Dette kapitlet skal i hovedsak ta for seg imperialismen og kvinnene i den tredje verden. Etter som vi har samlet stoff om, og analysert kvinnenes situasjon i vår egen del av verden, har vi revolusjonære kvinner kommet fram til at denne analysa må få konsekvenser for den allmenne strategien vår, ikke bare for et «delområde» – kvinnekampen. Men finnes det ikke kvinneundertrykking, også i den tredje. verden? Og er ikke kvinneundertrykkinga vevd inn i imperialismens økonomiske basis, og i dens politiske og ideologiske herredømme? Må ikke det bety at analysa av kvinnenes situasjon må få følger for den allmenne, anti-imperialistiske strategien?
Jeg skal ikke forsøke meg på noen uttømmende analyse av dette her. Å gjøre ei slik analyse, og trekke de politiske konsekvensene av den, er et stort arbeid som ville sprenge rammene for denne boka. Men jeg skal trekke fram noen momenter, og reise en del spørsmål som jeg håper vil være til hjelp i en videre diskusjon.
I rapporten som ble laga til kvinnekonferansen i Nairobi i 1985 om kvinnenes stilling i jordbruket, uttaler FNs organisasjon for mat og jordbruk, FAO, følgende (gjengitt i «Women, a world report», 1985):
«Produktiviteten i jordbruket i den tredje verden kan ikke øke betydelig, og fattigdommen på landsbygda kan heller ikke avhjelpes, dersom ikke kvinnenes tilgang på viktige produktive ressurser og tjenester blir mye bedre. Virkningene av patriarkatet når det gjelder produktiviteten i jordbruket, er svært alvorlige. Utviklingslanda kan ikke bære denne tunge byrden.»
På dette viset setter FAO sultkatastrofene i sammenheng med kvinneundertrykkinga. De peker på at kvinnene i størsteparten av den 3. verden er viktige matprodusenter, i en del områder de viktigste. Når det blir vanskeligere for kvinnene å utøve jordbruket sitt, merkes dette straks på ernæringssituasjonen til befolkninga. Rapporten peker på slike forhold som at
Når FAO snakker om «patriarkatet» som den tunge byrden utviklingslandene ikke kan bære, blir det imidlertid for snevert. Det er når imperialismen tar de tradisjonelle rollemønstrene og maktforholda mellom kjønnene i bruk i utbyttinga av den 3. verden, at konsekvensene virkelig blir dødelige.
Imperialismen har påtvunget de fleste land i den 3. verden en «utviklingsmodell» som tjener dens egne økonomiske interesser: Produksjon av råvarer for eksport på verdensmarkedet, som skal gi eksportinntekter til bruk i økonomisk utvikling av landet. Dette er supplert med «utvikling via kapitalimport» i form av lån eller «bistand».
Denne «utviklingsmodellen» har flere fordeler, sett fra imperialismens synsvinkel: Den trekker utviklingslanda inn i verdensmarkedets vareøkonomi, og åpner dermed nye markeder for de imperialistiske landa. Bistandspolitikken blir f.eks. bevisst brukt for å skaffe «giverlandet» nye markeder. Et mønster der utviklingslanda eksporterer råvarer og importerer industrivarer, gir også mulighet til utbytting gjennom ulikt bytte. Og bankene har funnet nye plasseringsmuligheter for pengene sine gjennom lån til landa i den 3. verden.
Fra 3. verden-landas synsvinkel ser det annerledes ut: Omlegginga til «cash crops» (avlinger for eksport) har i stor grad gått ut over matproduksjonen til egen befolkning. Argentina bruker f.eks. mer korn til dyrefor enn til å fø sin egen befolkning. Kornet går til de store kvegfarmene, og ender til slutt som hamburgere på det nordamerikanske markedet. Samtidig er 80% av ungene på landsbygda i Argentina underernært. De lave råvareprisene gjør dessuten at det blir lite eksportinntekter å bruke på økonomisk utvikling i landet. I den siste tida har dessuten gjeldskrisa forsterket denne onde sirkelen: Rentene har steget kolossalt, slik at mange 3. verden-land må bruke mesteparten av eksportinntektene sine på å betale renter på låna fra de vestlige storbankene. Dette igjen tvinger dem til å prøve og skaffe seg større eksportinntekter, ved å legge enda mer av jorda ut til cash crops.
