Jon M har i herværende avis erklært seg som julehater, og lansert begrepet advondt. Greit nok det, bare han ikke tror det er noe progressivt standpunkt. Julehatet er en surmaga, menneskefiendtlig ide, som ideologisk i all hovedsak kommer fra presteskap og kristen puritanisme.
Motstanden mot den "tradisjonelle, fråtsende, hykleriske, kommersialiserte jula" var populær da Jon og undertegnete var unge, i slutten av sekstiåra. Det var særlig de "kristen-radikale" som bar fram kritikken. De lanserte også konseptet "Alternativ jul", i nøysomhetens og kjærlighetens ånd: En skulle bruke jula til å hjelpe andre (det er en god, gammel ide, som jeg har stor sans for), men også avvise kjøpefest og julegater, julebord, gavestyr, sylte, juleribbe og akevitt. Fram for "julas egentlige innhold", nei til kommers, fråtsing, fest og annen styggedom. Dette fysjom-preiket har nidkjære kristne nå gjentatt i 1.700 år, helt siden de ga opp å avskaffe jula og i stedet erklærte den for kristen. Jeg synes det er på tide å si: Nå er vi lei dette tullet. Ligg unna jula vår!
Problemet er ikke jula. Problemet er kristendommen. Misforstå meg ikke: Kristenfolkets Jesus har også gode sider, som symbol og kultfigur. Vekta på nestekjærlighet er en slik god side, som konkret får uttrykk i hederlige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Frelsesarmeen. At tanken om nestekjærlighet, respekt og omsorg for andre er spesifikt kristen, er naturligvis en myte. Nestekjærlighetstanken finnes i de fleste religioner, og er bærende i humanismen. Likevel, den sida er bra. Men Jesus-troen har mange andre, direkte reaksjonære sider, også som religion betraktet: Den tunge vekta på synd og skyld, ideen om frelse bare man tror, og alt vrøvlet om himmel og helvete, oppstandelse og dommedag. Religionshistorisk var Jesus ikke minst en apokalyptisk helvetespredikant. Og kristen lære, slik vi kjenner den i Norge, er full av seksualfiendtlighet, svartsyn og dom over livet.
Nok om det. De som vil tro på Jesus, får bare gjøre det. Men de kan la jula i fred. For jula har egentlig svært lite med Jesus å gjøre. Det er påska som er Jesu høytid, om det er noen: Med hyllest i Jerusalem, korsfestelse, død og oppstandelse; offer og frelse. Men jula? Historiene om Jesu fødsel er ikke bare perifere deler av evangeliene, de er åpenbart påklistra skrøner. Det er faktisk så åpenbart at det er litt komisk: De to "juleevangeliene" (det til Lukas med manntall, stall, hyrder og engler; og det til Matteus med stjerne, vise menn, Herodes og flukten til Egypt) er innbyrdes helt uforenlige. Alle teologer veit det, men de nevner det nødig. Den leser som ikke tror meg, bør se etter sjøl.
At jula skulle feires som Jesu fødsel, var noe kjerka i Roma på 300-tallet fant på for å knekke Mitras-dyrkelsen. Mitraskulten var rommerrikets mest populære religion på de tider, og solguden og frelseren Mitras var som det sømmer seg en solgud født nær vintersolverv, den 25. desember. Feiring av frelserens fødselsdag var derfor allerede et innslag i den store romerske julefesten. Skikken var vanskelig å knekke, og fødselsdagsbarnet ble derfor simpelthen omdøpt: Fra Mitras og den seirende sol til Jesus. Og så kunne de kristne begynne å mase om resten av den styggelige julefeiringa. De som tar sin kristendom alvorlig, som læstadianere, pietister og nykristne radikalere, de maser ennå.
Men jula klarer de ikke å knekke. Jula er en urgammel solvervsfest, som så lenge vi kjenner til, har vært feiret iallfall i hele det indoeuropeiske området. (Resten av verdens solvervsfeiringer veit jeg for lite om til å uttale meg.) I rommerriket het den Saturnalie-festen; blant nordiske og andre germanske folk Jol. Hele kjernen både i julas tankeinnhold og i juleskikkene våre går tilbake til disse festene: Fredlysningen (jfr norsk jaktlov!) og ønsket om fred på jord, feiringen av gjestfriheten, av vennskap og familie; rundvasken og pyntinga, festen, julegavene, julehymnene, slaktinga og fråtsinga i god kjøttmat, julebakst, juleøl og juledram. Urgammelt alt sammen. Ingen veit hvor gammelt, men iallfall mye eldre enn kristendommen. Her i Norden omfatter det urgamle innholdet også sjølve navnet, samt skikker som julenek, halmbukker, pynting med einer. Selv julenissen har røtter ikke bare til nordiske tomtekaller, men også til middelhavskulturens Poseidon-dyrkelse, som gikk over på St Nikolas. Og juletreet er noe så morsomt som en åpenbart hedensk skikk som oppsto på 1500-tallet.
Festen er ikke bare urgammel, den er bra! Hvorfor skal vi ikke feire at sola snur? Det er sola som holder oss i live. Året styrer lyset og været, livet og jordbruket. Kornet i neket vi henger opp, er fortsatt hovedgrunnlaget for menneskehetens liv, dag ut og dag inn. Og vennskap, gjestfrihet og fred er blant de beste idealer menneskesamfunnet har fostret. Å gjøre solidariteten og drømmen om likhet og rettferdighet til en del av jula er ikke et brudd, men en naturlig utvidelse. Allerede i de romerske saturnaliene var markering av menneskenes grunnleggende likhet en del av ideinnholdet: Julefesten var den dagen i året da husets slaver lå til bords, mens husherren og hans venner serverte.
Som leseren sikkert har skjønt: Jeg er både ateist og juleromantiker. Med entusiasme. Jeg jobber og maser, rydder og vasker og skurer gulv. Skriver julekort til det jeg har av gamle venner. Kjøper julegaver, forbereder familieselskap. Og gleder meg som en unge. Og jeg spør alle julehatere: Hvorfor ikke? Ærlig talt, Jon, er du sankthans-hater også? (Der tok jeg deg, tenker jeg!)
Men, ok, jeg ser også problemer med jula. Jeg syns ikke "kommersialiseringa" er noe å bråke om. Julehandel har alltid vært handel. Det er mye verre at kultur og massemedia kommersialiseres, for ikke å snakke om fellesgoder som samferdsel, sjukehus og skoler. Men et reelt problem med jula er at den med de rådende idealer utelukkende blir en familiefeiring. Eller iallfall framstilles som det. Greit for familiefolk som meg, men tøft for mange andre. Tøffest for de som virkelig er utafor, som de nedkjørte misbrukerne på gata i Oslo. Jeg har derfor stor respekt for Frelsesarmeen og andre som sørger for julefeiring i det miljøet. Vi trenger mer slikt, også i ikke-kristen regi! Men jula kan også være tøff for andre, som klarer seg bra nok, men lever aleine, føler seg fremmed i kjernefamilie-idyllen og ikke tåler tredje juledag med tante Ågot. Har du det sånn, så gå heller på julefest på byen. Eller lag en fest sjøl, for likesinnede! Med karsk eller champagne, pols eller flat tango. Gjerne med gjøn og harselas med hele greia, det er også god juletradisjon. Og en innsamling til Klassekampen.
Personlig har jeg bare ett problem med juleskikkene: Det er de hersens kristelige salmetekstene. Av julesanger fins det som kjent to typer: Den ene er sanglekene (Enebærbusken, Jeg gikk meg over sjø og land, ...). De er greie nok. Den andre er julesalmene. Gamle vakre hymner, mange av dem eldgamle folketoner, men alle med sterkt kristne salmetekster. Dette har frustrert meg så mye at jeg i sin tid skrev en julesang sjøl , Solvervsvise, som min venn og kollega Øyvin Østensvik satte melodi til. Mer seriøse diktere har også skrevet ikke-kristne sanger som egner seg til julas lyriske stunder, men de er ikke samlet og mangfoldiggjort. Og ingen diktere har tatt utfordringen med å skrive nye tekster til melodiperler som Deilig er jorden, Fra fjord og fjære, O sanctissima eller Joy to the world.
Oppfordringa er herved gitt, til Jon (hvis du ikke hater jula for hardt) og alle dine ikke-troende forfatterkolleger. Ta eksempel av Inger Hagerup. Ved tenning av adventslys i norske skoler og barnehager leser i dag en stor del av barna de helt Jesus-frie, ekte humanistiske versene til opprøreren og sosialisten Inger Hagerup. Slutt sutringa, Jon, og bli med å ta jula tilbake!
Kilder: