Siri Jensen har oppdatert tall og analyser, og heftet er gitt ut i ny utgave våren 2000. Du kan bestille det nye heftet for 20 kroner pluss porto fra akp@akp.no. Heftet finnes på veven i html-utgave og i pdf-utgave.
Her er første utgave av heftet:
Heftet Kvinnelønna er skrevet av Siri
Jensen, og blei utgitt av AKP
i 1996. Det blei lagt ut her på internettet i juni 1999.
Begrepet kvinnelønna er bygd på at kvinner først og fremst lønnes som kjønn. Kvinner, særlig i kvinneyrkene, lønnes derfor både lavere og likere enn menn. Enten de jobber i offentlig eller privat sektor, er med eller uten utdanning, er det det at de er kvinner som slår gjennom i lønna. F.eks. i industrien er forskjellen mellom høyeste og laveste gjennomsnittslønn for menn i ulike bransjer over 80 kroner, mens den for kvinner bare er 30 kroner (1. kvartal 1995). Kvinner med treårig høyskoleutdanning i de typiske kvinneyrkene, har mest lønnsmessig til felles med kvinner med lavere utdanningsnivå. Sammenliknet med menn med treårig utdanning er forskjellene større.
Ser en f.eks. på lønn etter ca.10 år (før tariffoppgjøret i 1995), befinner flertallet av kvinner i handel, lavere kontor, samt høyskolestigen (utenom Oslo) for førskolelærere, sjukepleiere etc. i vanlige jobber og gjennomsnittet for kvinner i industrien seg innafor et spenn på ca. 25.000 kr, fra ca. 155.000-180.000 kr. Samtidig tjente kommunalt ansatte førskolelærere i gjennomsnitt 41.000 kroner mindre enn kommunalt ansatte ingeniører med like lang utdanning. Alle de nevnte kvinnegruppene ligger også under gjennomsnittlig industriarbeiderlønn for menn som i 1. kvartal 1995 var ca.190.000 (uten tillegg). Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (menn og kvinner) med tillegg var i samme kvartal 216.000. I 1991 tjente halvparten av alle yrkesaktive kvinner mindre enn 85% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Menn har ikke bare "mannstillegg" i lønna; erfaring, utdanning, yrke teller mer og gir større forskjeller mellom menn innbyrdes.
Forskjellene mellom kvinners og menns lønn er etterhvert analysert nøye. Det er etterhvert blitt vanlig å korrigere forskjellen for ulikheter i utdanning, ansiennitet, deltid/heltid, type stilling etc. Tilslutt får en fram en forskjell som ikke kan forklares med annet enn kjønn. Dette kalles det rene kvinnefratrekket, og det er ofte dette som kalles lønnsdiskriminering av kvinner. Går en ned på den enkelte arbeidsplass, kan denne forskjellen bli liten, fra 2 til 6%, men den fins overalt.
Det er viktig å påvise denne forskjellen, som finnes i praktisk talt alle typer yrker. Men samtidig blir det feil å redusere lønnsdiskrimineringa av kvinner til dette. Forskjellene i kvinners og menns stillingsbetegnelser, arbeidstid etc. er ikke kjønnsnøytrale; hele strukturen i arbeidslivet favoriserer menn. Det er heller ikke naturgitt eller tilfeldig hvilke faktorer som gir høyere lønn, f.eks. at heltid gir høyere timelønn enn deltid, det er systematisk faktorer der menn er "normalen". Konsentrasjon om den "rene" kjønnsforskjellen bidrar til en innsnevra forståelse av hva problemene dreier seg om.
Menn har i gjennomsnitt dobbelt så stor lønnsinntekt som kvinner, i dette lønnsbegrepet inngår også trygdeytelser som f.eks. pensjon og sykepenger (Statistisk ukehefte nr 28 1991). Mesteparten av inntektsforskjellene skyldes ulikheten i arbeidstid. Ca. halvparten av kvinnene jobber deltid. Arbeidstida virker også direkte inn på lønna. I en del yrker med stor grad av deltid/uregelmessig arbeidstid, er deltidsarbeid dårligere betalt enn heltid. Ulikhetene i arbeidstida gir også store utslag i pensjon. Nesten 75% av kvinnene er minstepensjonister, men bare litt over 25% av menna. Og forskjellen i pensjoner har økt. I 1980 var menns pensjoner i gjennomsnitt 16% høyere enn kvinnenes. I 1991 var de 30% høyere (NOU 1993:17 Levekår for alle).
Deltidsarbeid framstår som en frivillig valgt individuell løsning for den enkelte kvinne, som prioriterer den private familien - et valg med mange negative konsekvenser, som f.eks. sterkt redusert pensjon. I virkeligheten er det en tvungen tilpasning til samfunnets krav. Kvinnene pålegges hovedansvaret for familien og skvises mellom jobb og familieansvar.
Kravet om 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon er et direkte lønnskrav for deltidsarbeidende kvinner som vil gå drastisk opp i timelønn. Samtidig vil det øke andelen kvinner i full tid, og slik er det en mer grunnleggende forutsetning for økonomisk sjølstendighet for kvinner og for ei heving av kvinnelønna.
Det er mange populære forklaringer på hvorfor kvinner lønnes lavere enn menn. Disse forklaringen har lagt skylda på kvinnene sjøl. Den vanligste er at kvinner finner seg i for mye, de tar jobber til dårlig betaling. Men poenget er faktisk at kvinner bys helt andre lønnsforhold enn menn, og må, som menn, som regel ta de jobbene de kan få. Kvinner er også, fortsatt, på en helt annen måte avhengig av arbeidsplasser i nærheten av der de bor og med en arbeidstid som lar seg kombinere med ansvaret for unger/familie.
En annen forklaring er at kvinner ikke har jobba for lønna, men for å komme seg ut. For arbeiderklassens kvinner har dette alltid vært en myte, de har trengt hver krone, også selv om de sjøl har lagt vekt på andre sider. I dag er dette argumentet mindre brukt, 1½-2 lønninger er nødvendig, men det fortsetter å hefte ved kvinner som jobber deltid at de ikke er avhengig av lønna si. At skvisen mellom ansvaret på jobben og hjemme gjør at kvinner synes deltid er en løsning betyr ikke at de ikke trenger penga.
Den andre vanlige forklaringa er at kvinner ikke har vært/er tilstrekkelig faglig aktive til å få opp lønna si. "De kommer ikke på møtene" har vært et omkved i fagbevegelsen og i liknende organisasjoner og bevegelser over hele verden. Men har møtene tatt hensyn til kvinners omsorgsforpliktelser og har fagbevegelsen tradisjonelt vært aktive i å ta opp kvinnenes situasjon - uten å se dem som et problem?
I kvinnefagforeningene har det dessuten alltid vært kvinner på møtene. Kvinner i fagbevegelsen har slåss for likelønn, se seinere. Og når kvinnene mer aktivt og samla har tatt opp kampen for kvinnelønna i 80-årene er de blitt møtt med nulloppgjør (87), lønnslov (88) og tvungen voldgift. Kvinner skal ikke få slåss for lønna si, det rokker ved samfunnets grunnvoller.
Marx mente at verdien av en vare, under kapitalismen, blir bestemt av den mengden arbeid, dvs. arbeidstid, som i gjennomsnitt trengs for å produsere varen. En bil er mer verdifull enn en synål fordi det er nedlagt mer arbeidstid i bilen. Under kapitalismen er også arbeidskrafta en vare. Arbeideren selger arbeidskrafta si, og det er den hun får betalt for, ikke det arbeidet hun gjør. Når hun har solgt arbeidskrafta si, kan kapitalisten bruke den hele arbeidsdagen og presse så mye arbeid som mulig ut av den. Dette er grunnlaget for utbyttinga.
Marx mente også at verdien av varen arbeidskraft var bestemt av den mengden arbeid som trengs for å produsere den. Når det gjelder varen arbeidskraft, betyr dette den mengden arbeid/arbeidstid som trengs for å produsere de livsnødvendighetene arbeideren og hans familie må ha for å leve og stille arbeidsdyktig på jobben fra dag til dag.
Hovedårsaken til den lave kvinnelønna er at kvinners arbeidskraft har mindre verdi enn menns innafor kapitalismens økonomiske system.
Kvinneundertrykkingas lange historie skal vi ikke gå inn på her, men bare nøye oss med å slå fast at kapitalismen med sitt lønnsarbeidersystem eltet kvinneundertrykkinga inn i det økonomiske systemet på en ny måte: Familien som et forsørgelsessystem, definert av lover.
Kjerna i dette handler om at familien skal ha hovedansvaret for forsørginga av den arbeidskrafta som stat og næringsliv til enhver tid ikke har behov for, de som er for sjuke til å arbeide, og samfunnets barn. Hvilke behov det er for arbeidskraft, endrer seg. Det som uansett står fast, er at familien stort sett overlever uten å bli rik, uten å dø ut.
I 50-åra i Norge var det vanlig (gjennomsnittlig) med ei lønn i en familie på f.eks. 4 eller 5. Den rakk til neste lønningsdag, ut fra hva som var en vanlig levemåte for arbeiderfamiliene da.
I dag er det gjennomsnittlig en hel lønn (mannen) og en 6-timersdagslønn (kvinnen) i familien. Det rekker også til neste lønningsdag ut fra hva som er vanlig levemåte nå.
Altså: Som ved en lovmessighet setter det seg et gjennomsnitt, noe som er vanlig. Det skjer en tilpasning mellom verdien av arbeidskrafta (forenkla uttrykt i lønn) og det antallet som vanligvis i samfunnet, på et gitt tidspunkt, har lønn i familien. Dette viser oss at arbeidernes lønn ikke dekker en person, men at den også skal dekke forsørginga av dem som til enhver tid ikke har lønnsarbeid i familien, helt eller delvis. Her kommer kvinnene dårligst ut, for til familien som forsørgerenhet, ligger en mengde arbeid (hus, omsorg, organisering). Dette utgjør en stor andel av samfunnets samla og nødvendige arbeid. Av historiske grunner, igjen, er det kvinnene som gjør det meste av dette arbeidet - for samfunnet, og tilpasser lønnsarbeidet til omfanget av omsorgsarbeidet.
