26. september 2002

Asgeir Bell
er i bystyret for Sandnes RV og nestleder i AKP

Hvordan møter vi pensjonsangrepet?



Når pensjonskommisjonen leverer innstilling i oktober 2003, har pensjonskampen forlengst starta, hovedspørsmålene kan til og med være avgjort. Den foreløpige innstillingen i høst prøver å fastlegge kursen for angrepet slik at den offentlige debatten vil bli henvist til detaljene før Stortinget skynder seg å vedta saken før valget i 2005. Dette er master-planen som i øyeblikket har støtte i alle stortingspartitoppene (inklusive SV) og LO/NHO-ledelsen. Det er den etterhvert vanlige "over-hodet-på-folket"-gjennomføringen av en reform: Reise saken etter et valg og vedta det før neste stortingsvalg. Vi kjenner dette fra EØS-avgjørelsen i 1992, skattereformen samme år og ikke minst sjukehusreformen som i forrige stortingsperiode flytta sjukehusene halvvegs over i markedets vold.

Kampen om pensjonen handler først og fremst om å vinne kampen om nivået på pensjonen for vanlige folk og om at pensjonen skal fortsette å være en post på statsbudsjettet. Vi må gå mot planene om å bygge opp fond for store deler av pensjonen (tilleggs- og tjenestepensjon). Og ikke minst forhindre at oljefondet omdøpes til pensjonsfond. Lykkes staten å legge til grunn fondspolitikken, er det en smal sak på et seinere tidspunkt å uthule den statlige basispensjonen (hvordan nå den måtte komme til å se ut), noe som er gjort systematisk siden loven om folketrygden ble vedtatt i 1967. Kravet om fondering følger det generelle angrepet på offentlig sektor; nemlig å barbere budsjettene for velferdsoppgaver.

Hva betyr det å bygge opp fond for tilleggs- og tjenestepensjoner? Statens pensjonskasse har i dag ikke fond, forpliktelsene dekkes løpende over statsbudsjettet. KLP, kommunenes landspensjonskasse, har derimot krav til fondsoppbygging. 250 milliarder kroner er i dag låst til KLPs fond. Oslo, som i likhet med mange andre kommuner har egen pensjonskasse, har et fond på 20 milliarder. Kravene til kapitaldekning for fondene utarmer i dag lokaløkonomien og setter alle lokale budsjetter i kuttposisjon. Hvorfor gjøres dette når kommunene jo ikke kan gå konkurs og egentlig kunne gjøre som staten, lønne pensjonsforpliktelsene løpende?

Pensjonsfonda utgjør en viktig kilde for finanskapitalens internasjonale pyramidespill på børsene. Disse kjempekapitalene er trukket mer og mer inn i aksjespekulasjonen og har bidratt til å holde spillet i gang og gitt børsene et nivå som ikke avspeiler utviklingen i realøkonomien. Hva er mer naturlig enn at nettopp pensjonskassene går ut med tapene når børsene raser (surprise!). I England har pensjonsfondene siste året rast med ufattelige 96 milliarder pund (14 %) i Sverige med 100 milliarder kroner. Tallene er nesten tilsvarende i Norge. Og det fortsetter.

Finanskapitalen krever altså små offentlige budsjetter og fri tilgang til pensjonsmidlene. De trenger spillepenger, de trenger fond. OECD og Det internasjonale pengefondet kommer til Norge med ramsalte resepter på nedskjæring av pensjonsnivået. I en stagnerende kapitalistisk økonomi på verdensbasis betyr dette bare trøbbel for framtida. Ingen fond vil være trygge, snarere tvert om, de vil være mål for raiding.

Systemet tilbyr altså ikke en reform, men et nokså åpent angrep. At gjennomføringen i Norge kommer på plass noe seinere enn ellers i vestlig økonomi og i skyggen av børsraset, kan gi oss noen ekstra kort på hånda for å slå tilbake. Vi kan slå tilbake de verste utslaga av klasseangrep og hindre innføring av de verste private fondsoppleggene. Men finanskapitalen er fast bestemt på kursen. Bonusen, å få bundet opp oljefondet til pensjonene, kan også sikre at alle politiske krav om å bruke eller avvikle oljefondet, bortfaller eller dempes. I snart et tiår har vekslende regjeringer kursa nøkkelpersoner i sine politiske nettverk på stupide katastrofekurver om dramatisk økende pensjon fra år 2000 til 2050 (andel av BNP vil vokse fra 8 til 18 %) parra med en tilsvarende synkende inntekt fra oljesektoren. Disse grafene der den ene peker opp og den andre ned, fyller politikere og byråkrater med det største mismot.

Om eller når olje og gass tar slutt, vil vi sjølsagt stelle med andre ting, hva gjør de ellers i verden? I dag er det vanvittige tempoet i oljeproduksjonen til stor skade for økonomien, det legger beslag på store arbeidsressurser der gevinsten suges opp av finanskapitalen internasjonalt og ikke reinvesteres i landet. Denne andelen pluss den faktiske arbeidsløsheten i Norge er til sammen nok reserver til å løse pensjonsfinansieringen og vel så det.

Pensjonskommisjonen har levert en foreløpig innstilling som oser av problematisering av at folk lever lenger og har rettigheter for et verdig liv i de siste 20-30 åra av livet. I stedet for å se dette som en gledelig utvikling og en samfunnsressurs og legge opp til å motvirke den rovdriften som folk utsettes for i livsløpet og som driver dem ut av arbeidslivet, er kommisjonens innstilling en forvirrende smørbrødliste for hvordan rettigheter kan plukkes vekk. I kampen for pensjonen er det på tide å kjøre fram kravet som nesten på alle punkter brøyter vegen for løsninger - nemlig kravet om 6-timers arbeidsdag for alle.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside