I 1990 ble AKPs program vedtatt. Vi har klippet ut de avsnittene vi mener forteller mest om kvinnepolitikken til partiet. Vi ønsker diskusjon, kritikk og forslag! Programmet vårt skal fornyes i år (1999), og vi ber om hjelp til å lage et program som forteller om årsaker og virkninger av kvinneundertrykkinga, om kampen for forbedringer i dag og om hva som er nødvendig for å få full kvinnefrigjøring en gang i framtida. Send kommentarer til Arbeidernes kommunistparti, Kvinneutvalget, Osterhausgata 27, 0183 Oslo, telefon 22 98 90 60, telefaks 22 98 90 55, e-post akp@akp.no.
Her kan du også bestille papirutgaven av dette heftet. Pris 10 kroner stykket + porto. Heftet er utgitt av Røde fane i februar 1999 i serien Smått og godt frå AKP, og lagt ut på verdensveven i mars 1999. Sitater og kopiering med kildeangivelse er tillatt. Du finner heile teksten til prinsipprogrammet vårt og en del debattinnlegg her.
I vår tid finnes de materielle mulighetene for at alle folk på jorda kan leve et liv frigjort fra nød og undertrykking. Men det som skjer er i stedet en stadig sterkere polarisering mellom rike og fattige områder, klasseskillene øker. imperialismens rovdrift på mennesker og naturressurser fører til økologiske katastrofer som truer livsgrunnlaget på jorda.
Vårt strategiske mål er et globalt, kommunistisk samfunn: Et økonomisk system med en økologisk forsvarlig bruk av jordas ressurser, en samfunnsform uten lønnsslaveri, klasser, kvinneundertrykking og rasistisk undertrykking, der statlige grenser bygges ned.
Menneskene har levd på jorda i mange hundre tusen år, men klassesamfunn og klasseundertrykking har bare eksistert i noen tusen år. Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produktivkrefter som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen, skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og utskilte staten som redskap for en herskende klasse. I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien - i ulike former - ble den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.
Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på. Kvinnenes ulønnete hus- og omsorgsarbeid i familien blir indirekte utbytta av kapitalen. Siden dette arbeidet blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere, og profitten dermed høyere. Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne "tilleggsarbeidskraft" mens "hovedarbeidskrafta" er den mannlige "familieforsørgeren". Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, unormal arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet.
Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.
Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring.
Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.
I den 3. verden skjer det ei indirekte utbytting av enormt omfang av kvinnenes ubetalte arbeid i sjølbergingsjordbruket og i hjemmet. Dette er noe av grunnlaget for den billige arbeidskrafta i denne delen av verden, og for de svære, imperialistiske profittene. Unge, kvinnelige arbeidere i eksportsonene er fratatt alle faglige rettigheter, og utbyttes beinhardt. Tradisjonelle former for "kvinnelighet" utnyttes systematisk for å holde dem nede. Imperialistisk "utvikling" i den 3. verden raserer kvinners livsgrunnlag og undergraver deres rettigheter. Dette betyr underernæring, sjukdom og død for millioner av barn hvert år.
Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalististisk storindustri i alle deler av verden. Prostitusjonen er en viktig kilde til valutainntekter for flere stater i den 3. verden, gjennom turistindustrien. Prostitusjonsprofitten kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode.
Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Staten gir kvinner og barn minimal rettsbeskyttelse mot slike overgrep. [Gå til toppen]
Verdier som forsterker klassesamfunnet blir reprodusert. Blant disse verdiene er også oppfatninga av mannen som det "egentlige" mennesket og overordna kjønnet, som fremmes gjennom systematisk usynliggjøring av kvinner. Den herskende klassen definerer de herskende tenkemåtene.
Arbeiderklassen omfatter arbeiderne i industri og annen produksjon, transport, samt arbeidere og underordnete funksjonærer innafor handel- og kontoryrker, helse- og sosialsektoren og annen offentlig og privat virksomhet. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene tilhører proletariatet.
Endringer i arbeids- og næringsliv har ført til endringer arbeiderklassens sammensetning. Kjønnssammensetninga i den yrkesaktive arbeiderklassen er nå slik at kvinnene utgjør halvparten. Vi har fått større differensiering m.h.t. utdanning, yrkesstatus og inntekt. Mange arbeiderkollektiver som sprang ut av det gamle industrisamfunnet er oppløst. Store, kapitalistiske selskaper og bedrifter (sjukehus etc.) i offentlig sektor skjærer ned på den faste arbeidsstokken og leier inn arbeidskraft fra underleverandører for korttidsjobber og deloperasjoner. Slik skapes et skille mellom fast ansatt heltidsarbeidskraft og "randarbeidskraft" med usikre arbeidsforhold.
Arbeiderne i de større bedriftene i produksjon og transport er den tradisjonelle kjerna i arbeiderklassen. De er konsentrert, godt organisert, strategisk plassert i produksjonen av merverdien og står i direkte konfrontasjon med de sentrale delene av borgerskapet. Sjøl om denne delen av arbeiderklassen siden midten av syttitallet har gått tilbake i antall, så er kjerneproletariatet stadig en ledende kraft i arbeiderklassens kamp.
Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen kombinerer og blir trukket mellom stillinga som arbeider og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne stillingen tvinger fram radikale krav som kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og bedre offentlige tjenester; og har lagt grunnlaget for at kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft. Økt kvinnebevissthet spiller en viktig rolle for å samle denne delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen. Samtidig tvinger det fram endringer i arbeiderklassens bevissthet om seg sjøl og dens bevissthet om politisk og faglig strategi og taktikk, krav, organisasjons- og arbeidsformer. Denne prosessen går ikke smertefritt, men den er helt nødvendig hvis arbeiderklassen skal kunne gå i spissen for virkelig frigjøring.
Den internasjonale arbeidsvandringa har ført til at arbeiderklassen i Norge teller flere titusener arbeidere fra andre land. Arbeiderne fra den 3. verden hører til de mest undertrykte, og diskrimineres systematisk på arbeidsmarkedet.
Enheten mellom alle arbeidere, uansett nasjonalitet, hudfarge, kjønn og seksuell legning, er en forutsetning for hele arbeiderklassens frigjøring. Dette krever kamp mot rasisme og mannsjåvinisme i egne rekker og endring av kulturen i arbeiderklassens organisasjoner. [Gå til toppen]
Den raske veksten i offentlige sektor og de nye kravene som stilles til utdanna arbeidskraft, har skapt svære sjikt av offentlig ansatte. De har utdanning og en formell posisjon som er høyere enn arbeiderklassens, men det store flertallet av dem har lønn og levekår som ligger på linje med, noen ganger under, gjennomsnittet i arbeiderklassen. De laveste gruppene kan knapt skilles fra arbeiderklassen. Dette er nært knyttet sammen med at flertallet er kvinner, spesielt gjelder dette helse-, sosial- og utdanningsvesenet og andre former for offentlig og privat tjeneste. De utvikler kvinnebevissthet og styrker fagforeningene sine.
Kampen for å få utfolde homofili og lesbisk kjærlighet og seksualitet, er en viktig og nødvendig del av kampen for det "frihetens rike" som vi slåss for. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med den familieinstitusjonen som det kapitalistiske samfunnet er basert på. Det er en viktig grunn til at homoseksualitet blir undertrykt. Særlig hardt rammes folk i arbeiderklassen.
Gjennom den homofile og lesbiske kampen kan store og verdifulle krefter frigjøres, spesielt i arbeiderklassen. Det er utenkelig at partiets strategiske mål kan nås uten at folk også får frihet og selvtillit til å velge å utfolde kjærlighet og seksualitet overfor sitt eget kjønn.
Kampen for et klasseløst samfunn forutsetter både en radikal omfordeling av verdens rikdommer og en heit annen forvaltning av jordas begrensete ressurser. Den klassiske visjonen om "det kommunistiske overflodssamfunnet" har gitt illusjoner om en materiell vekst uavhengig av naturens egne grenser. Men et klasseløst samfunn forutsetter ikke bare samfunnsmessig rikdom: Økonomien må også være styrt i samsvar med økologiske prinsipper.
Utgangen på denne kampen er ikke gitt. Men valget står uansett mellom imperialistisk barbari og en ny sosialistisk sivilisasjon. Opprør og nederlag vil avløse hverandre. Kampene vil ta mange generasjoner og også de nye samfunnene vil være preget av problemer og nye motsetninger. Det konfliktfrie idealsamfunnet vil aldri finnes. Men rasisme, klasse- og kjønnsundertrykking er skapt gjennom menneskenes historie og kan også avskaffes i samfunn som menneskene sjøl skaper.
Så lenge kvinneundertrykkinga består, vil det være ei kraft som drar i retning av å gjenopprette det gamle utbyttersamfunnet. Det er umulig å oppheve klassene uten å oppheve kvinneundertrykkinga. Kvinnekampen er derfor ei viktig drivkraft i kampen for det klasseløse, kommunistiske samfunnet. Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder. Kvinnene må ha makt både innafor staten, partier, masseorganisasjoner og samfunnsliv.
Målet med kvinnefrigjøring må være ett av grunnpremissene for planer og tiltak på alle samfunnsområder. Økonomisk og teknologisk utvikling fungerer ikke kjønnsnøytralt. Planene må se det betalte og ubetalte arbeidet i sammenheng, og finne samfunnsmessige løsninger som avskaffer kvinnenes slit og styrker kontrollen over deres eget liv. Den kjønnsbestemte arbeidsdelinga må brytes ned. Alle tiltak må ta utgangspunkt i kvinner som sjølstendige personer, ikke i familier eller hushold. Det siste betyr å behandle kvinnene som vedheng til en familie, det vil fryse fast eller forsterke mannens makt over kvinnen i familien, og dermed i samfunnet. En fortsatt patriarkalsk samfunnsorden vil også ramme barna.
Økonomi og styring må være basert på at en svær del av arbeidet i samfunnet ikke er kvinnens private ansvar innafor familiens rammer. Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på kvinner, menn og barn, slik at kvinner og barn ikke lenger blir helt eller delvis avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd. Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt. Det er et mål at mannen tar halvparten av hus- og omsorgsarbeidet, både så lenge det er organisert som et privat ansvar, og når dette arbeidet blir ledd i en større samfunnsmessig helhet. Kvinneperspektivet er djupest sett også menn sitt perspektiv.
Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinne og mann og at hver enkelt skai ha mulighet til å velge ut ifra sine egne følelser.
Økt. produktivitet og omlegging av produksjonen må bidra til ytterligere forkorting av normalarbeidsdagen, slik at fritidsaktiviteter, sosialt fellesskap og arbeid for å skape produkter og tjenester som dekker viktige menneskelige behov fortrenger markedets betydning. [Gå til toppen]
Klassekamp, organisering og revolusjonær bevissthet
Arbeiderklassen og folket må alltid slåss for sine rettigheter og levekår under kapitalismen. Fordeler som vinnes, vil gå tapt hvis de ikke forsvares gjennom kamp. Men enkeltstående reformer kan ikke endre systemet. En revolusjonær strategi bygger på innsikten om at det kapitalistiske og imperialistiske systemet må styrtes.
Arbeiderklassen i Norge har som i andre land, interesse av en fredelig omveltning. Samtidig viser alle historiske erfaringer at borgerskapet er forberedt på å knuse rettferdige sosiale opprør med vold og fascisme. En sosialistisk revolusjon vil aldri seire uten at borgerskapet avvæpnes og at folket tar kontrollen over våpenmakta.
Kvinnenes kamp gir grunnlag for breie allianser. Men alle kvinner har ikke felles interesser. Sjøl om enkelte kvinner fra borgerskapet solidariserer seg med kvinneopprøret, vil de som gruppe handle i pakt med sine klasseinteresser. Vi kjemper for en kvinnebevegelse som retter kampen mot imperialismen, solidariserer med undertrykte folks kamp, støtter kvinneopprør i alle deler av verden og bekjemper all rasisme. Kvinnene har kunnskaper og erfaringer som er viktige i kampen mot den økologiske krisa. Kvinnene må kjempe mot mennenes undertrykking, og for en allianse mellom kvinner og menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket. Men en slik allianse kan ikke bygges på at kvinnene innordner seg de rammene mennene setter. Arbeiderklassen og det arbeidende folkets menn må kjempe mot mannssjåvinisme i egne rekker, og for en allianse med kvinnene som betyr frigjøring for begge kjønn, ikke videreføring av gamle undertrykkingsforhold.
Både kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, den antirasistiske og antiimperialistiske bevegelsen er organiserte uttrykk for krav og politiske perspektiver som bryter med kapitalismen. Men de gir også nye premisser for den politiske kampen: Kvinnebevegelsen utfordrer menn i det arbeidende folket til ta et oppgjør med privilegier som binder dem til borgerskapet. Den antirasistiske bevegelsen er en spydodd mot hvit sjåvinisme. Miljøbevegelsen og den antiimperialistiske bevegelsen utfordrer organisering og levemåter i vår del av verden som forutsetter imperialistisk utsuging av den 3. verden.
Kvinnenes opprør er en kraft i kampen mot imperialismen. I alle de viktigste frigjøringskampene i vårt århundre har kvinnene spilt en viktig rolle. Det nye i vår tid er at kvinner også organiserer seg sjølstendig, ut ifra felles erfaringer som undertrykte av imperialisme og kapitalisme, patriarkalske maktstrukturer og mannen som sosialt kjønn. En slik kvinneorganisering og kvinnebevissthet er en forutsetning for å utvikle kampen mot undertrykkinga.
AKP bekjemper alle forsøk på å splitte arbeiderklassen fra dens allierte i det arbeidende folket; småbønder og fiskere, intellektuelle og ulike undertrykte grupper. AKP bekjemper splittelse og undertrykkingsforhold innad i arbeiderklassen sjøl. Hvite arbeidere må slåss mot rasisme i egne rekker, mannlige arbeidere må slåss mot mannsjåvinisme. Bare slik blir virkelig enhet i arbeiderklassen på tvers av rase- og kjønnsskiller mulig.
AKPs mål er å inspirere, drive fram og gå i spissen for den revolusjonære kampen. Både i den daglige klassekampen og i parlamentariske valg vil vi søke allianser med andre revolusjonære og progressive krefter for å styrke arbeiderbevegelsen og den politiske venstresida.
I et sosialistisk samfunn må partiet beholde sin sjølstendighet og uavhengighet som kamporganisasjon. AKP er -motstander av noe maktmonopol for kommunistiske eller andre revolusjonære partier. Klassekampen fortsetter i nye former også under sosialismen, og partiets mål er å være en drivkraft også i denne kampen.
AKP søker ingen privilegier. I et klasseløst, kommunistisk samfunn vil partiet ha fullført sin oppgave og derfor oppløses.