Kjersti Ericsson:
Søstre, kamerater!

Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP

I dette kapittelet:
Full likestilling under kapitalismen? | Kvinnekampen – en trussel mot klassekampen?
| Ei linje for borgerskapets kvinner og ei linje for arbeiderklassens? | Hva skiller oss?


Kvinnekamp og klassekamp

Forholdet mellom klassekamp og kvinnekamp har vært et stadig tilbakevendende tema blant sosialister og revolusjonære. Det er ikke så merkelig. Kvinnene i arbeiderklassen og det arbeidende folket er utsatt for klasseundertrykking, som de deler med mennene i sin egen klasse. Men de er også utsatt for kjønnsundertrykking, som de deler med kvinnene i andre klasser. Dermed møter de press fra to kanter: Fra kvinnene i borgerskapet og høyere småborgerskap, som ønsker å mobilisere dem til en kvinnekamp ubesmittet av alt som har med klassemotsigelser å gjøre. Kvinnesaksbladet «Nylænde» uttrykte det slik i 1903 (gjengitt etter Hagemann, 1977, s. 103):

«Ingen skal komme og si at vort blad ikke fra første stund har vist sympati for fagorganisationer blandt vore arbeidersker. Men det vil ingen fortænke «Nylænde» i, at vi heller saa disse staa på kvindesagens end på «klassekampens grund»...»

Den samme motsetninga kommer også fram i synet på forholdet mellom kvinnekamp og imperialisme. Mange hvite, vestlige kvinner vil ikke godta at kampen mot imperialismen har noe med «kvinnesak» å gjøre. Slik forteller den bolivianske gruvearbeiderkona Domitila om sin diskusjon med Betty Friedan fra USA på kvinnetribunalet i Mexico 1975 (1980 s. 193):

«Den dagen kvinnene talte mot imperialismen, holdt jeg også et innlegg. Jeg fikk dem til å forstå hvor totalt avhengige vi er av utlendingene på alle måter, hvordan de bestemmer over oss både på det økonomiske og det kulturelle området. /.../ Dette førte til at jeg kom opp i en diskusjon med Betty Friedan, den store feministlederen fra USA. Hun og gruppa hennes hadde foreslått visse endringer til den «verdensomspennende aksjonsplanen». Men de bygde på rent feministiske problemstillinger, og vi var ikke enige med dem fordi de ikke omfattet problemer som var vesentlige for oss kvinner i Latin-Amerika.

Betty Friedan oppfordret oss til å følge hennes linje og ba oss gi avkall på våre «krigerske aktiviteter». Hun sa at vi ble «manipulert av mennene», at vi «bare tenkte på politikk», og at vi ikke hadde noe rede på de egentlige kvinnespørsmål.»

Fra den andre kanten kommer presset fra mennene i arbeiderklassen og det arbeidende folket, som hele tida advarer mot at «kjønnskampen blir overordnet klassekampen». Kvinneorganisasjoner tilknytta sosialistiske bevegelser og i sosialistiske land har ofte hatt som hovedoppgave å mobilisere kvinnene til å sette bevegelsens eller partiets allmenne politikk ut i livet, ikke drive særegen kvinnekamp.

I dette krysningspunktet må flertallet av kvinnene utforme si linje for frigjøring. Men det er ikke sånn at det er en «rein» kjønnsmotsigelse og en «rein» klassemotsigelse. Som jeg har prøvd å vise i kapitlene foran, er kvinneundertrykkinga innvevd både i kapitalismens økonomiske basis og i borgerskapets herredømme. Kvinneundertrykkinga tjener borgerskapet som klasse. 

Full likestilling under kapitalismen?

Den borgerlige kvinnebevegelsens mål har vært, og er, full likestilling innafor det kapitalistiske systemets rammer. Er dette mulig? En skal ikke undervurdere hvilke endringer som kan skje. Også revolusjonære har lett for å bli fanget av sin egen tids oppfatninger av hva som er «naturlig» og «selvfølgelig», og har dermed vanskelig for å forestille seg omfattende forandringer.

Men full likestilling? Historia til nå viser etter mitt syn to ting: For det første at det er mulig for kvinnene å slåss for, og oppnå virkelige forbedringer under kapitalismen. For det andre at kvinneundertrykkingas grunnstruktur består gjennom alle forandringer, gjerne ved at undertrykkinga tar nye, mer maskerte former: Det ubetalte husarbeidet består trass i teknologisk utvikling og produksjon av forbruksvarer. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn består trass i «likelønn» gjennom det kjønnsdelte arbeidsmarkedets mekanisme. Kvinners underordning under mannen består trass i likestillingsideologi, ved en «frivillig» underordning gjennom «kjærlighet» og «personlige egenskaper». Den «seksuelle revolusjonen» og bruken av prevensjon har, for å bruke Bell Hooks ord (s. 102) «gitt menn ubegrenset adgang til kvinners kropper». Forestillinga om at en kvinnes liv er slutt når hun fyller tretti, er blitt erstatta med et vanvittig krav om at kvinner skal være like sexy og ungdommelige langt inn i støvets år, gjennom rollemodeller som Joan Collins og Jane Fonda. Dette krever en langt hardere jobbing og mer intens konsentrasjon om kropp og utseende enn tidligere tiders kvinner kjente.

Diskusjonen om full likestilling er mulig under kapitalismen eller ikke, tar ofte en nokså frustrerende form. De som mener at kapitalismen må styrtes, blir gjerne sittende og lete etter det avgjørende logiske trikset som gjør det umulig for kapitalismen å leve uten kvinneundertrykking. De som mener likestilling kan virkeliggjøres innafor det kapitalistiske systemets rammer, sier «jamen hvis, jamen hvis», og havner til slutt i en hypotetisk konstruksjon som likner nokså lite på de kapitalistiske samfunnene historia kjenner til. Dessuten finnes det minst to mulige tolkninger av hva «full likestilling under kapitalismen» skulle bety:

Jeg har liten tro på det avgjørende trikset. Men la oss se på de to mulige tolkningene av «full likestilling under kapitalismen» ut fra dagens virkelighet, og se om det virker som noen særlig fornuftig strategi for kvinnekampen.

Tolkning en: Dette måtte for det første bety at familien ble nedbygd som økonomisk enhet innafor det kapitalistiske systemets rammer. Hvordan skulle dette skje? En mulighet er at alt det arbeidet som i dag utføres i familien, ble overført til en stor, offentlig servicesektor, med gratis eller veldig billige tjenester. Dette er en svært lite realistisk mulighet. Et av de store problemene for de kapitalistiske landa i dag, er det som gjerne kalles «krisa i den offentlige økonomien». Den offentlige sektoren tar en så stor del av den merverdien som produseres at det truer takta i kapitalakkumulasjonen og blir en sjølstendig kilde til krisetendenser innafor det kapitalistiske systemet (se Minken, 1986). I alle land, uansett farge på regjeringa, forsøker myndigheten å møte denne krisa med budsjettnedskjæringer, innstramminger og privatisering. Dersom den offentlige sektoren skulle bli så stor at de overtok alt det arbeidet som nå utføres i familien, ville denne krisa skjerpes voldsomt.

En annen mulighet er at alt det ubetalte arbeidet ble betalt, dvs. overført til markedet. Slik er det jo gått med ganske mye av husarbeidet. Brød kan kjøpes i butikken i stedet for å bakes hjemme, vi går i konfeksjon i stedet for i hjemmesydde klær osv. Denne løsninga ville ha den fordelen, fra kapitalens synspunkt, at den utvida markedet.

Det er flere problemer med dette: dersom folk flest skulle ha råd til å betale for det som nå gjøres ubetalt (gå på restaurant eller kafé hver dag, bruke reingjøringsbyrå i stedet for å vaske sjøl, plassere sine gamle på private aldershjem osv. osv.), så ville de fort komme opp i samme problem som mannen til Domitila: Lønna ville ikke strekke til! Lønna ville måtte økes kraftig, på bekostning av kapitalistenes profitt. I en økonomi der moderne teknologi ser ut til å gjøre massearbeidsløshet til et konstant fenomen, står kapitalistene i en gunstig posisjon når det gjelder å holde lønna nede. Alt taler for at alle de flotte, privatiserte tjenestene ville være for de få, og ikke for de mange. Denne «løsninga» forutsetter dessuten at familien fortsatt eksisterer som en privat forsørgelsesenhet, der den med sterkest økonomi vil ha mye av makta, og der barn er helt økonomisk avhengig av foreldrene. Det kan neppe kalles å «bygge ned familien som økonomisk enhet».

Videre måtte det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og «kvinnelønna» oppheves. I og med at dette henger sammen med samfunnets organisering i familier, vil vanskene med å bygge ned familien som økonomisk enhet, også sette grenser for hvor langt det var mulig å komme med «likestilling» på arbeidsmarkedet. Et kapitalistisk lønnssystem uten lavtlønnsyrker er også vanskelig å tenke seg. Det vil f.eks. alltid være et press for å holde lønna til de store lønnstakergruppene i offentlig sektor nede, et press som «krisa i offentlig sektor» gjør særlig kraftig. Og dersom arbeidskrafta i arbeidsintensive industrier blir for dyr, vil kapitalen flyte annetsteds hen, eller det vil bli rasjonalisert og automatisert. Det er derfor svært vanskelig å tenke seg at kapitalismen kan oppheve kvinneyrkene gjennom å innføre virkelig likelønn.

Kvinnene er dessuten en fleksibel reservearmé for kapitalen. En slik reserevearmé skapes påny og påny som et ledd i selve kapitalakkumulasjonsprosessen. Et kapitalistisk system uten en reservearmé av arbeidskraft, er utenkelig.

Kvinneundertrykkinga, og familien som makthierarki, tjener også en viktig funksjon når det gjelder å opprettholde borgerskapets herredømme. Kvinneundertrykkinga bidrar til å splitte det arbeidende folket, og til å «korrumpere» den mannlige delen så de får en viss, objektiv interesse av at systemet opprettholdes, og dessuten «smittes» av sider ved borgerskapets måte å betrakte verden på. Familien opprettholder videre forestillinga om «naturlige» hierarkier, og sosialiserer nye generasjoner inn i disse forestillingene. Det er sjølsagt ikke utenkelig at kapitalismen kunne utvikle andre undertrykkingsmekanismer som kunne erstatte dette systemets plass i borgerskapets maktutøvelse. Men det er ikke så veldig sannsynlig.

Et kapitalistisk system uten de forholda som i dag virker undertrykkende på kvinnene, kan neppe bli noe annet enn en hypotetisk konstruksjon. Men hva med den andre tolkningsmuligheten, at menn og kvinner deler likt på elendigheten?

Det er helt sikkert mulig å komme lenger når det gjelder f.eks. deling av husarbeid enn der vi står i dag. Det er imidlertid ikke bare gammeldagse holdninger, men også materielle forhold som gjør at fordelinga fortsatt er så skeiv som den er. Menn har stort sett høyere lønn enn kvinner. Det gir dem både større makt i familien, og det gjør det ulønnsomt for en familie å la mannen gå på deltid i stedet for kona, for å få dagliglivet til å henge i hop. Ofte er det slik at mannen jobber mye overtid for at familien skal klare seg økonomisk. Da blir mulighetene for lik deling av husarbeidet enda dårligere. Lik deling av husarbeidet forutsetter derfor også likhet på arbeidsmarkedet: lik arbeidstid og lik lønn. Det er nettopp i familier der kona tjener like mye eller mer enn mannen, at fordelinga av husarbeidet er jevnest. En må i det minste si at det er langt fram for dette blir hovedregelen. Som jeg har pekt på ovenfor, har kapitalismen innebygd viktige sperrer mot ei slik utvikling.

Familien har dessuten en viktig plass i samfunnshierarkiet, for å opprettholde og gjenskape over- og underordningsforhold. Det er svært vanskelig å tenke seg en fullstendig demokratisk, borgerlig familie. Mye av vitsen med familien under kapitalismen er nettopp at det ikke skal herske likhet der. Å forlange at familien under kapitalismen skal slutte å reprodusere sosiale kjønn med et bestemt over- og underordningsforhold, er omtrent som å forlange at skolen skal slutte å reprodusere sosiale klasser. Alle undersøkelser viser at skolen, på tross av uttalte målsettinger om «utjamning», er ei sorteringsmaskin med usvikelig klassebevissthet (se Ericsson og Rudberg, 1981). Familien ser ut til å være ei sorteringsmaskin med usvikelig kjønnsbevissthet, uansett uttalte målsettinger fra kjønnsrollebevisste foreldre.

Hvis kvinner og menn skulle «dele likt på elendigheten», ville det kreve ei ny «programmering» av sosiale kjønn innafor det rådende systemets rammer. En grunn til at kvinner påtar seg den store byrden som det ubetalte arbeidet utgjør, er nettopp den psykologiske strukturen deres. Menns psykologiske struktur, på sin side, er slik at identiteten er nøye knytta til det å arbeide, å ha jobb. Dette kommer tydelig fram i situasjoner der de mister denne støtta for identiteten sin, som f.eks. pensjonering eller arbeidsløshet. Ikke så reint få menn dør av å bli pensjonert. Og arbeidsløshet blir ofte en psykologisk, ikke bare en økonomisk katastrofe. Personligheten brytes ned. Ingham (1984, s. 27) siterer en arbeidsløs mann som sier: «Kona mi har rett, det påvirker meg som mann, det er ikke pengene så mye som den følelsen mannfolk har.» Å foreta ei fullstendig omprogrammering av dette innafor det rådende systemets rammer, er en formidabel oppgave.

Det har skjedd store forandringer, og det kan fortsatt skje store forandringer i forholdet mellom kjønnene. Likevel er det svært vanskelig å tenke seg en kapitalisme som ikke på en eller annen måte har kvinneundertrykkinga innvevd, i den økonomiske basisen og i maktapparatet. Ikke minst er det vanskelig å tenke seg som praktisk bevegelse. Når de som er underst virkelig reiser seg, vil det være ut fra den helhetlige situasjonen som knuger dem. De vil ikke analysere hva som er «rein» kvinnekamp og hva som er «rein» klassekamp, men reise seg ut fra den sammenvevde virkeligheten de lever i, og som er blitt uutholdelig. Bevegelsene blant arbeiderklassens og det arbeidende folkets kvinner i dag, både i Norge og i andre deler av verden, har nettopp denne helhetlige karakteren: De har både ei kvinneside og ei klasseside. En svær, mektig bevegelse fra dem som er underst, kan neppe unngå å true dem som er øverst. Det forsiktige reformkravet om full likestilling innafor kapitalismen som system er et umulig, et utopisk mål. 

Kvinnekampen – en trussel mot klassekampen?

I tider da kvinnekampen har hatt vind i seila, har det ikke manglet på advarsler om at kvinnekampen ikke må «overordnes» klassekampen. I dette har det ligget flere ting: Frykt for at kvinner og menn skal bruke kreftene på å slåss mot hverandre i stedet for å samle seg mot borgerskapet. Frykt for at sosialistiske og revolusjonære kvinner skal gå over på ei «klasseløs likestillingslinje» i kvinnekampen. Og sikkert også frykt for at egne mannsprivilegier skal komme under ild.

Agnete Strøm (1986b) har sagt det slik: Et klassestandpunkt uten kvinneperspektiv er et klassestandpunkt basert på undertrykking. Dette er viktig for å forstå forholdet mellom klassekamp og kvinnekamp.

I den 2. Internasjonalens dager var det representanter der som snakket om en «sosialistisk kolonipolitikk» (se Myrdal, 1986, s. 67). Arbeiderne i de imperialistiske landa skulle altså akseptere imperialismen (som de kanskje hadde noen kortsiktige fordeler av), men utvikle en alternativ kolonipolitikk som var «sosialistisk». I dag virker uttrykket «sosialistisk kolonipolitikk» bare grotesk. Er du sosialist, må du slåss mot imperialismen, du må stille deg på de undertrykte nasjonenes side i kampen mot borgerskapet. Et klassestandpunkt uten anti-imperialistisk innhold er et klassestandpunkt basert på undertrykking. Med et slikt klassestandpunkt støtter du i virkeligheten opp under det systemet du ønsker å bekjempe.

Et klassestandpunkt uten kvinneperspektiv er en slags «sosialistisk kolonipolitikk». De mannlige arbeiderne vil da akseptere kvinneundertrykkinga (som de har noen kortsiktige fordeler av). Men akkurat som «den sosialistiske kolonipolitikken» er støtte til imperialismen som system og borgerskapet som klasse, er et klassestandpunkt uten kvinneperspektiv støtte til kapitalismen som system og borgerskapet som klasse. Ønsket om å holde kvinnene fast i det ubetalte husarbeidet, ønsket om å bygge identiteten som «mann» på makt over kvinner, bidrar samtidig til å bevare økonomiske forhold og maktstrukturer som kapitalismen er avhengig av.

Samtidig betyr kvinneundertrykkinga at arbeiderklassen splittes og svekkes. Konkret er det heller ikke vanskelig å argumentere for at kvinnekampen styrker arbeiderklassens kamp, ikke svekker den:

Kvinnene utgjør i dag halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen i Norge, og de utgjør en enda større andel av de laveste småborgerlige sjiktene, arbeiderklassens nærmeste allierte. At disse store massene blir dratt inn i aktiv kamp mot borgerskapet, vil sjølsagt være en enorm styrke for hele arbeiderklassen. Men skal dette skje, må det tas hensyn til at kvinner og menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket ikke står i samme objektive situasjon på viktige områder. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen må slåss på sine egne premisser, må mobiliseres på sine egne premisser, som kvinner. En arbeiderpolitikk som ikke tar hensyn til kvinnenes særegne situasjon, som ikke reiser de krava som er spesielt viktige for dem, vil derfor være en dårlig arbeiderpolitikk, som ikke makter å mobilisere arbeiderklassens fulle styrke. Siri Jensens spissformulering er derfor helt riktig: «Det er ikke slik at altfor stor vekt på kvinnespørsmål vil splitte arbeiderklassen. Tvert imot: Altfor lite vekt på kvinners interesser hindrer i dag arbeiderklassens kamp!» (Jensen 1986.)

Altfor lite vekt på kvinners interesser hindrer i dag arbeiderklassens kamp på minst 3 måter:

Budskapet til menn som ønsker å være konsekvente klassekjempere burde derfor være klart: De må stille seg på kvinnenes side og ta aktivt del i kampen mot kvinneundertrykkinga. En «enhet i arbeiderklassen» med kvinneundertrykkinga som premiss er i strid med deres egne klasseinteresser i det lange løp. 

Ei linje for borgerskapets kvinner og ei linje for arbeiderklassens?

Historisk har det utvilsomt vært slik. Det har vært et skille mellom en borgerlig/småborgerlig kvinnebevegelse og en proletær kvinnebevegelse, og disse to retningene har stått for ulike ting. Dette skyldes sjølsagt det objektive faktum at kvinner tilhører ulike klasser. Klasse er ikke en «kategorisering som er oppfunnet av patriarkatet for å splitte og herske», slik en moderne feminist som Robin Morgan (1984, s. 19) hevder.

For kvinner i ulike klasser framstår ulike problemer som de mest brennende. Det er ingen tilfeldighet at Katti Anker Møller trakk seg i frustrasjon fra det første styret i Norske Kvinners Nasjonalråd. Katti Anker Møller var opptatt av abort, prevensjon og ugifte mødres situasjon (se Tokheim, 1977). Dette var spørsmål som berørte kvinnene i arbeiderklassen mest, og Katti Anker Møller vant liten gjenklang for sine hjertesaker i det borgerlig dominerte Nasjonalrådet.

