«Dere er nesten bare kvinnelige arbeidere på dette verkstedet. Det skyldes at arbeidet er så monotont, ensformig, og at maskinene er svært så rasjonelle og høyproduktive – dere må være fantastisk raske for å kunne henge med.
Dette gjør at de på kontoret har regnet ut at en mann ikke vil holde ut her nede.
En mann vil ha høyere lønn hvis han skal jobbe så hardt, dessuten kom han bare til å bli gæern av det ensformige arbeidet.
Kvinner er mer utholdende slik, de er så teknisk lavt begavet at de ikke trenger noe særlig avveksling i arbeidet.
Kvinner passer til ensformig jobbing. Og så flinke som de er med hendene, som det sies.
En kvinnehånd er helt fantastisk til å utføre nøyaktig den samme bevegelse i høyt oppdrevet tempo – år ut og år inn.
For de er tålmodige, kvinnene.»
Denne passasjen er hentet fra Marit Paulsens skildring av livet som dobbeltarbeidende kvinnelig industriarbeider, «Du, menneske?» (1972). Den inneholder mye som er typisk for «kvinneyrkene»: lav lønn, hardt, ensformig arbeid i høyt tempo, forestillinga om at de kvalifikasjonene kvinnene har for jobben de gjør, er «naturlige» egenskaper ved kvinner som kjønn. Og dermed ikke virkelige kvalifikasjoner.
Hva skjer når «det kvinnelige mennesket» kommer ut på arbeidsmarkedet som lønnsarbeider? Siri Jensen (1986) har gitt ei framstilling av det særegne ved kvinnelige arbeideres situasjon, og hva dette fører til for rollen de spiller i klassekampen. Kvinnelige arbeidere står i «skvisen mellom jobb og familie». På alle områder preges livet deres av at de ikke bare er arbeidere, men også tilhører et undertrykt kjønn.
Hvorfor havner kvinnelige arbeidere så ofte i den situasjonen som Marit Paulsen beskriver? Min påstand er følgende: Det særegne ved «det kvinnelige mennesket» (den sosiale rollen kvinner plasseres i) utnyttes på bestemte måter i kapitalens jag etter størst mulig profitt. Dette betyr ikke nødvendigvis at det er bevisst og planlagt (sjøl om det kan være slik også). Men i hovedsak dreier det seg om at det «kvinnelige menneskets» sosiale egenskaper gjør henne utnyttbar på andre måter enn menn.
Jeg skal særlig ta for meg tre saker:
Kvinner har lavere lønn enn menn. Tidligere var dette et helt åpent forhold. Det var ei kvinnelønn og ei mannslønn for akkurat samme arbeid. På Dale sinnssykeasyl var f.eks. begynnerlønna for en mannlig pleier i 1914 600 kroner året, mens den var 350 kroner for en kvinnelig (Ericsson, 1974).
Nå er denne åpne lønnsdiskrimineringa borte mange steder. Men forskjellen på kvinnelønn og mannslønn er ikke borte. For arbeidsmarkedet er kjønnsdelt. Og lønna er lavere i de kvinnedominerte yrkene enn i de mannsdominerte. Slik er det over hele verden, praktisk talt uten unntak. En undersøkelse gjennomført av ILO i 1982, der 25 land var med, viste at kvinners timelønn i industrien utgjorde ca. 3/4 av menns. For de få utviklingslanda som er med i undersøkelsen, er kvinnenes lønnsnivå noe lavere enn i de industrialiserte landa. Men det er store forskjeller fra land til land. Fellestrekket er at kvinnelønna overalt ligger lavere enn mannslønna. Ifølge ILO skyldes dette hovedsakelig en konsentrasjon av kvinner i yrker med lavere lønn, og ikke at kvinner får lavere lønn enn menn for de samme jobbene (referert i Leger Sivard, 1986).
Hvorfor er kvinnene konsentrert i yrker med lav lønn? John Humphrey (1984, s. 219) peker på at de fleste forklaringsmodeller går ut fra at arbeidsmarkedet i seg sjøl ikke tar hensyn til kjønn. Arbeidsmarkedet er i utgangspunktet kjønnsnøytralt. Men på grunn av den situasjonen de står i utafor arbeidsmarkedet, har kvinner en tendens til å havne i ikke-kvalifiserte, lite kompetansegivende jobber med få opprykksmuligheter osv. Kvinner «velger» lite krevende yrker som lar seg kombinere med hovedansvaret for familien, de har lav utdannelse og få ambisjoner. Alt dette gjør at kvinnene hoper seg opp i lavtlønnsyrkene. Forskjellen mellom kvinners og menns lønn er altså resultat av utenforliggende faktorer, som virker inn på kvinnenes muligheter på arbeidsmarkedet.
Dette stemmer sikkert langt på vei. Men det er ikke hele historia. Antakelig ikke den viktigste delen heller. Humphrey påpeker:
«Markedet verdsetter ikke mannlig og kvinnelig arbeidskraft uavhengig av kjønn. Dette punktet kommer klart fram i studier av kjønn og kvalifikasjoner. Arbeidsmarkedet fungerer ikke bare slik at det stenger kvinner ute fra kvalifiserte (faglærte, «skilled») jobber. Det er også slik at jobber blir nedvurdert («downgraded») når de blir utført av kvinner. Som Phillips og Taylor sier det: «Det er arbeiderens kjønn, heller enn arbeidets innhold, som avgjør om arbeidet blir vurdert som kvalifisert eller ikke-kvalifisert («skilled or unskilled»).»
Dette innebærer at det er forskjell på selve verdien av kvinnelig og mannlig arbeidskraft. Det er ikke bare slik at kvinner, på grunn av et systematisk sammentreff av forskjellige uheldige omstendigheter, havner i de dårligst betalte jobbene, sjøl om det er slik også. Kapitalen kan kjøpe kvinnelige arbeidere billigere enn mannlige arbeidere, rett og slett fordi de er kvinner. Dette er en viktig konklusjon, fordi den river grunnen vekk under forestillinga om at kvinnelige arbeideres hovedproblem er at de «finner seg i så mye», «tar til takke med det som bys» osv. Hovedproblemet er at kvinner bys helt andre forhold enn menn – fordi de er kvinner. Den lave kvinnelønna er ikke først og fremst et resultat av kvinners manglende effektivitet i den faglige kampen. At den kvinnelige arbeidskraftas verdi er lavere enn den mannlige arbeidskraftas verdi, er ei side ved samfunnets kjønnssystem. I våre dager skjules dette ved at kvinner og menn ikke gjør akkurat samme arbeid, og at det arbeidet menn gjør, blir vurdert som mer «kvalifisert», slik Humphrey beskriver. Dette skjer ikke bare i industrien. I sin studie av kvinner i butikk, refererer Foged og Markussen en forholdsvis typisk episode, fortalt av en av kvinnene de intervjuet (1964, s. 130):
««Da ble jeg virkelig sint. Han var nyutlært og ble ansatt her. Så kommer jeg til å se, hva han får i lønn, og han fikk 400 kroner mer enn meg, som har vært her i så mange år. Jeg ble temmelig sur. Jeg gikk til sjefen og sa at det synes jeg var noe svineri. Hvorfor fanden skal han ha mer i lønn enn meg? Det hører ingen steder hjemme. Jamen han skulle drive og avløse de andre. Nåja, men jeg skal drive og ordne vinduer, sa jeg da. Mitt arbeid er jaggu like mye verdt som hans.»
På tross av samme utdannelse utfører menn og kvinner sjelden nøyaktig det samme. Avgjørelsen om det å avløse eller det å pynte vinduer er mest verdt, avhenger i høy grad av hvilket kjønn som utfører arbeidet. Menn får i kraft av sitt kjønn høyere lønn.»
Hva kan dette komme av? Som kjent mente Marx at verdien av en vare ble bestemt av den mengden arbeid som trengtes for å produsere varen. En bil er mer verdifull enn ei synål fordi det er nedlagt mer arbeid i bilen enn i synåla. Under kapitalismen er også arbeidskrafta en vare som arbeideren selger til kapitalisten. Arbeideren får altså ikke betalt for det arbeidet han gjør. Han eller hun får betalt det varen arbeidskraft er verdt. Når han eller hun har solgt arbeidskrafta si, har kapitalisten lov til å bruke den hele arbeidsdagen, og presse så mye arbeid ut av den som han bare klarer på den tida han har arbeiderens arbeidskraft til rådighet.
Men hvordan skal en fastsette verdien av varen arbeidskraft? På samme måte som en fastsetter andre varers verdi, mente Marx: verdien av varen arbeidskraft blir bestemt av den mengden arbeid som trengs for å produsere den.
Når det gjelder varen arbeidskraft, betyr dette at verdien av arbeidskrafta tilsvarer den mengden arbeid som trengs for å produsere de livsnødvendighetene arbeideren må ha for å leve og stille arbeidsdyktig på jobben fra dag til dag (pluss forsørge eventuell familie).
Men dette er ikke helt ukomplisert. En av komplikasjonene er at arbeidskraftas verdi ikke bare bestemmes ut fra det fysiske minimum som skal til for at arbeideren skal overleve og produsere nok energi til å kunne jobbe (og formere seg). Arbeidskraftas verdi har også et «historisk og moralsk» element, sier Marx. Det betyr at det finnes en historisk bestemt standard for hva som er «livsfornødenheter». Dette historiske og moralske elementet er annerledes i dagens Norge enn i Norge for 100 år siden, og det er annerledes i dagens Norge enn i dagens Bangla Desh.
Årsaken til forskjellen på verdien av kvinners og menns arbeidskraft må søkes i dette «historiske og moralske» elementet. Marginale forskjeller i kvinners og menns fysiologiske behov kan neppe være forklaringa.
Kapitalismen utvikla seg fra et samfunn der kvinneundertrykkinga allerede var etablert. Det eksisterte et maktforhold mellom kjønna, der mannen var overordna kvinnen. Dette kom bl.a. til uttrykk i ulik tilgang på og kontroll over, ressurser.
