Familieinstitusjonen er knuten der mange av trådene løper sammen. Familien spiller en nøkkelrolle i å opprettholde kvinneundertrykkinga. Dette betyr ikke at vi bare kan «avskaffe» familien, så er vi kvitt hele elendigheten. Men familien «organiserer» de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap.
I familien foregår en del av det arbeidet som er nødvendig for å gjenskape arbeidskrafta. Og nettopp fordi det foregår i familien, framtrer det som noe kvinnene gjør utelukkende for seg sjøl og sine nærmeste. Dermed arbeider de hardt og offervillig uten materielle belønninger.
I familien pleies gamle og syke, mennesker som i kapitalismens øyne er «sosialt avfall», en rein utgiftspost som ikke gir noen form for avkastning. Ved at familien (kvinnene) tar seg av dem, slipper kapitalen å betale, samtidig som en unngår det opprørende synet av hjelpeløse mennesker som ligger og dør på gatene. Også dette oppnås ved å mobilisere kvinnenes offervilje, forpliktelse og omsorg overfor sine egne. Det arbeidet hun gjør, blir dermed noe hinsides enhver økonomisk kalkulasjon.
I familien ivaretas «buffer-funksjonen»: Når offentlige tjenester innskrenkes eller blir for dyre, kan kvinnen erstatte dem med sitt eget arbeid. Om familiens inntekt blir mindre, enten ved lønnsnedslag eller arbeidsløshet, kan kvinnen, i hvert fall delvis erstatte inntektsbortfallet gjennom eget, ubetalt arbeid. På den måten framtrer ikke virkningene av de kapitalistiske krisene så grelt som de ellers ville gjort.
Familien gjør også kvinnen til «tilleggsarbeidskraft» som forutsetter en «hovedforsørger». Dermed blir hun ekstra billig arbeidskraft på arbeidsmarkedet. Det er ikke bare kvinner som faktisk har en «hovedforsørger» som blir ekstra billige. Alle kvinner blir det, enten de lever alene, sammen med en mann eller sammen med en kvinne, om de har noen å forsørge eller ikke.
Dette legger også et økonomisk press på kvinner til å leve i familieforhold, fordi det er bortimot umulig å forsørge seg sjøl og eventuelle barn på ei kvinnelønn. Dermed sikres det at flest mulig kvinner lever innafor den institusjonen der mannen oppnår de klareste, mest direkte fordelene av kvinneundertrykkinga. I familien er sjøl den usleste mann «overhode». Han kan være et null i samfunnet for øvrig, men i familien får han sin belønning. Og blir dermed litt mindre innstilt på å forandre systemet.
I familien foregår også en sentral del av sosialiseringa av nye generasjoner til «kvinnelige» og «mannlige» mennesker. Alt dekkes til av et ideologisk slør som gjør familien til noe hellig og opphøyd: Resultatet av to menneskers gjensidige kjærlighet og frivillige beslutning om å dele livet med hverandre fordi dette er den høyeste menneskelige lykke. Framstilt på denne måten virker det som en ondsinnet konspirasjon. Det er det sjølsagt ikke. Familieinstitusjonen slik vi kjenner den i dag, er resultatet av en lang, historisk utviklingsprosess, der både økonomiske, sosiale og ideologiske forhold har spilt inn. Denne historia skal jeg ikke gå særlig inn på her, men konsentrere meg om familiens funksjon i dag.
Familien er først og fremst en økonomisk enhet. Dette var tydeligere før i tida enn det er nå. I kapitlet om husarbeidet skrev jeg om hvordan kapitalismen skilte husarbeid og produksjon, som to ulike former for arbeid som ble utført innafor forskjellige institusjonelle rammer. Det var nok forskjell på husarbeid og produksjon før også. Men begge deler foregikk ofte innafor familien. Og husmora hadde oppgaver som direkte og indirekte inngikk i produksjonen. På gardene deltok hun i gardsarbeidet, og der det var ansatte tjenestefolk (også i handverkerfamilier) var det hun som hadde ansvaret for det husarbeidet som var nødvendig for at tjenestefolkene skulle få det de trengte til livets opphold.
At skillet mellom husarbeid og produksjon blir mer uklart når begge deler foregår innafor samme institusjonelle ramme, gjenspeiles i den diskusjonen som går blant bondekvinnene i dag. Kvinnene i landbruket ønsker status som bønder, ikke bare «koner». Men hvilket grunnlag skal de bygge kravet om slik status på? Hva innafor alt det arbeidet som gjøres på en gard, er en nødvendig del av produksjonen? Og hva er «husarbeid»? Når gardkona lager mat til dem som jobber på jordene, er hun kantinebestyrer eller husmor? Her er det ulike meninger. Men hele diskusjonen er utenkelig overført på industriarbeidere.
Familien som økonomisk enhet var også tydeligere før, fordi familien ikke hadde samme sosiale og følelsesmessige funksjoner som nå. I de føydale landsbyene var familien mer en arbeids- og overlevelsesenhet enn en følelsesmessig enhet, hevder Frønes (1981). De følelsesmessige bånda mellom ektefeller og mellom foreldre og barn var ikke så sterke som nå, og det kollektive landsbylivet dekket mange av de behovene for sosialt samvær, nærhet og tilknytning som familien dekker i dag.
At familiens økonomiske funksjon er mindre tydelig enn før, betyr ikke at den har forsvunnet. Kapitalismens utvikling har ført til at en del økonomiske oppgaver er blitt tatt ut av familien. Men det er nok igjen! Det er bare å se på hvor stor del av samfunnets samla arbeid som fortsatt utføres innafor familiens rammer. Tidsnyttingsundersøkelsen i 1972 beregnet at antallet timer som ble brukt til arbeid i hjemmet, var 1/5 større enn det som ble brukt på inntektsgivende arbeid. En fransk undersøkelse fra 1975, beregnet at antallet timer som ble brukt i hjemmet, var 30% større enn det samla antallet timer som ble nedlagt i lønnsarbeid (referert i Scott, 1984). Tallene kan ha forandra seg en del. Men det skulle likevel være klart nok at familien fortsatt må ha viktige økonomiske oppgaver.
Hva disse oppgavene består i, har jeg skrevet om tidligere: Det er snakk om arbeid som er nødvendig for å gjenskape arbeidskrafta, det er snakk om å ta vare på de menneskene som fra kapitalens synspunkt er «sosialt avfall», og det er snakk om det jeg har kalt «bufferfunksjonen». Ved at samfunnet er organisert etter prinsippet om privat forsørging (sjøl om dette modereres noe gjennom trygder og sosiale stønader), får også familien oppgava med å være den «naturlige» forsørgingsenheten. I dagens kriseramte Belgia kommer dette bl.a. til uttrykk ved at myndighetene ønsker å innskrenke arbeidsløshetstrygden for arbeidsløse som er gift eller samboende med en person som er i arbeid.
I de siste tiåra har det skjedd viktige endringer i familiemønsteret. 50-tallets idealfamilie, med yrkesaktiv far, hjemmeværende mor og to eller flere barn, er redusert til en minoritet. Kvinnene har gått ut i yrkesarbeid i stor målestokk. Antallet skilsmisser har økt, og samboerskap uten offentlige papirer er blitt vanlig. Åpne, homofile og lesbiske samliv er blitt mer alminnelig enn tidligere. Antallet eneforsørgere, i hovedsak kvinner, har også økt. Noen snakker om at familien er i ferd med å oppløses.
Når det gjelder familien som økonomisk enhet, er dette i hvert fall ikke tilfelle. Familien er fortsatt et privat forsørgelsessystem, og en enhet der ubetalt arbeid utføres. Kvinnelige eneforsørgere har ikke «oppløst» familien, for den forsvinner ikke sjøl om mannen forsvinner. Det eneste som skjer, er at kvinnen blir stående aleine med oppgavene. Hun skal gjøre alt hus- og omsorgsarbeid, samtidig som hun skal forsørge seg sjøl og ungene, attpå til på «spe-på-lønn».
At familien ikke forsvinner sjøl om mannen forsvinner, er et land som Nicaragua et godt eksempel på. I Nicaragua er andelen kvinnelige eneforsørgere svært høy, oppimot halvparten av alle mødre med barn Den revolusjonære regjeringa forsøker å løse dette problemet (som er et stort fattigdomsproblem) gjennom kampanjer for «ansvarlig farskap». Det vil si at de forsøker å tvinge fedre til å ta økonomisk ansvar for de ungene de er med på å bringe til verden. Prinsippet om privat forsørging opprettholdes, og regjeringa forsøker å få mennene til å ta sin del av forpliktelsene innafor rammene av familien som økonomisk enhet.
I bibelen heter det at Gud er mannens hode, men mannen er kvinnens hode. Kvinnen har altså plikt til å underordne seg mannens åndelige autoritet.
Men det er ikke bare mannens åndelige autoritet kvinnen skal underordne seg. Familien er også et ledd i det verdslige samfunnshierarkiet. Tidligere kom dette til uttrykk ved at ugifte kvinner sto under farens formynderskap, gifte kvinner under ektemannens. I vielsesritualet inngikk det et påbud om at kvinnen skulle adlyde ektemannen. Det er ikke så lenge siden offentlige spørreskjemaer hadde en rubrikk for familiens «hovedperson». Utad, overfor myndigheter og annen offentlighet, var det, og er det langt på vei fortsatt, mannen som representerer familien, som familiens «overhode».
Mannen hadde, og har, fysiske maktmidler til disposisjon. Tidligere var fysisk maktbruk fra «familiens overhode» legalisert og institusjonalisert som «hustukt». I våre dager blir slik fysisk maktbruk mer og mer sett på som illegitim, i hvert fall i samfunn av Norges type. Men kvinnemishandling innafor familiens ramme er ikke mer illegitim enn at den ikke settes på linje med andre voldslovbrudd, men klassifiseres som «husbråk» og beskyttes av «privatlivets fred». Det har vært vanskelig å få politi og sosiale myndigheter til å gripe inn. Snare, Olafsdottir og Peltoniemi oppsummerer resultatene av den nordiske forskninga på området slik (1983, s. 224):
«Kvinnemishandling har kunnet forbli et «ikke-eksisterende» problem. Sosialmyndighetenes passive holdning henger sammen med synet på familien som en enhet som har rett til å leve på egne premisser. Samtidig har en ikke-intervensjonistisk linje vært knyttet sammen med ideen om å bevare kjernefamilien.»
Det å ha kontroll over de økonomiske ressursene, er også et viktig maktmiddel. Moxnes viser hva dette kan bety i familier der kona er hjemmeværende, når hun gjengir intervju-utsnitt der skilte kvinner forteller fra ekteskapet sitt (1981, s. 94–95):
«Han gikk til kjøpmannen og fortalte at jeg var helt umulig med penger, så vi måtte få fortsette å handle på bok likevel. Og det fikk vi. Hver lørdag skrev han ut en sjekk på det nøyaktige beløp jeg hadde handlet for, men først etter at jeg hadde forklart hva hver ting på regningen var.»
«Folk som aldri har opplevd det selv, kan aldri forstå hva det vil si aldri å ha en eneste krone som du kan bruke på deg selv. Når datteren min gikk på musikkskolen fikk vi penger til bussen, men kr. 1,50 til kaffe mens jeg satt og ventet på henne, det kunne jeg ikke få. Ungene kom heller aldri og tagg meg om penger, for de visste godt at jeg aldri hadde et øre. Skulle de være med på noe som kostet penger, måtte det planlegges i god tid slik at de kunne be faren om penger.»
Også når kona er i lønnsarbeid, er det vanligvis mannen som rår over det meste av de økonomiske ressursene, siden han oftest både har full dag og høyere lønn enn kona. Men uansett hvordan det økonomiske mønsteret er, viser det som finnes av undersøkelser at mannen tar en større del av familiens samla ressurser til personlig disposisjon og bruk enn kvinnen. Dette er delvis uttrykk for at mannen har større økonomisk makt i familien, og for ideologien om at kvinnene skal ofre seg for de andre familiemedlemmene, og dermed stille sist i køen når ressursene fordeles (se Whitehead, 1984).
Mannens posisjon som «familiens overhode» er altså solid forankra, i økonomiske forhold, i (delvis akseptert) adgang til å bruke fysisk makt, i verdslige og religiøse normer. Familien er den institusjonen der vanlige menn får størsteparten av belønninga for å være et redskap for kvinneundertrykkinga i samfunnet. Familien blir dermed særlig viktig for å «korrumpere» menn i det arbeidende folket, og gjøre dem til det bestående samfunnets støttespillere. Det er ikke uten grunn at autoritære og samfunnsbevarende politiske bevegelser alltid understreker familiens betydning for samfunnets stabilitet og velvære. Familien er også avgjørende for å sosialisere nye mennesker inn i et «selvfølgelig» og «naturgitt» hierarki, og dermed gjøre eksistensen av slike over- og underordningsforhold i det hele tatt til noe like «selvfølgelig» og «naturgitt».