I svært grove trekk kan en si at den borgerlig/småborgerlige kvinnesaksbevegelsen nettopp har vært kvinnenes borgerrettsbevegelse, en bevegelse for likestilling innafor systemets rammer. Den har retta seg mot den ulike behandlinga av kvinner og menn, med et demokratisk krav om likestilling. I utgangspunktet var kvinnesaksbevegelsen prega av et liberalt samfunnssyn, og ønsket fri konkurranse mellom individene uten handikap for noe kjønn.

Kvinnebevegelsen i arbeiderklassen har gjerne vært knytta til arbeiderklassens politiske partier, og har vært mindre opptatt av likestilling enn av krav som sprang ut av arbeiderkvinnenes materielle og sosiale situasjon. Hensynet til enheten i arbeiderklassen (en enhet som mennene dikterte premissene for), har ofte gjort den proletære kvinnebevegelsen litt tam i kampen mot den særegne kvinneundertrykkinga. I sin artikkel om Arbeiderpartiets kvindeforbund fra 1901 til 1909, skriver Kirsten Flatøy (1977, s. 76):

«I 1904 rettet KF kritikk mot de borgerlige kvinnesakskvinnene nettopp fordi den kamp de førte, var rettet mot mannen, og ikke mot det bestående samfunnssystem. Kvinnesakskvinnenes fremste mål var å oppnå formelle rettigheter i samfunnet og hevde seg i konkurranse med mennene på arbeidsmarkedet, ble det sagt. For arbeiderkvinnene var det ikke et mål å oppnå hva de oppfattet som en mer eller mindre kunstig likhet med mannen, men å oppnå forbedringer for arbeiderklassen som helhet.»

Dette kan stå som en illustrasjon som antyder hvordan skillelinjene gikk. Men begge retninger hadde viktige motsigelser innebygd i seg:

Den borgerlige kvinnebevegelsen bar (og bærer) på en motsigelse som springer ut av de borgerlige kvinnenes motstridende interesser som kjønn og som klasse. Som kjønn blir de undertrykt av et system som de samtidig høster fruktene av som klasse. Den borgerlige kvinnebevegelsen har forsøkt å løse denne motsigelsen ved å gjøre «kvinnesak» til noe «upolitisk», noe som ikke har noen sammenheng med andre samfunnsspørsmål. «For kvinnesakskvinnene var målet derfor likestilling, verken mer eller mindre. De ønsket ingen endring av klasseforholdene, og de holdt seg unna spørsmål som de oppfattet som «politiske». Kvinnesak var for dem upolitisk,» skriver Gro Hagemann om situasjonen i Norge det første tiåret av dette hundreåret (1977, s. 108). Seinere har den borgerlig prega delen av den nye kvinnebevegelsen også tatt opp andre saker enn slikt som dreier seg om formell likestilling mellom kjønnene. Men forestillinga om at det finnes «reine» kvinnesaker, som ikke har med politikk å gjøre, har holdt seg. Polemikken mellom Domitila og Betty Friedan i Mexico viser dette. Arbeiderklassekvinnen Domitila fra 3. verden-landet Bolivia har et annet syn på hva som er «kvinnesak» enn den hvite middelklassekvinnen Betty Friedan fra USA.

Mens den borgerlige kvinnebevegelsen strir med det innebygde problemet at målet deres: full likestilling innafor systemets rammer, er umulig, har den proletære kvinnebevegelsen sine egne problemer. Det mest iøynefallende av dem er forholdet til mennene i arbeiderklassen og det arbeidende folket.

