Et nytt samfunn må også bety en ny type mennesker. Et nytt forhold mellom menneskene må også bety nye slags menn og nye slags kvinner. «Menneskehjertet forandres aldeles intet til alle tider,» sa Sigrid Undset. Hvis det er sant, kan vi legge ned kampen like godt først som sist. Men menneskehjertet er ikke mindre foranderlig enn samfunnsforholdene.
Vi blir formet til to ulike sosiale kjønn. Mens det er en stund siden kvinneforskninga begynte å «oppdage» kvinnen, er det først i det aller siste at noe liknende er i ferd med å skje med mannen. Kvinneundertrykkinga har på ett vis usynliggjort både mann og kvinne, slik Hey peker på (1986, s. 8):
«Er det ikke slik som Georg Simmel uttrykte det: «Mannens maktposisjon sikrer ikke bare hans relative overlegenhet over kvinnen, men sikrer også at hans standarder blir generalisert som allmenngyldige menneskelige standarder.» Pearson påpeker at dersom dette er tilfelle, «er ikke bare kvinner blitt usynlige, men også menns mannlighet har vært usynlig for sosiologisk forskning, og det er på tide at «han» blir brakt fram i lyset.»»
Ja, det er på tide! Skal vi kunne kjempe oss fram til et nytt forhold mellom menneskene, må vi forstå hvordan dette samfunnet stenger både kvinner og menn inne i «kvinnelighet» og «mannlighet». Så lenge mannens «mannlighet» er usynlig, blir det også vanskelig å rive ned de skrankene som hindrer mannen i å bli et helt menneske.
Identiteten som «kvinne» og «mann» oppleves som noe av det mest grunnleggende ved oss sjøl. Siden de sosiale rollene som kvinne og mann er knytta til fysiske ulikheter mellom kjønnene, oppleves de som «naturlige» på en helt annen måte enn rollen som profesjonell tennisspiller eller statsautorisert revisor. Det finnes dessuten ingen sosiale sammenhenger der rollene som mann og kvinne ikke er relevante. Kjønnet vårt bærer vi med oss overalt.
De fleste samfunn tilbyr bare to muligheter for sosialt kjønn: mann og kvinne. Hvilken kategori du blir puttet i, er avhengig av formen på kjønnsorganene dine. Men det finnes kulturer der en har noen flere «valg» (Smith, 1985, s. 24):
«Navajo-indianerne for eksempel, ser ut til å ha en egen kjønnskategori for individer som var anatomisk forskjellige fra kvinner og menn, en kategori som de kaller «virkelig nadle». Denne tredje kjønnskategorien har også en egen sosial kjønnsrolle, «nadle-rollen», som også individer som anatomisk sett er kvinner og menn, kan gå inn i, «de later som om de er nadle». Med andre ord, en «virkelig nadle» blir ikke tvunget inn i det kvinnelige eller mannlige kjønnsrollemønsteret, slik som i vårt samfunn. Videre utgjør «nadle-rollen» en virkelig tredje kategori av sosialt kjønn, ikke bare en kategori for misfostre. Dette kommer til uttrykk ved at kvinner og menn kan gå inn i «nadle-rollen». Mohave-indianerne, som ser ut til å anerkjenne bare to kjønnskategorier, tillot noen kvinner å innta en mannsliknende status, som ble kalt hwame, og noen menn å innta en kvinneliknende rolle, kalt alyha, statusforandringer som markeres med innvielsesseremonier. Det er flere andre eksempler som illustrerer variasjonene mellom kjønnskategorier og sosiale kjønnsroller, og som dessuten viser mindre tilstivnete kjønnsrolleformler i visse kulturer.»
Det er sjølsagt fullt mulig at de biologiske forskjellene mellom kvinner og menn også gir seg utslag i atferd, eller rettere, disponerer for å utvikle visse typer adferd lettere enn andre. Problemet er at det er svært, svært vanskelig å skille det biologiske fra det sosiale, dessuten er det nesten umulig å drive forskning på dette området uten at ideologien sniker seg inn. Det vi imidlertid kan fastslå, er at forestillingene om «kvinnelighet» og «mannlighet» varierer over et vidt spekter fra kultur til kultur, og innafor samme kultur fra den ene historiske epoken til den andre. Våre dagers langdistanseløpersker bryter kraftig med forestillinger om kvinners biologiske muligheter som var gjengse for bare kort tid siden. Og dokumentasjonen av franske 1700-tallsmødres manglende omsorg for sine spebarn (se bl.a. Badinter, 1981), går på tvers av det vi nå oppfatter som det «evig» og «naturlig» kvinnelige.
Våre dagers mann og kvinne er historisk skapt, og kan forandres historisk. De må forandres historisk, dersom et nytt, frigjørende samfunn for alle mennesker skal kunne oppstå. Kampen for å forandre menneskenes hjerter er en del av kvinne- og klassekampen.
I dette kapitlet skal jeg peke på noen konsekvenser kapitalismens kjønnssystem har fått for menns og kvinners «hjerter», og for forholdet mellom dem. Sjøl om det ikke er noe direkte en-til-en-forhold mellom menneskenes «hjerter» og den økonomiske basisen i et samfunn, er sammenhengen såpass nær at det er dumt å se de ulike kampavsnittene løsrevet fra hverandre. For meg betyr ikke det at de som lengter etter et annet forhold mellom menneskene enn det vi har i dag, skal sette seg ned og «vente» til det økonomiske grunnlaget er lagt til rette. Ting virker inn på hverandre. Framganger på ett område letter kampen på et annet. Forståelsen for sammenhenger gir mer kraft til opprøret. Det som avsløres som produkt av bestemte økonomiske og sosiale forhold, mister sin status som «naturlig», «evig» og «uforanderlig». Dermed åpnes det for visjoner om noe annet.
I en interessant artikkel behandler Viestad (1982) Rousseaus rolle som nyskapende kjønnsrolleideolog i andre halvdel av 1700-tallet. Ifølge Viestad stiller Rousseau bevisst sitt kvinnelige idealbilde i motsetning til datidens kvinner, som «uttaler seg, bestemmer og anlegger en bydende tone». Rousseau er viktig, ikke fordi hans ideer «skapte» en ny kvinne, men fordi han var en av dem som tydeligst formulerte det framstormende borgerskapets utgave av «mannen» og «kvinnen». Den sterke, robuste verdenserobreren Emile, sjølstendig, uavhengig og kontrollert bare av seg sjøl, var mønsteret for mange generasjoners borgerlige gutteoppdragelse, et ideal som sjølsagt også påvirket de undertrykte klassene. (Se Rudberg, 1983.) Den blide, underdanige og svake Sophie var den nye, borgerlige kvinnen, «befridd» for alle oppgaver i produksjonen og redusert til et objekt for mannens lyst og mannens behov for ektefødte arvinger.
Den jenteoppdragelsen Rousseau foreskrev, var en oppdragelse til rollen som undertrykt: «Skapt som hun er til å adlyde et så ufullkomment vesen som mannen ... bør hun i tide lære å tåle endog urettferdighet og å finne seg i en ektemanns urimeligheter uten å beklage seg.» Samtidig må det være et element av frivillighet i underordninga. Mannen er «avhengig av den svakeste», av at «hun samtykker i å la ham være den sterkeste».
På seksuallivets område foreskriver Rousseau frivillighet for begge parter. Han formaner den nybakte ektemannen: «Du skal oppnå alt av kjærlighet og ikke kreve noe av plikt, selv de minste innrømmelser må du aldri ta som rettigheter, men som gunstbevisninger.» Viestad kommenterer den motsigelsen som oppstår når «frivillig kjærlighet» skal utfolde seg innafor rammene av et undertrykkingsforhold (s. 58):
«Det gjensidighetsprinsippet ekte lystopplevelse forutsetter, fører til at begge er avhengig av hverandres velvilje. Men Rousseau er snar til å fremheve for kvinnen at hun ved å vedlikeholde hans begjær, også bevarer en viktig maktkilde i ekteskapet. Hva innebærer det at kvinnen får herredømme over mannen gjennom hans seksualbehov? For det første avdekker det faktum at seksuell nytelse for henne ikke får være et mål i seg selv, men et middel til noe annet, hvor generelt svakt hun står. Det er ikke som handlende subjekt, ut fra egne behov hun er aktiv eller passiv overfor sin mann. For å beholde sin maktkilde må hun sørge for at han tilfredsstilles slik at han ikke går trett av henne. Hennes imøtekommenhet eller avvisning vil tilpasses hva som på lang sikt vedlikeholder hans interesse. Det forutsetter at hennes egen lystfølelse langt på vei underordnes hans. Det er mannens nytelse hun skal anstrenge seg for å gjøre varig. Det avspeiler hennes reelle avmakt. Det tvinger henne til å akseptere rollen som objekt for hans interesse, i stedet for å komme frem med sine egne behov og krav. /…/ Ved å gi kvinner begrenset følelsesfrihet kom Rousseau til å skape en motsetningsfylt borgerlig kjønnsideologi. Det oppsto et spenningsforhold mellom de romantiske og følelsesfrigjørende idealene og de undertrykkende forhold de skulle virkeliggjøres innenfor. Rousseau krevde både gjennomført underordning og selvvalgt kjærlighet av kvinnene.»
Denne motsetninga mellom frivillighet og undertrykking finner vi igjen i svært mange forhold i det borgerlige samfunnet: Det politiske systemet, med «frihet og demokrati», men innafor rammen av en klasses herredømme over en annen. Den «frivillige» kontrakten mellom arbeider og kapitalist, som tvinger arbeideren til å avstå verdiene han skaper, til kapitalisten. Det kjønnsforholdet Rousseau formulerte uttrykte nettopp det borgerlige samfunnets tvang i en «frivillig» form. Kjernen i dette er ikke så mye annerledes enn det Hanne Haavind (som jeg tidligere har referert) beskriver som den moderne kvinnens lodd.
En slik sammenfiltring av makt og kjærlighet får mange konsekvenser. Den bringer bl.a. maktkampen inn på seksuallivets område, og bidrar til å fremmedgjøre seksualiteten, for begge kjønn. Et samleie er en seier for mannen, som «erobrer» og «nedlegger» kvinnen. Så selvfølgelig er dette at det skinner igjennom sjøl i Engels' beskrivelse av framtidas nye, frie kvinne og mann: I sin berømte passasje i «Familien ...» skriver han at framtidas kvinne ikke har noen annen grunn enn kjærlighet til å «underkaste» seg (engelsk: surrender to) en mann.
Kvinner skal helst selge seg dyrt. Den kvinnen som «nedlegges» for ofte, blir billig. Dette slipper heller ikke dagens «frigjorte» ungjenter unna. Slik uttrykker 16-årige Laila seg (Ericsson, Lundby & Rudberg 1985, s. 42):
«(Hvordan tror du gutta vil at jentene skal være?) Sånn seksuelt så vil dem helst at du ikke skal ha vært sammen med masse gutter før – og – ja, du skjønner – at dem ikke skal ha vært borti masse gutter før, og rota og fjolla. Dem vil at du skal være «rein». (Men de kan det, altså?) De kan godt ha hatt førti jenter, men du skal ikke ha vært borti en før, og være snill jente og ... (Tror du at jentene noen gang føler seg pressa av gutta til å gjøre ting de egentlig ikke har lyst til?) Sånn seksuelt så blir det vel til at «Hvorfor kan du ikke gjørra det,» og «Det er vel ikke noe farlig,» og, ikke sant. (Kan det gå ut over populariteten til jenta hvis hun ikke går med på det? Hvis hun ikke har fast følge for eksempel?) Ja – akkurat i øyeblikket så heter det om henne at hun har «glidelås på musa» og vil ingenting og sånt, ikke sant, men om hun da blir sammen med en gutt fast da, så er det jævlig ålreit at hun har hatt glidelås på musa – så dem er jo litt vanskelig å forstå.»
Det Laila synes er «vanskelig å forstå» er begripelig ut fra samleiets funksjon som prestasjon for gutta: Å ikke nedlegge jenta, gjør deg til en taper. Men seieren blir ikke så verdifull når du deler den med mange andre.
De unge «trer fram som to fotball-lag i allsvenskan med økenavn som «Trange Agneta» og «Almene Hølet»», skriver Liljestrøm (1981, s. 100). En forgrovet versjon av kjønnsspillet, men likevel en som får med seg konkurranseelementet og stemplinga av den premien som etterhvert er blitt i billigste laget.
Moderne prevensjonsmidler har forandret seksualvanene, men ikke fjernet maktkampen. Morokvasic understreker dette i en artikkel der hun behandler den tilsynelatende «irrasjonelle» oppførselen til jugoslaviske innvandrerkvinner i vesteuropeiske land, som er uvillige til å bruke prevensjonsmidler. En av grunnene hun gir, er følgende (1984, s. 203):
«Seksuelle forbindelser basert på den doble standarden likner en konkurranse der mannen blir sett på som vinneren, kvinnen som taperen dersom samleie finner sted. Kvinnen kan bare vinne dersom hun er i stand til å avslå, på den måten beholder hun ikke bare sitt gode rykte, men blir enda mer attråverdig. Ett av de beste våpnene hennes er frykten for graviditet – det er frykt for henne og en trussel for han. Den moderne prevensjonsteknologien har fratatt kvinnene dette våpnet.»
Det antas vanligvis at moderne prevensjonsmetoder har gjort det lettere for kvinnene å spille ut sin seksualitet, ut fra sine behov, fordi hun langt på vei er fri redselen for uønsket graviditet. Det er i det minste en sannhet med modifikasjoner. Hun er også blitt mer prisgitt mannens jakt på «seire» på det seksuelle området.
Både Høigård & Finstad og Viestad peker på hvordan seksualitet kan bli «handling som beregning» for kvinner, fordi den blir et maktmiddel i en maktløs posisjon. I flørten og forelskelsen blir det gjerne slik at seksualitet byttes mot «ekte kjærlighet». Jenters store angst er han som «bare ville ligge med meg». Gutter, på sin side, forventes å forsøke seg på mange, men uten å binde seg, uten å «bli fanget». Dette spillet har også med maktforholdet å gjøre: Jenta må sikre seg at gutten «virkelig elsker henne», for bare i posisjon som «virkelig elsket» har hun noen mulighet til kontroll og makt. Den gutt eller mann som «virkelig elsker», mister imidlertid kontroll og makt. Rousseau beskriver forelskelsen som maskulin nedverdigelse (sitert etter Viestad, s. 56): «Hvor dypt er du ikke nå falt. Hvor er den hårdføre gutten ... som herdet kroppen sin ... som bare bøyde seg for fornuften og hadde en selvstendig mening om alt?»
I den erotiske krigen mellom kvinne og mann bytter kvinnen seksualitet mot «ekte kjærlighet», mens mannen bytter «ekte kjærlighet» mot seksuell tilgang til kvinnen. Kvinnen får et fremmedgjort og forvirret forhold til seksualiteten sin, mannen får et fremmedgjort og forvirret forhold til nærhet og avhengighet og hva «ekte kjærlighet» ellers måtte innebære. I visa om den myke mannen har Ole Paus tatt dette bytteforholdet på kornet: «Hvorfor ligger ingen med meg?» spør den myke mannen. Sjøl om han byr på nærhet og omsorg, får han altså ikke den forventa sexen i bytte.
Seksualiteten som arena for maktkampen mellom kjønnene, gir avvisning en dobbelt betydning for mannen. En kvinne som sier «nei», avviser han ikke bare seksuelt. Hun definerer han også som en taper. Og en kvinne som havner i seng med en mann, er ofte i tvil om hun har solgt smør, og ingen penger fått.
Denne maktkampen, og dette bytteforholdet, er sjølsagt ikke hele historia om seksuelle forhold mellom menn og kvinner i vårt samfunn. Men det er en såpass viktig del av historia, at det i større eller mindre grad setter sitt preg på livet til de fleste heteroseksuelle mennesker. Det blir vanskelig, både for kvinner og menn, å utvikle en trygg, følelsesmessig og seksuell identitet, og et trygt forhold til hverandre. At dette stikker djupt, kan en bl.a. se av ordbruken til de mest radikale og opprørske mennesker. Slik uttalte Alexandra Kollontay seg i 1927 i en samtale om kjærlighetsforhold mellom framtidas mennesker (Kollontay, 1971, s. 268):
«Framtidas menn og kvinner kommer til å bli kamerater, i djupere forstand, og kameratskapet deres kommer til å være grunnlagt på fellesskap, på felles interesser og felles kjærlighet til den store helheten. Det rent seksuelle kommer derimot til å bli mer underordnet – slik det alltid har vært for kvinnen – og det kommer, sjøl om det lyder nokså paradoksalt, til å være temmelig likegyldig for henne hvem hun gir kroppen sin til.»
Også for Kollontay er altså kroppen noe en kvinne «gir» til en mann, et objekt både for han og henne. Seksualiteten som livsytring og utfoldelse for kvinner – det er vanskelig å fange.
Denne maktkampen og fremmedgjøringa kaster skygge også inn over lesbiske og homofile forhold. Kvinner som elsker kvinner, og menn som elsker menn, blir ikke bare mennesker som har en annen seksuell legning enn det heterofile flertallet. De blir også en trussel mot tingenes orden, en slags svikere mot det kjønnssystemet som samfunnet hviler på. På grunn av maktforholdet mellom kjønnene får det å være lesbisk eller homofil en videre og mer foruroligende mening. Fordømmelsen, avvisninga og avskyen de møter må også forstås ut fra dette.
I denne situasjonen blir det noe desperat over den jakta på seksuell frigjorthet, lykke og tilfredsstillelse som preger en del samfunn her i Vesten. Seksualiteten er blitt et anliggende for terapeuter med knowhow. Elena Poniatowska fra Mexico gir, med en annen kulturs friske øyne, en tragikomisk beskrivelse av australske kvinners forhold til sex. Hun besøker bl.a. en som driver med «seksuell rådgivning» (1985, s. 302):
«I Australia er hymen en plage, på linje med mandlene og blindtarmen. Alles oppmerksomhet er samlet rundt clitoris. Dr. Elsie Koadlow, som behandler pasienter med psykoseksuelle ekteskapelige plager, snakker fullstendig fritt om samleierespons, om å bli fuktig, og oppsvulming, fulgt av orgasme, om å utvide vagina ved å putte fingrene inni mens en elsker, om frykt for at clitoris skal mangle, om lengselen etter vaginal orgasme. Vaginal stimulering og Grafenberg-punktet – et følsomt område i forveggen av vagina som gir en dypere orgasme enn clitoris gjør – nevnes ofte av sex-terapeuter. Dr. Elsie Koadlow lærer og oppmuntrer kvinner til å utforske sin egen vagina, til å kjenne kjønnsorganene sine, og til å sette inn tamponger i vagina. «Hva bruker du? Pads eller tamponger? Hvis bare det første, har du noen gang vurdert å sette inn det sistnevnte? Hun mener at doktorens rolle også skal bestå i undervisning, og at allmennpraktikere og gynekologer bør investere tid og erfaring i seksuell rådgivning, fordi pasientene ofte har så sterk angst i forbindelse med seksualitet at de blir overveldet og fornekter alle erotiske følelser. Å akseptere manuell erotisk stimulering i ekteskapet er en vinning, men Dr. Koadlow anbefaler ikke mekaniske hjelpemidler som vibratorer: Å oppmuntre en kvinne til å bruke mekaniske hjelpemidler vil bare oppmuntre henne til å ytterligere nedvurdere ektemannens rolle.»
Sjølsagt er det bra med seksuell rådgivning. Men all verdens sex-terapeuter kan neppe løse den motsigelsen også moderne kvinner og menn er fanget i: at seksualiteten like mye er en maktkamp som gjensidig nytelse og hengivelse. Hvis noen kvinner velger å erstatte den levende mannen med en vibrator, og noen menn velger å erstatte den levende kvinnen med en «oppblåsbar Barbara», så sier vel det sitt. Innafor det rådende kjønnsforholdet har kravet om gjensidig tilfredsstillelse og lykke lett for å bli et ytterligere prestasjonskrav til begge parter. Mannen skal ikke bare «nedlegge» kvinnen, han skal også sørge for at hun får orgasme, ellers har han ikke levert den prestasjonen som kreves av han. Og kvinnen, som skulle være den som profiterte på dette, får en slags «orgasmeplikt»: Den kvinnen som ikke får orgasme, sårer mannen og får han til å tape ansikt. Resultatet blir at kvinner ikke så rent sjelden simulerer orgasme, slik en av kvinnene Liljestrøm siterer (s. 151):
«I blant spør guttene om det var godt, og da sier jeg alltid ja. Så blir de ikke skuffet. Men det er ikke så ofte at jeg synes det er godt. Men det er ikke verdt de får det for seg at de er dårlige elskere.»
Veien ut av dette går neppe gjennom sex-terapeutenes konsultasjonsrom. Det er maktforholdet mellom kjønnene som binder oss i dette spillet, der hver ny frihet også blir en ny lenke. Uten kvinnefrigjøring er ingen virkelig seksuell frigjøring mulig.
Menn har sin verden i «den offentlige sfæren», kvinners plass er i «privatsfæren». Det skarpe skillet mellom offentlig og privat som den kapitalistiske produksjonsmåten har skapt, har også utdypet kløften mellom kvinner og menn. Familien som produksjonsenhet ble undergravd. Ifølge Hagemann var det vanligste kvinnearbeidet i den første fasen av den industrielle revolusjonen ikke fabrikkarbeid (1982, s. 28):
«Kvinnearbeidet var derimot konsentrert innafor jordbruk, husarbeid, hjemmeindustri og småhandel, det fortsatte altså stort sett som familieorganisert arbeid – arbeid i eget eller andres hjem. For flertallet av de ugifte kvinnene var det mest sannsynlige yrkesalternativet å bli tjenestejente. Dette yrket fungerte mer som en forberedelse til en tradisjonell kvinnerolle enn som et brudd med den. For flertallet av de gifte kvinnene kunne småindustri og hjemmeindustri drives ved siden av reproduksjonsarbeidet i familien, og det var liten konflikt mellom de to rollene.»
Men den økonomiske utviklinga undergravde det gamle kvinnearbeidet og skjerpet konflikten mellom kvinnenes to roller. Skillet mellom «yrkesliv» og «privatliv» ble mer og mer uttalt. Først i våre dager har gifte kvinner i stor målestokk kombinert disse to atskilte sfærene – med store omkostninger. Men sjøl om dagens kvinner fysisk beveger seg mye i «den offentlige sfæren», så har de storparten av hodet og hjertet i «privatsfæren». Dette betyr at kvinner og menn har ulike interesseområder og referanserammer. Og det betyr ikke minst at menn har en helt annen plass i kvinners verden enn kvinner har i menns. Menn har en verden, som er selve verden, men som samtidig er deres. Det finnes nok kvinner der, men stort sett i roller som gjør dem uviktige og til dels usynlige. I denne verden utfolder menn seg, der dyrker de sine aktiviteter, der viser de dyktighet og mot, der konkurrerer de også med hverandre. Den delen av verden der kvinnen hører hjemme, er en avgrenset del, ofte den vesle, isolerte kjernefamilien. For kvinnen er det mannen (og etter hvert barna) og forholdet til han som er selve verden. Sjøl om de fleste norske kvinner er yrkesaktive, er de det på andre premisser enn menn: Det er familien som spiller hovedrollen i livet deres, og yrkeslivet tilpasses familiens behov så godt det lar seg gjøre. For mannen er det omvendt. Ansvaret for familien fyller kvinnenes hoder døgnet rundt, og bestemmer hvordan de handler. Sjøl om også kvinnen tilbringer en avgrenset del av tida si i familien, er forholdet til mann og barn likevel hennes verden, det som betyr noe. «Mannens kjærlighet i mannens liv er kun en del, mens den er kvinnens hele liv,» sa Byron. En mer romantisk måte å uttrykke det samme på.
Dette mønsteret er merkbart lenge før kvinner og menn faktisk har kommet i en familiesituasjon. Unge jenter som blir spurt om framtidsplaner, har allerede kalkulert inn framtidige familieforpliktelser i sine yrkesvalg. Og de har bestemte meninger om hvilke egenskaper en framtidig partner bør ha, i motsetning til gutta, som synes slike problemstillinger er temmelig fjerne (se bl.a. Ericsson, Lundby og Rudberg, 1985). Jenter i 15–17-års-alderen kan fortelle mye om egenskaper ved gutta de omgås, og de har klare oppfatninger om hva gutta foretar seg når de er for seg sjøl. Når jentene er aleine går praten – om gutter. Gutter på samme alder har store vansker med å gi et bilde av jentene i omgangskretsen, og hva jentene gjør når gutta ikke er der, kan de knapt forestille seg. Det er aldri tvil om at gutta er til stede i jentenes liv. For gutta har jentene en tendens til å gå i ett med tapetet. (Se Ericsson, Lundby og Rudberg, 1985b.) Ingham (1984, s. 217) refererer en undersøkelse (som riktignok er fra 20-åra) som gir et liknende bilde av voksne kvinners og menns plass i hverandres verden: Forskeren analyserte bruddstykker av samtaler som ble overhørt når en spaserte nedover Broadway tidlig på kvelden, og trakk den slutninga at menn snakket sammen om jobben 50% av tida, om sport 14% av tida og om andre menn 13% av tida. Kvinner snakket sammen om menn 44% av tida, om klær 23% av tida og om andre kvinner 16% av tida.
Forholdet mellom kvinner og menn blir både preget av atskilthet og mangel på symmetri. De kommer til hverandre fra to forskjellige verdener og fra to forskjellige maktposisjoner, og med ulike forventninger om hva møtet skal gi dem. Det er ikke rart at den søte musikken som oppstår i hjertene lett overdøves av skjærende disharmoni.
«Altsaa må Quinden fra Grunden af studere Mandens Aand, ikke ved at abstrahere Mandkjønnets Aand i sin Alminnelighed, nei, men ved at abstrahere de Mænds Aand, hun lever i Selskab med, ved at læse de Mænd i Hjertet, hun være sig enten ved Loven eller Meninge er undergiven. Hun må lære at udforske deres Følelser af deres Tale, deres Handlinger, deres Øiekast og deres Miner,»
skriver Rousseau om oppdragelsen av vesle Sophie. Igjen viser han seg som en kjønnsrollepioner, og formulerer treffende det moderne kjønnsrolleforskning har kalt for kvinnens «relasjonsorientering». Kvinner er opptatt av nære, personlige forhold, av relasjonene til konkrete andre i sine nærmeste omgivelser, hun kan leve seg inn i andres situasjon og følelser og svare på deres følelsesmessige behov. Dette kommer til uttrykk på mange måter. Som jeg allerede har referert, viser forskning rundt menns og kvinners atferd i samtalegrupper der begge kjønn deltar, at kvinner er opptatt av «samværs- og nærhets»-dimensjonen i samspillet. Undersøkelser av kvinners og menns moraloppfatning tyder også på at kvinner gjerne vurderer konsekvensene en handling får for konkrete andre mennesker og for forholdet mellom folk, mens menn legger mer vekt på abstrakte prinsipper om rett og galt (se Gilligan, 1982). Kvinner utvikler andre samspillferdigheter enn menn, og forestillinga om «kvinnelig intuisjon» har nok nær sammenheng med kvinners «relasjonsorientering».
Menn er mer innstilt på å nå saklige mål enn å inngå i personlige relasjoner, for å si det litt firkanta. Når menn i samtalegrupper er mest opptatt av «makt- og dominans»-dimensjonen, behøver ikke dette bare ha med aggresjon og «gevir-vifting» å gjøre. Å søke makt er ofte en nødvendig del av det å nå et saklig mål.
Rousseaus anbefaling om å oppdra jentene til «relasjonsorientering» var en del av et helhetlig oppdragelsessystem med mål å skape undertrykte kvinner. Og det er klart at relasjonsorienteringa gjør kvinner sårbare i så måte. Ikke bare er det godt for mannen å ha en som kan «lese han i hjertet». Men kvinners innretting på konkrete andre, og på å forstå, gjør det også vanskelig å gjøre motstand mot undertrykking. Kategorier som «rett og galt», «rettferdighet» og «rettigheter», oppløser seg i «forhold», «samspill» og «følelser». Og mannen som individ blir langt mer levende enn menn som undertrykkere.
Liljestrøm (1981) mener dessuten at den underordnede parten i ulikeverdige forhold, enten det gjelder kjærlighet, ekteskap eller andre ting, utvikler en overlegen kunnskap om følelser for å kunne styre partneren og beherske seg sjøl. Den kvinnelige intuisjonen står for en type innsikter som de underprivilegerte utvikler.
Kvinner opplever imidlertid ikke sin «relasjonsorientering» bare som svakhet og resultat av undertrykking. For kvinner er «relasjonsorienteringa» også en viktig del av den positive identiteten deres, noe som er kvinners styrke. Slik ser også jeg det. Barn og voksnes behov for omsorg, som kvinner er satt til å ivareta i vårt samfunn, er virkelige behov, som blir heller nødtørftig dekt slik vi nå lever. De egenskapene som preger kvinner er verdifulle egenskaper, en spesiell form for intelligens, som utvikles i den typen oppgaver kvinner skal løse. Samtidig er det viktig å overskride den sneverheten som preger kvinners relasjonsorientering i dag, og som skyldes hennes plass i den private sfæren: Innlevelsen og følsomheten er vanligvis ikke like stor med andre utafor stueveggen som innafor. Og det uprinsipielle som hefter ved kvinners moralsyn og tenkemåte gjør det både vanskelig å hevde egen rett og forsvare andres rett.
Om mannens moralsyn og orientering skriver Ericsson, Lundby og Rudberg (1985b, s. 85):
«Tradisjonelt er det blitt oppfattet slik at det er kvinnen som mangler noe: den ubestikkelige rettferdighetssansen og evnen til å innta «den generaliserte andres» rolle. Vi har pekt på at mannen også mangler noe: de følelsesmessige antennene, evnen til å leve seg inn i bestemte andres behov. Etter vårt syn kan mannsorienteringa like ofte være preget av det egosentriske – en oppfatning av ens eget perspektiv, standpunkt og krav som sjølinnlysende riktig – som av det prinsipielle. Ofte kan det være en merkelig blanding av begge deler, som setter menn i stand til å vie sitt liv til kampen for rettferdighet og frigjøring, samtidig som de med største selvfølgelighet tråkker på sine nærmeste.»
Like ofte dreier det seg kanskje om at veien fra «mitt standpunkt» til «uangripelig prinsipp» er svært kort. Mannen er ikke bare i stand til å innta «den generaliserte andres» rolle. Han er også i stand til å gjøre sitt perspektiv til allmenngyldig og generalisert utsiktspunkt.
At samfunnet på denne måten har plassert «omsorg» og «hensyn» i en type mennesker, og «handling» og «rett» i en annen type, er ille, både for samhandlinga mellom de to typene, og for samfunnets mulighet til å fungere som en menneskeverdig, effektiv og fornuftig organisasjon. Det er sjølsagt ikke menneskenes psykologi som er drivfjæra i et samfunn. Men sider ved menneskenes psykologi fungerer kanskje som en ekstra sikring mot positiv forandring under kapitalismen?
Det er ikke bare menn som undertrykker kvinner, kvinner undertrykker også menn, sies det ofte. Og de kan drive en psykisk terror som er vel så jævlig som den fysiske terroren en del menn driver mot kvinner.
Kvinner gjør motstand, og prøver å manøvrere i sin maktløse posisjon. Strategiene deres blir gjerne indirekte og manipulerende. Når kvinner av og til oppfattes som falske og intrigante, i motsetning til menn, som er mer rett fram og «skvære», har det bl.a. sammenheng med hvilke midler de to kjønnene har til rådighet for å få viljen sin igjennom. Verdenslitteraturens store skildring av den falske og manipulerende kvinnen, som kjemper mot den ærlige, rettskafne mannen (og vinner en knusende seier!), nemlig Strindbergs «Faderen», blir ofte betraktet som et av Strindbergs mest kvinnefiendtlige stykker. Men det kan også leses som en usedvanlig klarsynt skildring av kvinnen som slåss fra en maktløs posisjon, og hvilke våpen hun da har å bruke. Leser en det slik, blir stykket ikke kvinnefiendtlig, men et innlevende og avslørende skuespill om kvinneundertrykkingas konsekvenser.
Psykologien og psykiatrien har sitt arsenal av monstermødre som opp gjennom tida er blitt gjort ansvarlig for det meste av menneskelig ulykke og mistilpasning. Disse monstermødrene kan grovt deles i to: Det er de avvisende og kalde, som trekker seg unna morsrollens krav. Og det er de som terroriserer sine barn med kjærlighet og omsorg – kveler dem og stenger dem inne. I forholdet til mannen kan en kanskje gjøre en liknende oppdeling: De konene som behandler mannen sin «som om han ikke har testikler», og de som prøver å kontrollere han gjennom martyrrollen: de har «ofret alt» og lider i stillhet på en særdeles påtrengende måte.
Bak disse psykiatriske sjablongene kan en skimte to ulike kvinnelige strategier: Den ene er en mer åpen motstand eller avvisning av sider ved kvinnerollen. Den andre tar nettopp kvinnerollen i bruk som en plattform for indirekte makt.
Samfunnets krav til kvinnen om at hun skal ofre seg for mann og barn og ikke tenke på egne krav og behov, kan også brukes av kvinner for å vinne en form for kontroll. Alt hun gjør, kan begrunnes overfor hennes nærmeste med at hun «gjør det jo bare for deres skyld», noe som gjør kritikk og motstand vanskelig. I hvert fall skaper det skyldfølelse. En gråtkvalt mamma som er «veldig lei seg» på grunn av barnets uforstandige oppførsel, kan være vanskeligere å takle enn en skjellende og brølende pappa. Evnen til å skape skyldfølelse er i seg sjøl et maktmiddel. Haley siterer moren til en schizofren ungdom, som i terapitimen sier (1969, s. 142): «Bare kritiser meg, kjære deg. Jeg er fullt ut villig til å bli såret hvis det kan hjelpe deg.» Her oppnår hun både å framheve seg sjøl som den oppofrende og omsorgsfulle mor, samtidig som hun gjør det praktisk talt umulig for barnet å kritisere henne. Dette er nettopp kjernen i mye kvinnelig strategi.
Depressive tilstander og nedtrykthet, i mer eller mindre alvorlig form, er svært utbredt blant kvinner. Det er ikke så rart, siden kvinner har mange gode grunner til å bli lei seg. De er undertrykt, de settes lite pris på, og blir gjerne følelsesmessig utbyttet i forholdet til andre mennesker. Samfunnet tillater dessuten svært lite aggresjon fra kvinner.
Kanskje er det sånn at depresjoner og nedtrykthet ikke bare er et resultat av kvinners vanskelige liv, men også et middel de bruker i maktkampen, en måte å «ta igjen på» som er vanskelig å mestre for motparten og enda vanskeligere å angripe? Du kan ikke bli sint på et menneske som er lei seg og har det vondt, snarere må du prøve å ta hensyn. Den deprimerte går dessuten rundt som en konstant anklage mot sine omgivelser, uten at det er nødvendig å si noe. Går depresjonen så langt at den kaller på psykiatrisk behandling, har «pasientrollen» også sine gevinster (Pedersen, 1981, s. 69):
«At psykologiske avvik av legfolk såvel som av mange fagfolk defineres innenfor en sykdomsmodell med den ansvarsfrihet dette innebærer, gjør psykologiske avvik til et særlig «attraktivt» avvik for kvinner, det er vanskelig å laste noen for at de blir syke.»
Den maktløse kvinnens motstandsstrategi går i stor grad ut på å ramme andre uten sjøl å kunne bebreides, fordi hun gjør alt av kjærlighet og omsorg, og hun er dessuten «lei seg». Kvinner oppnår en del gevinster på denne måten, men til en fryktelig pris. De må forvrenge og forvanske sine egne behov og følelser, også for seg sjøl. Og få kvinner oppnår å bli gjenstand for et så intenst og avmektig hat som de kvinnene som bruker denne strategien for alt den er verd.
Men det åpne opprørets vei er heller ingen lett vei. Den kvinnen som prøver å bryte med den rollen samfunnet har satt henne til å spille, finner at hun stadig må inngå kompromisser i forhold til «kvinneligheten». Disse kompromissene tjener to formål: å berolige hennes egen usikre kvinneidentitet, og forsikre mannfolka hun omgås om at hun ikke er så farlig likevel. «Kvinneligheten» er, slik Susan Brownmiller (1984) analyserer det, et signal til menn om underordning og om at menn er sentrum i kvinners liv. Å bryte fullstendig med «kvinneligheten» på alle områder er en voldsom provokasjon og en forferdelig, personlig påkjenning for den som prøver.
Sjøl har jeg ofte møtt bemerkninger som: «Du ser ikke sånn ut,» eller «Du ser helt annerledes ut enn jeg hadde trodd.» Det er åpenbart ment som komplimenter, og jeg oppfatter det slik også. Hvordan skulle jeg sett ut hvis jeg hadde sett «sånn» ut, dvs. sett ut som en kvinne som har gjort yrkesliv og politisk aktivitet til hovedinnhold i livet, som i tillegg har «ekstreme» og «aggressive» meninger og er leder for et revolusjonært parti? Jeg skulle tydeligvis ikke vært liten, spebygd og lavmælt, som jeg faktisk er. Det er som om folk puster lettet ut over at jeg er så liten. Min ringe høyde er en konsesjon til kvinneligheten, som gjør meg mindre farlig og provoserende. Brownmiller drøfter nettopp kroppshøydens funksjon som signal om «kvinnelighet» (s. 25):
«Når en kvinne er høyere enn en mann, har hun brutt en grunnleggende kvinnelig regel, for hennes legemshøyde minner ham om at han kanskje er for kort – utilstrekkelig, mangelfull – for mennenes konkurranseverden. Hun har rettet et slag mot hans mandige selvbilde og undergravd hans fotfeste som angriper – beskytter. Å vise en mann at han kanskje ikke er nødvendig og tiltrengt, er en fryktelig ukvinnelig handling, og hun vet at hun vil få unngjelde for det med mindre hun kan oppveie det på annet vis. /.../ Det er ikke sikkert det er vår formentlige uavhengighet, freidighet eller seksuelle frigjorthet som har gitt oss amerikanske kvinner ry for å mangle kvinnelighet i sammenlikning med kvinner fra andre kanter av kloden – kanskje er det rett og slett vår størrelse det kommer an på.»
De aller fleste kvinner som bryter med kvinnerollen på viktige områder og trenger seg inn på mannens enemerker, vil gjøre en eller annen form for kompromisser i forhold til «kvinneligheten», enten når det gjelder utseende, væremåte eller begge deler. Ved å ufarliggjøre seg sjøl på denne måten, blir det lettere å være «farlig» på andre områder. Dette er sjelden en bevisst strategi. Men det er interessant å se det bildet av den nye, «ekte» kvinnen som media nå skaper. «Ekte kvinner bruker ikke fotformsko» het ei bok som kom ut for noen år siden, med klar brodd mot 70-åras kvinnebevegelse. Den «ekte kvinnen» er framgangsrik i næringslivet, hun er salgssjef i et stort konsern eller til og med administrerende direktør. Men hun bruker altså ikke fotformsko. Snarere går det i høye hæler, svarte silkestrømper og forføreriske parfymer. I det hele tatt: alle nødvendige konsesjoner til kvinneligheten.
Nå er det lov å være kvinne igjen, heter det, underforstått i motsetning til 70-åra, da det ikke var lov: da fotformsko var påbudt og bh, sminke og smykker forbudt. Men kanskje er «kvinnelighetens» renessanse et uttrykk for at kvinnene har rykket sine samfunnsmessige posisjoner kraftig fram de siste 10–15 åra, og at behovet for konsesjoner dermed er mer påtrengende?
Kvinner som prøver seg på åpent opprør, slåss hele tida på mannens hjemmebane, og må veksle mellom å bryte med mannens premisser og tilpasse seg dem. Det er oppslitende, vanskelig og forvirrende. Sjøl midt i opprøret slipper en ikke unna å bli definert av menn, og få sine handlinger bestemt av det.
Det kreves av kvinner at de skal underordne seg menn. Samtidig er det en sentral del av mannsidentiteten at en ikke skal la seg tråkke på. Tøffelhelten blir ikke bare foraktet fordi han ikke har makt over kvinner, men også fordi han lar seg tråkke på. I mannsidentiteten ligger det et element av opprøreren, og i hvert fall av den som forsvarer sine rettigheter med alle midler. Når gutter og menn forteller om skoledagene, er det gjerne for å vise fram hvor umulige og udisiplinerte de er eller var: de underordnet seg sannelig ikke! Og normene for hva som tolereres fra gutteelever er da også helt annerledes enn hva som tolereres fra jenteelever – en innrømmelse til den gryende mannsidentiteten.
Denne sida ved mannsidentiteten fungerer positivt i svært mange sammenhenger. For flertallet av mannfolk i dette samfunnet er det nok av gode grunner til å gjøre opprør. Men den fører også til at den som underordner seg, blir foraktet. Kjønnssystemet foreskriver underordning for kvinner, og gjør hun det ikke, blir hun straffet for det. Men det redder henne ikke fra å bli foraktet, og straffet fordi hun gjør som foreskrevet og lar seg tråkke på.
Nettopp dette ser ut til å være den uhyggelige dynamikken i en del av de verste tilfellene av kvinnemishandling: Jo mer underdanig, stakkarslig, tilintetgjort som person mishandlingsofferet blir, jo mer «provoserende» blir hun, jo mer fortjener hun ytterligere forakt og ytterligere vold.
Men sjøl under mer normale omstendigheter gir denne forakten for svakhet og underdanighet opphav til et grusomt spill: Mannen kan ikke gi slipp på sin makt over kvinnen uten å gi slipp på en viktig støtte for sin identitet som mann. Samtidig kan han ikke la være å forakte henne fordi hun underordner seg. Han er dømt til å forakte det han elsker og elske det han forakter. Kvinnen, på sin side, kan bare vinne mannens kjærlighet og interesse på bekostning av å underordne seg. Men idet hun gjør det, får hun også hans forakt. Under slike omstendigheter kan kjærlighet mellom mann og kvinne bli et temmelig bittert brygg.
Hva er veien ut? Jeg tror veien må gå fra «kvinnelighet» og «mannlighet» til en menneskelig identitet. Hvor blir det da av «den lille forskjellen» som vi oppfordres til å skåle for, spenningen, flørten? For det første er jeg langt på vei enig med Liljestrøm når hun sier (s. 129):
«Den høyt besungne «spenningen mellom kjønnene» er ikke ladet med erotikk. Nei, luften mellom kvinner og menn er fortettet av frykt. En frykt som bunner i manglende likeverd.»
For det andre har vi lesbisk og homofil kjærlighet. Den har ikke «den lille forskjellen» å støtte seg på, og heller ikke samfunnets opphaussing, tiljubling og romantiske myter. Likevel blomstrer den (og blomstrer av). For det tredje finnes det andre spennende forskjeller mellom folk enn de som bunner i sosialt kjønn. Vi er ikke like, og vi kommer slett ikke til å bli det i et nytt samfunn. Befridd for de stereotype sosiale kategorienes tvangstrøye får vi mer rom til å utfolde oss som individer, og til å møte hverandre som individer.
Likevel kan det godt hende at det vil være en «liten forskjell», til og med en som det kan være grunn til å skåle for. Men den kløfta, og den deformeringa av både kvinner og menn som kapitalismens kjønnssystem skaper, må overskrides.
Hva vil konsekvensene bli? Hva skal mannen bygge sin identitet på, når han ikke lenger kan bygge den på makt over kvinner? Dette er det vonde dilemmaet for menn som stilles overfor kravet om en endring av mannsrollen. Det kjennes som om de tvinges til å velge mellom å være en undertrykker og et null.
Men, som bl.a. Morten Conradi (1986) påpeker, menns identitet har flere kilder. En av dem er mestring. «Det eneste jeg liker ved meg sjæl er at jeg kan spille gitar,» sa en unggutt som ikke hadde det så lett her i verden (Ericsson, Lundby og Rudberg, 1985). De fleste menn har flere ferdigheter og aktiviteter å spille på. Menn henter mye av sin positive identitet fra det de kan. Grunnlaget for en slik identitet vil heller bli styrket enn svekket i et samfunn der mulighetene for en allsidig utvikling av evner og anlegg er større enn nå, og der nedbygging av konkurranse- og prestasjonssida gjør nederlagsangsten mindre hemmende.
Jeg har tidligere sagt at menns styrke kjøpes på bekostning av kvinner: for at menn skal kunne utfolde sine sterke sider, må kvinner fungere som krykker og varmestuer. En slik parasittisk styrke er sjølsagt uforenlig med et likeverdig forhold mellom kjønnene.
Mesteparten av den praktiske sida av kvinners «bakkemannskapfunksjon» vil bli overflødig når husarbeidet organiseres samfunnsmessig. Men hva med omsorgssida, det psykologisk støttende? Jeg har tidligere skrevet om hvordan overgangen fra et samfunn dominert av «handling som beregning» til et samfunn dominert av «handling som utfoldelse» også vil påvirke forholdet mellom menneskene. Nærhet, omsorg og glede over samværet i seg sjøl vil bli et viktig innslag i mange flere forhold enn i dag. Behovet for «sin egen varmestue» vil bli mindre når samfunnet som helhet blir mindre kaldt. Omsorg vil gå over fra å være en kvinnelig spesialfunksjon til å bli ei side ved menneskelig samhandling i de aller fleste sammenhenger.
Men jeg tror også kvinner må kjempe for mer likeverdighet i det følelsesmessige samspillet, for at også mannen skal utvikle mer av hennes samspillferdigheter. I så fall blir det en ny kilde til positiv identitet for mannen, noe som mange menn savner i dag.
Kvinner henter mye av sin positive identitet nettopp fra sin «relasjonsorientering». I et samfunn med mindre skarpe skiller mellom «instrumentelle» og «ekspressive» forhold mellom folk, vil «den kvinnelige væremåten» bli gyldig, og satt pris på, i langt flere sammenhenger enn nå. Det vil bli en annen type gjensidighet, kvinner vil ikke bli følelsesmessig uthult og utsugd slik det skjer i dag. Dessuten vil kvinnene få mye større muligheter til å handle, utvikle evner og ferdigheter, delta i ulike typer virksomhet som gir grunnlag for å forme et positivt sjølbilde fordi en kan. Nedbygginga av familiens økonomiske oppgaver, og av skillet mellom «offentlig» og «privat» vil bety at kvinners nåværende sneverhet og innretting på de aller nærmeste forsvinner til fordel for omtanke og interesse for hele samfunnet.
Jeg tror på en menneskelig identitet. En identitet som vil gi kjærligheten bedre kår, både kjærligheten mellom kvinne og mann, mellom kvinne og kvinne, mellom mann og mann og mellom barn og voksne. Kjærligheten mellom mann og kvinne vil ikke lenger være uløselig sammenfiltret med maktkamp, og vil ikke måtte strekke seg over en psykisk avgrunn av manglende forståelse og kommunikasjon. Og kjærligheten mellom to av samme kjønn vil være befridd for mindreverdighetsstemplet, forakten og forfølgelsen.
En rosenrød utopi? Ja, kanskje. Og helt sikkert mye lidelse, fortvilelse og raseri underveis. Men i hvert fall en positiv mulighet. For vi vet at både samfunnet og menneskenaturen kan forandres. Vi vet noe om hvilke betingelser som skaper hva slags menneskelige egenskaper. Drømmen, og etter hvert vitenskapen, om et nytt samfunn vokste ut av erfaringer med, og analyser av motsetningene i det nåværende samfunnet. Hvorfor skulle vi ikke bruke erfaringene og analysene av motsetningene i dagens menneske til å skape drømmer, og etter hvert vitenskap, om det nye mennesket? Også kampen for å forandre menneskenes hjerter blir lettere dersom vi vet hvor vi vil.