Skammen
klistrer seg til ofrene
den som blir slått
har forbrutt seg
blodet som renner fra sårene
er ureint
den misbrukte kroppen skyldig.
Skammen
klistrer seg til ofrene
hundreår etter tiår
tusenår etter hundreår
tar dette aldri slutt?Søstre, kamerater, kvinner
nå flør sinnet vårt
flør og flør
opp fra det innerste mørket i oss
river med seg den glødende asken
fra alle bålene
river med seg slagene, skrikene
støvletrampene mot hjertet
de utbrukte, ulevde livene uten tall
som det ikke finnes trøst for.Sinnet flør og flør
det er vår veldige gave til verden
sammen med kjærligheten
den aldri gjengjeldte
som fikk det for trangt
i en manns bryst
nå gir vi den til hverandre
og til denne jorda
med menneskene som bor her
svarte, hvite, gule, brune
til reinkalvene
ubeskyttet under våryret
til havet som puster så tungt
og til navnløse, usette blomster
djupt i indianernes jungel.By oss ikke noe smått
noe halvt
Be oss ikke ta til takke!
Vi kommer her
med gløden fra alle bålene i oss
svien fra alle slagene
og støvletrampene mot hjertet
med sulten i de ulevde livene
og den forferdelige heten
i vår aldri gjengjeldte kjærlighet.
Stå ikke i veien for oss
når vi kommer for å vende jorda
med voldsomme spatak
når vi kommer for å dyrke den
på vårt vis.
Stå ikke i veien for oss
for vi eier morgendagen!
Streik i tinngruvene i Bolivia. Frontene er harde, verken bedriftsledelsen eller arbeiderne vil gi etter. For bedriftsledelsen begynner det å bli prekært. De sitter inne med store lagre med mineraler som kundene venter på. Får de ut 20 lastebiler med mineraler, er mye vunnet. Da bestemmer husmødrekomiteen seg, gruvearbeiderkonene som har organisert seg for å kunne delta i kampen på sin måte: «Disse lastebilene må vi stoppe!» Lederen deres, Domitila, forteller hvordan de gjorde det:
«Klokka ni neste morgen gikk ei gruppe kvinner dit lastebilene sto. Noen hadde begynt å kjøre, og sjåførene lot som om de ikke brydde seg om oss. Men vi har alltid vært litt ville av oss – det sier de i hvert fall – så vi hadde tatt med oss noen dynamittgubber. Vi satte oss inn i en av lastebilene og sa til sjåføren: «Hvis du kjører, vil vi tenne på denne dynamittgubben, og alt vil eksplodere.» «Nei, nei, jeg skal gå ut av bilen,» sa han og kom seg ut fortere enn svint. Vi klarte å hindre at lastebilen kom av gårde, og organiserte oss i skift. Tre av de kvinnelige kameratene passet på lastebilene fra sju om morgenen til tre om ettermiddagen, mens andre kvinner laget mat for dem og passet ungene. Så, klokka tre, gikk disse kvinnene for å passe på lastebilene til elleve om kvelden, mens de andre laget mat og passet unger. Et nytt skift gikk fra klokka elleve om kvelden til sju om morgenen, mens andre tok seg av familiene deres.»
Denne historia forteller en hel masse. Den viser at kvinner tar aktivt del i de undertrykte klassenes kamp. Når kvinner organiserer seg, er de bokstavelig talt dynamitt! Men midt i den hardeste kampen bærer de den spesielle kvinnerollen med seg: De må ikke bare organisere selve streikevakta, men også barnepass og matlaging for hverandre.
Over hele verden kjemper kvinner. De slåss en dobbelt kamp: som del av de undertrykte klassene, og som undertrykt kjønn. Kvinnebevegelsen er ikke noe «hvitt», vestlig fenomen. Det første «moderne» 8. mars-toget i Oslo gikk samme år som det første «moderne» 8. mars-toget i Manila på Filippinene (1971). Kvinnenes kår i det vesle, rike kapitalistiske landet Norge var svært forskjellig fra kvinnenes kår i det halvføydale Filippinene, utarmet og knuget av amerikansk imperialisme og av en grådig og despotisk hjemlig overklasse. Noe bandt oss likevel sammen og fikk oss til å gå ut på gatene med plakater og kamprop – samtidig. Dette «noe» – en gryende kvinnebevissthet – har vokst i styrke siden den gang. Når kvinnelige tekstilarbeidere i Sør-Korea streiker for bedre arbeidsforhold, og slåss for å få makta over sin egen fagforening, da møter de også kvinneforakten hos motstanderne sine og tvilen hos seg sjøl: Klarer vi dette, vi som er kvinner? Kvinnekampen blir en nødvendig del av streikekampen. Når engelske gruvearbeiderkoner organiserer seg for å forsvare arbeidsplasser og lokalsamfunn, oppdager de at noe skjer med dem også – som kvinner: De kommer stoltere, sterkere og mer sjølbevisste ut av kampen, og det er mye de ikke lenger vil finne seg i. Lavtlønte kvinner i Norge, som streiker for ei lønn det er mulig å leve av, kjenner raseriet vokse over at kvinner som kjønn verdsettes lavere enn menn. Og de spør seg hvorfor, og med hvilken rett. I Nicaragua, der kvinnelige landarbeidere før revolusjonen ikke fikk utbetalt sin egen lønn (den fikk mannen), forlanger de nå sin egen machete, samt barnehager og kantiner. Og kvinnene i Eritrea, som slåss en væpnet kamp for nasjonal og sosial frigjøring, kjemper også for å leve som frie kvinner i et fritt land.
Kvinnekampen er en stor, verdensomspennende bevegelse. Den har tusen forskjellige uttrykksformer, og likevel finnes det noe felles. Denne bevegelsen utfordrer rådende maktforhold, sosiale strukturer, tanker og følelser. Den skaper uro og varsler om store forandringer. Kvinnebevegelsen er et oppbrudd fra den gamle verden.
Aldri har verden trengt så sårt til å forandres som nå. «Kan hende det gjelder å redde vår jord,» skrev Rudolf Nilsen for mange år siden. Nå kan vi sløyfe «kan hende». Jorda må reddes fra et system som skaper kriger, sultkatastrofer, som forgifter skog, vann og luft, som gjør flertallet av menneskene til overflødige utgiftsposter.
«De beste blant dere er kalt,» skrev Rudolf Nilsen videre. I dag betyr det at de vanlige kvinnene i hele verden er kalt. Uten dem er det ikke håp. Flertallet av kvinnene har dobbelt grunn til å slåss for å skape en ny verden: De blir undertrykt og utbyttet som arbeidende mennesker. Og de blir undertrykt som kjønn. Som Domitila og kameratene hennes må de slåss sammen med menn mot ledelsen i gruveselskapet og deres støttespillere i regjeringa. Men de må også slåss mot den dobbelte arbeidsbyrden kvinner pålegges, og mot den kvinneundertrykkinga og kvinneforakten som gjennomsyrer samfunnet. Kvinnene er på bånn. Hele verden må snus opp ned! Det kan ikke skje uten at de som er på bånn reiser seg.
Denne boka forsøker å argumentere for at det økonomiske systemet som dominerer i verden i dag, nemlig kapitalisme og imperialisme, er en ulykke for kvinnene. Det suger arbeid og livskraft ut av dem, det binder dem fast i en maktløs posisjon, og det forkrøbler dem som mennesker. Den forsøker videre å argumentere for at kvinnekampen er ei voldsom kraft i kampen for å styrte det nåværende systemet og skape noe nytt og bedre. Det er viktig for alle som ønsker å «redde vår jord», både kvinner og menn, å skjønne dette. Det er viktig å vite at vi må slåss, og det er viktig å vite hvordan. Vi må ha en strategi. Denne boka prøver også å si noe om det.
Sjøl hører jeg hjemme i den klassiske marxistiske og kommunistiske tradisjonen. Der finnes det både godt og dårlig når det gjelder forholdet til kvinnekamp og kvinnefrigjøring. Denne boka er også ment som et bidrag til å utvikle og forandre den kommunistiske tradisjonens syn på kvinnekamp.
Kampen for kvinnefrigjøring er så omfattende at det kan ta pusten fra en. Det finnes knapt et spørsmål som er kjønnsnøytralt. Kvinneundertrykkinga er innvevd i kapitalismens økonomiske basis, i systemet for borgerskapets maktutøvelse og i de mest intime forholdene mellom mennesker. Kvinnekampen kan derfor ikke være et avgrensa «delspørsmål». Vi må ta kvinnene med i alle analyser av samfunnet, og i alle forsøk på å forandre det.
Denne boka er ikke blitt til på grunnlag av grundige teoretiske studier, og pretenderer heller ikke å gi noen helhetlig teori om kvinneundertrykkinga under kapitalismen. De spørsmåla som tas opp, og forsøkes besvart, er først og fremst slike som har meldt seg i den praktiske kampen jeg og mange andre har stått oppe i. Den praktiske kampen avler motsetninger og problemer som det er viktig å prøve å bringe klarhet i for å komme videre. Boka er derfor ment som et innspill i en debatt, og i en pågående prosess med praktisk kamp og oppsummering av erfaringer.
Likevel håper jeg å ha belagt argumentene mine med en viss vitenskap. Men denne boka er like mye et resultat av lidenskap: av mitt eget liv som undertrykt kvinne, og det raseriet og den lengselen etter forandring som disse erfaringene har skapt.
Boka har jeg bygd opp slik: Den første delen (de fem første kapitlene) handler om hvordan kvinneundertrykkinga er innvevd i kapitalismens økonomiske system og maktstruktur: Om hvordan kapitalismen utnytter «det kvinnelige» ved den kvinnelige arbeidskrafta til å skaffe seg ekstra profitt i produksjonen. Om hvordan kapitalismen gjør seg nytte av kvinnenes ubetalte arbeid i hjemmet til å holde sine egne kostnader nede. Om hvordan borgerskapet sitter tryggere når vanlige menn får makt over kvinner. Om hvordan familien fungerer som en institusjon der trådene som binder kvinnene til en undertrykt posisjon samles. Om hvordan imperialismen tjener på slitet og nøden til kvinnebonden i den 3. verden.
Den andre delen (de tre neste kapitlene) handler om hvordan vi må slåss, her og nå. Om forholdet mellom klassekamp og kvinnekamp. Om hvordan vi må vokte oss for at kvinnebevegelsen sjøl blir kvinneundertrykkende, ved å usynliggjøre kvinner som ikke er hvite, ikke tilhører majoritetsnasjonen, ikke er heterofile, ikke er gift eller samboende med mann og barn. Om hvordan vi må organisere oss for å kjempe om dagen i dag og vinne morgendagen.
Den tredje delen (de to siste kapitlene) handler om hva som må gjøres under sosialismen. Når kapitalismen er styrtet, starter neste etappe i kampen for kvinnefrigjøring. Også for den etappen trengs det en bevisst strategi. Å prøve og utforme den nå, må sjølsagt bli mye av et skrivebordsprodukt. Men en del problemstillinger kan reises, og det har jeg prøvd å gjøre. Det blir en kamp med mange frontavsnitt. Vi må forandre økonomien, vi må forandre organiseringa av samfunnet. Og sist, men ikke minst: Vi må forandre menneskenes hjerter.
Kvinner trenger et målbevisst raseri. Og jorda trenger kvinnenes målbevisste raseri. Jeg håper at denne boka kan bidra til å skape både litt mer raseri og litt mer målbevissthet.