I dag snakkes det imidlertid om likestilling i familien. «Borgerskapet har revet det rørende sentimentale sløret vekk fra familieforholdet og redusert det til et rent pengeforhold,» skrev Marx og Engels i «Det kommunistiske manifest», i et avsnitt der de påstår at kapitalismen erstatter alle tradisjonelle, følelsesmessige bånd med det nakne, kalde kjøp og salg. Der tok Marx og Engels feil. Kapitalismen har ikke mindre bruk enn andre klassesamfunn for en forskjønnende ideologi over utbyttings- og maktforhold. Familien står minst av alt fram som «et reint pengeforhold» i dag, de økonomiske funksjonene er godt maskert bak det frivillige kjærlighetsfellesskapet. I dag er det også nødvendig å maskere familiens funksjon som en institusjon der mannen utover makt over kvinnen, til beste for det bestående samfunn. Det er bare halvgale utgrupper som den kristne, karismatiske bevegelsen som nå står åpent fram med denne ideologien i sin fulle og hele bredde.
Åpen maktutøvelse fra mannens side er ikke lenger akseptert i mange sosiale miljøer. Hva skjer? I en artikkel om endringer i forholdet mellom kvinner og menn, skriver Hanne Haavind (1985, s. 38):
«Derfor er det riktig at en moderne kvinne kan gjøre alt, men bare så lenge hun gjør det underordnet i forhold til de menn hun har med å gjøre. Sjansene for at hun bekreftes positivt som kvinnelig, dvs. at hun blir satt pris på, er størst om hun selv bidrar til at denne relative underordningen fremstår som noe annet enn underordning. Hun har ansvaret for å oppleve og fremstille det som villet og etterstrebet i overensstemmelse med hennes personlige egenskaper. Derved vil hans overordning ikke fremstå som illegitim dominans, men som de egenskaper ved hans person som hun setter særlig pris på. Det er altså helt i orden at en kvinne er intellektuell og selvhevdende hvis hun bare ikke lar det gå ut over menn, men f.eks. velger seg partnere som overgår henne i så måte. /.../ Det at to elsker hverandre, er selvfølgelig det som best får overordning og underordning til å framstå som noe annet. Men også i alle andre sammenhenger hvor menn og kvinner omgås, er det å sette pris på hverandre som henholdsvis mann og kvinne et underliggende poeng. Kjærlighetsforholdet blir en slags prototyp for samvær, også når formålet med samværet ikke er å finne hverandre som partnere eller være partnere for hverandre.»
Sjølsagt har det også skjedd virkelige forandringer i maktforholdet mellom kjønnene i familien. Men hovedstrukturen, med mannen som «overhode», er ikke forandra, sjøl om den er blitt mer tilslørt. En grunn til dette er at den enkelte mann har mye å tape på en radikal endring av maktforholda. Men vel så viktig er det at maktforholda i familien er et ikke uvesentlig ledd i å opprettholde maktforholda i samfunnet, med borgerskapet øverst og arbeiderklassen underst.
Mange, både kvinner og menn, føler seg truet av en slik beskrivelse av familien som den jeg har gitt ovenfor. Det er som å angripe det siste tilfluktsstedet deres. Riktignok har de siste tiåras kvinneforskning (og litteraturen og psykologien før det) avdekket at det er mye uhyggelig som foregår i «familiens lune rede». Men hvor skal vi ellers varme oss?
I diktsamlinga «Nattåpent» har Rolf Jacobsen et nydelig dikt om hvordan han føler det når kona hans dør. Diktet lyder slik:
«To hender var som et hus:
De sa:
Flytt inn her.
Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.
Jeg har bodd i dette huset
uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.Nå er jeg ute på veiene igjen
Kappen min er tynn. Det trekker opp
til sne.»
Diktet kan leses som en skildring av ei viktig side ved kvinnerollen i samfunnet vårt: Kvinnens oppgave er å være varmestue for mannen. Men det kan også leses som et dikt om familien, om hvor vondt det er å være «ute på veiene igjen». At det er svært vondt, særlig for menn, ser vi av hvilken skjebne skilte menn ofte lider hvis de ikke lykkes i å komme raskt inn i et nytt ekteskap: Ensomhet, helseproblemer, alkoholisme. Dette triste bildet av skilte menn skyldes delvis at en skilsmisse ofte er en dyr affære, og at menn ikke er opplært til å ta vare på seg sjøl reint praktisk. Men det er også noe med omsorg, omtanke, sosial kontakt og personlig nærhet, som familien skal ivareta og i varierende grad ivaretar. Den isolerte, privatiserte familien skal bære storparten av byrden med å innfri behovet vårt for givende menneskelig samvær. Det finnes få gode alternativer. Å leve i en familie kan være fælt. Men å leve uten, er ofte verre.
Utviklinga av familien har betydd at denne institusjonen har fått større og større følelsesmessige oppgaver. Dette er en virkelig utvikling, ikke bare tilslørende ideologi. De føydale landsbyenes åpne, ikke-privatiserte fellesskap er borte. Kanskje betyr det også noe at samfunnet er blitt så verdsliggjort. Kirka var sjølsagt en undertrykkende og knugende makt i middelalderen. Men kanskje dekket også religionen behovet for hengivelse og henrykkelse, inderlighet, intensitet og nært menneskelig samvær. Nå må kjærligheten til Gud erstattes med kjærlighet til mennesker. I vårt samfunn er kjærlighet noe som først og fremst hører familien til.
Fordi familien har slike virkelige, følelsesmessige oppgaver, får også ideologien om det frivillige kjærlighetsfellesskapet stor gjennomslagskraft. Den bygger på noe som folk kan kjenne seg igjen i. Men samtidig tilsløres familiens økonomiske, politiske og undertrykkende funksjoner, og «kjærlighetsfellesskapet» blåses opp ut over alle rimelighetens grenser.
Når følelsesmessig nærhet og kjærlighet blir den eneste legitime begrunnelsen for familiens eksistens, blir den enkelte familien lett sårbar. Alliansen mellom kvinne og mann skal bygge på forelskelse, romantisk kjærlighet. Ingen andre grunner til å inngå et parforhold er akseptert. Som kjent oppsto forestillinga om romantisk kjærlighet i riddertida helt atskilt fra ekteskapet og familien som institusjon. Romantisk kjærlighet var ikke noe en fortrinnsvis opplevde i forholdet til sin ektefelle eller tilkommende. Der var det andre, mer jordnære grunner som styrte valget.
Men forelskelser tar slutt, og nye har lett for å oppstå. Å leve med en annen partner enn den en for øyeblikket er forelsket i, anses nærmest som synd. I hvert fall er det lite tilfredsstillende, når hele begrunnelsen for et samliv er forelskelse og personlig nærhet. Dermed får vi fenomenet «seriemonogami», der folk gifter seg og skiller seg i en uendelig rekke ettersom forelskelser oppstår og dør. Det kan se ut som om den ideologiske overbygninga for å rettferdiggjøre familieinstitusjonen har begynt å leve sitt eget liv og styre folks atferd på ekteskapsmarkedet.
Så enkelt (eller komplisert) er det nok ikke, sjøl om en ikke skal undervurdere ideologiens sjølstendige kraft til å påvirke folks handlinger. «Seriemonogamiet» har flere årsaker. Endringene i kvinnenes situasjon har gjort det lettere for dem enn tidligere å bryte ut av undertrykkende forhold (og det er oftest kvinnene som tar initiativet til skilsmisse). De økonomiske, sosiale og følelsesmessige problemene med å leve alene skyver imidlertid mange raskt inn i nye familieforhold. Menn inngår gjerne nye forbindelser fortere enn kvinner. Det kan ha sammenheng med at en «brukt» mann har større verdi på ekteskapsmarkedet enn en «brukt» kvinne, og at han har større muligheter til å komme seg ut der forbindelser knyttes enn skilte kvinner, som gjerne sitter med hovedansvaret for barna. Men det skyldes nok også at belønningene ved familielivet er større, og omkostningene mindre, for menn enn for kvinner. Og gode alternativer finnes ikke. En engelsk undersøkelse (referert i Ingham, 1984) viser at 56% av et utvalg skilte menn som ble intervjuet, fortalte at venne-nettverket deres hadde blitt mye dårligere eller var brutt fullstendig sammen etter skilsmissen (antakelig et resultat av at det vanligvis er kvinnen som organiserer familiens sosiale omgang og holder liv i nettverket). Nesten to av tre mente også at yrkeskarrieren deres led alvorlig under skilsmissen på grunn av dårligere leveforhold og dårligere helse. Sjøl om familie spiller hovedrollen i kvinners liv på en annen måte enn i menns, ser det ut til at det ofte er mannen som lider mest når forholdet går i oppløsning. Det er et tegn på hvor mye av mannens «styrke» som hviler på kvinnens skuldre.
Men forestillinga om familien som en institusjon som først og fremst er til for å sikre mennesker personlig nærhet, lykke og gjensidig omsorg, gir kvinner nok en grunn til å gi seg ut på leiting etter et mer tilfredsstillende forhold enn det de for øyeblikket lever i. Kvinners og menns ulike psykiske struktur, som skyldes at de sosialiseres til å fylle forskjellige funksjoner i samfunnet, gjør at kvinners behov og lengsler vanskelig blir tilfredsstilt i forholdet til menn. Ericsson, Lundby og Rudberg har beskrevet dette slik (1985, s. 71):
«Menns og kvinners psykologi blir forskjellig på en slik måte at møtet mellom dem må bli utilfredsstillende og vanskelig. Det er vanlig at kvinner klager over mangel på følelsesmessig gjensvar fra menn. Lengselen etter å motta omsorg og nærhet blir ikke tilfredsstilt. Ofte forstår ikke mannen engang hva kvinnen krever av han. En grunn til at han ikke forstår, er at hans eget behov for omsorg, anerkjennelse og oppmerksomhet blir oppfylt i langt større grad, han har jo en profesjonell omsorgsarbeider i huset som på selvfølgelig vis tar seg av denne sida av livet hans. Den mette har vanskelig for å forestille seg hvordan sult kjennes. En annen grunn finner vi i kvinnens problemer med å formulere sine egne behov klart og utvetydig, noe som ville komme i konflikt med hennes identitet som uselvisk og givende. Og sjøl om mannen vagt føler hva hun ønsker, vet han ikke hvordan han skal gi henne det, hun krever at han skal gjøre noe han ikke har lært! Det fører til usikkerhet, hjelpeløshet og frustrert sinne. I tillegg kommer den trusselen som ligger i nærhet og intimitet, trusselen om å miste kontrollen og bli oppslukt. Kvinnen tolker på sin side mannens manglende evne til å gi henne det hun lengter etter, som bristende kjærlighet: Mannen vil ikke komme henne i møte. For kvinner er det vanskelig å forstå at menn ikke skjønner hva kvinner ber om, og at de ikke vet hvordan de skal gi det. De føler seg følelsesmessig utnyttet i forholdet til menn.»
Ikke rart at «samlivsproblemene» florerer. Det reelle innholdet i familieinstitusjonen skjules, og den følelsesmessige funksjonen blåses opp. Men den følelsesmessige sida ved familien er i seg sjøl så full av konflikter at den aleine kan gi stoff til utallige samlivsproblemer. Likevel virker en kritisk analyse av familien truende på de aller fleste av oss. For familien gir oss også noe virkelig, noe viktig som det er vanskelig å leve uten. Og «ute på veiene» er det kaldt, og det trekker opp til snø.
Få andre samfunnsmessige institusjoner framstår som «naturgitt» på samme måte som familien. Vestlige antropologer som i siste halvdel av forrige århundre begynte å studere andre kulturer, var ofte ute av stand til å begripe at det gikk an å organisere seg på andre måter enn den familieformen de sjøl kjente. Observasjoner ble tolket inn i denne familieformens rammer. Av og til gikk det så langt at de nektet å se det de så. Evelyn Reed siterer Westermarck fra 1893 (Reed 1978, s. 93):
«Ekteskapet påtreffes hos flere av de lavere dyreartene, utgjør regelen hos de menneskeliknende apene og er universelt innenfor menneskeslekten. Det står i nært samband med foreldrepliktene – den umiddelbare omsorgen for barna faller hovedsakelig på moren, mens faren forsørger og forsvarer familien /.../ ekteskapet hos primatene ser ut til å skyldes det lave antallet unger og den lange perioden de er ute av stand til å klare seg sjøl. Seinere, da menneskeslekten begynte å livnære seg hovedsakelig av kjøtt, ble den fullvoksne mannens hjelp enda mer uunnværlig for barna, siden jakt overalt er mannens oppgave. Antakelsen om at barnas beskytter i ei fjern fortid ikke var faren, men morbroren, har like liten støtte i fakta som at alle stammens medlemmer var deres beskytter.»
En liknende «naturgitt» holdning til familien har dagens familieterapeuter. Det er merkelig at ei yrkesgruppe som gjennom egen praksis har sett hvor mye uhyggelig, sinnssykt og pervertert som foregår i en familie (og som etter familieterapeutenes egen mening er et resultat av mekanismer i selve familiesystemet) så sjelden setter spørsmålstegn ved familien som samfunnsinstitusjon. Haleys beskrivelse av den schizofrenes familie gir visse assosiasjoner til familiens samfunnsmessige funksjon (1969, s. 149): «... en slags formløs, bisarr fortålelse under en glasur av storslåtte håp og gode hensikter, som skjuler en dødelig maktkamp og framtrer i form av endeløs forvirring.»
Familieterapeutene var også de siste til å oppdage fenomener som kvinnemishandling og incest. «Oppdage» er kanskje ikke ordet, for de visste jo at slikt foregikk. Men det ble ikke definert som overgrep. Incest og kvinnemishandling var resultater av samspillet i familien, og dermed ble det heller ikke ropt varsko. Det var kvinnebevegelsen, med sitt undertrykkingsperspektiv, som måtte til for å «oppdage» hva som virkelig var på ferde.
Litteraturen om familieterapi er full av eksempler på doble budskap tvetydig kommunikasjon, ugjennomtrengelige forhold, uløselige konflikter, magiske ritualer og ondartet maktkamp, stadig gjentatte, destruktive handlingsmønstre. Det er synd at denne kunnskapen aldri er blitt brukt til å analysere familiens samfunnsmessige funksjon, og hvilke følger den får for livet i familien. Her er det virkelig et emne som søker en forfatter!
Familien er en institusjon der det foregår systematisk maktutøvelse under dekke av frivillighet og kjærlighet. I de verste tilfellene går det så vidt som til langvarig, grov tortur. Men også i de tilfellene der maktutøvelsen foregår på et mer akseptert nivå, setter den regler som det verken er lett å leve etter eller lett å bryte. Jeg har tidligere referert Hanne Haavinds syn på hvilke spilleregler som gjelder for moderne kvinner: Budskapet til den moderne kvinnen er at hun må underordne seg mannen, men det skal være en valgt og frivillig underordning som framstår som noe annet. I familien skal det framstå som kjærlighet. Et eksempel på «doble budskap» som brukes i litteraturen om familieterapi, er moren som signaliserer til barnet sitt at hun vil at barnet spontant skal gjøre det moren ønsker. Barnet skal altså helt av seg sjøl, av egen drift, utføre morens ordrer. (Haley 1982, s. 28.) Slike «doble budskap» antas å føre til psykiske forstyrrelser og bisarr oppførsel. Men sjølve hovedpremisset for forholdet mellom mann og kvinne i familien er jo et slikt «dobbelt budskap»: Kvinnen må underordne seg, men det skal være frivillig.
Et annet begrep som brukes i den familieterapeutiske litteraturen, er «familiemyte». (Se Ferreira 1967.) En familiemyte er en, ofte helt irrasjonell forestilling, som familiemedlemmene samarbeider om å opprettholde, fordi den er helt sentral for å holde familiesystemet sammen. Blir familiemyten utfordra, får det dramatiske konsekvenser. Samtidig krever familiemyten sin pris: Familiesystemet blir holdt sammen ved forvrengning av virkeligheten og samhandlingsformer som er i tråd med denne forvrengninga. Familiemytens «enorme betydning i en families liv forstår en først fullt ut når en ser hvordan hvert familiemedlem kjemper for å opprettholde en familiemyte. I noen familier virker det til og med som om myten er den eneste tråden som hindrer familieforholdet i å rakne fullstendig,» sier Ferreira (s. 187). Og han konkluderer med at familiemyten beskytter familien mot å se de virkelige konfliktene i øynene:
«Familiemyten er et gruppeforsvar mot forstyrrelser eller forandringer i forholdet medlemmene imellom. På denne måten utøver familiemyten en svært viktig funksjon når det gjelder å bevare forholdet slik det er, og mytens påstander kan meget vel være langt hinsides fakta og virkelighet.»
Det er ikke vanskelig å se paralleller til det samfunnsmessige planet. Familieinstitusjonens virkelige innhold: en økonomisk institusjon for å sikre kapitalen reprodusert arbeidskraft til en lavest mulig pris, og en helt sentral institusjon for å opprettholde mannsmakta som et ledd i borgerskapets herredømme, skjules bak myten om det frivillige kjærlighetsfellesskapet. Kvinnenes ubetalte slit i en maktløs posisjon rettferdiggjøres ved at hun gjør det for dem hun elsker, i naturlig, kvinnelig oppofring. Borgerskapets raseri når disse mytene utfordres, viser at de er helt sentrale for å holde familiesystemet sammen. I Norge har borgerskapet til og med organisert et eget politisk parti som har som hovedoppgave å opprettholde samfunnets familiemyte, nemlig Kristelig Folkeparti.
Et annet, vanlig mønster familieterapeutene er opptatt av, går ut på at ett av medlemmene, vanligvis et barn eller en ungdom, «ofrer» seg ved å bli «mislykket» for å holde familien sammen. Barnet/ungdommen kan bli kriminell, stoffmisbruker eller psykisk forstyrret i perioder der familiesystemet truer med å gå i oppløsning, f.eks. ved at foreldrene vil flytte fra hverandre. Ved å bli «mislykket», gjør barnet/ungdommen seg fullstendig avhengig av familien, som dermed blir nødt til å holde sammen. Dersom barnet/ungdommen kommer seg, skjer det ofte et «tilbakefall» i familien: foreldrene truer med å flytte fra hverandre på nytt, og barnet/ungdommen må igjen bli «mislykket» og avhengig for å hindre dette. Dette mønsteret er særlig vanlig i familier med et barn som er kommet i den alderen da det er naturlig å flytte hjemmefra og stå på egne bein. (Se bl.a. Haley, 1982.)
På det samfunnsmessige planet krever også familien store, menneskelige ofre, særlig av kvinnene. Kvinnene må framstå som avhengige av familien, økonomisk og følelsesmessig. De må være «mislykket» i samfunnslivet utenfor familien, i den grad at de er ute av stand til fullverdig yrkesmessig og samfunnsmessig deltaking, på lik linje med mannen. De kan ikke fullt ut stå på egne bein.
Den langvarige hetsen mot yrkesaktive kvinner som en «trussel mot familien», viser en redsel for vellykte, uavhengige kvinner som ikke står tilbake for forstyrrete familiers redsel for vellykte, uavhengige barn. Skal familien bestå, må kvinner «ofre» seg og være halve mennesker. Straks de truer med å bli noe annet, ryster familiesystemet i grunnvollene.
Familien som samfunnsinstitusjon er altså preget av like mange myter, like mange doble budskap og tvetydigheter, like mange ødeleggende, tvangsmessige mønstre som de «sjuke» enkeltfamiliene familieterapeutene arbeider med. Familieterapeutenes jobb blir å prøve å få klientfamiliene til å fungere «normalt» på sjuke premisser. Resultatet blir ofte at de strever for å opprette «sunne, normale hierarkier», få slutt på maktkampen gjennom å fastslå maktforholda en gang for alle, eller hjelpe ektemannen til å vise at han «har testikler».
Poenget mitt er ikke at familieterapeuter bør prøve å omstyrte samfunnet. Det jeg vil ha fram, er at familieterapeutenes holdning viser noe om den enorme styrken i forestillinga om familien som noe naturlig og selvfølgelig. Uten denne inngrodde forestillinga ville flere familieterapeuter brukt den omfattende kunnskapen til å stille spørsmålet: Kanskje er det sjølve familien som samfunnsmessig institusjon det er noe i veien med?
Nylig så jeg en gammel, fransk film fra 1946, «Pastoralesymfonien» etter en roman av Andre Gide. Filmen var tankevekkende, både fra en familiedynamisk synsvinkel og som symbol for familien som samfunnsmessig institusjon. Hovedpersonen i filmen er en blind adoptivdatter i en prestefamilie. Hun vokser opp til en vakker kvinne, og vekker følelser både hos far og sønn i familien som døtre og søstre helst ikke skal vekke, aller minst i en prestefamilie. Men alt kan omtolkes og holdes skjult, og familiesystemet fungerer i en slags balanse, så lenge jenta er blind. På slutten av filmen blir jenta operert og får synet tilbake. Da raser alt. Familiemedlemmene vender seg mot hverandre i åpen fiendskap, og jenta sjøl drives til å ta sitt eget liv.
Et dystert drama om hvor farlig det er å «se» hva som virkelig foregår i familien. På det samfunnsmessige planet må vi tro at det finnes en annen mulighet enn død og ødeleggelse, nemlig forandring.