Noen mener at denne «utviklingsmodellen» er ei dødelig felle for landa i den 3. verden, som bare kan bringe dem lenger ut i maktesløshet og nød (se f.eks. Samir Amin). De har pekt på en annen mulighet: Et mer eller mindre drastisk brudd med verdensmarkedet, og ei økonomisk oppbygging basert på egne ressurser og med målsetting å dekke den egne befolkningas behov. Altså en strategi der sjølberging er et hovedelement.
At denne modellen er i stand til å løfte fattige utviklingsland ut av den reine nøden, er f.eks. Kina under Mao et eksempel på. Et annet eksempel er kanskje Demokratisk Kampuchea, som anvendte en nokså drastisk utgave av denne modellen og oppnådde store økonomiske framskritt i løpet av få år. Ifølge Myrdal var nettopp dette en hovedgrunn til den rasende kampanja mot Kampuchea både i øst og vest (1986b, s. 253):
«Men Demokratisk Kampuchea brøt også med det imperialistiske systemet på en atskillig mer grunnleggende måte. I verdenspressen forarget man seg over at Demokratisk Kampuchea isolerte seg og stengte verden ute. Det var et bevisst valgt utviklingsalternativ. All erfaring har vist at det som imperialismens ideologer – kapitalistiske frihandelsmenn, sosialdemokratiske bistandsarbeidere, Moskva-avhengige talsmenn for gjensidig hjelp snakker seg varme for, utelukkende er måter for ytterligere å utplyndre de fattige bondemassene. Ikke et eneste land i den tredje verden har på imperialismens vilkår – den vestlige kapitalistiske eller den øst-imperialistiske eller for den saks skyld den som er forkledd som sosialistisk demokrati – oppnådd noe annet enn dypere misere for massene. Elitene – kapitalister og kompradorkommunister – har kunnet få det bedre, men den absolutte utarmingen i verdensmålestokk har bare fortsatt. For den tredje verden eksisterer det ingen annen vei opp av fattigdommen enn ved å bryte med dette systemet. Å isolere seg. Å stenge grensene. Å bygge på egne krefter.»
Nå er heller ikke sjølbergingsmodellen uten problemer, særlig når det gjelder å skape økonomisk utvikling ut over et visst nivå. Dette er også Kina et eksempel på. Men Myrdal har likevel rett i at ikke et eneste land i den tredje verden på imperialismens vilkår har oppnådd noe annet enn dypere misere for massene. Det finnes ingen god fasit for hvordan land i den 3. verden skal frigjøre seg og utvikle seg. Men det er bevist, om igjen og om igjen, at det ikke kan skje på imperialismens premisser.
Hva har så dette med kvinner og kvinneundertrykking å gjøre? Jo, det er slik at den imperialistiske utviklingsmodellen får spesielt katastrofale konsekvenser for kvinnene. Det betyr ikke at sjølbergingsmodellen automatisk fører til kvinnefrigjøring. Igjen er det nok å henvise til Kina. Men imperialisme kombinert med mannsmakt er direkte dødelig.
Ann Whitehead (1984) har studert forholdet mellom kvinner og menn i husholdene i Kusasi-folket i Ghana. I et hushold inngår ofte mange slektninger, med en mann som overhode. Fra gammelt av har slike hushold dyrket hirse, som er hovedingrediensen i Kusasi-folkets diett. Alle medlemmene av husholdet bidrar til å dyrke hirsen, men det er husholdets overhode som eier og kontrollerer den. Hver tiende dag eller så deler han ut ei korg med hirse til hvert av de andre voksne medlemmene av husholdet. Den skal vare de ti dagene til neste forsyning deles ut. Også kona til husholdets overhode får ei slik korg, som skal rekke til henne og barna hennes.
De enkelte husholdsmedlemmene (også kona til overhodet) har sitt eget lille jordstykke i tillegg til husholdets fellesjorder. Kona til overhodet arbeider på fellesjordene der det dyrkes hirse, og på mannens private jordlapp i tillegg til sin egen. Men det er sjelden andre enn kona sjøl som arbeider på hennes private jordlapp.
