks. Kenneth M. Quinn: "Explaining the Terror", i K. D. Jackson (red): Cambodia 1975-8: Rendezvous with Death).

Steigan skal få store problemer med å slå ned grensepæler mellom en "sann" marxisme/maoisme og denne tragedien. Det betyr at det også vil bli meget vanskelig for ham å skille mellom AKPs samfunnssyn og Røde Khmers.

Dette inntrykket forsterkes ved formen for den selvransakelse Steigan mener han har tatt. Det han kaller et oppgjør dreier seg blott og bart rundt en marxistisk akse, forestillingen om "det materielle fundamentet" for opphevingen av klassene. Selve prosjektet, revolusjonen, omskapingen av samfunnet ved hjelp av terror under et ettpartistyre - den som "fikk en viss klangbunn her hjemme" etter kulturrevolusjonen, som han skriver - synes bare å skulle modifiseres, ikke kritiseres fra bunnen. Han synes å mene at det er tilstrekkelig å påpeke at Pol Pots formentlige "avvik" ikke passer med "marxismen". Hans forståelse av maktens fristelser blir dermed vanvittig naiv. Derfor blir også hans konklusjoner så ufullendte og bagatelliserende.

- Dra til Kambodsja

Ett resultat av vinterens debatt er det nye lys som er satt på den norske m-l-bevegelsens praksis her hjemme. Pål Steigan har naturligvis et poeng når han sier at AKP tross alt aldri drev med terror, selv i "våre mest venstristiske perioder", som han formulerer det. De var vel for norske, når alt kom til alt. Men er det nå så sikkert at AKP(m-l) var så uskyldige? I Weekendavisen for 31. januar i år intervjues norsk gifte Torben Weinreich om sine 20 år som kommunist og medlem av det danske søsterpartiet KAPs ledelse:

"Paradoksalt nok var det norske AKP faktisk et skræmmebillede på, hvor galt det kunne gå for et marxistisk-leninistisk parti. Partiet var fantastisk strengt og levede i en konstant krigskommunistisk tilstand, idet de mente, at krigen var nært forestående, altså en russisk invasion og et efterfølgende sammenstød mellem Sovjet og Nato. Partiet hadde den selvopfattelse, at det i løbet av få år ville blive forbudt, fordi det ville være illegitimt fra begge supermagters synspunkt. Nordmændene praktiserede våbentræning, og i partiets skolning kunne man komme langt ud i diskussioner, jeg ikke husker fra Danmark, blandt annet om nødvendigheden af at dræbe andre mennesker. Man forudså en tilspisset, revolutionær situasjon (...). For at blive medlem skulle man derfor indse at man kunne komme til at slå ihjæl, og at det kunne ramme mennesker, som stod en nær, for eksempel ens venner eller foreldre."

Weinreich får så spørsmål om han ikke ble forskrekket om at de talte om å slå venner og foreldre ihjel, og han svarer: "Man blev i hvert fall mindet om, at det hele ikke kun var abstrakt."

Kanskje er ikke avstanden fra AKP til Pol Pot så lang likevel? Hva sier norske m-l-ere til dette i dag? Stilt overfor denne ideologien var de norske m-l-erne som rådyr fastfrosset i lyskjeglen fra en bil: fjetret. Kunne ikke Steigan og hans kolleger være ærlig på dette punkt? Si det like ut og beklage det, uten forskjønnende omskrivinger og forsøk på å unnfly det moralske ansvaret? Dette er mitt femte spørsmål til ham.

Tilbake til det konkrete utgangspunkt, Kambodsja: Steigan kritiserer meg for å ville sidestille resultatene av feilslått jordbrukspolitikk med drap. Han siterer Ben Kiernan på at 1/3 av de 1,7-8 millioner drepte i Kambodsja døde som følge av feilslått jordbrukspolitikk. Deres død kan derfor ikke regnes som drap, skrev han i høst. Gjør det noen forskjell? Det er noe perverst over et slikt bokholderi, stilt overfor en så massiv menneskelig lidelse.

