|
Ofrene fra Afghanistan er ikke de eneste. Etter 11. september ble mange andre ting skjøvet til side i den amerikanske utenriksadministrasjonen. USAs utenrikspolitikk ble spisset inn mot ei målsetting om dominans i det islamske Sentral-Asia. I krigen mot "islamsk ekstremisme" ble det lettere for haukene i Det hvite hus å se over skulderen når USAs allierte begikk krigsforbrytelser. Resultatet av dette var at blant annet slakterne Ariel Sharon og Vladimir Putin benyttet de nye mulighetene til å begrunne okkupasjon med "kamp mot terrorisme" for å trappe opp krigen mot henholdsvis Palestina og Tsjetsjenia. Over ett år etter 11. september har USA fortsatt ikke satt inn bremsene i sin terrorkrig mot alle som hever røsten mot deres eget terrorregime. Neste mål på listen er Irak - et land som har vært gjennom to tidligere kriger mot supermakten USA, og hvor millioner av sivile irakere siden 1991 har levd under umenneskelige sanksjoner. Denne gangen vil Bush jr fortsette der faren slapp. Han vil ta Saddam Hussein. Kampen mot Saddam er et ledd i den uavbrutte kampen USA har ført om olje og makt i Midtøsten og Sentral-Asia siden Sovjets fall. Den handler om mye, om økonomi, olje og viktige naturressurser. Men først og fremst handler det nå om at Saddam våger å stå i veien for USA. USAs økte nærver, samt mer avansert teknologisk militært utstyr, gjør det vanskeligere for tradisjonelle geriljabevegelser å finne et rom, eller føre en effektiv folkekrig. Men selv om amerikanerne vinner fram militært, har de et svakt politisk bakrom. USA og deres satelittstater i Midtøsten mister legitimitet blant de arabiske massene lineært med at USA utpiner befolkninga i Irak, forer den israelske militærmaskinen, bomber Afghanistan og ser mellom fingrene på massakrer og forfølgelser av muslimer og islamister i hele regionen. |