AKPs studiesirkel - møte 1

Rød feminisme

Kvinnekamp

av Jorun Gulbrandsen

Hovedsida til sirkelen | AKP si hjemmeside | Andre AKP-hefter

Unge svenske og norske kvinner har kommet med bøkene Fittstim og Råtekst hvor de forteller om sine erfaringer som jenter og unge kvinner. De kaller seg feminister.

Melita: - Feminisme for meg er å innse at kvinner og menn ikke har like muligheter i dagens samfunn og en vilje til å gjøre noe med det.

Bertine: - For meg dreier feminisme seg særlig om solidaritet. Historisk sett har det vist seg at kvinner har særlig mye å vinne ved å støtte hverandre.

Siri: - Før var jeg feminist fordi det var forventa av meg som lesbisk. Nå er jeg feminist for å ha et sted å begynne.

Helle: - Jeg er feminist fordi søstra mi, som oppdrar unger i barnehagen, er fattig. Fordi noen har lurt venninna mi til å tro at hun må ha silikon i puppene for å holde mål. Fordi jeg ikke tør å gå alene hjem om natta. Noe må skje.

Christina: - Jeg er feminist fordi det ikke burde være mitt problem at andre har problemer med at jeg har både livmor og hjerne på en gang.

Debatten sommeren og høsten 1999 har vist at det igjen er greit å kalle seg feminist. Det er bra! Det trengs diskusjoner, møter og organisering hvor spørsmåla stilles: Hvordan arter kvinneundertrykkinga seg idag? Hva må gjøres? Med denne artikkelen ønsker vi å gi et bidrag til diskusjonen. Vi har sakset deler av AKPs program. Programmet ble vedtatt i 1990. Det skal nå lages et nytt, og vi har et sterkt ønske om at mange bidrar i denne prosessen med sine erfaringer og ideer.

Forslag til spørsmål til diskusjonen:
  1. Hvordan ser et samfunn ut med full kvinnefrigjøring?
  2. Hvordan er kvinneundertrykkinga idag? Hva må gjøres?
Mer å lese:

Og enda mye mer finnes på hjemmesidene til AKP og Røde Fane!

 

"Solskinn og tanker
og opprør er også for kvinner!"

AKP sitt program ble vedtatt i 1990. Det skal lages et nytt. Vi inviterer alle interesserte til å være med på en diskusjon om dette. Her har vi klippet ut en del av teksten som handler om kvinneundertrykking og kvinnefrigjøring og føyd på noen kommentarer.

Kvinners arbeid

Fra AKPs program, kapittel 2.5: "Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og sin måte å herske på. Kvinnenes ulønnete hus- og omsorgsarbeid i familien blir indirekte utbytta av kapitalen. Siden dette arbeidet blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere, og profitten dermed høyere. Kvinnene utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne "tilleggsarbeidskraft" mens "hovedarbeidskrafta" er den mannlige "forsørgeren". Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, unormal arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet".

Hvorfor er lønna i kvinnedominerte yrker lavere enn lønna i mannsdominerte yrker? Det kommer av at familien under kapitalismen er en økonomisk enhet. Lønna til "hovedarbeidskrafta" og "tilleggsarbeidskrafta" skal til sammen gi nok penger til å holde familieenheten i live. Kvinnene er "tilleggsarbeidskrafta" på arbeidsmarkedet.

Familien er også stedet hvor det meste omsorgsarbeidet foregår. Da kapitalismen skaut fart for 150 år sida, var det kvinnene som ble tvunget inn i omsorgsarbeidet i familiene for at arbeiderklassen skulle overleve og fortsette å være arbeidskraft i industrien. Familien er en "buffer" mellom det enkelte mennesket og det økonomiske systemet. Når nedskjæringer i helse- og sosialsektoren rammer sjuke, eldre og andre som trenger pleie, står familien der som et forsørgelses- og omsorgssystem som må ta seg av dem.

Familiesystemet sikrer også at borgerskapet kan bruke kvinnene som en stor reserve av arbeidskraft. Svært mange kvinner blir ikke registrert som arbeidsløse. De blir usynlige. Borgerskapet kan på tusen måter få kvinner til å "velge" hjemmearbeidet: Dyre eller manglende barnehager, deltidsarbeid og kontantstøtte, mangel på arbeidsplasser eller umulig lang arbeidstid.

Kvinnene på arbeidsmarkedet

Det har vært drevet likestillingsarbeid i Norge i mange år. Folk flest vet at kvinneyrker er dårligere betalt enn mannsyrker, og vet at "kvinnelønn" betyr "lav lønn", men regner med at avstanden minker. Virkeligheten er at gapet har økt siden 1994. Men det er helt utilstrekkelig å beskrive kvinners økonomiske situasjon bare ved å sammenlikne deres lønn med menns lønn. Kvinner er både sjølstendige og avhengige av andres forsørging. På den ene sida er kvinnene halvparten av lønnsarbeiderne i Norge. Det finnes kvinner i nesten alle yrker, mange yrker som formelt eller reelt bare var forbeholdt menn for 30 år sida. Kvinner er jagerflygere og ingeniører, offiserer, jurister og skogsarbeidere, dykkere og prester. Men kvinnene dominerer i lavtlønna jobber i kommunene, som kontorfolk, lærere, helsearbeidere av ulike slag, som renholdere og som funksjonærer i varehandelen. Norge har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Innen pleiearbeid utgjør kvinnene 93 %, i jern og metall 3 %. Halvparten av kvinnene i yrkeslivet jobber hel dag. Halvparten har ulike deltidsjobber. Gjennomsnittlig har kvinnene 6 timer lønnet arbeid per dag.