Jeg har bedt professor Ben Kiernan presisere sitt syn på denne siden ved Pol Pots gjerninger. Han sier følgende: "Pol Pots politikk gjorde situasjonen i Kambodsjas landdistrikter desperat. Selv om dødsfallene på landsbygda i Pol Pots regjeringsperioder skyldes i stor utstrekning regimets politikk, kan de ikke formelt klassifiseres som folkemord, selv om vi snakker om kriminelle unnlatelser. For det det dreier seg om er et vanstyre som forårsaket massive tap av menneskeliv gjennom hungersnød og sult, utløst av en bevisst politikk å nekte folk adgang til mat og medisiner."

Pål Steigan avsluttet sitt svar til meg i høst med en rekke konkrete spørsmål om USAs ansvar for Pol Pots herjinger. Han spør om hva slags grunnlag det er for demokrati i et land som er bombet sønder og sammen av USA. Ser ikke jeg noe ansvar hos USA og Vesten for å ha ødelagt Kambodsja?

Det gjør jeg. Men det grunnleggende spørsmål er om USAs forbryterske bombing - som jeg selv var med å protestere mot i studietiden i USA - stiller Røde Khmer i et mer fordelaktig lys. En forbrytelse gjør ikke en annen mindre. Det er ikke mulig å si at RK er uskyldige fordi USA også var skyldige. Like lite som man fra amerikansk hold kan si at de ikke er skyldige i krigsforbrytelser fordi RK-regimet viste seg å være så mye verre. Dette er moralsk kalkulasjon av den mest lavpannede sorten.

I synet på USA er det store felter av enighet mellom Steigan og meg. Ett overslag sier at omtrent 600.000 mennesker, mer enn 10 % av landets befolkning på den tiden, omkom i utvidelsen av Vietnamkrigen fra 1970, og særlig USAs bombing. Ingen bagatelliser dette. Det var en enorm forbrytelse. Krigshandlinger er ille nok, men massedrap på egen befolkning representer et sivilisasjonsfall som om mulig er enda verre.

Nå kan verdenssamfunnet reparere i alle fall noe av den moralske skaden ved å bidra til et energisk oppgjør med de overlevende av Røde Khmers kadre. Vi kunne lage en ny front. Jeg går i allianse med hvem som helst, særlig Pål Steigan, for å få dømt folkemorderne i Kambodsja.

1. Jeg vil med dette offentlig utfordre Pål Steigan og alle de som var ned ham i AKPs partiledelse i 70-årene, Sverre Knudsen, Hilde Haugsgjerd, Finn Sjue, Sigurd Allern, Tron Øgrim, Peder Martin Lysestøl, Egil Fossum, Jon Michelet, Jorun Gulbrandsen, og alle de jeg ikke vet om eller har glemt som hadde fremtredende posisjoner i partiet i disse årene, samt de som i frontorganisasjonen RV nekter å ta inn over seg denne historien, å reise til Phnom Phenh og Tuol Slong-fengslets folkemordmuseum for personlig å konfrontere seg med de grusomheter som ble det konkrete resultat av den ideologi de støttet den gang (og nå?).

Tuol Slong er sammen med filmen om dødsmarkene blitt stående som selve sinnbildet på Røde Khmers despoti. 16.000 fanger passerte gjennom dette tortursenteret. Etter hvert som paranoiaen steg innen RK, økte også tallet på partikadre som ble sendt dit, à la Stalin. Ufattelige perfiditeter fant sted. Alt gjennomført byråkratisk i Eichmann-ånd. Alle de ulykkelige ble fotografert ved ankomsten, barn, kvinner, menn, deres tilståelser nedskrevet og arkivert før de ble eksekvert, oftest med køller. Du kan se deres ansikter redselsslagne den dag i dag fra disse bildene. Det er sjelerystende og samtidig nyttig vaksine mot totalitære lengsler, hvor de enn forekommer. Arkivet fra Tuol Sleng bør deles ut på neste styremøte i AKP.

Det jeg etterlyser er ærlighet til å konfrontere seg med det faktum at dette ble den logiske konsekvensen av den ideologi de selv innesto for og organiserte sine liv etter. Politikk er ikke lek med ord. Ikke så få innen dette partiet tror på disse idéene også i dag. På samme måte som jeg mener at også tidligere medlemmer av NS - uansett hva de en gang stod for og visste dengang - burde ha personlig integritet nok til å konfrontere seg i Auschwitz med følgene av den ideologi de engang lånte sin støtte til.

Moralistisk? Overdrevent?

Nettopp ikke. Dette er å ta politikken på alvor. For politikk er noe mer enn uendelig letthet rundt seminarbord. Politikk fordrer bevissthet om handlingskonsekvenser. Politikk må ikke innebære opphevelse av kritisk sans, alle krav til refleksjon, kunnskap og konsistens i et metahistorisk prosjekts navn. Eller at man går fra branntomten som om intet er skjedd.

La nå ikke dette nok en gang bagatelliseres av litterater, slik det ble sist. En følge av f.eks. Dag Solstads forfatterskap er å gjøre m-l-ernes politiske og moralske fall til en serie pussigheter. Er Dag Solstad enig i at dette ble effekten av hans m-l-romaner?

2. Mitt andre forslag er å lage et bredt anlagt forskningsprogram med forskere fra historie og samfunnsvitenskapene som kan få adgang til arkivene og intervjue de ledende folk mens de ennå er blant oss og husker godt. Bruk gjerne bevegelsens egne folk som er historikere som konsulenter, men la andre skrive. Sverre Knudsen er et navn som melder seg naturlig.

3. Dernest bør partiledelsen markere 30-årsjubileet ved å utstede en offisiell unnskyldning til det norske folk for den ideologi de ville legge til grunn for sitt styre i Norge? Og fordi de på uansvarlig vis ikke hadde tenkt godt nok gjennom hvilke sannsynlige følger en slik revolusjonær maktovertakelse ville få for vanlige folk? Jeg mener dette på alvor og vil be om reaksjoner fra folk som var aktive dengang.

4. Til sist burde partiet legges ned som en trist blindvei i norsk politisk historie - og en endelig avslutning av tradisjonen fra Oktoberrevolusjonen. RV bør gå samme vei med mindre partiets nyvalgte leder, Torstein Dahle, prioriterer annerledes og tar et grundig oppgjør med alt dette totalitære slagget. Hittil er det ikke skjedd.

Hoveddommen over AKP er at partiet shanghaiet mye rettmessig ungdommelig kritikk av urettferdighet og forkrøplet denne idealismen inn i totalitær retning. Partiets regnskap i norsk politisk historie er, med delvis unntak av avisa Klassekampen, bare negativ. (Det hindrer ikke at indviduelle m-l-ere har utført gangs arbeid i idealistiske organisasjoner.) Klassekampen kan ikke bli en avis for venstresiden uten at AKPs eierforhold avvikles fullstendig og avisa stryker sin revolusjonære retorikk i formålspargrafen. Jeg spør sjefredaktør Brynjulf Braanen om når dette vil skje.

Demokratiet er for radikale mennesker både et middel og et mål. Det er et våpen i hendene for de som ønsker større sosial rettferd og utgjør samtidig betingelsene for at en slik tilstand skal kunne oppstå og vedlikeholdes, i spann med politisk frihet.

Siden antikken har demokratiet vært primært begrunnet som den beste garanti mot tyranniet, illegitim makt, vilkårlighet, rettsløst elitestyre. Demokratiet er den arena som må brukes for å oppnå den mest mulige optimale balanse mellom rettferd, likhet, effektivitet, kvalitet og frihet. Her finnes en enorm arv av modeller og ideer som kan fordype folkestyret, gjøre det mer uavhengig økonomiske maktkonsentrasjoner, kulturell nivellering og populismens gift. I denne debatten har AKP(m-l) intet å bidra med. Intet. Beklager.

Tenk om AKPs medlemmer kunne bli med på et slikt program: å fordype demokratiet. Da må partiet fjerne alle illusjoner om terrorstyrte revolusjoner og gigantiske prosjekter for å fremme den absolutte lykke. Og konfrontere seg med fortiden. Jeg innbyr Pål Steigan til å være med på å stake ut denne veien med sitt svar.