De private jordlappene kan brukes til å dyrke mat til eget forbruk, eller til å dyrke produkter for salg. Siden konas og mannens ressurser ikke slås sammen, og siden det er kona som har ansvaret for at familien skal leve, er det mer sannsynlig at det hun dyrker på sin private jordlapp, går til eget forbruk. Den vanlige oppfatninga blant Kusasi-folket er ifølge Whitehead at «kvinner dyrker jordnøtter for å kunne ungene sine i sultperioder. Menn dyrker jorda for å få kontanter.»
Den inntekta mannen får når han selger produktene sine, er hans egen. Han har ingen forpliktelse til å dele den med andre familiemedlemmer. Det er ikke så rart at mange menn konsentrerer seg om å dyrke produkter for salg på egne jordlapper, og bruker mindre tid til å dyrke hirse på fellesjordene. Dette har ført til at hirse-produksjonen i området har gått tilbake.
Kvinnene blir sittende igjen med mindre hirse fra fellesjordene, men samme ansvar for å fø familien. Whitehead konkluderer slik (s. 107):
«Menn og kvinner vil opplagt oppleve minskende avlinger i sjølbergingsjordbruket svært forskjellig, siden menn har tilgang til alternative inntektskilder, samtidig som det til sjuende og sist ikke er mennene som har ansvaret for barnas livsopphold.»
En utviklingsmodell som vrir jordbruksproduksjonen over fra sjølberging til cash crops, har altså konsekvenser inn i den enkelte familie. Og konsekvensene er forskjellige for kvinner og menn.
Liknende mekanismer beskriver Fruzetti (1984) i en undersøkelse fra Blå Nil-området i Sudan. Her er det også kvinnene som har hovedansvaret for familiens livsopphold. Men denne oppgava blir vanskeligere og vanskeligere å løse. En av grunnene er at mange av mennene forlater jorda og drar inn til byene for å finne lønnsarbeid (s. 42):
«Som forsørgere for husholdet blir kvinnene avhengige av sjølbergingsbruket. Innimellom (månedlig eller sjeldnere) mottar de pengebidrag fra mannlige familiemedlemmer som har forlatt landsbyen for å finne bedre muligheter. Men inntekta til mennene blir ikke nødvendigvis brukt eller investert i familien, og den går heller ikke alltid til å forbedre den vesle gården. I stedet blir forbruksvarer og alkohol kjøpt med den ekstra inntekta, og i mange tilfeller tar mannen seg ei ekstra kone. I motsetning til dette bruker kvinnene vanligvis inntektene sine på familiefester, på husholdet, helse og skolegang.»
En annen grunn til at kvinnene får det så vanskelig, er at planleggere og eksperter holder dem utenfor alle økonomiske utviklingsprogrammer. Kvinnene hører naturlig hjemme i den tradisjonelle sektoren, mens menn blir sett på som naturlige deltakere i moderne, økonomiske aktiviteter. Resultatet av den økonomiske veksten som har vært er et mindre likeverdig samfunn, sier Fruzetti. Kvinnene tvinges inn i mindre lønnsomme økonomiske posisjoner, og ulikheten mellom kjønnene blir forsterket i den økonomiske utviklingas og den effektive produksjonens navn. Ny teknologi i jordbrukssektoren blir konsentrert i produksjonen av cash crops, og kvinnene oppmuntres ikke til å delta der. De blir værende i sjølbergingssektoren, der de konsentrerer seg om å skaffe mat til familien, under vanskeligere og vanskeligere forhold.
Jeg har tidligere referert fra Vanessa Mahers undersøkelse av ressursfordelinga mellom kvinner og menn i marokkanske landsbyfamilier. Ei anna side ved kjønnsrollemønsteret i disse landsbyene er at kvinner skal holdes atskilt fra alt som har med pengeøkonomien å gjøre. Dette henger sammen med tradisjonelle, religiøse oppfatninger. Kvinnene skal f.eks. ikke gå til markedet for å kjøpe eller selge, det er «skammelig i Guds øyne». Hva fører dette til? Maher sier (1984, s. 133):
«En konklusjon er, gitt den ideelle atskillelsen av kvinnene fra pengeøkonomien, at kvinnenes situasjon blir verre ettersom den delen av husholdets inntekter som består av penger, øker, pga. utbredelsen av lønnsarbeid og fordi jordbruksprodukter og håndverksprodukter oftere blir solgt på markedet.»
Pengeinntektene er det mannen som kontrollerer, hans inntekt er hans inntekt. Kona har ingen selvfølgelig rett til noen stor del av «hans» ressurser. Men hun har fortsatt ansvaret for at ungene får mat nok.
En rekke undersøkelser viser det samme: Kvinnene er knytta til sjølbergingsjordbruket, der de slåss for å brødfø familien, under vanskeligere og vanskeligere forhold. Ofte blir de fratatt den beste jorda, som går til dyrking av «cash crops». Siden mennene forlater sjølbergingsjordbruket til fordel for jordbruksproduksjon for salg eller lønnsarbeid i byene, får kvinnene større arbeidsbyrde. Og utviklingsprogrammer og moderne jordbruksteknologi berører dem ikke, fordi de konsentreres i den ekspanderende, lønnsomme cash crops-sektoren. (For mer stoff om dette, se kapitlet om jordbruk i «Women, a world report».)
At det er kvinnene som har havna i denne situasjonen, skyldes tradisjonelle maktforhold og rollemønstre mellom kjønnene i disse landa. Men den imperialistiske «utviklingsmodellen» har gjort alt mye verre. Som Fruzetti sier: Resultatet av «utviklinga» er et mindre likeverdig samfunn. Imperialismen har skjerpet kvinneundertrykkinga.
Derfor hjelper det også lite å snakke om å «synliggjøre kvinnene i jordbruket» eller å drive «kvinnerettet bistand» hvis en ikke samtidig setter spørsmålstegn ved selve den imperialistiske utviklingsmodellen. Mektige økonomiske krefter vil gjenskape kvinnenes elendighet om igjen og om igjen dersom motoren i «utviklinga» fortsatt skal være produksjon for verdensmarkedet. Da hjelper det lite å peke på kvinnene i sjølbergingssektoren og si at de også trenger god jord, fordelaktige lån, moderne teknologi, lettere arbeid. Investeringene går dit det er penger å tjene. Timberlake (1986) har et illustrerende eksempel på det: Fem Sahel-land produserte rekordavlinger med bomull i tørkeperiodene i 1983 og 1984. Samtidig importerte regionen som helhet rekordmengder av korn, og mange liv gikk tapt i hungersnøden. Hvorfor ramma tørken de avlingene som skulle spises, men ikke de avlingene som skulle eksporteres til verdensmarkedet? Svaret er enkelt: avlinger som gir regjeringene utenlandsk valuta, blir støttet av regjeringene med forbedret såkorn, billig gjødsel, transport for innhøstinga og garanterte priser. Men mat til sultne fattigbønder gir ingen eksportinntekter. Dermed vil også kvinnene være dømt til fattigdom og nød så lenge den imperialistiske «utviklingsmodellen» rår.
Den utviklinga jeg har skissert her, med kvinnene som «sjølbergingsbønder», ser ut til å være mest uttalt i Afrika (se f.eks. Timberlake, 1986b og Agnete Strøm, 1986). Men tendensen finnes også på andre kontinenter, som Latin-Amerika og Asia.
I dag angripes sjølbergingssektoren, og kvinnene med den, hardt gjennom den imperialistiske «utviklingsmodellen». Men sjølbergingssektoren har også økonomisk betydning for imperialismen. Slike motsigelser opptrer stadig innafor kapitalismen som økonomisk system. Kapitalistene prøver f.eks. å presse lønningene til arbeidsfolk nedover, samtidig som det betyr at markedet for forbruksvarer skrumper.
Jeg har tidligere referert Bennholdt-Thomsen, som mener at sjølbergingssektoren bidrar til å senke kapitalens reproduksjonskostnader ved at arbeidskrafta delvis forsørger seg sjøl med produktene fra sjølbergingsbruket. Dermed kan kapitalisten betale lavere lønn enn han ellers måtte. Bennholdt-Thomsen mener også at sjølbergingssektoren gjør det mulig for kapitalen å opprettholde en reservearmé av arbeidskraft uten å betale for den.
Bennholdt-Thomsen er ikke den eneste som hevder at sektorer utafor den kapitalistiske vareproduksjonen har økonomisk betydning for kapitalen. Samir Amin beskriver imperialismen som en samfunnsformasjon der kapitalen dominerer over alle ikke-kapitalistiske produksjonsmåter (1980, s. 228):
«Å analysere det imperialistiske systemet er å analysere et system av samfunnsmessige formasjoner, og ikke den kapitalistiske produksjonsmåten utvidet til hele verden. I dette systemet er alle ikke-kapitalistiske produksjonsmåter underkastet kapitalens dominans, og merarbeid blir slik trukket ut av de ikke-proletariserte produsentene for å bli omformet til profitt for kapitalen.»
En slik ikke-kapitalistisk produksjonsmåte som er underkastet kapitalens dominans, er produksjonen i sjølbergingsjordbruket. Amin beskriver også industrien i den 3. verden som «parasittisk» i forhold til jordbruket (s. 145):
«Industrien i den 3. verden fortsetter å være parasittisk i den forstand at akkumulasjonen foregår ved at den mottar virkelige tilskudd fra jordbrukssektoren (den får arbeidskrafta si gjennom utflyttinga fra landsbygda) og finansielle tilskudd (gjennom skatter, interne bytteforhold som er ugunstige for bøndene osv.), uten i sin tur å støtte opp under utviklinga av jordbruket.»
Kapitalen i den 3. verden, som for en stor del er dominert av de imperialistiske landa, mottar altså stadig ny arbeidskraft som er produsert i en annen økonomisk sektor, uten kostnader for kapitalen. Denne arbeidskrafta har ofte ingen «forsørgelsesbyrde», fordi kvinner og barn blir igjen på landsbygda for å klare seg som best de kan. Et gammelt sosialt mønster: Kvinnen har hovedansvaret for at familien overlever, gjør dette mulig. Men dette mønsteret ble skapt under helt andre økonomiske betingelser. Nå setter det kvinners og barns liv i fare, men øker kapitalens profitt, siden kapitalen ikke trenger å betale «forsørgerlønn» til den mannlige arbeidskrafta. Ofte kan lønna presses ytterligere ned, ved at kapitalen bare betaler en del av det arbeideren trenger for å forsørge seg sjøl, mens resten skaffes fram av slektninger i sjølbergingssektoren. Som Celia Mather påpeker i sin studie fra industri på Vest-Java: Arbeidernes lønn blir et tilskudd, ikke en hovedinntektskilde.
Scott (1984) refererer et arbeid av Barbara Stuckey og Margaret Fay, som beskriver hvordan dette systemet oppsto under kolonialismen. Skattlegging og ekspropriasjon av land ble brukt til å skape en «overskuddsarbeidsstyrke» som kunne brukes på de europeisk-eide plantasjene og i gruvene. Arbeiderne fikk akkurat nok i kontanter til å kunne holde seg i live mens de var i arbeid. Dette systemet skaffa arbeidsgiverne en stadig strøm av arbeidskraft, uten at arbeidsgiveren var økonomisk eller politisk ansvarlig for at denne arbeidskrafta skulle overleve i det lange løp. Lønnsarbeid i gruver og på plantasjer, i bygg og anlegg og transport, ga ingen sikkerhet i tilfelle sjukdom, skader, arbeidsløshet, alderdom, eller for familien. Alle disse «sosiale tjenestene» var det sjølbergingsjordbruket i de afrikanske og asiatiske landsbyene som sto for. Arbeidsgiverne ble fritatt for å bære de fulle kostnadene ved å forsørge arbeidskrafta si, i mye større grad enn i Europa i det 19. og 20. århundre.
Det nye er at sjølbergingssektoren blir mer og mer kvinnedominert. De «sosiale tjenestene» Stuckey og Fay beskriver, blir nå skapt gjennom kvinners arbeid. Scott oppsummerer det slik (s. 69):
«Kvinnene er blitt hovedstyrken i det velferdssystemet som bidrar til å gjøre lønnsarbeiderne i den 3. verden så lønnsomme for de multinasjonale selskapene. Sjølbergingssektoren på landsbygda forsørger ikke bare arbeiderens barn og familiemedlemmer som er for gamle eller sjuke til å arbeide, den tar seg også av arbeideren sjøl ved arbeidsløshet eller sjukdom.»
Når Amin snakker om at kapitalen trekker merarbeid ut av de ikke-proletariserte produsentene, og at industrien i den verden er en «parasitt» på jordbruket, så er det i stor grad kvinner som blir utsatt for denne utsuginga. I dagens imperialistiske system er imperialismens groteske utnytting av produsentene innafor de ikke-kapitalistiske produksjonsmåtene, langt på vei ei utnytting av kvinnene som kjønn. Siden sjølbergingsjordbruket får trangere og trangere kår, samtidig som utnyttinga fortsetter, får dette forferdelige konsekvenser for kvinnenes levekår. Som Amin påpeker: kapitalens dominans påvirker også reproduksjonsforholda (og dermed levekårene) for arbeidskrafta i de ikke-kapitalistiske sektorene. Og, fortsetter han, (s. 228): «... det er ingenting som tilsier at betingelsene for at de skal kunne reprodusere seg, sikres.» Sagt med andre ord: Det er ingenting som tilsier at kapitalen vil sørge for at befolkninga på landsbygda vil overleve. Som vi veit er det ikke uvanlig at de ikke overlever.
I mange land i den 3. verden finner vi enorme storbyer, byer som bare vokser og vokser uten noen kontroll eller plan. Det mest kjente eksemplet er kanskje Mexico City. Disse byene er kunstig oppsvulmet, i den forstand at det ikke er den økonomiske betydninga som gjør dem store. De svulmer opp fordi de stadig får tilsig fra de fattigste på landsbygda som har gitt opp kampen for tilværelsen på det tidligere hjemstedet sitt. I stedet søker de «lykken» i byen. Men «lykken» blir ofte ei bølgeblikkhytte og arbeidsløshet. Økonomisk sett er disse kjempebyene nærmest for kreftsvulster å regne.
Hva gjør så de fattige som kommer til byen og møter arbeidsløsheten i stedet for lykken? Mange forsøker å livnære seg i den såkalte «uformelle sektoren» av økonomien. De som arbeider i den uformelle sektoren, er på et vis «sjølstendig næringsdrivende». Samtidig er de fullstendig utafor all regulering av arbeid og økonomi. De selger kanskje varer de har laga sjøl på gata, eller utfører ulike typer tjenester. På en biltur gjennom Managua, hovedstaden i Nicaragua, høsten 1986, fikk jeg flere eksempler: Da vi parkerte bilen for å besøke markedet, dukket det straks opp en liten gutt som tilbød seg å passe på bilen vår mot betaling. Seinere stoppa vi for rødt lys. En kvinne benytta anledningen til å selge oss nøtter gjennom bilvinduet.
«Uformell» økonomisk virksomhet av denne typen finnes sjølsagt i vår del av verden også. Det spesielle med storbyene i den tredje verden, er at den uformelle sektoren er så svær. I en rapport om «Kvinner i handel» utarbeida til FNs kvinnekonferanse i Nairobi 1985, anslås det at mellom 20 og 70% av arbeidsstyrken i den 3. verdens byer livnærer seg i den uformelle sektoren (gjengitt i Women, a world report, s. 40). Den samme rapporten, og andre undersøkelser, viser at kvinnene utgjør en stor del av dem som jobber i den uformelle sektoren. Det er mange grunner til dette. Kvinnene har ofte mindre sjanser til å få arbeid i den «formelle» sektoren enn menn, pga. dårlig eller ingen utdannelse og andre forhold. Kvinner har barn som de har ansvaret for, hvor skal de gjøre av dem mens de arbeider? I den «uformelle» sektoren kan de ta dem med seg. Og de kan «velge» sin egen arbeidstid. Noen av de samme forholda som gjør kvinner i vår del av verden til lavtlønte deltidsarbeidere med ubekvem arbeidstid, gjør altså kvinner i den tredje verden til «sjølstendig næringsdrivende» i den uformelle sektoren.
Hva gjør disse kvinnene? Masse forskjellig. Scott (s. 71) refererer Ela Bhatt, som organiserte «Sjølstendig arbeidende kvinners forening» i Ahmedabad, India. Hun forteller at kvinner er i flertall i den uformelle sektoren, en sektor som består av 45% av byens arbeidsstyrke. En oversikt over medlemmene av foreninga viser at 97% bor i slummen, 93% er analfabeter, 91% er gift og 70% har med seg barna når de arbeider. Noen får innimellom en jobb som kroppsarbeider, med å bære ting på hodet eller dra kjerrer. Andre arbeider hjemme, der de lager røkelse eller sigaretter, eller produserer billige klær og ulltepper på leide symaskiner, med tekstilavfall som materiale. Ei tredje gruppe selger frukt, grønnsaker og egg. Ingen arbeidervernlovgivning gjelder for disse kvinnene, og de er avhengige av pengeutlånernes velvilje for å holde «forretningen» gående.
At disse kvinnene tilhører de fattigste sjiktene i den 3. verdens storbyer, er knapt nødvendig å si. Ifølge en rapport som også ble presentert på kvinnekonferansen i Nairobi (referert i «Women, a world report», s. 40) viser undersøkelser både fra Djakarta, fra Lagos og de fattigste byområdene i Bolivia og Peru, at de som arbeider i den uformelle sektoren tjener om lag halvparten av de lavest lønte arbeiderne i den «formelle» sektoren.
Et bunnløst hav av elendighet. Men kanskje har det også sine lyse sider, for kapitalen? For det første bidrar sjølsagt den enorme arbeidsløsheten til å holde lønningene i den «formelle» sektoren nede. For det andre tilbyr den uformelle sektoren varer og tjenester til en pris som ligger langt under den som gjelder på det «vanlige» markedet. En arbeider som kan kjøpe billige, hjemmelagde sigaretter, billige, hjemmelagde klær og billig frukt på gata, kan klare seg på mindre lønn enn om han måtte handle alt i butikkene. Stuckey og Fay (referert i Scott, s. 71) går så langt som til å si at den «uformelle sektoren» er den moderne versjonen av sjølbergingssektoren:
«Den 3. verdens lønnsarbeidere var tidligere helt avhengige av familiemedlemmer som arbeidet i sjølbergingssektoren. Deres arbeid var helt nødvendig for at den lavtlønte arbeideren skulle overleve. Denne avhengigheten blir nå gjenskapt inne i byene. Det som kalles veksten i den uformelle sektoren er i virkeligheten en omplassering av landsbygdas sjølbergingssektor til byene.»
Kvinnens arbeid i sjølbergingssektoren på landsbygda utnyttes grovt av imperialismen. Så flytter hun til byen. Men utnyttinga flytter med på lasset.
I følge en av rapportene til kvinnekonferansen i Nairobi (gjengitt i «Women, a world report», s. 39) er frihandelssonene i den 3. verden den sysselsettingssektoren som vokser raskest i hele verden i dag. Det store flertallet av arbeiderne her er unge kvinner.
Hva slags industri er det som flyttes fra den rike del av verden til den fattige, hvorfor flyttes den og hvorfor foretrekkes kvinnelig arbeidskraft? Elson og Pearson (1984) trekker fram følgende forhold:
Alt dette bidrar til å gjøre ei ekstra hard utbytting av den kvinnelige arbeidskrafta mulig. Imperialismen vet å utnytte «det kvinnelige» til sin fordel, også i verdensmarkedsfabrikkene.