Vanessa Maher (1964) har gjort en undersøkelse av husholdene i en landsby i Marokko. Der viser hun at konsumsjonsmønsteret i husholdet bestemmes av maktforholdet. Maher oppsummerer dette slik (s. 126):
«Det er ikke hvor kalorikrevende arbeid som utføres som gjenspeiles i mønsteret for matinntak i familien. Det er heller ikke et spørsmål om fysiologiske behov. Disse mønstrene har snarere en tendens til å garantere at de «viktigste» samfunnsmedlemmene, dvs. voksne menn, får førsteretten til ressursene. Dette gjelder særlig der familien lever ned mot eksistensminimum. /.../
Standardmåltidet i landsbyene er brød som dyppes i en grønnsaksaus, noen ganger med et lite kjøttstykke som tillegg, et kjøttstykke som alle tilstedeværende deler. Folk viser stor respekt for maten. De uttaler velsignelser før og etter maten, og unngår å le eller snakke. De spiser langsomt og med stor tilbakeholdenhet, mens de oppfordrer de andre ved bordet: «Spis nå, spis nå!» Kvinner driver denne formen for beskjedenhet svært langt. Hvis de har gjester, vil kvinnene ofte sverge på at de har spist allerede, eller de vil si at de ikke er sultne. En kvinne pleide å forsikre dem hun spiste sammen med om at hun foretrakk bein framfor kjøtt. Menn, på den andre sida, blir forsøkt skånet for konsekvensene av knapphet på mat, disse konsekvensene må kvinnene og barna bære. En god mor bør overlate sin porsjon av maten til barna sine. Men barn, særlig små jenter, lærer fort å tilby sin porsjon til gjester, å avslå kjøtt og benekte sult.»
Dette mønsteret er ikke spesielt for Marokko. Studier fra noen 3. verden-land sier litt om konsekvensene av ulik tilgang på ressursene. En undersøkelse i Bangladesh viste at det var flere underernærte jenter enn gutter under 5 år, fordi jentene fikk mindre matporsjoner. Jentebabyer hadde 21% større sjanse enn guttebabyer til å dø i det første leveåret. I Nepal er bildet omtrent det samme. Dessuten er det 50% flere kvinner enn menn som blir blinde på grunn av kronisk matmangel. En undersøkelse i Botswana viste også at jenter er underernært oftere enn gutter. (Referert fra «Women, a world report» 1985.)
Over store deler av den 3. verden, der befolkninga generelt lever i nød, får den ulike tilgangen på ressursene uhyggelige konsekvenser for kvinner og jenter. Men dette mønsteret for tildeling av ressurser er ikke noe eksotisk og fremmedarta som vi ikke kjenner fra vårt eget samfunn. Mange eldre mennesker i Norge i dag husker et liknende mønster i sin egen familie da de var barn. Far måtte spise seg mett først, det var klart. Så fikk mor og ungene ta det som ble til overs. Og mors plikt var å ofre seg for barna. Dette mønsteret kommer også fram i de arbeiderminnene Edvard Bull bruker som kilde i boka «arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd». Bull refererer hva folk som var barn den gangen, forteller om levekårene blant trelastarbeiderne i Fredrikstad rundt århundreskiftet og litt før (1958, s. 164):
«Det fins enda flere som husker at «det kunne ofte knipe med mat», og at det var «ikke greitt for mor som skulle dele maten til hele flokken. Far skulle ha det meste og det beste. og det fant vi oss i, for han hadde tungt arbeid. /.../ En mann som bestemt hevder at de fikk «nok mat og god mat», forklarer f.eks. at far fikk smør på brødet – og senere fikk også resten av familien det.»
Mange kvinner i dagens norske bestemorsgenerasjon har ennå «marokkanske» normer i forhold til mat. De forsyner seg sist, tar lite på tallerkenen og sørger alltid for at noe blir igjen i tilfelle en annen i forsamlinga skulle få lyst på en porsjon til. Å få dem til å innrømme sult er forbundet med store vansker, sjøl om knapphetstilstanden som skapte dette mønsteret for lengst er historie.
Kapitalismen arvet altså et mønster der kvinner ble verdsatt lavere enn menn, og fikk tildelt en mindre del av ressursene enn menn. Det var innarbeida at kvinner skulle få færre livsfornødenheter. Dette mønsteret ble rett og slett opprettholdt da livsfornødenhetene gikk over fra å bli utdelt i form av naturalia til å bli utdelt i form av pengelønn. «Hendes Livsfornødenheder og Fordringer har ikke, ifølge hendes Natur, den Udstrækning som Mandens,» skrev «Morgenbladet» da de i forrige århundre argumenterte for å få inn billige lærerinner i skoleverket, for å spare det offentlige for utgifter (se Brock-Utne & Haukaa, 1979).
Kapitalistene overtok et bestemt maktforhold mellom kjønnene, og «oversatte» det til ulik verdi på kvinnelig og mannlig arbeidskraft. Det «historiske og moralske elementet» som utgjøres av maktforholdet mellom kjønna, og som kommer til uttrykk i ulik fordeling av ressursene, bidrar altså til å senke den kvinnelige arbeidskraftas verdi.
Det andre forholdet som virker inn på verdien av kvinners arbeidskraft, er samfunnets organisering i familier. I det å «produsere varen arbeidskraft» inngår også det å oppdra en ny generasjon arbeidere, som kan erstatte den nåværende, når den er nedslitt. Verdien av arbeidskrafta må altså også omfatte det som trengs for å forsørge en familie.
Stort sett er det mannen som har vært hovedforsørger. andre familiemedlemmer har hatt lønnsarbeid i varierende grad. Men deres lønn har alltid blitt sett på som et tilskudd til det hovedforsørgeren kunne tjene. Verdien av familiemedlemmenes arbeidskraft til sammen skal være stor nok til å forsørge familien. Når flere jobber, synker verdien av arbeidskrafta til hver enkelt.
Den lave kvinnelønna gjenspeiler mønsteret med mannen som hovedarbeidskraft og kvinnen som tilleggsarbeidskraft. Ei kvinnelønn er ei «spe-på-lønn», som forutsetter et mannlig familieoverhode med full lønn. Å forsørge seg sjøl og unger på ei kvinnelønn, er praktisk talt umulig. Det er heller ikke meningen at det skal være mulig.
Mange kvinner er likevel henvist til å klare dette som egentlig er umulig. Ifølge heftet «Verdens kvinner – en oversikt» av Ruth Leger Sivard (1986) er kvinner eneforsørgere i mellom 1/4 og 1/3 av verdens familier (alle disse kvinnene er ikke lønnsarbeidere). Andelen kvinnelige eneforsørgere varierer fra rundt halvparten i enkelte land (f.eks. noen latinamerikanske land) til rundt 10% i en del vesteuropeiske land. Felles for de kvinnelige eneforsørgerne over hele verden er imidlertid at de tilhører de fattigste sjiktene i samfunnene sine.
At samfunnet er organisert i familier, med en mann som «overhode», er ikke noe naturgitt. Det er et samfunnsmessig og historisk bestemt forhold som påvirker verdien av den kvinnelige arbeidskrafta. Fordi mannen historisk sett har spilt rollen som «hovedforsørger», er kvinnen i arbeidsmarkedets øyne delvis forsørga, og i hvert fall ikke forsørger. Mannen får et kjønnsbestemt tillegg i lønna (eller kvinnen et kjønnsbestemt fratrekk) basert på den rollen de to kjønnene spiller i familien som privat forsørgelsessystem.
Det «historiske og moralske elementet» ved arbeidskraftas verdi som gjør kvinnelige arbeidere billigere enn mannlige, består altså av to forhold: For det første maktforholdet mellom kjønna, som sikrer den største biten til far». For det andre samfunnets organisering i familier, med mannen som hovedforsørger og kvinnen som «tilleggsarbeidskraft». Til sammen gjør dette «det kvinnelige mennesket» til en type særlig billig arbeidskraft for kapitalen.
I en artikkel om striden om særvern for kvinner i begynnelsen av dette århundret, skriver Gro Hagemann (1977, s. 96):
«De kvinnelige industriarbeiderne var uten tvil en gruppe som var spesielt dårlig stillet. Lønnsforholdene er et klart uttrykk for det. Det er også mye som kan tyde på at arbeidsforholdene deres var særlig dårlige. Blant annet viser dødelighetsstatistikken at tuberkulosen har herjet spesielt hardt blant kvinnelige fabrikkarbeidere.
I tillegg var arbeiderskene en gruppe, som av flere grunner, hadde forholdsvis små muligheter til å kjempe for å endre sin egen situasjon. Det store flertallet av dem var unge og ugifte kvinner med liten erfaring fra faglig kamp på arbeidsplassen. De fleste sluttet på fabrikken når de giftet seg, og fikk derfor heller ikke tid til å skaffe seg erfaring. Det har sikkert også virket inn at kvinnene så på seg selv som korttidsarbeidere, og derfor ikke hadde den samme motiveringen som menn for å ville endre forholdene. Den lave organisasjonsprosenten er et uttrykk for det.
Den industrielle revolusjonen trakk kvinnene ut av hjemmet i masseomfang. Fabrikkene åpnet nye muligheter for de unge jentene fra arbeiderfamilier og husmannsplasser, de som før hadde gått som tjenestefolk og tyende. Fabrikkene bød dem bedre betaling og friere arbeidsforhold, og arbeidsplassene der var ettertraktet. Men vilkårene var harde. Fabrikkarbeidet tappet dem for krefter og gjorde dem gamle og utslitte før tiden. Det var så hardt at det nesten var uråd å klare det for andre enn de unge, sterke og barnløse. De kvinnene som fortsatte å arbeide etter at de hadde giftet seg og fått barn, måtte stort sett finne annet arbeid.»
De kvinnelige industriarbeiderne var «jenter som ventet på å gifte seg», både i egen og arbeidsgiverens oppfatning. Slik er det i mindre grad nå i de rike landa. Men noe av det samme bildet som Hagemann risser opp, kanskje i enda mer grotesk form, finner vi i dag i frihandelssonene i den 3. verden.
Det store flertallet arbeidere i disse sonene er kvinner. Svært ofte har de langt færre rettigheter enn arbeidere i landet ellers når det gjelder fagorganisering, streikerett, minimumslønn, arbeidstidas lengde. Og de blir ikke gamle i jobbene sine. Beinhard utbytting, helsefarlige arbeidsforhold gjør at arbeidskrafta deres raskt blir nedslitt. Denne rovdrifta rettferdiggjøres nettopp med henvisning til kvinners «naturlige» rolle. Elton & Pearson sier det slik i en studie av kvinners arbeidsforhold i den 3. verdens eksportsoner (1984, s. 23):
«Det at bare unge kvinner arbeider i verdensmarkedsfabrikkene, blir forklart som et resultat av at kvinner føder barn – dette betyr sjølsagt at de enten er uvillige eller ute av stand til å fortsette i lønna arbeid ut over noen- og tjueårsalderen. Det at kvinner slutter i lønnsarbeid når de blir gifte eller gravide, er kjent som «natural waste», og kan være svært fordelaktig for firmaer som i perioder har behov for å variere størrelsen på arbeidsstyrken, for å tilpasse seg skiftende etterspørsel etter produktene deres på verdensmarkedet.»
Ved å betrakte arbeiderne sine som «jenter som venter på å gifte seg», kan bedriftene slite dem ned på kanskje 5 år, for de skal likevel ikke vare til pensjonsalderen. Kvinnene forlater, eller kastes ut av fabrikkene, helsemessig ødelagt og nedbrutt før de er fylt tretti. Mange er imidlertid blitt avhengige av pengeinntekter av en viss størrelse for å leve. Når arbeidskrafta deres ikke lenger er salgbar, har de ofte bare en utvei: å selge kroppen sin som prostituerte. Dette er virkeligheten bak det idylliske bildet av unge kvinner som går ut i arbeidslivet noen år før de gjør det som er «naturlig» for kvinner: gifter seg og blir mødre og husmødre.
Kapitalen har altså vært, og er i stand til å utnytte et samfunnsmessig mønster for kvinners livsløp til beinhard utbytting og rekordrask nedsliting av unge kvinners arbeidskraft. I de rike landa er det i dag vanlig at kvinner fortsetter i lønnsarbeid også etter at de er blitt gift og/eller har fått barn. Men dette krever at kvinnen gjør visse kompromisser mellom jobb og ansvar for familien: kanskje har hun kortere eller lengre perioder der hun er ute av arbeidslivet, kanskje velger hun deltid og ofte arbeider hun på andre tider av døgnet enn normalt.
Også dette mønsteret har den moderne kapitalismen vist seg i stand til å dra nytte av. En artikkel i bladet «Economist» fra 23. august 1986, hevder at kapitalen nå foretrekker kvinnelig arbeidskraft i mange sammenhenger. En viktig grunn er nettopp at kvinner «er fleksible, vant til avbrudd i yrkeskarrieren, innstilt på fleksibel arbeidstid». For den moderne kapitalismen er det mannlige idealmønsteret: et langvarig arbeidsforhold i samme jobb på full tid og innafor normalarbeidsdagens rammer, blitt en hemsko. Hovedstrategien er å bryte ned dette mønsteret for alle. Men i mellomtida kan den kvinnelige arbeidskrafta være god å ty til. Ett mål for kapitalismen er f.eks. å utrydde forestillinga om at noe er «ubekvem arbeidstid». I dag er 80% av de som jobber ettermiddag og kveld i Norge kvinner.
I boka «Det fleksible kjønn» beskriver Foged og Markussen situasjonen i Danmark. De legger nettopp vekt på hvordan arbeidsgiverne utnytter kvinnenes avhengighet av redusert arbeidstid i en bevisst strategi for å bryte ned det arbeidstidsmønsteret de er vant til å tenke på som normalt. Foged og Markussen peker på at det er kvinnenes ansvar å få dagliglivet til å henge i hop. Mens menns forsørgerrolle har hovedvekta på det økonomiske, stilles det et dobbelt krav til kvinnen: Hun skal både bidra økonomisk til familiens underhold, og hun skal yte omsorg. Løsninga på dette dilemmaet for kvinnene blir at de «handler med arbeidstida» – de blir avhengige av en arbeidstidsordning som gjør det mulig for dem å fungere som det kittet som holder familiens dagligliv sammen. Foged og Markussen, som studerte forholda i butikk og kontor, fant ikke noe klart skille mellom «kvinner på heltid» og «kvinner på deltid». I stedet fant de et mylder av ulike arbeidstider, resultatet av kvinners «handel med arbeidstida».
Dette mønsteret har mange fordeler for arbeidsgiverne. For eksempel er det bare heltidsansatte som har rett til overtidsbetaling. Når det er behov for ekstra innsats, er det billigere å be de deltidsansatte ta noen timer i tillegg til vanlig arbeidstid. Arbeidsgiverne i butikkbransjen ser på kvinnene som jobber deltid som en fast arbeidskraftreserve, som det kan trekkes på, ikke bare ved sjukdom, men også ved ferier, utsalg, jul og barselspermisjoner. Og de regner med kvinnens ansvarlighet, sier Foged og Markussen. Kvinnene trår til, ikke så mye for arbeidsgivernes skyld som for å hjelpe de stakkars kollegene som ellers blir stående aleine ved disken midt i det verste kunderushet. I kontorsektoren brukes også deltid (og overtid som ikke betales som overtid) som en forberedelse til innføring av nytt maskinelt utstyr og lavere personalnormering. Foged og Markussen oppsummerer slik (s. 66):
«I den nåværende krisa vender de individuelle avtalene om arbeidstida tilbake mot kvinnene som en boomerang. I dag er ikke-heltidsarbeidet i stigende omfang på arbeidsgivernes premisser. Arbeidsgivernes største fordel er, at de har en fast arbeidskraftreserve på hver enkelt arbeidsplass, som det kan trekkes fleksibelt på. Det er både forutsetninga for at de lave personalnormeringene i butikkene kan fungere, og for at det kan skjæres ned på personalet ved innføringa av ny teknologi på kontor. Deltid er en særlig stor fordel for arbeidsgiverne, fordi de på den måten omgår de overenskomstmessige rettighetene som især de ansatte på større butikk- og kontorarbeidsplasser har tilkjempet seg. Her er kvinnene i den barokke situasjon, at nettopp der hvor de er flest organiserte, er størstedelen av dem – de deltidsansatte – ikke i stand til å utnytte alle de rettighetene overenskomsten skulle gi.»
Et annet utviklingstrekk er oppdelinga av arbeidsstyrken i «stam- og rand-arbeidskraft,» som den tyske forskeren Wolfgang Lecher har kalt det. Dette innebærer at arbeiderklassen blir delt i to: et mindre antall fast ansatte med full dag og tariffmessig ordnete lønns- og arbeidsforhold, og ei stor gruppe løst tilknytta arbeidere, ofte ansatt hos underentreprenører og underleverandører, som kan dyttes inn og ut etter behov: deltids i perioder, heltids i perioder og arbeidsløse i perioder. Et slikt mønster har preget mange kvinners arbeidssituasjon lenge. Når det nå «oppdages» – skyldes det mye at denne oppdelinga er i ferd med å bli satt i system på en annen måte enn tidligere, og at den også truer menn. Det er likevel ikke vanskelig å se at kvinnenes tilpasningsmønster i dag, gjør dem særlig egna til å gå inn i rollen som «randarbeidskraft», med atskillig mindre friksjon enn om menn skulle gjøre det samme.
Ett problem kapitalistene må løse, er å disiplinere arbeidskrafta så den kan utnyttes effektivt i produksjonen. Japansk arbeidsliv er f.eks. berømt for hvordan tradisjonelle avhengighets- og lojalitetsbånd med opphav i føydaltida anvendes for å skaffe japanske arbeidsgivere lydige og oppofrende ansatte.
Kvinnerollen gjør det mulig å bruke disiplineringsmetoder som ikke ville være gjennomførbare overfor mannlige arbeidere. De beste beskrivelsene av dette som jeg kjenner til, kommer fra 3. verden-land. Celia Mather gir et eksempel fra Tangerang-regionen på Vest-Java. Hun beskriver hvordan (1984, s. 154)
«... den dominerende ideologien om hva kvinner og ungdom er og bør være, gjør og bør gjøre, aktivt blir utnyttet av en allianse av landsby-«ledere» og industrielle kapitalister, for å bidra til å skape en lydig arbeidsstyrke.»
Ved å rekruttere unge mennesker, særlig unge jenter, fra landsbyene i dette området, kan industrikapitalistene benytte seg av tradisjonelle normer for hvordan kvinnen er underordnet mannen, og den unge underordnet den gamle. Dette skaper en arbeidsstyrke som både er billig og føyelig. Bedriftseierne sikrer seg i tillegg at arbeidskrafta er valgt ut etter bestemte kriterier på forhånd. Dette gjør de ved å inngå en allianse med mannlige autoritetspersoner i landsbyen. Slike lokale ledere fungerer som agenter for bedriftene. De er i stand til å velge ut arbeidere på grunnlag av personlig kontakt og langvarig kjennskap til familien. Dermed er de også godt egna til å sile ut dem som kanskje kan komme til å lage «bråk». De arbeiderne disse lokale lederne rekrutterer, blir deres «klienter». De blir sterkt advart mot å lage bråk i fabrikken, for dette vil gå ut over, ikke bare deres eget gode navn og rykte, men også den lokale lederens.
Slik brukes tradisjonelle autoritets- og lojalitetsbånd til å sikre seg mot aksjoner og uro fra arbeidernes side. I tillegg utnyttes kulturelle sømmelighetsbegreper. Den holdninga som sømmer seg best for kvinner, og til en viss grad for unge menn, er malu: En skal framtre som blyg, brydd og tilbaketrukken, vise respekt for overordnede og holde seg på avstand fra dem, slå øynene ned. De oppmuntres også til å innta holdninga takut: å være redd for nye opplevelser og nye mennesker. Mather skriver (s. 169):
«Når de er kommet innafor fabrikkportene, sier unge kvinner uten unntak (i noen tilfeller også unge menn) at de føler så «malu» og «takut», så ærbødige overfor sjefene sine, at direkte konfrontasjon, enkeltvis eller i grupper, er nesten utenkelig. De sier at de er for «malu» til å komme fram åpent og direkte med klager, for «takut» til å klage over lav lønn eller urettferdig behandling, og de vil heller forlate fabrikken enn å lage bråk. De viser uvilje, på grunn av manglende erfaring, til å organisere seg. Det er lett for ledelsen å splitte dem og isolere dem fra hverandre, å sparke dem som «lager scener» eller på annen måte oppfører seg upassende.»
Mathers artikkel bærer undertittelen: «Hva ligger bak fraværet av klassekamp på industribedriftene i Tangerang-regionen på Vest-Java?» Noe av det som ligger bak, er altså utnytting av makt- og autoritetsforhold mellom menn og kvinner, og tradisjonelle sømmelighetsnormer for kvinnelig oppførsel.
I sin studie av industribedrifter i Brasil, viser også Humphrey (1984) at det er forskjell på hvilke disiplineringsmetoder som kan brukes overfor kvinner og menn. Fra bedriftsledelsens synspunkt er det gunstigere å bruke kvinnelig enn mannlig arbeidskraft til samlebåndsarbeid, hevder han. For det første holder menn ut kortere tid enn kvinner i jobber uten opprykksmuligheter. I samlebåndsarbeid er det både vanskelig og dyrt å skape opprykksmuligheter. For det andre krever høy produktivitet i rutinemessig samlebåndsarbeid ofte tett overvåking av arbeidernes tid og rom. I den ene fabrikken Humphrey studerte, var overvåkinga ofte påtrengende og aggressiv, av og til i den grad at det nærmet seg trakassering av arbeiderne. I andre fabrikker sa kvinnene at arbeidsformennene truet dem fysisk. Mannlige arbeidere gjør mer motstand mot denne formen for trakassering, både fordi de er bedre i stand til å svare med samme mynt, og fordi slike former for overvåking betraktes som et angrep på selve identiteten deres som menn.
Susan Joekes (1984) har studert forskjellen mellom mannlig og kvinnelig arbeidskraft i Marokko. Også i Marokko er arbeidsmarkedet sterkt kjønnsdelt. Men det er etterspørsel etter en viss andel mannlig arbeidskraft, også i de kvinnedominerte bransjene. Hvorfor? Joekes gir denne forklaringa (s. 208):
«Bedriftseierne har gode grunner for å ønske å beholde en liten andel mannlige arbeidere på strategiske punkter i produksjonsprosessen, sjøl om de koster mer. Verdien deres består i at bedriftseierne kan bruke forholdet mellom kjønnene som et redskap til å styrke arbeidsdisiplinen.»
En måte dette utnyttes på, er å bruke mannlige arbeidere som «fartssettere» (pacemakers) på samlebåndet. Samlebåndsarbeid er oftest akkordarbeid, for å holde tempoet oppe. Men mange bedriftsledere har valgt en annen metode: De plasserer et par arbeidere, som jobber etter akkord, på hvert bånd. Siden alle på båndet er avhengige av hverandre, tvinger dette tempoet i været for alle. Fordi «fartssetterne» er menn, og kvinner er vant til å underordne seg menn, er det vanskeligere for dem å protestere, både på tempoet og på at mannfolka får høyere betaling for samme arbeid. Slik sikrer bedriftseierne seg høyere arbeidstempo fra kvinnene uten å måtte betale dem ekstra.
Alle eksemplene jeg har brukt her, er fra den 3. verden. Men systematiske undersøkelser vil helt sikkert vise at maktforholdet mellom kjønna utnyttes til å kue den kvinnelige arbeidskrafta, også i vår del av verden. I samtaler med kvinnelige arbeidere kommer eksemplene gjerne trillende. Systemet med å ha et par mannfolk på akkord på ei produksjonslinje der det ellers bare sitter timelønte kvinner, brukes f.eks. på den norske bedriften Anker Batterier. I den grafiske bransjen var det lenge vanlig at når bokbindersvenner (menn) og bokbinderassistenter (kvinner) jobba sammen, gikk svennene på akkord. Assistentene derimot, som la arbeidet til rette og gjorde deloperasjoner, og som måtte følge svennenes tempo, hadde timelønn.
Også i Norge og i andre land i Vesten er det gjerne slik at menn er arbeidsformenn over kvinnelige arbeidere. Mannlige hersketeknikker brukes i tillegg til det «reine» over/underordningsforholdet til å holde de kvinnelige arbeiderne på plass. Slik beskriver f.eks. Foged og Markussen forholda på en dansk kontorarbeidsplass (s. 88):
«Samtidig er det en mannlig leder, som sitter i et lite rom kloss inntil skrivestua, og bare atskilt med en hyllevegg. På denne måten har han alltid et øre inne i skrivestua uten å være til stede. Larmen fra maskinene, men også kvinnenes prat, passerer gjennom hyllene inn til han. Her er det ikke store overveielser angående organiseringa av arbeidet. «Det er best med den måten vi alltid har gjort det på,» er ledelsens argument når kvinnene kommer med andre forslag. Her følges tradisjonen med at kvinner skal ha en mannlig leder, og at de skal overvåkes, ellers snakker de.»
Normene for hva som er «bråk» og «oppsetsighet» er dessuten helt andre på kvinnearbeidsplasser enn på mannsarbeidsplasser. «Hvorfor er vi redde for å gå på do i økta hvis formann eller sjefen er til stede? Og hvis vi likevel gjør det, da er vi verdens modigste kvinnfolk, tror vi sjøl!» skriver Marion Palmer (1986, s. 74) fra jobben sin på en fiskeindustribedrift i Trondheim.
Normene for «passende» kvinnelig oppførsel bidrar antakelig også til å gjøre situasjonen særlig vanskelig for kvinner som er tillitsvalgte. En mann kan «ordne opp» og «bråke», og det blir innen visse rammer akseptert. En kvinne blir raskt stempla som «hysterisk» og «umulig å samarbeide med». En rekke oppsigelsessaker der kvinnelige tillitsvalgte har fått sparken, har en slik bakgrunn. Høsten 1986 var det et tilfelle i Norge der sjefen gikk til fysisk angrep på en kvinnelig tillitsvalgt (den såkalte «Domstein-saka»). Den ytterste metoden for tukting av kvinner i privatlivet, ble overført til arbeidsplassen.
Maktforholdet mellom kvinner og menn brukes ikke bare til å presse mer arbeid ut av kvinner, men også til å presse andre typer tjenester ut av dem. Her tenker jeg ikke først og fremst på direkte seksuell trakassering av kvinnelige underordnete fra mannlige overordnetes side, sjøl om det antakelig er forholdsvis utbredt. Jeg tenker heller på de ekstra arbeidsoppgavene kvinner får, særlig på kontorarbeidsplasser, fordi de «naturlig» påligger dem som kvinner. Dette dreier seg om kaffekoking og en hel rekke andre husarbeids- og omsorgstjenester som ingen ville drømme om at en mann skulle utføre på arbeidsplassen. Kvinner blir ikke bare pålagt flere plikter på denne måten. De blir også definert som underordnet mannfolka, ved at det tas for gitt at de skal opptre som personlige tjenere for dem. (For en beskrivelse av dette systemet, se Eva-Lill Bekkevad 1986.)
Kvinner er ofte blitt sett på som et brysomt innslag i arbeidslivet. De passer ikke inn i bildet av hvordan en «ordentlig» arbeider er. Produksjonen er innretta på mannfolks premisser, kvinnelige arbeidere er firkanta plugger i runde høl. Kvinnene sjøl opplever det ofte slik, når de skal prøve å finne en jobb som lar seg kombinere med livssituasjonen deres for øvrig.
Men det finnes også ei anna side, og det er kapitalens utrolige evne til å utnytte «det kvinnelige» til sin egen fordel. Kvinner kan utbyttes ekstra, fordi arbeidskrafta deres er mindre verdt. Arbeidsdagen deres består av mindre nødvendig arbeid, mer merarbeid. (I marxistisk terminologi er «nødvendig arbeid» den delen av arbeidsdagen som går med til å skape de verdiene som tilsvarer det arbeideren trenger til eget livsopphold. Resten av arbeidsdagen utføres «merarbeid», og de verdiene som da skapes, stikker kapitalisten i sin egen lomme.)
De kan også utbyttes ekstra fordi de kan drives hardere og arbeidskrafta deres slites ned raskere, siden de er «jenter som venter på å gifte seg». I vår del av verden, der kvinnelige arbeidere like ofte er «husmødre som jobber på si», kan de drives hardere fordi de jobber kortere arbeidsdag, deltid. Kortere arbeidsdag gir som vi veit større effektivitet i jobben. Og kvinnene kan utbyttes ekstra fordi de kan underkastes disiplineringsmetoder som ikke kan brukes overfor mannlige arbeidere.
Når «det kvinnelige mennesket» går ut på markedet som lønnsarbeider, tar hun med seg sin kvinnelighet. Og nettopp denne kvinneligheten blir aktivt brukt av kapitalistene for å skaffe seg mer profitt. Siden «det kvinnelige» ses på som en egenskap som kvinner bærer med seg fra fødselen, maskeres den ekstra utbyttinga bak det «naturgitte» og «selvfølgelige».