Faglig kamp og kvinnekamp,
to tanker på en gang?

Vi som jobber med kvinnepolitiske spørsmål får ofte det som vårt "hovedarbeidsfelt" i den politiske aktiviteten vi driver. Vi jobber med disse spørsmåla, fordi vi mener de må og skal stå helt sentralt i den politikken vi fører på den radikale revolusjonære venstresida. Derfor påtar vi oss oppgaver som handler om kvinnespørsmål, og vi blir bedt om å påta oss slike oppgaver.

Og det er fint, at kvinnespørsmålene blir sett og vurdert som viktige politiske spørsmål. Men samtidig er det en fare i dette, hvis kvinnespørsmåla blir sett på som noe isolert, bortafor "vanlig" politisk aktivitet. Får du et kvinneutvalg for eksempel, som ikke koples inn i det vanlige politiske arbeidet, så er du like langt. Da fungerer utvalget som legitimerende for at alle de andre ikke trenger å bry seg med disse spørsmåla. Vi må kople ting sammen, og sette kvinnebrillene på i alle politiske saker.

Radio Orakel er et godt eksempel. De spør kvinner som er eksperter på ulike saker. De får uttale seg som eksperter, ikke som kvinner. Dette er viktig. Også i for eksempel innvandrerdebatten. Innvandrere er da vel ikke bare opptatt av innvandring? Hele tida?

To tanker i hodet samtidig

I spørsmål knytta til faglig organisering, lønnsoppgjør og slikt er dette særdeles viktig. Vi på venstresida diskuterer arbeiderklassen. Årets lønnsoppgjør handler blant annet om å sikre de lavtlønte i offentlig sektor, sier LO. I denne delen av arbeiderklassen er flertallet kvinner. De har belastende jobber, mange blir sjukemeldte og uføretrygda. Og ikke minst: mange har ikke ei lønn å leve av, kravet om økonomisk sjølstendighet er et høyst dagsaktuelt krav. Det er det også i forhold til de streikende hotell- og restaurantarbeiderne, som har hårreisende dårlige ubekvemstillegg og kveldstillegg.

Skal vi kjempe for arbeiderklassen, må vi kjempe for kvinnene. Enkelt og greit. De som skal vinne valget, må vinne kvinnene. Enkelt og greit. Derfor er faglige krav også kvinnekrav, og vi kan ikke drive kvinnekampen på sida, som en egen greie. En sosialisme uten feminisme mangler dybde, en feminisme uten sosialisme mangler retning, for å si det enkelt. Og greit.