Den kvinnebevegelsen som har vært tilknytta arbeiderbevegelsen, har stadig blitt stilt overfor kravet om å rette kampen sin mot «samfunnet», ikke mot «mannen». Dette er ikke bare et krav som er blitt pressa på kvinnene utafra. Kvinnene i arbeiderbevegelsen har sjøl sett behovet for enhet mellom kjønnene, for å stå sterkest mulig i kampen mot den klasseundertrykkinga begge kjønn rammes av. Å slåss mot den kvinneundertrykkinga som utøves av «samfunnet», eller «systemet», eller «borgerskapet», mens en ikke tar opp den undertrykkinga som utøves av «menn», er imidlertid en umulig oppgave. Den undertrykkinga som utøves av «menn», inngår i et helhetlig kjønnssystem som bidrar til å opprettholde borgerskapets klasseherredømme. Når mannen har fordelen av en privat tjener i familien, har kapitalen samtidig fordelen av at reproduksjonskostnadene holdes nede gjennom kvinnenes ubetalte arbeid. Når mannen hersker over «sin» kvinne, har borgerskapet samtidig fordelen av at halvparten av det arbeidende folket holdes i sjakk, og at forestillinga om «naturlige» samfunnshierarkier opprettholdes. Djubden og bredden i «samfunnets» eller «borgerskapets» undertrykking av kvinnene kan ikke forstås uten at «menns» undertrykking tas med i analysa. Når det er tabu å slåss mot «menns» undertrykking, fører det bare til at viktige deler av selve kjønnssystemet blir fredet. Dette har blitt resultatet i praksis, både i tidligere tiders arbeiderkvinnebevegelser; og i deler av den «nye» kvinnebevegelsen i perioder.

For kvinnene i det arbeidende folket eksisterer det ingen slik objektiv, innebygd motsigelse som for de borgerlige kvinnene.

Tvert imot, både den kampen de fører som kjønn og den kampen de fører som klasse trekker i samme retning: den truer borgerskapet som klasse og kapitalismen som system. Dette er det viktig å forstå, både for kvinner og menn. For kvinnene er det viktig å forstå dette for å kunne motstå både borgerlig innstilte kvinners og arbeiderklassemenns forsøk, fra hver sin kant, på å innsnevre den kampen som må føres. Og det er viktig å forstå arbeiderklassemannens dobbelte rolle som offer og profitør i kapitalismens kjønnssystem. Uten å se denne dobbelte rollen, risikerer en å vakle fra «enhet mot borgerskapet» på mannssjåvinismens premisser, til ensidig fiendtlighet uten forsøk på overbevisning og allianser på progressive premisser. For mannfolk er det viktig å forstå kvinnekampens funksjon for å kunne tjene sine egne klasseinteresser, og å bli i stand til å gjøre motstand mot å spille rollen som «nyttige idioter». 

Hva skiller oss?

«Søsterskap er verdensomfattende» heter ei bok redigert av Robin Morgan. Og det er sant at alle kvinner i verden blir undertrykt som kjønn, og at vi dermed har noe felles. Men i kampen for å kvitte oss med denne undertrykkinga, kan vi bare gå sammen et stykke på vei.

Kvinnene i det arbeidende folket har all grunn til å samarbeide med, og støtte, den borgerlig prega kvinnebevegelsen så lenge den opptrer som «borgerrettsbevegelse», dvs. stiller det demokratiske kravet om likestilling mellom kjønnene. For det første er kravet om likestilling rettferdig, og det tjener kvinnekjønnet som helhet. For det andre er det slik at jo større formell likhet som blir oppnådd, jo klarere trer den reelle ulikheten fram. Kvinnene fikk stemmerett, men ikke politisk makt. Kvinnene fikk adgang til de aller fleste yrker. Men fortsatt er kvinnene konsentrert i et lite antall yrker med lav lønn og prestisje, mens menn er spredt over hele spekteret. Kvinnene fikk likelønn. Men fortsatt har de ikke ei lønn de kan leve av. Jo flere diskriminerende formelle regler som blir ryddet unna, jo klarere blir det at det er noe annet enn disse formelle reglene i seg sjøl som opprettholder kvinneundertrykkinga. Det er parallelt med forholdet mellom klassene: Jo større formelle demokratiske rettigheter arbeiderklassen tilkjemper seg, jo klarere blir det at kapitalismen ikke kan innfri løftet om likhet mellom menneskene. Utbyttingsforholdet står i veien.

