Innledning: Den umulige revolusjonen? | To tidsrom | Ei unødvendig samtid?
Første fase: Marx og Internasjonalen
Tyskland: Partiet vokser | Kautsky | Reformisme og krig | Tyskland etter krigen | SPD fra Engels til Noske | KPD mot SPD | Krisa krever svar | SPD og nazismen | KPD og arbeiderklassen | Framgang og problemer for KPD | KPD under naziterroren | Subjektivt og objektivt | De tyske erfaringene
Nye muligheter: Frigjøringskamp og borgerkrig i Hellas | Dørene lukkes i Frankrike | Stykkevis og delt i Italia
Øst-Europa etter krigen: "Kuppet" i Tsjekkoslovakia | Polen: revolusjon som importvare
Andre erfaringer: DNA, NKP og den radikale norske arbeiderklassen | Store endringer | Eksemplet Indonesia | Frankrike mai 1968 | Det norske AKP | Bilder av Europa
Etterord: Ei oppbruddstid
Dette er et foredrag jeg holdt i mai 1989 på et seminar AKP arrangerte på Haraldvollen i Troms. Det var ei svært sammensatt forsamling jeg prata til. Blant de 60-70 tilhørerne var det ungdommer, det var eldre folk, det var norske og utlendinger, folk med store kunnskaper om emnet jeg skulle ta opp og helt blanke folk. Temaet jeg hadde fått tildelt var uhorvelig stort. Oppgaven min var å gi de fleste ei første innføring i denne delen av historia, og samtidig ha noe nytt av fakta og problemstillinger til de som var noenlunde inne i stoffet. Utgangspunktet var altså ikke det enkleste. Men vi hadde fått romslig med tid på seminaret.
Litt om andre begrensninger:
Innholdet: Jeg er ikke historiker, jeg baserte foredraget på det jeg har plukka med meg gjennom et kvart sekel som politisk aktivt og nysgjerrig menneske. Om noen vil krangle på fakta, vektlegging, vinkling, vurderingene i det jeg legger fram her, så er det utmerka. Formålet med hele greia har jo nettopp vært å få opp en debatt om sånt.
Formen: Det som er trykt her, er ikke manuset til foredraget. Ganske enkelt fordi det aldri eksisterte noe manus. Jeg prater året gjennom om mange saker for små og store forsamlinger, både i jobbsammenheng og ellers. Men den gode vanen med å lage manus har jeg aldri klart å tilegne meg. Også dette foredraget blei holdt ut i fra et par ark med stikkord. Men noen satte i gang en kassettspiller. Bånda blei plukka fram et år etter, og skrevet ut. Siktemålet var å bruke dette som forberedelsesmateriale foran AKPs sosialismeseminar på Gol i sommer.
Jeg har gjort noen nødvendige språklige endringer her og der, og jeg har redigert inn en del svar jeg ga på spørsmål og kommentarer underveis, særlig i delen om Tyskland. Ellers er det slik det blei festa på bånda. Denne bakgrunnen får ta skylda om strukturen er litt laus og språket slarker i deler av denne trykksaken.
Hensikten med seminaret i Troms i 1989 var ikke å skue bakover. Gjennomgang av historia blei satt på programmet for å gi bakgrunn for det egentlige hovedtemaet: politisk strategi for 90-åra. Tron Øgrim innleda om dette. Han snakka blant annet om oppbruddstrekka i det norske samfunnet nå, han snakka om problemene og mulighetene som ligger i dette, og han snakka om den tunge børa av vanetenkning som gjør at den revolusjonære bevegelsen kan bli stående tomhendt å glane mens det regner suppe.
Å diskutere historia gir ingen vaksine mot sånt. Men kunnskap om fortida kan gjøre det lettere å se endringene i samtida, å se trekk ved utviklinga nå som peker mot svære forandringer om noen år. Det gjør det også mulig å diskutere hva med arbeiderbevegelsen som er konjunkturbestemt og utvendig, og hva som er av mer grunnleggende karakter. Dette åpner for å vurdere hva slags plass en revolusjonær bevegelse kan få i europeisk framtid.
Tromsø, april 1990
j.b.h.
"Herrene er sjøl skyld i at den fattige blir deres fiende. Årsakene til opprør vil de ikke fjerne, hvordan kan det da i lengden gå bra? For at jeg sier dette blir jeg regna som opprørsk. Vel, så får det bli slik!"
"Hele verden må rystes. Det blir slik en lek, at de gudløse styrtes fra tronene sine, og de undertrykte skal bli opphøyd."
(Thomas Münzer, 1524)
"Hele det tyske, det franske og det italienske landet er i bevegelse. (...) Bøndene i Klettgau, Hegau og Schwarzenwald har reist seg, tretti tusen mann sterke og flokken deres vokser stadig.
Min eneste bekymring er, at de enfoldige menneskene skal gå inn i en eller annen falsk overenskomst, hvis skade de ikke straks innser."
(Thomas Münzer, 1525)
De nye opprørene har alltid røtter i de gamle nederlagene.
Det går kraftige tråder fra den tyske bondekrigen på 1500-tallet og andre bondeopprør til den franske revolusjonen. Og fra sansculottene til arbeideroppstandene i Europa på 1800-tallet er linjene direkte.
Arbeidsfolk har reist seg, og de er blitt slått ned. Men etter ei tid har opprøret flamma på nytt. For det er alltid noen som røsker i de tusen bånda som til daglig holder flertallet nede.
Etter at borgerskapet blodig undertrykte urolighetene i Manchester i 1819, skreiv Shelley det store diktet The Masque of Anarchy. Et av versa er sånn:
Rise like Lions after slumber
In unvanquishable number,
Shake your chains to earth like dew
Whitch in sleep had fallen on you
You are many - they are few.
Slik sto saken i 1819. Slik står den i dag.
Det følgende er et forsøk på å se nærmere på hvorfor dette er situasjonen - hva har skjedd og hva har ikke skjedd på veien fra da til nå.
"Fra Marx til i dag" er satt som tittel på en gjennomgang av den revolusjonære tradisjonen i europeisk og norsk historie. Har den historia vi har, tross alt vært den eneste mulige? Måtte reformismen seire i europeisk arbeiderbevegelse før første verdenskrig? Måtte fascismen seire i mellomkrigstida? Blei mulighetene til sosialisme gitt bort i 1945, i Frankrike, Italia, Hellas og Øst-Europa? Var 1968 mer enn en parentes i historia? Er en revolusjonær bevegelse og et revolusjonært parti i det hele tatt mulig i vår europeiske og norske samtid? Hvordan plasserer AKP seg i dette bildet? Innlederen vil forsøke å trekke ut noen lærdommer fra denne historia, og starte opp en debatt om røttene våre.
Dette sto å lese på løpeseddelen som blei spredt foran seminaret. Lavt ambisjonsnivå kan man vanskelig kalle det. En uoverkommelig oppgave for en foredragsholder, fant jeg fort ut da jeg satt og forberedte dette. Men siden jeg sjøl i et ubetenksomt øyeblikk har vært med å sette opp disse problemstillingene på forhand, skal jeg forsøke å gi litt bakgrunnstoff og noen synspunkter som utgangspunkt for en diskusjon om en del av dette.
Mesteparten av plassen kommer jeg til å bruke til et grovriss av historia til den tyske arbeiderbevegelsen og skisser av vendepunkt i historia til arbeiderklassen i en del andre europeiske land. Jeg skal kikke på hvordan arbeiderklassen, og de som i første rekke har vært bærere av opprørstradisjonen i arbeiderbevegelsen, de kommunistiske partiene, har reagert i avgjørende historiske situasjoner.
Den umulige revolusjonen? er satt som tittel på denne gjennomgangen. Muligheter for omveltninger har det vært mange av i europeisk historie. I dette århundret har det jo vært ei rekke forsøk på å ta over makta og brøyte vei for et sosialistisk samfunn i mange europeiske land.
Etter den russiske generalprøven i 1905 kom revolusjonen i 1917. Også i Ungarn lyktes opprøret, og rådsrepublikken fikk 133 dager på seg i 1919 før den blei knust. Den finske borgerkrigen 1918 hører med til denne tradisjonen. Oppstandene i Tyskland i 1918 og åra etter hører med til bildet. Østerrike har sine bidrag. Den spanske borgerkrigen er et grensetilfelle. Helt sentrale er Jugoslavia, Albania og Hellas gjennom frigjøringskampen 1940-45, Hellas også gjennom borgerkrigen seinere. Tsjekkoslovakia, Polen, Romania, Bulgaria og igjen Ungarn får sine samfunnsomveltninger etter 2. verdenskrig. Og man kan diskutere forspilte muligheter i Italia, man kan diskutere det samme i Frankrike. Vi kan til og med diskutere "nellikrevolusjonen" i Portugal i 1974 som ei omveltning med en del sosialistiske trekk.
På tross av disse begivenhetene oppfatter jo folk flest spørsmålet om en revolusjon i Europa som en utopi, som en umulighet. Vi norske revolusjonære har samme syn. Det er i den tredje verden det egentlig foregår, det er dit man må vende blikket, dersom man skal ha noe håp om virkelige forandringer.
Dette har vært ei gjengs oppfatning, og jeg skjønner den godt. En lærdom fra historia til den europeiske arbeiderklassen er jo at under visse omstendigheter blir også det mulige en umulighet - sjøl med åpne dører til ei ny framtid er revolusjonære bølger mange ganger blitt brutt og har rulla tungt tilbake. Den revolusjonære bevegelsen veik plassen for hard reaksjon eller oppgitt tilpasning til de daglige fornedringene.
Men jeg trur denne oppfatninga av at det som er, forblir, også er prega av at de fleste av oss tilhører etterkrigsgenerasjonen. Tenkninga vår er prega av at vi vokste opp i en uvanlig lang periode med jamn vekst økonomisk og sosialt, og rolige politiske forhold. Litt bråk har det jo vært underveis, noe har jo skjedd. Men stort sett har den vært nokså forutsigelig, fredelig og uten rom for de store endringene, den tida vi har bak oss. Og dette er en periode på omlag 44 år.
Men kikker vi litt på historia, er det fristende å trekke fram en annen sånn 40-års periode. Tida fra Pariserkommunen, nederlaget da arbeiderne i Paris gjorde sitt revolusjonsforsøk, og til første verdenskrig, var omtrent tilsvarende lang - 41 år.
Det er ikke det at det ikke skjedde viktige ting innafor dette tidsrommet: Industrialiseringa blei gjennomført i ei rekke land. Kolonipolitikken fikk utfolde seg. Arbeiderbevegelsen vokste seg sterk i løpet av denne perioden. Men dette var likevel ei tid uten slike dramatiske omveltningene som ti-åra før og etter var prega av.
For hva kom ikke etterpå: Først krig. Plutselig raste verdenskrigen i Europa. Noen hadde sett den komme, de fleste var forbløffa. I fire år blei det slakta.
Etter dette: en kort periode, ei såkalt mellomkrigstid. Strekker vi den så langt som mulig, fra 1918 til 1939, så er den 21 år. Det er heile den forferdelige mellomkrigstida, den heroiske mellomkrigstida, - alt etter hva man legger vekta på - med arbeidsløshet, krise, fascisme og hard klassekamp. Dette er bare litt lengre tid enn sia EF-kampen i Norge. Det er 18 år sia EF-kampen - og det er omtrent som heile mellomkrigstida.
Mellomkrigstida var også perioden da kommunistpartier vokste seg enormt sterke, f.eks fra små spartakist-grupper i Tyskland etter 1918 til et parti som telte 7 millioner stemmer og hundretusener av medlemmer.
Og holder vi oss til Tyskland, dreier dette seg egentlig om et enda kortere tidsrom - det dreier seg om tida fra 1918 til 1933. Fra krigsslutt til sammenbruddet da Hitler og nazismen tok makta, er det bare 14 år. Tell tilbake 14 år fra nå, og vi havner i 1976: Vietnamkrigen var slutt året før, Mao døde, det var året før Klassekampen blei dagsavis, og like før Oktober-bokhandelen i Tromsø blei sprengt, for å nevne noen mer eller mindre tilfeldige eksempler.
Alt skjedde altså i ei fortetta tid. 1914-18: Krig. Så mellomkrigstid: vekst, fascisme, klassekamper, nye kriser, ny verdenskrig fra 1939 til 1945. Og etter dette får vi den lange etterkrigstida vår. Særegenhetene ved denne perioden er ikke tema nå. Men noen viktige nøkler til å forklare stabiliteten og veksten i vår del av verden er bl.a. teknologisk nyskapning, oppdelinga i øst/vest, og først og fremst den økte utbyttinga av den tredje verden.
Etter nederlaget i 1848 blei mange av de tyske revolusjonære flyktninger. Marx havna til slutt i England. Men de fleste dro til landet med de nye store mulighetene, USA. De var ikke aleine om det. Fra revolusjonsåret 1848 til året da nazismen seira, 1933, utvandra 50 millioner mennesker fra Europa. 800.000 forlot Norge. De fleste av de som dro var arbeidere og bønder som ville noe nytt, som vågde oppbruddet og satsa alt. De dro fra et Europa der motsetningene kokte under trykk. Industrialisering, utarming av landsbygda, folkevekst og fattigdom gikk hand i hand. Den sosialistiske arbeiderbevegelsen vokste. Masseutvandringa til USA og andre steder var sannsynligvis ventilen som hindra den europeiske kjelen i å eksplodere.
Hvordan ville Europas historie blitt dersom denne muligheten hadde vært stengt? Hvordan ville klassekreftene ha utvikla seg, hva kunne skjedd med arbeiderbevegelsen? Å gruble litt på dette er nok først og fremst nyttig som en slags øvelse i å se hva slags krefter som former historia vår. Historia går jo ikke på skinner.
Men det finnes en mer fruktbar måte å ta opp en sånn diskusjon på. For 15 år sia skreiv Jan Myrdal og Lars Gustavson, to svenske intellektuelle, ei bok som het Den onödiga samtiden. Der diskuterte de blant annet om historia kunne sett annerledes ut. Er denne samtida vi har egentlig nødvendig, kunne den vært unngått? Fantes det for eksempel forutsetninger for at revolusjonsforsøkene i 1848 og framover kunne ha lyktes? Eller er det sånt at de objektive forholda ikke var utvikla, de var ikke lagt til rette for en sosialistisk revolusjon i Europa? Måtte vi først gjennom en fase der vi fikk industrialisert og utvikla klasseforholdene slik at en svær, velorganisert arbeiderklasse kunne trå inn på arenaen? Og så måtte kapitalismen ha uttømt sine muligheter når det gjaldt produksjon, og ditto når det gjaldt politikk. Var det rett og slett utopisk å tenke seg å gjennomføre noen revolusjon i 1848, 1871, 1919, på 30-tallet? De to forfatterne hadde forskjellige utgangspunkt og konklusjoner, men Myrdal heller i retning av at den subjektive faktoren svikta. Vi lever i ei unødvendig samtid, vi kunne hatt det bedre.
Dette er ei problemstilling jeg syns er veldig viktig. Det er den sammme problemstillinga som dukker opp når vi oppsummerer erfaringer med sosialisme: er det slik at det måtte gå til helvete i Sovjet, i Øst-Europa, er det slik at det var dømt til å bli tilbakegang til kapitalisme i f.eks Kina - fordi de objektive forholdene ikke har vært modne for noe annet? Måtte disse landa først gjennom en fase der kapitalismen utvikla seg fullt ut? Må vi betrakte de omveltningene som har vært bare som varianter av demokratiske revolusjoner, og ikke noe mer enn det? Revolusjoner som på grunn av sine innebygde begrensninger etter nokså kort tid måtte vende seg til sine motsetninger og bli nye diktaturer over folket?
Eller er det slik at med en annen politikk, en mer maoistisk politikk, for eksempel, så kunne dette vært unngått i Sovjet under Stalin, kunne det ha vært forhindra i Kina under Mao, for ikke å snakke om tida etterpå?
Problemstillingene er altså: Hvor viktig er de objektive faktorene, gir de mer enn bare ramma? Hvor viktig er det vi, de revolusjonære, gjør? Hvor avgjørende er politikken, vår bevisste innsats?
Ha med disse problemstillingene i bakhodet når vi går videre nå. Jeg kommer til å gi et slags faktariss av det som har skjedd, eller i alle fall en versjon av hva som har skjedd, og jeg har ikke rom for å problematisere det så fryktelig mye.
Det tynne heftet med tittelen Det kommunistiske manifest er, som dere vet, fra 1848, året med revolusjonsforsøk og nasjonale oppstander over store deler av Europa. Dette manifestet var prinsipprogrammet til det første forsøket på å organisere den tradisjonen vi jobber innafor.
Oppstandene i 1848 endte med nederlag. Det var høykonjunktur etterpå i en del år, avbrutt av ei ny økonomisk krise i 1857 og utover. Det begynte å røre seg på nytt i arbeiderklassen. Den første Internasjonalen, organiseringa av verdens revolusjonære arbeidere, fant sted i 1864. På et møte i London blei det valgt en ledelse, et generalråd. En av de to tyske representantene som blei valgt til generalrådet, var Karl Marx.
Marx skreiv plattforma for denne internasjonale organiseringa. I innledninga til den heter det blant annet at: "arbeiderklassens frigjøring må erobres av arbeiderklassen sjøl". Arbeiderklassen si frigjøring må være arbeiderklassen sitt ega verk. Dette er en av de sentrale tankene som skiller marxismen fra alt annet av sosialistiske teorier. Dette er et viktig skille. For sosialistene før Marx hadde oppfattet dette som spørsmål om å organisere ei gruppe av bevisste folk som skulle lede an i et kupp. F.eks. Blanqui og andre sto for slike linjer. Eller så hadde sosialistene ei oppfatning om at de sto foran en periode med naturlig vekst inn i et sosialistisk samfunn, og ville organisere arbeidet ut i fra det.
Men Marx slo fast at kampen for sosialismen er en prosess der arbeiderklassen må utdanne seg sjøl til revolusjonære - gjennom en prosess der de skaffer seg sjøl erfaring i klassekamp. Slik organiserer de seg som klasse, og til slutt kan de vippe borgerskapet av pinnen, trykke dem ned, og organisere sitt eget samfunn, slik at alle folk kan bli fri. Denne tankegangen er den arven vi bygger på.
Marx sine tanker fikk ikke gjennomslag i de første åra, annet enn i en del skikt i de mest utvikla kapitalistiske landa. Særlig blant toneangivende folk i de engelske fagforeningene sto dette synet ganske sterkt. I de mer jordbruksprega og småhandverksprega landa, som Italia, Spania, delvis Frankrike, var ikke Marx og Engels sine tanker interessante i det hele tatt. Der dominerte det vi nå kan kalle anarkistiske tradisjoner - Proudhon, Bakunin. Og dette er et skille vi trekker med oss langt oppover i historia.
Det var da også slike krefter, folk fra mere utopiske sosialistiske retninger, som leda an i Pariserkommunen, revolusjonsforsøket i 1871. Internasjonalen fikk over alt skylda - eller æra - for Pariserkommunen: det var kommunistene og Internasjonalen som hadde stått bak opprøret. Men dessverre - det var ikke Marx og Internasjonalen sine folk som hadde ledelsen der. Og det var kanskje en av de avgjørende årsakene til at det gikk så alt for galt i Paris. Dette opprøret hadde alle odds mot seg, men mye kunne ha gått bedre. Det endte opp med 14.000 drepte, mange av dem henretta. 5.000 blei deporterte, 5.000 fengsla. Det var kremen av Frankrikes revolusjonære som strauk med da.
Etter nederlaget i Pariserkommunen var egentlig Internasjonalen knekt. Ei tid med mange kamper innafor organisasjonen fulgte nå. Marx og hans folk vant fortsatt en del avstemninger der, men arbeiderbevegelsen var begynt å orientere seg i andre retninger. I England f.eks. begynte de å basere seg på støtte fra det liberale borgerskapet. Ledelsen av Internasjonalen blei flytta fra London til USA. Dette blei bare en mellomstasjon, i 1876 blei Internasjonalen lagt ned.
Dette var første fase i forsøket på å organisere en kampledelse for arbeiderklassen sin frigjøring. Den neste fasen var begynt allerede omkring 1869-70. Det var tida for organisering av legale nasjonale arbeiderpartier. Det begynte først i Tyskland.
Vi er nødt til å bruke en del plass på Tyskland. Tyskland er et av de mest sentrale landa når det gjelder arbeiderbevegelsen si historie.
Tyskland var seint utvikla økonomisk og politisk, og lå langt etter f.eks. England, Frankrike, Belgia. Landet var splitta opp i masse småstater. Men da Tyskland først kom i gang, skjedde det i et enormt tempo: industrialiseringa, utviklinga av arbeiderklassen, organiseringa av arbeiderklassen, samlinga av Tyskland til en stat, alt skjedde i et kjempetempo.
Det tyske arbeiderpartiet som etter hvert tok form, det blei da også en gigant. Det sosialdemokratiske partiet (sosialdemokratisk var jo fellesnavn for sosialistiske, revolusjonære partier på denne tida) måtte likevel gå gjennom harde perioder. Mesteparten av virksomheta til partiet blei forbudt i flere år på slutten av forrige århundre, under Bismarck. Men likevel vokste partiet. Og marxismen hadde stor gjennomslagskraft, så det ut til, og var den herskende, den dominerende ideologien i dette partiet. Partiet hadde egne teoretikere, folk som liksom forvalta arven fra Marx og Engels. Dette var navn som Kautsky, Bebel og andre.
La oss se litt på fasen fra 1890 til 1914. Da hadde vi tre tendenser i det tyske arbeiderpartiet som sto mot hverandre. Den ene var Eduard Bernstein symbol for eller talsmann for. Han er jo blitt stående som reformismen sin far. (En gang tidlig på 70-tallet leste jeg Bernstein, for å se hva dette var. Noe er interessant, men mye er virkelig platt reformisme. Jeg kikka samtidig på taler av Trygve Bratteli, som leda DNA da, og måtte nesten ty til årstalla for å finne ut hvem var hvem. Det var agitasjon mot streiker, mot enhver bevegelse i arbeiderklassen, det var kort sagt klassesamarbeidspolitikk.) Her og nå skal jeg ikke bruke mer tid på denne tradisjonen, sjøl om den har vært den dominerende etterpå.
Kautsky er mer interessant for oss, for Kautsky var radikal, han var revolusjonær, han var marxist - iallfall i ord. Seinere avsverga han mye av dette, men iallfall hevda han å være det da. Men så man nærmere etter, så var det i praksis omtrent ingen forskjell mellom den politikken Bernstein og Kautsky og deres grupperinger sto for.
Felles for dem var det også at de sto opp i mot den virkelige revolusjonære fløya i partiet, med Franz Mehring, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht som de mest kjente eksponentene. Dette var folk som sa: vi må forberede proletariatet på å ta makta. Det betyr: arbeiderklassen må få erfaringer. Klassebevisthet, det kommer som resultat av at folk er med på revolusjonære aksjoner, at folk er med på praksis - slik utvikler vi klassebevisthet, slik organiserer vi arbeiderklassen, slik modnes forholdene for en revolusjon. For målet er revolusjon. Dette var synet til Rosa Luxemburg og de virkelige revolusjonære i partiet.
Kautsky sa det sånn - for å forenkle det litt: sosialismen kommer med historiske nødvendighet. Det er en samfunnsmessig lov at kapitalismen vil bli avskaffa og sosialisme vil oppstå. Det er bare spørsmål om tid, om at kapitalismen får uttømt sine muligheter, at den modnes nok. Arbeiderklassen vokser med nødvendighet til å bli den dominerende klassen, det har vi allerede sett i Tyskland - bare se på stemmetallene: vi vokser, vi vokser, vi er snart det største partiet, snart har vi makta!
Denne trua på at ting kommer, førte til at disse "marxistene" ikke hadde strategi for hvordan overgangen til sosialismen skulle skje. De sa det var unødvendig å diskutere former for makterobring, det ville avgjøres av omstendighetene når den tid kommer. Og det betydde også at de hadde ingen forståelse for betydninga av taktikk. De hadde derimot en spesiell forståelse av betydninga av organisasjon. De bygde opp organisasjonen, de bygde opp det sosialdemokratiske partiet til et enormt apparat. De bygde opp arbeiderklassen sine kulturorganisasjoner, arbeiderklassen sine sportsorganisasjoner, de bygde opp forsikringsordninger og kooperativer (sånt som nå heter NKL). På alle måter var arbeiderklassen organisert som klasse, med et helt skikt av folk som hadde dette som levebrød. Partiet hadde dagsaviser i hver eneste tysk by av en viss størrelse. Dette var etterhvert blitt et parti med 1.100.000 medlemmer. Det hadde 110 riksdagsrepresentanter i gruppa si. Det kom opp i 34 % av stemmene ved valg.
Og de kunne gjerne diskutere, prinsipielt, f.eks spørsmålet om generalstreik. Dette var et stort stridsspørsmål i 1910. Fagforeningene i Tyskland var nemlig ultra-høyre, de var virkelig ille. De hadde bygd opp ikke bare en organisasjon, de hadde også bygd opp enorme streikekasser. Og fan skal begynne å røre ved dem! Hva er det vi har streikekasser for, om ikke for å trygge alderdommen. Partiapparatet baserte seg på erfaringer fra dengang de var forbudt under Bismarck, og sa klart fra at det viktigste var å bevare organisasjonen og legalitet - for enhver pris. Å opprettholde organisasjonen - det var et mål i seg sjøl. Derfor de gikk steinhardt i mot tankene på å bruke kreftene på å kaste arbeiderklassen inn i en massestreik, en generalstreik. Kautsky var prinsipielt for generalstreik, men vi kan aldri se noen tidspunkter i historia der han virkelig går inn for å bruke generalstreik.
For å gjøre dette litt klarere: Kautsky sa at skolering og organisering av arbeiderklassen, det er forutsetninga for revolusjon. Og det har han sjølsagt rett i. Men partiet dreiv hele tida bare og organiserte og skolerte, bygde klosse på klosse, uten å gi folk erfaring. Kautsky sin praksis innskrenka seg faktisk til å gå inn for valgkamper og parlamentarisk arbeid, pluss å bygge opp en organisasjon. Det var det som gjensto som praksis.
(Har dette noen relevans i dag? Bare noen stikkord fra andedammen for muligens å få poenget litt tydeligere: Vi har f.eks. en fight innafor Tromsø RV, der det har vært vanskelig å skille mellom hva som er hva. Alle sier at de står på det samme programmet: for revolusjon, statsmakta er ikke nøytral til klassene, den er borgerskapets verktøy, parlamentarisk arbeid skal ta sikte på å avsløre parlamentet, osv. Alt dette er vi jo enige om. Hva er vi da uenige om? Jeg trur vi må se på hva slags vekt de forskjellige grupperingene innafor Tromsø RV legger på praksis. Og hva slags type praksis. Utbryterne i Tromsø RV legger heller ikke opp arbeidet slik at folk sjøl får erfaring, slik at folk sjøl får delta i f.eks. aksjoner. De legger opp arbeidet slik at folk skal få anledning til å høre - gjerne gjennom avisene - om det parlamentarikergruppa har gjort. Og ellers trengs organisasjonen til å støtte opp om dem sjøl som bystyregruppe. Dette kunne vært brodert ut med eksempler, men det får stå som en påstand til å tenke over nå.)
Det er mye annet som kunne vært sagt om Kautsky og den tradisjonen han sto i. Vi kunne blant annet trukket fram kolonipolitikken deres: de så med en viss skepsis på det som foregikk, men hovedsynspunktet deres var at det var en sivilisasjonsframgang som foregikk. Europeerne hadde en slags sivilisatorisk plikt overfor disse innfødte i koloniene. Og det ville kanskje til og med komme arbeiderbevegelse og annet godt ut av det, hvis de bare fikk holde på. Så de blei det som på fint kalles apologeter for kolonialismen, de unnskyldte det som foregikk - til og med støtta det. Begrepet sosialistisk kolonipolitikk stammer fra denne tida.
Ultraimperialisme er et annet viktig stikkord. De mente at imperialismen hadde utvikla seg dit hen at det var slutt på motsetningene mellom maktene. Nå hadde de først og fremst interesse av samarbeid og fred. Dette synet holdt de fast på helt fram til 1914.
Nå har jeg tidligere forklart litt av årsaken til at ikke-revolusjonære retninger egentlig dominerte i det tyske arbeiderpartiet. Vel var marxismen den herskende ideologien, men dette var ideologi i den betydninga at den var til kirkebruk. Det var ikke noen sammenheng mellom teorien og praksisen. Jeg har også vært inne på at det var et jævlig misforhold mellom styrken på organisasjonen og kampberedskapen. Og jeg har vært inne på rollen til fagforeningene, som var kraftig reformistiske. Det var ikke minst disse fagforeningsfolka som var bestemmende i partiet. For det første var det jo de som sto for dagskampen, i den grad den foregikk. De prega den daglige politikken. For det andre beherska de apparatet. Det var jo bygd opp et enormt apparat av folk som hadde dette her som levebrød, enten de satt som journalister i partiavisene, som ansatte parlamentariske sekretærer, eller de satt som lønna fagforeningsfolk.
Kautsky & co forsto ikke hvordan dette virka inn på partiet. Et beslekta problem er at de undervurderte betydninga av overbygninga i samfunnet, de undervurderte hvordan trykket fra det hegemoniet den borgerlige ideologien virka på alle klassene og på nær sagt alle livets områder i Tyskland.
I trua på at alt går av seg sjøl gjorde Kautsky og disse folka dermed ei viktig feilvurdering: de undervurderte motsigelsene i arbeiderklassen. De overvurderte enheta blant arbeiderne. De så for seg arbeiderklassen som en enhetlig klasse som bare vokste og vokste, og som blei mer og mer sosialistisk prega. Mens i virkeligheta er det jo fullt av motsigelser i en hvilken som helst arbeiderklasse, og ikke minst var dette situasjonen i den tyske arbeiderklassen på denne tida. Det blir åpenbart i åra som følger, gjennom krig og mellomkrigstid.
I 1914 stemte det sosialdemokratiske partiet for krigskreditter, de stemte for at Tyskland skulle gå inn i krigen. Fagforeningsledelsen forhandla seg til avtaler med regjeringa. Fagforeningene gikk ut med forbud mot alle former for kamp. All lønnskamp og all annen kamp var forbudt. Som motytelse hadde de fått løfte fra regjeringa om at fagforeningene og SPD, det sosialdemokratiske partiet, ikke skulle bli forbudt.
Krigen er ikke tema nå. Men krigsutbruddet var jo et enormt den vendepunkt for hele den internasjonale arbeiderbevegelsen. De forskjellige tendensene i arbeiderbevegelsen som hadde utkrystallisert seg, skilte nå lag. Reformistene og de revolusjonære gikk hver sin vei.
Det viktigste av de revolusjonære partiene viste seg å være det russiske, og revolusjonen i 1917 i Russland den største historiske begivenheten i denne perioden. Men jeg skal ikke gå inn på denne revolusjonen nå, jeg forutsetter den som velkjent. Heller ikke revolusjonserfaringene fra Ungarn eller den finske borgerkrigen er det rom til å ta opp her. Og sjøl om Komintern spiller enn sentral rolle i den revolusjonære bevegelsen framover, kommer jeg også til å legge minimal vekt på denne organisasjonen i den videre framstillinga.
Etter nederlaget for det tyske riket i 1918 gikk arbeiderklassen på offensiven for å røske opp. I 1918-19 og helt fram til og med 1923 var det flere arbeideroppstander og regionale forsøk på revolusjon i Tyskland. Rådsrepublikker blei proklamert og oppretta, etter mer eller mindre russisk mønster, sovjetene var forbildet.
Men det er verd og merke seg hva som skjedde da de revolusjonære og andre samla utsendinger fra store deler av landet i Berlin til rådsforsamling - delegater fra arbeidere, soldater, marinegaster i opprør. Denne revolusjonære forsamlinga, uttrykket for dobbeltmakta, som var kommet sammen i dette vakuumet der ingen egentlig hadde kontrollen i Tyskland, fatta til slutt et vedtak med krav om valg på ei grunnlovsgivende forsamling. Med overveldende flertall, omlag 3/4 flertall gikk de inn for dette. Ei vanlig vurdering er vel at det var revolusjonsforsøk, men at det ikke var noen reell mulighet for revolusjon i Tyskland i etterkrigstida. Ikke minst de subjektive faktorene var ikke modne nok for de store omveltninga.
Men uansett: de revolusjonsforsøkene som var, blei knust av frikorpsene. Tyskland hadde jo lidd nederlag i krigen, men offiserskorpsene eksisterte fortsatt, de la sjølsagt ikke bort våpna uten videre. Frikorpsene blei organisert som små hærer av verva soldater, nærmest som bander. Ledelsen over disse korpsene lå hos sosialdemokratene, som da satt med regjeringsmakt. Den framtredende SPD-politikeren Gustav Noske hadde kommandoen over troppene som blant annet knuste spartakistrevolten i Berlin. Arbeidere blei slakta ned i masseomfang. Disse troppene myrda Rosa Luxemburg og Liebknecht, og heiv likene i kanalen.
I 1920 var borgerskapet såpass ferdig med å knekke opprørere at de var interessert i å prøve seg på å ta den direkte styringa sjøl, uten sosialdemokratiske mellommenn. Vi fikk det som blei kalt Kapp-kuppet. En kar med navn Kapp gikk med frikorpsene inn i Berlin, avsatte SPD-regjeringa, tok makta og innførte et nytt slags borgerlig diktatur i Tyskland. Dette varte ikke mange dagene. Generalstreik i alle byene var svaret. Det blei arbeideroppstander, noen steder væpna kamper - og fire dager etter at generalstreiken begynte måtte Kapp-regjeringa bare pakke sammen og stikke av. Dette viste at arbeiderklassen var innstilt på å slåss, og at det heller ikke lenger bare var snakk om regionale kamper. Sosialdemokratene hadde også vært nødt til å støtte generalstreiken mot Kapp-kuppet.
Disse sosialdemokratene kunne gjerne vært et eget tema, det er jævlig interessant å se på utviklinga deres. Fra Engels, Rosa Luxemburg, Kautsky og Bernstein sitt parti, til Noske, slakteren fra 1919, finnes det noen logiske tråder.
Den danske forfatteren Martin Andersen Nexø skildra i Morten den Røde (fortsettelsen på Pelle Erobreren) det sosialdemokratiske miljøet i Tyskland de første ti-åra av dette århundret. Nexø vandra jo i dette miljøet sjøl, og han skriver om de sentrale figurene med navns nevnelse. Han skildrer Bernstein og de andre folka, og viser hvordan de blei reduserte til stambordspolitikere, som sitter på ølstua si og snakker om jødene som det store problemet.
Slikt var god sort i deler av det tyske sosialdemokratiet før 1914. Det var jo ikke nazistene som fant opp jødeproblemet. De bygde på en lang antisemittisk tradisjon, som også sosialdemokratene hadde lefla med.
De var også opptatt av den nasjonale æra, og Bernstein snakka med forakt om "islendinger og andre sånne miniatyrstater som krevde retten til å være sjølstendige". I tillegg hadde vi jo den såkalte sosialistiske kolonipolitikken, som jeg har nevnt tidligere.
Det fantes altså en lang tradisjon også innafor arbeiderklassen sine organisasjoner i retning sjåvinisme. Så vidt jeg kan se var kommunistene i opposisjon til dette.
Både det såkalte rasespørsmålet og Tysklands nasjonale spørsmål (jfr. "dolkestøtlegenden") spilte altså en sentral rolle i tysk politikk. Men KPD overså i stor grad betydninga av dette, de omdefinerte dem gjerne til reint sosiale spørsmål. Antirasistisk politikk hadde de sjølsagt, de bekjempa jo nazistenes jødeforfølgelser. Men jeg kan ikke se at KPD behandla hele det nasjonale spørsmålet som et problem før de virkelig kjente pusten fra nazistene i nakken. Først omkring 1932 begynte de å ta disse spørsmåla opp i resolusjonene og propagandaen sin. Da begynte de også så smått sjøl å ta i bruk nasjonale betegnelser. Dette oppfatter jeg mest som nødverge.
SPD var et parti fullt av motsigelser. På den ene sida var SPD et arbeiderparti. Men gjennom hele mellomkrigstida pendla dette partiet ut og inn av regjeringer. De satt med ministre i ei rekke av de skiftende nasjonale regjeringene, og i enda flere delstatsregjeringer i Tyskland. Og gang på gang knuste de arbeiderklassen sine forsøk på kamp. De slo ned streikekamper, og de opptrådte slik som i Berlin 1929, da førstemai-demonstrasjonene blei forbudt og arbeidere som trossa dette, blei massakrert i gatene. Av sosialdemokratisk kommanderte politistyrker. Dette er en helt vesentlig del av historia til den tyske arbeiderklassen, disse erfaringene preger arbeiderbevegelsen i åra framover.
For en av de viktigste problemstillingene når vi skal vurdere mellomkrigstida er: i hvilken grad klarte de virkelige revolusjonære - kommunistene - å jobbe for en enhetsfront med disse sosialdemokratiske arbeiderne, og kanskje til og med med SPD-toppene, mot det som etterhvert blei en hovedtrussel - nazismen. Et stikkord som vanligvis blir trukket fram i slike diskusjoner er "sosialfascismeteorien". Det er god grunn til å framheve den, disse ideene blei et tungt tankegods i det tyske kommunistpartiet og ødela mye. For KPD kjørte helt til det var for seint, en politikk som sa at vel er nazistene råtne, men sosialdemokratene er på mange måter verre. De er fascister i forkledning, sosialfascister. De er farligere enn nazistene, for de bedrar arbeiderklassen på en mer utspekulert måte. Derfor må de tyngste slaga rettes mot sosialdemokratene. Dette var ikke hele politikken til KPD, de forsøkte også gjentatte ganger å få til enhetsfront. Men dette avviste hele tida SPD, for sosialdemokratene hata kommunistene enda mer enn kommunistene hata sosialdemokratene.
Den tyske arbeiderklassen var altså djupt splitta, og nazistene lagde en massebevegelse rundt arbeiderklassen. Da kapitalen så fant ut at nå var tida inne til å skifte hest, og satsa for fullt på nazistene, var arbeiderbevegelsen helt motstandslaus. Da blei den knust.
Jeg kommer tilbake til dette. Men først et lite riss av historia i mellomkrigstida i Tyskland.
Etter 1918 var arbeiderklassen som sagt på offensiven, men den led nederlag. Partibyråkratiet til SPD led ikke nederlag, de gikk jo inn i regjeringene. Kommunistpartiet blei oppretta helt på slutten av 1918. Men det fantes et annet parti da som også trakk lærdommer av krigen og av hendingene i 1918 og de åra som fulgte. Det het Tysklands uavhengige arbeiderparti, og var politisk til venstre for SPD. Det var i ferd med å bli det største partiet av alle. Dette partiet blei seinere splitta, og de fleste gikk til kommunistene, til KPD. I heile resten av mellomkrigstida er det to partier av betydning i arbeiderklassen, SPD og KPD.
Perioden fra 1923-24 til 1928-29 var ei slags stabilisering for kapitalen og for borgerskapet, som regjerte i samarbeid med sosialdemokratene. Men i 1929 satte krisa inn - og den slo enormt kraftig ut i Tyskland. Tyskland og USA var de to landa som blei hardest ramma. Denne krisa var sjølsagt ille for kapitalen, men den var verre for arbeiderklassen. Sjølsagt ramma den ikke alle deler av kapitalen like hardt. Fra 1929 av er borgerskapet på offensiven hele tida. De angriper arbeiderklassen gjennom å sette dem på gata. Arbeidsløshet blir enorm - opptil 44 %. De angriper dem gjennom å kjøre steinhardt mot arbeiderklassen sine organisasjoner. De angriper også alle de vinningene som arbeidsfolk har slåss seg til gjennom de siste 50 åra. De vil ha vekk reformene som er innført, tariffsystemene blir angrepet, de tvinger gjennom lønnsnedslag.
Men like fordømt klarer ikke borgerskapet å få kontroll over situasjonen, aller minst den økonomiske situasjonen. Profitten klarer de ikke å berge. For krisa som starta i 1929 gir seg jo ikke. Kapitalen begynner å leite etter nye løsninger. Verdenskrisa varer ved ut over trettitallet. Det er en del småbølger opp og ned, men i 1937 er det bratt ned igjen overalt - bortsett fra i Tyskland. I Tyskland går hjula for fullt. Årsaken til dette er at landet har hatt et maktskifte. Hitler, nazistene, har tatt over kontrollen.
Krisa i trettiåra hadde i flere land utvikla seg slik at borgerskapet så økt stasmakt som eneste redning. Kapitalen var avhengig av at staten kom inn med subsidier, med enorme sysselsettingsprogrammer, med å være marked for produksjonen, med grunnlagsinvesteringer, osv. Dette var gjengs for alle de landa som prøvde å gjøre noe med krisa. I USA fikk dette som konsekvens at Roosevelt blei valgt med sitt New Deal-program, sysselsettingsprogrammer der nesten 3 milllioner mennesker blei satt i arbeid med svære, enorme opplegg. Det samme skjedde i Tyskland. Staten bygde autobahner osv. Og Tyskland militariserte økonomien.
Men forskjellen var at i Tyskland var styrkeforholdet mellom klassene helt annerledes enn i USA. Arbeiderklassen var så djevelsk mye sterkere i Tyskland. I USA kunne de komme gjennom med å bruke staten på en slags reformmåte. I Tyskland måtte borgerskapet først få kontroll med arbeiderklassen, så kunne de bruke staten på sin måte. Litt forenkla kan vi si at dette var grunnen til at Hitler slapp til makta. Hitler er et uttrykk for en massebevegelse som har vokst og vokst på jævlig kort tid, og som borgerskapet endelig bestemmer seg for å satse på.
Nazismens frammarsj er et viktig tema. Nazipartiet vokste f.eks. når det gjaldt velgertilslutning fra 2,6 % i 1928 til de fem år etter hadde 44 % av stemmene.
Dette er kompakt stoff fra ei kompakt tid. Som nevnt dreier det seg bare om 14 år, fra krigsslutt 1918 til 1933, da nazistene tok makta. Det jeg har prøvd å antyde er at det var bestemte objektive, økonomiske, materielle forhold som lå til grunn. Det var ei etterkrigstid der det gamle Tyskland var knust etter nederlaget. Det økonomiske og politiske systemet hadde ikke lenger noen truverdighet blant folk. Arbeiderklassen var tradisjonelt en sterk faktor i Tyskland, og den bygde seg raskt opp igjen og gikk på offensiven. Det tyske borgerskapet klarte som sagt likevel å konsolidere seg, økonomisk, og som herskende klasse - det siste ikke minst ved hjelp av sosialdemokratene, i delstatsregjeringer og i nasjonale regjeringer.
Da den økonomiske krisa kom i 1929, viste det seg som nevnt at dette ikke gikk lenger på den gamle måten. Borgerskapet måtte bruke andre midler for å komme på høyden igjen, både økonomisk og politisk. I disse åra hadde det vokst fram en ny bevegelse, nazismen. Den hadde eksistert i hele mellomkrigstida, men fra og med 1928 skyter den fart. Det første valgskredet får den i 1930. Massegrunnlaget for nazismen er folk som stort sett ikke sokner direkte til arbeiderklassen. Det er forskjellige småborgerlige grupper, etterhvert også borgere, pluss en del folk fra arbeiderklassen, som er basisen for nazismen.
LO og SPD, sosialdemokratene, organiserte majoriteten av de tyske arbeiderne. Men med en konkurrent i det tyske kommunistpartiet, som oppsto i slutten av 1918. Det tyske sosialdemokratiet sin politikk gikk ut på å ikke provosere borgerskapet. Da f.eks den erkereaksjonære von Papen i 1932 sendte et lite antall tropper inn i Berlin og avsatte den sosialdemokratiske delstatsregjeringa i Preussen, gjorde SPD-folka ingenting. De bare pakka koffertene sine og stakk av. For man måtte ikke provosere. Det viktige var å bevare Weimarrepublikken, bevare det borgerlige demokratiet som ramme for arbeiderklassen sine reformkamp. Og det viktige var - som i 1914 - å bevare organisasjonen intakt. For all del ikke miste legaliteten, retten til å drive arbeid.
Dette førte til en del absurde politiske utspill fra SPD-kretser i tida etter at nazistene hadde tatt makta. Nazipartiet var blitt det største partiet ved valgene i 1932 og 1933. Ved hjelp av en del manipulering og valgseieren i 1933 tok de over staten. Da hadde nazistene gjennom flere år vist hva de var slags folk. Nå fulgte de opp med riksdagsbrannen og voldsom terror. 1. mai 1933 sendte likevel LO-ledelsen ut oppfordring til alle tyske arbeidere om å delta i den nasjonale Arbeidets dag som nazipartiet organiserte. 1. mai-oppropet fra LO-ledelsen var: slutt opp om Nazi-partiets nasjonale 1. mai-markering.
I dagene umiddelbart etter fikk de takk for hjelpa. Da blei de sosialdemokratiske organisasjonene knust, lederne fengsla, medlemmer putta i konsentrasjonsleire.
La oss nå se litt nærmere på de tyske kommunistene sin politikk, stilt overfor denne økonomiske og politiske trusselen fra borgerskapet. De er vanligvis anklaga for å ha ført en ultravenstrepolitikk, en sekterisk politikk, der de ikke tok hensyn til de virkelige forholda, men bare tura fram. Jeg trur det er mye rett i den kritikken. Det har ofte vært sagt at KPD blei diktert av Komintern, den kommunistiske internasjonalen med ledelse i Moskva. Det trur jeg er ei relativt uviktig problemstilling. Jeg trur at det fantes så sterke tradisjoner i den radikale tyske arbeiderbevegelsen sjøl for denne typen politikk at vi like godt kan si at KPD var ei forutsetning for at Komintern utvikla sånne teorier. Ut i fra mange målestokker hadde jo KPD framganger i tida med venstrepolitikk. Jeg velger å holde Komintern utafor, og sier at tyskerne får sjøl ta ansvaret for sine feil.
Praksisen til kommunistpartiet kan vi litt forenkla si var sånn at dagskrava kom i bakgrunnen. De konsentrerte seg i all hovedsak om propagandakampanjer, for en stor del retta mot sosialdemokratene. Men også mot den borgerlige staten som sådan, og for revolusjon, for revolusjonær politikk. Og disse propagandakampanjene blei i praksis innretta på arbeidslause og på uorganiserte arbeidere. Hvorfor? Først et lite forbehold: de jobba sjølsagt også med dagskamper. De leda mange streiker, ikke minst i 1929. De opplevde at disse streikene blei knekt av kapitalen, de blei knekt av det tyske LO, de blei knekt av det sosialdemokratiske partiet. Kommunistene opplevde at arbeiderne trakk sine konklusjoner, og gikk ut av fagforeningene og i passivitet.
Problemet var ikke at KPD var helt utafor den daglige kampen. Men det tyske kommunistpartiet oppretta noe som kaltes for RGO - Rote Gewerkschafts Opposition - en slags rød fagopposisjon. Det var aldri helt klart om dette var en egen organisasjon, eller om det var en opposisjon innafor LO. Kommunistene oppretta også en del egne forbund, og de jobba innafor LO for å trekke folk ut av LO og inn i disse forbunda. Dette var ei merkelig utvikling kan vi si nå med ettertankens kranke lys.
I 1926 var 80 % av de tyske kommunistene aktive i LO. Men så begynte de å konsentrere kreften om dette RGO. RGO hadde 300.000 medlemmer. 200.000 av disse var medlemmer i kommunistpartiet. Så RGO blei naturlig nok oppfatta som en kommunistisk organisasjon. RGO blei etterhvert også en organisasjon av arbeidslause. 3/4 av RGO-medlemmene var arbeidslause i 1932. Og medlemstallet gikk ned. Grunnen til denne utviklinga var at kommunistene og andre røde - opposisjonsfolkene - de fikk sparken først når det var innskrenkninger på bedriftene. Eller de fikk sparken uansett fra bedriftene. Jævlig ofte med aktiv hjelp fra sosialdemokratene og LO.
I 1932 var 85 % av det tyske kommunistpartiet sine medlemmer arbeidslause. Nå må man jo ta med i betraktning at i landet som helhet gikk 44 % av arbeidsstokken uten jobb. Nesten annen hver tysk arbeider var arbeidsløs. Men nesten alle tyske kommunister var satt på gata. Det er altså ikke så rart at mens de prata ganske mye om betydninga av bedriftsceller, betydninga av å jobbe i fagforeningene, betydninga av å jobbe i den organiserte arbeiderklassen - så blei i praksis innretninga av den politikken en ganske annen. Kommunistene snakka til de de hadde rundt seg: andre arbeidslause, uorganiserte, gutan på hjørnet. I liten grad jentene på hjørnet.
16 % av medlemmene i det tyske kommunistpartiet var kvinner i 1929, det eneste året jeg har tall for. Og dette var stort sett husmødre, hvis vi kan bruke det ordet - folk som ikke jobba ute. En av årsakene til nederlagene var at de hadde svært mangelfull kvinnepolitikk. KPD sa at kvinnespørsmålet er et klassespørsmål. Men de tok ikke konsekvensen av sine egne ord. For kvinnespørsmålet blei ikke behandla som klassespørsmål - i betydninga at dette er et spørsmål for arbeiderklassen som helhet. De gjorde det til en kampsak bare for kvinnene.
Det tyske kommunistpartiet gikk framover ved valgene. Partiet dobla stemmetallet sitt fra 1928 til 1932. Mens sosialdemokratene gikk tilbake. Til sammen hadde disse to partiene gått tilbake fra vel 40 % i 1928 til 36 % i 1932. Mens nazipartiet i samme tidsrom økte fra 0,8 til 11,7 millioner stemmer og 33 %. Ved det siste valget endte KPD opp med 6 millioner stemmer. Dette var nesten like mange stemmer som sosialdemokratene fikk, SPD fikk vel 7 millioner. Kommunistene hadde 17 % av stemmene i 1932, det var det høyeste de kom. KPD åt altså heile tida inn på sosialdemokratene, de begynte å bli like store som dem i valg, i tida like før nazistene tok makta.
Men det var et voldsomt misforhold mellom den tilslutninga KPD hadde i valg, og den evnen kommunistene hadde til å mobilisere og lede arbeidere i kamp på arbeidsplassen, og gjennom fagforeningene for de daglige interessene sine. Hvis de skulle utvikle en massebevegelse mot kapitalen, og mot nazismen, så måtte det jo ha skjedd på bakgrunn av aktiviteten på arbeidsplassene og i fagforeningene. Men der var ikke kommunistene. De var sparka ut, eller de hadde satt seg sjøl utafor. Partiet hadde som prinsipp at det skulle være bedriftsceller. Men i praksis var KPD organisert på gatebasis, i arbeiderstrøka. For om de var innafor eller utafor arbeidsplassene, et reint arbeiderparti var det i alle fall.
Partiet hadde ca. 250.000 medlemmer i 1932. Og KPD var i motsetning til SPD et ungt parti - gjennomsnittsalderen på denne tida var 30 år. Partiet hadde en stor grunnstamme av stabile folk som hadde vært med lenge. Men det er interessant å se på bevegelsene i medlemsmassen - det er enorme fluktuasjoner inn og ut. Hvis vi tar året 1930, som illustrerer dette godt, så gikk 143.000 mennesker inn i kommunistpartiet dette året, mens 95.000 meldte seg ut.
Ser vi nærmere på årsakene til dette, så ser vi blant annet at lagsarbeidet fungerte dårlig. Det foregikk masse politikk rundt om i Tyskland, hele tida. Men det var ikke i lagene det foregikk. De var liksom ikke noe kraft i dette, folk lærte ikke noe særlig der. De så ikke noen særlig grunn til å være med i lagsorganiseringa. Og skoleringa i KPD, som innafor store deler av den kommunistiske bevegelsen ellers i verden, led av dogmatisme - man lærte seg ei lekse. Det var mindre vekt på å bruke marxismen konkret på det som foregikk.
Tida fra 1933 til 1945 er et ukjent kapittel for de fleste, så jeg skal gå litt igjennom den. For historia slutter jo ikke med nazismens seier i 1933. Dette var et enormt historisk nederlag - det største nederlaget arbeiderklassen i Europa har hatt. 1914 hadde også vært et grusomt nederlag - da braut den gamle arbeiderbevegelsen politisk sammen. Alle hadde uttalt seg mot krigen, plutselig slutta de samme folka opp om krigen, for hver si regjering. Dette var en katastrofe.
Men nederlaget i 1933 var en nesten større katastrofe. For det var ikke bare inngangen til en ny og mye verre krig, den andre verdenskrigen. Det var også inngangen til ei fysisk knusing av nesten heile arbeiderbevegelsen. Konsentrasjonsleire, fengsler, massakrering, det var det som venta dem fra nå.
Det begynte for alvor etter riksdagsbrannen i begynnelsen av 1933. For å fart på sakene hadde nazistene tent på riksdagsbygninga og gitt kommunistene skylda. Samme natta arresterte de 10.000 kommunister med tillitsverv. Bare i Berlin tok de 1.500 den natta. I 1933 opererte partiet med 360.000 medlemmer, men mange av disse var nyrekrutterte, og ikke egentlig rulla inn, så vi kan si at partiet hadde 290.000-300.000 aktive medlemmer. I løpet av åra som fulgte blei 150.000 av disse arrestert. Omlag 30.000 blei henretta eller drept på annen måte av nazistene.
Like fordømt klappa ikke KPD sammen, og det er den heroiske delen av denne historia. Nesten 1/3 av medlemmene fortsatte kampen etter 1933. Apparatet var jo knust. Thälman, formannen i KPD, satt i fengsel. Men medlemmene fortsatte. Og de rekrutterte. For strukturen kjente de. De visste hvordan et partiapparat blei bygd opp, hvordan et lag skulle fungere. De visste hva det betydde å jobbe sjølstendig. Og samtidig jobba de i alle åra som fulgte for å bygge opp en ny sentralledelse for partiarbeidet i hele Tyskland. De forsøkte delvis å etablere en slik ledelse inne i Tyskland, delvis utafor, men med gode forbindelseslinjer inn.
I disse åra ga partiet og partilag ut masse propagandamateriale. Nesten 1 million løpesedler blei spredd hvert år. Lokale aviser blei gitt ut illegalt i enorme opplag, til sammen på noen millioner, hvert år. I de første åra, fram til 1935, undervurderte kommunistene nazistyret fullstendig. De trudde at det ville falle raskt. En sånn grotesk foreteelse som nazismen kunne aldri vare lenge. Det ville smuldre opp innenfra, var oppfatninga deres.
Husk at NAZI jo bare er en forkortelse for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet. Dette partiet var kommet til makta ved hjelp av demagogi: vi er det egentlige arbeiderpartiet, det er vi som egentlig burde ha stått og prata 1. mai - for å ta et eksempel som kan gi assosiasjoner til hjemlige forhold. Politikken blei sagt å være mot den store kapitalen, mot renteflåinga til bankene, mot raseringa av landsbygda - dette var jo grunnlaget nazistene var kommet til makta ved. Nazistene gikk til og med inn og støtta streiker før 1933. Kommunistene fikk jævlig trøbbel med en viktig streik i Berlin, en transportarbeiderstreik, som de leda. Da den nazistiske fagbevegelsen gikk inn og støtta den streiken, da klappa streiken sammen. Dette var ikke et enkelttilfelle, det var nokså vanlig særlig under de store streikebølgene i 1932.
Nazistene ga seg altså ut for å være et arbeiderparti og et småfolkets parti. Så kommunistene sa: dette klapper snart sammen, fordi motsetninga mellom demagogien deres og den politikken de virkelig fører, en politikk som bare tjener kapitalen, blir snart synlig. Men akkurat det motsatte skjedde. Nazistene bare stramma grepet mer og mer. Først knuste de arbeiderbevegelsen. Så knuste de venstrefløya i sitt eget parti, de massakrerte sine egne - Strasser og slike folk. Og så begynte de å konfiskere kapital - all kapital under 200.000 kr blei forbudt. De blei tvangsmessig slått sammen med store kapitaler.
Men arbeidslausheta forsvant. Hjulene gikk. For nå var alt innretta på millitarisering. Så folk opplevde egentlig at hverdagen på en del områder blei bedre. For det var ikke lett å være arbeidslaus i Tyskland på trettitallet. Nå hadde de tross alt smør på brødet.
Problemet for den tyske kapitalen var at de var fullstendig avhengig av import av råvarer. De hadde nesten ingenting sjøl. Men krisa herja jo fortsatt ellers i verden, sjøl om tyskerne klarte å ordne opp. Så skulle de kjøpe råvarer, måtte de jo sjøl eksportere til noen. Men ingen hadde penger til å kjøpe tyske varer. Så løsninga blei at nazistene og kapitalen sa: vel, vel, når ikke de vil komme og kjøpe fra oss, så får vi dra og hente det vi trenger.
Tyskland måtte altså ekspandere. I første omgang var det Balkan og Øst-Europa som var interessant for dem. De måtte underlegge seg nabolandene sin industri, arbeidskraft og markeder for å komme videre på slutten av trettitallet. Kapitalen i Tyskland måtte ha krig.
Men nazismen svarte også på objektive behov hos vanlige folk. Og den sida ved nazismen blir ofte undervurdert. Det er farlig å ta slike partier for lite alvorlig, det er ikke nok å si at folk blir lurt. Så enkelt er det nemlig ikke. Folk synes faktisk at det de oppfatter som reelle problemer, får et svar fra disse partiene.
Som sagt undervurderte det tyske kommunistpartiet nazismen fullstendig. Og ikke trudde de at en slik terror som den de etterhvert fikk oppleve var mulig. Så motstanden fra KPD var stort sett innretta på å spre propaganda. De tok sikte på å stå klare når naziregimet klappa sammen. Da ville også hele det borgerlige herredømmet stå for fall, og revolusjonen være uunngåelig. Framtida skulle falle som en moden frukt i hendene på dem.
Men kommunistene blei klokere av skade. På en konferanse i Brüssel i 1935 endra de linje. De gjorde opp med en god del av venstrefeila. Overfor en fiende som nazismen måtte hele arbeiderklassen og alt av antifascister stå sammen. Dette linjeskiftet faller i tid omtrent sammen med Komintern, den kommunistiske internasjonalen, sin 7. kongress. Der blei det også lagt opp til en folkefrontpolitikk: forene alle som kunne forenes mot fascismen.
Men det var jævlig vanskelig å drive arbeid når motstanderen var et knallhardt regime som hadde massestøtte. KPD organiserte likevel. De organiserte ikke bare politisk arbeid i fabrikker og i boligområder. De organiserte også inne i fengsler og i konsentrasjonsleirene. Hver gang det blei oppretta ei ny konsentrasjonsleir, tok det ikke lang tid før en kommunistisk organisasjon var på plass i de leirene. På fangeplanet leda leiren de ofte leirene. I enkelte leire var nettverket utrulig sterkt. En KPD-leda oppstand i Buchenwald tok f.eks over kontrollen av leiren noen dager før de allierte rykka inn i 1945. I Köln i 1944 organiserte de faktisk gerilja, i et forsøk på væpna oppstand. Den blei knust fordi fronten ikke rykka fort nok fram. Kommunistene i KPD hadde et omfattende samarbeid med illegale organisasjoner blant de millionene av utenlandske arbeidere som var på tvangsarbeid i Tyskland. Tyskerne henta jo millioner av først og fremst russere og andre østeuropeere, men også nordmenn og andre, til slavearbeid for å drive fabrikkene i Tyskland under krigen. Og disse arbeiderne var ofte godt organiserte. Organiserte for opprør. Særlig russerne. KPD utvikla et tett samarbeid med dem.
Men det var ikke med opprør det endte. Nazistene hadde grepet. Krigen trakk ut, sjøl om Tyskland var knekt. De gikk jo over til den brente jords taktikk: alt skulle ødelegges. Inntil Hitler skaut seg, og Tyskland overga seg. Og da var det jo Den røde armé som rykka inn og la grunnlaget for DDR, Den tyske demokratiske republikk, i den delen av landet de okkuperte.
Etableringa av DDR skjedde i samarbeid med det som var igjen av det tyske kommunistpartiet. De KPD-lederne fra krigstida som hadde operert inne i Tyskland, var stort sett døde da. De som kom inn og leda KPD nå, hadde også vært med i ledelsen før 1933, det var folk som Pieck, Ulbricht og andre. Og historia om dette tyske forsøket på å bygge sosialisme skal jeg ikke gå inn på nå.
Jeg er ingen tilhenger av den tankegangen Kautsky representerte, som sier at egentlig avhenger alt av de såkalte objektive forholdene - sosialismen kommer med nødvendighet, det er bare et spørsmål om å la kapitalismen modne fra seg. En sånn filosofi bygger på et feilaktig historiesyn. Historia er jo ikke noe annet enn menneskenes aktivitet. Historia er jo ikke noe som kommer, den blir skapt. Og som kjent får også passivitet konsekvenser i historia.
Det betyr at det hele tida går an å gå inn å diskutere om historia kunne sett annerledes ut. Kunne ting faktisk ha utvikla seg på en annen måte?
Men på den andre sida er jeg jo heller ikke en subjektivist som mener at alt avhenger av hva slags politikk folk har. I sin mest ekstreme form innebærer ei sånn oppfatning at det meste avhenger av at det rette geniet dukker opp.
Jeg har prøvd å få fram at det var bestemte betingelser - i økonomien, i arbeiderklassen si ega historie (og i det tyske borgerskapet si historie, som jeg ikke har gått inn på her) - som var rammene for den politiske virksomheta de revolusjonære skulle utfolde.
Men det er opplagt at KPD gjorde enorme politiske feil. En del av disse feila har jeg jævlig vanskelig for å moralisere over. Jeg noterer at de foregikk. De skulle virkelig vært skarpe for å klare å unngå dem. Feila blei gjort i en konkret historisk situasjon, med hard klassekamp midt i ei økonomisk krise. Også det steinharde kjøret mot sosialdemokratene er begripelig. Kommunistene opplevd at sosialdemokratene førte dem inn i en verdenskrig, 1914-18; de hadde levd med ei historie der sosialdemokratene slakta ned arbeiderklassen, som i 1918, i 1923, i 1929. Sosialdemokratene hadde også kasta dem ut av fagforeningene, ut av bedriftene, inn i arbeidslaushet. De hadde sittet med regjeringsmakt og fagforeningsmakt og styrt og herja med dem - dette var avgjørende erfaringer kommunistene hadde med SPD. Legges ikke dette på den ene vektskåla når vi skal vurdere dem, blir perspektivet reint moralistisk.
Dersom KPD skulle hatt håp om å lyktes, måtte de ha utvikla en annen politikk, en politikk som klarte å bygge en enhetsfront nedenfra, innafor arbeiderklassen. Og da måtte de på en eller annen måte prioritert arbeid innafor en enhetlig fagbevegelse, satsa innafor på bedriftene så godt de kunne, der folk var i aktivitet og fikk erfaringer sjøl fra egen praksis. De måtte også hatt en annen politikk ovenfor toppen i sosialdemokratiet. Sjøl om SPD agiterte mot "kommunazisme", at kommis og nazis var samme sak, så måtte de ha bitt i seg dette, og med all kraft sagt at vi er villige til enhetsfront, folket trenger enhetsfront.
Ei forutsetning for dette ville være at KPD hadde hatt ei bedre analyse av grunnlaget for nazismen. De måtte klart sett at nazismen ikke bare var demagogi, men også et slags svar på objektive realiteter ikke minst hos deler av befolkninga KPD nesten ikke brydde seg om i det hele tatt - småbøndene, deler av småborgerskapet osv.
Dette er ikke ettertanker 60 år etter. Det er ettertankene Dimitrov bygde på da han snudde Kominterns politikk i 1935. Det blei basisen for folkefrontpolitikken i andre land.
Om nederlaget i 1933 kunne vært unngått vet ikke jeg. Men hvis vi skal unngå å gå inn i lignende nederlag, er vi nødt til å studere den tyske historia på en kritisk måte. Det betyr som sagt ikke å fordømme de tyske kommunistene, men heller ikke frata dem ansvaret for politikken de førte - f.eks. ved å si at det var Komintern som dikterte dem, det var Stalin som sto bak. Vi får tilkjenne dem den æra de skal ha, og overta kritisk erfaringene.
Så langt om den fantastiske historia til den tyske arbeiderbevegelsen. Med røttene sine såvel hos Lasalle som hos Marx og Engels, vokste den til å bli mønsteret for enhver arbeiderbevegelse opp gjennom forrige århundre, framover til 1914. Inspirator for den norske DNA som for alle andre, blei det forbildet både for organsisasjonsformene, for hva slags politisk aktivitet som skulle drives, for hvordan den skulle drives. Det var også tysk opprinnelse på den politiske innrettinga på programmene deres. Erfurt-programmet fra slutten av forrige århundre var mønsteret for partiprogrammer over hele Europa.
Dette bryter altså sammen med krigen i 1914. Etter dette blir det tyske kommunistpartiet på mange måter et mønster for den revolusjonære opposisjonen ellers i Europa. Men når nazistene tar over blir KPD blir nærmest knust. Og den tragiske, seigliva motstandskampen som fulgte, er det jeg har prøvd å si litt om til slutt her.
Det er god grunn til å stoppe opp en gang i blant og tenke over dette historiske perspektivet. Ikke minst vi som er vokst opp med Beatles og høykonjunktur og en følelse av at verden tross alt er til å leve med, og at slik den er, vil den nok i bunn og grunn forbli. Men også ungdom, som har andre erfaringer og har sett at det sikre ikke er sikkert og at miljøtrusselen skygger for framtida, også de bør tenke over den europeiske historia vår. Første halvpart av hundreåret vårt besto av to enorme masseslaktinger – 1914 til 1918 og 1939 til 1945. Med industriell massemyrding av mennesker i konsentrasjonsleire og gasskamre. Og klemt inn i mellom dette her, noen få år med ekstremt steinhard klassekamp.
Slik var de første 50 åra. Og dette er forutsetninga for den etterkrigstida vi har hatt. Ei etterkrigstid som også er bygd på det samme mønsteret, men nå har fått lagt den åpne bestialiteten i systemet til den tredje verden. Dette er arven vår og dette er samtida vår. Dette er vårt fredelige Europa.
Etter Stalingrad i 1943 var det åpenbart for den som ville se at Tyskland og deres allierte gikk nederlaget i møte. Og fra 1944 var de antifascistiske, de folkelige og de revolusjonære kreftene på offensiven. Vi skal se litt på det som skjedde da den gamle makta braut sammen og nye muligheter åpna seg i ei rekke europeiske land. Ei ny framtid så ut til å være innafor rekkevidde.
Hellas var et av de landa i Europa der kampen blei mest skjerpa. Hellas hadde hatt sin egen fascisme fra 1936, under den militære diktatoren Metaxa. Kommunistpartiet blei forbudt. De solfylte øyene i Egeerhavet blei fylt opp av fangeleire med kommunister og andre opposisjonelle. I 1940 angreip Italia. Året etter fikk italienerne assistanse fra Tyskland, som i stor grad overtok krigføringa. EAM, den nasjonale frigjøringsfronten i Hellas, fantes som kime allerede før krigen. EAM var danna av kommunistpartiet som antifascistisk front mot Metaxa-regimet. Etter okkupasjonen tok de raskt opp motstandskampen.
EAM var den politisk fronten. Frigjøringshæren, med hundretusener av folk, het ELAS. ELAS heiv delvis ut italienerne, og sloss effektivt mot tyskerne. Mot slutten av krigen hadde partisanene full kontroll over nesten hele landet utenom de store byene. De frigjorte områdene blei regjert av den kommunistdominerte frigjøringsfronten og hæren dens. Samtidig skjedde det tilsvarende saker i nabolanda Albania og Jugoslavia.
I 1944 gikk EAM inn i ei enhetsregjering leda av sosialdemokraten Papandreou, far til han som har sittet de seinere åra. De gikk altså inn i et samarbeid med borgere og med sosialdemokrater som hadde drevet virksomheta si fra eksil i Kairo. Den opprinnelige greske hæren hadde bare ligget der nede uten å få gjort en skit. Det hadde vært mytteri i militærleirene fordi mannskapet ville til Hellas for å slåss sammen med partisanene. Disse kreftene spilte ingen rolle inne i Hellas, men EAM gikk med på gå inn i regjering med dem.
ELAS-troppene blei forent med en del smågrupper og med Kairo-styrkene. De blei stilt under overkommando av en engelsk general, Scobie. Sovjet spilte indirekte en helt sentral rolle i arbeidet med å få til dette. Bakgrunnen for Sovjets standpunkt er ofte forklart med at Hellas var utafor Sovjet sin interessesfære. Churchill og Roosevelt og Stalin hadde delt opp verden mellom seg, og dette var engelsk område. Forklaringa er sjølsagt litt forenkla, men har likevel ei kjerne av sannhet. Men ansvaret for avgjørelsen ligger uansett hos sentralkomiteen i det greske kommunistpartiet, som fulgte denne politikken. Og konsekvensen blei at kommunistene ga fra seg den kontrollen de hadde over Hellas, de ga fra seg kontrollen over de væpna styrkene, og de legitimerte Papandreou si regjering ved å gå inn i den.
Engelskmennene fulgte opp dette i 1944 med å kreve at ELAS blir oppløst. Tyskerne var da kasta ut av partisanene. Men da sier EAM, fronten, nei. EAM går ut av regjeringa, og mobiliserer massedemonstrasjoner mot dette kravet om avvæpning. Engelskmennene rykker da inn i Hellas sammen med sine støttespillere, de reaksjonære greske troppene. Vi får det som blir kalt den første borgerkrigen. Det blir full krig mellom partisanene og engelskmennene pluss det greske borgerskapet. Krigen varer et par måneder vinteren 1944-45. Den ender med at de engelske styrkene og deres folk blir for sterke. Det blir en fredsavtale som inkluderer et slags kompromiss: ELAS skal trekke seg ut av byene, og de skal legge ned våpnene. Til gjengjeld skal kommunistpartiet bli legalisert, og det blir gitt løfte om valg.
I kjølvatnet på dette skjer det vi kunne vente: det blir masseterror mot EAM-folk. Enorm terror. EAM kjører da valgboikott. De andre fikser og trikser og terroriserer - og det blir en svær valgseier for de reaksjonære. Som igjen fører til at de får legalisert enda mer terror - med dødsdommer og deportasjoner av partisaner i massevis.
EAM innser at dette ikke går lenger. Høsten 1946 tar de til våpen igjen. ELAS går til væpna kamp mot regjeringa og mot engelskmennene. Problemet er at i åra før, i 1944-45, hadde de grundig demobilisert både seg sjøl og folk rundt seg. De hadde ikke bare lagt ned våpnene, de hadde også vært med på å spre illusjoner om Papandreou og det greske borgerskapet. Det hadde vært hard strid i det greske partiet, motstanden mot å underlegge seg borgerskapet hadde vært stor, blant annet fra en del av de militære lederne. Og den politikken de greske kommunistene hadde satsa på, var også stikk motsatt av den kursen som blei fulgt i nabolanda. Jugoslavene og albanerne holdt ei steinhard linje på dette området, de slapp aldri inn verken engelskmennene eller andre uvedkomne.
Borgerkrigen varer i tre år. En blodig, fæl sak. Men etter tre år er de revolusjonære styrkene knekt. Da har USA kommet inn i krigen. De overtar etter engelskmennene i 1947. Truman sitter som president i USA og innfører den såkalte "Truman-doktrinen", om at USA har rett til å gå inn overalt der interessene deres er trua av kommunismen. Så dette er egentlig ikke en borgerkrig - det er en krig mot imperialismen, først den engelske, og så den nye amerikanske imperialismen. Fra et enormt sterkt utgangspunkt, der folket sjøl hadde kontroll, endte kampen likevel med at de blei knekt. Ikke av italienerne, ikke av tyskerne, men av engelskmenn og av amerikanere i allianse med det greske borgerskapet.
Dette var Balkan og Hellas. Hva var situasjonen i andre europeiske land ved slutten av krigen? Hva med f.eks. Frankrike? Var det noen muligheter for revolusjon i et land som Frankrike i 1945?
Det franske kommunistpartiet var et svært parti. PCF hadde 300.000 medlemmer. Det var like stort som det tyske kommunistpartiet hadde vært før nazistene tok makta. PCF hadde tatt lærdom av det som skjedde i nabolandet. På trettitallet jobba de for enhetsfront mot fascismen. Fascismen fikk da heller ikke skikkelig tak i Frankrike. Det blei danna folkefrontregjeringer, der kommunistene satt sammen med sosialdemokratene, og etterhvert med andre. Dette stoppa frammarsjen til fascismen i Frankrike.
I 1939 fikk kommunistene voldsom trøbbel i sine egne rekker, og enda mer i forhold til det franske folket. Årsaken var Molotov-Ribbentropp-pakta, eller ikke-angrepsavtalen mellom Tyskland og Sovjet, som mange oppfatta som et forræderi. Komplisert var dette i alle fall. Masse folk går ut av partiet. Og samme år blir kommunistpartiet forbudt i Frankrike.
Rett etter kommer krigen. Men kommunistpartiet organiserer ikke motstandskampen. Det er samme historia som i de fleste land, inkludert i Norge. Inntil tyskerne gikk inn i Sovjet gjør kommunistene ikke jobben sin. De er ofte like passive som sosialdemokrater og vanlige borgerlige politikere i landa som blir okkuperte. PCF er ekstremt legalistiske den første tida etter det tyske overfallet. De går inn for å bevare organisasjonen, og trur forholda vil normalisere seg etterhvert. Et typisk eksempel på denne holdninga: i mai 1941 satte de i gang en postkortaksjon med henstilling til de tyske okkupantene om å slippe fri eller behandle pent massevis av navngitte kommunister som satt i forskjellige fengsler. Dette var en postkortaksjon der folk skulle skrive under og sende inn med eget navn og adresse. Og det gjorde de. Hvilket medførte at de også blei putta inn i boksen i stort omfang.
Men nå var imidlertid motstandskampen kommet i gang. Og da går det fort. Da organiserer kommunistpartiet motstandsbevegelsen som ei jævlig sterk kraft i Frankrike. De gjør en strålende jobb med dette. Og sammen med andre krefter danner PCF motstandsbevegelsens nasjonalråd i 1943. Etter invasjonen i Normandie i 1944, da de allierte går i land, er det motstandsbevegelsen som befrir størstedelen av Frankrike, inkludert Paris. Fra nå er det frigjøringskomiteer som er maktorganene i Frankrike i stor grad, det er de som ordner opp.
De Gaulle og den borgerlige delen av motstandsbevegelsen er jo en annen faktor som kommunistene må forholde seg til.
I 1944 går PCF inn i regjering med de Gaulle. De Gaulle stiller det vanlige kravet: oppløsning av militsen og de væpna styrkene. Det franske kommunistpartiet sier nei til oppløsninga og avvæpninga.
Da tyr de Gaulle til et triks vi kommer til å se mange ganger i historia: han spiller på motsetninger innad i kommunistpartiet. De Gaulle satser på en kar ved navn Thorez, tidligere leder av PCF, som har sittet i fengsel noen år nå. Han får amnesti, og blir sluppet ut. Dette er et kort de Gaulle spiller ut fordi han vet at Thorez har enorm prestisje i partiet, og han vet hva slags politikk Thorez står for. Og Thorez kjører da også med fullt trøkk linja med "Oppløs militsen. Utlever våpnene. Provoser ikke borgerskapet". Etterhvert slår denne linja gjennom i partiet. De Gaulle får det han ber om.
Jeg sier ikke at det var en revolusjonær situasjon i Frankrike ved krigsavslutninga, men hvem vet hva dette kunne ha utvikla seg til? I alle fall er det nå slik at den eneste delen av frigjøringsstyrkene som har krav på å være væpna, det er borgerskapet sin del.
Ved valgene i 1945 blir det franske kommunistpartiet PCF det største partiet i landet, med 26 % av stemmene. Partiet har 1 million medlemmer, og de er med i regjeringa. De er en sterk faktor i fransk politikk. Men politikken får ei ny innretting nå. Parolene de kjører er om "produksjonsslaget", kampen står om å øke produksjonen. Dette er en parallell til Furubotn-linja i NKP på samme tid. Det blir argumentert for at det viktige nå for arbeiderklassen, det er å produsere mer. For nå er vi i fasen med den organiserte kapitalismen, der all utvikling på sikt kommer arbeiderklassen til gode, og det eneste som kan følge etter monopolenes epoke, det er stadiet med sosialisme. Nå er det bare å vente på at produktivkreftene sin vekst skal sprenge de rammene produksjonsforholda setter. Så heia produktivkrefter! Arbeiderklassen er jo som kjent den viktigste produktivkrafta, derfor er det avgjørende at den også anstrenger seg maksimalt, alle må dra sin del av lasset nå. Framtida bygges i fellesskap.
Dette betydde at PCF og fagbevegelsen kjørte steinhardt mot alle streiker, kjørte gjennom lønnsnedslag, kjørte gjennom lov om lønnsstopp. I perioden fra 1945 til 1947 slo de ned enhver streik. De brukte toppen i fagbyråkratiet, de brukte lokale fagforeningsledere, de brukte autoriteten til partiet, de brukte om nødvendig voldsmakta for å stoppe streiker og for å tvinge gjennom lønnsnedslag. De begrunna det med at dette var i alles interesse. På denne måten hindra de arbeidsfolk i å motarbeide at det skjedde ei enorm overføring av overskudd fra arbeiderne til borgerskapet. I perioden fra 1945 til 1947 var det en voldsom reallønnsnedgang, og ei enda større økning av profittene til kapitalen.
I tillegg var PCF mot frigjøringskampene i de franske koloniene. Frankrike var jo innblanda i Algerie, Tunis, Marokko, Libanon, Syria, Madagaskar, Vietnam. En fransk kommunist satt som forsvarsminister et halvt år i den tida Frankrike førte krig mot kommunister og andre patrioter i Vietnam.
Men utakk er verdens lønn, ikke minst for kommunister. Og PCF får ikke så mye gevinst ut av denne innsatsen. I 1947 blei de kasta ut av regjeringa. Etter ordre fra USA. Det samme skjer i alle andre land der kommunister er i regjeringsposisjoner i 1947. PCF går fram ved valget, de får 30 % av stemmene. Samtidig mister de mye av kontrollen over arbeiderklassen. Nå har de jo heller ikke lenger den samme interessen av at det skal være ro i klassen. Det bryter ut streikebølger. Og disse streikene er ikke kontrollerte av fagforeningsapparatet eller av partiet. PCF er pressa, og må etterhvert gi etter for dette presset. Det blir generalstreik med 1,5 millioner deltakere. Og vi er inne i etterkrigstida.
Vi kan si at mønsteret var omtrent slik: Etter krigsutbruddet har PCF spilt kortene sine mer eller mindre kritikkverdig. Men fra det øyeblikket de var inne i motstandskampen, gjør de en jævlig god jobb, og er egentlig den ledende krafta i Frankrike. I forhold til folkemeninga er både legitimiteten og legaliteten i orden - kommunistene har organisert frigjøringskomitéer som de egentlige maktorgana, disse komiteene har væpna milits, og de har stått for justisen.
Men PCF gir fra seg alt, fordi de Gaulle og de allierte krever det. Og etterpå går de ikke en gang inn i en politisk rolle som revolusjonær opposisjon mot borgerskapet. De går tvert i mot inn i posisjonen som vaktbikkja for borgerskapet som skal få arbeiderklassen til å svette enda hardere og samtidig godta lønnsnedslag. Inntil PCF oppdager at borgerskapet bruker dem så lenge de har nytte av dem, og så hiver dem ut.
Jeg har forsøkt å si litt om hva som skjedde da den gamle makta i Frankrike var brutt sammen som følge av krigen, og et vakuum oppsto. Det som skjer, er at den franske arbeiderklassen møter etterkrigstida med to sosialdemokratiske partier, hvorav det ene kaller seg kommunistisk. Å diskutere røttene til denne endringa, går utafor de trange rammene denne gjennomgangen har. Som vi vet, var den dessverre ikke enestående for Frankrike.
I Italia skjer samme historia.
Fascismen kom til makta i Italia allerede i 1922, kort tid etter første verdenskrig. Kommunistpartiet var danna knapt et år før, i 1921. Partiet hadde noen få tusen medlemmer. Det hadde kloke ledere, Gramsci er vel mest kjent. Partiet må stort sett jobbe illegalt. De hadde vansker med å analysere fascismen, og det er ikke rart, for dette var første gang det oppsto et slikt fenomen. Den italienske fascismen innebar hard terror mot alt som hadde med arbeiderbevegelsen å gjøre. Særlig fra 1926 av blei Mussolinis regime et reint terrorstyre.
Men jeg skal konsentrere meg om krigsavslutninga.
Kommunistpartiet hadde 5.000-6.000 medlemmer i 1943. I april 1945 hadde partiet økt til 400.000 medlemmer. På høsten 1945 hadde de kommet opp i 1,8 millioner medlemmer. Det er ganske bra vekst på to år, det. Dette er et mønster som går igjen i mange land. En slik abnorm vekst er det typiske for mange partier, og bestemmer nok karakteren til disse partiene. Tromsø RV sin praksis med å selge medlemskort ved inngangsdøra til årsmøtet, har nok sine forgjengere.
Den italienske partisanbevegelsen hadde jo et annet utgangspunkt enn motstandskampen i andre land. Italia var jo i krig sammen med Tyskland. Oppgaven for partisanene var ikke å hive ut en okkupant, men å reise kamp mot sitt eget borgerskap og de tyske hjelpetroppene. Etterhvert som de italienske fasciststyrkene kapitulerte, blei imidlertid de tyske stående igjen som hovedmotstander.
Sammen med sosialdemokratene, som de hadde et ganske brukbart forhold til i europeisk målestokk, organiserte kommunistene den nasjonale frigjøringskomiteen. Samarbeidet med borgerlige antifascister er også bra.
I 1943 går de allierte i land på Sicilia. Mussolini faller. En av toppfolka til Mussolini, Badoglio, kommer inn som regjeringssjef - for antifascistene. Dette er i ei regjering som blir oppretta i sør, i de områdene som er kontrollert av de allierte troppene. Italia er delt i to, nord og sør. Sør er de gamle jordbruksområdene, det er fattige strøk. Nord er de industrialiserte delene av Italia med enorme fabrikker og svær arbeiderklasse.
Nord er kontrollert av den nasjonale frigjøringskomiteen for nord-Italia. De har allerede i 1943 100.000 partisaner under våpen. Dette kombinert med svære streikekamper fører til at de begynner å ta den faktiske kontrollen over denne delen av landet. Det oppstår ei slags dobbeltmakt. I 1944 organiserer kommunistpartiet generalstreik med millioner av arbeidere i de tyskokkuperte områdene. I en væpna oppstand i 1945 befrir 300.000 partisaner i spissen for hele folket i Nord-Italia alle de største byene i denne delen av landet. Motstandsbevegelsen tar over makta.
De lokale frigjøringskomiteene hiver ut fascistene fra alle maktorganene, fra administrasjonsapparatene og byråkratiet. Fascistene blir straffa. Rundt om på fabrikkene blir det oppretta bedriftsråd, som får i gang produksjonen og organiserer arbeiderne politisk. Bedriftsråda har væpna arbeidermilitser. For en periode er de herrer i nord-Italia, folket, partisanene og frigjøringskomiteene deres. En folkelig bevegelse leda av kommunistene i allianse med andre har tatt kontrollen.
I sør har PCI i mellomtida gått inn i regjeringa til Badoglio. Kommunistene sitter altså i regjering i sør, og kontrollerer mer eller mindre situasjonen i nord gjennom frigjøringskomiteene. De allierte stopper framrykkinga mot nord, og lar partisanene slåss aleine mot tyskerne gjennom heile vinteren 1944-45. Men allikevel hiver partisanene tyskerne ut. I 10 dager har partisanene makta i nord. Ved østgrensa hadde de jugoslaviske partisanene tatt makta. Over den andre grensa, til Østerrike, sto Den røde arme allerede. Situasjonen var ikke dårlig.
Men nå rykker de allierte framover. Og regjeringa i sør - som inkluderer kommunistene - tar over kontrollen i nord. De opphever vedtaka fra den nasjonale frigjøringskomiteen. De gir f.eks. konfiskert godseierjord tilbake til godseierne, og de gir eiendom tilbake til monopolene. De fjerner antifascistene og gjeninnsetter de gamle byråkratene, politifolka osv i sine gamle posisjoner. De avvæpner og oppløser partisanstyrkene. De oppløser de nasjonale frigjøringskomiteene for nord-Italia. I den regjeringa som gjorde dette, satt kommunistpartiet. Også Sovjet var med på denne politikken gjennom rådgiverne sine i de allierte komiteene som bestemte dette.
Kommunistpartiet gikk med på avvæpninga - men mot de øvrige tiltaka mobiliserte de til streiker og demonstrasjoner. Men hele tida satt de i som sagt sjøl i regjeringa. PCIs leder Palmiro Togliatti var f.eks justisminister til juni 1946.
Ved valgene i 1946 hadde PCI fått 19 % og sosialistpartiet 21 %, altså til sammen 40 % av stemmene. Men fra og med 1947 kom kommunistene for alvor på defensiven i Italia. I mai 1947 blei både kommunister og sosialister kasta ut av regjeringa etter ordre fra USA. Neste valg skulle ha vært i 1947, men regjeringa fikk det utsatt til våren 1948 for å få mer tid til ei voldsom kampanje mot venstresida. Og ved dette valget fikk enhetsfronten av kommunister og sosialister en klar tilbakegang, de havna på 30 % sammenlagt.
Hadde det vært en revolusjonær situasjon i Italia ved avslutninga av krigen? Borgerskapet var svekka, arbeiderklassen var styrka, og den var væpna. Likevel er det vel sannsynlig at det ville vært eventyrpolitikk å forsøkt seg på maktovertakelse da. Italia var delt, og de revolusjonære sto svakt i sør-Italia. Det sto store allierte tropper i landet, deler av partisanbevegelsen sto under kommando av høyresosialdemokrater og borgere. De hadde altså et vanskelig terreng å manøvrere i.
Men det finnes andre alternativer enn eventyrpolitikk og rein kapitulasjon. PCI deltok fra regjeringsposisjon aktivt i avvæpninga av arbeiderklassen, og valgte å fortsette i den regjeringa som raserte det folket og partisanbevegelsen hadde oppnådd i nord-Italia.
De forsøkte ikke å manøvrere offensivt politisk i disse åra, men underla seg de rammene den borgerlige republikken ga dem. Derfor står denne perioden som forspilte muligheter og bitre erfaringer for italienske revolusjonære.
PCI kjørte enhetsfront med borgerskapet, det er greit, men til sjuende og sist ga de også ledelsen til borgerskapet.
Sammenlign med hvordan jugoslavene gjorde det. Jugoslavene frigjorde også sitt land sjøl. Historia er veldig parallell: et erfarent, men ikke veldig sterkt kommunistparti bygde seg opp til å bli den krafta som organiserte og leda frigjøringskampene. Også jugoslavene hadde en komplisert situasjon, de måtte slåss mot fascistiske styrker fra sitt eget folk, mot tyskerne, med engelskmenn som pressa, med russerne som pressa, men de hold fast ved at de skulle bestemme sjøl over sin egen skjebne. De satte ikke grensa ved nasjonal frigjøring. De satte heller ikke grensa ved en demokratisk revolusjon. De hadde som målsetting en sosialistisk revolusjon. Og de gjennomførte det. Vi kan si at det skjedde mye rart etterpå, vi kan mene at jugoslaviske arbeidere i dag er verre stilt enn italienske. Men de hadde skapt seg ei mulighet i 1944, de vågde å gripe den, og de prøvde å skape seg ei helt ny framtid. Det kan ingen ta i fra dem.
Politikken til de italienske kommunistene må derimot diskuteres som et spørsmål om det var berettiga å kapitulere for borgerskapet eller ikke.
Sovjet og SUKP sin rolle i dette spillet er en annen diskusjon. Nå har jeg konsekvent lagt meg på linja med ikke å gi Sovjet skylda, for det fritar også oss ansvaret for å vurdere og tenke gjennom hva slags valg de italienske, de greske, de franske osv. kommunistene sto overfor. Men hvis vi skal gå inn på det sovjetiske spillet, må vi si at de motarbeida de revolusjonære strømningene. Det ser ut til at folka i Kreml tenkte slik: vi har problemer nok, vi har våre egne områder vi skal konsolidere, Øst-Europa og Sovjet sjøl. Derfor må vi ikke få alt for mye bråk andre steder. Hellas, Italia, Frankrike var utafor Sovjet sine interesseområder etter de avtalene som var gjort.
Først i det øyeblikket den såkalte kalde krigen braut ut i 1947, da USA for alvor begynte å kjøre mot Sovjet, får Sovjet bruk for kommunistpartier som lager bråk i disse landa. Da har de bruk for arbeidere som streiker i Frankrike, kanskje til og med en borgerkrig i Hellas. Så Sovjet under Stalin tok fullt ansvar for de sovjetiske behovene. De franske og italienske kommunistene burde gjort tilsvarende. Istedet trudde de at de også hadde ansvaret for de sovjetiske interessene.
Den røde arme befridde Øst-Europa og innsatte kommunistleda regimer. Folkedemokratier blei oppretta. Dette er ei historia dere stort sett kjenner. Og Sovjet beholdt jo grepet etterpå. Dette gjelder Romania, Ungarn, Bulgaria, Polen, det blir hevda også om Tsjekkoslovakia. Men dette bildet må nok nyanseres ganske mye.
Derfor noen ytterst få stikkord om Tsjekkoslovakia og Polen. Tsjekkoslovakia er interessant som eksempel på et land der det var en slags reell revolusjon. En slags. Kommunistpartiet var sterkt i Tsjekkoslovakia før krigen og det var aktivt under krigen. Etter at Den røde arme pluss partisanene hadde befridd landet i 1945, blei det danna regjering av kommunistpartiet, sosialistpartiet, og en del borgerlige politikere.
Ved valgene i 1946 fikk kommunistene 38 % av stemmene, og var det desidert største partiet i Tsjekkoslovakia. Sosialistene fikk også et godt valgresultat, og til sammen hadde disse to partiene over 50 % av stemmene. Kommunisten Gottwald blei statsminister. Kommunistene sto veldig sterkt i fagbevegelsen, de leda den. Det var væpna arbeidermilitser i industrien. Kommunister satt som forsvarsminister, politiminister osv.
Dette var situasjonen fra 1946 til 1948. Da begynner borgerskapet å få panikk. De lager regjeringskrise - husk at nå er den kalde krigen kommet. De borgerlige går ut av regjeringa. Da blir det et massekrav at kommunistene skal danne regjering, sammen med sosialistene. 2,5 millioner arbeidere går ut i streik med krav om at Gottwald skal danne ei arbeiderregjering. Sosialistpartiet støtter dette kravet. Disse partiene har flertallet i parlamentet, Og de danner regjering. Så begynner de å sette i gang med femårsplaner for et sosialistisk Tsjekkoslovakia.
Dette er kuppet i Tsjekkoslovakia. Det heter jo fortsatt at kommunistene gjennomførte kupp og tok over makta der i 1948. Men faktisk var det et parlamentarisk valg, fulgt av et vanlig parlamentarisk spill - men med uvanlig aktiv massestøtte. Det faktum at borgerskapet ikke hadde kontroll over voldsapparatet i det hele tatt, gjorde at dette kunne skje. At de tsjekkoslovakiske kommunistene etterpå kjørte både sosialismen og landet i dass, er ei anna historie, som jeg ikke skal gå inn på nå.
Hvor er Polen? Ser vi på kart, finner vi ut at bortsett fra et kjerneområde, så har Polen flytta seg mange ganger i løpet av første halvdel av dette århundret. Polen har blitt klemt mellom Tyskland og Russland, og dette har også bestemt skjebnen til den revolusjonære politikken i dette landet.
Det polske kommunistpartiet var så pass svakt at det forsvant. Det blei gjenoppretta i slutten av 1941, med 4.000 medlemmer, under navnet Det polske arbeiderparti.
Russerne befrir deler av Polen, og sommeren 1944 blir den såkalte Lublin-regjeringa danna. Samtidig sitter det ei polsk regjering i London. Men i de frigjorte områdene er det altså ei Sovjet-støtta og kommunistdominert regjering som skal lede. Når krigen er slutt i 1945 blir disse to regjeringene etter en del fram og tilbake slått sammen til ei koalisjonsregjering.
For kommunistpartiet får vi nå den samme utviklinga som vi så i andre land: det partiet som var nyetablert i 1941, har i januar 1945 30.000 medlemmer. Tre måneder etter, i april 1945, har de 300.000 medlemmer. I 1948 har partiet 1 million registrerte medlemmer. Dette mønsteret finner vi i absolutt alle østeuropeiske land, og delvis også i andre land, som Frankrike, Italia, til og med i Norge.
Etter et par år blir kommunistpartiet slått sammen med det polske sosialistpartiet, som var det dominerende i arbeiderklassen. At sosialistpartiet hadde mest støtte i arbeiderklassen i Polen, kan vi blant annet se på valgene i 1946 til bedriftsråd og fagforeningskongress. Men ved hjelp av en del manipulering og kupp, blei de to partiene slått sammen til Polens forente arbeiderparti, som det hette fram til det nye hamskiftet nylig. Bondepartiet, som var det største opposisjonspartiet, led snart en tilsvarende skjebne.
Og så får vi historia om det polske forsøket på å bygge sosialismen med et slikt utgangspunkt. Den historia har jo en fortsettelse opp gjennom 70-åra, med arbeiderklassen sin kamp mot dette regimet, og fikk formelt en slutt i og med Solidaritet-regjeringa.
Men vårt tema nå er begrensa til overtaking av makt og revolusjonsforsøk. Hvorfor sosialismen gikk til helvete i Øst-Europa er en annen skål, om enn av samme flaske. Det er opplagt at noen av forutsetningene for fallitten ligger i måten den starta på. Men det interessante er at enten starten var som i Jugoslavia, gjennom at folket frigjorde seg sjøl, at arbeiderklassen sin frigjøring var arbeiderklassen sitt eget verk - eller det starta som i Tsjekkoslovakia, eller i Polen - så er resultatet blitt det samme: Gjenoppretting av klassediktatur over arbeiderklassen. En økonomi og et sosialt system som ikke fungerte. Det største problemet var ikke å avskaffe den gamle makta, men å etablere ei ny som arbeiderklassen kunne bruke i kampen videre. De østeuropeiske nederlaga knekte også de kollektive visjonene om sosialisme som hadde vært etablert i arbeiderklassen ellers i Europa. Slik fikk sosialdemokratene fri bane for sin velferdsstatvariant, og drømmen om et helt nytt samfunn gikk under jorda.
I Norge fikk Domus-utgaven av denne velferdsstaten fullstendig hegemoni på 1950 og -60 tallet. Sosialdemokratiet prega alle de andre partiene og gjorde Gerhardsen til landsfader. DNA har alltid vært det uten sammenligning viktigste partiet for arbeiderklassen i Norge, men en gang i tida var fru Brundtland sitt parti også et klassekampparti.
Dette partiet hadde sine tyske forbilder, men også særegne røtter i den norske historia. Fra Markus Thrane og thranitterbevegelsen og til Martin Tranmæl var det en spesiell og hardnakka norsk radikalisme. En enkel teori om dette, som kan være like bra som andre forklaringer, går langt tilbake i historia. Det hadde aldri vært en sterk overklasse i Norge. Det lå i både geografien og samfunnsforholda at det ikke var plass til noe særlig storgods i Norge. Vi fikk et veldig egalitært samfunn, det var heller ikke plass til et stort mellomsjikt. Det var derimot plass til masse individualister som satt i hver sin dal og på hver sin holme, og som kjenner sin egen styrke og sin egen rett. Så de demokratiske tradisjonen har stått sterkt. Det var ikke uten grunn at den norske grunnloven i 1814 var den mest radikale i verden da den kom. Dette er lange tradisjoner, og Thranebevegelsen fra 1848 var oppsiktsvekkende både i omfang og radikalisme til å være i et agrarsamfunn i utkanten av Europa.
Omkring århundreskiftet og tiåret etter vokste det svært raskt fram en betydelig arbeiderklasse. Dette var folk som braut opp fra dette bygde-Norge og gikk inn i en fersk arbeiderklasse som ennå ikke var blitt bundet opp av samarbeidstradisjoner. De var åpne for litt av hvert, og de hadde sansen for radikale synspunkter. I slike miljøer var det Tranmæl og andre sosialister kunne agitere for sine drastiske standpunkter.
Det norske Arbeiderparti, DNA, sto på mange måter i ei særstilling i Europa. DNA hadde i historia si ligget mye mer til venstre enn de andre sosialdemokratiske partiene i Europa. DNA var det eneste av de store partiene som var medlem av Komintern, den kommunistiske internasjonalen, i Lenin si tid. Ved starten i 1921 var DNA det eneste store massepartiet som var med der. Etter at DNA brøt med Komintern i 1923 og NKP blei starta, var fortsatt sosialdemokratene et opposisjonsparti. Om vi ser bort fra den venstreorienterte og derfor uhyre kortvarige Hornsrud-regjeringa, må vi helt til midten av trettitallet før vi finner DNA i regjeringsposisjon. Mens de i Sverige, i Danmark, i England, i Tyskland og andre land satt med regjeringsmakt i store deler av mellomkrigstida, så er sosialdemokratiet i opposisjon i Norge. Tranmæl med sine voldsomme venstrefraser er eksponenten for dette.
Denne radikalismen gjorde at det var trangere for et kommunistparti i Norge. Det var mindre spillerom for en venstreopposisjon. Den blei fanga opp og romma innafor DNA. Likevel var Norges Kommunistiske Parti ganske stort da det blei starta i 1923. NKP hadde 14.000 medlemmer, mens DNA ikke hadde mer enn 40.000 medlemmer da. NKU, det kommunistiske ungdomsforbundet, hadde 9.000 medlemmer da det blei stifta i 1923. (Tallene for mitt fylke, Troms, var slik: NKP hadde 350 medlemmer i fylket i 1923. DNA hadde 650 medlemmer i Troms.) 20% av medlemmene i NKP var kvinner.
Men medlemsstokken krymper raskt. I 1930 har NKP 5.000-6.000 medlemmer. Ett år etter har de halvert seg, til 3.000 medlemmer. De vokste igjen til ca 4.000 i løpet av 1931. NKU reduserte seg til 500-600 medlemmer i 1935, i følge noen kilder. I løpet av trettitallet bygde partiet seg en god del opp igjen, blant annet gjennom kampen for å støtte Spania mot fascismen.
Helt fra starten sto NKP svakt i hovedstaden og sterkt i regionene. De hadde f.eks bare 5% av medlemmene sine i Oslo, mens DNA hadde 40% av medlemmene sine der. I Bergen var NKP dominerende. Men også ellers utover i landet sto de forholdsvis sterkt. Mange steder hadde partiet lokale aviser. (I en periode på trettitallet også i Tromsø.)
Et problem for NKP var at partiet mangla ledere. De mangla et lederskikt som var på høyde med situasjonen. Komintern dreiv hele tida og prøvde å utdanne ledere, henta dem over til Sovjet, og der bodde de gjerne i årevis. Dette var jo vanlig på denne tida, det gjaldt ikke bare for NKP.
NKP var på denne tida et reint proletarparti. Partiet var nesten for proletarisk, de mangla folk med arbeidskapasitet til å videreutvikle analyser av norske forhold, til å jobbe med teoretiske spørsmål, til å jobbe med organisasjonsapparatet. De mangla også penger til å kjøpe fri folk fra de lange dagene i produksjonen til å gjøre slikt. Styrken var at dette var et arbeiderparti, svakheta var at partiet ikke hadde tilstrekkelig med andre krefter i tillegg.
En av årsakene til den raske nedbygging av partiet i tiåret etter stiftelsen kan kanskje spores her. NKP var svak når det gjaldt sjølstendig analyse og politikk. Mye blei overført direkte fra andre land - de henta en politikk som ofte var gal nok der, til Norge. Her hjemme måtte dette bli reint ekstremt. Med f.eks. Revolusjonær Fagopposisjon, RFO, som ei ega organisering innafor LO, for å ta en av utvekstene. De klarte ikke å analysere DNA på en riktig måte, de forsto ikke godt nok hvorfor en radikal norsk arbeiderklasse slutta opp om sosialdemokratene.
Frigjøringskampen i Norge var jo en beskjeden sak, sammenligna med omfanget i mange andre land. Men det som var av aktiv kamp, blei i stor grad leda av kommunistene. Sammen med andre forhold gjorde dette at kommunistene sto jævlig mye sterkere i 1945 enn de noen gang hadde gjort. NKP satt i samlingsregjeringa etter krigen med to statsråder, den eneste gangen det har vært kommunister i noen norsk regjering. Den ene av NKP sine to ministre var ei kvinne, Kirsten Hansteen. Den andre var partiets formann Johan Strand Johansen.
Ved valget i 1945 fikk partiet 176.000 stemmer, 12% av stemmene, og 11 representanter på Stortinget. Partiet hadde vokst til 35.000 medlemmer da. Ved kommunevalget i 1947 gikk partiet litt tilbake. Ved neste valg, i 1949, gikk NKP kraftig tilbake. Fortsatt fikk de imidlertid så mye som 102.000 stemmer, og 6%. Men på grunn av valgordninga i Norge får partiet likevel null mandater på Stortinget.
Problemet var at det er vel og bra med oppslutning - men politikken partiet kjørte var rein reformisme. Furubotn, som hadde leda motstandskampen i Norge for kommunistene, og som leda NKP fra 1945 og noen år framover, sto for den samme reformistiske politikken som f.eks. det franske partiet i disse åra. Utfordringa nå for arbeiderklassen var "produktivitetskampen", på bedriftene skulle kommunistene gå inn for fullt klassesamarbeid for å øke produktiviteten. Dette var ikke tider for opposisjon, for her er vi sammen vi bygger landet, var visa som blei sunget fra NKP-ledelsen.
Dette avvæpna arbeiderklassen. I det øyeblikket folk var modne for å tenke nytt, blei de tvunget til å tenke gammelt - nå gjaldt det å få tingene tilbake til slik de hadde vært, Norge skulle gjenoppbygges. Fra 1947 kom venstredreininga i kommunistenes politikk i Norge, den samme som vi så i andre land. Linjeskiftet fikk liten betydning. NKP gikk nemlig inn i det såkalte Furubotn-oppgjøret, som endte med splittelsen av partiet i 1949. Sammen med baksmellen ved valget i 1949, som ikke var så enormt i stemmetall, men som førte dem rett ut av Stortinget, ga dette partiet en knekk.
Etterkrigstida har jeg nå beskrevet som en periode med vekst, og økende velstand for folk i vårt Europa. Slutten av 40-åra og videre framover gjennom 50-åra er ei relativt udramatisk tid i Vest-Europa. Men et bilde av at verden nå var gått inn i en epoke med jamn og nokså harmonisk utvikling, ville virkelig være et snevert og feilaktig perspektiv.
I Øst-Europa skjedde det jo store endringer. Der hadde sikkert mange den første tida følelsen av at de hadde gitt seg i kast med store utfordringer, de var med på å bygge det spennende nye samfunnet. Det innebar enormt med komplikasjoner og frustrasjoner - men i alle fall: det skjedde noe nytt, noe historisk nytt.
Andre steder på kloden er det store rystelser. Koloniene sine frigjøringskamper blusser opp, Kina gjennomfører sin revolusjon etter først å ha kasta ut japanerne. At en fjerdedel av menneskeheta frigjorde seg fra imperialismen undertrykking og hjemlig utbytting, og begynte å bygge et sosialistisk samfunn, var jo et enormt sprang for menneskeheta. Det skjer også store ting andre steder i Asia, Latin-Amerika og Afrika, men alt dette er utafor ramma mi nå.
I denne gjennomgangen har jeg diskutert muligheter som glapp. I tilfellet Norge hadde vel verken mulighetene eller glippene de dramatiske dimensjonene. Andre steder var det snakk om tragedier. Jeg skal trekke fram et for lite kjent eksempel på det siste, og som et unntak forlate den europeiske arenaen.
I 1967 hadde det indonesiske kommunistpartiet 2,5 millioner medlemmer. Partiet var det største i verden, om vi ser bort fra partia i de landa som kalte seg sosialistiske. Det indonesiske partiet sto for en revolusjonær politikk. I den store internasjonale debatten på 1960-tallet tok de klart standpunkt. De støtta den politiske linja til Kinas kommunistiske parti mot den sovjetiske revisjonismen.
Det indonesiske partiet blei danna tidlig i dette århundret, og leda allerede i 1926 væpna motstandskamp mot de nederlandske kolonialistene. De blei slått ned, de bygde seg opp igjen, de blei ei hovedkraft i indonesisk politikk. Etter 2. verdenskrig og frigjøringa fra kolonialismen, fortsatte de å vokse. I 1964 er de inne i regjeringa i Indonesia. Det er ei koalisjonsregjering av kommunister, borgerlige nasjonalister og religiøse. Denne politiske blokka blei kalt for Nasakom, etter forkortelsene for disse tre grupperingene.
Kommunistene nøyde seg ikke med å jobbe på topplanet. Snart begynte det å skje ting utover landet. Leda av kommunistene kom det i gang jordokkupasjoner, der bøndene tok jord fra godseierne og fra moskeene. En sosial revolusjon begynte å utvikle seg. I 1967 kom svaret fra borgerskapet. Det blei gjennomført et militærkupp i Indonesia. Suharto tok makta. Suharto-regimet hadde ei enkel og effektiv løsning: de massakrerte 700.000 kommunister, bønder, arbeidere, studenter, folk som hadde vært medlemmer av masseorganisasjoner leda av kommunister. Etniske kinesere blei slakta ned. De militære styrkene og islamske bander som var mobiliserte av moskeene sto for myrderiene. 700.000 mennesker slakta ned i 1967, men i vår del av verden var det rungende taushet. I dag er denne udåden også viska ut av den kollektive hukommelsen på venstresida her.
Indonesias kommunistiske parti var nesten smadra. IKP oppsummerte sjøl seinere at de hadde støtta KKPs linje i ord, men i praksis hadde de jobba i tråd med linja til russerne, de hadde underlagt seg Suharto og det nasjonale borgerskapet. Enhetsfrontpolitikk kan være balansegang over avgrunner.
Jeg trekker ikke fram dette ene eksemplet fra andre verdensdeler for å ha en kuriositet å komme med mot slutten. Jeg gjør det fordi denne historia illustrerer i nokså nær samtid noen av de sentrale poenga også i våre egne europeiske erfaringer.
Det er f.eks. grenser for de politiske framgangene borgerskapet tillater en revolusjonær bevegelse å få. De kan gå med i enhetsfronter med kommunistene, de kan slippe dem inn i regjeringene, slik de gjorde det i Hellas, Italia, Frankrike og i en rekke andre land. Men blir samtidig kravene fra massene for truende, er folk også utafor de politiske institusjonen kommet i bevegelse - da begynner det å bli alvor. Før eller seinere kommer det til et punkt der gemytteligheta slutter og den nakne makta rår. Dersom borgerskapet har fått ha ledelsen i denne enhetsfronten og kontrollen over våpna, er utfallet gitt.
Nederlag for arbeiderklassen kan innebære vidt forskjellige ting. Det er forskjell på de franske og de greske erfaringene. Men vi har ikke lov til å glemme at det lar seg gjøre å knuse en revolusjonær bevegelse, og en hel arbeiderbevegelse - fysisk. Slik de gjorde det i Tyskland, gjorde de det også i Indonesia.
Om det herska orden i Indonesia nå, så flamma opprøret desto sterkere opp andre steder i Asia. For oss her hjemme gjorde særlig Vietnam-krigen og den kinesiske kulturrevolusjonen voldsomt inntrykk disse åra.
Men Europa fikk også sitt eget opprør. Og min påstand er at 1968 er undervurdert. For oss som var aktive i Europa på den tida, er det jo blitt nærmest forsmedelig å bli kalt sekstiåtter, det er jo blitt en sjablon for veltilpassa radikalisme. Opprøret i 1968 er blitt redusert til en kuriositet, en eksotisk studentoppstand. Men det var det jo ikke. Frankrike hadde si etterkrigstid. Landet var begynt å få ei økonomisk krise på 60-tallet. Reallønna gikk ned, arbeidslausheta steig, arbeidstida økte fra 40 timers uke til 45-48 timer. Arbeiderklassen var altså pressa. Samtidig var utdanningseksplosjonen kommet: dobling av antall studenter, dobling av antall gymnasiaster, ikke sikre på at de fikk jobb etter studiene, folk som begynte å tenke kritisk. Dette var bakgrunnen for 1968.
I 1967 begynte det å komme streikebevegelser, blant annet mot en lønnslov. I januar året etter skjedde noe nytt: fabrikkokkupasjoner i Cannes, på en lastebilfabrikk. Arbeiderne begynner å bruke nye kampmetoder. Mars: studentene bruker samme kampform – de okkuperer administrasjonsbyggene på Nanteres-universitetet. De kjører debattmøter i uker om samfunnsforholdene. Ikke om faget bare, men om faget i et samfunnsperspektiv. Studentene diskuterer kapitalismen, på et universitet med tusenvis av unge mennesker.
Mai: Sorbonne-universitetet inne i kjerna av Paris, i Latinerkvarteret, gjør de noe lignende. Da bryter det ut svære kamper mellom studenter og politi. Studentene organiserer demonstrasjoner. De går utafor studentområdene, marsjerer gjennom Paris. Natta mellom 10. og 11. mai er 20.000 studenter og arbeidere i kamp med politiet. Steinharde kamper. Det nye er at denne gang blir dette overført i tv, så hele Frankrike ser på når folk blir maltraktert av politikøller, virkelig ødelagt. Dette fører til generalstreik i Frankrike.
13. mai: Arbeiderne streiker i hele Frankrike fordi studentene blir banka. I den demonstrasjonen som er i Paris etter dette, går det en million mennesker, under parola: solidaritet arbeidere, lærere og studenter! Nye streiker følger. Det mest interessante er Renault-streiken i Bilancort i utkanten av Paris. 23.000 arbeidere i streik. På dette tidspunktet hadde PCF, kommunistpartiet, og den kommunistisk leda fagbevegelsen, fortvilt forsøkt å få kontroll over det som skjer. De klarer det ikke. Streikene brer seg. 22. mai er mellom 8 og 9 millioner arbeidere i streik i Frankrike.
Da setter regjeringa, CGT (den kommunistisk leda fagbevegelsen) og arbeidsgiverforeninga seg i fellesmøter, og blir enige om hvordan dette skal løses. De setter opp en felles protokoll, der de går inn for å gi noen innrømmelser, litt lønnspålegg, litt ditt og datt. Sjefen for CGT drar ut på Renault, legger fram protokollen og blir nedstemt på allmøte av 23.000 arbeidere. Fabrikkokkupasjonen fortsetter. 29. mai er det nye massedemonstrasjoner i Paris. Denne gangen har PCF klart å få endra innrettinga på krava. Parolene dreier seg om ny regjering, bort med de Gaulle. Kampen blir forsøkt redusert til ei parlamentarisk omskifting. Studentene og den andre store fagbevegelsen boikotter demonstrasjonen, de går ikke med på å la seg bruke til dette. Men 800.000 andre deltar i denne demonstrasjonen.
Kampen foregår ikke bare i Paris. Det var jo generalstreik over hele landet. Vi snakka den gang om "da proletariatet dikterte i Nantes" for en periode. Arbeiderklassen tok helt kontroll over byen, samarbeida med bønder om forsyninger av mat, innførte priskontroll og "prispoliti", inspiserte, samordna og leda. Til dette eksperimentet blei slått ned.
Dette er historia om studenturolighetene i Latinerkvarteret, som man kunne få inntrykk av at det hele besto i da det var 20-års jubileum for 1968 nylig. Den franske våren 1968 var en massebevegelse av arbeidere og studenter, som brått, storslagent og grensesprengende forbløffa verden. Gjennom det hele gikk en høyrøsta drøm om et helt annet samfunn.
De Gaulle gjør to saker. Han henter franske tropper fra Tyskland og trekker dem sammen rundt Paris. Og han utskriver nyvalg. Valget er i juni. De Gaulle går fram fra 38 til 44%. Kommunistpartiet PCF går sjølsagt tilbake. Alt til venstre for PCF er smått i valg. De Gaulle visste hva han gjorde. Han spilte på at det fantes flere mennesker i Frankrike enn bare arbeidere og studenter. Det fantes flere mennesker enn de som bor i Paris. Akkurat som i 1871 med Pariserkommunen: småborgerskapet frykta det som skjedde. De Gaulle spilte hardt på dette, og vant et valg.
Samtidig hadde PCF fått gjennomslag for si linja med at her skulle det bare være lokale forhandlinger. Etter at protokollen deres var blitt nedstemt på Renault, hadde linja til PCF og CGT vært bare lokale forhandlinger. På denne måten fikk de smuldra solidariteten og de store visjonene opp til lokale krav, der hver enkelt ut i fra styrkeforholdet klarte å hente inn mer eller mindre gode løsninger. Hele det store perspektivet, at vi vil noe nytt, hadde de klart å gjøre til to kroner mer i timen.
Hvorfor kom disse begivenhetene? Jeg har nevnt at det var endringer på vei. At det var begynt å bli hardere forhold. Men det hadde også bygd seg opp et behov for noe helt annet, et annet type samfunn enn det den franske hverdagen bød på. På mange vis var Frankrike og det som skjedde der på 60-tallet litt enestående. Men også den Tsjekkoslovakiske våren var i 1968. Det hadde skjedd ting i Tyskland dette året, og det var ny bevegelse i mange andre land. Student- og ungdomsopprør var det nye stikkordet for denne tida. Det var et fenomen som delvis fortsatte utover 70-tallet.
Knytta til dette vokste det opp nye maoistpartier. Disse partiene forsvant stort sett med ungdoms- og studentopprøret. Hvorfor skjedde ikke det med AKP? AKP overlevde. EEC-kampen, som kom i gang allerede fra 1971, tvang oss til å ta standpunkt til den norske virkeligheta. Vi måtte analysere de særegne norske forholda, den norske kapitalismen og Norges forhold til omverdenen. Og EEC-kampen plasserte oss midt i en massebevegelse, og til tider i spissen for denne massebevegelsen. Slik blei AKP allerede i starten mer enn en student- og ungdomsbevegelse. Den norske maoismen blei en norsk revolusjonær bevegelse, som sloss sammen med andre i en enhetsfront mot kapitalen, LO-toppen, de store partiene og de etablerte.
Det andre store steget inn i norsk politikk var sjølsagt Klassekampen: bevegelsen lagde ei avis som etterhvert ga oss en daglig måte å komme ut med politikk på. Dermed blei vi også tvunget til å ha noe å si til folk - hver dag - om norske og om internasjonale forhold. Vi kunne ikke bare drive på å snakke om røde flagg og tysk mellomkrigstid. Vi måtte faktisk også mene noe om fiskepriser og bankoppsigelser.
Et annet viktig skritt framover var den utskjelte "proletariseringa" på 1970-tallet, da mange slutta å være studenter og tok seg jobb i industrien. Dette ga partiet mye sterkere røtter i arbeiderklassen.
Partiet blei altså født i EF-kampen, en massekamp der vi lærte å bruke marxismen på det norske samfunnet, og på Norge i det kapitalistiske Europa. AKP blei norsk, og har siden vært med på å forme den norske virkelighetsoppfatninga mer enn mange liker å tenke på. Ikke minst er mye av det som nå er allment tankegods innafor fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og solidaritetsmiljøene brakt dit av AKPere - ofte gjennom seig kamp.
Den unge maoismen i Norge var ei eneste stor utfordring de første åra. Vi stilte de spørsmål ved det meste av vedtatte sannheter her til lands, og ga sjøl store og frekke svar. Men en gang på 70-tallet begynte vi å forsvare istedenfor å utfordre. Og når folk syntes de visste ikke bare hva vi mente, men også hvordan vi mente det, blei det ikke så fryktelig spennende med den norske marxismen. Folk visste hvor de hadde oss.
Det betyr ikke at vi ikke lenger hadde viktige ting å si. Kvinnepolitikken, som hadde vært viktig for partiet sia starten, blei f.eks. en avgjørende faktor på 80-tallet. På et tidspunkt da behovet for nytenking var påtakelig, kom den så det suste og ga gjenlyd langt utafor Norges grenser. Eller vi kan trekke fram slikt som den fiskerianalysa som er i ferd med å komme på alles lepper nå i krisetidene. Den blei lagt fram av AKP og RV for mange år sia. For å ta et tilfeldig eksempel fra vår egen landsdel. Likevel blir både AKP og marxismen erklært død, om ikke begravd.
AKP har overlevd, men bruker mye tid på å begrunne sin egen eksistens som parti og politisk retning. Siden målet ikke er å overleve, må det mer til. Partiet har jo forsatt ambisjoner om å bli ei viktig politisk kraft i dette landet. AKP, det er 20 års kollektiv erfaring fra politisk jobbing i det norske samfunnet - og en god del jobbing utafor Norge også. Det er et svært fond av innsikt i hvordan samfunnet her og ute fungerer. Men oppgaven nå er å fornye den revolusjonære bevegelsen. Det er ikke mulig uten å fornye den revolusjonære politikken. Vi må rett og slett nok en gang bli ei utfordring for alle som vil tenke radikalt her i landet. Og ingen stiller opp som forbilder for oss, politikken vår må vi skape sjøl.
Det Europa vi lever i nå er et annet enn det dramatiske Europa fra første halvpart av dette hundreåret. Både de to krigene, og de harde klassekampene i mellomkrigstida virker som fjern fortid. Men Europa er heller ikke slik vi får inntrykk av gjennom media. Det ser ikke en gang ut som det bildet den ellers utmerka Klassekampen er i stand til å gi oss. Det trengs å fylles ut. Noen tilfeldige klipp fra en del utenlandske aviser denne uka, for å trekke fram en del saker Klassekampen ikke har klart å dekke: det gjelder rapporter om arbeiderklassen sine kamper. Financial Times fra i går tar opp generalstreiken i Italia denne uka. Noen som har hørt om den? Genralstreik, og demonstrasjoner med opptil 150.000 mennesker i en rekke store byer. I sentrum sto kampene på Fiat, der fagforeningene klarte å få avtale for første gang siden 1980, de blei jo knust den gangen.
Ei annen avis skriver om svære streiker i Spania, der den sosialdemokratisk leda fagbevegelsen går ut med parole om å boikotte sosialdemokratiet ved valget til EF-parlament nå. Og dette er ikke enestående. Det var en enorm generalstreik i Spania rett før jul, med flere millioner med. Den var retta mot den sosialdemokratiske regjeringa. Med folk som har sittet i parlamentet for sosialdemokratene i ledelsen for streiken.
Andre klipp fra denne uka forteller om streik i BBC, om kopperstreiken i Polen som blei avslutta på torsdag, fra den tredje verden meldes det om ny gruvestreik i Peru. Og en artikkel sier at hittil i 1989 har det vært 1.288 såkalte ville streiker i Brasil. Dette har foregått denne uka – ei tilfeldig uke i mai 1989. Jeg har savna stoff om disse kampene i Klassekampen. Men jeg har ikke hatt noen forventninger om at store media som NRK eller VG skulle formidle informasjon om slikt til den norske offentligheta. Det ville jo stride mot det verdensbildet av et harmonisk Europa og en døende arbeiderklasse de har som jobb å banke inn i folk. Konsekvensen av dette er at folk flest her i landet ikke får mulighet til å se hvordan motsetningene bygger seg opp i Europa, de står uforberedt og vil bli overraska når perioder med store endringer kommer.
Vi er kanskje ikke bare nødt til å diskutere det bildet vi har av historia, også bildet vi har av samtida vår trengs å vurderes på nytt. Arbeiderklassen har lenge vært på defensiven nå. Likevel foregår det flere og mye mer løfterike klassekamper enn mange er klar over. Mulighetene finnes. Oppgavene er der. Også innsatsen vår har betydning. Den kan få stor betydning. Det er ikke uvesentlig hva vi velger å gjøre framover.
Tidene kan skifte fort. 13. mai i fjor, da jeg holdt dette foredraget, var ordet revolusjon forvist fra språket i den offisielle virkeligheta her i landet. Ordet blei ikke en gang uttalt med ironi lenger, det var bare uinteressant. 200-års-jubileet for den store franske revolusjonen sommeren 1989 endra ikke dette. Tvert om blei anledninga brukt til å avsverge også omveltninga som historisk fenomen – 1789 hadde egentlig vært unødvendig, og i alle fall bortkasta. Samfunnsendringene ville skjedd uansett og dessuten på en bedre måte uten oppstyret den gang.
Revolusjon som fenomen og begrep sto altså langt under pari. Også det å sette opp revolusjonshistorikk som tema på et AKP-arrangert pinseseminar kunne framkalle en svak eim av møllkuler i fjor vår.
Knapt et halvt år etter var hele Norge revolusjonstilhengere. Folkeopprøret i Øst-Europa overraska verden høsten 1989. En ny epoke blei åpna da folk reiste seg og velta de gamle regimene. Til nå har disse folkemassene bare stilt parola om oppbrudd: Vekk herfra - det er vårt mål! De som etter krigen hadde trudd på ei framtid for sosialismen i Sovjet og Øst-Europa, hadde fått erfare at dørene var lukka og kjøreretninga gal. De nye generasjonene har levd et helt liv uten illusjoner.
Sosialismen er diskreditert - men bare marxismen gjør hendingene begripelige. Lærdommene fra øst trer fram som dramatisk nye, men samtidig underlig velkjente: Vi har sett at de gamle produksjonsforholda måtte sprenges, at de forlengst var blitt ei tvangstrøye som forkrøpla økonomien. Vi har på nytt sett at folkemassene er drivkrafta i historia, at opprøret kommer når det ikke går å styre på den gamle måten lenger (bl.a. fordi sovjetiske tanks ikke lenger var garantist for noe som helst i disse landa).
Men revolusjoner i betydninga at utbyttersamfunnet blir avskaffa har vi ikke sett i øst nå. Tvert om har vi fått demonstrert hva som kan skje når også herskerklassen manøvrerer for å få til kompromisser som gjør at de kan beholde makta, helt eller delt, eller i det minste beholde privilegiene om de mister makt.
Husak, Hoenneker og Ceaucesco blei forlatt av sine egne, ekskludert, fengsla eller skutt. Stasi-folk har mista kontorplass, og det sikre er ikke lenger sikkert for noen. Men det gamle statsapparatet styrer fortsatt i Bulgaria, Ungarn, inntil videre i DDR, og stort sett er det også intakt i Polen, Tsjekkoslovakia og Romania. Og nye posisjoner bygges ut. I Polen sitter gamle partipamper nå som ledere i 3.500 nye spekulasjonsbedrifter som tapper den polske økonomien.
De øst-europeiske omveltningene har ikke bare vært forskåna fra motstand fra omverdenen - de har fått aktiv støtte utafra. Verken DDR, Tsjekkoslovakia eller Romania har stått overfor Nicaraguas, Kampucheas eller andre folkelige revolusjoners problemer med fiendtlige omgivelser som satser alt på å knuse farlige eksempler. Tvert i mot. Kreml deltok i planlegginga av det rumenske opprøret, Vest-Tyskland jobber i DDR, og Norge bidrar med sitt, kapital, teknologi og ideologi er klare for austerled.
Som omveltning betrakta er det som skjer i slekt med oppgjøret med den alderstynga iberiske fascismen på 70-tallet, med den styrte avviklinga av Franco-systemet i Spania og Portugals nellikrevolusjon. Vi har å gjøre med en tilsynelatende åpen situasjon, ei voldsom utviding av demokratiet, men tyngdekrafta i prosessen er modernisering av kapitalismen, ikke avskaffing av utbyttinga.
Ei gammel folkevise fra Georgia er slik:
Dei sa til geita: "Ulven er daud."
Og geita dansa og lo utan like.
"Kvi er du så glad, di dumme geit?
Du trur det er slutt på ulveriket?
Som du med alle dine små kje
har også ulven ei rad med slike."
Den smertelige innsikta i denne georgiske folkevisa bygger på hundreår av erfaring. Nå skrives et nytt avsnitt i denne føljetongen.
Vi er inne i ei tid med nye muligheter for folket, men ingen sosialisme i horisonten. Forsatt er det kapitalen sitt rike som rår. Dette er også nye muligheter for kapitalen: Øst-Europa ligger åpen for ekspansjon for den sterkere vestlige kapitalen, og kanskje en ny giv for hele systemet. Dette er et mulig, og skremmende perspektiv, nå mot slutten av vårt årtusen.
Men folk er i bevegelse. Det kan igjen bli tida for de store spørsmåla: spørsmåla om alternativene til utbytting, undertrykking, fremmedgjøring og miljømord. Nå er endringene svære og de skjer fort: Øst-Europa har vært de mest dramatiske. Miljøkatastrofene er plutselig ikke framtid lenger, de er her og nå.
Dette er ei tid der endringene har ligget foran tankene. Gamle verdensbilder sprenges. Det eneste sikre ser ut til å være at det som er, ikke må forbli. Fins det truverdige alternativer, og finnes det noe vei fra her til dit? Forutsetninga for en ny revolusjonær bevegelse er en revolusjonær politikk. Den europeiske venstresida står overfor ei svær, felles utfordring.
Har norske revolusjonære noe å tilføre en slik debatt? Den offentlige meninga er sikker i sin sak: sosialismen har vist seg som en umulighet, marxismen og maoismen er antikvariske, virkelig revolusjonære bevegelser er utopi, og AKP er et avslutta kapittel, en parentes i norsk historie. Også vi må bestemme tida vi lever i: er det nederlagenes tid - eller er det tida for nye muligheter? Er det tida for forspilte liv, bortkasta år og knuste drømmer? Eller er de tida for nye åpninger?
Sosialisme har fått dårlig rykte. Likevel har det aldri vært lettere å agitere for et helt annet samfunn enn nå. Det som hørtes ekstremt ut for 10, 15, 20 år sia, høres fornuftig ut nå, for et økende antall folk. Mistrua og rådvillheta er tjukkere blant gamle radikalere enn blant de mange som nå drives i retning aksjoner rundt om i landet.
Vi lever i ei oppbruddstid. Og sjøl om det ikke akkurat er omveltninger som venter rundt hjørnet her i Norge, står vi likevel grunnleggende overfor de samme problemstillingene som resten av Europa. Kan vi bidra til en politisk strategi for 90-åra, en strategi som kan være med på å åpne nye dører når Europa tar fatt på det neste tusenåret?