Når kvinnedominerte fagforeninger slåss for høyere lønn, blir det naturlig nok laget sammenlikninger med mannslønninger i jobber som likner. "Lik lønn for arbeid av lik verdi" er et kjent og riktig krav. Men dette er ikke tilstrekkelig for å heve kvinnelønna. For ulike systemer å vurdere arbeidet på, skjuler samtidig at det er arbeidskrafta som selges, og at maten koster det samme for alle. Aldri må vi miste av syne kravet om at alle mennesker, også kvinner, skal kunne forsørge seg sjøl og eventuelle barn! Kvinner krever forsørgerlønn! Da blir krav om 210.000 kroner i begynnerlønn så smått, så smått. 260.000 hadde vært mer realistisk. Kravet om å få lov til å være et økonomisk sjølstendig menneske, gir styrke, gir hjerte og politiske argumenter til kvinnelønnskampen!

Kvinners fattigdom

Kvinnene er mye fattigere enn de fleste aner! Hvis en tar all skattbar inntekt kvinner har, og altså også regner med trygd, kommer alle de fattige kvinnene til syne: Det er nesten 1,2 millioner kvinner i Norge som har en skattbar årsinntekt fra 0 - 150.000 kroner! Dette er i 1999. (Bare drøyt 29.000 kvinner har 300.000 kroner eller mer i skattbar årsinntekt, mot 190.000 menn). Mange av disse kvinnene lider helt sikkert ingen nød - de blir forsørga. Men mange har nesten ingen ting og er veldig fattige. Uansett er kvinner som har mellom 0 til 150.000 kroner, helt eller delvis avhengig av andres forsørging. Hvem kan være en sjølstendig menneske med egne valg når det er nødvendig, under slike forhold!


Visa om kvinnelønna

(Melodi: "Svartfotslusken")

Vi lager fiskehermetikk,
vi vasker kopper og bestikk,
vi ekspederer i butikk
for samme kvinnelønna.

Vi tømmer bekken, klapper kinn
gir posten ut, tar posten inn,
vi koker morrakaffen din
for samme kvinnelønna.

Vi er en gjeng med flotte kjei
som ikke kan forsørge seg
på lønna si. Nå er vi lei,
så opp med kvinnelønna!

Og hvis du er en LO-pamp
som prøver deg med hyl og tramp
så vit at vi skal by deg kamp!
Ja, opp med kvinnelønna!

Men hvis du er en vanlig kar
som ingen gubbefakter har
så gi oss støtte, sterk og klar!
Ja, opp med kvinnelønna!

Kjersti Ericsson

Kjærlighetens kår

Fra AKPs program, kapittel 2.5: "Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en situasjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile og lesbiske frigjøringskampen har nære felles interesser i kampen for kvinnefrigjøring."

Homofile og lesbiske som trussel

Det er viktig for borgerskapet, makta i samfunnet, å ta vare på familieorganiseringa. Lovverket og skattereglene er uttrykk for hva ekteskapet handler om: Gjensidig forsørgelsesplikt overfor hverandre, felles ansvar for forsørging av barn og håndtering av arv. Men religionen og konservativ ideologi framstiller familien som stedet hvor Den Evige Lykken helt sikkert finnes, og er du ikke lykkelig, er det deg sjøl det er noe veldig galt med. Når homofile og lesbiske vil inngå partnerskap, er det et rettferdig krav fordi det handler om likhet for loven. Men samtidig er det betegnende at myndighetene går med på å lage jus som beskytter også denne samlivformen. Samboere har også rett til lovbeskyttelse for å kunne håndtere eiendom og forsørging av barn på en regulert måte. Så om folk skiller seg i stort omfang, greier staten å regulere pengeforholdet mellom menneskene på nye måter. Likevel er det opplagt at homofile og lesbiske er en provokasjon mot det hellige ekteskapet. Homofile og lesbiske utfordrer det nåværende familiepremisset og viser at kjærlighet mellom mennesker ikke behøver å knyttes til heteroparene. Det er ikke vanskelig å tenke seg at i et samfunn der menneskene er frie, virkelig frie fra lønnsslaveri og familieorganisering, vil menneskene kunne utvikle evne til kjærlighet til begge kjønn. Det er i hvert fall lett å tenke seg at folk vil inngå helt andre kjærlighetsforbindelser enn de vil blir forklart er normale i dag!


Likså mange

Vi skal ut og bruke vår viten
om at ingen av oss kommer noen vei
så lenge kvinners kraft forbrukes til å
overleve hver for seg.
Nå må du bruke deg.
Vi er her!

Refreng:
Likså mange som bølger mot stranda
Likså sikkert som dagen blir til natt
Er vi kommet hit for å bli
Er vi kommet hit for å gi hverandre kraft!

Altfor lenge har vi lett i speilet
for å finne en virkelighet
Det vi så var ikke vårt eget
men en tillært kvinnelighet
Nå er vi mange som vet
Vi er her!

Refreng

Vi skal ut og prøve vår styrke
mot et samfunn som aldri var vårt
Hva er du og jeg i historia?
Jo, et makkverk som menn har begått.
Søstre, nå har vi forstått.
Vi er her!

Refreng

For å true kvinner tilbake
skaptes myten om oss, men vi vet
at frykten for lesbiske kvinner,
det er frykten for vår selvstendighet,
styrken i vår kjærlighet.
Vi er her!

Likså mange som bølger mot stranda ... 

(Denne visa er så vidt vi veit laga kollektivt
på ei sommerleir for mange år sia.)

Menn: Lytt og lær!

Fra AKPs program, kapittel 2.5: "Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirkning på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid."


Lærevise til Marte om kjærligheten

Vær alltid gjestfri, ta godt imot den når den kommer,
vær aldri redd for sjøl å banke på.
Han nøler kanskje med å be deg inn i stua,
så sett en stedig fot i døra hvis du må.

Refreng:

Men selg aldri stoltheten for kjærlighet.
Hold hodet høyt, husk hvem du er.
Ditt liv på jorda har et større mål
enn det å ha et mannfolk kjær.

Vær aldri gjerrig, hold aldri regnskap over kjærtegn.
Gråt når du må, men du skal ikke kaste bort
det dyre døgnet på å telle tårer.
Så mye viktig roper på å bli gjort.

Så selg aldri ...

Du kom til verden rund og myk og god å ta på.
Vær glad for det, og for hver hudnær våkenatt,
men verden trenger også sårt til å forandres,
den venter utålmodig på at du tar fatt.

Så selg aldri ...

De venter på deg, å, du kommer til å tenne,
Gud vet hvor mange ennå meget unge menn.
Men, millioner har en hetere forventning
om å få kalle deg for kamerat og venn!

Så selg aldri stoltheten for kjærlighet!
Hold hodet høyt, husk hvem du er.
Ditt liv på jorda har et større mål
enn det å ha et mannfolk kjær!

Kjersti Ericsson 

Kjærlighetens dårlige kår

Hvor lett er det for Marte i diktet å ta vare på seg sjøl og kjærligheten? Den kjønnsmessige arbeidsdelinga i samfunnet og organiseringa i familier fører til at kvinner og menn sosialiseres til to ulike kjønn. Det er det livet du lever i samfunnet som bestemmer hvordan du tenker. Menns og kvinners liv er forskjellig, sjøl når de lever under samme tak. I forholdet mellom lønnsarbeid og omsorgsarbeidet i familien, tilpasser kvinner lønnsarbeidet sitt til arbeidet i familien og de andres virksomhet. Mannen gjør omvendt. Familien må tilpasse seg hans arbeid og deltaking i samfunnslivet. Den skal støtte ham. Menns valg går oftest foran kvinners og bestemmer over kvinners liv.

Jenter sosialiseres inn i rolla som omsorgspersoner. Både i familien og på skolen lærer de det. De tar på seg ansvar for andres velvære, lærer å bli følsomme for andres behov. De blir lite flinke til å hevde egne rettigheter og behov og får lett skyldfølelse. Guttene sosialiseres inn i rolla som de som skal handle i verden. De lærer å være ikke bare hovedpersoner i sitt eget liv, men også i alle andres. De blir mindre følsomme for andres behov og påtar seg mindre ansvar for andres velvære. Menn har lært gjennom erfaring at de skal bestemme og ha privilegier i forhold til kvinner. De har rett til å definere hva som er viktige saker i familien, på jobben og i politikken. Denne kjønnsbestemte sosialiseringa hjelper til med å holde både kvinner og menn fast i den plassen de har i den samfunnsmessige arbeidsdelinga. Dette gir kjærligheten dårlige kår!

Menn er menn på en bestemt måte

Menn som gruppe (som sosialt kjønn) undertrykker kvinner. Mange menn som mener de sjøl oppfører seg skikkelig, blir provosert av at dette blir sagt. Menn har vanskelig for å oppfatte seg som en del av et sosialt kjønn; de er vant til å bare bli behandla som enkeltindivider. Men akkurat som kvinner må kjenne igjen seg sjøl som del av et undertrykt kjønn for å kjempe mot kvinneundertrykkinga, er det nødvendig at menn tar avstand fra sine egne kjønnsprivilegier og aktivt støtter kvinnekampen. Menns undertrykking av kvinner kan splitte kvinner og menn i arbeiderklassen når de burde stå sammen.

Menns vold mot kvinner er vanlig

Rundt 1.800 gravide norske kvinner blir hvert år utsatt for vold fra sin partner, en trussel mot både barnets og moras helse. I en undersøkelse blant tilfeldig valgte kvinner i Trondheim, svarte nesten 1 av 5 at de levde i eller hadde levd i et mishandlingsforhold. Volden skjedde oftest på søndager. Barna var ofte vitner. I Akershus ble 9.000 førtiåringer (kvinner) spurt. 13 % svarte at de var blitt utsatt for fysisk vold fra ektefelle, samboer eller annet familiemedlem. Halvårsstatistikken fra Oslo politikammer: Vold i hjemmene som nesten bare rammer kvinner, utgjør 27 % av all anmeldt vold i Oslo (hvor mange tror du ikke anmelder?). 600 ungdommer ble spurt: En av ti jenter mellom 13 og 23 år er utsatt for alvorlige seksuelle overgrep.

Hvorfor slår menn kvinner?

Hater menn kvinner? I boka Men who batter Women sier Adam Edward Jukes: "Vi vet at opp til 40% av menn slår konene sine og de ser ikke noe upassende i det. Faktisk er det slik at mange kvinner aksepterer det og venter det. Hvis vi ser denne volden rett og slett bare som den mest ekstreme kontrollmåten i en lang rekke av kontrollmåter, som vi menn bruker for å opprettholde det vi ser som vår rettmessige makt over kvinner, øker andelen menn som kan defineres som mishandler ("abusive"), dramatisk." Volden mot kvinner henger sammen med kvinnenes underordning og fattigdom i hele verden. Derfor er et samfunn fri for klasser, fattigdom og økonomisk avhengighet en forutsetning for å få bukt med menns vold mot kvinner fullt ut. Imens: Hvordan gjøre det lettere å fortelle om og avsløre menns vold mot kvinner? Under sosialismen: Kan nye (frivillige) måter å bo på, føre folk tettere sammen, slik at den private volden blir nesten umulig å skjule? Dette er et spørsmål om liv eller død eller evig redsel for mange tusen kvinner! Også for barn som blir slått eller som er vitner til det som foregår.

Hvor stor rolle spiller klassestatens behov for vold? Vil menns vold dø ut først når stat, klasser og militærvesen blir avlegs? "Samfunnet" er mot vold, og mot vold mot kvinner, hører vi. Men "samfunnet" er for vold! Voldsapparatet til staten, militæret og politiet, trenger å rekruttere folk (menn) som er lært opp til å ha en voldskultur, - til at vold er en del av det å være mann. Om ikke mot enkeltpersoner på gata, så i hvert fall når den er organisert. At vanlige soldater kan utføre massevoldtekter av kvinner og jenter på gater og torg, og ikke bli straffa som krigsforbrytere, forteller det meste om forakten og hatet mot kvinnene!

Prostitusjon og pornografi

Fra AKPs program, kapittel 2.5: "Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden. Prostitusjonen er en viktig kilde til valutainntekter for flere stater i den tredje verden gjennom turistindustrien. Prostitusjonsprofitten kommer både fra den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode".

Vold og porno inn i reklamen

Deler av dagligvarepornoen skal nå være plassert slik at det ikke er lett å straks få kvinners skrev midt i trynet når du handler brus og avis. Nå har tilsvarende framstillinger av kvinner kommet inni og utenpå andre magasiner som står plassert på vanlig plass, som magasiner om sport, jakt eller moter.

Volden og forakten mot kvinner som vises i pornoen, trenger inn i reklamen for klær og sminke.

Kvinnebilder som påvirker

Bilder av nakne kvinner og menn, hetero, homo og lesbisk, i alle størrelser og fasonger og aldre og situasjoner kunne godt stått i alle slags blader, som en del av menneskenes liv. Der folk hadde et forhold til hverandre! Men porno er noe annet. Det er en nedverdigelse av kvinner, om papiret er aldri så dyrt. Porno juger om sex. Når slike bilder kommer inn over alt, blir enerådende, virker de sterkt. Når de er den eneste framstillingen av kvinner som gutter, jenter og ungdom ser. Hvor seriøst tar menn kvinner etter å ha blitt oppdratt med disse kvinnebildene? Hvor seriøst tar kvinner seg sjøl? Hvorfor finner kvinner seg i en slik framstilling av seg sjøl - hvorfor er det ikke flere protester?

Nei, prostitusjon er ikke arbeid!

Nå er det ei verdensomspennende kampanje for å få prostitusjon anerkjent som arbeid. Det er lett å skjønne argumentene for det, både fra prostituertes side og dem som støtter dem. Det handler om å unngå noen av profittørene som organiserer prostitusjonen, om å få helsekontroller og bekjempe volden, og ikke minst bekjempe den dobbeltmoralske stigmatiseringa av prostituerte. Det er jo en dobbel standard: Menn som kjøper sex har verdige behov, de er desperate eller ensomme, en tilstand som kommer av kvinners avvisning, men kvinner som selger sex er uverdige og horer.

Prostitusjonen øker med fattigdommen. Fattige kvinner, mange forsørger barn, drar over hele verden inn til byene og prostituerer seg. Stater organiserer kvinnehandelen, slik som i Australia. Da heter det "sex work". I en EU-rapport for et par år siden ble det sagt at importen av kvinner til prostitusjon fra utviklingsland og nå fra Øst-Europa, er en verdensomspennende forretning som gir kjempeprofitter til forbryterorganisasjoner. "Handel med kvinner er mindre risikabelt enn å smugle narkotika, selge våpen eller hvitvaske penger, siden risikoen er lav og profitten er høy." Det ville være en stor fordel først og fremst for profittørene om handelen med kvinner ble lovlig ved at prostitusjon ble "arbeid". Prostitusjonen ville antakelig øke sterkt. For fattige kvinner ville dette være et alvorlig angrep. Sjukdom, vold og rusmidler følger prostitusjonen som hånd i hanske. Og å si at prostitusjon er arbeid, er å si at menn har rett til å kjøpe deler av kvinners kropp til å tilfredsstille seg sjøl når det passer dem. Det er å fortelle dette til alle gutter og jenter som vokser opp: Gutter kan kjøpe jenter, og alle synes det er riktig.

Rundt 13% av den norske mannlige befolkninga har kjøpt sex en eller flere ganger, det vil si 250.000 menn. I Oslo anslås det at godt over 2/3 av de gateprostituerte er heroinmisbrukere. I innendørsprostitusjonen er bruken av benzodiazepiner, kokain, amfetamin og alkohol mer utbredt enn heroin, sjøl om bruken av heroin antakelig er økende.

I stedet for å kalle prostitusjon "arbeid", må prostituerte få støtte til å komme seg vekk fra prostitusjonen uten at de blir sett ned på og moralisert over. De som skal ta ansvaret, er de som kjøper seksuelle tjenester, kundene. AKP mener at det skal være ulovlig å kjøpe seksuelle tjenester. Det betyr også å forby bordellene (massasjeinstituttene).


Visa om porno

Jeg falt ikke for deg, men kom deg fullt oppreist i møte
for kvinner som elsker har aldri blitt svake og søte.
Jeg kom med min gavmilde stolthet, med heten i blodet
som banket signaler til deg i sin hudmyke kode.

Slik kom jeg. Men så du meg slik, eller så du et bilde:
en form uten ansikt, en stum og utømmelig kilde
til ødslige, gråkalde knull for å tjene en myte:
at makt er det eneste mannen er skapt for å nyte?

Jeg falt ikke for deg, men falt du for dem som vil knuse
min gavmilde stolthet, det varme og hissende bruset
fra kvinner som elsker som mennesker, ikke som hunder?
Hør ropet som stiger fra tusener opprørske munner!

Jeg vil du skal reise deg opp og gå side om side
med alle oss andre som sier: nå er det på tide
at kropper og sjeler kan møtes i frihet og tenne!
Slipp glede og kjærlighet løs, og la pornoen brenne!

Kjersti Ericsson
(By oss ikke noe smått, Forlaget Oktober 1988)

 

Kommunismen

Fra AKPs program, kapittel 4.1: "Kampen for et klasseløst samfunn forutsetter både en radikal omfordeling av verdens rikdommer og en helt annen forvaltning av jordas begrensete ressurser. Den klassiske visjonen av "det kommunistiske overflodssamfunnet" har gitt illusjoner om materiell vekst uavhengig av naturens egne grenser. Men et klasseløst samfunn forutsetter ikke bare samfunnsmessig rikdom: Økonomien må også være styrt i samsvar med økologiske prinsipper".

Det enkleste er nok revolusjon ...

Kapitalismen har innbakt kvinneundertrykkinga som en del av systemet. Det går ikke an å renske kapitalismen for kvinneundertrykking og la den stå ren og ikke-undertrykkende tilbake. Økonomi, organisering og arbeidsdeling er uløselig knytta til kvinneundertrykkinga. Kvinnene blir undertrykt som arbeidere og som kvinner. Derfor: For å få slutt på kvinneundertrykkinga, må kapitalismen erstattes av en annen måte organisere samfunnet på, hvor det er andre verdier enn økonomisk profitt som er målet for virksomheten. Den letteste måten er antakelig å gjøre revolusjon, slik at kvinnene brått kan ta makta over økonomien og staten og lage lover og planer ut fra hva som er viktig for dem. Det er vanlig for revolusjonære å dele perioden etter revolusjonen inn i to faser: Kommunisme og sosialisme. Kommunismen er målet. Sosialismen er veien dit, en periode med blanding av kommunisme og kapitalisme, som erfaringsmessig kan gå begge veier. Først noen ord om kommunismen: Kommunismen har fått navnet sitt etter begrepet kommune som betyr fellesskap.

Kommunismen kjennetegnes ved at klasser ikke finnes, den tvungne arbeidsdelinga i samfunnet er vekk, skillet mellom styrende og styrte er borte, det er ingen forskjell på intellektuelt og manuelt arbeid, og forholdet mellom by og land er ikke lenger et undertrykkingsforhold. Staten, partiene og familien er oppheva. Alle mennesker yter noe til samfunnet etter sin evne, og alle får det de har behov for (regulert etter hva naturen kan tåle). Diskriminering er vekk.

Sosialismen, den lange perioden etter revolusjonen, er ikke kommunisme. Sosialismen er en samfunnsform der arbeidsfolk har tatt makta for å drive det mot kommunismen. Det er et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme og vil fortsatt ha klasser, arbeidsdeling, partier, stat og diskriminering. I de neste avsnittene tar vi opp erfaringer fra kvinnekampen under sosialismen. Kjersti Ericsson spør om det er mulig å lage en feministisk sosialisme. Se bilag til Røde Fane nr 3, 1998.

Kvinnene må være organisert

Fra AKPs program, kapittel 4.3: "Så lenge kvinneundertrykkinga består, vil den være ei kraft som drar i retning av å gjenopprette det gamle utbyttersamfunnet. Det er umulig å oppheve klassene uten å oppheve kvinneundertrykkinga. Kvinnekampen er derfor ei viktig drivkraft i kampen for det klasseløse, kommunistiske samfunnet. Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder. Kvinnene må ha makt både innenfor staten, partier, masseorganisasjoner og samfunnsliv."

"Kvinnekampen er splittende"

Erfaringene fra Sovjet, Øst-Europa og Kina viser at det har vært store uenigheter om hvorvidt kvinnene skulle organisere seg i egne kvinneorganisasjoner. To argumenter peker seg ut: Ettersom arbeiderklassen var kommet til makta, ble det sagt, var kvinnene automatisk kommet til makta, det var ikke så mye mer å slåss for. Den andre motstanden handla om kommunistpartiets redsel for "borgerlig feminisme". Kvinnenes krav ble ofte sett på som utidige, splittende og i motsetning til den riktige politikken. Kvinneorganisasjonene ble lagt ned. Les mer om dette i Søstre, kamerater! av Kjersti Ericsson. Det aller sikreste er at det blir uenigheter om kvinnepolitiske spørsmål.

Det revolusjonære partiet må ha en revolusjonær kvinnepolitikk. Den sosialistiske staten må ha planer som har kvinnefrigjøring som et av sine premisser. Kvinner må ha makt på alle nivåer i samfunnet. I tillegg må altså en uavhengig kvinnebevegelse slåss for kvinnenes interesser.

Det finnes ikke kjønnsnøytrale planer!

Fra AKPs program, kapittel 4.3: "Målet med kvinnefrigjøring må være ett av grunnprinsippene for planer og tiltak på alle samfunnsområder. Økonomisk og teknologisk utvikling fungerer ikke kjønnsnøytralt. Planene må se det betalte og ubetalte arbeidet i sammenheng og finne samfunnsmessige løsninger som avskaffer kvinnenes slit og styrker kontrollen over deres eget liv. Den kjønnsbestemte arbeidsdelinga må brytes ned. Alle tiltak må ta utgangspunkt i kvinner som sjølstendige personer, ikke i personer eller hushold."

Store eller små kjeler?

I Sovjet ble det laget produksjonsplaner for fem år om gangen. Planene var uttrykk for prioriteringer: Hva var det nødvendig å gjøre? På slutten av tjuetallet kom det forslag fra bolsjevikkvinnene: I stedet for å lage den foreslåtte fabrikken for små kasseroller, mente de det burde lages kjeler for storkjøkken! Heller spise på kantiner og kafeer, enn å lenke kvinnene til å lage mat til hver sin lille flokk. Det var både urasjonelt og kvinneundertrykkende å prioritere de private kjøkkenene. Av samme grunn mente bolsjevikkvinnene at de nye leilighetene ikke skulle ha kjøkken og bad! Det skulle lages felleskjøkkener og fellesvaskerier. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå et slikt synspunkt, for med datidas teknologi var det mye arbeid på kvinnene med kjøkken og bad: Bære reint vann inn og skittent ut. Bære brensel til oppvarming av vannet. Samtidig, når en tenker på alle de små komfyrene som blir skrudd på omtrent på samme tid i Norge i dag, og alle de små kasserollene, kan en kanskje se det urasjonelle også i dagens måte å organisere kjøkken på. Altså, teknologien er ikke kjønnsnøytral!

Boligens betydning for kvinnefrigjøringa

Hva slags boliger fremmer utviklinga av "det nye, solidariske mennesket"? Fra Sovjet i slutten av 20-åra: Utgangspunktet var ei boligkrise. Flere tusen mennesker hadde ikke noe sted å bo i byene, og arkitektene ble mobilisert for å tegne boliger. Da oppstod diskusjonen: Når det likevel skulle lages nye boliger: Hvordan kunne de fremme kvinnefrigjøring og en ny måte å leve på? En arkitektorganisasjon (OSA) reiste i 1926 en diskusjon om sovjetmennesket. Deres forslag til tiltak var muligens fulle av illusjoner, eventyrpolitikk og gikk alt for fort fram i forhold til holdningene som rådet blant folk flest. Det interessante her er diskusjonen som pågikk.

OSA mente at en omorganisering av boligene over hele Sovjet ville være nøkkelen til å bygge sosialismen. Den rette måten folk levde/bodde på, ville fremme "kollektiv-sosial" mentalitet og fjerne småborgerlig og individualistiske vaner. "Et fullt ut produktiv medlem av samfunnet kunne simpelthen ikke utføre de hjemlige oppgavene. Tid kunne spares slik at den kunne bli produktiv, og individuelt husarbeid var bare bortkasta tid. Kollektive husholdninger ville gjøre det mulig at husarbeidet ble effektivt og økonomisk organisert som produktivt, sosialt arbeid, slik at det menneskelige potensialet kunne utvikles mest mulig." De mente også at kollektive ordninger for husholdningene og kollektiv barneoppfostring, var nødvendig for å overkomme gamle småborgerlige familieforhold og gi muligheter for en kvinne til å få relativ frihet: "Hun vil slik slutte å være en slave for familien" (Hudson: The Social Condenser of our Epoch). De kritiserte at 5-årsplanen ikke kom med noen nye tiltak når det gjaldt boligspørsmålet, og sa at "familien er en organisasjon for det herskende kjønnet, og derfor en organisasjon hvor det herskende kjønnet undertrykker og utbytter det andre". Det ble sagt at familien ikke bare gjorde kvinnene til slaver, men at den også deformerte barna. Barna måtte befris fra farens tyranni og forberedes fra fødselen på å få en produktiv, ansvarlig rolle i samfunnet. "Det nye livet krevde en sosial omgang (intercourse) mellom alle aldre og kjønn innenfor et miljø som stimulerte interaksjon gjennom felles middager og andre huslige gjøremål, samtidig som kvinner og barn ble beskytta fra utbytting fra voksne menn, og der det var rom og tid til privatliv". Denne organisasjonen ble nedkjempa, i følge boka sitatene er fra.

Det nye mennesket

Hvorfor har revolusjonære kvinner vært så opptatt av måten boligene bygges på og hvordan dagliglivet i det hele tatt organiseres? Det er sjølsagt for å bedre livet til kvinnene som strir med doble og tredobbelte byrder. I tillegg er de opptatt av å legge forholda bedre til rette for å skape Det nye mennesket! Og hva er så det? Ja, det vil nok hver og en ha sin mening om. Men fra kvinnenes synspunkt, blir ofte Det nye mennesket beskrevet som en som ikke undertrykker andre, voksne eller barn, som kan være både sjølstendig og samarbeidende, som ser ikke bare egne behov, men også andres, som ser at det skal være plass til alle slags mennesker, at det faktisk er behov for alle slags mennesker, og at det ikke legger ansvaret for egen lykke over på andre.

Det er lurt for et sosialistisk samfunn å bry seg om kvinners erfaringer. For det første har kvinner personlig og direkte fordel av fellesskapsløsninger. Hvis folk bodde slik at det var mange flere daglige felles møtepunkter, ville menns mishandling av barn og kvinner bli vanskeligere å skjule. For det andre ville et nærere liv mellom ulike folk skape større forståelse og solidaritet, slik det kan være på en arbeidsplass. Hvordan skal hvite folk kvitte seg med fordommer mot svarte uten å kjenne svarte folk personlig? Hvordan utvikle ansvar for flere barn enn dem en har født, hvis en ikke har daglig omgang med "andres" barn? Hvordan ta ansvar for barn, sjøl om en ikke har født dem? Hvordan ta ansvar for hverandre, enten en er funksjonshemmet eller -frisk, ung eller gammel, homo, lesbisk eller hetero, hvis en ikke kjenner hverandre personlig? I det hele tatt: Hvordan skal alle mennesker i et sosialistisk samfunn kunne være med på å diskutere og vedta planer for et godt samfunn for alle, hvis en ikke kjenner "alle"? Er det i det hele tatt mulig?

Kjersti Ericsson skriver i Søstre, kamerater!: "Familien vil ikke gå i oppløsning, verken som økonomisk eller sosial enhet før det er kjempet fram alternativer som folk opplever som bedre." ... "Når vi tenker oss et alternativ til den nåværende familien, må vi også prøve å tenke dette alternativet inn i et helt annet samfunn enn det vi nå lever i. Kanskje vil det ikke bli noe helt bestemt samlivsmønster?" ... "Kanskje blir det mindre avstand mellom kjærlighet og vennskap enn det er i dag? Kanskje blir vennskapene djupere, varmere og mer forpliktende, og kjærligheten mindre fortvilende, fordi den ikke er det eneste nære forholdet vi har?"


Ønske for barna

Jeg skulle ønske
det var nok
med litt vanlig anstendighet.
Men denne verden
som dere skal leve i
krever så store dyder
og altfor mye mot.
Du, vesle jente
som stirrer inn i speilet
og deg sjøl
med den nye, hvite kjolen
og du, vesle gutt,
jeg skulle ønske
dere slapp
å vokse opp til helter
for å klare det
som burde være enkelt:
Å gå oppreist
gjennom livet
å være stor nok
uten å trampe på andre
å holde hjertet åpent
for dem
som trenger dere.

Kjersti Ericsson
(By oss ikke noe smått, Forlaget Oktober 1988)

Et lettere liv

Fra AKPs program, kapittel 4.3: "Økt produktivitet og omlegging av produksjonen må bidra til ytterligere forkorting av normalarbeidsdagen, slik at fritidsaktiviteter, sosialt fellesskap og arbeid for å skape produkter og tjenester som dekker viktige menneskelige behov fortrenger markedets betydning".

I Bergen er det laget en bevegelse som kaller seg Sintebevegelsen. Dens krav og mål kan ses på som en spesiell måte å beskrive målet, kommunismen på:

"Sinnet vårt springer ut av rimelige menneskelige behov som vi og andre ikke får dekket i en verden der det skapes stadig større rikdommer som ikke kommer menneskene til gode. De grunnleggende menneskelige behov er:

Frihet fra nød, frihet til å bruke sine skapende evner til beste for samfunnet og seg selv, og frihet til, sammen med andre, å bestemme hvordan samfunnet må innrettes for at dette skal være mulig. Sinte i verden, gå sammen og slåss for glede!"

Hva skal prioriteres først?

Sosialismen er starten på kampen for glede. Hva skal prioriteres først? Tenk på sosialismens to-tre første år: Hva er viktige og realistiske tiltak som er særlig viktige for kvinner? Gratis daghjem til alle barn? 6 eller 5 timers normal arbeidsdag? Boligen må så fort som mulig slutte å være en vare og bli gratis! Når boligen er dyr, tvinger den folk til å leve sammen. Hvor fort kan det bygges boliger som legger til rette for at folk frivillig kan slå seg sammen i større grupper og få erfaringer men en annen måte å leve på enn den innestengte kjernefamilien som vi har erfaring med i dag.

Hvor fort kan begrepet arbeid få et nytt innhold? I det kapitalistiske samfunnet blir bare lønnsarbeidet regnet som arbeid. Men det gjøres minst like mye arbeid som er ubetalt. Vil kommunismen kalle all virksomhet, som produksjon,teater, skriving, middagslaging, for arbeid?

 Kvinnebevegelsens grunnlag

Fra AKPs program, kapittel 4.3: "Vi kjemper for en kvinnebevegelse som retter kampen mot imperialismen, solidariserer seg med undertrykte folks kamp, støtter kvinneopprør i alle deler av verden og bekjemper all rasisme. Kvinnene har kunnskaper som er viktige i kampen mot den økologiske krisa. Kvinnene må kjempe mot menns undertrykking, og for en allianse mellom kvinner og menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket. Men en slik allianse kan ikke bygges på at kvinnene innordner seg de rammene mennene setter. Arbeiderklassen og det arbeidende folkets menn må kjempe mot mannssjåvinisme i egne rekker, og for en allianse med kvinnene som betyr frigjøring for begge kjønn, ikke videreføring av gamle undertrykkingsforhold".

Tre kampanjer mot kvinner

Kvinnebevegelsen står i dag overfor nokså store oppgaver. Kampen for kvinnelønna, 6-timersdagen, barnehager og mot privatisering opptar også mange kvinnedominerte fagforeninger. I tillegg til dette foregår det for tida et storstilt angrep som er av politisk eller ideologisk karakter, mot kvinnene. Den kan beskrives i tre deler: Ei voldskampanje, ei fundamentalistisk familiekampanje og ei kampanje for å oppløse kvinnekollektivene. Det er kanskje feil å bruke ordet kampanje, fordi det kan gi assosiasjoner til et konspiratorisk styrerom med planer og vedtak. Men det er i hvert fall flere ting som skjer samtidig og som kan føre til alvorlige tilbakeslag for kvinnefrigjøringa.

Voldskampanja mot kvinner

Den første delen, voldskampanja, har vi allerede vært inne på tidligere i dette kapittelet, i forbindelse med pornoen, reklamen og prostitusjonen. I tillegg kan nevnes at unge jenter rapporterer om seksuell trakassering på skolen og i fritida som skjer daglig og som de mener ingen tar alvorlig. Legg merke til avisenes behandlinga av voldtekten av den seksten år gamle svenske jenta på Kypros i sommer. Sympatien var utelukkende på forbryternes side, i VG og Dagbladet, i dagevis.

Den fundamentalistiske familiekampanja

Den reaksjonære kontantstøtta er en del av denne. Kontantstøtta har to virkninger: Barnehager blir nedlagt. Kontantstøtta, 35.000 kroner i året, gis til dem som ikke bruker offentlig barnehageplass! Vil kontantstøtta føre til at mange småbarnsmødre unnlater å knytte seg til en arbeidsplass? Da vil vilkåra for økonomisk uavhengighet svekkes.

Kontantstøtta forteller at enhver kvinne er best for barna - ikke hvis hun jobber i barnehage, men hvis hun er hjemme som familiekvinne! Barnets behov for lekekamerater er ikke viktig. Å få kvinnen hjem, er viktig.

Angrepa på abortloven er en del av familiekampanja. Helsemyndighetene har flytta tyngdepunktet av tiltakene sine fra svangerskapsforebyggende til abortforebyggende tiltak. Vitsen er altså ikke først og fremst å unngå uønska svangerskap, men å unngå aborter. Press legges på at kvinner skal føde. Mulighetene som den nye teknologien gir for å vite mye om fosteret, har bidratt til å svekke kvinnens rett til å avgjøre abortspørsmålet: Er hun i stand til å avgjøre? Vil hun abortere ethvert foster som ikke er som alle andre? Dessuten synes flere unge gutter at de skal bestemme om jenta deres skal ta abort eller ikke. Hvis de vil bli far, - hvorfor skal ikke jenta føde et barn til dem? På et møte i Oslo i 1999, sa flere av de såkalte ungdomspolitikerne, alle menn, at de virkelig vurderte om ikke guttene burde bestemme dette spørsmålet. De er kanskje stortingsfolk og statsråder om noen få år.

Angrep på kvinnekollektivene

Det tredje angrepet handler om oppløsning av kvinnekollektivene. Privatiseringa av offentlig sektor er et farlig angrep på fagforeningene. Kvinnene har stat og kommune som sine viktigste arbeidsplasser. Store fagforeninger, kollektive avtaler og en nokså samkjørt tillitsvalgtsapparat, gjør det mulig å hindre den verste trakasseringa av de ansatte, og gjør det mulig å organisere seg for felles framstøt, for eksempel for kvinnelønna og 6-timersdagen. I disse tider deles virksomheter opp og privatiseres, slik at kvinnene ansettes i et utall mindre private firmaer, et for kantina, et for rengjøring, et for pleie, et for kontorarbeidet osv. De viktigste forsvarsverkene for kvinner, fagforeningene, blir splitta og svekka. Nye tariffavtaler lages som godt kan være mye dårligere enn de forrige - det er jo en ny virksomhet. Så kvinner taper på privatiseringa, ikke bare som brukere av offentlige tjenester, men også som arbeidstakere. Fagforeningene i offentlig og privat sektor må samarbeide om å opprettholde sterke kvinnekollektiver og unngå oppsplitting som bare arbeidskjøperne har fordel av!

Den andre angrepet med oppsplitting kommer fra den nye teknologien. Internett gjør det mulig å flytte mye arbeid hjem til den ansatte. Det kan være arbeid for banker, reisebyråer, kontor- og regnskapsarbeid, sentralbordarbeid, i det hele tatt arbeid som i stor grad nå utføres av kvinner og kan gjøres på en PC og hvor kommunikasjonen ikke er avhengig av geografi, men av at det er en telefonlinje. Dette kan være til fordel for kvinner: Mye arbeid kan utføres hjemme, noe som for mange er en større fordel enn å flytte til det samme arbeidet. Men trusselen er større, nettopp fordi kapitalistene/eierne bruker disse nye mulighetene til å kvitte seg med investeringer i kontorarbeidsplasser, det er lettere for dem å ansette folk på kortere oppdrag ("prosjekter") enn å ansette folk permanent. For arbeidstakerne betyr dette at skillet mellom arbeid og fritid fort utviskes. Hva er arbeidstid og hva er overtid? Vil begrepet normalarbeidsdagen svekke sin betydning? Hvem vil få ansvaret for arbeidsmiljøet? Vil kvinnene jobbe to skift samme dag (mens barna er på skolen og etter at de har lagt seg)? Kontantstøtta vil her fungere som et smøremiddel: Jobb hjemme, og bruk kontantstøtta til å betale barnevakt akkurat i de timene det er mest prekært behov for deg … Hvordan blir det å opprettholde fagforeningene når medlemmene sitter i hver sin stue? Hvordan blir det for kvinnene å ikke ha en arbeidsplass å gå til, en arbeidsplass som riktignok er et slitsomt sted å være, men som også gir mye gleder, sorger og erfaring i samarbeidet med andre mennesker. Dette er også en kjempeutfordring for fagforeningene i dag!

Det er mange framskritt også!

Bøkene Fittstim og RåTekst har førdt til en debatt der det igjen er blitt nokså populært og "legalt" for unge jenter å kalle seg feminister. Dette er en progressiv utvikling, og den har ført "gamle" og "nye" feminister nærmere hverandre, blant annet på grunn av kvinnepolitiske møter.

Kvinner på tvers, konferanser hvor kvinnedominerte fagforeninger i offentlig og privat sektor møtes sammen med kvinnebevegelsen, har hatt stor betydning for kampen for høyere kvinnelønn og for andre saker som er viktige for kvinner. Konferansene blir nå holdt noen flere steder i landet enn i Oslo.

8. mars-bevegelsen har mange steder stor oppslutning og et sterkt innslag av unge jenter. Det er stadig etterspørsel etter "Bøllekursene", eller Kast deg frampå-kursene som AKP arrangerer. Det drives et systematisk kvinnepolitisk arbeid i mange fagforeninger, andre organisasjoner, blant innvandrerkvinner, på skoler og arbeidsplasser.

Det er nødvendig med en kvinnepolitisk organisasjon som ser som sin oppgave å slåss mot kvinneundertrykking på alle områder av kvinners liv.

På landsmøtet til AKP i 1997 ble dette vedtaket fattet:

"Det er behov for en særegen kvinneorganisering. Kvinnefronten er landsomfattende og har et handlingsprogram som dekker alle områder i kvinnekampen. Kvinnefronten er en demokratisk og brei kvinneorganisasjon med en landsmøtevalgt ledelse. Kvinnefronten er en del av et omfattende, internasjonalt nettverk. Kvinnefronten har vært drivkraft i å få fram kvinnekrav i fagbevegelsen og samarbeid mellom kvinner fra mange forskjellige fagforeninger gjennom nettverket Kvinner på tvers. AKP prioriterer å jobbe i Kvinnefronten og vil i kommende periode arbeide for å styrke fronten. Medlemmer av AKP jobber også i andre kvinneorganisasjoner og -grupper. AKPere i ulike kvinneorganisasjoner bør ha felles diskusjoner om kvinnepolitiske linjer og jobbe for samarbeid og gjensidig respekt mellom organisasjonene."

AKP er et lite parti, det er vi de første til å innrømme og til å beklage. Men vi har en kvinnepolitisk plattform som vi er stolte av. Den må sjølsagt utvikles i tråd med endringene i samfunnet. Vi vil at mange kvinner skal være med på det. Det AKP gjør på det kvinnepolitiske området, er viktig og har betydning for kvinnekampen. Kvinner! Bli med i AKP og bruk erfaringene dine sammen med oss! Det er bruk for deg!


Vi vil leve hver dag!

Se, nå skinner sola og svalene suser mot lyset!
Og her går du lettkledd i maivinden uten å fryse
fra jobben til klesvaska hjemme som står der og venter
på deg, og på tusener vårville, solsugne jenter.

Nå lyder det slagord og sanger og rop nedi gata,
der går et protesttog mot noe du alltid har hata:
mot råskap, rasisme og hat mellom svarte og hvite,
men du må få kjøpt mere mat, ellers blir det for lite.

Når morgenen gryr er sekundene nye og blanke,
og da kan det hende du føder en svimlende tanke,
den skulle du gjerne ha fulgt for å se hvor den ender. 
Men først må du mase på ungen: Drikk melk og puss tenner!

Nå lyser augustmånen rødgul og varm ut i natta,
den pleide du før bli så kjærlig og myk og betatt'a.
Ja, alt kunne vært som den første, berusende tida.
Men du er så trøtt, så du snur deg og sovner på sida.

Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
for solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!

Kjersti Ericsson
(By oss ikke noe smått, Forlaget Oktober 1988)