Derfor har arbeiderkvinnene grunn til å støtte alle «klasseløse» likestillingskrav, sjøl om de har liten direkte betydning for deres egen situasjon. Det er riktig å støtte kravet om at kvinner skal kunne blir sjefer, prester og regjerende monarker, sjøl om vi verken liker prester, sjefer eller regjerende monarker. Også slike krav er en del av kampen for formell og juridisk likestilling, som arbeiderklassen har interesse av. Et eksempel på et viktig demokratisk krav som den borgerlig/småborgerlige kvinnebevegelsen har reist i vår tid, er kravet om kjønnskvotering. Kvinnene oppdaga at de stilte svakt i kampen om høye stillinger og om ulike typer verv, uansett hvor kvalifiserte de var. Kravet om kjønnskvotering, i mer eller mindre radikal utforming, er et demokratisk krav om forholdsmessig representasjon av kjønnene.

En proletær kvinnebevegelse kan derfor ikke skille seg fra en borgerlig/småborgerlig kvinnebevegelse ved at den går mot de klasseløse likestillingskrava. En proletær bevegelse må gå lenger, ved at den tar opp også de reelle ulikhetene, og setter dem i sammenheng med det kapitalistiske systemets måte å fungere på.

I dag er det ikke mye igjen av den borgerlige kvinnebevegelsen som borgerrettsbevegelse. Den har i det store og hele uttømt de progressive mulighetene sine, sjøl om borgerlige kvinnesakskvinner fortsatt gjør seg gjeldende på noen områder, for eksempel når det gjelder kampen for kjønnskvotering til høyere stillinger. Det ene, store spørsmålet der den formelle ulikheten mellom menn og kvinner fortsatt skjærer i øynene, nemlig verneplikten, blir bare tatt opp av noen enslige svaler blant de borgerlige kvinnene.

Kvinnebevegelsen i verden i dag er prega av et virvar av retninger, ideer og kampsaker. Det er vanskelig å finne igjen tidligere tiders klare skiller mellom en «borgerlig» og en «proletær» retning. Det klassemessige grunnlaget for dagens kvinneorganisasjoner er mer blanda. Men mange av de samme motsetningene gjenspeiles fortsatt. I den nye kvinnebevegelsen i Norge var det f.eks. lenge et stridsspørsmål om anti-imperialisme hadde noe med kvinnesak å gjøre (Strøm, 1986, s. 51):

«Det var flere årsaker til denne splittelsen (mellom Kvinnefronten og Nyfeministene, min anm.), men den mest synlige årsaken var synet på internasjonal kvinnesolidaritet. Støtte til frigjøringsbevegelser, kampen for et lands frihet, ble ikke sett på som viktige krav av alle. Ordet imperialisme ble betraktet som et ord Kvinnefronten hadde arvet fra de mannsdominerte organisasjonene.»

Her finner en igjen forestillinga om den «upolitiske» kvinnesaken. Det er ingen tilfeldighet at det nettopp var Kvinnefronten, den av de nye kvinneorganisasjonene som klarest plasserte seg i den «proletære» tradisjonen, som gikk i spissen for å reise internasjonal solidaritet som en sak for kvinnebevegelsen. På den andre sida er det heller ingen tilfeldighet at det ikke var Kvinnefronten som gikk i spissen for å ta opp spørsmål som kvinnemishandling og voldtekt. Her spilte også arven fra den «proletære» tradisjonen inn: En skal rette kampen mot «samfunnet», ikke mot «mannen».

Kvinnene skiller lag, og søsterskapet sprekker, når kvinnekrava begynner å true borgerskapets klasseinteresser. I våre dager skjer det ganske fort. De lavtlønte, dobbeltarbeidende kvinnene i kvinneyrkene, som trenger ei lønn det går an å leve av, ikke bare ei «spe-på-lønn», som trenger 6 timers normalarbeidsdag, som trenger barnehageutbygging og eldreomsorg, som trenger en uavhengig fagbevegelse og frie, faglige rettigheter for å kunne slåss for disse krava, de kommer raskt i direkte motsetning til borgerskapets profittjakt. Ett av borgerskapets våpen i denne kampen, er det rådende kvinnebildet, med kvinnen som oppofrende mor og datter og forsørget «biperson» i familien. En kvinnebevegelse for flertallet må ta utgangspunkt i situasjonen og interessene til kvinnene i det arbeidende folket. Det krever at den er allsidig, og tar opp kampen mot «kjønnssystemet» i sin fulle bredde.


Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP