utarbeida på Sentralstyremøte i AKP, april 1999
Nå, i midten av april 1999 fører NATO-stater tre angrepskriger:
Krigen i Jugoslavia stiller store oppgaver og utfordringer for AKP og andre krigsmotstandere. Det må mobiliseres for kravet om at Norge skal trekke seg ut av angrepskrigen og for støttearbeid for flyktningene og sivilibefolkningen krigen som krigen rammer.
Krigen på Balkan er provosert fram av USA- og EU-imperialismen gjennom et langvarig arbeid. Først ble det drevet undergravingsarbeid mot staten Jugoslavia gjennom hele den kalde krigen. Så ble det satt inn nye økonomiske og politiske angrep fra 70-tallet av. Dette ble forsterket og fortsatte gjennom hele 80-tallet fram til krigshandlingene begynte i 1991 og videre frem til i dag.
Krigen er et resultat av at USA- og EU-imperialismen har klart å ødelegge og oppløse de tidligere sosialistiske statene som oppsto etter 1. og 2. verdenskrigen. Nå konkurrerer disse imperialistene om å innlemme Øst-Europa og en korridor østover fra Middelhavet og Svartehavet i sine interessesfærer. Det gjør de både for å stille sterkere i konkurransen med hverandre, men også for å "demme opp" for Russland og en eventuell russisk-kinesisk allianse. Begge gruppene er enige om å dele disse områdene mellom seg, men de har motstridende interesser når det gjelder hvem som skal innlemme hva i sin sfære.
Da bombeangrepene begynte var det gamle Jugoslavia i praksis delt i en interessesfære med tysk dominans (Slovenia og Kroatia) og en interessesfære med amerikansk dominans (Bosnia). Albania er også lagt inn i denne amerikanske sfæren. Gjennom det felles NATO-slaget mot Den føderale republikken Jugoslavia (Serbia og Montenegro) vil USA innlemme mest mulig av området i sin interessesfære - før EU kan bli sterkt nok til å ta det.
Samtidig passet det militærindustrien i USA og EU godt i en tid da markedene for avsetning av våpen var preget av overproduksjon. Dette ville heller ikke være uheldig for hele USA-økonomien som er på vei inn i en lavkonjunktur.
Den økonomiske politikken for det gamle Jugoslavia som IMF og Verdensbanken utviklet fra før 1980, i samarbeid med den jugoslaviske statsledelsen, førte i løpet av 80-tallet og første del av 90-tallet til en rasering av det næringslivet som var bygget opp i Jugoslavia. Det ble gjennomført et enestående røveri av jugoslaviske ressurser og sentralregjeringen ble ute av stand til å hjelpe republikkene. Det skapte separatistiske borgerlig-nasjonale bevegelser i provinsene som hadde som sitt program å danne nasjonalstater på etnisk grunnlag - og som sloss seg imellom om å vinne mest mulig av det jugoslaviske territoriet ut fra dette grunnlaget. I Kroatia ble det dannet en stat på dette grunnlaget. Med hjelp av Stoltenberg, som ledet forhandlingene om delingen av Bosnia, ble etnisk rensing godtatt som et prinsipp for å "regulere" situasjonen i det multietniske Bosnia. Kamp for stater basert på etnisitet og tro virker alltid splittende og reaksjonært.
Milosevic la allerede fra 1986 planer om å opprette et etnisk Storserbia og har siden arbeidet for det. Den serbiske staten har fratatt kosova-albanerne den graden de hadde av selvstyre og de demokratiske rettene de hadde i det gamle Jugoslavia. Det er satt i verk stadig sterkere undertrykking av kosova-albanerne over et langt tidsrom, men da NATO-angrepet kom hadde Milosevic likevel ikke helt stengt døren for kompromisser.
Ettersom undertrykkingen økte, utviklet det seg en linje blant kosova-albanerne for væpnet kamp for å forsvare kosova-albanerne og deres rettigheter og om nødvendig rive Kosova ut av Den føderale republikken Jugoslavia. Dette møtte Milosevic med å trappe opp fordrivingen av kosova-albanerne, det som blir kalt etnisk rensing. I året før NATO angrep ble omtrent 2.000 mennesker drept, men først etter at bombene begynte å falle eksploderte fordrivingen og terroren.
I denne situasjonen grep USA inn med det målet å angripe Jugoslavia for å sikre sine interesser i området. De dikterte Rambouillet-avtalen som krevde at Kosova skulle bli NATO-protektorat med fri markedsøkonomi og som betød reell militær okkupasjon av hele Den føderale republikken Jugoslavia. Dette skjer nå med Albania.
