Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismens økonomiske basis, både ved at husarbeidet er nødvendig for å reprodusere arbeidskrafta på en svært billig måte, og ved at kapitalen utnytter «det kvinnelige» til å skaffe seg økt profitt i produksjonen. Men kvinneundertrykkinga bidrar også til å opprettholde borgerskapets politiske og ideologiske herredømme. Ei side ved dette er det sjølbildet kvinneundertrykkinga påfører kvinnene: som svake, foraktelige og mindreverdige. At ei undertrykt gruppe overtar det bildet undertrykkerne tegner av dem, er ikke noe ukjent fenomen i andre sammenhenger heller. Den svarte bevegelsen i USA i 60-åra utforma slagordet «Black is beautiful», ikke så mye for å overbevise hvite som for å overbevise seg sjøl. Også de svarte var vant til å tenke på svart som stygt. Mennesker som mener at de er mindreverdige, gjør vanligvis ikke opprør.
Denne sida av saken skal jeg ikke ta opp her. I stedet skal jeg skrive om hvordan kvinneundertrykkinga trekker den mannlige delen av det arbeidende folket inn i borgerskapets maktutøvelse. Vanlige mannfolk bærer en del av herredømmet på vegne av herskerne.
Kvinneundertrykkinga gir alle menn en rekke faktiske, objektive fordeler. Som vi har sett, gir den mannen sjansen til å få en så stor del av ressursene at han unnslipper den groveste underernæringa i situasjoner der den reine nøden rår. Ingen uviktig fordel! Pikebabyer har også større sjanse for å bli ofre for barnemord enn guttebabyer i deler av verden der dette fortsatt er en av metodene for å holde barnetallet nede.
Helt fra fødselen av får guttebarna en større del av de materielle og ikke-materielle ressursene som er til rådighet. Der det er knapphet på mat, får guttebarna mer enn jentebarna. I vår del av verden får de i stedet dyrere julepresanger! Gutter får oftere skolegang. Der alle barn går på skole, får guttene mest av lærernes tid og oppmerksomhet. Menn stiller med forsprang i kampen om bra og godt betalte jobber, og i kampen om posisjoner i politikk og foreningsliv. De får personlige tjenester utført for seg i hjemmet, og de nyter godt av en omsorg i voksen alder som om de fortsatt var barn. I privatliv og i offentlig liv er det menn som blir gjenstand for mest oppmerksomhet. Og menn stiller premissene for samhandling med kvinner, i alle sammenhenger
Samtidig er menn i det arbeidende folket ofre for klasseundertrykking. I den fattige delen av verden er denne av en sånn karakter at det går direkte på livet løs. I vår del av verden utbyttes de og undertrykkes de, brytes ned av slit og helsefarlig arbeidsmiljø, passiviseres og gjøres til umælende stemmekveg, frarøves makta over sin egen klasseorganisasjon, fagbevegelsen, og kastes brutalt etter bruk når de ikke lenger er lønnsomme nok.
Helhetlig sett har mennene i det arbeidende folket interesse av å forene seg med sine kvinnelige klassefeller for å styrte borgerskapets herredømme. Men det er vanskelig å forene seg med dem en undertrykker, både fordi en har vanskelig for å se dem som «verdige» alliansepartnere, og fordi alliansen krever at en må oppgi privilegiene sine et stykke på vei. Kvinneundertrykkinga splitter det arbeidende folket, og gjør det til en mindre farlig fiende for borgerskapet.
Men ikke bare det. Gjennom kvinneundertrykkinga får borgerskapet hjelp av mennene i det arbeidende folket til å holde halvparten av det samme folket nede. Dette gjør det vanskeligere for den kvinnelige delen av det arbeidende folket å reise seg, og det gjør det vanskeligere for den mannlige delen å reise seg, for de øder kreftene sine på å holde sine kvinnelige klassefeller under seg. Den amerikanske feministen Bell Hooks har sagt det slik (1981):
«Menn blir oppmuntra til å konsentrere seg på en helt sykelig måte om kvinnen som fienden. Det skjer for at menn blindt skal tillate at de virkelig mektige umenneskelige kreftene i det amerikanske samfunnet daglig fratar dem menneskeverdet deres. De som skaper amerikansk kapitalisme har gjort sexismen til en vare som de kan selge, samtidig som de hjernevasker menn til å føle at personlig identitet, verdi og verdighet kan vinnes gjennom å undertrykke kvinner. På denne måten holder patriarkene mannfolk under støvelen.»
Og sist, men ikke minst, kvinneundertrykkinga gir den mannlige delen av det arbeidende folket en «trollsplint i øyet». De overtar en del av borgerskapets menneskesyn og verdier, og blir ute av stand til å gjennomskue kapitalismens fornedring og undertrykking av mennesker i sin fulle djubde.
Arbeiderklassen og fagbevegelsen i Norge har en lang og tragisk historie med splittelse mellom kvinner og menn. Også på dette området tar motsetninga mellom kjønnene først helt åpne former, mens den seinere opptrer på en mer tildekket måte.
Typografene var pionerer når det gjelder fagorganisering her i Norge. Men det var også i den grafiske bransjen at en av de første og bitreste kampene mellom kvinnelige og mannlige arbeidere utspilte seg. Det gjaldt kampen mellom settersker og typografer. (Framstillinga nedenfor bygger på Andersgaard, 1977.)
Setterskene var ufaglærte og lavtlønte. De ble brukt av trykkerieierne til å presse lønna ned (også på den tida visste kapitaleierne å utnytte «det kvinnelige»). Men setterskenes lønn og arbeidsforhold var likevel såpass mye bedre enn i typiske kvinneindustrier at setterskene var innstilt på å slåss for å beholde arbeidsplassene sine.
Denne kampen kom langt på vei til å rette seg mot de mannlige arbeidskameratene, typografene. Typografene reagerte nemlig på setterskenes rolle som lønnspressere med å prøve og få kvinnene ut av bransjen. I 1902 skrev f.eks. redaksjonen i typografenes fagblad (gjengitt etter Andersgaard, s. 38):
«Det er de beskjørtede, der skaber slige forhold (arbeidsforhold, A.s anm.) – det kribler og kravler af dem i alle fuger i Gutenbergs hellige haller /... / Der er stor efterspørsel efter tjenestepiger, saa jentene behøver ikke at sulte, om de lægger vinkelhagen bort. Men for oss mandfolk er det værre! Faa af os kan koge og skure, hvad vi nu vistnok blir nødt til at lære os; for enden vil nok bli den – hvis der da ikke blir nogen forandring i de nuværende forhold – at vi faar det lidet opbyggelige syn, at sætterne staar ved komfyren, mens hustruen og døtrene arbejder ved kassen.»
Dette var riktignok ikke den eneste oppfatninga som kom til uttrykk hos de mannlige typografene. I perioder dominerte et annet syn, sosialistenes syn. Det var påvirket av Marx og Engels linje fra Internasjonalen, og gikk ut på at kvinnenes lønnsarbeid var et samfunnsmessig framskritt. Det var ikke kvinnene som måtte bekjempes, men det kapitalistiske systemet som gjorde at kvinner ble brukt som konkurrenter til menn. Denne linja fikk også praktiske konsekvenser, og det ble oppnådd midlertidig enhet mellom typografer og settersker. Men setterskene bevarte hele tida en djup mistenksomhet overfor de mannlige typografene. Ett uttrykk for dette var at setterskene, i motsetning til organiserte arbeiderkvinner for øvrig, gikk mot kravene om særvern for kvinner, som de så på som et middel til å svekke kvinnene i konkurransen om jobbene.
Det mest kjente, og bitre eksemplet på splittelsen mellom mannlige og kvinnelige arbeidere, er striden om gifte kvinners rett til arbeid i mellomkrigstida. I 1925 fatta LOs fagkongress følgende vedtak (alle sitater gjengitt etter Lønnå, 1977, s. 151):
«Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og deres tillitsmenn, å motarbeide at det, i sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens, at både mann og hustru tar fast arbeide.»
For å «sikre» sine egne arbeidsplasser i vanskelige tider, gikk altså de mannlige arbeiderne som fulgte den sosialdemokratiske LO-ledelsen linje, sammen med arbeidsgiverne mot kvinnene. At dette var mulig skyldtes nok at de fleste arbeidere ikke oppfattet det som om de skulle sikre «mennenes arbeidsplasser», men derimot «familienes eksistens». Den gifte kvinnens status, ikke som sjølstendig økonomisk person men som vedheng til familien, var så selvfølgelig at de færreste satte spørsmålstegn ved at de kvinnelige arbeiderne skulle ofres.
Ifølge Lønnås framstilling var noe av bakgrunnen for vedtaket i 1925 at LO-flertallet var redde for kommunistenes linje i kampen mot arbeidsløsheten. Denne linja gikk ut på å gjennomføre aksjoner på arbeidsplassene. «I denne situasjonen kunne vedtaket om å motarbeide de gifte kvinners yrkesarbeide for noen arbeidere bli stående som et alternativ til resignasjonslinjen, mens ledelsen kunne godta det som et ufarlig forsøk på handling,» sier Lønnå (s. 155).
At samarbeidet med arbeidsgiverne var helt bevisst fra en del sosialdemokratiske tillitsmenns side, viser dette innlegget, som ble holdt av formannen i Chokolade- og sukkervarearbeidernes forening i 1932 (linja med å stenge gifte kvinner ute hadde vært praktisert i hans forening siden 1926):
«Vår største styrke i dette spørsmål er nemlig, at når det gjelder andre krav som vi skal ha gjennomført, møter vi den største motstand hos vår arbeidsgiver. Men i dette spørsmål våger jeg å påstå at her er forholdet omvendt, da arbeidsgiveren i dette spørsmål må innrømme, og har innrømmet, at her står vi overfor et samfundsspørsmål som vi i første rekke må ordne med.»
Å få de gifte kvinnene ut av arbeid, ville ifølge Lønnå hatt liten praktisk innvirkning på arbeidsløsheten blant menn. I 1930 viste folketellinga at det var 101.568 arbeidsløse i landet. De gifte kvinnene det kunne være aktuelt å si opp, var 2.000–3.000. Gifte kvinner utgjorde en svært liten del av arbeidsstyrken. Dessuten var en god del i jobber der det ikke var aktuelt å erstatte dem med menn, som f.eks. jordmødre og vaskehjelper.
Var LO klar over dette? Lønnå viser i hvert fall at debattantene i Oslo bystyre var klar over at den praktiske betydninga var minimal, når bystyret i 1928 vedtok at gifte kvinner ikke skulle ansettes i kommunen, og at gifte kvinner måtte gå først når det ble snakk om innskrenkninger. Vedtaket ble fatta med DNAs og en del av Høyres stemmer.
Hvorfor gikk de så inn for et vedtak som de visste ikke ville få særlig praktisk betydning for å avhjelpe arbeidsløsheten blant menn? Lønnå refererer hvilken type argumenter som ble brukt i debatten. Arbeiderbladet skrev for eksempel:
«Det har hendt at fruerne er kommet kjørende til sine stillinger i mannens private bil. /... / Dette forhold har vakt megen og berettiget harme blant alle de arbeidsledige forsørgere.»
Forslagsstilleren i bystyret begrunnet forslaget sitt med at gifte kvinner ikke trengte arbeidet sitt. Når de likevel var i arbeid virket det «... sårende og tungt for de mange bra mennesker som sliter for matbiten og ikke får anledning til å arbeide».
Vedtaket i Oslo bystyre hadde altså en reint symbolsk betydning. Et typisk eksempel på at ei gruppe mennesker får rollen som syndebukk, og dermed avleder misnøyen fra de virkelige årsakene. Den praktiske konsekvensen ble at DNA skjermet det kapitalistiske systemet ved å rette raseriet mot gifte kvinner, som var umoralske nok til å arbeide sjøl om de hadde en «forsørger». Fordi folk med egne øyne kunne se fattigdommen og nøden, fordi kvinnens rolle som «forsørget» var så selvfølgelig, og fordi de ble budt få andre klare handlingsalternativer, ble angrepet på de gifte kvinnene akseptert. Av DNAs kvinner ble det krevd at de gikk inn i denne syndebukkrollen i solidaritet med sine mannlige klassefeller. Wiig (1984, s. 53) siterer Einar Gerhardsen, som i 1983 uttalte følgende:
«Jo, Werna måtte slutte i jobben da vi giftet oss i 30-årene. Hun hadde en god og fast jobb i Samvirkelaget, og hun hadde nok ikke lyst til å slutte. Hun ble heller ikke sagt opp. Men det var utenkelig at hun kunne fortsette i jobben, hun som var gift med en av partilederne. Mann og kone skulle ikke begge ha jobb når arbeidsløsheten var så stor.»
Utover i 30-åra foregikk det en hard strid i LO og DNA om gifte kvinners rett til arbeid. Ikke minst begynte arbeiderkvinnene sjøl å ta til motmæle. Endelig, i årsskiftet 36/37 slo det motsatte synet av 1925-vedtakets igjennom, og det ble fatta et nytt vedtak, der det het at «... retten til arbeid skal være lik for alle, menn og kvinner, enten de er gifte eller ugifte». Men heller ikke dette vedtaket tok noe prinsipielt oppgjør med linja fra 1925. Når en ikke lenger gikk inn for å stenge gifte kvinner ute fra arbeidslivet, var det fordi tidene var blitt noe bedre, og det ikke ble sett på som nødvendig.
Motstanden mot gifte kvinners yrkesarbeid var altså ikke forsvunnet. Den dukket opp igjen med den tyske okkupasjonen. Et stort forbund som Handel og kontor, med mange kvinnelige medlemmer, permitterte de gifte kvinnene som arbeidet i organisasjonen allerede 9. april. Og i juni 1940 fattet representantskapet i LO følgende vedtak:
«Representantskapet vil peke på fordelingen av de arbeidsmuligheter som er til stede slik at oppsigelser av arbeidere mest mulig kan unngås. Det gjelder innskrenking av overtids- og akkordarbeid, dobbeltstillinger og forholdene der flere medlemmer av en familie er i alminnelig godt lønnet arbeid.
I disse overmåte vanskelige spørsmål må de enkelte fagforeninger treffe sine avgjørelser under hensyntagen til økonomisk evne og alminnelig solidaritetsfølelse.»
Seinere på året fulgte LO opp med praktiske retningslinjer for hvordan en skulle gå fram når gifte kvinner skulle presses ut av arbeid.
Etter krigen er det, så vidt jeg kjenner til, ikke blitt gjort denne typen vedtak i LOs organer. I etterkrigstida var da også forholdene svært annerledes. Det var stort behov for arbeidskraft til gjenoppbygginga av landet, uten at det førte til noen alvorlige forsøk på å få kvinner ut i lønnsarbeid. (Se Wiig, 1984.) Tvert imot, 50-åra var den hjemmeværende husmoras glansperiode.
Men ideologien om at gifte kvinner bare hadde en betinget rett til arbeid, var ikke død. Det viser historia om streiken på Våler Skurlag i 1975, den eneste «ville» streiken jeg kjenner til som har hatt bedriftsledelsens fulle støtte!
Våler Skurlag var en trelastbedrift der det jobbet både menn og kvinner. Våler Skurlag var eid av Norske Skogindustrier, landets største skogindustrielle foretak. I 1975 hadde konsernet 2.800 ansatte og ei omsetning på nærmere 1 milliard. Norske Skogindustrier omfattet 12 produksjonsenheter og 21 industribedrifter innen treforedling, cellulose, sponplater og trelast. På Våler Skurlag hadde ledelsen funnet ut at den skulle innføre noen nye maskiner som ville gjøre 13 arbeidere overflødige. Våler Skurlag var en nøkkelbedrift i Våler, det fantes lite annet arbeid å få i bygda. Alternativet for de oppsagte var arbeidsløshet eller pendling. Hva skjedde? Jo, de mannlige arbeiderne gikk til streik for å tvinge igjennom at det var kvinnene ved bedriften, ikke mennene, som skulle bli sagt opp. Begrunnelsen var den klassiske: at mennene var familieforsørgere og trengte jobbene bedre (flere av kvinnene var riktignok enslige forsørgere).
Bedriftsledelsen støttet de mannlige arbeiderne. Slik forteller f.eks. nestformannen i «aksjonskomiteen» blant de mannlige arbeiderne (Schau & Aakerholt, 1978, s. 86):
«Sp.: Møttes dere ofte? I arbeidstida?
Sv.: Hver dag – mesteparten av dagen. En del sammen med klubbledelsen og en del alene. Vi fikk full lønn under dette.
Sp.: Hvordan så bedriftsledelsen på dere? Hvordan reagerte de på streiken?
Sv.: De mente den var fullt berettiga.»
Konflikten ved Våler Skurlag vakte stor oppsikt. Da LO grep inn, ble resultatet etter forhandlinger at ansiennitetsprinsippet skulle følges ved oppsigelsene. Noen menn, og noen kvinner måtte gå.
Resultatet kunne sjølsagt blitt et annet dersom de mannlige arbeiderne ved Våler Skurlag i utgangspunktet hadde reist kampen mot bedriften for å hindre oppsigelser, i stedet for å rette den mot kvinnene. Norske Skogindustrier var et stort og rikt konsern, som ikke ville hatt noen problemer med å opprettholde de 13 arbeidsplassene på Våler Skurlag. Nå ble resultatet en konflikt mellom kvinnelige og mannlige arbeidere, i stedet for en konflikt mellom arbeiderne og bedriftsledelsen. Og bedriften fikk sitt hovedmål igjennom: Innskrenkninger i arbeidsstyrken.
I 1986 hadde vi den såkalte «Hillesland-saken». 4 kvinner på en liten bedrift på Karmøy fikk sparken av «sosiale grunner», de var gift og forsørga og kunne dermed klare seg uten jobb. Ansiennitetsreglene ble satt til side. De fire kvinnene tok opp kampen, og førte saka si helt til Høyesterett, der de tapte. Oppsigelsen av Hillesland-kvinnene lå innafor rammene av bedriftens styringsrett.
Rettstilstanden i Norge på dette punktet er altså svært tvetydig nå i 1987: På den ene sida har vi likestillingsloven. På den andre sida har vi en høyesterettsdom som definerer bedriftens styringsrett slik at det i praksis blir lovlig å si opp kvinner fordi de er gift og «forsørga».
Dette er skremmende nok. Like skremmende er fagbevegelsens tafatthet og manglende engasjement i Hillesland-saka. LO-ledelsens holdning var at saka ikke var deres bord, siden de 4 kvinnene ikke var fagorganiserte på det tidspunktet de ble oppsagt! Hillesland-kvinnene fikk en del støtteuttalelser og penger fra klubber og foreninger, men reaksjonene på høyesterettsdommen var svært tam. En rekke store fagforbund hadde landsmøter den høsten dommen falt, men bare Norsk Kommuneforbund tok saken opp og fatta et protestvedtak (etter initiativ fra AKP (m-l)-medlemmer blant delegatene). Det var aldri snakk om aksjoner eller større demonstrasjoner.
En annen sak som demonstrerer splittelsen mellom kvinnelige og mannlige arbeidere, er kampen for 6-timers-dagen. Det var den organiserte kvinnebevegelsen, ikke fagbevegelsen, som først gjorde kravet om 6-timers-dagen til en viktig kampsak. Men kvinnebevisste fagforeningskvinner fulgte raskt opp. 6-timers-dagen ble sett på som et middel til å styrke kvinnenes posisjon i arbeidsliv og samfunn: Som tidsnyttingsundersøkelsene viser, er tid et knapphetsgode for dobbeltarbeidende kvinner. Kortere arbeidsdag er nødvendig dersom kvinner flest skal ha mulighet til å jobbe full dag. Lik arbeidstid for kvinner og menn gir også kvinnene et bedre utgangspunkt for å slåss for lik fordeling av husarbeidet. Og kortere arbeidsdag må til for å skaffe kvinner fritid, og gi dem muligheter til politisk og samfunnsmessig deltaking.
Den sosialdemokratiske ledelsen i LO og i de fleste fagforbundene bekjempet kravet om 6-timers arbeidsdag fra første stund. Kravet ble systematisk satt opp mot lavere pensjonsalder og lengere ferie, og kvinnene som ville ha 6-timers-dagen, ble beskyldt for å være usolidariske. Blant vanlige mannlige fagorganiserte ble kravet om 6-timersdagen mottatt på forskjellige måter: med lunken velvilje, med manglende interesse eller med tilslutning til LO-ledelsen linje om at lavere pensjonsalder måtte prioriteres.
Det er ingen tilfeldighet at det er det sosialdemokratiske lederskapet i LO som hele tida har stått for de mest kvinnefiendtlige linjene. Dette betyr ikke at ikke slike linjer har grunnlag i deler (kanskje store deler) av den mannlige medlemsmassen. Men det er LO-ledelsen som systematiserer dem og gjør dem til politikk. Ut fra LO-ledelsens klassemessige tilhørighet og funksjon, er dette ikke noe å undre seg over. LO-ledelsen tilhører klassemessig borgerskapet, og har som funksjon å sikre klassefred for at kapitalistenes profittjakt kan pågå uforstyrret av motstand fra arbeiderne. Splittelse mellom kvinnelige og mannlige arbeidere svekker arbeiderklassen, og gjør det lettere å opprettholde klassefred og dermed borgerskapets herredømme. Når LO-ledelsen fremmer en slik splittelse, er det en naturlig del av den borgerlige politikken deres. Siden den mannlige delen av arbeiderklassen også har visse objektive fordeler av kvinneundertrykkinga, er det ikke så veldig vanskelig å få gjennomslag for denne politikken hos dem.
Flere utspill fra Jern og Metalls formann Lars Skytøen høsten 1986 illustrerer hvordan en ledende sosialdemokrat, som har sin basis i en i all hovedsak mannlig medlemsmasse, kjører fram den ene kvinnefiendtlige saken etter den andre. Et av Skytøens utspill dreide seg om arbeidstidsforkortelsen i offentlig sektor. Som kjent ble det vedtatt i tariffoppgjøret 1986 at arbeidstida skulle settes ned til 37 1/2 times uke. I offentlig sektor har mange arbeidstakere spisepausen inkludert i arbeidstida. Skytøen mente derfor (i likhet med arbeidsgiverne) at disse arbeidstakerne ikke skulle nyte godt av arbeidstidsforkortelsen. Skytøens argument var at vitsen med arbeidstidsforkortelsen var å skape likhet mellom arbeidere og funksjonærer. Dersom arbeidstidsforkortelsen ble gjennomført i offentlig sektor, ville funksjonærene likevel ha kortere arbeidstid.
I offentlig sektor jobber svært mange kvinner. En stor del av den kvinnelige delen av arbeiderklassen finner vi nettopp her, som underordnet personale i helseinstitusjoner, i rutinemessig kontorarbeid, i rengjøringsarbeid osv. Dette er Skytøens «funksjonærer». Ved å angripe deres rett til kortere arbeidstid, angriper han dem som trenger arbeidstidsforkortelsen mest.
I offentlig sektor finnes også et stort antall lavtlønte kvinner. Et annet av Skytøens utspill i 1986 dreide seg om lønnsveksten i offentlig sektor. Skytøen var redd for at offentlig sektor skulle bli «lønnsledende», noe som ville være i strid med prinsippene for en sunn økonomi.
Skytøens tredje utspill handlet om streikeretten. Skytøen hevdet at små, uansvarlige forbund ikke burde ha streikerett. Med bakgrunn i lønnsoppgjøret 1986 kan en kanskje gjette seg fram til hvilke forbund han hadde i tankene. Ett av dem var sikkert CAF, cateringansattes forbund, kvinneforbundet som streika for å bli lønnsmessig likestilt med de operatøransatte mannfolka. Et annet var kanskje lærerlaget, kvinnedominert det også, som både streika og protesterte høylydt mot tvungen voldgift da det ble vedtatt. Et tredje var muligens sjukepleierforbundet, også et kvinneforbund, også i streik i 1986.
Ingen av Skytøens utspill er i formen et angrep på kvinner. Men i innhold rammer de kvinner spesielt, fordi de retter seg mot kamper som har særlig stor betydning for kvinnene i arbeiderklassen og de laveste delene av småborgerskapet. Det samme skjer når det mannsdominerte Jern og Metall, som er først ute i lønnsoppgjørene, sikkert som amen i kjerka godtar et lavt generelt tillegg fordi de «tar det igjen i lønnsglidninga lokalt». Men Jern og Metalls lave generelle tillegg blir retningsgivende også for de lavtlønte kvinneforbunda, som ikke har sjansen til å oppnå noe særlig gjennom lokale forhandlinger.
I striden om gifte kvinners rett til arbeid i mellomkrigstida, ble kvinner skilt ut som noe særegent, og dette særegne ble brukt mot dem. I dag er LOs politikk prega av det motsatte: Det særegne ved kvinners stilling i arbeidslivet ignoreres, og deres spesielle problemer og krav overses. Siri Jensen (1986, s. 37) sier det slik:
«Kvinner usynliggjøres bak ord som arbeidstakere, lavtlønte, kommuneansatte. Kvinners situasjon er ikketema. Under ligger hele tida oppfatningen: Som arbeidstakere stiller vi alle likt. Skal kvinner inn, skal det ikke være noen spesialbehandling. De skal stille opp på de premissene som alt er lagt: Menns premisser. Harriet Andreassen ble i et 8. mars-intervju spurt om LO-ledelsen spesielt jobbet for kvinnenes interesser i forbindelse med 6-timers-dagen. Svaret er typisk: Vi jobber for våre medlemmer.»
«Vi jobber for våre medlemmer,» er imidlertid ikke noe nytt standpunkt i LO-ledelsen. Da striden om gifte kvinners rett til arbeid pågikk som verst, i 1936, ble det fra kvinnelige konfeksjonsarbeidere stilt forslag om å opprette et eget kvinneutvalg i LO. Dette ble avvist. En skulle ikke ha noen oppsplitting i «en kvinne- og en mannsorganisasjon, i landsorganisasjonen blir alle behandlet likt» (Lønnå, s. 166). Dette kunne altså LOs ledere si samtidig som de hadde som vedtatt linje å stenge gifte kvinner ute fra lønnsarbeid. Det går ei klar linje fra denne formen for «likhet» til kvinnesynet i dagens LO-ledelse. Når det å ta hensyn til det særegne ved kvinnene kan bety å styrke kvinnenes situasjon, ser en bort fra det særegne, og postulerer en «likhet» som usynliggjør kvinners spesielle problemer.
Det at borgerskapet har ledelsen i arbeiderklassens største og bredeste kamporganisasjon, fagbevegelsen, er ett av midlene til å opprettholde borgerskapets herredømme. Det inngår som et ledd i det borgerlige demokratiets «mjuke diktatur», som gjør det unødvendig å gripe til åpen vold og maktutøvelse. LO-ledelsens kvinnepolitikk må også ses i dette perspektivet. Å infisere arbeiderklassens egen organisasjon med mannssjåvinisme er en effektiv måte å splitte arbeiderklassen på, og å passivisere både kvinner og menn i kampen mot kapitalismen. Mannssjåvinismen er en integrert del av LO-ledelsens klassesamarbeidspolitikk og forsvar av det kapitalistiske systemet.
Dette er viktig å forstå, både for kvinner og menn. En undervurderer mannssjåvinismen i LO dersom en ser den først og fremst som sidrompa, gammaldagse gubbeholdninger. Et slikt syn kan også føre til at en sidestiller ledelsen og menige mannlige LO-medlemmer, som når 8. mars-toget i Oslo 1986 bar parolen «LO – en bremsekloss i kvinnekampen – knus gubbeveldet.» Riktignok finnes det mange menige mannlige LO-medlemmer som har like sidrompa gubbeholdninger som Lars Skytøen. Men det er forskjell på de objektive interessene til Lars Skytøen og de menige, mannlige medlemmene. Lars Skytøens gubbeholdninger er i samsvar med klasseinteressene hans. Slik er det ikke med de menige medlemmene.
Dersom en ikke ser LO-ledelsens spesielle rolle i å opprettholde og fremme mannssjåvinismen, blir det også vanskelig å jobbe for å bringe den organiserte kvinnebevegelsen og grunnplanet i fagbevegelsen nærmere hverandre, noe som har stor strategisk betydning for arbeiderklassen og kvinnene. En slik allianse er en trussel mot den borgerlige ledelsen i LO, og dermed mot ett av redskapene for borgerskapets herredømme.
Kvinneundertrykkinga gjør kvinner til et annet slag enn menn, en annen type ikke helt fullverdige mennesker. Dermed blir det også vanskelig for menn å oppleve fellesskap med kvinner og identifisere seg med dem. Slik svarer f.eks. en engelsk skolegutt når han blir spurt hvem i klassen han aller minst vil være lik (Stanworth, 1981):
«Gutteelev: Jeg veit ikke. La oss se (kikker gjennom kortene over medelevene sine). Ja, en av den grå massen, går jeg ut fra. De virker så anonyme. Antakelig en av de fnisende jentene, la meg plukke ut en. Linda, hun er ekkel. Ja, Linda.
Intervjuer: Er det fordi hun er ekkel?
Gutteelev: Nei, men hun virker så barnslig. Hun bidrar med lite i klassen. Hun står for alt jeg misliker.»
Dette er et typisk svar i Stanworths undersøkelse. Også norske unggutter har store problemer med å se positive egenskaper ved jenter. De har i det hele tatt problemer med å beskrive jenter som individer med bestemte egenskaper (Ericsson, Lundby og Rudberg, 1985, s. 53):
«Kåre: (Hva er det du liker ved jentene i gjengen?) Liker med jentene i gjengen? (Ja) Jeg vet ikke noe spesielt, jeg. Liker dem ikke noe spesielt. Dem bare er der. (Ja, er dem noe kule?) Ja, dem er ålreit, dem.»
«Ola: Liker? Nei, at dem bare er der. Nei, liker dem ikke noe spesielt. Jo, jeg liker dem, men ...»
Også for Kåre og Ola ser jentene ut til å være en del av den «grå massen». Jenter og kvinner blir utydelige som personer. De forsvinner bak en stereotyp kategori. Og denne kategorien tilskrives en rekke, i all hovedsak negative trekk (det er nok å minne om synonymordbokas lange ramse av skjellsord på oppslagsordet «kvinne»).
Hva skjer når mennesker blir visket ut som individer og i stedet blir del av en foraktelig «grå masse»? Myrdal (1986) gir et eksempel på det. Han siterer en episode fra Bertrand Russels sjølbiografi, der Russel og hans gravide kone Dora utsettes for pressefotografer i Yokohama. Russel skriver:
«I det øyeblikket ble jeg rystet av de samme ville lidenskaper som angloinderne må ha kjent under opprøret (i originalen «mutiny», J.M.s anm.) som hvite menn omgitt av en farget opprørsk befolkning må føle. Her lærte jeg meg å innse at driften til å beskytte sin egen familie mot å bli mishandlet av folk fra en fremmed rase, er den villeste og mest lidenskapelige følelse mennesket overhodet er i stand til å kjenne.»
På grunn av Russels rasistiske fordommer, blir pressefotografene i Yokohama ikke ganske enkelt plagsomme pressefotografer. De blir en utgave av «den gule fare», en truende, av-individualisert masse uten menneskelige trekk. Det opprøret eller «mytteriet» Russel sikter til i teksten, er sepoy-opprøret i India i 1857, et nasjonalt opprør mot engelsk kolonialisme, som ble slått ned med ufattelige grusomheter og massakrer. Men humanisten og pasifisten Russel identifiserer seg med de engelske morderne. De er personer for ham, dem kan han forstå. De indiske opprørerne er noe ikke-menneskelig, ikke-personlig, slik som de japanske pressefotografene i Yokohama.
Slike stereotyper, slik av-individualisering, skaper og opprettholder sosial avstand. Dette kan få fryktelige følger. Christie har analysert forholdet mellom fanger og fangevoktere i en konsentrasjonsleir for serbere i Nord-Norge under siste krig. Hva var forskjellen mellom de norske fangevokterne som ble mordere og fangemishandlere, og de som ikke ble det? En viktig forskjell lå i måten de oppfattet fangene på (Christie 1982, s. 67):
«Mest typisk var kanskje at de (mishandlerne) ikke kom fangene så nær at de opplevde dem som medmennesker. /... / De klarte ikke å se fangeatferden som et rimelig svar på en urimelig ytre situasjon. Fangene ble en grå masse med dels uforståelige, dels onde, dels farlige egenskaper. Bare en ting nyttet mot dem: Makt. De øvrige fangevokterne så noe mer. Litt etter litt ble fangene noe annet enn en masse, ett og annet menneskelig trekk trengte fram, de ble individer preget av en redselsfull situasjon. Men derved var det gjort. Hvor mennesket kom til syne, der kom fangevokterne under styring av sitt vanlige normsystem.»
Når ei gruppe mennesker blir en stereotyp, av-individualisert masse i andre menneskers øyne, blir det lettere å undertrykke dem og begå overgrep. Hvor langt denne mekanismen kan føre til at det «vanlige normsystemet» blir satt ut av kraft i forhold til kvinner, viser voldspornoen og særlig de såkalte «snuff-filmene» (som viser virkelige kvinnemord, ikke filmtricks). Disse filmene er det meningen at vanlige menn skal bli seksuelt opphisset av.
Men voldspornoen er bare et ytterpunkt i en lang rekke mer eller mindre grove overgrep, fysiske, psykiske og sosiale, som vanlige menn begår mot kvinner. De negative stereotypene om kvinner som kjønnsvesener gjør det lettere å begå slike overgrep. Det skapes sosial avstand til kvinner, kvinner blir noe det er vanskelig å identifisere seg med, deres situasjon kan en ikke leve seg inn i.
Å gjøre individer til ansiktsløse medlemmer av en stereotyp sosial kategori, kan sjølsagt også brukes som en slags forsvarsmekanisme i undertrykte klassers og gruppers kamp mot overmakta. «Male chauvinist pig» (mannssjåvinistisk gris) er en slik stereotyp som kvinnebevegelsen har skapt. Men de undertrykte har ikke samme definerende makt som undertrykkerne. I vårt samfunn er menn individer i langt større grad enn kvinner, kvinner er kjønn i langt større grad enn menn. Rousseaus synspunkt fra andre halvdel av 1700-tallet har ikke mistet all gyldighet:
«Mannen er mann kun i visse øyeblikk, kvinnen er kvinne hele sitt liv ... alt minner henne stadig om hennes kjønn.» (Se Viestad 1982.)
Jo mer menn i det arbeidende folket er preget av de negative stereotypene om kvinner som kjønnsvesener, jo nyttigere redskaper blir de til å holde kvinnene fra det samme arbeidende folket nede. Borgerskapet får slik vanlige mannfolk til å gjøre jobben for seg.
Da Peer Gynt besøkte Dovregubbens hall og skulle gifte seg med Dovregubbens datter, ville trollene gi han et lite snitt i øyet. Dette snittet skulle sikre at han sluttet å se verden med menneskeøyne, og i stedet så den fra trollenes perspektiv. Kvinneundertrykkinga påfører menn fra det arbeidende folket en slik «trollsplint» i øyet.
På kontoret mitt har jeg hengende to plakater. Den ene er Sonja Krohns plakat fra AKP (m-l)s kvinnekonferanse høsten 1986, «Vi eier morgendagen». Den andre er laga av tegneren «M» fra Klassekampen, foran et møte om «Mannsrollen i endring» arrangert av Kvinnefronten på Elverum, også høsten 1986.
Kunstnerne som har laga plakatene, har tilknytning til samme politiske miljø. Temaene de skal illustrere, har nær sammenheng, de er to sider av samme debatt. Men plakatene er vidt forskjellige i uttrykket.
Sonja Krohns plakat til kvinnekonferansen uttrykker stolthet, glede og styrke. Den viser en kvinne som reiser seg og strekker armene opp mot lyset, en kvinne som virkelig er seg bevisst at hun «eier morgendagen». «M»s plakat viser en på samme tid trist og latterlig mannsfigur. Han har et uttrykk i ansiktet som en sørgmodig sanktbernhardshund, og hele skikkelsen er i ferd med å krympe eller falle sammen til en våt flekk.
Jeg tror at de to plakatene gir et godt bilde av herskende sinnsstemninger i det politiske miljøet de er sprunget ut av høsten 1986. Kvinnene stormer fram, føler seg stolte og sterke. Mennene blir redde og usikre, føler at de krymper.
Dette sier noe om en viktig kilde til menns storhet og styrke i dette samfunnet. Kvinner bærer menns storhet og styrke på skuldrene (Ericsson, 1986):
«Menn nyter godt av kvinners praktiske arbeid for dem, at kvinner bruker hodet sitt til å tenke på alle dagliglivets små og store begivenheter, at kvinner omgås menn på en måte som hele tida gir menn signaler om at de er viktigst, at kvinner bygger opp under menns livsløgn, at kvinner støtter menn følelsesmessig, at kvinner vurderer sine handlinger ut fra hvilke konsekvenser det hun gjør og ikke gjør får for mannen, at kvinner ikke med selvfølgelighet mener de har rettigheter, det kommer an på hvordan andre blir berørt, at kvinner tar ansvar for at konflikter blir løst eller glatta over, uansett hvem som skaper dem. Fordi kvinner gjør alt dette, er det også mulig for mannen å utfolde en del av de positive egenskapene som han får bekreftelse på som mann: Han kan være interessert i «store» ting, fordi noen andre tar seg av de små, han kan være sjølsikker fordi noen alltid gir han bekreftelse på at han er viktig, han kan stå på sin rett, fordi andre viker, han kan snakke «rett fra levra» fordi noen andre tørker opp i konfliktene det skaper, han kan virke trygg og uavhengig, fordi noen hele tida automatisk trår til for å dekke behovene hans for støtte og omsorg.»
En endring i dette samspillet mellom kvinne- og mannsrollen kan skape en følelse hos menn av at grunnen svikter under dem. Noe av det sentrale ved selve identiteten som mann, er dessuten å ha makt over kvinner. Det motsatte av en virkelig mann, er en tøffelhelt. Tøffelhelten har ikke makt over kvinner.
Dagens mannsidentitet er avhengig av at kvinnene holdes nede. Så selvfølgelig og uproblematisk er dette i mange sammenhenger at familieterapeuter beskylder kvinner som etter deres mening tiltar seg for mye makt i familien, for å «fjerne ektemannens kjønnsorganer». Når mannen i sin tur tar igjen overfor kona, opptrer han slik at han «viser at han har testikler» (se Haley 1969, s. 114 og 117). Makta sitter altså i kjønnsorganene.
Bell Hooks (1981) gir en overbevisende (og hjerteskjærende!) analyse av hvordan dette virket i den svarte bevegelsen i USA på 60-tallet. Kampen mot rasismen, for de svartes rettigheter og menneskelige verdighet ble ifølge Hooks også en kamp for å styrke de svarte mennenes makt over «sine» kvinner. En del av fornedrelsen av den svarte mannen besto i at han ble fratatt retten til å herske over svarte kvinner, han ble «avmaskulinisert». Bell Hooks siterer forfatteren Richard Wright, som i novellen «Long Black Song» lar helten, som nettopp har drept en hvit mann, rope:
«De hvite har aldri gitt meg en sjanse! De har aldri gitt en svart mann en sjanse! Det er ikke noe i hele verden du kan ha i fred for dem! De tar landet ditt! De tar friheten din! De tar kvinnene dine! Og så tar de livet ditt!»
At mannssjåvinismen også kommer til uttrykk hos svarte menn, er i og for seg ikke noe å undre seg over. Mer tragisk er det når en bevegelse for frigjøring fra rasismen samtidig blir en bevegelse for å styrke svarte menns makt over ei anna undertrykt gruppe, kvinnene, slik Bell Hooks beskriver. Bell Hooks siterer også en annen forfatter, en av den svarte bevegelsens mest framtredende poeter, nemlig Amiri Baraka. I et avsnitt i skuespillet «Madheart» forherliger Baraka vold mot kvinner som et middel til å styrke den svarte mannens storhet og verdighet:
«Svart mann: Jeg kan få deg tilbake. Hvis jeg trenger det.
Svart kvinne (ler): Det trenger du, baby ... bare se deg rundt. Du får jaggu se å få meg tilbake, hvis du vet hva som er bra for deg ... det får du jaggu.
Svart mann (ser direkte på henne, tar noen skritt fram): Jasså, får jeg det? (en myk latter). Ja. Nå er vi der vi alltid har vært (snur seg plutselig og slår henne flere ganger på begge sider av ansiktet).
Svart kvinne: Hva?? Hva ... å kjære ... vær så snill ... ikke slå meg (han slår henne igjen, flere ganger).
Svart mann: Jeg vil ha deg, kvinne, som kvinne. Gå ned. (Han slår henne igjen.) Gå ned, underkast deg, underkast deg ... kjærligheten ... og mannen, nå og for alltid.
Svart kvinne (gråter, snur ansiktet fra side til side): Vær så snill, ikke slå meg ... vær så snill ... (Hun bøyer seg ned.) Årene har vært så lange uten deg, mann. Jeg har ventet ... ventet på deg...
Svart mann: Og jeg har ventet.
Svart kvinne: Jeg har sett deg bli fornedret, svarte mann, sett deg krype for hunder og jævler.
Svart mann: Og jeg har sett deg bli voldtatt av ville og udyr, og føde skittbleike unger med aper til fedre.
Svart kvinne: Du tillot det ... du kunne... ikke gjøre noe.
Svart mann: Men nå kan jeg det (han slår henne ... drar henne inntil seg, kysser henne dypt på munnen). Det er slutt på den driten, kvinne, du er hos meg nå, og verden er min.»
Avsnittet fra Barakas skuespill er gripende, rystende og tragisk. Det framstiller drømmene til en svart, militant mann som vil fri seg fra rasismens undertrykking og fornedring og forene seg i kjærlighet med den svarte kvinnen. Men hans storhet er avhengig av at hun underkaster seg. Og først når han har makt til å herske over henne, kan kjærligheten mellom dem oppstå.
Klarere kan «trollsplinten i øyet» knapt illustreres. Fordi det er så mange likhetspunkter mellom rasismens og kvinneundertrykkingas mekanismer og ideologi, blir det så åpenbart hvordan den svarte mannen i Barakas skuespill overtar herskernes verdensbilde: Verdighet og storhet er avhengig av at en har noen under seg. Hvordan kan virkelig frigjøring fra rasismens umenneskeliggjøring være mulig på et slikt grunnlag?
I vårt samfunn er det kanskje pornoen som aller klarest uttrykker menns drømmer om underkastende kvinner. Pornoen er blitt en storindustri og et mektig ideologisk redskap for å spre et fornedrende kvinnesyn. Når mange menn holder fast ved at kampen mot porno er en kamp mot seksualitet, sier det noe om «trollsplinten i øyet». At en blir stor og mandig gjennom å undertrykke og fornedre andre mennesker, kvinner, er så selvfølgelig at det er umulig å se det.
Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri, sa Marx. Han siktet til den engelske arbeiderklassens forhold til den undertrykte nasjonen Irland. Men borgerskapets frihetssyn er et annet: Bare den som undertrykker andre, kan sjøl være fri. Og borgerskapets frihet som klasse er nettopp bygd på undertrykkinga og utbyttinga av arbeiderklassen. Gjennom dette frir de seg fra det daglige slitet, og skaffer seg en materiell, kulturell og politisk frihet som er ukjent for flertallet av befolkninga.
Det er det samme frihetssynet som kommer til uttrykk i utsnittet fra Barakas skuespill: Bare den som har makt til å undertrykke andre, kan sjøl være fri. Og i vårt samfunn bygger en del av vanlige mannfolks «friheter» på undertrykking av kvinner.
Men det er en innskrenka og pervertert frihet, av en helt annen karakter enn den Marx snakker om. Problemet er at kvinneundertrykkinga bidrar til å overføre borgerskapets frihetssyn til arbeiderklassens menn, og gjør det vanskelig for dem å bryte med disse premissene. Slik styrker «trollsplinten i øyet» borgerskapets klasseherredømme.
Lenin skapte uttrykket «nyttige idioter». Med det mente han folk som lot seg bruke av andre i strid med de virkelige interessene sine. Under kapitalismen oppdras vanlige menn til å være nyttige idioter for herskerne, i den forstand at de lar seg bruke til å holde sine kvinnelige klassefeller nede.
Dette skjer ved at kvinneundertrykkinga gir vanlige menn en rekke objektive fordeler. Men disse fordelene kjøpes dyrt. De må betales med splittelse i arbeiderklassen. De må betales med at mannlige arbeidere, gjennom mannssjåvinismen i fagbevegelsen, hjelper borgerskapet til å beholde ledelsen i deres egen kamporganisasjon. De må betales med sosial avstand mellom kvinner og menn i det arbeidende folket. Og de må betales med at menn blir hengende fast i borgerskapets menneske- og frihetssyn, de får en «trollsplint» i øyet som gjør det vanskelig for dem å se at et frigjørende samfunn må bygge på helt andre premisser enn det nåværende. Gjennom alt dette undergraver menn i det arbeidende folket sine egne klasseinteresser.
Det er sjølsagt kvinner som betaler den største prisen for kvinneundertrykkinga. Men mannfolk betaler også. Bell Hooks har sagt et slik:
«Å være undertrykker er like fornedrende og umenneskeliggjørende som å være offer. Patriarkatet tvinger fedre til å oppføre seg som monstre, oppmuntrer ektemenn og kjærester til å bli voldtektsforbrytere i forkledning, det lærer brødrene våre å skamme seg over at de bryr seg om oss, og nekter alle menn det følelseslivet som kunne vært en sjølbekreftende kraft i livet deres. Den gamle oppfatninga av patriarken som en som fortjener respekt og ære, har forlengst overlevd seg sjøl i den utvikla, kapitalistiske verden. Patriarkatet er ikke lenger noe annet enn en undertittel under den imperialistiske kapitalismen, som er det dominerende systemet. Som patriarker tjener ikke menn familiene sine og lokalsamfunnet sitt, de tjener ganske enkelt statens interesser.»
På denne bakgrunnen blir «M»s plakat til mannsrollemøtet på Elverum dobbelt trist, uansett hvor humoristisk den er. Bildet av mannen som krymper seg for kvinnebevegelsens frammarsj viser hvordan vårt samfunns kjønnssystem stenger for utsynet og gjør det vanskelig å forestille seg en ny måte å være mann på som er frigjørende for begge kjønn. Mange menn opplever det slik at de har det lite lystelige valget mellom å være en undertrykker og å være et null. I eksperimenter med slike «avoidance–avoidance»-konflikter, som psykologene kaller det (valg mellom to negative alternativer) blir forsøksdyra gjerne stående på stedet hvil, inntil den grumme eksperimentator gir dem et elektrisk sjokk som er enda mer smertefullt enn de to ubehagelige alternativene. For en del menn føles kanskje kvinnebevegelsen som et slikt elektrisk sjokk. Det er en utfordring, både til kvinner og menn som ønsker å slåss mot det nåværende kjønnssystemet, å befri mannen fra denne tvangsmessige «valg»-situasjonen. Dette kan bare skje gjennom praktisk kamp som gjør det mulig for mannfolk å oppleve at de ikke bare har privilegier, men også atskillige tunge lenker, å miste.