Lørdag 20 oktober var en ny topp i den sionistiske terrorbølgen som har fått foregå i ly av miltbrann og krigføring mot Afghanistan. Denne dagen ble åtte palestinere drept, det høyeste tallet på to måneder. Jeg har nettopp vært i Palestina, og jeg kjenner maktesløsheten når jeg ser på CNN at israelske soldater tramper inn i nabolaga i Betlehem og Beit Jala. Vi besøkte en familie som i mai fikk huset sitt beskutt og delvis ødelagt av den israelske krigsmaskinen. Nå sitter de hjemme uten å kunne gå ut på verandaen. Soldatene har allerede skutt en av naboene.

I denne situasjonen er det at krigspresidenten George Bush jr. har fremma "skarpe krav" om at Israel må trekke seg ut av de palestinsk-styrte områdene der de har gått inn med tanks. USA krever altså at Israel slutter å drepe uskyldige kvinner og barn, som ikke engang har kasta en stein. Det er virkelig et skarpt krav! I bytte for dette vil USA i følge Ha'aretz droppe nye fredsforhandlinger nå. Israel skal altså få "slippe" nye forhandlinger - der USA foreslår å gi palestinerne mindre enn FN-resolusjonene gir dem krav på, mindre enn det Israel okkuperte i 1967, mindre enn Oslo-avtalen allernådigst tildelte dem.

Hva er USA sitt mål med det plutselige engasjementet for Palestina? Det er vanskelig å vite hvem de prøver å overbevise. Det er i hvert fall ikke palestinerne, som har fått nok løfter om både stat og frihet fra Vesten tidligere. Som en vi møtte i Gaza sa det: "Nå gjelder det ikke ord, men handling." En annen sak er hva den palestinske staten til Bush er. Vi veit at den ikke inkluderer Jerusalem. Vi veit ikke hvor mange checkpoints, bosettinger, veier, soldater og grenseoverganger Israel skal få beholde innenfor "staten". Den "løsninga" Bush presenterer er kanskje ikke annet enn en omskrivning av Oslo-avtalen. Altså ikke noe annet enn en bruktbil som har kjørt i grøfta tidligere. Og la oss være ærlige: Texas-Bush er kanskje ikke Midtøstens mest troverdige bruktbilselger?

Det kryper seg inn en mistanke om at Bush sin iherdige innsats for fred i en bruktbil, ikke dreier seg om annet enn forsøk på å samle støtte for sitt korstog mot Afghanistan. Situasjonen er beklemt nok allerede. Et tradisjonelt pro-amerikansk saudiregime har, i en situasjon klemt mellom et aggressivt USA og en pro-talibansk befolkning, valgt å nekte USA å bruke landet som base for angrep på Afghanistan. Jemen gikk nylig ut og fordømte USAs terrorbombing. Om noen uker er det kanskje bare Israel igjen som støtter USAs terrorkampanje. Du trenger ikke å ta hovedfag i internasjonal politikk for å forstå at de da kan se seg tjent med å bruse litt med ørnefjøra for det arabiske diplomatgalleriet, hisse på seg krigshauken Sharon og gjøre seg til venns med krigsduen Peres. Utviklinga de siste dagene viser hvor avgjørende Palestina og motstandskampen mot Israel er for hele regionen.

Og de siste dagenes utvikling på Vestbredden passer nok ikke Bush så bra. Våpenhvilen som er brutt ga Israel anledning til fritt - og med verdensøynene vendt vekk - å likvidere palestinske motstandskjempere fra Hamas og Islamsk Jihad. På en uke ble tre aktivister fra Hamas likvidert. For bare 40 dager siden ble Abu Ali Mustafa, lederen av PLO-fraksjonen PFLP (Popular Front for Liberation of Palestine), myrda. Kanskje var motsvaret med likvideringa av den avgående turistministeren, høyreekstremisten og tidligere generalen, krigsforbryteren Rechavam Zeevy naturlig? Likvideringene av palestinske aktivister er ikke bare tragiske for ofrene, famile og venner, - ved å likvidere lederne i frigjøringsbevegelsene truer også Israel hele den palestinske frigjøringskampen (og gjør sjølsagt alt prat om våpenhvile til en vits).

Likvideringa av palestinske motstandskjempere er en strategi sionistene bruker for å kvele hele motstandskampen. Drapet på PFLP-lederen var bare toppen av isberget. Drapene på politiske motstandere har fortsatt. Seinest 23. oktober ble en Jihad-aktivist bortført fra sitt hjem i Hebron. Men mer naivt enn å tro på den palestinske staten til Bush, er det å tro at Sharons likvideringsstrategi vil lykkes. Gjengjeldelsen mot krigsforbryteren Zeevy var et kraftig signal om at palestinerne ikke vil finne seg i å legge hodet rolig på bøddelens blokk mens verden ser en annen vei. Det var et kraftig signal om at det ikke vil bli fred i Palestina uten frihet for palestinerne.