Et slikt diktat kan ingen statssjef i noe land skrive under uten å oppgi landets selvstendighet. Det var stilt umulige krav som påskudd til angrep.Da angrepet var i gang gikk serbiske styrker inn og drev albanerne ut av Kosova for å trekke en linje lengst mulig inne i Kosova før et eventuelt bakkeangrep kommer og før eventuelle forhandlinger mellom Milosevic og USA om delingen av området begynner.
Det er klart at Milosevic har drevet en rasistisk politikk overfor kosova-albanerne. Dette har provosert frem den rettferdige væpnete kampen for selvstyre fra deres side. Det er dessuten USA- og EU-imperialismen som har utøvet mesteparten av det presset som har satt Milosevic i den situasjonen han er. Det er også klart at de har startet en urettferdig krig mot den staten han leder. Resultatet av dette ser på kort sikt ut til å bli at deler av Kosova blir lagt inn under USAs interessesfære og at den sivile infrastrukturen i Den føderale republikken Jugoslavia blir ødelagt med forferdelige følger for befolkningen der.
I denne situasjonen må AKP drive brei propaganda ut fra parolene:
Vi jobber for å utvikle propaganda og agitasjon på dette grunnlaget. Vi legger vekt på å utvikle paroler for HANDLING - for AGITASJON og for PROPAGANDA i alle viktige saker. Bare på denne måten kan vi både skape breie fronter her og nå og legge grunnen for den fronten som i fremtiden skal oppheve imperialismen og umuliggjøre alle typer imperialistiske angrep.
AKP må jobbe for å gjøre krigsmotstanden synlig, på gata, på arbeidsplassen og i lokalmedia. Hvis vi greier å gjøre motstanden synlig, med riktige paroler, er det store muligheter for at folk vil endre standpunkt, og at motstanden vil øke og bli til en politisk kraft.
Sjøl om partiet har en helhetlig politikk som Nato-krigen
har satt på dagsordenen, er det ofte vi må starte
i det små. Det er viktig at vi ser oss vårt eget ansvar
for å drive fram og bygge antikrigsbevegelsen i Norge, og
at vi tar initiativet ut fra de lokale forholda. Dette kan gjøres
sjøl om du til å begynne med er aleine om initiativet.
Kjenner du ingen andre aktivister på stedet, så ta
kontakt med AKP sentralt. Kanskje kjenner vi noen å koble
dere til. Dann anti-krigskomiteer der de ikke finnes, der de finnes
må vi styrke dem og utvikle grunnlaget og parolene.
Hovedmetoden er masselinja - jobbe med og diskutere med mange
folk. Det som er særegent ved denne politiske oppgava, er
at den stiller hele vårt politiske grunnlag til diskusjon;
imperialismen, det nasjonale spørsmålet, synet på
rettferdige og urettferdige kriger, tilknytninga til NATO. Defor
er dette en anledning til å bruke analysene og prøve
ut politikken vår overfor folk, og å utvikle politikken
gjennom politisk aksjon, agitasjon og propaganda. Hovedmetoden
er å snakke med folk, oppsummere erfaringer, studere, lage
nye planer.
Lokale forhold avgjør hvordan man skal gripe det an og hva man velger å gjøre. Hvis du bare har deg sjøl å starte med, kan du samle underskrifter til oppropet og drive KK-salg.
(Oppregningen er eksempelvis, og ikke uttømmende.)
Vi ønsker ikke å låse protestparolene til ett bestemt sett med ferdige formuleringer. Vi gjengir her de parolene som ble brukt i Stavanger under protestmarkeringen 17. april med en begrunnelse for å vise hvilke politiske målsettinger parolene bør oppfylle på dette tidspunkt. De konkrete formuleringene kan endres, men det politiske innholdet er viktig å ivareta
Denne dagen var det en demonstrasjon i Oslo med følgende hovedparoler:
Dette grunnlaget blir for snevert og feil fordi det ikke har med paroler om retten til nasjonale og demokratiske rettigheter for kosova-albanerne. AKP vil argumentere for at det er viktig å ha med en slik parole i frontgrunnlaget for ikke å innsnevre fronten.
LO-ledelsens 1. mai-parole, FRED PÅ BALKAN, tar ikke stilling til angriper og angrepet og lar motstanden mot krigen ende opp i et uforpliktende ønske som også NATO generalene kan gå god for. De sier jo det er for å skape fred de bomber.
Kampen mot krigen vil styrke NATO-motstanden og styrke kravet om at Norge skal ut av NATO. Vi mener likevel at det ikke er rett å ha dette som en del av frontgrunnlaget nå fordi poenget nå er å samle alle som vil stoppe krigen på et politisk grunnlag som kan sikre dette. Derfor er paroler om Norge ut av NATO agitasjonsparoler som vi kan reise f.eks 1. mai.
Sentralstyret i AKP 18.april 1999