| Som kollektivtrafikant i Oslo og deler av Norge får en fort følelsen av å være marginal. En som lever i ei fordums tid, i et univers på kanten av tilintetgjørelsen.
Uansett hvor jeg skal reise, hvis jeg ikke går eller sykler, er jeg avhengig av kollektiv transport. T-bane, trikk, buss, tog, fly eller båt. I enkelte tilfeller drosje. Og betale det billetten koster må jeg, uansett! Både direkte og indirekte. Hvis jeg for eksempel skal reise med T-bane, tog, buss og båt til noen venner på Sørlandet må nervene pleies og stålsettes. Hvis jeg er så heldig at det kommer en T-bane er det først usikkerheten på om den går helt til togstasjonen, og om den kommer dit når den skal. Hvis det går bra så langt er neste spørsmål; går toget eller er det innstilt? Blir det i tilfelle innstilling satt opp en buss til erstatning? Eller må vi vente på neste som går om fire timer? La oss si det går tog, men vil det være i rute der jeg skal bytte buss for å komme videre til en rutebilstasjon der bussen som skal bringe meg til brygga venter. Rekker den første bussen den andre bussen? Hvis det går bra så langt rekker jeg båten over fordi på Sørlandet har de vennlighet og litt tålmodighet. En hyggelig helg hos venner kan fort bli til knappe timer som går med til å lure på om jeg rekker jobben på mandag. Nåja, det er jo ikke ofte en utsetter seg for så store prøvelser. Men en av vennene pendler fram og tilbake denne veien to ganger i måneden og har for lengst gitt opp NSBs Signatur-tog. Forresten går det ofte buss isteden for toget kl. 06.00 om morgenen fra Sørlandet til hovedstaden. Verre er det med det daglige stresset med baner som ikke kommer eller bare går et lite stykke eller bryter sammen underveis. Og ut i den friske luften med alle passasjerene, og en kort eller litt lengre ventestund er det vi fikk i bonus på billetten. En av mine arbeidskamerater har barn i barnehage. Kan du tenke deg hvor sterke nerver hun må ha som morgen og kveld ikke vet om hun rekker jobben eller barnehagen? Politikerne i Oslo bystyre bestemte i desember 2000 at byrådet skulle lage en økonomisk plan for at Sporveien skulle komme ajour med vedlikehold av det de har av vogner, skinner og strømforsyning på trikk og bane. Dette skulle gjøres fra i år og ut 2004. De bestemte også at fra 2005 til 2015 skulle det kjøpes nye T-banevogner. Og de må bestilles snart. Det tar nemlig lang tid med anbud og avtaler og bygging. Men ennå er ingenting bestemt. Etter tre måneder av det første året har de ikke gjort jobben. Nå synes jeg det er på tide at vi, "kundesegmentet" til dette marginale tilbud gjør felles sak med de tålmodige førere og arbeidere i Sporveien og kanskje i NSB. De sliter med kjeft fra oss som kjefter fordi tilbudet er så dårlig. Og press fra sjefer og politikere som sjøl sjelden eller aldri tar seg en nervepirrende tur med kollektiv transport. Jeg ønsker meg postkort- og e-postaksjon til byens politikere. Fagforeningene kan snakke med Natur og Ungdom og så lager de en felles tekst på tusenvis av postkort og sender e-postkjedebrev. Vi vil ha penga på bordet nå og krever at alle politikere skal reise kollektivt til og fra jobb og mellom alle møter fra nå og til og med 2004. Det er for mange biler som får altfor mange penger til altfor mange veier. De vil forstå litt mer av hvordan det er å tilhøre det tålmodige marginale flertallet som holder byen i gang ved å dele arbeidsreiser med oss. |
Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside