Refleksjoner i ei turbulent tid

På ordførerens kontor i Ramalah, Vestbredden, Palestina henger Grorud skoles kalender med bilder fra Grorud. Dette var en av gavene vi ga ordføreren, da vi - tre representanter fra Oslo bystyre - på eget initiativ var på en vennskapstur dit i desember 2000. De 3 var Karima Adbu Daif (AP og fra Grorud), Erling Folkvord (RV) og undertegnede. Vi var der for å undersøke om det fra deres side var interesse for evt. å forberede Oslo som vennskapsby med Ramalah. Noe vi fikk deres bekreftelse på. Flere byer i Norge deriblant Lærdal og Fredrikstad har inngått slike vennskapsavtaler med palestinske byer. I kalenderen så ordføreren et bilde av Trygve Lie: "Ja, han kjenner vi," sa han, "det var han som ga bort landet vårt."

Situasjonen i de okkuperte områdene er vesentlig forverret siden desember 2000. Norge som sjøl har en okkupasjonshistorie, burde vel være nærmere til å forstå palestinernes desperate situasjon, enn land som ikke har vært okkupert. Jeg hørte et foredrag av Nils Butenschøn, direktør ved Institutt for menneskerettigheter nylig. På et spørsmål om hvorfor amerikanerne var så tilbakeholdne med støtte til palestinerne fokuserte han bl.a. på at de sjøl har en settlerhistorie, de var sjøl nybyggere ... Han mente også at Sharonregimet nå er skapt av Oslo-prosessene. Jeg husker Nils Butenschøn skrev et lite hefte jeg kjøpte i Narvesen under Osloprosessene, jeg mener det het Oslo-avtalen - på Israels premisser?

Onsdag 17. april la RV ved Erling Folkvord fram et forslag for bystyret om handelsboikott av israelske varer inntil Israel har trukket seg ut av de okkuperte områder fra 1967. Oslo har en viktig symbolsk rolle i Palestina-konflikten fordi byens navn er knyttet til Oslo-avtalen. Mange håpet - og noen trodde - at Oslo-avtalen skulle bli begynnelsen på å avvikle Israels okkupasjon. Ettersom Trygve Lie var FNs første generalsekretær, hadde han og Norge en sentral rolle i 1948 da staten Israel ble etablert på palestinernes bekostning.

Et så uvanlig tiltak som handelsboikott er etter RVs syn berettiget. Vi mener at en slik boikott kan bidra til å styrke opinionsarbeidet. I 1984 vedtok Oslo bystyre en handelsboikott av det daværende raseskilleregimet i Sør Afrika. Dette viste seg å være et godt virkemiddel da.

Etterat israelske stridsvogner nylig omringet Bir Zeit-universitetet i Ramalah, krever israelske kunstnere nå kulturboikott av Israel.

To måneder før vi besøkte Ramalah, hadde Sharon med 2 til 3 tusen soldater besteget tempeltrappa til muslimene i Jerusalem (iflg. Nils Butenschøn). Dette utløste den nye Intifadaen (betyr "opprør"). Det ble lenge sagt at i motsetning til den første Intifadaen på 80-tallet, var nå kvinnene mer usynlige i opprøret. Den 28. februar i år blir det avslørt at selvmordsbomberen denne dagen var ei palestinsk kvinne på 21 år, studenten Dareen Abu Aishe. Forsker ved Institutt for fredsforskning, Elise Barth skriver i Dagsavisen 14. april: "Kvinner er ikke forskjellige fra menn når det gjelder å utfordre grensene. Også kvinner vier sitt liv til å kjempe med alle midler for det de tror på." Elise Barth skriver om at også under vår egen krig var forbauselsen stor etter krigen da nestlederen i en etterretningsorganisasjon, hans navn var Aslak, viste seg å være en kvinne.

Mange har referert for meg de siste ukene hvordan også sivile liv gikk tapt under krigen i Norge, for eksempel er sabotasjehandlingen på Tinnsjøen nevnt hvor flere sivile druknet. Var Gutta på Skauen og norske motstandsfolk terrorister spør noen i disse dager? Ja, for tyskerne var de det, men de ble våre helter og var frigjøringssoldater. Nils Butenschøn refererte til folkeretten, som sier at et folk har rett til å forsvare seg mot en okkupasjonsmakt.

Til slutt vil jeg lande på Furuset, hvor Trygve Lie bodde før krigen og hvor vi utenfor Furuset senter har et monument av ham. Der foregår det også kamper for tida, om ikke med stridsvogner riktignok, så med makt, ja politimakt. Sivil ulydighet er blitt utført, noen har blitt lempet inn på glattceller og fått bøter, fordi de kjemper en rettferdig kamp mot en vei de ikke vil ha og ei slette som blir ødelagt. Først på året mistet ungdommen klubben sin i sentret, så blir fotballøkka deres ødelagt. Her i avisa så jeg for noen uker siden et bilde av noen ungdommer fra Natur og Ungdom spille fotball på byråd Tornås' kontor under mottoet: Når du tar Sletta vår, kan vi ta kontoret ditt. I Magasinet til Dagbladet så vi et fantastisk bilde av Furuset-beboer Randi Wrangell på 60 år og i rullestol bli lempet, arrestert av 4-5 politimenn fordi hun kjemper en sak for nærmiljøet sitt. Også spør vi hvorfor ungdommen tagger? Min venninne på 87 år på Grorud syns det er merkelig de ikke tagger mer.

Boikott bedriver de også, disse miljøaktivistene på Furuset. Noen mener det er urettferdig overfor butikkeiere og ansatte. Da var det en av aksjonistene som svarte: "Ja, det er urettferdig, men urettferdigheten må tåles nå, for å forsvare miljøet vårt for framtida." Derfor har mer enn 10 leger på Furuset skrevet under på et opprop de har laget Mot Sentergata hvor de profilerer det helsemessige perspektivet.

15. mars, da boikott av Furuset senter ble intensivert, var også dagen for en verdensomspennende markering av forbrukernes rettigheter av Consumers International, en organisasjon som representerer mer enn 260 forbrukerorganisasjoner over hele verden. De sier: "Politisk motiverte forbruksboikotter som retter seg mot menneskerettigheter, miljøproblematikk og politiske spørsmål kan være ekstremt effektive."

Bystyregruppa til RV har støttet beboerne mot sentergata, og vi vil fortsatt gjøre det. Det er imponerende å se en slik kampkraft i en ung ny bydel. Vi håper at myndighetene nå trår til både på statlig nivå og kommunalt slik at den alternative planen kan innfris.