Den historiske kjønnsarbeidsdelinga i samfunnet og i familien gjør at samfunnet fortsatt er organisert rundt mannen som "forsørgeren", "hovedarbeidskrafta". Det gjelder alle menn, om de lever i familier eller ikke, og kommer til uttrykk bl.a. i at menn og mannsdominerte yrker er høyere betalt enn kvinner og kvinnedominerte yrker.
Kvinnnene utgjør i dette systemet "tilleggsarbeidskrafta", "den økonomiske bipersonen". Dette rammer alle kvinner, om de lever i familier eller ikke, og kommer til uttrykk i at kvinner og kvinnedominerte yrker er lavere betalt enn menn og mannsyrker.
Det er ganske betegnende at Oslo Likningskontor fortsatt har det slik, at en gift kvinne som har hatt full jobb i 30 år, må oppgi mannens personnummer når hun skal ordne med skatten sin.
Kvinners situasjon som "tilleggsarbeidskraft" i familien, fører bl.a. til at arbeidsløse kvinner blir betegna som "hjemmeværende", eller blir møtt med tilbud om deltidsjobb når de vil ha full tid.
Vi står overfor resultatet av en eldgammel kvinnehistorie som er innbakt i vårt samfunnssystems måte å ordne forsørginga og den sosiale organiseringa av samfunnets mennesker på. Vær sikker på, at hvis (når) legeyrket blir et kvinneyrke, vil lønnsnivået etter hvert synke i forhold til mannsdominerte yrker.
Kjersti Ericsson legger i boka Søstre, kamerater også vekt på et element hun kaller "den største biten til far". Maktforholdet mellom kvinner og menn, der menn var overordna kvinnene både i familien og i samfunnet, har fra lenge før kapitalismen kommet til uttrykk i at kvinner har hatt mindre tilgang på og kontroll over ressurser. Kvinner har f.eks. spist sist - og minst, uavhengig av behov. Dette mønstret ble rett og slett opprettholdt da mat og andre livsnødvendigheter gikk over fra å bli utdelt i form av naturalia til å bli utdelt i form av pengelønn. Dermed "trengte" (etter samfunnets oppfatning) kvinner mindre for å opprettholde arbeidskrafta - kvinners arbeidskraft fikk mindre verdi. Når kvinner får mindre lønn enn menn er dette derfor et uttrykk for maktforholdet mellom kjønna, slik kapitalismen har overtatt dette og bygd det inn i sitt økonomiske system.
Svært mange flere kvinner er i dag økonomisk sjølstendige og forsørger seg sjøl, enten de lever alene eller i ekteskap/samboforhold. Familier er i stadig større grad avhengige av 1½ -2 inntekter. Den lave kvinnelønna kommer i stadig skarpere motsetning til det virkelige livet for mange kvinner. Samtidig er familien fortsatt den økonomiske grunnenheten i samfunnet, og samfunnet baserer seg på at kvinnene fortsatt har hovedansvaret for unger og familie. Dette kommer til uttrykk i at halvparten av kvinnene jobber deltid, de fleste tilpasser sin arbeidsdag/type jobb etter familiens behov, og mange har levestandarden sin - og arbeidsdelinga hjemme - bestemt av at mannen har høyere lønn. Kvinners hovedansvar for familien er ikke en gammel myte, men bygd inn i dagens organisering av samfunnet. Et ferskt eksempel er regjeringas velferdsmelding. Der heter det: "Den familiebaserte omsorgen er naturlig og selvfølgelig i et samfunn hvor vi tar ansvar for hverandre." Aktuelle undersøkelser viser nå at innsparing i uføretrygden skyver flere kvinner over på privat forsørging.
Kampen for å heve kvinnelønna dreier seg om å endre den grunnleggende organiseringa av samfunnet. Dette er årsaken til at så åpenbart rettferdige krav er så vanskelige å få gjennomført.
Vi i AKP har hatt mange diskusjoner om et mulig samfunn uten klasser, uten kvinneundertrykking, der menneskene (også barna!) ga arbeid i vid forstand til samfunnet, og fikk det de trengte tilbake. At de sjølsagt levde i sosiale enheter, men der ingen var avhengige av andres private forsørging. Vi lagde parola "oppløs familien som økonomisk enhet". Slike diskusjoner er veldig spennende, men dem får vi komme tilbake til i en annen sammenheng. (Les f.eks. Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater.)
Underveis slåss vi for å tømme familien for flere oppgaver ved å slåss for en sterk offentlig sektor, og vi slåss for å korte ned arbeidstida og heve kvinnelønna. Og den kampen stiller spørsmål ved en lang rekke godtatte sannheter, løfter på steiner og viser fram det som kryper ut ...
De siste 30 åra har det skjedd store forandringer i kvinnenes stilling i Norge. Grunnlaget for disse forandringene har vært at mange flere kvinner er gått ut i jobb. Flere hundre tusen kvinner har gjort mye de samme erfaringene om hvordan kvinnene blir annenrangs i arbeidslivet på tross av at de kan gjøre alle jobbene (minst) like godt som menn. De har opplevd skvisen mellom jobb og hjem. Mellom forsørgerrolle og kvinnelønn. Disse motsetningene og de felles erfaringene er blitt en kraft for forandring, kvinnene krever et arbeidsliv som bygger på at kvinner - med omsorgsforpliktelser - er normale arbeidstakere, ikke avvik fra mannsnormen. Kvinnene krever at det som er kalt "den store kvinnerevolusjonen" får konsekvenser for samfunnsorganiseringa. Krav om 6 timersdagen, heving av kvinnelønna, samfunnets ansvar for barnehager og eldreomsorg, forsvar og utbygging av velferdsstaten.
Samtidig er kvinnene på defensiven. Arbeidsgivernes og regjeringas framstøt for økt fleksibilitet i arbeidslivet angriper lønna, arbeidstida og ansettelsesforhold. Fast ansatte sies opp og erstattes med ulike former for kontrakter eller innleid arbeidskraft. 27,5% av kommunale arbeidstakere jobber i såkalt "marginale arbeidsforhold", der arbeidsforholdet er ufullstendig - med uforutsigbar arbeidstid og lønn (FAFO-rapporter "De små grå"). Markedet skal gis større innflytelse, også på lønna. Politikken for større lønnsforskjeller vil først og fremst ramme kvinnelønna. Privatisering av offentlige tjenester truer sikre kvinnearbeidsplasser, angrepene på velferdsstatlige prinsipper som universalitet og støtten til eneforsørgere rammer kvinner hardest. Hele grunnlaget for kvinnenes relativt sterke stilling i Norge er kommet i fare. The Economist skrev i november 1994 om utviklinga i de nordiske landa at "nordiske regjeringer har endelig begynte å spørre hvorvidt de har råd til å fortsette å være så snille mot kvinnene". Både EØS-avtalen og regjeringas politikk for å være den flinkeste i EU-klassen forsterker denne utviklinga.
Eller som det sto i Dagens Næringsliv i begynnelsen av 1994: "Offentlig sektor har vokst dramatisk som følge av kvinnefrigjøringen og den derpå følgende funksjonstømmingen av familien. I tillegg har vi fått en gradvis bedring av lovfesta sosiale ordninger. Disse to fellestrekkene har gitt en kraftig oppblåsing av skattetrykket, både direkte og indirekte gjennom avgifter. Skatten hemmer den økonomiske veksten ved å skape et stort gap mellom den prisen du og jeg er villig til å betale for en vare eller tjeneste, og det produsenten må ha for å dekke sine kostnader." (Svein Thompsen, DN, sitert etter Else Øyen i boka EU og velferdssstaten.) Kvinnene har skylda.
Resultatet er at kvinnene må slåss både offensivt og defensivt samtidig. De både må og kan stille offensive krav om samfunnsforandring, om et arbeidsliv som tar i utgangspunkt i at kvinner er normale arbeidstakere. Dette er krav som bryter med hva som oppfattes som "realistisk", som 6 timersdagen med full lønnskompensasjon og drastisk heving av kvinnelønna. Samtidig må de slåss knallhardt for å forsvare det som er oppnådd.
Kapitalismen har bruk for kvinner som lønnsarbeidere, det går ingen vei tilbake til 50-åras husmødre. Men kapitalismen utnytter kvinnenes situasjon til å fremme "fleksibilitet". Flest nye jobber både i EU og USA har de siste åra gått til kvinnene, fordi de brukes i ulike former for usikre deltidskontrakter, midlertidig ansatte, etc. Kapitalismen i dag vil ha kvinnene nettopp fordi de er "tilleggsarbeidskraft".
Den store økningen i yrkesaktivitet blant kvinner har ført kvinnene med full styrke inn i klassekampen. Halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen er kvinner, og kvinner dominerer også i yrkesgrupper som står arbeiderklassen nær. Både fagforeningsbevisstheten og kvinnebevisstheten har økt.
Dette har styrket arbeiderklassen og bidratt til radikalisering av deler av fagbevegelsen. De sentrale krava for kvinnene, som 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, heving av kvinnelønna og forsvar og styrking av velferdsstaten, er samtidig de viktigste krava for arbeiderklassen som helhet og for alle arbeidsfolk. Og kvinnene bidrar til å styrke enheten på tvers av fagforbund og hovedsammenslutninger og styrke samarbeidet på grunnplanet.
Kampen for å heve kvinnelønna og oppnå likelønn må foregå i en situasjon der arbeidsgiverne og regjeringa har en hovedstrategi (Kleppestrategien) som bl.a. består i å øke konkurranseevnen ved å holde lønnsutviklinga i sjakk gjennom lønnsmoderasjons i 10 år (se artikkel bak i heftet). Strategien omfatter også et mer fleksibelt arbeidsmarked og kutt i overføringene til offentlig sektor. Det blir understreket at offentlig sektor ikke skal være lønnsledende:
"Offentlig sektor bør i alminnelighet ikke være lønnsledende. Dersom den blir det, vil det lett kunne føre til et generelt press på lønnsnivået i samfunnet, utover det markedssituasjonen forøvrig skulle tilsi. Moderasjon i den offentlige sektor vil spesielt være et viktig signal i arbeidsmarkedet der det offentlige er lønnsledende, som den er i visse distrikter og for visse kategorier av lønnstakere" (NOU 1992:26, side188).
Dette vil først og fremst si at de store kvinnegruppene i offentlig sektor ikke kan gis høye tillegg, for det vil true konkurranseevnen.
Videre heter det (side25):
"Norge har mindre lønnsforskjeller enn de fleste andre land, dvs. at de lavtlønte i Norge står svakere i konkurransen med utlandet enn de høytlønte. Det blir lettere å opprettholde den solidariske lønnspolitikken hvis hele det relative lønnsnivået senkes."
Oversatt betyr dette at det er de lavtlønte kvinnene
i Norge som tjener for mye, de må derfor ikke tjene mer.
Solidarisk lønnspolitikk - ikke for store lønnforskjeller
- kan derfor bare oppnås ved at resten går ned i forhold
til andre land.
Konsekvensene av økt konkurranse gjennom EØS-avtale
og EU-tilpasning er også understreket i Dagens Næringsliv
desember 1991:
"Tilknytning til det europeiske valutasamarbeidet, ECU-tilknytningen, frie kapitalbevegelser og ytterligere skjerpede konkurranseforhold gjennom EØS-avtalen, gir nye rammebetingelser for lønnsdannelsen som hittil har vært lite berørt av internasjonal konkurranse. Det blir mindre rom for en solidarisk lønnspolitikk. Eller sagt på en annen måte. Dersom en velger å fortsette med særlige lavtlønnsprofiler i lønnsoppgjørene fremover, må det ventes sterkere sysselsettingsreduksjoner enn det en har vært vant med hittil."
I tillegg er det i hele EU et voldsomt press på de laveste lønningene. Det påstås at disse i dag er for høye, slik at arbeidsgiverne ikke vil ansette flere folk. Spesielt lønna for ungdom og kvinner er utsatt.
Det er derfor nødvendig å ha klart for seg at regjeringas politikk ikke er å heve kvinnelønna, men å holde den nede, uavhengig av likestillingsmelding og Grete Bergets utspill. Kvinnelønnskampen må rette seg både mot regjeringa og arbeidsgiverne.
Kleppestrategien var et resultat av et utvalg med representanter for alle partiene på Stortinget (RV var ikke der da) og Yngve Hågensen fra LO. Utvalget skulle legge fram en felles strategi mot arbeidsløsheten, en tverrpolitisk enighet om den økonomiske politikken. Innstillinga ble aldri behandla i Stortinget, så ev. kritiske merknader fra partiene har aldri fått noe rom. Regjeringa legger den til grunn for hele den økonomiske politikken og viser til stadighet til enigheten, konsensusen, om "solidaritetsalternativet".
På samme måte har Yngve Hågensen og LO-toppen gjort "solidaritetsalternativet" til LOs politikk, uten at f.eks. representantskapet har behandla det. På LO-kongressen ble det indirekte lagt til grunn, og det ble ikke reist motforslag. Også toppene i YS og AF har latt seg innlemme i konsensusen uten annet enn mindre protester. Ledelsen i fagbevegelsen er i dag lojal overfor en politikk som står i skarp motstrid til en heving av kvinnelønna.
I 1951 vedtok Den internasjonale arbeidskonferansen i Geneve Likelønnskonvensjonen. 8 år etter slutta Norge seg til. Med dette forpliktet staten seg til å følge likelønnsprinsippet i lønnsoppgjør der den selv er part, og å fremme prinsippet, men ikke gripe inn, overfor andre. I 1961 vedtok LO og NAF en rammeavtale for gjennomføring av likelønnsprinsippet. Det skulle bli slutt på ulike lønnssatser for kvinner og menn, istedet skulle lønna fastsettes etter arten av arbeidet - i lønnsgrupper. Men resultatet ble som i sangen om mannen som ville fra nissen flytte. Kjønnsdelinga av lønna fulgte med på vognlasset, kvinnene havnet i de laveste lønnsgruppene. I hermetikkindustrien havna 97% av kvinnene og ingen menn i lønnsgruppe 1. Da ble det heller ingen menn å sammenlikne seg med i den lønnsgruppa. Og siden utjevninga skulle skje ved at kvinnene fikk opptrappingstillegg der de gjorde arbeid av samme art som menn, ble det 0 i tillegg på kvinnene i hermetikkindustrien. Likelønnsrådet konkluderte i en undersøkelse med at det særlig var de generelle tilleggene som hadde bidratt til tilnærmingen mellom kvinner og menn under gjennomføringa av likelønnsavtalen i industrien. Fra 60 til 70 økte kvinnelønna i forhold til menns lønn fra 67,3 - 74,4%.
Avskaffing av ulike lønnssatser for kvinner og menn førte også til at det ikke ble ført kjønnsdelt statistikk. Oppfatninga var at slik statistikk kunne bidra til å forsterke forskjellene, ved nærmest å oppfordre til å gi ulike tillegg og fortsette å tenke kjønn. Resultatet var at lønnsspråket ble kjønnsnøytralt og kvinnediskrimineringa ble usynlig.
Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har i hovedsak angrepet lønnspørsmålet fra helt ulike vinkler. Fagbevegelsen har i hovedsak behandlet det som et kjønnsnøytralt spørsmål om de lavtlønte; selv om mange forbund har hatt sine kvinnelige pionerer. Kronetillegg har vært viktig, opp mot prosenttillegg som gir mer til de som har mest. Lavtlønnsgarantien fra 1980 gikk på tvers av bransjene, og inneholdt en viktig kopling mellom de høyest og lavest lønte: Ingen gruppe skulle tjene mindre enn 85% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Men fordi det ikke var en individuell garanti og fordi den raskt ble uthulet, har den spilt mindre rolle etterhvert. Forøvrig har fagbevegelsen i hovedsak sett den lave lønna som et problem for enkeltgrupper som måtte løses ved tariffoppgjørene innafor det enkelte overenskomstområdet.
Kvinnebevegelsen har før 80-åra tradisjonelt i liten grad beskjeftiget seg direkte med tariffoppgjørene. Kvinneforskere har produsert mye stoff rundt kvinners lønn i forhold til menn og bidratt til økt bevissthet rundt forskjellene. Men det er i liten grad blitt konkretisert til kvinnekrav til tariffoppgjørene. Rundt 1980 begynte Kvinnefronten å jobbe med kvinner og lønn. Det var først Kvinnenes tariffaksjon (begynte såvidt i 1986, men var mest aktiv i 1988) som for alvor satte begrepet kvinnelønna på dagsorden. Dette var en aksjon som besto av kvinneaktivister, fagforeningstillitsvalgte og lavtlønte kvinner, og aksjonen lanserte parolen: Kvinner krever en lønn å leve av, som ble tatt opp av mange ulike organisasjoner. Dette kravet uttrykker at kvinner vil ha lønn til å forsørge seg sjøl og ev. unger, ikke være avhengige av menn.
Ideen bak Kvinnenes tariffaksjon var at det trengtes både kvinnebevissthet/ erfaring fra kvinneorganisering, og klassebevissthet/erfaring fra faglig organisering for å utvikle kampen for kvinnelønna. Disse to tradisjonene måtte føres sammen. Og at det i tillegg til kvinneaktivister og tillitsvalgte var viktig å ha med kvinner uten spesiell organisasjonserfaring, som var opptatt av lønna si.
Kvinnenes tariffaksjon tok opp det fremmedgjørende tariffspråket og prøvde å formulere krav som folk kunne forstå. Den jobbet også for kunnskap og solidaritet på tvers av yrker, bransjer og hovedorganisasjoner. Lønnsssystemene og lønnspråket er så forskjellig i f.eks. offentlig og privat sektor (timelønn, månedslønn, årslønn, stiger etc) at det knapt er mulig å forstå hva andre tjener, langt mindre å stille felles krav. Arbeidet til Kvinnenes tariffaksjon ga også bl.a. støtet til et samarbeid i Oslo mellom ulike kvinnefagforeninger i 1988. Her lå en av kimene til det tverrfaglige samarbeidet vi ser i dag og til Kvinner på tvers-konferansene.
Krafta i kvinnelønnskampen ligger i at det store flertallet av kvinner har felles interesser i å heve kvinnelønna. Den likere lønna legger grunnlaget for felles kamp. Det dreier seg om å gjøre den svakheten at kvinner har lavere og likere lønn til styrke. Denne kampen har hele tida to elementer, heving av lønna til ei lønn å leve av og ei lønn på linje med menn.
Samtidig er det innbyrdes forskjeller mellom kvinnene. Det blir ofte foretatt en tredeling: De som er lavtlønte, de som har relativt lav lønn og samtidig har et likelønnsproblem fordi menn med tilsvarende utdanning lønnes betydelig høyere (f.eks. kvinner med 3-årig høyskoleutdanning), og de som har relativt høy lønn, men fortsatt ligger under tilsvarende menn.
Alle disse gruppene har felles interesser i å heve kvinnelønna for alle, for det er nettopp den lave kvinnelønna som er grunnlaget for den lønnsmessige diskrimineringa også av de bedre lønte kvinnene. Den drar alle ned. I kravet kvinner krever ei lønn å leve av ligger at kvinner ikke vil forsørges av menn eller ha en levestandard under det som anses normalt for menn. Heving av kvinnelønna må derfor være motoren i kampen.
Samtidig har også flertallet av kvinnene interesse av at kvinners utdanning/kvalifikasjoner respekteres og gir høyere lønn. Det er en del av kvinneundertrykkinga at kvinners kvalifikasjoner regnes som naturlige og medfødt, som f.eks. hos sykepleiere, hjelpepleiere og for ikke å snakke om førskolelærere. (Se artikkel bakerst i heftet: Kvinnelig er ikke faglig.) Når disse gruppene krever lik lønn med f.eks. ingeniører med tilsvarende utdanning, er dette rettferdige krav som ville bidra til å heve kvinnelønna. Usynliggjøringa av kvinners kvalifikasjoner rammer også kvinnene uten videregående utdanning og holder lønna deres nede sammenliknet med tilsvarende menn. F.eks. får menn ofte lønn for å håndtere maskiner (selv om det er deres "naturlige" kvalifikasjoner som menn), mens kvinners "fingerferdighet" regnes som noe naturlig som ikke behøver å lønnes. Eller ta kontordamenes usynlige "husmorfunksjoner" som får mange virksomheter til å gå rundt. Mange kvinneyrker forsøker å gå veien om opplæring/fagbrev for å synliggjøre kvalifikasjoner og oppnå høyere lønn og status. Samtidig må en ha klart for seg at kjønn alltid har vært viktigere for lønna enn utdanning. F.eks. i bokbinderfaget har stort sett alltid ufaglærte menn tjent mer enn faglærte bokbinderassistenter (mest kvinner).
Opprinnelig handlet det om lik lønn for likt arbeid. Da dette viste seg å være for snevert, fordi problemet stort sett var at kvinner og menn ikke gjorde likt arbeid, ble det utvidet til lik lønn for likeverdig arbeid. Og problemet ble hva som var likeverdig.
Også i dag brukes begrepet likelønn på flere måter. Konkrete likelønnskrav passer best for enkeltpersoner, grupper og kvinneyrker som kan finne parallelle mannsyrker med tilsvarende utdanning/arbeid som det er lett å sammenlikne seg med. Det er umiddelbare rettferdighetskrav som det er lett å få stor oppslutning om, jmf. både sykepleiernes og førskolelærernes kamp.
Samtidig kan en slik strategi være vanskeligere for store grupper av lavtlønte kvinner. I vid forstand kan også renholdere og kontorfullmektiger og stuepiker kreve likelønn, fordi det er opplagt at de tjener mindre enn menn. Dette må innebære et krav om at deres yrker skal opp på gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Men det er ikke så lett for dem å finne helt konkrete yrker/grupper å sammenlikne seg med, slik at en f.eks. kan vise til likestillingsloven. De som velger å bruke begrepet likelønn som samlebegrep for hva en slåss for, må være tydelige på at denne kampen omfatter de store gruppene lavtlønte kvinner.
Vi i AKP velger å bruke kampen for å heve kvinnelønna framfor kampen for likelønn, fordi vi mener at kvinnelønnskampen omfatter både ei lønn å leve av/heving av hele lønnsnivået og kampen for likelønn. Vi ønsker å tydeliggjøre at hevinga av lønnsnivået er hovedsaka som forener det store flertallet av kvinnene.
Vi mener også at ensidig fokusering på likelønn kan gi et for snevert perspektiv. F.eks. viser noen undersøkelser at kvinner og menn fikk mer lik lønn i perioden med lønnstopp. Også begrensninger i den lokale forhandlingsretten i privat sektor kan tilsynelatende gjøre lønna mer lik. Haken ved begge eksemplene er at lønna ikke ville bli høyere for kvinnene. I første omgang holdes menns lønn nede, i neste omgang styrkes moderasjonslinja og arbeidsgivernes posisjon, noe som også rammer kvinnene. Både utviklinga av reallønna og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn må hele tida være med i vurderinga.
Enkelte mener at selve begrepet kvinnelønn er kvinneundertrykkende og bidrar til å bevare kjønnsrollemønstret. Å fokusere på at vi er kvinner virker negativt, vi må isteden legge vekt på yrker, kvalifikasjoner etc og kreve å lønnes likt med menn med tilsvarende kriterier.
Andre mener at kvinnelønnsbegrepet usynliggjør de lavtlønte og klasseperspektivet, og at det er dem kampen dreier seg om.
Felles for disse oppfatningene er at de undervurderer betydninga av de felles interessene som det store flertallet av kvinnene har i å slåss for å heve kvinnelønna, og betydninga av kvinnebevisstheten som kraft i kampen. Å snakke om at vi er undertrykt som kvinner/kjønn innebærer å styrke denne kvinnebevisstheten og øke opprøret. Undertrykkinga av kvinner har gitt felles erfaringer som kan snus til ei kraft.
Kvinnebevissthet står ikke opp mot klassebevissthet - kvinnene i de undertrykte klassene trenger begge deler for å slåss. Kvinnelønnsbegrepet innebærer nettopp en aktiv solidaritet med arbeiderklassens kvinner, de lavest lønte, bygd på felles objektive interesser. Kvinnebevisst-heten bidrar nettopp til å styrke denne alliansen.
Resultatet av å erstatte begrepet kvinnelønna med begrepene lavtlønn og likelønn vil lett bli en oppsplitting i en lavtlønnskamp uten kvinneperspektiv og en likelønnskamp for høyskoleyrker der forbindelsen til de lavest lønte er kutta - med konkurrerende krav. Uten sjanse i en situasjon der moderasjon er første bud, utover for noen svært få. Og uten det elementet av krav om grunnleggende samfunnsforandring som ligger i kvinnelønnskampen.
Mange menn - og kvinner - reagerer på det de tror er krav om at bare kvinner skal få høyere lønn. Poenget her er at også menn som jobber i kvinnedominerte yrkesgrupper, får sin lønn bestemt av at flertallet er kvinner. De er kvinnelønte, og har derfor all interesse av å delta i kampen for å heve kvinnelønna.
Dette er et helt sentralt punkt i strategien. Forskeren Marit Hoel streket i sin tid opp en lønnsstrategi som innebar at kvinner i kvinneyrkene ikke skulle tjene så likt, at lengre karrierestiger og større lønnsforskjeller kvinnene i mellom, en mer mannlig lønnstruktur, var nødvendig for å oppnå både høyere og likere lønn. Mange var uenig med henne. Likevel har tillitsvalgte fra flere kvinneforbund vært inne på dette i ulike sammenhenger. Tilsynelatende er det logisk, hvis de med utdanning skal få større uttelling, innebærer det også et "større enn".
Dette reiser både prinsipielle og mange konkrete taktiske spørsmål.
Dette vil være konsekvensen av kravet om likelønn på alle nivåer. Vil vi ha et system med så store lederlønninger og så lave bånnlønninger og så store forskjeller? Vil vi ikke heller at større likhet i lønningene, slik vi finner blant kvinnene, kunne legge premisser for menns lønnsystemer?
Må ikke målet heller være å heve kvinnelønna til et nivå på linje med menns, men med en likere lønnsfordeling? Og kanskje med en annen prioritering enn idag av hva som skal gi uttelling? Kanskje folk som jobber med barn bør ha spesielt høy lønn? Eller arbeid som gir store slitasjeproblemer?
På den andre siden kan det hevdes at det ikke er kvinnene som skal ta belastningene/ansvaret for å reformere hele lønnsystemet? Når menns utdanning og lederansvar gir høyere lønn, da må også kvinnenes gjøre det - noe annet er diskriminering.
Svaret er ikke gitt, men det er nødvendig å ta diskusjonen. Det er spesielt viktig i en situasjon der stramme rammer og lokale forhandlinger i offentlig sektor har tvunget fram en oppdeling i mindre grupper for å få ut penger. Og der høyere lederlønninger er tidens løsen - selvom det ikke på noen måte har nådd kvinnelige ledere. Større lønnsforskjeller mellom kvinnene kommer helt av seg selv, uten kvinnelønnskamp.
Hovedsaken for arbeidsfolk er at det er lønna de lever av. Prisen i butikkene er de samme uansett hva slags jobb du har, alle skal ha rett til et anstendig liv. Arbeidsgiverne på sin side tar utgangspunkt i bedriftenes økonomi. NHO sier at når bedriftene får folk til å jobbe for lav lønn, er det ingen grunn til å betale bedre. Hvis arbeidstakerne synes det er for lite, kan de finne seg en ny jobb. Markedet skal styre lønna.
Markedslønn er også på moten i offentlig sektor. Leder av lønns- og personalutvalget i Kommunenes Sentralforbund (KS) sier til Klassekampen 24.06.95: "Vil vi bevare en konkurransedyktig offentlig sektor, må vi få mer markedstilpassa lønninger. Lønnsforskjellene i det offentlige bør bli større, og lavtlønte må være klar over at de kan lage ris til sin egen bak ved å kreve høyere lønn. Privatisering kan bli resultatet."
Kvinner stiller ikke likt på markedet. Kampen for kvinnelønna dreier seg også om å begrense markedets innflytelse og slåss for at alle skal ha ei lønn å leve av. Kampen mot større lønnsforskjeller er en del av denne kampen.
Høyere lønn til ledere på lavere nivåer ser i dag ut til å være en del av kvinneforbundas strategi for å heve kvinnelønna. Avdelingsledere i barnehagene, avdelingssjukepleiere osv. har et ansvar som verken står i forhold til lønna eller til tilsvarende mannlige ledere. Kravet om høyere lønn er et rettferdig krav. Som strategi for å heve resten er det mer usikkert. Politikken med større lønnsforskjeller gjør at lønnsøkninger til nøkkelgrupper/ledergrupper i dag kan være lettere å få gjennom, uten at dette fører til at de drar andre med seg. Den tradisjonelle taktikken i fagbevegelsen med å kreve høyere lønn for de sterkeste gruppene og så bruke det til å trekke andre etter, kan i dag føre til motsatt resultat.
På en kvinnekonferanse arrangert av RV diskuterte vi om det er riktig av kvinnene å stille krav om smusstillegg for å skifte bleier etc. når menna får for å tømme søppeldunkene. Vi kom fram til at det ikke ville være riktig, utfra den holdninga det ville innbære/signalisere overfor pasientene/barna. Høyere lønn må bygge på respekt for jobben og folk, ikke at de er noe ekkelt og ufyselig.
Kravet om høyere lønn for de store kvinneyrkesgruppene med 3 årig høyskoleutdanning er et rettferdig krav, og som sagt et krav om anerkjennelse av kvinners utdanning og kvalifikasjoner. Dette kravet kan lett oppfattes som at de ikke bare skal ha høyere lønn, men også at lønnsforskjellene til andre yrkesgrupper, som f.eks. hjelpepleiere eller assistenter skal bli større. Samtidig argumenterer de samme yrkesgruppene for at arbeid med barn, syke, eldre er verdifullt. Dette taler i motsatt retning; det er også et argument for at de andre yrkesgruppene innafor feltet bør følge med oppover.
AKP mener det er viktig at kvinners utdanning anerkjennes og lønnes på linje med menns. Samtidig mener vi at sterke faglærte grupper som hovedlinje bør trekke andre grupper med seg oppover.
AKP er mot ei linje for større lønnsforskjeller. Vi mener at dette heller ikke kan være noen målsetting i kvinnelønnskampen. Sjølsagt kan konkrete krav og kamper på ulike tidspunkt føre til større lønnsforskjeller, men det kan ikke være noen del av strategien. Kvinnelønnskampen må tvertimot være en del av kampen mot dagens politikk for større lønnsforskjeller. All erfaring viser at større lønnsforskjeller rammer kvinnene.
Lokale tillegg utover det som forhandles fram sentralt, spiller en stor rolle i deler av privat sektor, særlig i deler av industrien.
Flertallet av kvinnene (rundt 80%) i LO jobber innafor bransjer/områder der lokale forhandlinger og tillegg spiller liten eller ingen rolle - mot ca. 34% av mennene. Ca. 50% av mennene jobber på områder der lokale tillegg betyr mye, mot 10-15% av kvinnene. (Talla er beregna i 1987.) Dette viser hvorfor en modell der lite gis sentralt og mer tas ut lokalt, ikke er til fordel for kvinnene. I 1987 anmeldte Kvinnefronten LO-ledelsen til Likestillingsombudet for brudd på Likestillingsloven for kravet om null i generelt tillegg, fordi dette klart ville ramme kvinner hardere enn menn. Et oppgjør som i 1995, med kvinnetillegg innafor moderate rammer, kan føre til større lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter at de lokale lønnsforhandlingene er gjennomført, ikke mindre.
På den andre siden, hvis LO ikke vil slåss for store sentrale tillegg, er det bedre at det gis tillegg lokalt enn ingenting. Kvinnene kan ikke satse på ei linje der likelønn skal oppnås ved at alle skal holdes nede og menna mest. Det finnes også eksempler på at kvinner, f.eks. i NNN, har kjempet fram høyere lønn gjennom lokale forhandlinger. Og at det kan være enklere å rette opp urettferdigheter lokalt. Det finnes også eksempler på at sterke klubber har forhandla fram høyere lønn for kantinepersonale, renholdere etc.
Retten til lokale forhandlinger er en viktig faglig rettighet i privat sektor. I motsetning til i offentlig sektor er det ikke noen ferdig pott som skal fordeles. I mange bransjer finnes det avtaler om eller tradisjon for kamprett, som gå sakte, overtidsnekt etc. Det gir arbeidsfolk en mulighet til å slåss om profitten, og det gir rom for kampvillige klubber til å gå i spissen for å heve lønnsnivået. Ideen med lavtlønnsgarantiordninger, selv om de i dag stort sett er svært utilfredstillende, er at dette skal komme de lavtlønte til gode, gjennom at deres lønn bindes opp til 85% av gjennomsnittet. Den lokale forhandlingsretten spiller også en viktig rolle for aktiviteten i klubbene og opprettholdelse av høy organisasjonsgrad. Den gjør at klubber kan slåss utover det forbund og LO-ledelse går inn for, og svekker dermed makta sentralt.
Samtidig har vekta på lokale tillegg ført til at en del av de sterkeste delene av fagbevegelsen ikke har hatt den samme interessen for de sentrale tillegga, og dette har svekka presset på LO-ledelsen og kampkrafta i tariffoppgjørene. Det har også ført til sympati i enkelte kvinnekretser for forslag om å begrense den lokale forhandlingsretten.
Erfaringene viser at store generelle kronetillegg til alle har vært det viktigste virkemiddelet for utjevning mellom kvinner og menn. Store generelle tillegg reduserer betydningen av de lokale tillegga, og sterke klubber/foreninger kan bruke sin styrke til å slåss for hele fagbevegelsen. Krav om kvinnepott/tillegg direkte til kvinnedominerte yrker/grupper er like aktuelt i privat sektor og vil fungere på samme måten. Samtidig er det nødvendig å slåss for å opprettholde og utvikle garantiordninger som sikrer at gapet til de lavest lønte (les kvinnene) ikke øker. Dette er NHO aller mest i mot.
Betydningen av sentrale tillegg har også ført til at deler av kvinnebevegelsen har argumentert for samordna oppgjør, framfor forbundsvise. Valg av oppgjørsform er et konkret, taktisk spørsmål og ikke et prinsipielt. Men så lenge LO-toppen ser det som sin oppgave å hindre kamp er det viktig at avgjørelsene tas så langt ned som mulig. AKP legger vekt på at de forbundsvise oppgjørene gir større mulighet til å slåss for lønna. Avgjørelsen skjer i det enkelte forbund, uavhengig av LO-ledelsen. Også for kvinnene er det bra om noen er villig til å gå i spissen med kvinnelønnskrav og setter makt bak dem. Det var et alvorlig hinder for kvinnelønnskampen at Handel og Kontor ikke fikk forbundsvise oppgjør i 1990 og mulighet til å sette makt bak krava sine.
Miljøbevegelsen har satt spørsmålet om forbruket i vår del av verden på dagsorden. Det er en viktig diskusjon. De vestlige regjeringene setter miljøspørsmål på dagsorden for u-landa samtidig som de sjøl fortsetter å karre til seg mesteparten av jordas ressurser. De vil diskutere miljøspørsmål isolert, men ikke økonomi og utvikling i de fattige landa, som er fattige nettopp fordi de rike har plyndret ressursene over lang tid.
Deler av miljøbevegelsen mener at dette betyr at flertallet i Norge bør ned i lønn, at 6-timersdagen bør gjennomføres uten full lønnskompensasjon. Dette er i dag forlokkende toner for arbeidsgiverne - og for staten - som har mer penger enn noen gang, og det lar seg opplagt gjennomføre innafor dagens rammer. Resultatet vil være større profittmengder som igjen må investeres for å skape ytterligere profitt. Skarpere utbytting av tredje verden. Mer penger til aksjespekulasjon og uproduktive investeringer. Luksus-forbruk for overklassen. Norsk Lærerlag vedtok på sitt landsmøte et utgangspunkt for et programpunkt om lønnspolitikk i et økologisk perspektiv der de peker på at moderasjonslinja i dag betyr overføring av verdier til kapitalkreftene. (Se vedlegg bakerst i heftet.)
Det er også et paradoks at ideene om at vanlig folk må ned i lønn fremmes med full styrke når kvinnene for alvor reiser seg og krever sin rett. For det har alltid vært gode grunner til at kvinner må sette sine behov og rettigheter i annen rekke.
I stedet må kvinnenes kamp for heving av kvinnelønna og 6 timers normalarbeidsdag nettopp sees som en kamp for et samfunn som ikke lar markedet og kapitalens frihet diktere alle forhold, et samfunn som organiseres utfra menneskenes behov. I dette har kvinnebevegelsen og fagbevegelsen grunnleggende felles interesser med dem som vil forsvare jordas miljø.
Det er vanskelig å formulere kvinners lønnskrav, og særlig felles lønnskrav, på en måte som passer i forhandlingssystemet. Dette er ikke tilfeldig. Systemet fungerer på arbeidsgivernes premisser, det bygger historisk på den mannlige arbeidstaker som førsørger, på full tid hele livet uten det daglige ansvaret for unga, det er preget av forhandlinger med menn. Her som i mange andre sammenhenger passer ikke kvinnene inn. Vi vil ha høyere lønn slik og der vi faktisk er og jobber, det skal ikke være en nødvendig forutsetning at vi skal skifte yrke, bli ledere eller ta utdanning. Selv om det ikke er noe galt i å gjøre det. Vi må ikke bare stille kravene våre, vi må samtidig omforme systemet. Alternativet er at systemet omformer oss.
Systemet med lokale forhandlinger i offentlig sektor var et svar fra arbeidsgiverne på en offensiv fra kvinneforbunda. Det var velegna til å avlede og splitte. De ulike kvinneforbunda skulle slåss seg imellom om små rammer, som presset fram oppdeling av områdene i mindre yrkesgrupper for "å få ut penger". Systemet la premissene for en lønnsstrategi med større forskjeller. Det er påvist at resultatet av de lokale forhandlingene var at mest gikk til menn og til ledere, og mange forbund ønsker seg nå vekk fra systemet. Samtidig er det viktig å analysere nøyere hvordan dette systemet har lagt premisser for de krava som er blitt stilt. Og finne metoder til å nøytralisere oppdelingseffekten der man ikke lykkes i å avvise lokale forhandlinger. F.eks. å stille krav om lønnstillegg til et visst antall etter alfabetet eller etter ansiennitet, med klar plan om å gå videre på samme vis med resten etterhvert.
Arbeidsvurderingssystemer er et annet forsøk på svar på problemene med at kvinner ikke "passer inn" i dagens lønnsystemer. Et generelt problem med slike systemer er at de verken er kjønns- eller klassenøytrale. Skal de ha noen verdi, må det bevisst legges et annet verdisystem til grunn, ikke bare i selve systemet, men i alle ledd i bruken av det.
Et annet problem er at slike systemer gir inntrykk av at en får lønn for arbeidet sitt, ikke som betaling for salg av arbeidskrafta. Slik bidrar det til å dekke over utbyttinga, og at kampen om lønna dreier seg om kampkraft og styrkeforholdet mellom klassene, ikke om gode argumenter.
Samtidig som arbeidskraftas verdi slår gjennom i vurderingene som nissen på lasset.
I dagens situasjon er den økte begeistringen for arbeidsvurdering, som i regjeringas likestillingsmelding, et ledd i offensiven for et mer differensiert lønnsystem, med større lønnsforskjeller og større grad av personlig lønn. Også arbeidsvurderingssystemer vil lett kunne styre hva slags lønnskrav som blir stilt, og rette oppmerksomheten mot objektiv måling av innholdet i hver enkelt jobb, ikke organisering og kamp. Kvinnene er helt avhengig av kollektiv styrke for å forsvare og øke lønna si. Mer individuelle lønninger, uansett om det er i likestillingens navn, er et tilbakeskritt. Arbeidsvurdering må derfor avvises som en del av strategien, selv om det helt sikkert kan brukes taktisk i enkelte tilfeller.
Kravet om kvinnepott/kvinnelønnstillegg - slik det ble gitt ved tariffoppgjøret i 1995 - var et resultat av en kvinnelønnsbevegelse på tvers av forbund/bransjer, og uttrykk for at nye måter å stille krava på tvinger seg fram. (Det faller utafor ramma av dette hefte å gå inn i en detaljert vurdering av resultatet i dette oppgjøret.) Det trengs krav som samler og uttrykker det felles kravet om å heve kvinnelønna, ikke bare de ulike forbundas enkeltkrav. Men skal det gi resultater som monner, er det nødvendig ikke bare å endre krava, men å sprenge de økonomiske og politiske rammene.
Det er nødvendig å diskutere hva slags krav det er riktig å stille, uavhengig av forhandlingssystemet og rammene. Først i neste omgang må en diskutere taktikken og ev. "oversette" krava.
Moderasjonspolitikken står som vist helt sentralt i regjeringas økonomiske politikk. Samtidig er det helt umulig å gjøre noe med kvinnelønna dersom en skal holde seg innafor moderate rammer, uansett om vi snakker om likelønn eller heving av kvinnelønna. Forskjellene er for store til å kunne løses innafor rammene. Akseptering av moderasjon vil føre til krangel og splittelse. De største og dyreste kvinnegruppene vil tape - styrken deres blir til svakhet.
Fagbevegelsen i Norge står som garantist for moderasjonslinja. Den ligger i bånn overalt. På tross av protester i ny og ne, er det ingen fagforbund, utenom FO og Lærerlaget, som direkte har gått mot hele Kleppe-strategien/moderasjonslinja. Dette sier noe om motstanden - når det kommer til det harde. Enigheten om nødvendigheten av å gjøre noe med kvinnelønna bråstopper her.
I stedet kan vi risikere at moderasjonslinja framover vil bli presentert som en forutsetning for likelønn. Kvinnene må være oppmerksomme på faren for å bli brukt som lønnspressere på en ny måte: Moderasjon og hard sentralstyring av oppgjørene kan bli presentert som forutsetninger for en kvinneprofil, kombinert med noen mindre kvinnetillegg. I Penger og kreditt 1995:2 pekes det på lønnsveksten i 1993-95, med konjunkturoppgang, har vært lavere enn det historiske erfaringer skulle tilsi, og at det er viktig å hindre at lønnsveksten øker. Det betyr på vanlig norsk at arbeidsfolk har fått mindre andel av profitten enn ved bedre tider tidligere; det er eierne som har skodd seg på moderasjonslinja. En av grunnene som nevnes for dette er at det "har vært lettere for fagbevegelsen å få til oppgjør med lavtlønnsprofil innenfor en generell moderasjonslinje". Markedsføring av moderate oppgjør som kvinneoppgjør kan holde lønnsøkning i sjakk.
Opp mot dette må kvinnelønnsbevegelsen alliere seg med de delene av fagbevegelsen som går mot moderasjonslinja og mot den kraftige omfordelinga mellom arbeidsfolk og kapitaleiere som pågår i dag. Kvinnene kan aldri vinne fram ved at flertallet av menna går ned i lønn.
Kvinnene må være forberedt på å streike for lønna si. Men det er ikke enkelt å få lov til å streike. Det er derfor ikke bare nødvendig å sprenge de økonomiske rammene, men også de politiske. Streikeretten kan bare bli reell dersom kvinnene er villige til å streike også når det ikke er lovlig og tvers gjennom vedtak om tvungen voldgift.
Regjeringa forbereder endringer i arbeidstvistloven og begrensninger i streikeretten. Forslaget vil foreligge fra Arbeidsrettsrådet september 1995, men det er varsla forslag om at bare organisasjoner av en viss størrelse (10.000 medlemmer?) skal ha streikerett. Dette vil frata organisasjonene utafor de store hovedsammenslutningene streikeretten, og begrense enkeltforbund innafor. Det er ikke tilfeldig at forslaget kommer nå. Regjeringa setter mye inn på å opprettholde moderasjonslinja samtidig som deler av økonomien går godt, og LO-toppen jobber aktivt for å sikre at ingen får mer enn det de forhandler fram. En av truslene kommer fra kvinnelønnskampen som trappes opp, og kvinneforbund som forbereder seg på å streike til kravene er innfridd. Myndighetene ønsker sterkere kontroll.
Tradisjonelt har myndighetene vridd seg unna alle spørsmål om kvinnelønna med henvisning til at dette er partenes ansvar, og at de ikke kan gripe inn overfor hovedorganisasjonene. Samtidig har de ingen problemer med å pålegge fagbevegelsen 10 års lønnsmoderasjon eller sette økonomiske rammer for oppgjøret; det er bare kvinnelønna de ikke vil bry seg med. Mens myndighetene i realiteten sitter på det enkleste tiltaket: Bevilgning av penger til kraftig heving av kvinnelønningene i offentlig sektor. Nesten halvparten av de yrkesaktive kvinnene jobber i offentlig sektor. Dette ville derfor skape et helt annet kvinnelønnsnivå som også ville kommet kvinnene i privat sektor til gode. Men dette er grunnleggende i strid med kravet om at offentlig sektor ikke skal være lønnsledende.
Kvinnelønnsbevegelsen må skjære gjennom og stille krav om at Stortinget bevilger penger til å heve kvinnelønna i offentlig sektor. Dette er langt viktigere enn Grete Bergets forskjellige utspill om likelønnsplaner i bedriftene. Det er det eneste som monner.
Og det er et rettferdig krav. Kvinnene utfører en masse gratisarbeid og sparer dermed samfunnet for store summer. Paradokset er at nettopp på grunn av det, får de dårligere lønn i yrkeslivet. Høyere lønn er et svært beskjedent krav. I tillegg er det i dag slik at penga finnes. Myndighetenes problem er faktisk at det fins så mye penger at regjeringa må opprette et petroleumsfond for at folk skal tro at de ikke skal kunne brukes til beste for flertallet.
Diskusjonen om lovfesta minstelønn er vanskeligere. En lovfesta minstelønn vil i dag bli svært lav. Den ville kunne bli en norm for lave lønninger for uorganiserte isteden for at tariffavtalenes minstelønninger er det også uorganiserte arbeidsgivere til en viss grad forholder seg til.
Direkte lovregulering av lønninger griper inn i den frie forhandlingsretten, og det er heller ikke kvinnene tjent med. Myndighetenes ønske om kontroll med lønna kommer i dag til uttrykk i forslag til inngrep i streikeretten. Dette er framstøt som vil gjøre kvinnelønnskampen mye vanskeligere.
Tre typer særegne kvinnelønnskrav har pekt seg ut som de sentrale gjennom de siste åra:
For det første: Kravet om en eller annen form for kvinnelønnspott, penger direkte til heving av lønningene i kvinnedominerte yrker/yrkesgrupper utenfor de snevre rammene for tariffoppgjørene. Dette kravet må stilles både til myndighetene og til arbeidsgiverne. Det inkluderer kravet om at Stortinget må bevilge penger til heving av kvinnelønningene i offentlig sektor. Dette kravet samler breiest.
For det andre: Kravet om at ingen skal tjene under 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, ikke som en lovfesta ordning, men som rettesnor for alle slags tariffavtaler, sentralt og lokalt. Dette er en videreutvikling av garantiordningene som har vært prøvd i privat sektor, men som stort sett ikke har kommet den enkelte lavtlønte til gode. Og det er særlig viktig i en tid der større lønnsforskjeller er aktuell politikk.
For det tredje: Kravet om at kvinneyrkene skal lønnes likt med mannsyrker med tilsvarende utdanning.
En slagkraftig kvinnelønnsbevegelse må i tillegg ta opp i seg kravene om 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon og forsvar og styrking av velferdsstaten opp mot privat forsørging.
En slik bevegelse kan ikke bare konsentrere seg om tariffoppgjørene, men bruke alle muligheter til å bygge opp et politisk press mot regjeringa og arbeidsgiverne.
De tre mest sentrale kvinnelønnskrava er nevnt ovenfor, med kravet om kvinnelønnspott som det mest samlende.
I tillegg er det viktig å forene seg med menna i fagbevegelsen bak kravet om høye generelle kronetillegg. Slike tillegg sikrer en reallønnsutvikling i tråd med de store overskuddene i næringslivet, og bidrar til at hele fagbevegelsen slåss sammen for felles krav. De reduserer også betydninga av lokale tillegg som øker lønnsforskjellene ytterligere.
Når det gjelder 6-timersdagen, er det viktig at dette kravet ikke forsvinner fra vårens oppgjør. En strategi som går ut på å løse kvinnelønnsspørsmålet uten å gjøre noe med arbeidstida har ingen mulighet til å lykkes. Samtidig er det selve lønnskrava som har størst og mest aktiv oppslutning. En løsning kan være å satse mye på kravet om forsøksordninger med 6-timersdagen, både i kommuner, staten og privat sektor.
Samarbeid på tvers kan foregå på alle plan, i stort og i smått, f.eks. er lokale Kvinner på tvers-konferanser en mulighet de fleste steder om en ikke tenker for stort.
Samarbeidet på tvers tar sikte på en felles kvinnelønnskamp. Å sprenge rammene og heve kvinnelønna krever stor slagkraft og muligheter for å øve økonomisk og politisk press. Det er viktig å bruke tid og krefter på å skape en felles front, på tross av eksisterende uenigheter om strategi og taktikk.
Samtidig vil kampen sikkert gå i etapper, og ikke alle forbund vil velge samme tempo og virkemidler. Det er derfor nødvendig å forberede seg på at ulike enkeltforbund/foreninger/klubber vil gå i spiss til ulik tid, gjennom lovlige og ulovlige streiker. Dette krever støttearbeid på tvers, organisert nedenfra, uavhengig av avveiningene i de enkelte forbund. Et slikt støttearbeid ville f.eks. vært viktig da førskolelærerne streiket alene på forsommeren 1995. Det vil være enda mer nødvendig når det blir nødvendig å trosse tvungen voldgift.
En kvinnelønnsbevegelse på tvers nedenfra vil drives fram av kvinnene, men være åpen for alle menn som støtter kravene. Fordi de sjøl er kvinnelønte, fordi de støtter kampen mot kvinneundertrykkinga, eller fordi de ser betydninga for hele arbeiderklassens kamp. Kvinnelønnsbevegelsen må alliere seg med klubber/foreninger/forbund som er villige til å slåss mot moderasjonslinja.
Flere av kvinneforbunda har satt seg målsettinger om å løse likelønnsspørsmålet før år 2000. Utålmodigheten er en viktig drivkraft, kravene umiddelbart rettferdige. Dette er et uttrykk for den sprengkrafta som ligger i kvinnelønnskampen.
Samtidig er det farlig å gi medlemmene/kvinnene illusjoner om hva som er mulig å få til innafor rammene for regjeringas økonomisk politikk/EU-tilpasning og det nåværende forhandlingssystemet. Organisasjoner som stiller seg slike omfattende mål, må være villige til å gå mye lengre enn i dag i å bryte både økonomiske og politiske rammer. De må også gjøre medlemmene klar over hvilke krefter de utfordrer, og forberede dem på både langvarig og allsidig kamp.
Både kampen for 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, mot økt fleksibilitet, og kampen for å forsvare og bygge ut velferdsstaten er helt nødvendige ledd i en strategi for å løse kvinnelønnsspørsmålet. Spesielt viktig er det å stoppe framstøtene som nå gjøres for å skyve både uføre kvinner og eneforsørgere over på privat forsørging av menn og dermed forsterke forsørgerlønna.
Vi har i dette heftet hevdet at kvinnelønna henger sammen med familiens rolle i den grunnleggende organiseringa av det kapitalistiske samfunnet. AKP mener at det er umulig å fullt ut vinne kampen om å heve kvinnelønna og oppnå likelønn uten samtidig å snu opp ned på samfunnet og avskaffe kapitalismen. Kapitalismen som samfunnsform har kvinneundertrykkinga innebygd. Vi mener dette er viktig fordi det sier noe om hvilken fiende vi står overfor og hva vi må være forberedt på.
På samme tid er det kanskje ikke så viktig, det er viktigere at kvinnene kan oppnå mye med å slåss, og de har ingen andre muligheter.
Forutsetninga for å oppnå forandringer er at vi er mange, rasende, sikre på viljen og evnen til å slåss og forberedt på det meste. At vi ikke bryr oss om spillereglene og systemene, at vi er godt organisert og at vi er ti-tusener på gata som har fått nok av å bli tråkka på. At vi ikke lar oss splitte. At vi vet at vi har styrke til å vinne, og at om våre selvfølgelige krav ikke kan innfris i dette samfunnssystemet, så får vi skaffe oss et annet.
En slik flodbølge av rasende kvinner bygges opp over tid, gjennom skolering og diskusjoner og først og fremst gjennom kampen. Hvor langt vi kommer i 96 avhenger av vår egen styrke, målet må være at kvinnelønnsbevegelsen styrker seg.
Diskuter avsnittene om årsakene til at kvinnene har lavere lønn. Forslag til tilleggslitteratur: Søstre, kamerater av Kjersti Ericsson, kapittelet "Det kvinnelige mennesket som lønnsarbeider".
Diskuter om det er riktig/klokt å bruke begrepet kvinnelønna. Diskuter om kampen for likelønn må føre til større lønnsforskjeller blant kvinnene. Hvilke krav mener dere er viktigst?
Hva må til for å heve kvinnelønna? Hva kan dere gjøre der dere er? Er det muligheter for å organisere på tvers?
av Siri Jensen, fra Klassekampen 14. 09. 92
Sysselsettingsutvalget (ledet av Kleppe) har lagt fram en innstilling med den beskjedne tittel: "En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 90-årene." Mest kjent er forslaget om det såkalte "solidaritetsalternativet" der lønnsmoderasjon i 10 år skal byttes mot tiltak for å få ned arbeidsløsheten. Mange fagorganiserte syntes de hadde hørt dette før, bare at lønnsmoderasjonen de siste åra ikke har ført til lavere arbeidsløshet. Yngve Hågensen, som selv sitter i utvalget, lanserte sin egen vri: Regjeringas innsats for å få til lønnsmoderasjon skulle være at arbeidsløse fikk ordinære jobber i kommunene, med vanlig lønn og ordinære rettigheter. Kristin Halvorsen i SV beit i første omgang på og støtta et slikt bytte, men ble seinere mer betenkt. Etter at utvalgets innstilling ble lagt fram, falt Hågensens variant død til jorden. En ikke-tallfestet økning av innsatsen til vedlikehold og mindre reperasjoner og 10.000 flere på tiltak er forslaget på kort sikt, i tillegg et utvalg som skal se på mulighetene for flere midlertidige tiltak i kommunene. Å gi arbeidsløse fast arbeid i kommunene er overhodet ikke drøfta og vil bryte totalt med hovedlinja i utvalget: Arbeidsløsheten skal brukes til å presse lønningene ned slik at konkurranseevnen styrkes.
Siden har det vært relativt stille om innstillinga. Det er det ingen grunn til. Utvalget legger samla fram hovedlinja til borgerskapet for de nærmeste 10 åra, inkludert Høyre, SP og SV. Retningen de peker ut er derfor like viktig som forslaga de fremmer akkurat nå. Bare Hagen stiller eget mindretallsforslag, fordi han mener flertallet ikke går langt nok. Asbjørn Bjørnset, SV slutter seg til forslaga med noen bleike merknader. Den høye arbeidsløsheten blir brekkstanga for en slik enighet. Alt er lov når det begrunnes som tiltak mot arbeidsløshet.
Realiteten er en gigantisk tilpasning til EØS-avtalen og det indre markedet. EØS-avtalen vil frata Norge muligheten til å bruke statlig styring av kapitalbevegelser, konsesjoner, valutapolitikk, renta og offentlige budsjetter for å sikre norsk økonomi og arbeidsplasser. Både norsk og utenlandsk kapital kan bare lokkes til å investere her ved at forholda legges til rette, og da blir lønna - og sosiale og faglige rettigheter - den helt sentrale konkurransefaktoren. Statens rolle blir å gå i spissen for å få den ned.
Innstillinga legger hovedvekta på "solidaritetsalternativet": Et forpliktende opplegg for lønnsdannelse og inntektspolitisk samarbeid skal få lønningene ned på nivået til de landa vi konkurrerer med i løpet av fem år. Dette skal samtidig bedre konkurranseevnen med 10%. Deretter er målsettinga å holde stillingen de neste fem åra.
Utvalget innrømmer at dette ikke har så store virkninger på sysselsettingen på kort sikt. Kronargumentet er at myndighetenes handlefrihet vil bli styrket slik at de igjen kan ta tiltak. Denne handlefriheten skal også styrkes gjennom reduksjon i de offentlige overføringene. I første omgang foreslås en reduksjon på fem milliarder, uten at utvalget tar stilling til hvor det skal kuttes.
Det gis derfor ingen løfter om økt sysselsetting underveis. Da kunne jo regjeringa stilles til ansvar. Likevel skal kontrakten inngås for ti år. Store lønnsøkninger skal "straffes". Da skal finanspolitikken ligge fast eller strammes inn slik at arbeidsløsheten øker. Utvalget peker på at det er et problem å få ned lønna når vi har lavere arbeidsløshet i Norge. Arbeiderklassens posisjon er fortsatt for sterk. Derfor trengs en forpliktende kontrakt med fagbevegelsen der den frivillig gir fra seg sin forhandlingsposisjon, og der LO er villig til å opptre som lønnspoliti overfor kampvillige arbeidere både innad og utad. Utvalget reiser spørsmålet om YS og AF skal få være med i de sentrale forhandlingene, for ytterligere å styrke kontrollen med lønnstillegga. Argumentet mot er at LO er viktigst i konkurranseutsatte sektorer som må være lønnsledende, offentlig sektor skal holdes nede. Og at AF og YS, i motsetning til LO, ikke kan binde sine fagforbund!
"Et problem for moderasjonslinja er at forståelsen av hva som kreves vanskeliggjøres ved at driftsbalansen overfor utlandet viser stort overskudd på grunn av høye oljeinntekter!" Ja heldigvis - og takk til Torstein Dahle, Roar Eilertsen og andre. Dette skal løses gjennom konsensus om "hvilket nivå av oljeavhengighet en skal basere seg på".
Lønnsmoderasjon skal oppnås ved å kombinere sentrale lønnsrammer som hindrer at lønna blir for høy, med lokale forhandlinger som kan sikre fleksibilitet, dvs. større lønnsforskjeller og mulighet til å senke lønna hvis bedriften går dårlig. La oss kalle det Norwesco-modellen, etter aksjonen der. Sentrale tillegg gis bare til grupper som ikke har lokal forhandlingsrett, de som forhandler lokalt skal ikke ha krav på samme tillegg. Tvertimot, de skal forhandle på grunnlag av LO og NHOs fire kriterier: Bedriftens økonomi, produktivitet, fremtidsutsikter og konkurranseevne. Og bare det. Om folk kan leve av lønna har ikke noe med saken å gjøre. Det skal være en hovedoppgave for organisasjonene å følge opp disse kriteriene, og spesielt arbeidsgiverne, som har mulighet til å straffe foretak som bryter dem. I tillegg følger utvalget (inkludert Hågensen) opp arbeidsgivernes ønske om at de lokale oppgjørene foregår samtidig, for å unngå den farlige smitten.
Utvalget peker på at på grunn av at Norge har mindre lønnsforskjeller, er det de lavtlønte som står svakest i konkurransen med utlandet. Frekt nok konkluderer de med at "det blir lettere å opprettholde den solidariske lønnspolitikken hvis hele det relative lønnsnivået senkes". Det vil si at kvinnene må ned uansett, og det blir derfor mindre lønnsforskjeller om alle går ned sammen. Samtidig hevdes det at lønnsutjevning har ført til større ledighet for ufaglærte og særlig ungdom, og at lavere lønninger, spesielt for lærlinger, ville minske arbeidsløsheten.
Lønna er hovedsaka, men de har også annet på menyen. Økt konkurranse i offentlig sektor framheves som middel til større effektivitet; bruk av anbudskonkurranse i transportsektoren nevnes som positivt eksempel. Arbeidsmiljøloven må endres, og utvalget bygger opp under forslaga som foreligger om større fleksibilitet i arbeidstid og svakere stillingsvern. Borte er mindretallssynet (bl.a. til LOs representanter) i Arbeidsmiljøutvalget.
Sysselsettingsloven setter i dag et generelt forbud mot utleie av arbeidskraft, med unntak for kontorsektoren. Utvalget anbefaler en fem års prøveperiode med friere utleie enn i dag. Påstanden er at et større marked for korttidsarbeid kan bidra til at noen flere personer får arbeid, og at bedrifter kan leie inn folk i stedet for å benytte overtid. I tillegg går utvalget inn for å starte oppmyking av det offentlige monopolet på arbeidsformidling. Beskjedent i første omgang, og slik at det ikke skal være mulig å tjene penger på privat arbeidsformidling, men hvor går den veien videre?
