Mange kvinner i den nye kvinnebevegelsen så at kapitalismen var et kvinnefiendtlig system. De opplevde den borgerlige kvinnesakens målsetting: full likestilling innafor systemets rammer, som for snever. I stedet satte de «full kvinnefrigjøring» som mål, uten at det alltid var så klart hva dette innebar.
Historiske erfaringer hittil ga heller ikke kvinnene noen grunn til å se det sosialistiske samfunnet som sitt lykkeland. Mange sosialistiske revolusjoner har lovt kvinnene frigjøring fra kjønnsundertrykkinga, men ingen har holdt løftet. Kvinnene har fått store sosiale og økonomiske framskritt, det er sant (sjøl om noen av disse framskritta har vært midlertidige). Men kvinneundertrykkinga har bestått.
Konklusjonen ligger snublende nær: Hva slags samfunnssystem en har, spiller liten rolle, det er mannen og mannsmakta som er fienden og må bekjempes. La oss ikke bli lurt med på mannfolkas «klassekamp og revolusjon». De vil bare bruke oss kvinner til å nå måla sine, og så fortsette å herske over oss etterpå. Og slik har det unektelig ofte gått.
Hvorfor har det gått slik, og kan det gå annerledes? Jeg skal ikke prøve meg på noen omfattende historisk oppsummering av kvinnenes skjebne i de sosialistiske samfunnene verden har sett hittil. Men jeg skal trekke fram noen forhold som jeg tror kan bidra til å forklare hvorfor det gikk som det gikk.
Først noen ord om hva jeg mener med sosialisme. For å innføre et sosialistisk system, må borgerskapet styrtes som herskende klasse gjennom en sosialistisk revolusjon. Arbeiderklassen må ta statsmakta i allianse med andre deler av det arbeidende folket. Profitten som hoveddrivkraft i økonomien må erstattes med en samfunnsmessig plan innretta på å dekke folks behov.
I praksis er det atskillig mer komplisert og tvetydig enn en slik skjematisk beskrivelse gir inntrykk av. Hva betyr det at «arbeiderklassen har statsmakta»? Betyr det at flertallet av befolkninga deltar aktivt i styringa av landet, gjennom en eller annen form for voldsomt omfattende demokrati? Eller betyr det at den politikken som føres i all hovedsak tjener arbeiderklassen objektivt sett, mens de som virkelig styrer er ei mindre gruppe, f.eks. et parti? Og hva betyr en «plan innretta på å dekke folks behov»? Hvem bestemmer hva som er folks behov? Og hvilke behov får status av å være «folks behov»?
I de sosialistiske landa verden har sett hittil, har det ikke vært arbeiderklassen som har styrt i bokstavelig forstand. Det er parti og statsbyråkrati som har styrt på vegne av arbeiderklassen, mer eller mindre til fordel for den. Planen er også blitt utforma, og «folks behov» definert, ikke av folk sjøl, men av parti og byråkrati.
Det er ikke så rart at det er blitt slik, når en ser på de historiske og økonomiske betingelsene de sosialistiske landa har hatt som utgangspunkt når de skulle bygge opp landet sitt. Men det ligger også i selve sosialismen som samfunnssystem at den er motsetningsfylt. Sosialismen må ikke ses på som en «ferdig» samfunnsdannelse, men som en prosess, et overgangssamfunn, en vei fra det gamle til det nye. Det endelige målet er ikke sosialisme, men et klasseløst, kommunistisk samfunn. Forestillinga om sosialismen som et «ferdig» samfunnssystem har gjort mye skade i den kommunistiske bevegelsen. Sosialismen er et kompromiss, eller snarere en kamp mellom motsetninger. Den sosialistiske revolusjonen innfører statsmakta til flertallet, nemlig arbeiderklassen og det arbeidende folket. Men den fjerner ikke arbeidsdelinga i samfunnet. Skillet mellom håndens og åndens arbeid, mellom arbeidere og eksperter, mellom de som blir styrt og de som styrer, finnes fortsatt. Dette står i motsetning til at arbeiderklassen utøver statsmakta, faktisk og direkte. Så lenge arbeidsdelinga eksisterer, er den en kilde til å undergrave arbeiderklassens og det arbeidende folkets makt. Derfor må det føres en kamp for å bygge ned og til slutt oppheve arbeidsdelinga. Dette må skje på to måter: For det første ved å skape materielle forutsetninger for omfattende samfunnsmessig deltaking og allsidig utvikling for arbeiderklassen og det arbeidende folket. Noe av det viktigste her er nedsetting av arbeidstida. Så lenge flertallet av befolkninga må bruke mesteparten av den våkne tida si til å produsere det samfunnet trenger, er det små sjanser til å lykkes med å «oppheve arbeidsdelinga», uansett hvor gode forsetter en har. For det andre må det utvikles et politisk system som i størst mulig grad sikrer at arbeiderklassen og det arbeidende folket deltar direkte i statsstyringa innafor de rammene de materielle forholda gir. En kan knapt kritisere det tilbakeliggende og krigsødelagte Sovjet i 20- og 30-åra for at arbeidsdelinga ikke ble «opphevet». Men en kan kritisere Stalin for å utvikle et politisk system der arbeiderne bare ble «mobilisert som produsenter, og ikke som herskende klasse». (Se Fossum 1984.)
Den sosialistiske revolusjonen innfører også en planøkonomi innretta på å dekke folks behov som hovedregulator for økonomien. Men den avskaffer ikke lønnssystemet, den avskaffer ikke vareproduksjonen, og dermed heller ikke markedet som fordelingsmekanisme (sjøl om den innskrenker betydninga av det). Dermed er det fortsatt slik at hvor godt du tjener, langt på vei avgjør hvor godt du lever. Planen som helhet kan være innretta på å dekke folks behov. Men så lenge varer må kjøpes for lønnsinntekt, vil det være noen som får dekt sine behov bedre enn andre. Prinsippet for tildeling av goder i det sosialistiske overgangssamfunnet, er: Fra enhver etter evne, til enhver etter arbeid. Det er et stort framskritt i forhold til kapitalismen, der godene tildeles etter klassetilhørighet, og alt overskudd som skapes, kontrolleres av et lite mindretall av befolkninga. Men sosialismens rett er likevel en «ulik rett», som Marx sier, fordi den måler ulike individer med samme målestokk. Alle har jo ikke samme arbeidsevne. To som begge «yter etter evne», kan derfor risikere å få nokså ulik belønning.
Under kommunismen gjelder et annet fordelingsprinsipp: Da yter menneskene etter evne til samfunnet, og mottar etter behov. Først da er vi kommet så langt at samfunnet virkelig er i stand til å ta hensyn til individene, og erstatte en abstrakt «rettferdighet» med en «rett» som tar utgangspunkt i at vi faktisk er forskjellige. Kanskje har vi kvinner spesielt gode forutsetninger for å skjønne betydninga av dette, siden vi i praksis har opplevd hvordan «lik» behandling av to kjønn som står i ulik situasjon ofte resulterer i ny undertrykking.
Under sosialismen må det derfor føres en kamp for at «behov» skal spille en viktigere og viktigere rolle. Som i kampen for å «bygge ned» arbeidsdelinga må en slåss på to fronter: De materielle forutsetningene for «behovssamfunnet» må skapes, samtidig som en kjemper for at den økende rikdommen i samfunnet virkelig brukes til å dekke folks behov, ikke til å styrke makta og privilegiene til noen sterke grupper.
Veien fra det gamle til det nye er ingen slagen landevei. Det er snakk om en prosess full av kompliserte motsetninger og harde kamper. Om arbeiderklassen fortsetter å bli styrt, i stedet for å styre (uansett om den i hovedsak blir styrt til sitt eget beste) kan det etter hvert bli slik at de sosiale skillene fra det gamle samfunnet gjenoppstår. Det sjiktet som hersker i praksis, begynner kanskje å ta mer hensyn til sine egne interesser enn til folk flests, og den økonomiske planen de utarbeider, blir mindre og mindre et redskap til å sikre at «folks behov» blir ivaretatt. Fordi det sosialistiske samfunnet er et uferdig samfunn, og bringer med seg en tung arv fra kapitalismen i form av økonomiske og sosiale strukturer, politisk organisering, «selvfølgelige sannheter», inngrodde vaner og forestillinger, må det som er nytt og annerledes kjempes fram mot alt vi har vært vant til. Ingenting «går automatisk». Det som «går automatisk», går gjerne den gærne veien.
Å slåss for at det sosialistiske overgangssamfunnet mer og mer styres av, og mer og mer tjener arbeiderklassen og det arbeidende folket, er på mange måter å slåss i oppoverbakke. Blant annet derfor mener vi i AKP(m-l) at det er så viktig med et kommunistisk parti, som er bevisst dette, og kan være en ledelse for arbeiderklassens kamp under sosialismen. Men dette må ikke være et parti som skiller seg fra arbeiderklassen og i stedet blir kjerna i en ny herskerklasse, slik det har skjedd i flere andre sosialistiske land.
Hvor kommer så kampen mot kvinneundertrykkinga inn i dette bildet? For det første gjelder det også her at ingenting «går automatisk». Forandringer i kvinnenes stilling må kjempes fram oppoverbakke. Og det dreier seg ikke bare om en kamp mot «ideologiske rester» fra det gamle samfunnet, som egentlig ikke har noe grunnlag i den nye tida, men bare holder seg levende av gammel vane, slik det ofte er blitt oppfatta. Først og fremst er det snakk om å kjempe igjennom materielle forandringer. Det er først under kommunismen at kvinnenes problemer kan bli løst fullt ut: At familien kan oppheves, at «etter behov» blir hovedprinsippet for tildeling av goder i samfunnet, at arbeidsdelinga mellom kjønnene blir borte. Kvinnene har derfor helt spesielle grunner til å være «utålmodige» med det sosialistiske kompromisset, og til å slåss for å utvikle samfunnet videre til kommunisme. Men dette betyr også at kampen mot kvinneundertrykkinga er en nødvendig og uatskillelig del av veien fra «det gamle» til «det nye»: et klasseløst, kommunistisk samfunn. Det er utenkelig at klasseundertrykkinga kan oppheves, mens kjønnsundertrykkinga består. Arbeidsdelinga i samfunnet, som fortsatt finnes under sosialismen, er et viktig materielt grunnlag for at det oppstår nye privilegerte sjikt og klasser, som kan ta makta og undertrykke arbeiderklassen på nytt. Det gjelder arbeidsdelinga mellom eksperter og arbeidere, mellom håndens og åndens arbeid, mellom styrende og styrte. Den kjønnsmessige arbeidsdelinga i samfunnet plasserer kvinnene i den ene aksen av disse arbeidsdelingene og holder dem fast der. Kvinneundertrykkinga er ei kraft som konserverer også andre former for undertrykking. Hvordan oppheve skillet mellom styrende og styrte så lenge kvinnene holdes nede? Hvordan oppheve skillet mellom eksperter/arbeidere, mellom håndens og åndens arbeid så lenge kvinnen er dobbeltarbeidende tjener i familien og ikke har tid til å utvikle seg allsidig, skolere seg, videreutdanne seg? Kjønnsundertrykkinga vil bidra til å bevare klasseskillene, og danne en kilde til gjenoppretting av kapitalismen.
Klasseundertrykkinga og kjønnsundertrykkinga er ikke identiske motsigelser. De må løses med særegne midler. Likevel er det umulig å løse den ene motsigelsen fullt ut uten å løse den andre. Et klasseløst samfunn med kjønnsundertrykking er utenkelig. Derfor er spørsmålet om hva slags samfunnssystem vi har, interessant for kvinner. Og derfor burde spørsmålet om vi har kvinneundertrykking eller ikke, være interessant for kommunister. En aktiv politikk for å slåss mot kjønnsundertrykkinga, er en nødvendig del av kampen for kommunisme og mot gjenoppretting av kapitalisme. Skjønner en ikke dette er en dømt til, i hvert fall på lang sikt, å skusle vekk de dyrekjøpte resultatene av en sosialistisk revolusjon.
Hvorfor har ikke kampen mot kvinneundertrykkinga gjort større framskritt i de sosialistiske landa vi har sett hittil? Noe av problemet ligger i den teorien de har hatt som rettesnor. I den sosialistiske og kommunistiske bevegelsen har det eksistert noe som het «kvinnespørsmålet». «Kvinnespørsmålet» er mye blitt et delspørsmål, som kunne ses isolert fra en helhetlig teori om revolusjon, sosialisme og kommunisme (slik mange mannfolk i AKP (m-l) fortsatt oppfatter det i praksis). Om ikke «kvinnespørsmålet» var «løst», så fikk det ikke nødvendigvis noen alvorlige konsekvenser for resten av den sosialistiske oppbygginga. I «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» prøvde riktignok Engels å utforme en integrert teori om hvordan kvinneundertrykkinga var vevd sammen med klasseundertrykkinga, og måtte oppheves med den. Problemet var imidlertid at kvinnekampen ikke ble sett på som noen drivkraft for å oppheve privateiendom, klasser og stat. Snarere ble kvinnefrigjøring et resultat av de andre kampene.
Lenin, Stalin og Mao er de mest kjente sosialistiske lederne og teoretikerne som hadde praktisk erfaring med oppbygginga av et sosialistisk samfunn. De har derfor bidratt til kommunismens teoretiske arsenal på mange områder der Marx og Engels var uten direkte erfaring. Men når det gjelder kvinnekampen og kvinneundertrykkinga er det oppsiktvekkende hvor lite de har bidratt med. Hos Lenin finner en mest. Han var heller ikke redd for å kritisere mannlige kommunisters praksis i ekteskapet: «Dessverre kan vi si om mange av våre kamerater: skrap på kommunisten, så kommer småborgeren fram.» Fra Stalins hånd har det overlevd en kort tale der han oppfordrer arbeider- og bondekvinnene til å «oppdra sine barn i Lenins ånd», og en 8. mars-appell til «de arbeidende kvinnene» som er «en mektig reserve for proletariatet». Mao er kjent for slagordet om at «kvinnene er halve himmelen». Men bortsett fra det er det svært lite å finne, hos en mann som har skrevet om det meste. Riktignok finnes det noen artikler av han fra 1919, med harde utfall mot ekteskapet. Men dette var før han ble kommunist, og artiklene finnes ikke i hans samlede verker (se Levy, 1984). I det store og hele må en si at de lederne som kom til å stå i spissen for den sosialistiske oppbygginga har bidratt med lite nytt ut over det Marx og Engels skreiv.
Det er for påfallende til å være tilfeldig. I de sosialistiske landa har det snarere skjedd en avvikling enn en utvikling av kvinnepolitisk teori, i hvert fall hvis vi ser på hva som er blitt stående igjen som «autoriserte sannheter». Marx og Engels' bidrag er blitt forvrengt og amputert. I «Familien ...» stilte Engels to hovedforutsetninger for kvinnefrigjøring: Den ene var at kvinnene ble trukket inn i den samfunnsmessige produksjonen for fullt. Den andre var oppheving av familien. Engels' første forutsetning er blitt stående som en del av den sosialistiske bevegelsens arvegods i «kvinnespørsmålet». Hans andre forutsetning er blitt beholdt på papiret i de offisielle, teoretiske tekstene. Men i praksis er den blitt erstatta med en glorifisering av «den sosialistiske familie». Og forestillinga om at kvinnefrigjøringa kommer i gave når alle andre problemer er løst, står fortsatt ved lag.
I de første åra av Sovjetunionens historie fantes det riktignok andre stemmer og oppfatninger. En av de stemmene tilhørte Alexandra Kollontay, en dame med en viss makt, siden hun ledet folkekommissariatet for sosial velferd. Hun har bl.a. etterlatt seg ei forelesningsrekke fra Sverdlov-universitetet, der hun i entusiastiske vendinger beskriver «det store framskrittet», nemlig at «familielivet holder på å opphøre som livsnorm». «Å skille kjøkkenet fra ekteskapet» er en stor reform, og i det minste i kvinnenes historie like viktig som å skille kirka fra staten,» skriver Kollontay (svensk nyutgave 1971). Kollontay beskriver de forsøkene som ble gjort med å opprette kollektive «kommunehus», offentlig bespisning osv., og spår at dette blir den vanlige måten å organisere livet på bare den verste fattigdommen blir overvunnet. Ekteskapet mener hun vil forsvinne og erstattes av mer kortvarige kjærlighetsforhold når ingen av partene lenger har noen økonomisk fordel av å være gift.
Det er ikke mye glorifisering av «den sosialistiske familien» i dette. Men det finnes også synspunkter i Kollontays forelesninger som henger godt sammen med sovjetstatens seinere oppfatning av kvinnens rolle. «Arbeiderrepublikken vender seg til kvinnen framfor alt i hennes egenskap av arbeidskraft og levende produksjonsenhet,» skriver hun. Med det siste mener hun fødemaskin. Målet med Kollontays familiepolitikk er å frigjøre kvinnene til arbeid i produksjonen, og sikre helsa hennes så hun kan gjøre sin plikt mot fellesskapet ved å føde (og amme) sunne og livsdugelige barn. Barneoppdragelsen derimot, er det mest fornuftig at kollektivet tar seg av. I dette perspektivet blir det heller ikke noen viktig målsetting å oppheve arbeidsdelinga mellom kvinner og menn (s. 249):
«Under diktaturperioden (proletariatets diktatur, min anm.) er det mindre aktuelt enn noensinne for proletariatet å slutte seg til den borgerlige feminismens krav om kvinnens likestilling som abstrakt prinsipp. En fornuftig statlig planlegging må tvert imot ta kvinnens fysiske og psykiske særtrekk med i beregningen og fordele de ulike arbeidsområdene mellom kjønnene på det viset som best fører fram til det felles målet.
Arbeiderkvinnenes målsetting under diktaturperioden kan ikke være likestilling som sådan, men det må være den mest hensiktsmessige utnytting av de kvinnelige kreftene, og beskyttelse av kvinnens interesse som mor.»
Kollontays familiepolitikk er altså et middel til å nå dette målet. Riktignok finnes det også innslag av mer prinsipiell argumentasjon i forelesningene hennes. Men hovedvekta ligger på kvinnens plikter overfor fellesskapet, mindre på rettigheter og på betydninga av å frigjøre kvinnene til å spille sin rolle som del av den herskende klassen. Dermed blir også familiepolitikken lettere å angripe når den ikke lenger ses på som et middel i «den mest hensiktsmessige utnytting av de kvinnelige kreftene». Kollontays praktiske tiltak og propaganda i den perioden hun ledet folkekommissariatet for sosial velferd var svært radikale og sto i skarp motstrid til det som seinere skulle komme. Men teoretisk må også hennes bidrag ses som et tilbakeskritt i forhold til f.eks. Engels. Likevel var det radikalt nok til å bli skjøvet ut i glemsel.
Hvorfor har det skjedd en avvikling snarere enn en utvikling av teorien om kvinnefrigjøring under sosialismen? Jeg tror det skyldes at også sosialistiske samfunn produserer ideologi i betydninga tilslørende rettferdiggjøring av de rådende tilstander. Mye tyder på at den undertrykte kvinnen er et «nyttig økonomisk dyr» også for den uutvikla sosialismen. (Mer om dette i avsnittet «Stål, jern og traktorer».) Glorifiseringa av familien kan bidra til å bevare denne økonomiske nytten. Flere forhold har spilt sammen når det gjelder kvinnenes skjebne: Teorien om kvinnekampens betydning under sosialismen var mangelfull og til dels feil. Arbeiderkvinnene var i liten grad «konstituert som kjønn og klasse», og var derfor ingen sterk, sjølstendig kraft som kunne prege samfunnsutviklinga ut fra en egen plattform. De økonomiske realitetene de nye, sosialistiske samfunnene sto ansikt til ansikt med, var beinharde. Den linja for økonomisk oppbygging som dels ble valgt, dels tvang seg fram, hadde viktige negative konsekvenser for kvinnene (sjøl om den også brakte dem sosiale og økonomiske framskritt). Nok en gang viste det seg at den økonomiske politikken ikke var kjønnsnøytral. Kanskje skapte den i stedet et behov for ny, kvinneundertrykkende ideologi, som for eksempel glorifiseringa av «den sosialistiske familien».
Å lese om de første fem-års-planenes periode i Sovjet, er få innblikk i et fantastisk drama. Egil Fossum oppsummerer det som skjedde slik (1984, s. 15):
«Den industrialiseringa Sovjet gjennomgikk i perioden 1929 til 1941 er den raskeste historien kjenner til. På 12–13 år ble Sovjet forvandlet til en industriell stormakt, og mange titalls millioner mennesker ble rykket fra middelalderen og inn i det 20. århundre.
Tall kan gi noen antydninger om omfanget av forvandlingen: Nasjonalinntekten ble femdoblet, industriproduksjonen økte med en faktor på 6,5 og produksjonen av kapitalvarer ble tidoblet, transportkapasiteten ble firedoblet, produksjonen av alle viktigere råvarer økte meget sterkt. Bybefolkningen økte med nærmere 40 millioner mennesker.»
Sovjet klarte det ingen andre land som var underutvikla etter 1. verdenskrig har klart ved egne krefter, nemlig å industrialisere, sier Fossum. Uten den økonomiske oppbygginga som skjedde i denne perioden, er det svært tvilsomt om Sovjet ville vært i stand til å motstå Hitlers armeer og yte sitt store bidrag i kampen mot nazismen. Det var antakelig en nokså presis spådom Stalin kom med i en tale i 1931, der han sa: «Vi ligger femti eller hundre år etter de framskredne landene. Vi må ta igjen dette forspranget på ti år. Enten gjør vi det, eller så går vi under.» I 1941 invaderte Hitler-Tyskland Sovjet.
Men denne raske industrialiseringa hadde sin pris. Prisen ble blant annet betalt av befolkninga på landsbygda, en påkjenning som sovjetisk jordbruk aldri riktig kom seg etter. Den ble også gjennomført med metoder som styrket ekspertsjiktets makt på bekostning av arbeiderklassen, og som bidro til å festne byråkratiske hersketeknikker og undergrave arbeiderklassens mulighet til å styre sjøl. Og den krevde en høy pris av kvinnene.
Industrialiseringa i Sovjet ble gjennomført med en beinhard prioritering av tungindustrien, på bekostning av lettindustrien, som produserer forbruksvarer for folk, og jordbruket. Dette skjedde i tre femårsplaner på rad. Lettindustrien fikk smulene som ble til overs når tungindustrien hadde tatt sitt. Resultatet var svært merkbart på befolkningas levestandard. Boligforholdene i byene var elendige. Bybefolkninga svulma opp, samtidig som det ble satsa altfor lite ressurser på boligbygging. Alec Nove skriver (1976, s. 198):
«At vedlikeholdet ble neglisjert gjorde forholdene enda verre. Ingen Sovjetborger vil benekte at plassmangel, delte kjøkken, flere familier presset sammen i hver leilighet, ofte oppdelte rom, var storparten av bybefolkningas situasjon i over en generasjon, og at dette var kilde til mye menneskelig lidelse.»
Nove sier også at når en skal vurdere levestandarden på denne tida, kan en ikke bare se på rasjonering, prisforskjeller og varemangel. En må også ta med i beregninga køståing, lav kvalitet på varene, neglisjering av konsumentenes behov og krav.
Nove gjør ikke noe forsøk på å vurdere hva denne utviklinga betydde for kvinnene spesielt. Han nevner at det skjedde en svær økning i den kvinnelige sysselsettinga. Noen yrker, som medisin og læreryrket, ble fullstendig kvinnedominert, mens «tøffe eks-bondekvinner utgjorde en stor del av den ufaglærte arbeidsstyrken». I perioden 1928–1940 økte kvinnenes andel av Sovjets arbeidere og funksjonærer fra 24% til 39% (Fossum, s. 87). En kan si at Sovjet lyktes godt med å trekke kvinnene inn i samfunnsmessig produksjon, ja det var en nødvendig forutsetning for å gjennomføre 5-års-planene.
Var kvinnenes ubetalte arbeid i familien også en nødvendig forutsetning for å gjennomføre femårsplanene? Jeg tror det må ha vært det. Og husarbeidet må ha vært en kolossal byrde i disse åra, under de forholda kvinnene ble budt, med trange og dårlige boliger, neglisjering av forbruksvaresektoren, varemangel, køståing. «Det var fortsatt kvinnene som var hovedansvarlige for hjem og barn, så de levde et liv med svært høy arbeidsintensitet både hjemme og ute,» sier Fossum (s. 88). Som kvinnene i USA på den samme tida kompenserte for inntektsbortfall pga. arbeidsløshet med å øke det ubetalte arbeidet, kompenserte kvinnene i Sovjet for manglene i planen med sitt ubetalte arbeid. Kvinnenes ubetalte arbeid i familien var en av innsatsfaktorene i oppbygginga av den sovjetiske tungindustrien. Men det kom aldri på papiret i planer eller kostnadsoverslag.
Ikke rart at det kunne oppstå et behov for å glorifisere «den sosialistiske familien» under slike forhold. Regimet var avhengig av at kvinnene påtok seg den dobbelte byrden. At synet på familien endret seg, kom bl.a. til uttrykk i lovgivninga. I 1918 fikk Sovjet den mest radikale familielovgivning i verden (se Hagemann, 1981). Ekteskap og skilsmisser skulle bare registreres for å være gyldige. Ektefellene beholdt samme legale status som for ekteskapet. Felles eiendom mellom ektefeller ble opphevet, det samme ble alle ekteskapelige plikter, inkludert forsørgerplikten. Alle som var i stand til å arbeide, skulle forsørge seg sjøl. Forsørgerplikten ble imidlertid beholdt som en foreløpig ordning når en av ektefellene var ute av stand til å arbeide, siden statlige støtteordninger var lite utbygd. Skillet mellom «ekte» og «uekte» barn ble opphevet. Begge foreldre fikk lik forsørgerplikt. Dersom foreldrene ikke var i stand til å forsørge barna, skulle staten trå til. Foreldremyndigheten ble innskrenket, og abort ble lovlig og gratis.
I trettiåra endret dette seg. Fossum skriver om utviklinga av familielovgivninga (s. 89):
«Samtidig med at kvinnenes problemer økte, ble det vanskeligere å skille seg og få abort. I 20-åra hadde Sovjet hatt den kanskje mest liberale ekteskaps- og abortlovgivning i verden. I 30-åra begynte en innstramming, og fra 1944 innførte Sovjet en familielovgivning som kanskje var strengere enn den en hadde i Vesten på samme tid. Familien ble betraktet som en basis for hele samfunnet. Jo sterkere familien blir, jo sterkere skulle samfunnet som helhet bli, het det. Styrking av familien ble også en forutsetning for høyere barnetall.
De nye lovene gjorde det vanskelig å skille seg. I motsetning til tidligere måtte en gå til sak og bli skilt ved dom. Det var vanskelig å få medhold i retten hvis man ønsket skilsmisse. Det kostet også penger. For mange ville det bli altfor dyrt. Abortlovgivningen utviklet seg i samme retning. Allerede i 1936 ble abort forbudt. Barn av ugifte mødre ble dårligere stilt enn andre barn, hvis da ikke staten tok seg av dem.»
Et trekk i det samme bildet er at homofili igjen ble straffbart i midten av 30-tallet, etter at straffebestemmelsene var blitt opphevet i begynnelsen av 20-tallet.
Denne utviklinga har sikkert mange årsaker. Den gjenspeiler bl.a. tilstivninga av Sovjet i en rigid arbeidsdeling og en hierarkisk samfunnsstruktur. Det er også et faktum at den progressive familielovgivninga fra 20-tallet ikke alltid fungerte like kvinnevennlig i et økonomisk og sosialt tilbakeliggende land. For eksempel forteller Hagemann (1981) om såkalte «sesongekteskap»: Det forekom at rike bønder giftet seg når våronna sto for dør, skilte seg etter at høstonna var unnagjort, og gjentok samme prosessen neste år. Slik fikk de stadig nye sengekamerater og gratis arbeidskraft. De harde leveforholda skapte dessuten nye, økonomiske grunner til å inngå ekteskap: «En kvinne kan f.eks. slå seg sammen med en mann, ikke fordi hun er glad i han, men fordi «han har et rom i sovjetets hus». Eller en mann gifter seg med en kvinne fordi vinteren blir lettere å holde ut med dobbel vedrasjon,» skriver Kollontay (s. 229). Det finnes også andre eksempler på at den nye, frie lovgivninga ble en frihet til økt seksuell utbytting av kvinner fra menns side i et samfunn der kjønnene langt fra var økonomisk og sosialt likestilt. Kollontay nevner eksempler som at «en arbeiderkvinne eller bondekvinne, som drar ut med sekken sin for å skaffe mjøl, tvinges til å ligge med konduktøren for å få plass på taket, eller med vakthavende ved sperrene for å slippe igjennom med mjølet» (s. 236). Slikt kunne sjølsagt skje uansett hvordan lovgivninga var. Men det forteller noe om det faktiske forholdet mellom kjønnene.
Likevel er det vanskelig å fri seg fra tanken om at det må være en nær sammenheng mellom den økonomiske oppbyggingas behov for kvinnenes ubetalte arbeid, og styrkinga av familien som «en basis for hele samfunnet».
Etter krigen gjentok historia seg i de østeuropeiske folkedemokratiene. Også her skulle det bygges opp en sterk industriell basis, også her ble tungindustrien prioritert framfor lettindustri og jordbruk. Også her ble kvinnene trukket inn i samfunnsmessig produksjon i stor målestokk. Scott (1976) beskriver situasjonen i etterkrigsåras Tsjekkoslovakia. Den første femårsplanen var svært ærgjerrig. Den totale industriproduksjonen skulle øke med 57% innen utgangen av 1953. Underveis ble imidlertid målene satt enda høyere: I 1951 ble målsettinga for vekst i industriproduksjonen økt til 98%, mens tungindustrien skulle vise enda bedre resultater. Tungindustrien skulle nå 230% av nivået i 1948 i 1953, og Tsjekkoslovakia skulle være verdens sjette største stålprodusent.
Hva betydde dette for kvinnenes dagligliv? For det første: De kom inn i produksjonen. Allerede i 1955 utgjorde kvinnene 42,6% av arbeidsstyrken i Tsjekkoslovakia. For det andre: Å «drive» en familie ble et fryktelig tungt arbeid. Scott skriver (s. 99):
«Trass i løfter og lover var forholda i dagliglivet fortsatt svært vanskelige. Kullmangel oppsto uunngåelig i de kaldeste periodene om vinteren, og frosne vannrør førte til mangel på rennende vann i tillegg til kalde rom. Gass- og elektrisitetsforsyninga ble ofte avbrutt på den tida de fleste lagde mat. Matmangel og dårlig distribusjon gjorde innkjøp til et kjempeproblem. Arbeidende kvinner forlot hjemmene sine tidlig og kom seint tilbake, men den kunden som ikke var til stede når grønnsakene ble levert, kunne ikke regne med å få noen. Butikkene var de samme små, overfylte sjappene som hadde tjent førkrigs-generasjonen, og presset på dem økte ved at utendørsmarkedene, der småbøndene tidligere hadde solgt produktene sine, ble stengt. Køer av folk som ventet på slike vanlige og nødvendige varer som poteter fylte gatene. Det var knapt en viktig matvare som ikke på ett eller annet tidspunkt forsvant fra markedet på mystisk vis, på grunn av kompliserte årsakskjeder som pressa etter hvert kunne fortelle var blitt retta opp, men som alltid lot til å gjenoppstå andre steder. Ferdigmaten som fikk en slik stolt start var vanskelig å finne og dyr, produsentene klagde over mangel på råmaterialer og arbeidskraft.»
Et nett av lokale kvinnekomiteer ble organisert for å bidra til å løse kvinnenes problemer, og for å mobilisere kvinnene til å delta i arbeids- og samfunnsliv. Men, skriver Scott (s. 101):
«Sjøl om de hadde mange oppgaver, hadde de ingen autoritet og ingenting å si når det gjaldt hvordan pengene ble brukt. Deres anbefalinger ble godt mottatt men sjelden satt ut i livet, fordi presserende industrielle oppgaver spesifisert i den økonomiske planen hadde høyeste prioritet. Og etter det hadde den lokale industrien brennende behov for finanser og arbeidskraft. Den kommunale servicen fikk smulene, og frivillige brigader som sto klare til å forbedre lokalmiljøene sine, kunne ikke få de nødvendige gjør-det-sjøl-materialene.»
Også i Kina har den økonomiske politikken i lange perioder vært prega av kraftig prioritering av tungindustrien, sjøl om Mao advarer mot ubalanse mellom tung- og lettindustri i sin berømte artikkel «De ti viktigste forholda» fra 1956. Innskrenking av private jordlapper, frie markeder og privat småvirksomhet har nok i perioder ført til det samme som Scott beskriver fra Tsjekkoslovakia: Varemangel og et ineffektivt distribusjonssystem som har betydd ekstra byrder for kvinnene i form av køståing o.l. Etter Mao har familien blitt ytterligere styrka som økonomisk enhet, gjennom innføringa av «ansvarssystemet» bygd på enkeltfamilien. Folks levestandard er blitt mer avhengig av hvor mye, og hva slags, arbeidskraft familien rår over. Dette er et hinder i gjennomføringa av «ett barns-politikken», fordi flere barn betyr mer arbeidskraft for familiene på landsbygda. Hva slags barn – jente eller gutt – er heller ikke likegyldig. Det vanligste forsørgelsessystemet for gamle i Kina er fortsatt familien, barnas plikt til å ta seg av foreldrene. En sønn er ofte bedre økonomisk i stand til dette enn ei datter. Døtre flytter dessuten tradisjonelt til ektemannens familie/landsby når de gifter seg, og blir arbeidskraft for svigerfamilien i stedet for sin egen. Presset fra disse økonomiske realitetene på den ene sida, og myndighetenes ett-barns-politikk på den andre sida, resulterte i begynnelsen av 80-åra i en nokså dramatisk gjenoppliving av den gamle skikken med spebarnsdrap på jenter mange steder på landsbygda. Den kinesiske kvinneføderasjonen satte i gang en landsomfattende undersøkelse av problemet med spebarnsdrap på jenter i 1983, og fant sjokkerende forhold i enkelte områder. (Se Croll, 1984.)
Poenget er ikke å moralisere over historia. Det en kan lære av erfaringene fra de sosialistiske landa, er imidlertid at «kvinnespørsmålet» ikke er noe delspørsmål som kan løses mer eller mindre uavhengig av hva en ellers foretar seg. Det står ikke skrevet «KVINNESPØRSMÅL» på alle saker som har betydning for vilkårene for å bekjempe kvinneundertrykkinga. Modellen for den økonomiske oppbygginga i Sovjet og Øst-Europa var ikke «kvinnesak». Men så var den det likevel. Og når en først har sagt A, blir det lett til at en sier B: nei til skilsmisser og nei til homofili og ja til den hellige, sosialistiske familie.
Kvinneorganisasjoner har det vært, og er, i de fleste sosialistiske land. (Riktignok ble bolsjevikpartiets kvinneavdeling, Sjenotdel, oppløst allerede i 1930. Og den tsjekkoslovakiske kvinneunionen, som ble oppretta etter krigen, ble nedlagt i 1952, fordi den hadde «oppfylt formålet sitt». Den kinesiske kvinneføderasjonen ble midlertidig oppløst under kulturrevolusjonen.) Men hva slags? Kvinnene i de sosialistiske landa, som raskt ble trukket inn i den samfunnsmessige produksjonen, og som sannelig sto i «skvisen mellom jobb og familie», trengte organisasjoner som var sterke uttrykk for «den doble bevisstheten» – klasse og kjønn. Og de trengte å være representert med mange kvinnebevisste kvinner, med en klar kvinnepolitisk plattform, i de organisasjonene som arbeiderklassen skulle utøve sin rolle som herskende klasse gjennom. Den viktigste av disse var det kommunistiske partiet.
I Sovjet var det ifølge Fossum «et slående misforhold mellom kvinnenes betydning i produksjonen og i politikken». På fagforeningskongressen i 1949 utgjorde kvinnene 40% av delegatene, noe Fossum ser som et uttrykk for den økonomiske betydninga de hadde. I partiet var bare en femtedel kvinner. Og sjøl om dette var en tredobling siden 1920, hjalp det ikke så mye, siden kvinnene stort sett befant seg på lavere nivåer i partiet. Den første kvinne kom inn i politbyrået under Krustsjov. Når en tenker på den skrikende kadermangelen i Sovjet (den mannlige delen av arbeiderklassen var sterkt desimert etter krig, borgerkrig og intervensjonskriger) settes disse talla ytterligere i relieff.
Situasjonen er ikke så svært mye annerledes i Kina, trass i eksempler som Jiang Qing, Maos tredje kone. De kvinnene som har oppnådd å bli berømte, herostratisk eller ærefullt, i Kinas politiske liv, har stort sett vært koner til enda mer berømte menn. Det betyr ikke at de ikke kan ha hatt betydelige personlige kvaliteter. Men uten ektemannens ry og makt som hjelpemiddel har de hatt små muligheter til å nå til topps. Eventuelle framtredende kvinnelige revolusjonære uten slike «hjelpemidler» er blitt usynlige ett eller annet sted på veien.
Hva så med kvinneorganisasjonene? Lenin sier i sin samtale med Clara Zetkin i 1921:
«Vi avleder våre oppfatninger om organisasjon av våre ideologiske begreper: ingen separate organisasjoner av kommunistiske kvinner. En kvinnelig kommunist hører til som medlem av partiet på samme måte som en mannlig. Med like rettigheter og plikter. På det punktet kan det ikke herske noen uoverensstemmelse. Men vi må ikke lukke øynene for faktiske forhold. Partiet må ha organer, arbeidsgrupper, komiteer, utvalg, seksjoner eller hva man vil kalle det som har til særoppgave å vekke de bredeste masser av kvinnene, knytte dem til partiet og holde dem varig under partiets ledelse. Da trengs det naturligvis at vi driver systematisk virksomhet i disse kvinnemassene. Vi må skolere de vekte, vinne dem og styrke dem til den proletariske klassekampen under ledelse av det kommunistiske parti. Og nå tenker jeg ikke bare på proletarkvinnene, på de som arbeider i fabrikkene eller er husmødre. Jeg tar også med småbondekvinnene og kvinnene i de forskjellige lag av småborgerskapet. Også de er et bytte for kapitalismen, og i tida etter krigen mer enn før. Disse kvinnemassenes upolitiske, usosiale, tilbakeliggende mentalitet, sneverheten i hele deres virke og livsmønster, er kjensgjerninger. Det ville være dumt å se bort fra dette, tvers igjennom tåpelig. Vi trenger egne organer for å arbeide blant dem, spesielle agitasjonsformer og organisasjonsformer. Det er ikke feminisme, men praktisk, revolusjonær hensiktsmessighet.»
At kvinnelige og mannlige kommunister bør være i samme parti, er det lett å slutte seg til. Men på grunn av kvinneundertrykkinga har de ikke «like rettigheter og plikter» i praksis. Også i partiet må det drives systematisk kvinnekamp.
Lenins syn på kvinneorganisering utafor partiet uttrykker den plassen kvinneforbundene stort sett har hatt i den kommunistiske bevegelsen og i de sosialistiske landa. Kvinneorganisasjonene er først og fremst en kanal fra partiet ut til kvinnene, slik at kvinnene kan bli kjent med, og slutte opp om, partiets politikk. I de sosialistiske landa har kvinneforbundene også hatt oppgaven med å mobilisere kvinnene til å delta i ulike oppgaver som er viktige for samfunnet, og de har tatt seg av praktiske oppgaver som angår kvinnene spesielt. Men kvinneforbundene er ikke blitt tilkjent noen sjølstendig rolle i kampen. De er ikke blitt sett på som et organisert uttrykk for kvinnebevisstheten, og heller ikke som et redskap til å «konstituere» kvinnene i arbeiderklassen og det arbeidende folket som «klasse og kjønn». Enda mindre har de vært et redskap for kvinnenes makt, interesseorganisasjoner kvinnene kunne bruke til å slåss for sine krav og nedkjempe motstand. Dette betyr ikke at kvinneforbundene ikke kan ha fungert som pressgrupper for kvinnene i mange tilfeller. Det finnes det mange eksempler på at de har gjort. Hagemann skriver f.eks. om det sovjetiske bolsjevikpartiets kvinneavdeling Sjenotdel i 20-åra (1981, s. 36):
«De utga en rekke kvinnetidsskrifter og kvinneblader, de dannet propagandagrupper som dro ut i de mest tilbakeliggende områdene i landet for å lære kvinnene å lese og opplyse dem om innholdet i den nye lovgivninga og i kommunistenes politikk. De arbeidet aktivt for å trekke kvinnene med i den kooperative bevegelsen og i kampen for å omdanne dagliglivet i og rundt familien. De gikk i spissen for å slåss mot kvinnefiendtlige og bakstreverske ideer innad i partiet og mot partikamerater som forsvarte egne privilegier i sin egen familie.»
Også i Kina dro kvinnelige agitasjonsgrupper ut på landsbygda for å opplyse folk om den nye familieloven av 1950. Kvinnene ble samlet til møter der de kunne snakke om sine egne erfaringer og overgrepene de var blitt utsatt for, samtidig som de lærte om rettighetene sine og fikk støtte på å gjennomføre beslutninga om skilsmisse. Kvinnemishandling og undertrykking kom under ild, og kampmetodene kunne være militante nok: I en landsby kidnappet kvinneforbundet en brutal svigerfar og holdt han innelåst til han lovet bot og bedring. (Se Strand, 1985.)
Trass i slike eksempler har det ikke eksistert noen bevisst linje som gikk ut på at kvinnene trengte en uavhengig organisasjon som ga dem makt og styrke til å slåss mot kvinneundertrykkinga i det sosialistiske samfunnet. Kvinneforbundene skal først og fremst være hjelpeorganisasjoner for partiet, som sprer partiets ideer djupt ned i kvinnemassene, dit partiet sjøl ikke når fram. I samtaler med representanter for f.eks. kvinneføderasjonen i Kina, går det svært tydelig fram at det er slik de sjøl oppfatter oppgaven sin. Også i sandinist-revolusjonen i Nicaragua er kvinneforbundet, AMNLAE, blitt tildelt en liknende plass.
Kvinnene har altså hatt kvinneorganisasjoner, men ingen «kvinnefront i ryggen». I partiet har de hatt lite eller ingen makt. De har vært organisert – men dårlig organisert for kamp på egne vegne. Her ligger også en del av forklaringa på hvorfor kvinnene ikke kan vise til større framgang under sosialismen.
Under sosialismen kryr det av motsigelser, sa Mao. Og det er virkelige motsigelser, ikke bare et resultat av «ideologiske rester fra det gamle samfunnet». I tretti-åras Sovjet var det en virkelig motsigelse mellom behovet for en rask oppbygging av tungindustrien (bl.a. for å kunne møte angrepet fra nazismen) og de økonomiske krava kvinnefrigjøring stilte. Denne motsigelsen kunne ganske sikkert blitt løst på en bedre måte enn det som skjedde i Sovjet. Framfor alt kunne den blitt erkjent og behandla bevisst som en motsigelse i stedet for å avle tilslørende ideologi. Men elimineres fullstendig kunne den neppe.
Det kan bli nødvendig med kompromisser mellom forskjellige hensyn og forskjellige interesser. Da er det viktig at de oppfattes som nettopp det – kompromisser – og ikke som høyeste sosialistiske prinsipp. Å gjøre dyd av nødvendighet er i det hele tatt en tvilsom dyd.
Å prøve og finne fram til hvilke motsigelser som vil oppstå i kampen for kvinnefrigjøring under sosialismen, er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre dersom vi ønsker at det skal gå annerledes i framtida enn det har gått i fortida. Det vil dreie seg om motsigelser på mange ulike nivåer. Og siden vi veit lite om hvilke betingelser en sosialistisk revolusjon, f.eks. i Norge vil skje under, er det vanskelig å være særlig konkret. Det jeg legger fram her, blir derfor mest tankeeksperimenter. Men tankeeksperimenter kan også være nyttige, dersom de hjelper oss til å stille de riktige problemene.
Kampen for kvinnefrigjøring må også under sosialismen føres på mange områder og nivåer samtidig. Litt skjematisk vil jeg dele dem inn i tre:
Disse områdene er sjølsagt ikke uavhengige av hverandre. Men siden det er vanskelig å skrive om alt samtidig, velger jeg altså ei sånn inndeling.
Det er først kommunismen som fullt ut virkeliggjør de økonomiske betingelsene for kvinnefrigjøring. Kvinnene er derfor interessert i ei økonomisk utvikling som bringer kommunismen nærmere. Men de kan ikke sette seg ned og vente på at den allmenne samfunnsutviklinga skal «løse» kvinnespørsmålet. De må slåss for å få sine interesser ivaretatt i den økonomiske planen. I det store og hele vil det være sånn at kampen for ei økonomisk utvikling som fremmer kvinnefrigjøring også vil tjene kampen for å bringe kommunismen nærmere.
I den sosialistiske overgangsperioden må kvinnene derfor holde fast ved at det endelige, det strategiske målet er kommunismen. Samtidig er det ingen automatikk i hva kvinnene kan oppnå på de ulike stadiene før dette målet er nådd. Et sosialistisk samfunn kan være mer eller mindre kvinnevennlig. Også under sosialismen må kvinnene antakelig ha «taktiske» krav eller «dagskrav» i tillegg til det strategiske målet.
Hvordan skal så en økonomisk modell se ut, som både bringer kvinnene nærmere det strategiske målet, og i størst mulig grad ivaretar interessene deres underveis?
En av de store framgangene for kvinnene under sosialismen hittil har vært at den har trukket dem inn i den samfunnsmessige produksjonen i stor målestokk. Grunnlaget for dette har vært en svært arbeidskraftkrevende planøkonomi – en planmessig utbygging av landet gjennom å sette inn stadig større ressurser. Dette kalles ofte å utvikle økonomien etter den ekstensive metoden. Stalin-tidas økonomiske vidunder er vel det fremste eksemplet. Som vi har sett, har medaljen så absolutt ei bakside, ikke minst for kvinnene: det har ikke blitt ressurser igjen til produksjon av nødvendige forbruksvarer og til utbygging av tjenester som kunne frita kvinnene for husarbeidet.
Den moderne kapitalismen utvikler seg imidlertid langt mer etter den intensive metoden, gjennom stadig effektivisering og teknologisk utvikling. Drivkreftene for denne utviklinga ligger innebygd i det kapitalistiske systemet sjøl – bl.a. i konkurransen mellom kapitalistene innbyrdes. Under kapitalismen fører dette etter hvert til at store deler av arbeidsstyrken blir overflødig, det blir massearbeidsløshet.
Hva slags økonomisk utvikling vil tjene kvinnene? Kvinnene trenger arbeidsplasser. Men de trenger også en økonomisk modell som gjør det mulig å «bygge ned» familien som økonomisk enhet, dvs. som gjør at mer og mer av det ubetalte arbeidet i familien blir organisert samfunnsmessig og/eller eliminert gjennom bruk av moderne teknologi (Virginia Woolf drømte om «ei økonomisk, kraftfull og effektiv framtid da husene ble reingjort av et blaff med varm vind». At den framtida ikke er kommet, skyldes nok ikke at de teknologiske mulighetene mangler.) Og de trenger en økonomisk modell som gjør det mulig å oppheve skillet mellom manns- og kvinneyrker. Disse to sakene henger nøye sammen. Familien bidrar til å holde liv i «kvinneyrkene» og omvendt. Videre trenger de en økonomisk modell som gjør det mulig å redusere arbeidstida, så kvinnene får fritid, mulighet til allsidig utvikling og reelle sjanser til å ta del i statsstyringa.
Helhetlig sett betyr dette at kvinnene har interesse av en «intensiv» økonomisk utvikling, der framskreden teknologi sikrer høy arbeidsproduktivitet, så det går med lite tid til å produsere de materielle godene vi trenger. Under sosialismen behøver ikke ei slik utvikling føre til arbeidsløshet, slik den gjør under kapitalismen. Den frigjorte tida kan tas ut i form av kortere arbeidstid, og/eller ved å overføre ressurser og arbeidskraft til en stor, offentlig service-sektor som kan erstatte mye av det ubetalte arbeidet i familien. Det finnes ingen garanti for at et slikt valg blir gjort. Men en høyproduktiv økonomi gir større valgfrihet, og større muligheter for kvinnene. Det kommunistiske «behovssamfunnet» er dessuten utenkelig så lenge menneskene må bruke mye tid på å produsere det de trenger til livets opphold. Mitt første krav til en økonomisk modell som tjener kvinnene, er altså en høyteknologisk økonomi, en økonomi med høy arbeidsproduktivitet. En slik økonomi tjener kvinnenes strategiske interesser, og gjør det lettere for dem å få igjennom kravene sine «underveis». (Det ligger et viktig problem her, som jeg velger å hoppe over i denne drøftinga: Det har vist seg vanskelig for sosialistiske land, i hvert fall sosialistiske land som starta med en tilbakeliggende økonomi, å få til en «intensiv» økonomisk utvikling på linje med kapitalismens. Sosialismen har ikke konkurransen mellom enkeltkapitalistene som drivkraft i den teknologiske utviklinga. Hva har sosialismen å sette i stedet akkurat på dette området?)
Å bygge ned familien som økonomisk enhet vil som sagt kreve en stor service-sektor, og mange mennesker i omsorgsyrker. Jeg tenker meg mange små, koselige kafeer og restauranter i tilknytning til arbeidsplasser og boliger der vi som oftest spiser maten vår i stedet for å lage den hjemme. Da spares både arbeidet med matlaging og handling. Jeg tenker meg mange små, velbemannete og -bekvinnete daghjem, skoler, fritidshjem, aktivitetssentre for folk i alle aldre, trygdeboliger med skikkelig tilsyn og service, kultursentra, biblioteker, svømmehaller osv. osv. En kvinnevennlig sosialisme vil kreve en stor, offentlig «tertiærsektor» som ikke ustanselig blir angrepet med nedskjæringer, innstramminger og bemanningskutt. Og tjenestene som ytes, bør være gratis eller svært billige.
Etter hvert som arbeidstida går ned, og organiseringa av samfunnet forandrer seg, er det godt mulig at en del av behovet for denne sektoren vil falle bort. I dag er det skarpe skiller mellom «arbeid» og «fritid», mellom «skole» og «lek», mellom «voksnes verden» og «barns verden», mellom «offentlig sfære» og «privat sfære». Slik vil det også være i den første fasen av det sosialistiske overgangssamfunnet. Men etter som det tar mindre og mindre tid å produsere de livsnødvendighetene samfunnet trenger, og menneskene blir frigjort til å utfolde skaperevnene sine på en allsidig måte, i overensstemmelse med egne forutsetninger og behov, vil begrepet «fritid» miste mening. Kanskje vil samvær med barn, der det å skape, leke og lære blir ulike sider ved en prosess, bli en del av alle voksnes liv, og delvis erstatte skolen som egen institusjon. Mange andre forandringer vil skje som vi har vanskelig for å forestille oss i dag.
Men jeg er nokså overbevist om at vi må gå en «omvei» om en stor, offentlig service-sektor som overtar det meste av det ubetalte arbeidet kvinnene gjør i dag. Så lenge dette ubetalte arbeidet blir i familien, vil kvinnene holdes fast som annenrangs medlemmer av det sosialistiske samfunnet. Det betyr også at undertrykkende strukturer fra det gamle samfunnet bevares. Mitt andre krav til en økonomisk modell som tjener kvinnene, er altså en stor, offentlig service-sektor som yter gratis eller svært billige tjenester.
Men kombinasjonen av det første og det andre kravet kan lett bli et enda skarpere kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinnene rasjonaliseres bort fra de arbeidsintensive industrijobbene der kvinnene i industrien nå er konsentrert, teknologien og mannfolka rykker inn i stedet. Jeg så en gang et TV-program fra Freia sjokoladefabrikk, der en representant for bedriften forklarte følgene av innføring av ny teknologi: Riktignok var det slik at 10 damer ville miste sine kjedelige og innholdsløse jobber, men i stedet ville det bli interessante og meningsfylte jobber for «to mann». Det var nok ingen tilfeldighet at han ordla seg slik. Kvinnene går inn i alle de nye jobbene i offentlig sektor, som blir lavt betalte, fordi de er kvinnejobber og dessuten utgjør en stor utgiftspost for samfunnet. Forsøket på å bygge ned familien som økonomisk enhet fra en kant kan komme til å øke behovet for den fra en annen kant: Representanter for lavinntekts-sektorer og høyinntekts-sektorer, dvs. kvinner og menn, må slå sine ressurser sammen.
Den langsiktige løsninga på dette problemet, er oppheving av hele systemet med lønnsarbeid, og overgang til kommunismens prinsipp om tildeling etter behov. Men hva gjør vi i mellomtida? Hvordan skal vi slåss for å bryte ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker under sosialismen? Kvinnenes særstilling på arbeidsmarkedet og familien som økonomisk enhet er gjensidig med på å opprettholde hverandre, og ei linje for kvinnefrigjøring må angripe på begge punkter.
Etter mitt syn utgjør lønna den viktigste forskjellen mellom kvinne- og mannsyrker. Hvilke konsekvenser får det for kvinnekampen under sosialismen? Målet vårt er jo å oppheve lønnssystemet, bare det kan sikre virkelig kvinnefrigjøring. Kanskje må hovedlinja for kvinnenes «lønnskamp» under sosialismen være at lønna skal bety mindre og mindre: At mer og mer av det vi trenger for å leve og ha det bra, både tjenester og produkter, skal bli gratis, så vi kan bruke det etter behov: gratis daghjem, gratis fritidshjem, gratis bolig, gratis kollektivtrafikk, gratis kafébespisning osv. osv. osv. Det ville være en type krav som var i full overensstemmelse med det strategiske målet vårt.
Likevel vil lønnssystemet eksistere, sannsynligvis ganske lenge. Kan hende betyr dette at kvinnebevegelsen under sosialismen også må ha et «taktisk» krav om likelønn mellom manns- og kvinneyrker. Så lenge «mannsyrker» og «kvinneyrker» eksisterer, blir ikke folk bare betalt etter arbeid, de blir også betalt etter kjønn: Maktforholdet mellom kjønnene gir seg utslag i lavere betaling for kvinner. Kanskje er likelønn mellom manns- og kvinneyrker et av de demokratiske krava vi må forlange at sosialismen skal innfri, før vi går videre til å avskaffe hele lønnssystemet?
Mitt tredje krav til en økonomisk modell som tjener kvinnene er derfor ei bevisst linje for å bryte ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker. Kortsiktig må dette skje ved å fjerne lønnsforskjellen, langsiktig ved å avskaffe hele lønnssystemet.
Jeg har allerede nevnt at kvinnene trenger en økonomi som gjør det mulig å sette ned arbeidstida. Dette er en av grunnene til at vi må være for teknologisk utvikling som øker arbeidsproduktiviteten. Men vi må også slåss for at økt produktivitet fører til nedsatt arbeidstid. Det er ingen selvfølge, heller ikke under sosialismen Når kvinnene i dag, under kapitalismen, går i spissen for kampen for kortere arbeidsdag, har det flere grunner: Kortere arbeidsdag vil gjøre det mulig for flere kvinner å jobbe full dag. Full dag gir en styrket posisjon i arbeidslivet, og en styrket posisjon i familien: Når både kone og mann jobber likt, har kvinnene en bedre utgangsposisjon for å få igjennom en mer lik fordeling av husarbeidet. Kvinner som arbeider full dag oppnår også større økonomisk uavhengighet av mannen enn kvinner som jobber halv dag. Kortere arbeidsdag gir dessuten kvinnene mer fritid, og større muligheter til samfunnsmessig og politisk deltaking.
I den første fasen av sosialismen kan det hende alle disse grunnene vil være aktuelle fortsatt. Etter hvert som det ubetalte arbeidet i hjemmet organiseres samfunnsmessig, vil riktignok de hindrene som nå finnes for at kvinner kan delta fullt ut i yrkeslivet, bli borte. Og kravet om «lik fordeling av husarbeidet» vil bli mindre aktuelt. Men dette vil være en prosess, og ikke minst – en kamp! Når det gjelder den siste grunnen: kortere arbeidsdag for å få større muligheter til samfunnsmessig og politisk deltaking, så handler dette under sosialismen om at kvinnene i arbeiderklassen og det arbeidende folket ikke bare skal være produsenter, men også herskere. Kokkepikene må styre staten, sa Lenin, men det er lettere sagt enn gjort dersom kokkepikene både har lang arbeidsdag og hus- og omsorgsarbeid som venter på dem hjemme. Skal kvinnene spille sin rolle som del av den herskende klassen, må de ha materielle muligheter til det. Og det dreier seg ikke minst om tid! Å senke arbeidstida (og fjerne husarbeidet som byrde for kvinnene) er både et ledd i å bygge ned arbeidsdelinga mellom menn og kvinner, og mellom styrende og styrte. Kvinnene i arbeiderklassen og det arbeidende folket er de mest «styrte» av alle. En økonomi som legger forholda til rette for at de i større og større grad «styrer staten» i praksis, er en økonomi som også tjener kampen for kommunismen. Mitt fjerde krav til en økonomisk modell som tjener kvinnene, er derfor en økonomi som senker arbeidstida.
Virginia Woolf drømte om ei framtid da husene ble reingjort med «et blaff av varm vind». En vakker kvinnedrøm. Og jeg tror de fleste av oss har fantasert om hendige små roboter og andre tekniske vidundre som kunne overta de traurigste sidene ved husarbeidet. Men det er stort sett kvinner som fantaserer om sånt. Og vi har verken den sakkunnskapen eller den makta som trengs for å omsette drømmene i konkrete prosjekter.
Under sosialismen må det bli annerledes! Sosialismen må utvikle en «dagliglivets teknologi» som tjener kvinnene. I dag – går ingeniører og teknikere rundt i bedriftene, «stjeler» arbeidernes kunnskap om produksjonen og putter den inn i maskiner som gjør arbeiderne overflødige. Men våre kunnskaper om husarbeidet er det ingen som bryr seg om å stjele og putte inn i maskiner, for det er ikke noe særlig å tjene på det.
«Dagliglivets teknologi» må bli et viktig utviklingsområde under sosialismen. Da tenker jeg ikke bare på husholdningsroboter etc, men på alle slags produkter som gjør livet lettere for kvinnene. Dette krever at kvinnene erobrer teknologien, kommer inn i forskning og utvikling for anvendelse, med klare kvinneproblemstillinger.
Noen vil sikkert spørre: Er det ikke meningen å organisere husarbeidet samfunnsmessig? Skal vi sitte med det private ansvaret, men med hver vår vesle hær av roboter til hjelp? Jo, det er meningen å organisere husarbeidet samfunnsmessig. Men uansett er det en fordel å automatisere vekk slitet. Slit er slit, enten det er privat eller kollektivt. Det er bedre med innlagt vann enn kollektivt organiserte brønner og vannbæring. Når slitet er eliminert, går det sikkert an å gjøre det til en del av vaktmesterjobben å trykke på den knappen som utløser den varme, reingjørende vinden, så slipper vi å tenke på det også! Mitt femte krav til en økonomisk modell som tjener kvinnene, er altså en modell som legger stor vekt på å utvikle «dagliglivets teknologi».
Sosialismen kommer til å overta kapitalismens «infrastruktur» – bebyggelse, transportnett, veier osv. I denne «infrastrukturen» er det bygd inn et skarpt skille mellom «privat» og «offentlig». Arbeidsplasser, teatre, sportsarenaer, kafeer er skarpt atskilt fra boliger. Og boliger, det er kjernefamilieboliger, der hver enhet har sitt eget, strengt private revir.
Som jeg skrev i kapitlet om husarbeidet, gir dette opphav til forestillinger om «evige» og «naturlige» skiller mellom familie og samfunn, husarbeid og arbeid, kvinne og mann. Disse skillene er med på å lenke kvinnene fast i rollen som annenrangs samfunnsborger og privat tjener i en kjernefamilie.
Kvinnene er derfor interessert i at store deler av kapitalismens «infrastruktur» brytes ned, og en ny bygges opp: En boligmasse som ikke signaliserer at kjernefamilien er den eneste mulige måte å leve på. En planløsning i bygder og bydeler som «blander» det private og det offentlige, og som gjør det mulig for mennesker å treffe hverandre i mange ulike sammenhenger, og bli kjent med hverandre i mange ulike roller. En materiell struktur som fremmer samvær, nærhet og omsorg over generasjons- og familiegrenser.
Hvordan dette skal gjøres konkret, veit ikke jeg. Men er det ikke sånn at den nye teknologiske utviklinga snart kan gjøre de store fabrikkene og de store sovebyene, med de lange arbeidsreisene imellom, passé? Under kapitalismen er det lite trolig at dette kan føre til noe godt. Kanskje risikerer vi en gjenfødsel av «hjemmearbeidet» – med ytterligere isolasjon, oppsplitting og mindre fellesskap mellom folk? Sosialismen byr imidlertid på andre muligheter: Vi kan skape små samfunn, der vi både bor og arbeider, og gjør en masse andre ting i fellesskap. Mitt sjette krav til en økonomisk modell som tjener kvinnene, er derfor en modell som bryter opp det skillet mellom «offentlig» og «privat» som er bygd inn i kapitalismens infrastruktur.
For å oppsummere: En økonomisk modell som tjener kvinnene, må tilfredsstille følgende krav:
Under sosialismen må kvinnene kjempe for en planøkonomi med den profilen jeg har skissert her. Langsiktig må vi slåss for innføring av det kommunistiske «behovssamfunnet», under veis for et mest mulig kvinnevennlig sosialistisk overgangssamfunn.
Det er mange omstendigheter som kan gjøre det vanskelig å gjennomføre en slik modell. Et sosialistisk Norge kan bli utsatt for langvarig aggresjon fra imperialismen, og må kanskje bruke svært mye av ressursene sine på å forsvare seg. Eller det kan bli blokkert, mer eller mindre fullstendig, så det må satse på en nokså vidtgående sjølberging. Det vil antakelig bli en karrig økonomi, med stort behov for arbeidskraft i produksjonen av materielle nødvendigheter. Og dermed mye mindre spillerom for en sånn modell som den jeg har skissert her. I en slik situasjon må kvinnene både inngå kompromisser, og velge seg en ny strategi ut fra hva som er mulig å oppnå innafor de gitte rammene. Den økonomiske basisen i et samfunn setter grenser for hvor langt vi kan komme på veien til full kvinnefrigjøring. Men grensene bestemmer ikke alt om hvordan landet innafor skal se ut. Derfor må kvinnene være organisert og slåss for å prege landskapet i sitt bilde, uansett hvor gunstige eller ugunstige betingelsene er.
Men sjøl med et godt utgangspunkt vil det helt sikkert oppstå motsigelser og kamp rundt en slik økonomisk modell. Det vil fortsatt være krefter i samfunnet som enten støtter kapitalismen, vakler, eller ønsker å bruke det nye samfunnet som springbrett for egen rikdom og makt. En kvinnefrigjørende økonomisk modell vil ganske sikkert møte motstand hos slike krefter, fordi den bidrar til å undergrave mulighetene til å gjenskape et nytt, undertrykkende klassesamfunn.
Og det vil oppstå motsigelser i folket. Også i dag ser vi at menn og kvinner prioriterer ulikt når det gjelder hva de synes det er viktig å bruke ressurser på. Det kommer ofte til uttrykk i enkeltfamilier, og det viser seg i fagbevegelsen, der «kvinnekrav» gjerne vekker liten gjenklang hos mannfolka. Det er liten grunn til å tro at dette skal være helt uaktuelt i den første fasen av sosialismen.
La oss tenke oss at Norge gikk inn i sosialismen med omtrent den økonomiske strukturen vi har i dag. Mannfolka dominerer i det tradisjonelle kjerneproletariatet, der de materielle verdiene skapes. Kvinnfolka finner vi i stor grad i offentlig sektor. Det er kvinnene som er dobbeltarbeidende, ikke mennene.
Kvinnene sier: Vi vil bli kvitt dobbeltarbeidet, vi vil at det skal gjøres samfunnsmessig, og samfunnet skal betale. Dessuten vil vi ha virkelig likelønn – opp med lønna i kvinneyrkene! Hva ville mannfolka si da? Kanskje de ville si at det er jo vi som skaper verdiene! Skal vi fø på enda flere offentlig ansatte? Og skal det vi skaper, brukes til å heve lønna til hjelpepleiere og kontordamer, mens vi blir stående på stedet hvil? Er det ikke sånn at arbeiderne liksom er den herskende klassen? Skal ikke vi også ha noen fordeler av denne sosialismen?
Slike «motsigelser i folket» kan meget vel oppstå. Dersom de «løses» ensidig på menns premisser, slik det også meget vel kan gå, vil det ikke bare bidra til fortsatt kvinneundertrykking, men til at strukturer fra det gamle samfunnet blir festnet og bevart. I dette perspektivet blir arbeidet med å skape en allianse mellom «de to spissene» i arbeiderklassen dobbelt viktig!
Dersom kvinnene skal ha noen sjanse til å få «sin» økonomiske modell gjennomført, må de ha makt. De må ha makt til å prege premissene for planen, ikke være stua vekk i «likestillingsdepartementet» eller «direktoratet for kvinnespørsmål». Uansett hvor demokratisk et sosialistisk samfunn er, så vil det også da finnes nøkkelposisjoner der informasjon tolkes og premisser for avgjørelser legges. Der må kvinnene være. En del av strategien for kvinnekampen under sosialismen må være hvordan vi skal havne der, og hvordan vi skal ha en «kvinnefront i ryggen» når vi slåss for å få gjennomslag for våre saker.
I dag er samfunnet organisert i familier, som har viktige økonomiske og sosiale oppgaver. Hva vil skje når familien blir «bygd ned» som økonomisk enhet? Hvordan vil det gå med samboerforholdet mellom mann, kvinne og deres felles barn? Skal vi parre oss i fleng? Skal ungene bo på svære, utrivelige barnehjem? Skal vi andre bo i kaserner og spise i respatex-kantiner med vasne poteter og ihjelkokt torsk? Eller vil vi få det lykkelige, livslange monogami, befridd for problemer og undertrykking?
Mange skremmes ved tanken på at familien kan gå i oppløsning, ikke bare som økonomisk, men også som sosial enhet. Jeg tror det skyldes at vi tenker oss de alternativene som finnes i vårt kapitalistiske samfunn. Vi tenker på de underbemannete institusjonshelvetene vi kjenner og grøsser ved tanken på at barn og gamle skal oppbevares der. Vi tenker oss de kontaktløse og kalde storbymiljøene mange av oss kjenner, og grøsser ved tanken på å bli ensomme der (noe de fleste før eller siden blir, i hvert fall når de blir gamle).
Men er dette alternativet? Nei, det kan det umulig være. Ingen vil velge å ha det slik. Familien vil ikke gå i oppløsning, verken som økonomisk eller sosial enhet før det er kjempet fram alternativer som folk opplever som bedre. En «oppløsning av familien» til fordel for kaserner og barnehjem måtte være en tvangsmessig utvikling pressa igjennom ovenfra. Det er vanskelig å tenke seg hvilke forhold det skulle skje under. Alt taler for at en nedbygging av familien er noe kvinnene må kjempe igjennom, og da trengs det en sterk massebevegelse. Uansett hvor framgangsrikt «myten om den gode mor» blir bekjempa, så vil kvinner i masseomfang neppe organisere seg for å kreve kaserner og barnehjem.
Nedbygging av familien vil være en prosess som går over tid. Og den vil skje samtidig med en rekke andre prosesser som jeg har vært inne på i avsnittet om økonomien: Senking av arbeidstida til fordel for allsidig utvikling og utfoldelse, samfunnsmessig deltaking og sosialt samvær. Utvisking av skillet mellom «privat sfære» og «offentlig sfære» til fordel for en organisering av samfunnet som gjør at menneskene kan gi uttrykk for alle sider ved seg sjøl i de fleste sammenhenger. Nedbygging av lønnssystemet til fordel for tildeling etter behov. Alt dette vil bety at samfunnet som helhet vil se ganske annerledes ut enn det vi kjenner i dag, og forholdet mellom menneskene vil være forskjellig fra det vi er vant til. Når vi tenker oss et alternativ til den nåværende familien, må vi også prøve å tenke dette alternativet inn i et helt annet samfunn enn det vi nå lever i.
Kanskje vil det ikke bli noe helt bestemt samlivsmønster? Kanskje vil noen velge å bo sammen to og to: mann og kvinne, kvinne og kvinne, mann og mann. Kanskje vil noen velge å bo i større grupper, med flere generasjoner? Barn må bo sammen med voksne, ikke i institusjoner. Men kanskje blir ikke det biologiske slektskapet så viktig som nå? Også i våre dager er det nok av barn som har «mødre», «fedre» og «søsken» som de ikke er biologisk i slekt med. Og mange har to familier, noe som kan være vanskelig hvis det er fiendskap mellom dem, men som kan være ålreit hvis forholdet er godt.
Jeg tror ikke på det lykkelige, livslange monogami som hovedform. Forestillinga om et slikt «renset» monogami bygger på at dette skulle være den «naturlige» og «riktige» formen for kjærlighet. Når det ikke fungerer, skyldes det de problemene samfunnet påfører folk. Men monogamiet oppsto som et resultat av en bestemt sosial og økonomisk organisering av samfunnet. Når denne organiseringa forandrer seg, vil også kjærligheten forandre seg.
Vil det bety at folk jager rotløst fra partner til partner, med like rotløse barn på slep? Neppe. Kanskje de vil bo i nokså stabile samlivsgrupper, store eller små, og danne kjæresteforhold på tvers av bogruppene? Hvorfor må kjærester absolutt bo sammen, når de kan besøke hverandre så ofte de vil og dessuten gjøre masse ting sammen ute? Kanskje er det lettere når kjærligheten dør dersom det ikke betyr at hele livet omkalfatres i tillegg?
Kanskje blir det mindre avstand mellom kjærlighet og vennskap enn det er i dag? Kanskje blir vennskapene djupere, varmere og mer forpliktende, og kjærligheten mindre fortvilende, fordi den ikke er det eneste nære forholdet vi har? Hvis vi ser litt mer helhetlig på hva som vil prege et samfunn som nærmer seg kommunismen, så vil vi finne nettopp slike muligheter:
I sin drøfting av prostitusjon skiller Cecilie Høigård og Liv Finstad mellom to typer handlinger som de kaller for handling som utfoldelse og handling som beregning (1986, s. 321):
«Når handlingen er utfoldelse, ligger verdien av handlingen i selve handlingen. Handlingen er som en levende organisk ting, som en livsbejaelse, som blomsten som vokser til frukt. Handlingen er sitt eget mål, sin egen begrunnelse. Handling som utfoldelse preger handlinger i forhold som mellom mor og barn, far og barn, mellom ektefeller, mellom slektninger, mellom dem som sokner til samme menighet, mellom dem som spiller i samme orkester. Forholdene er preget av fellesskap, indre bånd og samhørighet mellom deltakerne.
Når handling er beregning, er det et skarpt skille mellom middel og mål. Handlingen utføres for å oppnå noe helt annet i framtida. Det er ingen indre sammenheng mellom middelet og målet. Midlene kan til og med stå i sterk kontrast til det ulystbetonte målet og være smertefylte og ulystbetonte. Den som handler kalkulerende, regner ut fordeler og ulemper, vil ikke gjøre noe forgjeves. Alt hun gjør skal innbringe henne noe. Hun skjøtter sine interesser.
I forhold mellom mennesker der handling som beregning dominerer, er partene innstilt på å utnytte hverandre for egen vinnings skyld. Forholdet er preget av gjensidig likegyldighet, partene ser hverandre som midler til å fremme sine egne, individuelle mål. Eksempler på slike forhold kan være forholdet mellom kjøper og selger på et marked, forholdet mellom avtalepartnere, forholdet mellom partene i en rettssal. Skillet mellom handling som utfoldelse og handling som beregning er således ikke skillet mellom det gode og det onde. Handlingene tilhører ulike samfunnstyper eller forskjellige områder av samfunnsliv. Gi keiseren hva keiserens er.»
I praksis er nok ikke skillene mellom forhold der handling som beregning og handling som utfoldelse hører hjemme, fullt så skarpe. Handling som beregning kan være utbredt blant ektefeller. Og det kan oppstå nære, personlige forhold mellom f.eks. arbeidskamerater, sjøl om de i utgangspunktet bare er sammen fordi begge to er nødvendige for å få maskina til å gå.
Ideologien om familien går ut på at forholdet mellom menneskene der skal være sitt eget mål, den skal være prega av handling som utfoldelse. Svært mange andre sammenhenger der vi treffer mennesker, er i hovedsak instrumentelle, dvs. samværet er ikke et mål i seg sjøl, og «handling som beregning» dominerer. Dette gjelder også de sammenhengene som opptar mesteparten av tida vår utafor hjemmet, nemlig arbeid og skole. Vi går på arbeid, ikke engang primært for å arbeide, men for å tjene penger. Vi går på skolen, ikke engang primært for å lære, men «for å få en god jobb i framtida», svarer skoleelever når de blir spurt (se Ericsson & Rudberg, 1981).
En stor del av livet vårt er altså fylt av «handling som beregning» og et forhold til mennesker som er utleda av det. Det er ikke så rart i et kapitalistisk samfunn, der det meste handler om bytte, tap og vinning. Så selvfølgelig kjennes dette at en del psykologer og sosiologer har overtatt økonomenes «bytteteori» og gjort den til en allmenn teori for menneskelig samhandling: I sitt samkvem med andre prøver mennesker å «maksimere vinning» og «minimalisere tap» for seg sjøl (og da handler det ikke bare om penger). Handlingene deres må forstås som en strategi for å oppnå dette.
Så en-dimensjonale er nok ikke folks handlinger. Men hva om livet vårt ble mye mindre prega av «handling som beregning» og et tilsvarende forhold til folk? Hva om arbeid ikke lenger først og fremst var et middel til å tjene penger, men en måte å bruke evnene, kreftene og fantasien sin på, en livsytring, en utfoldelse? Hva om læring ikke lenger ble et middel til å få «god jobb», men en utfoldelse av nysgjerrighet og kunnskapstørst? Da ville også forholdet mellom arbeidskamerater, mellom elever og mellom lærere og elever forandre seg. Det ville bli et samvær dominert av utfoldelse, et samvær med en helt annen egenverdi enn i dag.
Utviklinga av det sosialistiske samfunnet mot kommunisme, må nettopp bety ei utvikling mot et slikt forhold til arbeid og læring. Når vi kommer nærmere og nærmere det stadiet da folk «får etter behov» og «yter etter evne», vil arbeidet få en helt annen mening enn i dag. Og forholdet til arbeidskamerater vil få et annet innhold. Når det økonomiske grunnlaget for samfunnet forandrer seg, slik at vi ikke lenger bytter arbeid mot livsopphold, men i stedet sikres livsopphold fordi vi er mennesker og arbeider fordi vi føler trang til det, da vil mye forandre seg.
Hva betyr dette? Det betyr at menneskene vil få mange flere kilder til nære, givende samvær enn dagens mennesker. Det blir ikke bare familien, eller samlivsgruppa, som skal dekke behovet for omsorg og fellesskap. Det skarpe skillet mellom forhold som er sitt eget mål, og forhold som er instrumentelle, vil forsvinne.
Men hvordan er det egentlig med dagens familie? Jeg sa at ideologien om familien går ut på at forholdet mellom menneskene der skal være sitt eget mål. Folk bor sammen og tilbringer tida sammen fordi de elsker hverandre. Sånn er det delvis, men ikke bare. Familien tjener jo også formål utafor seg sjøl. Den er et middel det kapitalistiske samfunnet bruker til å løse en rekke nødvendige oppgaver. Jorun Gulbrandsens definisjon av familien: «de som har felles brødboks», er kanskje like treffende som «utfoldelsesfellesskapet». Dette preger naturligvis også forholdet mellom menneskene i familien. Undertrykking og maktkamp gjør dessuten at det blir svært aktuelt å «skjøtte sine interesser». Handling som beregning sniker seg inn i det som skulle være den reineste utfoldelse, for eksempel seksuallivet.
Det er nettopp seksuallivet som «handling som beregning» Høigård og Finstad skriver om (s. 322):
«Fra den prostituertes side er prostitusjonsturer handlinger som beregning. Hennes kropp er et middel for henne på et marked. Hun utfører en sterkt ulystbetont handling for å nå et mål. Målet er å skaffe seg penger. Kunden interesserer henne bare i egenskap av pengeeier. Ellers er han henne likegyldig.
Hvordan er det for andre kvinner? Bruker de seksualitet og kropp som et middel? D., fransk prostituert sier: «Alle kvinners liv har et element av prostitusjon. For en vanlig kvinne er det ikke nødvendigvis kontanter hun får tilbake, men forskjellen er ikke så stor.»
For kvinner har seksualitet og forsørgelse historisk vært nøye forbundet. Båndet mellom seksualitet og penger er i ferd med å løsne nå. For stadig større grupper av kvinner er ikke seksualiteten lenger først og fremst et middel til forsørgelse. Vilkårene for at seksualiteten skal få sin egenverdi også for kvinner, er, tror vi, i dette henseende stigende til stede. Kvinners seksualitet får da ikke lenger sin begrunnelse utenfor seksualiteten. Hun trenger ikke lenger beregne den, utporsjonere den til den mannen som best kan skaffe henne tilgang til goder utenfor seksualiteten. Hun trenger ikke lenger handle som eier av kroppskapital på et marked.
Men kvinner og kvinnelighet er fremdeles knyttet til reproduksjon og seksualitet i en helt annen grad enn mannlighet er det for menn. Vi har tidligere advart mot å trekke direkte paralleller mellom prostituertes liv og andre kvinners liv. /…/ Kvinner har fremdeles et forhold til egen seksualitet som noe som skal overdras, byttes bort eller ikke byttes bort i en helt annen grad enn menn har. Det er ikke nødvendigvis penger hun bytter til seg, men for eksempel gaver, å bli spandert på, sosial status, husfred, forsørgelse. Prostituertes forhold til egen seksualitet som byttemiddel atskiller seg ikke fra andre kvinners forhold til egen seksualitet ved å være atypisk, men ved å være så overveldende og dominerende.»
Når familien bygges ned som økonomisk enhet, vil de samlivsformene som oppstår bli mindre prega av «handling som beregning», fordi samlivet der vil være sin egen begrunnelse. Det vil ikke tjene til å løse økonomiske oppgaver for samfunnet. Jeg tror dette vil bety langt bedre vilkår for utfoldelse enn i dagens familie, ikke bare på det seksuelle området.
Et utvikla, sosialistisk samfunn på vei mot kommunismen vil i det hele tatt være mye mer prega av handling som utfoldelse og forhold mellom mennesker der utfoldelse dominerer, enn det samfunnet vi lever i nå. Et varmere samfunn, og mennesker med langt større kjærlighetsevne. Det er et langt sprang fra kaserner, institusjonshelveter og kalde storbymiljøer.
Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme. Det er ikke et samfunn som harmonisk, fredelig og av seg sjøl utvikler seg til et høyere stadium, nemlig det klasseløse, kommunistiske samfunnet. Å komme dit vil koste kamp, mellom forskjellige interesser og forskjellige linjer. Kvinnenes interesser er «på parti» med kampen for kommunismen. Uten at kampen mot kvinneundertrykkinga kjempes helt til bånns, kan heller ikke det klasseløse samfunnet oppstå.
Derfor må kvinnene organisere seg for kamp, også under sosialismen. Og de må ha et program, en klar ide om hvor de vil og hva de vil ha gjennomført. Jo flere kvinnebevisste kvinner det finnes, jo flere som tar aktivt del i kampen, jo bedre både for kvinnene og for sosialismen.
Et kvinnepolitisk program for kampen under sosialismen, må være svært allsidig. Det må ha en analyse av hvilken type økonomisk utvikling som vil tjene kvinnene. Det må inneholde linjer for hvordan viktige samfunnsmessige institusjoner må forandres for å få bukt med kvinneundertrykkinga. Det må også ta opp de mindre håndfaste sidene ved «mannsrollen» og «kvinnerollen»: identitet, sjølbilde, samhandlinga mellom oss. Og det må ha en analyse av hvilke «kommandohøyder», dvs. strategiske posisjoner, det er spesielt viktig at kvinnene erobrer for å få gjennomslag for programmet sitt. Dette siste skal dette avsnittet handle om.
Etter mitt syn er det aller viktigst at kvinnene erobrer de fremste redskapene for klasse- og kvinnekamp under sosialismen. Det viktigste av disse igjen er det kommunistiske partiet. Og da tenker jeg på et kommunistisk parti som fortsetter, under sosialismen, å være ledelsen i arbeiderklassens klassekamp mot urettferdighet og undertrykking, for det klasseløse, kommunistiske samfunnet. Det betyr et kommunistparti som ikke har privilegier (f.eks. i form av en grunnlovsfesta særstilling i staten) og kan diktere politikken under sosialismen, et kommunistparti som ikke er «statsbærende» i den forstand at alle lederne sitter i ledende posisjoner i staten, og at staten og partiet går i ett. Kommunistpartiet må være forankra i den klassen det skal tjene: arbeiderklassen. Både flertallet av medlemmene og flertallet av den valgte ledelsen må være vanlige arbeidere. Partiets oppgave er å fungere som et samfunnskritisk element, som bidrar til å drive utviklinga videre framover, ikke dekke over eller glatte over feil og overgrep som den sosialistiske staten gjør overfor arbeidsfolk. Samtidig må sjølsagt partiet mobilisere folk til kamp mot alle forsøk på å gjeninnføre kapitalismen. Dette er en annen modell for kommunistpartiets virksomhet under sosialismen enn den vi kjenner fra de fleste sosialistiske land hittil. Den bygger på at kommunistpartiet skal bli bedre i stand til å lede arbeiderklassen, ikke bare i kampen mot det gamle borgerskapet, men også i kampen mot framveksten av et nytt byråkratborgerskap og et nytt utbyttersamfunn.
Dette partiet må kvinnene erobre. Ikke for å fortrenge de mannlige arbeiderne, eller for å føre en politikk i strid med deres interesser. Kvinnene må erobre partiet for å sikre at det representerer hele arbeiderklassen, ikke bare halve, for å rydde ut alt som smaker av sosialistisk kolonipolitikk, og for å sikre at de som har aller mest å tjene på kommunismen, nemlig arbeiderkvinnene, leder den viktigste organisasjonen arbeiderklassen har for å nå det langsiktige målet sitt.
Deretter må kvinnene, ikke erobre, men bygge opp, en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon. Det beste utgangspunktet vil kvinnene ha om en slik organisasjon allerede eksisterer, og har deltatt aktivt i revolusjonen (slik vil det ofte være). Kvinneorganiseringa under sosialismen må bygge på det som ble skapt i kampen for sosialismen, det er der erfaringene og målbevisstheten finnes.
Å organisere kvinnebevisstheten vil ikke ha mindre betydning under sosialismen enn under kapitalismen. Siden en av de viktigste kampene som må føres under sosialismen, nettopp er kampen mot kvinneundertrykkinga, må kvinnene være organisert som undertrykt kjønn. En slik masseorganisasjon av kvinner, som er en virkelig kamporganisasjon, vil både kunne utvikle kvinnebevisstheten hos flere og flere kvinner, og sette makt bak kvinnekrava. I tillegg vil kvinner i andre organisasjoner, og i ulike typer posisjoner, trenge en «kvinnefront i ryggen» for å kunne fungere bra på kvinners premisser.
Det tredje viktige redskapet for klasse- og kvinnekampen under sosialismen, er fagbevegelsen. Det må være en fri, uavhengig og sterk fagbevegelse som også kan reagere, med streik eller andre midler, overfor overgrep mot arbeiderne fra statsorganer eller bedriftsledere. Også her må kvinnene gjøre seg gjeldende, slik at fagbevegelsen blir hele arbeiderklassens redskap. Det betyr antakelig at en må ha former for særegen kvinneorganisering innafor fagbevegelsen.
Det sosialistiske samfunnet vil også ha formelle, styrende organer: representative forsamlinger valgt på grunnlag av frie, hemmelige valg, og ei regjering utgått av disse. AKP (m-l)s syn er at det må være arbeider- og kvinnekvotering til slike organer. Kvotering er et middel til å motvirke den spontane tendensen til at alle slags styrer og organer fylles av intellektuelle menn. Det løser ikke alle problemer, men må ses på som en måte undertrykte grupper kan redusere noe av det handikapet undertrykkinga gir dem på.
Under kapitalismen betyr ikke valg og representative forsamlinger at folket får makt. Den allmenne stemmeretten bidrar til å knytte det arbeidende folket til borgerskapets politiske system, til å skape en illusjon av «folkestyre». Gjennom den allmenne stemmeretten får en det til å se ut som om det arbeidende folket er medansvarlig i borgerskapets politikk, medansvarlig for sin egen undertrykking. De har jo sjøl «valgt» dem som styrer! Slik bidrar parlamentarismen til å nøytralisere opposisjon og motstand. Det er også karakteristisk for parlamentarismen at det egentlige statsarbeidet foregår bak kulissene, i forvaltningsapparatet, ikke i parlamentet. (Tenk bare på den engelske TV-serien «Javel, statsråd!» Og les den norske «Maktutredninga».)
Både Marx og Lenin mente at sosialismen måtte bryte med det parlamentariske systemet, ikke ved å avskaffe valg og representative organer, men ved å gjøre dem til virkelige redskaper for arbeidsfolks makt. Mye ble, som vi vet, annerledes. Enkelte sider ved det politiske systemet i de sosialistiske landa kom til å likne atskillig mer på den borgerlige parlamentarismen enn det Marx og Lenin hadde tenkt seg. De folkevalgte forsamlingene ble mye redusert til prateforsamlinger, mens det virkelige statsarbeidet foregikk i byråkratiet. Mange fri- og rettigheter ble mer formelle enn reelle, også for det arbeidende folket.
Ei slik utvikling er med på undergrave arbeiderklassens posisjon som faktisk herskende klasse. Den styrker ei arbeidsdeling der noen styrer og noen blir styrt. Derfor er det viktig å slåss for at de representative, valgte organene virkelig har makt under sosialismen, og at valgene bestemmer noe. Som en del av dette må det føres kamp for at kvinnene deltar aktivt, og at mange kvinner blir valgt. Hvis de representative organene har virkelig makt, vil de også fatte avgjørelser som betyr framgang eller tilbakegang for kvinnene. Dersom kvinnene stenges ute av den politiske prosessen, blir det dessuten umulig for arbeiderklassen å være faktisk herskende klasse. I beste fall blir det bare mannfolka som spiller den rollen.
Men heller ikke under sosialismen vil det bli sånn at makt bare utøves gjennom representative, valgte forsamlinger. Det finnes også andre, strategiske posisjoner. Hvem som innehar dem, hva slags interesser og hva slags poltikk de står for, kan ha vidtrekkende betydning. Her skal jeg nevne noen som kvinnene etter mitt syn bør interessere seg særlig for:
«Plankommisjonen.» Birgit Wiig (1984) har et tragikomisk eksempel på hva som kan skje når mannfolk monopoliserer planlegginga. Da vareimporten startet opp igjen etter 2. verdenskrig, var det norske folket fullstendig nedslitt. Nesten alt manglet. Men det var menn som planla og prioriterte hva som skulle importeres. Resultatet var at importen av brennevin og tobakk (som den gangen var typiske mannsgoder) kom i gang raskt etter 1945. Herreskjorter, herrestrømper og herreundertøy kom også samme år. Først i januar 1948 kom det ullstrømper for damer. Da rakk det til at hver 4. kvinne over 15 år kunne få et par. Men knapper, glidelåser, bånd og strikk var fortsatt ikke å få kjøpt. Synåler og knappenåler var på samme kvote som skip. Det førte til import av skip, men ikke av knappenåler.
Kvinner i sosialistiske land, og i byråkratkapitalistiske land, vil kunne fortelle utallige sånne historier om sine plankommisjoner. Det er ikke bare det at de «glemmer» å importere eller produsere produkter som kvinner har bruk for. Det er også slik at de tar tilsynelatende «kjønnsnøytrale» avgjørelser som får store konsekvenser for kvinnene: Tungindustrien blir prioritert på topp, og nødvendige forbruksvarer blir umulige å få tak i. Private småmarkeder blir avskaffa uten at staten klarer å erstatte dem, og kvinnene må stå dobbelt så lenge i kø for å få kjøpt kjøtt og grønnsaker.
Jeg har tidligere prøvd å skissere en økonomisk modell som vil tjene kvinnekampen under sosialismen. Skal en slik modell ha noen sjanse for å vinne gjennomslag, må kvinnefrigjøring være med som et premiss for planen helt fra starten av. Og de konkrete konsekvensene ulike økonomiske utviklingsveier vil ha for kvinner, må utredes og legges på bordet, så alle kan ta stilling. Dette krever at kvinnebevisste kvinner har en sterk posisjon i «plankommisjonen», eller de organene det sosialistiske samfunnet vil bruke til å forberede de økonomiske planene sine. Ellers vil kvinnene lett komme i den situasjonen at premissene er fastlagt og toget gått når de kommer med sine krav.
Hæren. I alle klassesamfunn er det voldsapparatet som er den endelige garantisten for den herskende klassens makt. Slik er det også under sosialismen, der arbeiderklassen er den herskende klassen. Dette betyr at sosialismen er nødt til å løse det siste store «likestillingsspørsmålet» dersom det ikke blir løst før. Verneplikt for kvinner på lik linje med menn. Dersom kvinner stenges ute fra den militære makta, betyr det at de ikke blir tatt alvorlig som del av den herskende klassen under sosialismen. En hær som virkelig er arbeiderklassens og det arbeidende folkets hær, må gi samme plass til kvinner som til menn. Dette betyr ganske sikkert at det må føres kvinnekamp, også om militærvesenet.
Media. Media har stor makt når det gjelder å forme folks verdensbilde, tolke virkeligheten og legge premissene for den offentlige debatten. Under kapitalismen blir store deler av virkeligheten systematisk usynliggjort i media. En rekke grunnleggende spørsmål når det gjelder maktforholda i samfunnet og verden blir aldri stilt, og kapitalismens «selvfølgelige sannheter» blir ikke utfordra.
Ikke minst blir kvinners liv usynliggjort. Det er menn det skrives om, det er menn som uttaler seg, det er menn som blir intervjuet, det er menn som blir avbildet. I den grad kvinner blir framstilt, er det gjerne som kjønnsvesen. I «Women, a world report» oppsummeres undersøkelser fra ei rekke ulike land slik: Kvinnebildet i media er «en slags sexy vaskemaskin» (s. 78).
Kvinner er undertrykt som mediearbeidere. En undersøkelse fra 1981 («Diagnose: Journalist», her referert etter Holter, 1981) viser at kvinnene utgjør ca. en av fem journalister i norsk dagspresse. 7% av kvinnene i undersøkelsen hadde overordnete stillinger, mot 25% av mennene. Dette trass i at andelen kvinner med journalistutdanning var fire ganger så stor som blant mennene. Hele 46% av de kvinnelige journalistene var enslige, mot 24% av mennene. Dette gjenspeiler antakelig hvor vanskelig det er for kvinner å kombinere journalistyrket med familieforpliktelser.
Kvinner blir gjerne satt til å dekke spesielle «mjuke» stoffområder, i tråd med den gjengse, kjønnsmessige arbeidsdelinga i samfunnet. Dette er «kvinnestoffet». Alle andre stoffområder, som anses som «kjønnsnøytrale», blir i praksis mannsstoff, dvs de blir prega av menns interesser og synsvinkel. Dermed blir store deler av kvinners virkelighet borte, og de problemstillingene denne virkeligheten reiser, kommer sjelden opp til overflata. De mest usynliggjorte av alle er arbeiderkvinnene. Det verdensbildet media konstruerer og sprer til folk flest, er derfor et bilde som ikke gjør det mulig å stille grunnleggende spørsmålstegn ved den rådende orden – verken når det gjelder klasseforholda eller kjønnsforholda.
Også under sosialismen vil media ha stor betydning. Makt over media vil også da være makt til å tolke virkeligheten og legge premisser. Siden sosialismen er avhengig av en aktivt deltakende arbeiderklasse (ikke en mest mulig passiv, slik som kapitalismen), får media en viktig funksjon når det gjelder å reise spørsmål som folk må engasjere seg i, debattere, føre kamp rundt, ta avgjørelser om. Hvilke spørsmål dette er, og hvilket perspektiv de er sett fra, vil være med på å bestemme hva kampen i samfunnet kommer til å dreie seg om. Media er ikke bare en gjenspeiling av samfunnet, men også ei samfunnsmessig kraft. Om ikke kvinnene klarer å kjempe seg fram i synsfeltet i media, mister de et sterkt middel til å være med og legge premissene for den politiske prosessen under sosialismen.
Forskning og utdanning. Forskning har også noe med makt til å stille premisser å gjøre. De spørsmåla og problemstillingene du reiser, bestemmer svært mye av hva du finner ut, hva slags kunnskap du får. Den viktigste forskningsorganisasjonen på det teknisk-naturvitenskapelige området her i landet, NTNF, hadde følgende passus i sin langtidsplan for 1984: «NTNF ønsker gjennom sin virksomhet å bidra til å styrke næringslivets konkurranseevne for derigjennom å sikre sysselsettinga.» Det samme synet gjennomsyrer også Willoch-regjeringas forskningsmelding fra 1985. Ei slik målsetting vil sjølsagt føre til andre problemstillinger, og annen type kunnskap enn om hovedmålsettinga f.eks. hadde vært å «gjøre menneskene i stand til å leve og produsere uten å ødelegge miljøet rundt seg».
Sammen med den moderne kvinnebevegelsen vokste også kvinneforskninga fram. Den har vært, og er fortsatt, en slags undergrunnsbevegelse, delvis på sida, delvis motarbeidet av mesteparten av det akademiske establishment. Høigård og Snares beskrivelse av kvinnekriminologiens skjebne er typisk (fra innledninga til en nordisk antologi, 1983, s. 7):
«Denne nye hovedstrømmen i nordisk kriminologi ble ofte møtt med lavmælt knurring eller slapp velvillighet fra mannlige kriminologer. I diskusjoner om bevilgninger til nordiske kvinneseminarer ble det framholdt som motargument at «da måtte det bevilges penger til egne seminarer om mannskriminologi». Som om ikke alle de foregående seminarer hadde handlet om nettopp det! Den slappe velvilligheten kom til uttrykk ved at våre mannlige kollegaer underkastet våre kvinnekriminologiske arbeider atskillig mindre entusiasme og kritisk årvåkenhet enn når vi produserte arbeider innenfor den tradisjonelle kriminologien. Kvinnekriminologien ble sett på som kvinnekriminologenes hobby. Selvsagt reagerte ikke alle mannlige kriminologer slik, men beskrivelsen holder som en hovedtendens. /…/ I kampen om de stadig knappere ressursene har kvinnekriminologisk forskning ikke vært et viktig, kredittgivende aktivum. Av bokas åtte forfattere har bare to fått fast vitenskapelig stilling. De øvrige må basere seg på tidsbegrensede midler fra ulike fond og/eller drive vitenskapelig forskning på fritiden. Kvinnekriminologien som hobby er satt i system. Fra andre fagområder rapporteres om en liknende utvikling.»
Kvinneforskninga har hatt svær betydning for kvinnebevegelsen, kvinnekampen og kvinnebevisstheten. Mesteparten av tidligere forskning har bygd på premisset menneske = mann, mens kvinner er mennesker med ett eller annet avvik eller en eller annen mangel. Kvinneforskninga brøt med denne synsvinkelen, begynte å studere kvinners kår og livssituasjon, og forklare deres atferd, egenskaper og historie ut fra dette. En rekke selvfølgelige sannheter ble utfordra, og mye ny kunnskap brakt fram. I denne kunnskapen er det atskillig politisk sprengstoff.
Under sosialismen må ikke kvinnene nøye seg med å være en undergrunnsbevegelse eller en akademisk særdisiplin. Kvinneperspektivet må inn på alle områder av forskninga, være med på å prege problemstillingene, forskningsprogrammene og prosjektene. Vi må føre kamp om hva slags kunnskap det sosialistiske samfunnet skal handle ut fra.
Utdanninga er viktig, fordi den både formidler kunnskap og bidrar til å sosialisere barn og unge til sånne mennesker som det rådende samfunnssystemet trenger. Kunnskapen om hvordan skolesystemet sosialiserer jenter til annenrangs samfunnsmedlemmer og omsorgsfulle statister i menns liv, er overveldende (se bl.a. Brock-Utne & Haukaa, 1979, og Spender, 1984). Det er ikke bare innholdet i lærestoffet som fungerer slik. Samhandlinga i klasserommet er antakelig minst like viktig. Sjøl kjønnsrollebevisste lærere, som strever for å gi jenter og gutter like mye oppmerksomhet, har svære problemer med å gjennomføre det. Det ser ut til at dagens skole er avhengig av at gutta får dominere for i det hele tatt å kunne fungere. Forsøk på å rokke på guttedominansen fører gjerne til disiplinproblemer av en type som gjør undervisninga umulig å gjennomføre. At noe skal foregå på jenters premisser, ser ut til å være minst like uutholdelig for skolegutter som for voksne mannfolk i fagforeninger og politiske partier.
Å forandre skolen, slik at den ikke gjenskaper jenteundertrykkinga påny og påny, må være en viktig oppgave under sosialismen. Det betyr som sagt ikke bare å få nye, kvinnevennlige bøker. Antakelig må det også bety en fullstendig omorganisering av undervisninga og helt nye metoder for å bryte opp inngrodde, jenteundertrykkende strukturer.
Under sosialismen må kvinnene organisere seg for kamp, de må ha et program, og de må vite hvilke posisjoner det er viktig å erobre. Dette har betydning ut fra to perspektiver, som riktignok henger sammen: Det ene er kvinneperspektivet. Kvinnene må kjempe som undertrykt kjønn, for kvinnefrigjøring og dermed for et kommunistisk samfunn. Uten at kvinnene organiserer seg og slåss som undertrykt kjønn, vil verken de eller arbeiderklassen som helhet nå det endelige målet sitt. Det andre er klasseperspektivet. Flertallet av kvinnene tilhører de klassene som skal ha makta under sosialismen: arbeiderklassen i allianse med det arbeidende folket. Om kvinnene holdes nede, kan de heller ikke spille rollen sin som del av den herskende klassen. Dermed blir også arbeiderklassens klasseherredømme haltende og amputert, og vil ha vanskeligere for å stå imot nye og gamle borgeres forsøk på å gjenopprette et system der et mindretall hersker over flertallet. Derfor er kvinnekampen også en kamp for å styrke arbeiderklassen som herskende klasse.
I dette avsnittet har jeg skrevet om noen «kommandohøyder» som kvinnene må interessere seg spesielt for. Men «kampen for å forandre organiseringa av samfunnet» må føres på alle områder. Ikke minst gjelder dette arbeidslivet. I dag er kvinneundertrykkinga bygd inn i den kapitalistiske produksjonen, bl.a. gjennom det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, og ved at maktforholdet mellom kjønnene brukes som en ekstra disiplineringsmekanisme overfor kvinnelige arbeidere. Skal kvinnene være med og ta makta over produksjonen, må det også bety kamp mot de kvinneundertrykkende trekka ved måten arbeidet er organisert på. Her får jeg nøye meg med å reise problemstillinga.