Temaet for denne innledningen er forslaget om å prøve å samle AKP og RV til en organisasjon. Jeg har valgt å ikke bare ta utgangspunkt i det foreløpige vedtaket om saka fra landsstyret i RV. Jeg skal kommentere det vedtaket, men begynner et annet sted.
Min bakgrunn for å innlede om dette er medlemsskap i AKP siden 1976, og i RV fra det ble egen medlemsorganisasjon. I AKP har jeg vært lagsleder i ulike lag i mange år, men aldri sittet i ledelsen i Oslo eller nasjonalt. I RV har jeg vært nestleder og kasserer i Oslo det siste året. Det betyr at jeg snakker ut fra erfaringer med organisasjonene her i Oslo. Jeg kjenner ikke situasjonen andre steder i landet personlig.
Først vil jeg si litt om hva denne debatten etter mitt syn ikke dreier seg om:
Den dreier seg ikke om å prøve å finne et felles prinsippgrunnlag for to organisasjoner som har ulike meninger på vesentlige punkter; for eksempel i synet på Norge som klassesamfunn, i analysen av imperialismen i verden, eller i synet på sosialistisk demokrati. I det siste spørsmålet mener både AKP og RV noe annet enn vi gjorde for 30 år siden, men vi har gått den veien sammen. Det er vanskelig å finne viktige skiller mellom prinsipprogrammene til RV og AKP i dag, både i dette og i andre vesentlige programspørsmål. Diskusjonene om RVs prinsipprogram på dette møtet illustrerer det: Her er både uenigheter og nyanseforskjeller mellom medlemmene, men de ser ikke ut til å være avhengig av hvem som er med i AKP og ikke. Så det er ikke primært programmene vi trenger å forhandle om.
Debatten dreier seg også i begrenset grad om å samle to organisasjoner med hver sin medlemsstokk. En stor del av AKPs medlemmer er allerede medlemmer av RV, og vil fortsette med det sjøl om forholdene forblir som i dag. Og nesten alle AKPs medlemmer regner seg som RVere, og deltar i større eller mindre grad i valgkamp for RV. På det planet er vi nesten alle RVere, allerede.
For meg koker derfor spørsmålet ned til om vi skal prøve å samle RV og AKP som organisasjoner; om vi skal omgjøre to organisasjonsapparater med forskjellige vedtekter, tradisjoner, praksis og innretting til ett apparat, som både de som nå er AKPere og de som nå er RVere men ikke AKPere, kan føle seg hjemme i og fungere med. Hvis det skal være noen vits i å gjøre dette, må vi prøve å få med oss det beste fra begge sider. Er ikke det mulig, er det kanskje bedre å la være, og fortsette som nå.
Derfor har jeg spurt meg sjøl - ut fra mine erfaringer i Oslo: Hva er RVs sterke og svake sider, og hva er AKPs sterke og svake sider?
For å begynne med RVs sterke sider:
RV er den revolusjonære bevegelsens viktigste ansikt utad; blant folk flest, i pressa osv.
RV har en rekke flinke folk som deltar i de parlamentariske organene her i byen: To innvalgt i bystyret, samt flere vararepresentanter som deltar i gruppearbeidet. Vi har dessuten en del representanter i bydelsutvalg og underutvalg i bydelene. Mitt inntrykk er at alle dissse folka gjør en veldig bra jobb, både for folk i Oslo og for RV.
Det er mitt inntrykk at Oslo RV også har en bra organisering av bystyregruppa. Etter det jeg har skjønt har de klart å knytte til seg flinke folk utover dem som er valgte representanter, og sett utenfra virker det som bystyregruppa fungerer godt.
Som parlamentarisk parti har RV mye offentlig økonomisk støtte, og har derfor både mer lokaler og flere ansatte enn AKP.
Oslo RV har mellom 300 og 400 medlemmer, og det er faktisk en del, for et parti med vår oppslutning.
Hva er RVs svake sider?
RVs største drawback, slik jeg kjenner organisasjonen i Oslo, er at den - utenom bystyregruppa - er veldig svak organisatorisk. RV er faktisk ikke bare svak som revolusjonær organisasjon, RV er organisatorisk svakt til parlamentarisk parti å være. Vi har et fungerende Oslo-styre, og vi har reelt to lag som fungerer i dag: Alna og Gamle Oslo. Og sjøl de lagene har nokså få møter i løpet av et år, og iallfall i Gamle Oslo er vi oftest en håndfull på de møtene, til tross for at RV siste år har hatt over 60 betalende medlemmer i bydelen. Organisasjonen er så svak at vi ville hatt store vansker med å gjennomføre valgkampen i sommer, om vi ikke hadde hatt AKPs apparat i byen i tillegg.
En annen svakhet, sett som parlamentarisk parti, er at det reelt er lite kunnskap blant medlemmene om de sakene RV jobber med i bystyret. Dette er en av de tingene som jeg har inntrykk av er noe bedre lokalt, i de to bydelene der vi har fungerende lag. Alna RV har for eksempel klart å knytte jobbinga si til konkrete lokale miljøsaker som de kjenner gjennom bydelsutvalg- og bystyrearbeid. Men generelt er dette ganske dårlig.
Som organisator av utenomparlamentarisk arbeid er Oslo RV etter min erfaring enda svakere. Vi har mange flinke RV-medlemmer i fagforeninger og fontorganisasjoner, men de får lite støtte av organisasjonen. Det beste vi har i så måte er vel det faglige arbeidet som er gjort i forhold til LO i Oslo, der Ola Svorstøl, Terje Skog og noen andre har jobbet godt sammen som RVere.
Økonomien til RV er ikke totalt avhengig av offentlig støtte. Rundt 12 % av inntektene våre i Oslo RV i 2005 var fra medlemskontingenten og Rødrev-ordningen, 17 % kom fra beinpenger, 25 % kom via RV sentralt som vår andel av offentlig støtte, og hele 46 % kom fra innsamling og salg av materiell. Det siste kan vi i all hovedsak takke to personer for: Olaf Svorstøl, som organiserte valgkampinnsamlinga, og Erling Folkvord, som ga oss overskuddet fra salget av Stopp tjuven!. Så store innsamlingsinntekter er uansett spesielt for valgår. For RV på landsbasis har jeg inntrykk av at den offentlige støtte utgjør en større andel, både i valgår og ellers. Med en så liten andel fra kontingentinntektene er Oslo RV svært sårbare, økonomisk.
Hva er AKPs sterke og svake sider?
AKPs sterkeste side er en god og effektiv organisering. Situasjonen er langt på vei motsatt av i RV, på flere områder:
Organisasjonen har færre medlemmer enn RV i Oslo. Men disse medlemmene er organisert i ganske mange lag. AKP i Oslo har delvis geografisk baserte lag, delvis arbeidsplass- eller bransjelag, samt noen lag som samler folk som jobber med samme tema, som for eksempel et miljølag.
De aller fleste lagene har styrer, på minst to personer. Aktiviteten varierer sikkert fra lag til lag, men der jeg har vært med har det vanlige vært lagsmøter omtrent en gang i måneden, mindre i ferietida.
Lagsmøtene holdes oftest privat hos de medlemmene som har best plass, og de fleste innledningene er forberedt av lagsmedlemmer. Ikke alle medlemmer møter alltid, og noen møter sjelden, men oppmøte over 50 % har vært vanlig der jeg har vært. Møtetemaene på møtene er dels prinsippspørsmål i sosialistisk teori, dels - og oftere, egentlig - spørsmål som angår det medlemmene i laget jobber med politisk utenfor AKP, enten det er fagforeningsarbeid, solidaritetsarbeid, Nei til EU-arbeid, eller lokale spørsmål i bydelen.
Som i RV finnes det et fungerende Oslo-styre. Men i motsetning til i Oslo RV holdes det lagsledermøter med jevne mellomrom, også de med bra oppmøte.
Økonomien er 100 % kontingentbasert. Det som muliggjør dette er delvis en svært sparsommelig stil, delvis en sterkt progressiv kontingent, så en fast ansatt høgskolemann som meg betaler for eksempel ganske mye.
AKP har en gratisavis, akp.no, med ti nummer i året, og spredning langt ut over partiets rekker. Mye av arbeidet med den gjøres av AKP i Oslo. Det aller meste er dugnadsarbeid og annet frivillig arbeid.
Styrken i dette systemet, og grunnen til at vi som er med i AKP har sans for det, er blant annet at vi har en gjeng kamerater vi veit vi kan stole på og få råd fra i det vi gjør, og som vi også kan regne med om det skal utføres praktisk arbeid, enten det er en dugnad, arbeid med en demonstrasjon, eller for den saks skyld organisering av RV-stands i valgkampen.
Dessuten er det en mer prinsipiell side: Vi oppfatter organisasjonen som noe vi har for å organisere klassekamp i vid forstand, ikke bare valgarbeid og parlamentarisk innsats. For å si det litt bombastisk: I AKP oppfatter vi borgerskapet i Norge og imperialistiske makter som våre primære motstandere; ikke partiene FrP, Høyre, KrF og DNA. Ser en på prinsipprogrammet gjelder jo det også RV, men i det daglige blir iallfall Oslo RVs innretting mest mot det parlamentariske.
AKP gjør også - i motsetning til RV - forsøk på å drive et sikkerhetsarbeid. Det er mange gode grunner til det, men det kan diskuteres hvor effektivt det er. Og jeg er klar over at en del av RVs medlemmer som ikke er med i AKP, synes akkurat sikkerhetspolitikken vår er en negativ snarere enn en positiv side ved AKP.
Svakhetene til AKP, slik jeg kjenner organisasjonen i Oslo, er blant annet:
AKP i Oslo er ikke mange folk. Det begrenser hva vi kan få gjort.
Vi framstår nok som ganske lukket; en gjeng for oss sjøl, og kanskje litt skremmende, blant annet fordi folk tror vi jobber fryktelig hardt.
AKP er mye utskjelt, fordi vi er blitt en hovedhoggestabbe for alle i offentligheten som vil dømme alt ml-bevegelsen har stått for gjennom åra nord og ned. Det bidrar naturligvis til å skremme folk vekk fra oss. RV slipper for tida det meste av det kjøret, sjøl om RV faktisk ble stiftet samme året som AKP, og sto for akkurat den samme politikken i de utskjelte åra.
Gamlinger som Erling og Olaf og Helle Borgen og jeg har levd med denne utskjellingen i 30 år og er vant til det, men for yngre folk kan det nok være tøft å si i familieselskap at en er medlem av AKP.
Oslo AKP er - som organisasjon - ganske så svake på det som foregår i bystyret og bydelsutvalgene. Noen av medlemmene våre, som Erling, Olaf og en håndfull til, kan dette veldig godt, og det diskuteres nok i noen lag. Men de fleste AKP-medlemmene i Oslo veit mer om Schengen, EØS, pensjonsreformen og situasjonen i Irak enn om hva som skjer i Oslo bystyre.
I en diskusjon i styret i Oslo RV i fjor høst var det en som sa at forholdet mellom AKP og RV i Oslo på en måte er en arbeidsdeling: Oslo RV tar seg av det parlamentariske og det meste av ansiktet utad, AKP driver med det utenomparlamentariske og med aktivistorganisering. Det er iallfall noe sant i den beskrivelsen.
Vedtaket på RVs landsmøte i fjor ber RVs ledelse ta kontakt med AKP for å diskutere økt samarbeid, med sikte på å samle de to organisasjonene.
Hva er alternativet til en slik samling? Når vi diskuterer dette her i RV, er det for meg opplagt at alternativet er å leve videre med to organisasjoner i samarbeid, arbeidsdeling, og av og til litt krangel; som i dag. Fra noen medlemmer i RV har det vært nevnt eller antydet et tredje alternativ: AKP ut av RV. Men det kan ikke RV vedta, med mindre man lager et eksklusjonsvedtak mot AKP-medlemmer. Og akkurat det kan jeg ikke skjønne at det er mulig å finne vedtektsmessig grunnlag for. En kan naturligvis vedta en oppfordring til AKP om å oppløse seg sjøl, men det blir AKP-medlemmenes sak om vi følger en slik oppfordring.
Hvis vi får til en samling, må et av målene være å bygge en organisasjon og et lagsapparat som er minst like sterkt som det AKP har i dag, men som én organisasjon.
Hva vil være fordelene med en slik samling?
En viktig fordel, som kanskje vi som er aktive i begge organisasjoner i dag vil ha størst glede av, er at vi kan slippe en del dobbeltarbeid.
En annen fordel, og det er kanskje den viktigste, det kunne skape en del entusiasme blant revolusjonære i Norge; ikke minst blant mange RU-medlemmer, som til dels opplever den organisatoriske delingen i dag som sær og frustrerende.
En tredje fordel ville være at den følelsen jeg forstår at en del RV-medlemmer som ikke er med i AKP har; at det foregår en masse i AKP som har betydning for dem, men som de ikke har innflytelse over, den ville bli borte.
En samling kan også, hvis vi gjør den riktig, styrke RVs økonomiske uavhengighet i forhold til statsapparatet. Men gjør vi dette galt, kan effekten bli den motsatte: At den revolusjonære bevegelsen som helhet kan bli mer avhengig av statsapparatet enn den er i dag.
I teorien burde en samling også kunne skape bedre enhet mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid. Men det kommer ikke av seg sjøl. Som jeg nevnte er kontakten mellom de vanlige medlemmene og hva som foregår i de parlamentariske organene en svakhet også i RV i dag, iallfall i Oslo.
Hvilke ulemper vil en slik samling medføre?
Etter mitt syn kommer det mye an på hvordan vi gjennomfører den. Men vi risikerer iallfall noen ulemper i forhold til i dag:
Lagsapparatet i en samlet organisasjon kan bli mer formelt og tungrodd enn det AKPs apparat er i dag.
Vi får automatisk et problem med hva vi skal forlange av nye medlemmer, og hvordan vi skal organisere lagene. Hvordan skal vi klare å opprettholde lag som aktive enheter slik AKP har i dag, men samtidig unngå at terskelen for å bli med blir for høy? Det er en utfordring. Vi kan lære en del av RU på dette området, men RV organiserer ikke bare ungdom, vi må organisere voksne mennesker med arbeid, familie og forpliktelser.
Hvis vi mislykkes, kan den samlete organisasjonen miste mye av AKPs grep om utenomparlamentarisk arbeid, propaganda og allmenn klassekamp, og ende opp som et nokså reint parlamentarisk parti. Det ville være veldig trist, og uheldig for hele klassekampen i Norge.
RV må ved en slik samling regne med å overta AKPs nåværende rolle som et hovedangrepsmål i pressa og offentlig debatt. Ikke nødvendigvis med en gang, men ganske fort, tror jeg.
Alt i alt ser jeg ikke på en slik samling som en opplagt og enkel prosess. Skal vi få den til på en vellykket måte, må vi diskutere den ganske konkret og fordomsfritt. Men lykkes vi, kan det være mye å vinne, tror jeg.
RVs landsstyret gjorde 30.10.2005 et vedtak om oppfølging av landsmøtevedtaket og partisamtaler RV/AKP.
I det vedtaket står det blant annet en liste over 10 punkter som landsstyret "i utgangspunktet legger stor vekt på" i diskusjonen. Jeg synes det er naturlig å kommentere de punktene i denne diskusjonen:
a. Kontingentsatser på dagens nivå supplert med frivillige kontingentsatser gjennom Rødreven. For meg virker dette punktet lite gjennomtenkt. Tatt bokstavelig vil det bety et betydelig økonomisk tap for den samlete revolusjonære bevegelsen i forhold til situasjonen i dag. Samlet sett vil det gjøre den revolusjonære bevegelsen mer avhengig av statens luner og av politiske stemningssvingninger. Vi må finne en måte å organisere økonomien som forener en sterk uavhengig økonomi med lav terskel for å bli medlem, men da er ikke systemet i dagens RV tilstrekkelig, etter min vurdering.
b. Ikke aktivitetsplikt, men innafor "massepartimodellen" til RV må det arbeides for større aktivitetsmiljø, større lagsaktivitet, mer skolering. Dette synes jeg derimot ikke er så galt formulert. Jeg tror vi bør framholde som et mål for organisasjonen at de fleste av medlemmene skal være aktive på et nivå, og delta i lag så langt de kan, selv om det ikke trenger å formuleres som en plikt. Igjen tror jeg vi har noe å lære av RU.
c. Alle som er enige i RVs politikk kan bli medlemmer. Helt enig.
d. Ikke demokratisk sentralisme som organisasjonsmodell. Her lurer jeg på hva landstyret egentlig mener. Jeg håper ikke de mener at vi skal leve etter samme prinsipper som SV. Jeg mener for eksempel at programmer og landsmøtevedtak i RV bør binde våre ledere og folkevalgte representanter.
e. Dersom sammenslåing vedtas må dobbeltmedlemskap mellom RV og annet registrert politisk parti i Norge opphøre, dette gjelder ikke for dobbeltmedlemskap med ungdomsorganisasjonen til RV. Dette punktet forstår jeg ikke. Hvis "registrert politisk parti" tolkes snevert juridisk, er det en helt unødig setning. Det finnes to registrerte politiske partier som regner seg for å ligge til venstre for SV i dag, det er RV og NKP. Det var i sin tid nettopp fordi AKP ble nektet registrert som politisk parti ved valg at RV ble dannet.
Hvis det med "registrert politisk parti" menes offentlig kjente politiske organisasjoner som regner seg som eller kan oppfattes som partier, så er jeg litt skeptisk til landstyrets syn. Jeg mener for eksempel at folk må få lov til å være med i Fjerde internasjonalen, Rød Front eller Marxist-leninistisk forbund, sjøl om de er med i RV. Skal vi stanse det, må vi lage fraksjonsforbud. Organiserte fraksjoner skaper problemer i et politisk parti, men fraksjonsforbud er også problematisk.
f. Partiet skal hete RV. Det gode med det er at RV er et anerkjent begrep. Men hvis det betyr at det også skal hete Rød Valgallianse, er det kanskje litt unaturlig, hvis vi vil at dette skal være et parti til å organisere både parlamentarisk arbeid og klassekamp på andre områder.
g. Partiet skal ha et revolusjonært grunnsyn. Helt enig.
h. Møter i RV skal i all hovedsak være åpne for alle medlemmer. Helt enig.
i. Partiet skal ha en eksklusjonsparagraf. Enig, men vi bør ha ganske strenge kriterier for eksklusjon. Det bør ikke være slik at folk kan ekskluderes bare på grunn av uenighet med flertallet eller med ledelsen.
j. Partiet skal ha et demokratisk sosialismesyn. Helt enig.
(Det var opprinnelig ikke planlagt at jeg skulle innlede om dette også på dette møtet, men da den som skulle ha gjort det, ikke kunne, måtte jeg steppe inn på kort varsel.)
Jeg innledet om dette også på medlemsmøte den 16. januar. Av hensyn til dem som hørte den innledningen, skal jeg prøve å gå litt videre.
Mitt innledningspoeng på det møtet var: Denne diskusjonen dreier seg ikke om to organisasjoner med forskjellige programmer som må bli enige om programmatiske paroler og plattform. Hvis en ser på programmene, ser en at den enigheten i hovedsak er der allerede. Det er heller ikke primært snakk om å samle to organisasjoner med hver sine medlemsstokker. Flertallet av AKPs medlemmer er allerede medlemmer av RV, eller regner seg iallfall som RVere. Det diskusjonen derimot dreier seg om, er om en skal samle to organisasjoner som er ulike i organisasjonsform og til dels i innretting.
Det var egentlig ingen på det møtet som erklærte seg uenige med meg i akkurat den analysen.
Derfra gikk jeg videre med å beskrive hvordan Oslo RV og Oslo AKP fungerer organisatorisk i dag, ut fra mine erfaringer. Jeg skal ikke gjenta den beskrivelsen. Men jeg vil gjerne supplere den med en kommentar om innrettinga til de to organisasjonene, slik jeg oppfatter at den er i dag.
Oslo RV er i dag i hovedsak innrettet på parlamentarisk arbeid i bystyret og bydelsutvalg, noe lokalt arbeid i tilknytning til det, og på valgkamp annet hvert år.
Oslo AKP er i hovedsak innrettet på støtte til og organisering av arbeidet medlemmene driver i fagforeninger og ulike frontorganisasjoner, samt allmenn politisk propaganda gjennom akp.no og åpne møter. Oslo AKP tenderer til å se på jobbinga i RV som ett politisk område, på linje med fagforeningsarbeid, kvinnekamp, Nei til EU-arbeid, solidaritetsarbeid etc.
Når vi skal diskutere dette samlingsspørsmålet i RV synes jeg vi ikke bare må tenke på hva RV kan vinne ut fra vår praktiske innretting i dag. Vi må diskutere det ut fra hva RV kan vinne som allsidig revolusjonært parti. Det er vi simpelthen ikke i dag, iallfall ikke i Oslo.
For det første: Et bedre, reelt fungerende organisasjonsapparat, lokalt i denne byen.
For det andre; og vel så viktig: En mer allsidig innretting på hele klassekampen i dette landet og i denne byen, ikke bare på det parlamentariske arbeidet.
For det tredje: Et reelt fungerende, sjølstendig propagandaapparat også utenom valg. Siden Klassekampen i dag ikke er noe partiorgan for RV, kan ikke avisa fylle den rollen.
Hvis vil skal oppnå disse gevinstene, må vi imidlertid være åpne for å diskutere seriøst både på møter i RV og i diskusjoner mellom lag og styrer i Oslo RV og Oslo AKP, om hvordan en kan ta vare på det beste fra begge sider.
Hvis vi i RV-sammenheng kjører som utgangsposisjon at en ny, samlet organisasjon skal være organisert akkurat som RV i dag, så er vi nokså garantert på å ikke oppnå noen ting. Delvis fordi AKP da neppe vil være med på sammenslåingen. Vi som er med i AKP i dag er jo med der fordi vi ser en nytte i det. Hvis ingen av fordelene med dagens AKP kan videreføres til en ny organisasjon, så ville det være direkte uansvarlig å legge ned AKP. Men også fordi det nettopp er i organiseringa forskjellen mellom de to partiene ligger. Å insistere på å organisere alt som i RV i dag er å insistere på å ikke gjøre RV til noe annet enn et ganske løst organisert parlamentarisk parti.
Etter mitt syn er det først og fremst lagssystemet; med lag som har møter jevnlig, oftest en gang i måneden, der folk kjenner hverandre, og der ganske mye av diskusjonene går på saker medlemmer i laget jobber med politisk. Enten det er fagforeningsarbeid, arbeid i frontorganisasjoner eller lokalt parlamentarisk arbeid.
Og så er det en viss forpliktende holdning i hele organisasjonen. De fleste medlemmene ser på AKP både som en organisasjon der en får støtte til det andre en driver med politisk, og som den viktigste politiske organisasjonen en er med i, fordi den driver klassekamp på mange områder, og reelt jobber for et nytt og bedre samfunn.
Dessuten har AKP altså en sjølstendig økonomi, basert på medlemskontingenten.
Kan disse fordelene forenes med RVs prinsipper om en åpen organisasjon, der alle som er enige med oss kan bli medlemmer, bare de betaler en kontingent?
Jeg tror det er mulig. Men det krever litt fleksibilitet og nytenking.
I et geografisk basert lag kan det for eksempel gjøres ved at alle som har betalt kontingent og bor i den aktuelle bydelen er medlemmer, får informasjon, og forsøkes kontaktet minst en gang i halvåret for å spørre om de vil være aktivt med; men til daglig baserer en virksomheten på den aktive kjernen uten å mase unødig på de andre.
I en åpen organisasjon som RV er det jo også i dag en aktiv kjerne som gjør det meste, men en har et lite bevisst forhold til det, og håper nærmest hele tiden at det skal komme flere på møtene enn det gjør. Skal en få lagene til å fungere som basisenheter, må en ha et mer åpent og bevisst forhold til at ulike folk ønsker forskjellige aktivitetsnivåer, og samtidig få folk som vil jobbe aktivt til å binde seg og ta ansvar på et visst nivå. Jeg tror det er mulig.
En annen ting er at en må ha lag som ikke bare er geografisk basert, men også innen bransjer, på store arbeidsplasser (som for eksempel Universitetet) og lignende. Medlemssystemet i slike lag må være basert på at folk ønsker å være med der, og dermed primært blir registrert der, framfor i bydelen der de bor. Det bør det også være mulig å få til å fungere.
Når det gjelder økonomien er jeg som jeg nevnte sist skeptisk til å bare beholde samme systemet som i RV i dag, med en uspesifisert oppfordring til å være med på Rødreven som det eneste tillegget til en lav basiskontingent. Jeg ville være mer for å operere med en minstekontingent for nye medlemmer og folk som ikke synes de har råd til mer, og så en høyere standardkontingent; som da i og for seg er frivillig, men som alle som kan oppfordres til å være med på. Den kan for eksempel være på størrelse med en fagforeningskontingent, men sterkt progressiv, slik AKP-kontingenten er det i dag. Men den bør være definert, tror jeg. Ellers tror jeg det blir vanskelig å få folk til å være med, utover et minimumsnivå som monner lite. I Oslo i 2005 innbrakte Rødreven slik den er i dag bare 43 % av det den regulære kontingenten gjorde. Av totalinntekten til Oslo RV i 2005 utgjorde ikke Rødreven mer enn 4 %.
Når det gjelder den brede klassekampinnrettinga bør den trolig innarbeides i prinsipper, retningslinjer og råd på alle nivåer i organisasjonen, hvis en skal ha håp om å få den til å fungere til daglig. Kravene fra det løpende arbeidet i bystyre og bydelsutvalg og fra valgkampen som kommer hvert annet år er en betydelig kraft. Derfor må det jobbes bevisst hele tiden for å hindre at det dominerer organisasjonen helt.
Dette er de tankene jeg har gjort meg så langt. Jeg skal ikke påstå at jeg har funnet den eneste måten å gjøre dette på. Men jeg tror diskusjonen bør være såpass praktisk og konkret om vi skal klare å få noe fornuftig ut av den.