«I det fuktige kjøkkenet arbeider Anna aleine. Mazie ligger i svettende søvn i det hete soverommet. Jimmie og Jeff ligger under kjøkkenbordet. De utslitte kroppene deres, det fuktige håret som klistrer seg til de svette pannene, får dem til å likne på druknende barn. Ben sover halvveis, det stakkars hivende brystet hans strever med å puste. Bess har slått seg til ro i ei korg på en stol, der Anna kan sprute vann på henne hvis hun sutrer, og prøve å lindre heteutslettet med en våt svamp. Den siste omgangen med syltetøy står på ovnen. Anna rører og skummer og skifter våte kluter på Ben, innimellom skreller og skjærer hun opp de fersknene hun skal hermetisere – to kasseroller til. Hvis bare alle sammen ville sove en stund! Hun begynner å synge lavt – jeg så et skip som seilte – som seilte på havet – hun blir klarere i hodet av det. Surret fra fluene og Bens hivende pust er svært tydelig i den tunge, stillestående lufta. Bess begynner å sutre igjen. Så, så Bessie, så, så, hun stopper for å stryke med svampen over de væskende sårene på den vesle kroppen. Så, så. Skumme, røre, risle vann over Bess, skrelle og skjære, stryke med svampen, skumme, røre. Hvert sekund nå er syltetøyet ferdig og kan ikke vente. Skal hun vekke Jimmy og be han blåse på ei fjær for å holde Bess rolig? Nei, han vil våkne opp og være grinete, han er bare en baby sjøl, la han sove. Skumme, røre, risle vann, skifte våte kluter på Ben, skrelle og skjære, stryke med svamp. Denne gangen lindrer det ikke – kroppen til Bess blir stiv, hun knytter nevene, begynner å hyle av fortvilelse akkurat idet syltetøyet koker. Det er ikke noe annet å gjøre enn å ta Bess opp, plassere henne på hofta (så, så), og skumme og helle frenetisk med den ene, ledige handa. Krukka blir helt i, blir korket og forseglet, alt med ei hand og med Bess på hofta.
Knærne til Anna begynner å skjelve. Nei, hun tør ikke sette seg. Du vet at hvis du setter deg ned, vil du aldri klare å reise deg igjen. Et av syltetøyglassene har sprukket, det drypper på golvet, må tørkes opp, og Bess må fortsatt trøstes. Hysj, hysj, du vekker alle de som sover, så, så, hun setter henne på den andre hofta, stryker henne med svampen igjen, og stryker sitt eget svette ansikt også. Så, så, stakkars baby. Ømheten blander seg med en utslitt og overveldende trang til å være ferdig, å sette Bess ut på gårdsplassen der hun kan hyle og hyle utenfor hørselsrekkevidde, så Anna kan være fri til å dynke seg med rennende vann, glemme hermetiseringa og ungene og synke ned i en stol, legge panna på bordet og ikke gjøre noen ting.»
Tillie Olsens skildring av arbeiderkona Annas husarbeid i 30-åras USA (Yonnondio, 1980) kan få hvem som helst til å bli utslitt. Den situasjonen hun skildrer, der sylting og hermetisering skal gjøres unna samtidig som syke og sutrende barn krever det meste av oppmerksomheten, har en egen, oppslitende kvalitet som er spesiell for arbeidet i hjemmet. Moderne kvinner med få barn i lettvinte hjem, som aldri har slitt på samme vis som Tillie Olsens Anna, kjenner seg likevel igjen i akkurat dette.
Kvinner har levd, og lever, med husarbeidet som en høyst merkbar del av livet sitt. Men denne delen av livet har ikke hatt noen viktig plass i økonomisk og politisk teori. Heller ikke i marxismen, som nettopp er en teori som analyserer arbeidet og arbeidets skjebne i det kapitalistiske utbyttersamfunnet. I «Yonnondio» løper to scener parallelt på slutten av boka: Den ene er skildringa av Annas sylting og hermetisering, som jeg har gjengitt ovenfor. Den andre beskriver slitet til Annas mann, Jim, på det store slaktehuset der han jobber. Marxismen har interessert seg for Jim på slaktehuset, men mindre for Anna på kjøkkenet.
Den nye kvinnebevegelsen førte imidlertid til at nye teoretiske problemer ble satt på dagsorden, også av marxister. Ett av disse problemene dreide seg om husarbeidet: Hvordan skulle det ubetalte hus- og omsorgsarbeidet plasseres innafor et marxistisk begrepsapparat? Hvilken rolle spilte husarbeidet for å opprettholde den kapitalistiske produksjonsmåten? Og hva betydde husarbeidet (som i all hovedsak utføres av kvinner) for kvinnenes klassemessige stilling og rolle i klassekampen?
Slike spørsmål hadde mannlige marxister sjelden vist noen djup interesse for. Det sier noe om hvor sann marxismens tese er: Det er vår samfunnsmessige tilværelse som bestemmer tenkninga vår, ikke omvendt. Husarbeidet var ingen sentral del av menns samfunnsmessige tilværelse, marxister eller ikke.
For kvinner var og er det annerledes. Riktignok er det stor forskjell på hva dagens kvinner og deres oldemødre hadde å stri med. Likevel har industrialiseringa og det teknologiske framskrittet hatt forbausende liten innvirkning på omfanget av husarbeidet. Tillie Olsen klager i boka «Silences» (1980) over «en pinefullt langsom avskaffing av dette teknologisk og sosialt avlegse, menneskeforbrukende slitet», og hun observerer at atombomber ble produsert for den første automatiske vaskemaskina. I et verk om husarbeidets historie i Norge skriver Avdem og Melby (1985, s. 182):
«Husmorens historie er full av tvetydigheter og motsetninger. Allerede Eilert Sundt registrerte dette da han reiste rundt i landet og konstaterte spede endringer i huslivet omkring 1850: «Ingen fordel på en kant uden tab på en anden, intet fremskridt i stellet, uden at det koster,» oppsummerte han. Selv til lettelsene knytter det seg tvetydigheter. Husarbeidet krever mindre fysisk slit i dag enn for over hundre år siden, det er åpenbart. Men kravet til standard har lett for å øke med lettelsene. Husmoren har i dag færre barn, men må leve opp til større krav til omsorg og stell for hvert enkelt av dem. Hun har lett tilgang på varmt vann og såpe, har lettstelte gulv og begrenset plass, men kravene til renholdet har økt. Maten er enklere å få tak i, og tilberedingen foregår på praktiske og lettstelte kjøkkener, men husmoren i dag stilles overfor krav om variert kosthold og kompliserte retter som var ukjente for husmødrene på 1800-tallet.
Forandringene står sentralt i husarbeidets historie. Den historien vi har fulgt kan ses som en illustrasjon på den økonomiske utviklingen landet har gjennomgått fra et bondesamfunn til et moderne industrisamfunn, men vi kan samtidig skimte stabilitet trass i gjennomgripende samfunnsendringer. Arbeidet utføres innenfor hvert hushold, og det setter rammer for mekanisering og effektivisering. Omsorg, praktisk og følelsesmessig administrasjon av en familie, kan vanskelig rasjonaliseres. Tendensen er tvert imot en annen: For de husmødrene som har tid nok, fyller oppgavene den tid som er til rådighet. Arbeidet synes uendelig og urasjonaliserbart, og tiden bestemmer arbeidet, ikke omvendt.»
Også for de husmødrene som ikke har «tid nok», men er i lønna arbeid, tar husarbeidet en stor del av dagen. En tidsnyttingsundersøkelse fra 1975, basert på data fra 12 land (Belgia, Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Frankrike, Vest-Tyskland, Øst-Tyskland, Ungarn, Peru, Polen, USA, Sovjet og Jugoslavia) gir følgende bilde (Women, a world report, 1985, s. 4): De mennene i lønnsarbeid som undersøkelsen omfattet, arbeidet gjennomsnittlig 49 timer i uka. De gjorde husarbeid i 11 timer, og hadde 34 timers fritid. Kvinner med lønnsarbeid arbeidet gjennomsnittlig 40 timer i uka. Husarbeidet tok 31 timer, og de hadde 24 timers fritid. Hjemmeværende husmødre gjorde lønnsarbeid en time i uka. De brukte 56 timer på husarbeid, og hadde 33 timers fritid. Nasjonale undersøkelser gjort noe seinere, viser ingen dramatisk endring av dette bildet. Scott (1984, s. 67) henviser til Heidi Hartmann, som i 1981 oppsummerte de seineste tidsnyttingsundersøkelsene i USA. Hun konkluderte med at kvinnene gjorde ca. 70% av arbeidet i hjemmet, mennene ca. 15%, og barna resten. Kona er i all hovedsak ansvarlig for barneoppdragelsen, mannens bidrag er omtrent det samme uansett familiens størrelse og øker ikke noe særlig sjøl om kona tar lønna arbeid. En kvinne som ikke er i lønna arbeid gjør minimum 40 timer husarbeid i uka, 30 timer hvis hun er i jobb. Tidsnyttingsundersøkelser fra land som Sverige og Norge viser omtrent det samme bildet. I 1980–81 brukte kvinner gjennomsnittlig 4,8 timer pr. dag til arbeid i hjemmet, menn 2,2 timer.
Slike tall gir et grovt bilde: de viser at det dreier seg om svære arbeidsmengder, og om arbeid som i all hovedsak blir utført av kvinner. Men det kan være vanskelig å tolke hva som egentlig ligger bak talla. Metoden i slike undersøkelser er vanligvis spørreskjema. Hva som kommer ut, bestemmes langt på vei av hvordan spørsmåla er konstruert. Noen kategorier er forholdsvis lette å definere: lage middag, vaske opp, rydde, vaske golv, gjøre innkjøp. Men hvordan definerer en «arbeid med barn»? Den norske tidsnyttingsundersøkelsen fra 1970–71 viste for eksempel at i familier der yngste barn var under sju år, brukte mennene gjennomsnittlig tjue minutter daglig til arbeid med barn, kvinnene gjennomsnittlig noe i overkant av to timer. Et resultat som kaller på undring. Hvor var barna resten av tida? La oss gå tilbake til Anna i starten av dette kapitlet. Hun sylter og hermetiserer, men samtidig driver hun et ganske omfattende «arbeid med barn», fordi barna er til stede, må trøstes og tas hensyn til, særlig fordi de er syke (at friske barn kan legge beslag på minst like mye oppmerksomhet, vet alle som har hatt små barn). Hva om Anna ikke hadde syltet og hermetisert, men satt seg ned for å lese ei bok, samtidig som hun altså strøk Bess med en våt svamp og skiftet våte kluter på Ben? Hadde det vært «fritid» eller «arbeid med barn» Er det «arbeid med barn» eller fritid når en ser på sitt favoritt-program på TV mens en sitter på golvet og bruker halve oppmerksomheten sin på å bygge lego-tårn sammen med fem-åringen? Svært mye av kvinners (og noen menns) liv er slik: så lenge barna er til stede, splittes oppmerksomheten, en del av den står alltid parat til å svare på signaler fra barnet/barna. Å være mor betyr å kunne forstyrres hele tida, sier Tillie Olsen (Silences, 1980).
Det er altså vanskelig å vite helt sikkert hva som skjuler seg bak talla fra tidsnyttingsundersøkelsene. Men det står fast at det ubetalte arbeidet i hjemmet har et voldsomt omfang. at dette ikke har påkalt større interesse tidligere, sier noe om den styrken usynliggjøring av kvinnene har i vårt samfunn.
Da den nye kvinnebevegelsen aktualiserte husarbeidet som et politisk tema, skjedde det i første rekke på det praktiske planet: Det ble stilt krav om samfunnsmessige tilbud (særlig barnehager) som kunne avlaste kvinnene, og det ble stilt krav om at arbeidet i hjemmet skulle deles likt mellom kvinner og menn. Dette siste fikk en del menn til å hevde at husarbeid var et slags pseudoarbeid: urasjonelt og unødvendig arbeid som først og fremst tjente til å tilfredsstille kvinners nevrotiske trang til å føle seg som gode mødre og husmødre (for en humoristisk framstilling av dette synspunktet, se Dag Solstad, Klassekampen 24/12 1986). Slike argumenter kan ha atskillig for seg. Men som en samfunnsmessig analyse av husarbeidets betydning for den kapitalistiske produksjonsmåten, holder de sjølsagt ikke mål. Forklaringa på husarbeidets enorme omfang og fortvilende overlevelsesevne må søkes i andre forhold enn kvinnenes gåtefulle psyke.
Husarbeidet er i vårt samfunn del av det arbeidet som må gjøres for at arbeidskrafta skal kunne stille på jobb fra dag til dag, og for at nye generasjoner arbeidere skal leve opp, og leve opp på en måte som gjør det mulig for dem å fungere i det kapitalistiske samfunnet. (Når jeg i fortsettelsen snakker om husarbeid, mener jeg alt ulønna arbeid som foregår i hjemmet, også omsorgen for, og oppdragelsen av barn.)
Sett fra en slik synsvinkel, er det kanskje ikke så rart at omfanget av husarbeidet ikke har gått mer ned enn det har. Kravene til arbeidskrafta har økt (tenk på hvor mye lenger skolegang vi har nå enn for 100 år siden), noe som også påvirker omsorgs- og sosialiseringsarbeidet i familien. Det «historiske og moralske elementet» ved arbeidskraftas verdi, som gjør at vi nå har helt andre standarder for hva som er «livsnødvendigheter» enn tidligere, innvirker også på de «livsnødvendighetene» som husarbeidet er ansvarlig for. Å spise fra ei stor grautgryte, med ei grautskje som ble plassert i en sprekk i veggen fra måltid til måltid, ville neppe tilfredsstille dagens mennesker. Det skal være ulik type mat til hvert måltid, det skal være både poteter, grønnsaker og fisk, det skal være reint bestikk for hver gang. Den tida det tar å sørge for alt dette, blir kanskje ikke så mye kortere enn den tida det tok å koke opp grautgryta. Det kan også være andre, mer ideologiske elementer som bidrar til å opprettholde omfanget av husarbeidet. Dette skal jeg komme tilbake til seinere.
At husarbeidet er nødvendig for at arbeidskrafta skal kunne stille på jobb fra dag til dag, og for å fostre opp nye generasjoner arbeidere, har vært et felles utgangspunkt i det meste av den marxistiske «husarbeidsdebatten». Men hvordan skulle husarbeidet egentlig forstås? Det tar jo ikke form av kapitalistisk lønnsarbeid, og er dermed vanskelig å presse inn i «skjemaet».
Ett standpunkt, som her hjemme ble forfekta av Øystein Holter (1982) gikk i korthet ut på følgende: Det ubetalte hus- og omsorgsarbeidet som kvinner utfører i familien, øker den mannlige arbeidskraftas verdi. Kvinnens hus- og omsorgsarbeid er nemlig et ledd i produksjonen av mannens arbeidskraft, det er en del av det arbeidet som er nedlagt i den varen mannen bringer til arbeidsmarkedet. Det arbeidet kvinnen gjør med å stelle for mannen i hjemmet, øker dermed verdien av mannens arbeidskraft. Når mannen får betalt det arbeidskrafta hans er verd, er det altså kvinnen som i hjemmet har skapt en del av den verdien. Men det er mannen som disponerer over den, som sin lønn. Han tilraner seg verdi som andre (kvinnen) har skapt. Forholdet mellom mann og kvinne i familien er altså en variant av det kapitalistiske utbyttingsforholdet. Internasjonalt ble et liknende standpunkt forfektet bl.a. av Mariarosa Dalla Costa (1972).
En besnærende tanke. Det brysomme husarbeidet fikk en tilsynelatende logisk plass innafor et marxistisk begrepsapparat, og motsigelsen mellom kvinner og menn i familien fikk et klart materielt grunnlag. Men den ble samtidig en antagonistisk motsigelse. Og det måtte stå som et forholdsvis åpent spørsmål om den mannlige delen av arbeiderklassen hadde strategisk interesse av å stille seg sammen med kvinnene mot borgerskapet, eller sammen med borgerskapet mot kvinnene.
Dalla Costa og Holter «løste» altså problemet med husarbeidets plass ved å si at arbeidet i hjemmet inngikk i den kapitalistiske vareproduksjonen, og at husarbeidet er vareproduserende arbeid – det produserer varen arbeidskraft.
Opp mot dette hevdet andre (se Heen 1982) at kvinnens ubetalte arbeid i hjemmet ikke er vareproduserende arbeid, og at husarbeidet ikke inngår som en del av den kapitalistiske vareproduksjonen. Det betyr imidlertid ikke at det som foregår i «hjemmesfæren» er uten økonomisk betydning. Arbeidet i «hjemmesfæren» er med på å bestemme betingelsene for den kapitalistiske vareproduksjonen, bl.a. ved å innvirke på hvor dyrt eller billig arbeidskrafta må kjøpes. Heens syn var at kvinnens ubetalte arbeid i hjemmet ikke bidro til å øke verdien av mannens arbeidskraft, men tvert imot til å holde den nede. Heen bruker bl.a. følgende eksempel (s. 94):
«En del av den afrikanske arbeiderklasse tilhører hushold der produksjon av mat er en del av de reproduktive funksjonene som foregår i husholdet. Konene driver med andre ord jordbruk. Dette jordbruket kan variere i omfang. Det kan være såpass omfattende at kona forsørger seg selv og delvis mannen via denne reproduksjonen. Det betyr i så fall at de lønnskostnader kapitalisten må ut med er mindre enn om kona ikke hadde bidratt. Kona gjør ubetalt arbeid som fører til at mannens lønn (= reproduksjonskostnader for kapitalen) blir lavere enn de ellers hadde blitt. Verdien av mannens arbeidskraft blir mindre enn den ellers ville vært.»
Heens argumentasjon er enkel og logisk, og har grunnlag i konkrete erfaringer som også den norske arbeiderklassen har gjort. Det er ikke så veldig mange generasjoner siden norske industristeder var prega av motsetninga mellom de «virkelige» proletarene og bondeguttene, som hadde med seg mat fra småbruket, og derfor kunne underby de andre arbeiderne på lønna. De kunne klare seg med mindre betaling, fordi de nøt godt av det ubetalte arbeidet på bruket de kom fra. Dette blir samme forhold som i Heens eksempel. I Edvard Bulls bok om arbeidermiljøet i slutten av forrige århundre, basert på nedtegnete arbeiderminner, er det eksempler på et mønster som likner atskillig på det Heen beskriver fra Afrika. Slik fortelles det om situasjonen blant sagarbeiderne i Tistedalen (1958, s. 45):
«Sagarbeiderne produserte også sjøl en del av sin egen mat. Alle de fem fortellerne våre som er vokst opp i sagarbeiderhjem i Tistedalen, har berettet om at de sjøl dyrket det som trengtes av poteter, og at de i regelen hadde en eller to griser som forsynte dem med kjøttmat om vinteren. Det hendte at det hørte et potetstykke til boligen, men det var visst mer vanlig at folk skaffet seg den nødvendige jorda på eget initiativ.» De fleste arbeidere satte gjerne et stykke med poteter hos en eller annen gårdbruker i nærheten av Tistedalen, og dette stelte de med på sine fristunder etter 10 og 12 timers arbeid, og på denne måte hadde man også en vinterforsyning av poteter så godt som i hvert hjem.»
Griseholdet var kanskje ikke fullt så regelmessig. «Det var ikke alle som var sånn stilla», sier en av dem som forteller at hans egne foreldre holdt gris. Og en annen gjør oppmerksom på at de ikke hadde gris hvert år, for «det var vanskelig å skaffe til veie penger til kjøp av en grisunge, enda prisen ikke var mer enn 4–5 kroner». Atskillig strev kunne det også bli, som det går fram av denne beretningen om fortellerens mor: «To griser hadde hun gjerne. Så bar hun mask ifra bryggeriet (i hovedbyen) i to svære tredunker, med åk over skuldrene». Det er iallfall greitt at griseholdet satte sitt preg på Tistedalen. Sunnhetskommisjonen ga i 1891 en rekke pålegg, bl.a. «5 angaaende grisehuse, af hvilke sidste der navnlig i Tistedalen forefindes et betydeligt antal.»
Potetstykket, og delvis grisen, var antakelig nødvendig for sagarbeiderne i Tistedalen dersom de skulle holde nøden fra døra. De måtte spe på pengelønna med potetdyrking og griseoppdrett for å kunne forsørge familien. Alternativet ville vært å kreve høyere pengelønn, så de kunne kjøpe de matvarene de nå produserte sjøl. Det ville betydd at kapitalistene måtte betale mer for arbeidskrafta deres. Potetdyrkinga, og griseoppdretten bidro til å holde verdien av arbeidskrafta nede.
Gifte kvinner i Norge i dag driver vanligvis ikke omfattende produksjon, slik som den afrikanske kvinnen Heen snakker om, og slik som sagarbeiderkonene i Tistedalen for 100 år sida. Men det går likevel an å argumentere for at det ubetalte arbeidet hun gjør, bidrar til å holde verdien på mannens arbeidskraft nede. Om alt det arbeidet kvinnene gjør gratis i hjemmet – matlaging, reingjøring, barneomsorg, klesreparasjon – skulle kjøpes på markedet (slik som vi kjøper bakerens bakearbeid når vi kjøper brød og tekstilarbeidernes sy-arbeid når vi kjøper klær), ville det koste langt mer å opprettholde arbeiderens liv fra dag til dag og sørge for at nye vokste opp. Tenk om han skulle spise på restaurant, bruke reingjøringsbyrå, gå til skredderen med klær som var gått i stykker. Da ville den tida som kokken brukte til å lage maten, kelneren til å servere den, oppvaskhjelpa til å vaske, skredderen til å lappe, måtte regnes med i den samfunnsmessig nødvendige tida som gikk med til å produsere arbeiderens liv. At det ville bli dyrt, finnes det også praktisk erfaring for:
Den bolivianske arbeiderkona Domitila, verdenskjent arbeiderleder, forteller i en artikkel om kampen for å få mannen sin til å godta at hun drev politisk arbeid. Hun holdt nøye regnskap over alt husarbeidet hun gjorde i en hel måned, og den siste dagen i måneden sa hun til mannen sin: «Vel, Don Rene, nå må vi fordele pengene. Jeg har vasket og strøket så og så mange klær, og laget mat i så og så mange dager, og totalt har jeg gjort så og så mye.» Det viste seg at Domitila hadde utført husarbeid for 240 pesos i løpet av en måned. «På den tida tjente mannen min rundt 80 pesos, så det jeg hadde gjort, var verd tre ganger lønna hans,» bemerker Domitila.
Et annet eksempel er norske Inger Prebensen, som i et avisintervju forklarer hvordan kvinner kan klare å ha ledende stillinger: «Kvinner i høyere stillinger har råd til å ha barnepleiersker eller praktikanter, slik at fritiden kan brukes til å hygge seg med barna. Inger Prebensen har selv kjøpt så mange tjenester at ligningssjefen trodde hun drev en liten bedrift, med flere mennesker i sin tjeneste. Men det hjalp henne å klare toppstillinger også mens barna var små.» Vi får vel tro at Prebensen hadde kommet billigere ut med ei kone enn med «en hel liten bedrift».
Et siste forhold som taler for Heens måte å se det på, er at husarbeidet av og til brukes som argument for å betale kvinner lavere lønn enn menn. Evnen til å gjøre husarbeid betraktes som en kvinnelig egenskap, og denne evnen kan bidra til å senke verdien av hennes egen arbeidskraft. Da lærerinnene gjorde sitt inntog i skoleverket i forrige århundre, var det bl.a. fordi de utgjorde billig arbeidskraft. «Det ble dessuten argumentert med at kvinnen kunne klare seg med en god del mindre enn mannen fordi hun selv var i stand til å stelle sitt eget hus, reparere klær og lage mat. En mann måtte alltid ha hjelp til alt husarbeid,» refererer Brock-Utne & Haukaa (1979). Edvard Bull er inne på noe av det samme når han omtaler lønnsforskjellen mellom mannlige og kvinnelige Borregårdsarbeidere rundt 1900. De mannlige arbeiderne tjente atskillig mer enn de kvinnelige. «Men det er vel mulig at kvinnene til gjengjeld i mange tilfelle stelte seg billigere enn mennene med kost – de kjøpte antakelig mindre ferdig mat,» kommenterer Bull (s. 313). Kvinnene kunne overleve på mindre lønn fordi de kompenserte for manglende penger med eget arbeid, bl.a. matlaging.
Ikke alle som avviser Dalla Costas måte å analysere husarbeidet på, vil dermed slutte seg til Heens. Lise Vogel avviser i sin gjennomgang av «husarbeidsdebatten» at en hjemmeværende kone reduserer verdien av mannens arbeidskraft (Vogel 1983, s. 158). Tvert imot sier hun, kapitalisten må da betale ei lønn som er stor nok til at også kona kan forsørges på den. Dette er jo riktig nok. Men Vogel blander sammen to ting: En hjemmeværende kone og husarbeid. Husarbeid gjøres både av hjemmearbeidende og utearbeidende koner. Den utearbeidende kona forsørger seg sjøl, i det minste delvis, samtidig som hun gjør gratis arbeid som holder verdien av mannens, og hennes egen arbeidskraft nede. Når det gjelder den hjemmeværende kona, må det kapitalisten må betale for at arbeideren skal bli i stand til å forsørge henne, sammenliknes med markedsprisen av de tjenestene hun yter. Skulle kapitalisten betalt denne markedsprisen til arbeideren, i stedet for «forsørgertillegget» for kona, ville han nok måttet gripe djupere i pengepungen.
Denne siste måten å se det på er mest i tråd med Marx' egen behandling i Kapitalen. Marx peker på at når flere familiemedlemmer enn mannen (kone og barn) trekkes inn i lønnsarbeid, fører det til to motstridende tendenser. Den viktigste er at verdien på arbeidskrafta til hver enkelt faller. I stedet for at mannens arbeidskraft er nok verd til å kunne forsørge hele familien, må flere familiemedlemmers arbeidskraft til. Det betyr økt utbytting. Den andre tendensen er at når flere familiemedlemmer arbeider, blir det vanskeligere å få gjort så mye husarbeid som før. Derfor må det kanskje kjøpes inn flere varer. Men for å kunne kjøpe inn flere varer, trengs det mer penger, altså mer pengelønn. Dette betyr at verdien av hele husholdets samla arbeidskraft kan stige noe (Marx, norsk utg. 1983, s. 34):
«Da visse familiefunksjoner som diegivning og barnepass osv. ikke kan bli undertrykt helt, må de familiemødrene som er konfiskert av kapitalen, i større eller mindre grad leie seg stedfortredere. Det arbeidet som familiens forbruk gjør nødvendig, slik som sying, lapping osv. må erstattes med kjøp av ferdige varer. Det reduserte forbruket av hjemmearbeid må erstattes med kjøp av ferdige varer. Derfor vokser produksjonskostnadene for en arbeiderfamilie og utlikner merinntektene.»
Når husarbeidet erstattes med varer og tjenester kjøpt på markedet, stiger altså «produksjonskostnadene for en arbeiderfamilie». Da er den motsatte konklusjonen vanskelig å komme utenom: at husarbeidet bidrar til å holde verdien av arbeidskrafta nede.
Husarbeid isolert sett bidrar til å holde verdien av arbeidskrafta nede. Det er hovedpoenget i denne sammenhengen. Men nettoresultatet av de to motstridende tendensene som opptrer når husmora går inn i lønnsarbeid, er likevel ikke at arbeidskraftas verdi stiger. Hovedtendensen er som sagt at verdien på hver enkelts arbeidskraft synker når flere medlemmer av husholdet går ut i lønnsarbeid. At kapitalisten må betale litt mer pengelønn til familien samla enn før for å kompensere for det husarbeidet kona ikke rekker å gjøre nå da hun er i lønnsarbeid, er en underordna tendens, som ikke oppveier hovedtendensen. For kvinnene blir «løsninga» på dette dilemmaet dobbeltarbeid: sjøl om de er lønnsarbeidere, er de fortsatt også husmødre. (Det jeg har skrevet her, gjelder sjølsagt for samfunnet som helhet, ikke for enkeltfamilien. Når det blir vanlig at flere familiemedlemmer har lønnsarbeid, synker det generelle nivået for arbeidskraftas verdi i samfunnet. Det synker også for de arbeiderne som tilhører familier der bare ett medlem har lønnsarbeid. På samme måte med husarbeidet: Det er ikke sånn at en mann som har ei kone som gjør mye husarbeid, får mindre lønn enn en mann uten kone. Standarden for hva som er vanlig å gjøre som ubetalt hjemmearbeid i et samfunn, påvirker det generelle nivået for arbeidskraftas verdi.)
Å kalle bruksverdiproduksjonen i hjemmet for vareproduserende arbeid som nedlegges i varen arbeidskraft, slik Dalla Costa gjør, er et kunstgrep som gjør vold på marxismens begrepsapparat. I «husarbeidsdebatten» måtte mange akseptere dette. Noen gjorde det med sorg og frustrasjon. Hilda Scott (1984, s. 142) oppsummerer «husarbeidsdebatten» slik:
«Husarbeidsdebatten utmattet flere enn den opplyste. Dommen var logisk innafor de gitte rammene, men den logikken var vanskelig å gripe, og virket irrelevant for kvinner som hadde det helt klart for seg at både ektemenn og kapitalister nøt godt av gratisarbeidet deres. Debatten avslørte den marxistiske teoriens, og med den de radikale partienes manglende evne til å ta opp i seg denne sida ved virkeligheten. Og den styrket mange sosialistiske kvinners overbevisning om at marxismen var kjønnsblind. Trass i Marx' uttrykte opptatthet av kvinneundertrykkinga, så han verden gjennom den mannlige arbeiderklassens øyne. Det var dette perspektivet han satte i stedet for det trange perspektivet til entreprenør-klassen, som så arbeidet som en produksjonskostnad heller enn som verdi-input (for å bruke moderne sjargong). Marx utvidet synsfeltet, men ikke nok til å belyse privatlivets økonomi.»
Det er nok riktig at Marx ikke skrev så mye om husarbeidet. Men Scotts teoretiske kritikk blir likevel litt merkelig. Til tider virker hun nesten moralsk forarget over at husarbeidet ikke har «verdi» i marxistisk forstand. Men det er ikke nødvendig å finne opp et nytt verdibegrep for å vise at både ektemannen og kapitalisten har nytte av husmoras ubetalte arbeid.
Kapitalistisk vareproduksjon er ikke den eneste formen for produksjon som foregår i et kapitalistisk samfunn, og lønnsarbeid er ikke den eneste formen for arbeid. Det er ikke noe rart i at kapitalistisk vareproduksjon lever så å si i symbiose med andre produksjonsformer, og drar nytte av det. Den manglende forståelsen for dette har vært noe av problemet i den marxistiske husarbeidsdebatten. For mange har dilemmaet vært omtrent sånn: Hvis vi bruker de marxistiske begrepene på en strikt og ortodoks måte, så forsvinner husarbeidet ut av synsfeltet. For å gjøre det ubetalte arbeidet synlig, får vi heller strekke marxismens begreper litt lengre enn fellen rekker. Scotts hjertesukk avspeiler dette dilemmaet. Det samme kom også fram i husarbeidsdebatten her i Norge. Tidsskriftet «Materialisten» (nr 1, 1982) arrangerte et konfrontasjonsintervju mellom representanter for ulike syn. Øystein Holter og Marianne Sætre, som forsvarte Dalla Costas syn, viklet seg inn i uløselige logiske knuter i forsøket på å vise at husarbeidet er vareproduserende arbeid. Per Lund, som holdt strengt på en ortodoks marxistisk begrepsbruk, hadde ikke noe særlig å si om husarbeidet som konkret virkelighet og byrde for kapitalismens kvinner.
Men den kapitalistiske vareproduksjonen har alltid eksistert sammen med andre former for produksjon, som har virket inn på betingelsene for merverdiproduksjonen. Kapitalen har så å si lagt de andre, ikke-kapitalistiske produksjonsformene under seg, og vært i stand til å dra økonomisk nytte av dem. Når en gjør dette klart, blir det mulig å synliggjøre det ubetalte arbeidets økonomiske betydning, uten å gjøre vold på marxismens begreper. Husarbeidets økonomiske betydning for kapitalen ligger nettopp i at det er arbeid som foregår utafor den kapitalistiske vareproduksjonen. Stort sett er det kapitalistiske samfunnet organisert slik at vi bytter arbeid med hverandre. I stedet for at folk sjøl gjør alt det konkrete arbeidet som trengs for å leve, skjer mesteparten i form av kapitalistisk produksjon av varer og tjenester. Med lønna vår bytter vi til oss andres arbeid. Arbeidskraftas verdi, det er det vi har å bytte for. Men en del arbeid gjør vi sjøl, eller får andre til å gjøre det for oss, gratis. Dette er det ubetalte arbeidet i hjemmet. Fordi dette arbeidet eksisterer, trenger vi mindre å bytte for enn det som ellers ville vært nødvendig. Heens analyse av den afrikanske kvinnebonden, som gjennom dyrking av mat holder verdien av mannens arbeidskraft nede, er nettopp et eksempel på dette. Den afrikanske kvinnebondens arbeid reduserer kapitalens reproduksjonskostnader, sier Heen, og overfører argumentet til husmoras gratisarbeid.
Heen er ikke den eneste som har sett paralleller mellom arbeidet til bondene i den 3. verden og kvinnenes ubetalte arbeid i hjemmet. Veronika Bennholdt-Thomsen trekker en sammenlikning mellom kvinners husarbeid og den såkalte «sjølbergingssektoren» (subsistence sector) i den 3. verden. Både husarbeidet og arbeidet i «sjølbergingssektoren» produserer bruksverdier for direkte konsumpsjon. «Sjølbergingssektoren» i den 3. verden tjener den kapitalistiske vareproduksjonen bl.a. på følgende måte (1984, s. 42):
«Den delen av produksjonen som blir direkte konsumert av bonden, tjener til å reprodusere arbeidskraft som er til rådighet for kapitalen. For eksempel, en bonde som periodevis arbeider for lønn, bruker en ganske stor del av den nødvendige arbeidstida til å produsere livsfornødenheter for eget bruk. På den måten øker det merarbeidet som kapitalisten kan tilegne seg. Dette blir svært tydelig når det gjelder sesongarbeidere i jordbruket eller lavtlønte arbeidere i de såkalte verdensmarkeds-fabrikkene, særlig kvinner, som ikke kan dekke eksistensminimum med lønna si, og må forsørge seg med andre midler i tillegg, eller bli forsørga av slektninger som driver sjølbergingsproduksjon.»
Bennholdt-Thomsens argumentasjon er altså følgende: arbeidsdagen til en arbeider kan deles i to: Den ene delen går med til å skape verdier som er tilstrekkelig til å reprodusere arbeiderens arbeidskraft (pluss forsørge, helt eller delvis, eventuell familie). Dette er den nødvendige arbeidstida. Resten av arbeidstida er merarbeid, og de verdiene som nå skapes, tilraner kapitalisten seg. Merarbeidet danner grunnlaget for kapitalistens profitt. Men dersom en del av midlene til å opprettholde arbeiderens liv skapes utafor den kapitalistiske vareproduksjonen, f.eks. ved at han får livsmidler gratis fra slektninger i sjølbergingssektoren, så kan den nødvendige arbeidstida i den kapitalistiske fabrikken reduseres, og merarbeidstida tilsvarende forlenges. Dette er sjølsagt til fordel for kapitalisten, og øker utbyttinga.
Celia Mather (1984) beskriver hvordan dette systemet fungerer i Kelompok-området på Vest-Java. Lønningene i industrien er ekstremt lave, vanligvis altfor lave til å forsørge barn eller andre slektninger. De fleste voksne som har noen å forsørge, betrakter lønnene som håpløst lave og usikre (mange arbeidere engasjeres på korttidskontrakter eller som sesongarbeidere). I stedet sender de unge døtre eller sønner, eller yngre søsken, til fabrikkene. Lønna til disse unge arbeiderne blir betrakta både av foreldrene og av arbeidsgiveren som et supplement heller enn en hovedinntektskilde, sjøl om den ofte er den eneste noenlunde regelmessige kontantinntekta i familien, og helt nødvendig for å kjøpe varer som parafin til lamper og matlaging, fyrstikker og såpe.
På grunn av sjølbergingssektoren kan kapitalen altså betale arbeiderne mindre enn det de trenger for å leve og formere seg. Slik senkes kapitalens reproduksjonskostnader. I tillegg argumenterer Bennholdt-Thomsen med at sjølbergingssektoren gjør det mulig å opprettholde en reservearmé av arbeidskraft som kapitalen ikke trenger å betale for. Når kapitalen ikke trenger dem, forsørges de, mer eller mindre på sultegrensa, i sjølbergingssektoren. Dersom behovet for arbeidskraft stiger, kan de trekkes til fabrikkene.
Hva så med husarbeidet? Kan det sies å fungere på samme vis? Jeg har tidligere argumentert for at eksistensen av husarbeidet bidrar til å holde verdien av arbeidskrafta nede, dvs. reduserer kapitalens reproduksjonskostnader. Dette skjer ved at det nødvendige arbeidet (dvs. den delen av arbeidsdagen som går med til å skape de verdiene som tilsvarer de livsmidlene arbeideren må ha) blir mindre fordi en del av de tjenestene og produktene arbeideren trenger for å leve fra dag til dag, og for å fostre opp en ny arbeidergenerasjon, skapes utafor den kapitalistiske vareproduksjonen, og det ubetalt.
Det kan nok også argumenteres for at husarbeidet, om det ikke akkurat gjør det mulig for kapitalen å opprettholde en reservearmé av arbeidskraft uten å betale for den, i hvert fall bidrar til å gjøre systemet mer fleksibelt. En av de viktigste konsekvensene av krisa i trettiåra for kvinner i USA (sannsynligvis ikke bare der), var at husarbeidet økte. Når mannen ble arbeidsløs, måtte kona prøve å kompensere mest mulig av inntektsbortfallet gjennom arbeid: bake brød og sy klær i stedet for å kjøpe osv. I en artikkel om krisas virkning for kvinnene, skriver Milkman (1976, s. 82):
«Mange kvinner klarte nesten å opprettholde familiens tidligere levestandard på tross av lavere inntekter ved å erstatte varer de tidligere hadde kjøpt med sitt eget arbeid. De foregående tiåras tendens til økt konsumpsjon av varer ble dermed snudd. Sylting og hermetisering hjemme var så utbredt at salget av syltetøyglass var høyere i 1931 enn på noe tidspunkt i de 11 foregående åra. Det var en tilsvarende nedgang i salg av syltede og hermetiserte matvarer, som hadde blitt fordobla i tiåret 1919–1929. På samme vis opplevde hjemmesying en renessanse i trettiåra. Folk som aldri hadde sydd før, gikk på kveldskurs for å lære å sy, og sy om gamle klær.»
Beskrivelsen av Annas sylting og hermetisering, som innleder dette kapitlet, er nettopp fra USA på denne tida. Anna (og sikkert mange arbeiderhusmødre med henne) hadde også kjøkkenhage. Dyrking av grønnsaker, poteter osv. i kjøkkenhagen gjorde at spranget over til «sjølbergingssektoren» kanskje ikke var så langt. Det kan i hvert fall trygt slås fast at økninga av kvinnenes gratisarbeid i kriseperioder gjør virkningene av arbeidsløshet mindre katastrofale enn om denne muligheten til å kompensere bortfall av lønnsinntekt ikke hadde eksistert.
«Kapitalens behov for å øke merverdien skaper en motsetning mellom husarbeid og lønnsarbeid. Som en del av det nødvendige arbeidet, svekker husarbeidet potensielt arbeidernes mulighet til å utføre merarbeid ved å delta i lønnsarbeid. Objektivt sett konkurrerer derfor husarbeidet med kapitalens akkumulasjonsdrift,»
sier Lise Vogel (1983, s. 154). Hun konkluderer derfor med at presset fra den kapitalistiske akkumulasjonen skaper en tendens til å redusere mengden av husarbeid som utføres i hver husholdning.
Omfanget av husarbeidet er opplagt blitt redusert siden den industrielle kapitalismens gjennombrudd. Men som jeg har argumentert for tidligere, en kan like gjerne spørre seg: Hvorfor er det ikke blitt redusert mer? Den nødvendige arbeidstida i den kapitalistiske produksjonen har gått dramatisk ned, slik at utbyttinga er mangedoblet trass i kortere samla arbeidsdag. En tilsvarende utvikling har ikke skjedd med det arbeidet som foregår i hjemmet.
En viktig grunn til dette må nettopp være at husarbeidet foregår utafor den kapitalistiske vareproduksjonen, og dermed ikke utsettes for «presset fra den kapitalistiske akkumulasjonen» på samme vis som det arbeidet som foregår i fabrikkene. For kapitalisten er det i prinsippet uinteressant om husmora bruker fire eller åtte timer daglig på husarbeidet, for hun skaper likevel ikke merverdi for kapitalisten i den tida hun får til overs, dersom hun da ikke bruker den til å utføre lønnsarbeid.
Dette siste er jo Vogels argument: Husarbeidet er en byrde for kapitalen fordi det tar tid som ellers kunne brukes til lønnsarbeid, og dermed produksjon av merverdi. Men også dette forholdet er mer komplisert enn Vogel framstiller det. For det første er det bare i svært få og spesielle situasjoner at kapitalen har hatt bruk for hele den kvinnelige arbeidsstyrken, til og med på full dag. England og USA under 2. verdenskrig er kanskje det nærmeste vi har vært en slik situasjon. Sjøl om teorien om kvinnene som industriell reservearmé ikke gir noen fullgod forklaring på kvinneundertrykkinga under kapitalismen (slik det var tendenser til å hevde i ml-bevegelsen tidlig på 70-tallet), så må en heller ikke se bort ifra at kvinnene tjener en slik funksjon. Kvinnene er også en mer fleksibel reservearmé enn mennene, fordi de er mer vant til avbrudd i yrkeskarrieren, og fordi de også kan brukes som deltidsarbeidere.
For det andre legger Vogel liten vekt på at husarbeidet bidrar til å holde kapitalens reproduksjonskostnader nede. Husarbeidet er et gratis tilskudd som kvinnene yter kapitalen. Som dobbeltarbeidende er den moderne kvinnen et svært nyttig økonomisk dyr for kapitalen. Hun utbyttes i den kapitalistiske produksjonen, og hun gjør ubetalt arbeid i «fritida». Som Marx påpeker, synker arbeidskraftas verdi samtidig som utbyttinga øker når både mann og kone må ha lønnsarbeid for å forsørge familien. Og siden konas husarbeid bare delvis erstattes med kjøp av varer og tjenester på markedet, bidrar hun fortsatt, gjennom gratisarbeidet sitt, til å holde kapitalens reproduksjonskostnader nede.
Et vanlig tilpasningsmønster for moderne kvinner er deltidsarbeid, som kan kombineres med hovedansvaret for familien. På ett nivå er dette individuelle kvinners individuelle løsning på konflikten mellom jobb og husarbeid. Men det kan like gjerne ses på som kapitalens tilpasningsmønster, et mønster som gjør at kapitalen får både i pose og sekk og veske. Kapitalen trekker merarbeid ut av kvinnene, uten dermed å måtte gi avkall på det ubetalte arbeidet. I tillegg får de en «fleksibel» arbeidsstyrke, som kan brukes som deltidsarbeidende når behovet for innsats er størst, og som ofte er villig til å jobbe på ukurante arbeidstider. I mange sammenhenger ser det ut til at det nettopp er denne typen arbeidskraft kapitalen foretrekker.
Konklusjonen må bli at motsetninga mellom husarbeid og lønnsarbeid er langt mindre skarp for kapitalen enn det Lise Vogel hevder, og «presset fra den kapitalistiske akkumulasjonen» for å redusere husarbeidet, er heller ikke så stort. Den moderne kapitalismen har klart å finne et gunstig kompromiss, der kvinnen utnyttes både som lønnsarbeider, som leverandør av gratis husarbeid og som fleksibel arbeidskraftreserve.
Lise Vogel er også opptatt av hvilke følger det får at det arbeidet som må til for å opprettholde arbeiderens liv og arbeidsevne, og fostre nye generasjoner, under kapitalismen antar to helt ulike sosiale former. Og her har hun interessante synspunkter. Hun peker på at utviklinga av kapitalismen har ført til et skarpt skille mellom produksjon og husarbeid: De to formene for arbeid er atskilt i tid og rom, og foregår innafor ulike institusjonelle rammer. Dette skarpe skillet fantes ikke i det gamle bondesamfunnet, og heller ikke blant håndverkerne i byene. Familien var en produksjonsenhet, der begge former for arbeid ble utført, sjøl om det eksisterte arbeidsdeling mellom kvinne og mann. Tjenestefolk og håndverkersvenner bodde sammen med familien, og inngikk i husholdninga, sjøl om de var klart underordna husbondsfolket.
Kapitalistene må organisere produksjonen slik at mer og mer av den er under deres direkte kontroll i verksteder og fabrikker. Lønnsarbeidet får et preg som er helt annerledes enn arbeiderens tilværelse utafor jobben. Det nødvendige arbeidet som foregår i fabrikken, resulterer i pengelønn. Det andre arbeidet som også må gjøres for å opprettholde arbeiderens liv og arbeidskraft, husarbeidet, utføres på spesialiserte steder (bolig) og i egne sosiale enheter (familien), og resulterer ikke i pengelønn. Det er mannen som står for størstedelen av lønnsarbeidet, og kvinnen som står for størstedelen av husarbeidet. Dette skillet er en arv fra undertrykkende former for arbeidsdeling i tidligere samfunn, sier Vogel, en arbeidsdeling som var kombinert med mannlig overherredømme. Denne arbeidsdelinga blir styrket gjennom det særegne skillet mellom lønnsarbeid og husarbeid som den kapitalistiske produksjonsmåten skaper.
Erfaringsmessig fører dette skillet til at både menn og kvinner føler en intens motsetning mellom privatlivet og den offentlige sfæren, sier Lise Vogel. Det skarpt institusjonaliserte skillet mellom husarbeid og lønnsarbeid, kombinert med mannlig overherredømme, danner grunnlag for mektige ideologiske strukturer, som etter hvert lever sitt eget liv. Skillet mellom de enhetene der husarbeid og lønnsarbeid foregår, framtrer som et naturlig skille mellom kvinne og mann. Isolasjon i en familie atskilt fra produksjonsprosessen virker som kvinnens skjebne fra tidenes morgen. Forestillinger om tilsynelatende evige og universelle motsetningspar oppstår: privat og offentlig, hjemlig (domestic) og samfunnsmessig, familie og arbeid. Kvinner blir uløselig knyttet til det ene settet av disse motsetningsparene, menn til det andre. Siden denne ideologien har grunnlag i den kapitalistiske produksjonsmåten, og forsterkes av et system med mannlig overherredømme, har den en styrke som gjør den ekstremt vanskelig å bryte ned, konkluderer Lise Vogel.
Ideologien om «kvinnens plass» har altså en solid forankring i kapitalismens økonomiske basis. Men Lise Vogels synspunkter gir også et utgangspunkt for å forstå mystifiseringa av husarbeidet under kapitalismen:
Marx avslørte det skjulte tjuveriet som lå under det tilsynelatende «like byttet» mellom arbeider og kapitalist. På overflata ser det ut som om arbeideren får betalt for det arbeidet han gjør. I virkeligheten får han betalt for arbeidskraftas verdi, den tilsvarer bare en del av det arbeidet han utfører i løpet av en dag. En vare, arbeidskrafta, blir solgt til sin verdi, og dette er «likt bytte» ifølge kapitalismens logikk. Men det virkelige innholdet er grov utbytting, skjult under en form som er vanskelig å trenge igjennom. Den livegne bonden under føydalismen flytta seg fra sine egne jorder til godseierens når han gikk over fra å utføre nødvendig arbeid til merarbeid. Eller han tok med seg noen sekker av kornet han hadde dyrka og ga det fra seg til godseieren. I den moderne lønnsarbeiderens arbeidsdag er det ikke noe synlig skille i tid og rom mellom det nødvendige arbeidet og merarbeidet. Alt framtrer rett og slett som arbeid, og det må en spesiell analyse til for å oppdage de to elementene. Slik mystifiseres den utbyttinga som skjer i den kapitalistiske produksjonsprosessen.
Mystifiseringa av husarbeidet skjer på den motsatte måten: nettopp ved at husarbeidet er atskilt fra den kapitalistiske produksjonsprosessen i tid og rom, foregår i andre institusjonelle former, og er underkastet en annen «logikk». Ved at husarbeidet utføres i familien, i boligen langt vekk fra fabrikken, og uten pengelønn, framstår det som noe som ikke har noe som helst med den kapitalistiske produksjonen å gjøre. Husarbeidet er noe kvinnen utfører, ikke for kapitalisten, men for sin egen familie, i den private sfæren, ut fra kjærlighet og omtanke for sine nærmeste.
I en forstand er det riktig at husarbeidet ikke inngår i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Det er bruksverdiproduserende arbeid, innretta på direkte konsumpsjon i husmoras familie. Men det er ikke riktig at husmora bare arbeider til fordel for seg sjøl og sin egen familie. Hun inngår i en større økonomisk sammenheng, og arbeider for kapitalen i den forstand at hun bidrar til å holde kapitalens reproduksjonskostnader nede. Men det er vanskelig å gjennomskue fra utkikkspunktet ved kjøkkenbenken.
At husarbeidet framstår som noe husmora utelukkende gjør for seg sjøl og familien sin, har mange fordeler sett fra kapitalens synspunkt (med det mener jeg sjølsagt ikke at det dreier seg om en bevisst konspirasjon). Arbeidet blir styrt av helt andre normer enn lønnsarbeidet, og har helt andre følelsesmessige overtoner. Ei husmor skal i prinsippet ofre seg ubegrenset for familiens beste, uansett hva hun måtte få igjen for det, og ofte gjør hun det i praksis også. Det finnes altså en ikke-økonomisk motivasjon som sikrer at husmora jobber livet av seg (til fordel for kapitalen) under alle slags forhold. Om hun samtidig har lønnsarbeid, er ikke det noe hinder. Hun kutter ned på fritida si for å sikre familien det stellet og den omsorgen de trenger. Tidsnyttingsundersøkelsen basert på data fra 12 land som er referert i starten av dette kapitlet, viser at resultatet kan bli at kvinner ender opp med 10 timer mindre fritid i uka enn menn.
Husmoras arbeid med å holde kapitalens reproduksjonskostnader nede, har altså ei drivkraft som er praktisk talt uavhengig av belønninger og arbeidsforhold. Noe slikt er utenkelig i en fabrikk. Skal det sammenliknes med noe, må det kanskje være med bondens arbeid på egen jord. Forestillinga om å arbeide «for seg sjøl» gjør mange bønder villige til å tåle atskillig lengre arbeidsdager og dårligere inntekt enn en industriarbeider ville akseptere.
Offerideologien knytta til husarbeidet er sjølsagt ikke bare en vrangforestilling i kvinnenes hoder. I vårt samfunn er det faktisk slik at barns og ektemenns velferd er avhengig av kvinners ubetalte arbeid. Kvinner flest er glade i barna sine, og i varierende grad også i ektemannen. Derfor tar kvinner på seg den dobbelte arbeidsbyrden. De ser at det er nødvendig dersom ikke mennesker de er glade i skal lide nød. Dette arrangementet sikrer kapitalen en praktisk talt uuttømmelig kilde ubetalt arbeid.
Men en kan spørre seg om det ikke også er sånn at husarbeidet skaper og opprettholder offerideologien? Jeg har tidligere sagt at kvinnen er et svært nyttig økonomisk dyr for kapitalen. Men dette er avhengig av at kvinnen har en bestemt psykologisk struktur. Den kvinnelige psykologiske strukturen i vårt samfunn er prega av det som kalles «relasjonsorientering»: hun er opptatt av, og følsom for forholdet mellom mennesker, og trenet i å tolke andre menneskers signaler, følelser og behov. Kvinners moraloppfatning er mer bestemt av hensynet til konkrete andre i hennes nærmeste omgivelser enn av abstrakte prinsipper om rett og galt. Kvinner har ikke samme forhold til egne rettigheter som menn, først er det en rekke andre hensyn som må tas. Og kvinner er vant til å være bipersoner i eget liv.
Dette er sjølsagt en svært grov og «idealtypisk» beskrivelse av den kvinnelige psykologiske strukturen. Men den har såpass sterkt gjennomslag hos konkrete, levende, moderne kvinner at det er mulig for kapitalen å holde dem fast i den økonomiske rollen kvinner skal spille i vårt samfunn.
Finnes det noen annen virksomhet som er bedre egna til å innprente og forsterke en slik psykologisk struktur enn nettopp husarbeid? Kanskje er dette en grunn til at omfanget av husarbeidet viser slik motstandskraft mot den teknologiske utviklinga? Ikke bare trenger kapitalen kvinnene for å sikre seg at husarbeidet utføres. Den trenger kan hende også husarbeidet for å sikre seg at «det kvinnelige mennesket» skapes på nytt og på nytt, et menneske som er nyttig på så mange slags vis. Når du styres av «omsorgsrasjonaliteten» er det i prinsippet ingen grenser for det arbeidet du må gjøre. Det finnes ingen klare kriterier for når en har ytt «nok» omsorg. I et slikt perspektiv kommer også Dag Solstads og andres utlegninger om det meningsløse og irrasjonelle husarbeidet i et nytt lys: Husarbeidets funksjon under kapitalismen er ikke bare å senke kapitalens reproduksjonskostnader. Mulig er det også et ledd i en alltid pågående sosialiseringsprosess, som skal sikre det kapitalistiske samfunnet stadig nye forsyninger av undertrykte kvinner med den «riktige» psykologiske strukturen.
Den måten å se husarbeidet på som jeg har presentert her, gir andre politiske konklusjoner enn Dalla Costas syn. Forholdet mellom mann og kvinne i familien kan ikke ses som et direkte, økonomisk utbyttingsforhold, og mannen er ikke kvinnens «klassefiende» på lik linje med kapitalisten. At det finnes en, til tider svært skarp motsetning mellom kvinne og mann i familien, er klart. For mannfolk er det behagelig å ha en privat tjener i huset. Men husarbeidet er også arbeid som holder kapitalens reproduksjonskostnader nede. De økonomiske betingelsene som gjør det ubetalte husarbeidet nødvendig, er det kapitalismen som opprettholder.
Den som setter sin lit til at kapitalismen skal avskaffe «dette teknologisk og sosialt avlegse, menneskeforbrukende slitet», må nok vente forgjeves. Kapitalen har fordel av dette arbeidet. Og kapitalismen har en mye svakere drivkraft til å effektivisere husarbeidet enn til å effektivisere lønnsarbeidet. Siden husarbeidet foregår utafor den kapitalistiske produksjonsprosessen, har ikke kapitalistene noe å tjene direkte på at det blir mer effektivt. De kan tjene indirekte, ved at flere kvinner kan trekkes inn i lønnsarbeid og utbyttes der. Men det er vanskelig å tenke seg at kapitalens behov for arbeidskraft noen gang skal bli så stort at det ikke lar seg forene med dobbeltarbeidende kvinner, særlig når en vet hvor langt det «kvinnelige mennesket» kan strekke seg. I tillegg kommer det at kvinnene utgjør et marked med svak kjøpekraft. Derfor «ser» ikke markedet deres behov, og det tar lang tid for det blir utvikla og produsert varer som dekker disse behovene. Mennesket landet på månen før det fantes rengjøringsroboter som kunne ta over den tyngste og tristeste delen av husarbeidet. Dette skyldes ikke at det byr på større teknologiske problemer å lage en rengjøringsrobot enn å lande på månen. Det kommer av at det finnes mektige og betalingsdyktige grupper som er villige til å finansiere en månelanding. Men kvinner er fattige og har lite makt.
Dessuten har husarbeidet en ideologisk og sosialiserende funksjon i tillegg til den økonomiske. Gjennom husarbeidet skapes og gjenskapes «det kvinnelige mennesket».
Av alle disse grunnene må kvinnebevegelsen rette seg mot det kapitalistiske systemet.