Dette er sjølsagt ikke hele historia om imperialismens utbytting og undertrykking av kvinnene. Som i den rike delen av verden, tar undertrykkinga en uendelighet av former. En særlig grotesk form er utviklinga av en del sørøst-asiatiske land til reine hallikstater. En viktig kilde til valutainntekter er nemlig turismen. Og en hovedattraksjon for turistene er rikelig tilgang på unge prostituerte som utstråler orientalsk sødme og mystikk. Når det internasjonale pengefondet presser på regjeringene for å få dem til å gjennomføre en økonomisk politikk som både gjør flertallet av befolkninga fattigere og sikrer større valutainntekter til å betale lånerenter, blir pengefondet i praksis en slags sjefshallik. Agnete Strøm beskriver prostitusjonens virkninger i dette området slik (1986b, s. 62):
«96% av de prostituerte i Bangkok kommer fra de fattigste provinsene i landet. Av Thailands 700.000 prostituerte blir 200.000 benyttet i sex-turismen. Regjeringen gjør lite eller ingenting for å stoppe denne utviklingen, men gjør seg tvert imot avhengig av valutainntektene og bygger ut for økt sex-turisme.
Sex-industrien er et ektefødt barn av imperialismen. Den har eksistert i 20–30 år, men først nå har vi fått øynene opp for hva det virkelig er. Tusenvis av landsbyer bygger sin økonomiske eksistens på at de unge kvinnene prostituerer seg i storbyene og sender penger hjem.
Når døtrenes prostitusjon er foreldrenes – familiens økonomiske grunnlag, og myndighetene ser det som nasjonaløkonomisk viktig, da har imperialismen nådd langt med å rive grunnen vekk under føttene på kvinnene. Hva slags nytt samfunn kan de bygge hvis de ikke tar et oppgjør med det kvinnesynet som har utviklet seg?»
Det jeg har lagt fram i dette kapitlet, skulle imidlertid være nok til å vise at imperialismen ikke fungerer kjønnsnøytralt. Dermed kan heller ikke kampen mot imperialismen være kjønnsnøytral. Kvinner står ikke i samme objektive situasjon som menn, heller ikke i den 3. verden. Dermed spiller de heller ikke samme rolle i klassekampen og den anti-imperialistiske kampen.
Det er for eksempel viktig å vite at det er kvinnene som tynes hardest av den imperialistiske «utviklingsmodellen» og angrepene på sjølbergingssektoren. Kanskje er det de som må være hoveddrivkrafta i en eventuell afrikansk fattigbonderevolusjon etter Amins og Myrdals mønster, en revolusjon som tar sikte på å bryte med verdensmarkedet og gjøre sjølberging til et hovedelement i strategien? For mannfolka har ofte noen andre utveier, hvor usle de enn er. For kvinnene blir det mer og mer umulig å «leve på den gamle måten». Dette betyr i så fall at en frigjøringsstrategi i mange 3. verden-land må ha et klart kvinneperspektiv dersom den skal lykkes.
Sikkert er det at kvinneopprør i den tredje verden vil være en dødelig trussel mot imperialismen. Et slikt opprør kan ramme mye av grunnlaget som imperialismen bygger sin ekstrautbytting av massene i den 3. verden på. Forestillinga om at «kvinnene er blitt hengende etter utviklinga» som mye mer eller mindre velmenende bistandsarbeid bygger på, er nemlig grunnleggende feil. Jeg er hjertelig enig med Elson & Pearson når de sier (s. 19):
«Vi aksepterer ikke at problemet består i at kvinner er blitt stengt ute fra utviklingsprosessen. Det er tvert imot måten kvinner er «integrert» i utviklingsprosessen på, som må problematiseres og undersøkes. For denne «integreringa» kan godt være en del av problemet, snarere enn en del av løsninga.»
Måten kvinnene er integrert i den imperialistiske utviklinga på, er opplagt «en del av problemet» for kvinnene, og «en del av løsninga» for imperialismen. Dersom kvinnene organiserer seg til kamp mot denne «integreringa», vil de utgjøre ei mektig anti-imperialistisk kraft (og mange steder i den 3. verden har ei slik organisering begynt, på forskjellige nivåer og på ulikt grunnlag). Og som i vår del av verden, vil deres kamp kreve mer radikale løsninger enn mennenes kamp. Den som ikke ser dette, og tar konsekvensen av det, vil ha problemer med å være en virkelig revolusjonær antiimperialist i praksis.