Jeg er litt forundret over mengden og intensiteten i alt som er kommet på trykk etter Bernt Hagtvets oppgjør med AKP i Dagbladet midt i agurktida. Antakelig har det sin bakgrunn i nettopp at det er nettopp i agurktida gis større spillerom for slike diskusjoner enn ellers.
Samtidig må det understrekes at slike diskusjoner ikke er uvesentlige eller unyttige.
Det store oppsvinget i idepolitisk bevisstgjøring som skjedde både her i landet og ellers i store deler av den vestlige verden kom som en følge av en rekke faktorer både internasjonalt og nasjonalt. Samtidig som frigjøringskriger raste kom skismaet mellom Kina og Sovjetunionen.
Maos radikale linje, "det store spranget" og særlig kulturrevolusjonen, slik den fortonet seg utenfra, virket forlokkende på ungdom fra venstresida. Dette ble bestemmende for SUFs, senere MLG, AKP og RVs politiske linje. Akkurat som NKP hadde slukt rått stort sett alt som kom fra Sovjetunionen, slukte AKP rått alt som kom fra Mao. I Europa var Kinas eneste allierte, Albania, fyrtårn så lenge alliansen varte. Hovedlinjen i AKP ble dermed å følge Mao og Kinas politikk i tjukt og tynt.
Ettersom Mao utnevnte Sovjet til "sosialimperialistisk" og etter hvert sidestilte USA og Sovjet som imperialistmakter fulgte AKP/RV trofast opp. Det resulterte for eksempel i at AKP/RV støttet de frigjøringsbevegelsene Kina støttet, og motarbeidet de regimer og frigjøringsbevegelser som Sovjet støttet. For eksempel ble Cuba og den angolanske regjeringen ansett som fiender. Det resulterte i at AKP/RV i realiteten havnet på Sør-Afrikas (og USAs) side i Sørvest-Afrika. Et utslag av dette var støtten til den reaksjonære opposisjonen mot Allendes regjering i Chile. Det ga seg uttrykk blant annet i støtten til "streiken" som lastebileierne iverksatte for å destabilisere Allende-regjeringen.
Denne støtten ble blant annet begrunnet med at AKP/RV "støttet alle streiker". I virkeligheten var AKP/RVs holdning i forhold til Allende-regjeringen diktert av at Allende ble støttet av Cuba som igjen ble støttet av Sovjetunionen. "Min venns (Kina) fiende er min fiende (Sovjetunionen) og min fiendes venn (Castro/Allende) er dermed også min fiende." Dette var i all sin kompliserte enkelhet Maos resept som AKP/RV fulgte.
Etter seieren i Vietnamkrigen mislykkes Kina i sin streben etter dominans av vietnamesisk politikk. Vietnams regjering som (i likhet med Nord-Korea) hadde forsøkt å ballansere mellom Kina og Sovjetunionen ble (blant annet delvis som følge av Kinas territorielle krav på noen øyer i Tonkinbukta) tvunget inn i en taktisk allianse med Sovjetunionen. Røde Khmer i Kambodsja på sin side, var allerede før maktovertakelsen sterkt knyttet i Kina. Å jage bybefolkningen ut på landsbygda slik Røde Khmer gjorde var inspirert av kulturrevolusjonen i Kina og fikk omtrent det samme resultat, bare i forholdsvis større målestokk. Samtidig var de sterkt Khmer-nasjonalistiske og gjorde krav på vietnamesisk territorium som de mente var befolket vesentlig av Khmer-folket. En rekke "nålestikkoperasjoner" inn på vietnamesisk territorium ble utført. At det ble utført massakrer mot den vietnamesiske minoriteten i Kambodja ble påstått av vietnameserne lenge før Pål Steigan lot seg avbilde i Kambodsja på en "erobret" vietnamesisk stridsvogn.
Så til de mer hjemlige sfærer. AKP/RVs strenge sentralistiske organisasjonsstruktur, den såkalte demokratiske sentralismen (som også DNA delvis praktiserte til ut i 60-åra), er effektiv som redskap i å opprettholde disiplin i organisasjonen innad og til utføre målrettede aksjoner utad. I medvinden for venstresiden i første halvdel av 1970-åra og radikaliseringen av først og fremst studentene maktet AKP/RV, primært på grunn av sin strenge organisasjonsstruktur, å fange opp en forholdsvis stor andel av disse. Kreftene (medlemmer, kandidater og symptisører) kunne settes inn for å erobre makten i andre organisasjoner. Solidaritetsorganisasjoner, "fronter" og fagforeninger var målet. Der hvor det ikke lykkes ble det dannet egne organisasjoner eller "fronter". Fagforeningene var viktige mål for AKP/RV.
I kulturrevolusjonens ånd ble medlemmer "beordret" fra studier og til å ta seg jobb på "gulvet" og arbeide for å "erobre" fagforeningene. Forskjellige taktikker ble benyttet. For eksempel var det helt vanlig å benekte medlemsskap i AKP/RV. Organisasjonsmessig/møtetaktisk var det også flere metoder som ble benyttet. For eksempel var det vanlig å foreslå "gruppediskusjoner" hvor AKP/RVerne plasserte seg etter et på forhånd avtalt mønster i salen slik at de kunne delta i hver sine grupper og gjerne forsøke å være den som "oppsummerte" gruppediskusjonene. I ikke så få fagforeninger oppnådde de faktisk å få sentrale verv. Instrukser om hvilke saker som skulle "kjøres" i fagforeningene ble fulgt opp. Dette gjalt både tariffsaker og andre politiske saker. Da Vietnam til slutt kjørte over Røde Khmer-regimet i Kambodsja lykkes det å få vedtatt uttalelser mot dette i flere fagforeninger.
Så til debatten etter Hagtvets "oppgjør" med AKP/RV i Dagbladet i agurktiden og hans og andres påfølgende krav om knebøy og anger.
Det er riktig at AKP/RV lenger enn noen annen påsto at det ikke hadde skjedd massemord i Kambodsja. Det er også riktig at dette var en følge av at de fulgte Mao i tjukt og tynt, faktisk til lenge etter hans død. Når det gjelder Kambodsja bør vi også huske at Norge (og omtrent resten av den vestlige verden) lenge la liten vekt på massemordene som skjedde og faktisk støttet Røde Khmers regjerings representasjon i internasjonale organer i ti-år etter at den faktisk var styrtet og omfanget av forbrytelsene var kjent og anerkjent. Her var det en blanding av hykleri og strategi som gjorde seg gjeldende. Rett skal være rett - skal AKPerne tas, skal også den norske regjering og alle andre tas for sitt bidrag.
Når det gjelder AKP/RVs "innsats" i fagbevegelsen må vi også nyansere dette bildet. Bakvaskelser og ufine organisatoriske triks ble i stor grad benyttet. Men det har de ikke vært alene om. Mange AKP/RVere som ble "utkommandert" til arbeidsplassene eller "frivillig" og/eller av egen overbevisning, engasjerte seg i fagforeningene har gjort og gjør fortsatt en bra jobb, enten de fortsatt er medlemmer (i AKP/RV) eller ikke.
Fagforeningene på begynnelsen av 1970-tallet bar ofte preg av pamperi og styring ovenfra. Fortsatt er det nok tendenser til dette, men mye ble rusket opp i. Fagforeningsledere og tillitsvalgte ble tvunget til å skjerpe seg.
Heller ikke her er det i dag noe påtrengende behov for knebøy og anger, men de som føler behov for det kan jo godt gjøre det. Vi bor jo i et forholdsvis fritt land.