Sammen med anbefaling av økt adgang til midlertidige ansettelser åpner alt dette for at faste arbeidsplasser med opparbeida rettigheter erstattes med kortvarige, dårligere betalte jobber med svakere rettigheter. Det har lenge vært pekt på denne utviklinga i EF, spesielt for kvinner.
I utvalgets behandling av arbeidsløshetstrygd og uføretrygd forsvinner både arbeidsfolk og virkeligheten med 180.000 arbeidsløse i det fjerne. Fram stikker den gamle ideen om at årsaken til arbeidsløsheten er at folk er late. Her er man opptatt av at for gunstige trygdeordninger kan føre til at folk ikke søker arbeid iherdig nok, og at undersøkelser viser at ledigheten kan øke med størrelsen på trygden, og spesielt varigheten. Derfor må det være begrensa hvor lenge en får trygd, og reduksjon av opphørsperiodene mellom første og annen 80-ukers periode kan derfor "virke uheldig på jobbsøkningen." Dessuten skrives side opp og side ned om hvordan gode trygdeordninger fører til at folk blir mindre redd for arbeidsløshet, og stiller høyere lønnskrav som svekker konkurranseevnen. Flere uføretrygdede gir færre arbeidsløse gir større lønnspress og mindre konkurranseevne! Konklusjonen som ligger i korta, uten at de foreløpig direkte trekker den sjøl, er at ikke bare de som har jobb må ned i lønn for å styrke sysselsettinga - også de arbeidsløse må ned i inntekt! De setter i stedet sin lit til at regjeringa skal foreta en egen gjennomgang av dagpengeordningen. Det virker faretruende når det slås fast at vår ordning framstår som en av de gunstigste i Europa, og at dette kan bidra til et "forholdsvis lite fleksibelt arbeidsmarked" og til strukturproblemer. Med en EØS-avtale vil nettopp presset på ordninger som er bedre enn i andre land øke dramatisk.
Utvalget oppfordrer regjeringa til også å se på finansieringa av dagpengeordningen. De trekker fram fordelene ved en modell der dagpengene i større grad betales av arbeidsgivere og arbeidstakere. Det skal nemlig disiplinere arbeiderne til å stille lavere lønnskrav, for å unngå større utgifter til arbeidsløse. Det vil samtidig gi arbeidsgiverne et sterkere insentiv til å motsette seg krav. Det drøftes ulike modeller der arbeidere og arbeidsgivere får det økonomiske ansvaret for økt arbeidsløshet om lønna øker mer enn "kontrakten". Folk med og uten arbeid skal settes direkte opp mot hverandre. Dette er strategi. Det er ikke forslag som kommer nå, men uttrykk for hvordan borgerskapet tenker foran en lengre periode med permanent høy arbeidsløshet.
Sysselsettingsutvalgets innstilling viser oss hvordan borgerskapet ligger i startgropa for omfattende forandringer. Fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner, lokallag av Nei til EU må sette seg inn i fiendens strategi. I første omgang står kampen om EØS-avtalen. Vi sees 25. september.
av Kjersti Ericsson, fra Klassekampen 17.09.95
Må kvinnene slutte å gi omsorg for å bli like profesjonelle som menn, og dermed fortjene den samme lønna?
Førskolelærerne er i streik. Hvorfor er det så vanskelig for kvinner i omsorgsyrker å oppnå faglig anerkjennelse og skikkelig betaling for den jobben de gjør? Det er sikkert flere grunner. Ett problem førskolelærerne støter på, er imidlertid at kvinnelighet og faglighet (eller profesjonalitet) i vår kultur langt på vei er motstridende størrelser.
I 1882 uttalte Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo seg mot at kvinner skulle få adgang til å studere medisin. Hvis kvinner fikk tilgang til legeyrket, ville de stå i fare for å "tabe deres kvindelighed", mente fakultetet. "Lægens kald fordrer dessuden mere end kundskaber, det fordrer en vis sindig og rolig overveielse, en fasthed i karakteren og viljen, en vis rolighed og likevegt i tanken, som kvinden oftere savner eller ialdfald kun vanskelig tilegner seg," het det videre. Den objektive, maskuline fornuft stilles opp mot den subjektive og følelsesfylte kvinnelighet.
Hundre år seinere utrykker en mannlig sykepleier seg slik i et intervju med bladet Kvinnejournalen (nr 2, 1986): "Kvinner har også vanskeligere for å forholde seg rent faglig. Nå jobber både Richard og jeg i psykiatrien, og der ser en det særlig tydelig fordi grensesetting blir så viktig. I positiv retning kan en jo påpeke at kvinner i helsesektoren gir en omsorg som er helt nødvendig, og som vi menn ikke alltid klarer se er påkrevd."
Den mannlige sykepleieren trekker et skille mellom "det rent faglige" og "omsorgen." Han kan godt se at omsorg er nødvendig, og at kvinner er bedre enn menn til å gi den, men det er ikke "fag." Dermed behøver den heller ikke påskjønnes, i form av lønn eller avansement. En aner det samme skillet som hos Det medisinske fakultet 100 år tidligere: På den ene sida den objektive, maskuline fornuft, som ytrer seg som "faglighet" eller "profesjonalitet." På den andre sida den subjektive og følelsesfylte kvinneligheten, som ytrer seg som "omsorg."
Mannlighet som norm er innvevd i vår oppfatning av hva som er "faglighet" og "profesjonalitet" på en slik måte at kvinners kunnskap, ferdigheter og kvalifikasjoner har en tendens til å bli usynliggjort og utdefinert. De betraktes som et resultat av kvinnelighet, og ikke av faglig kompetanse.
I boka Sex i arbeid(et) fra 1992 skriver Karin Widerberg at kvinner i arbeidslivet forventes å være tilgjengelige og omsorgsfulle, slik som moren, som alltid "er der". Disse forventningene er nedfelt både som formelle og uformelle jobbkvalifikasjoner i typiske kvinneyrker. Men kvinnelighet som kvalifikasjon er på mange måter et paradoks. "Kvinneligheten" tas som en selvfølge og utnyttes. Samtidig er denne kvinneligheten et avvik fra grunn-normen i yrkeslivet, en grunn-norm vi kan kalle "objektivisert mannlighet". Dermed blir "kvinneligheten" nedvurdert. Ordet kvalifikasjon er på ett vis uhyre lite velvalgt i denne sammenhengen, siden det "personlige" ved kvinneligheten fører til at det kvinner gjør nettopp ikke oppfattes som et resultat av kvalifikasjoner. Kvinnenes væremåte blir derimot oppfattet som "personlig" og "følelsesmessig", og tihører dermed en annen sfære. Slik blir nødvendige kvinnekvalifikasjoner ikke-kvalifikasjoner.
Førskolelærernes problemer henger kanskje sammen med at de stort sett er kvinner som oppkaster seg til eksperter på et område der alle kvinner nesten automatisk antas å vite det som er å vite: Nemlig hva barn trenger for å ha det bra. Alle kvinnedominerte yrker har problemer med å bli anerkjent som "fag", og når "faget" består i å forvalte en kunnskap som alle kvinner forventes å ha, som en selvfølgelig del av normal kvinnelighet, blir det ikke lettere.
Historikeren Kari Melby stiller seg følgende spørsmål i en artikkel om sykepleiernes kamp for å bli en profesjon: Er det et gjensidig utelukkende forhold mellom kvinners sosiale aspirasjoner og det å legge vekt på kvinnelighet som ressurs? Og betyr dette at det er et sosialt bestemt skille mellom det å være en kvinne og det å bli profesjonalisert? Førskolelærernes problemer kan vel antyde at svaret på Kari Melbys spørsmål er ja.
Fra Norsk Lærerlags lønnspolitiske program
Norsk Lærerlag mener at det totale forbruket i den rike delen av verden må senkes til fordel for den tredje verden og for å redde miljøet på jorda.
Det er den stadig økende konkurransen på markedet og jakten på størst mulig og raskest mulig profitt som fører til rovdrift på naturressursene og forsøpling av miljøet. I dagens økonomiske virkelighet vil miljøtiltak redusere konkurranseevnen og overskuddet.
Det er de samme markedskreftene som har gjort landene i den tredje verden til gjeldsslaver og leverandører av billige råvarer til det rike nord.
Både miljøproblemene og fordelingsproblemene i verden må derfor løses gjennom politisk styring av kapitalen, dens investeringer og produksjon.
Luksusforbruk og miljøfiendtlig forbruk må opphøre. Imidlertid går Norsk Lærerlag i dagens situasjon i mot lønnsmoderasjon for vanlige lønnstakere. Vi gjør dette ut fra innenrikspolitiske fordelings- og rettferdighetshensyn, men også ut fra miljøhensyn og fordelingshensyn i verden: Moderasjonspolitikken er i sin natur en omfordeling av verdier fra arbeid til kapital, fra arbeidstaker til arbeidsgiver. Den sterke økningen i eierinntektene de seinere åra har på ingen måte gitt positive miljøeffekter eller en mer rettferdig økonomisk verdensorden. Når de rike blir rikere, er ett av resultatene luksusforbruk.
Men i den grad verdiene investeres, skjer det på den måten og på det stedet der kapitalen kaster av seg mest fortjeneste, ikke nødvendigvis der det tjener mennesker og miljø.
Dagens deregulering av markedet, mangelen på politisk styring og den økende konkurransen vil tilskynde denne utviklinga. I en slik situasjon er det galt å overføre verdier til kapitalkreftene gjennom lønnsmoderasjon.
Lønnsmoderasjon for vanlige lønnstakere i den rike delen av verden gagner verken miljøet eller de fattige i utviklingslandene, slik den økonomiske virkeligheten er i dag - snarere tvert i mot.
Når og hvis det nasjonale og internasjonale økonomiske systemet endres, slik at det blir mulig å skape et bedre miljø og en mer rettferdig fordeling av jordas ressurser, vil Norsk Lærerlag revurdere sin lønns- og tariffpolitikk.
Norsk Lærerlag vil arbeide for en ny og mer rettferdig økonomisk verdensordning, blant annet gjennom internasjonalt solidaritetsarbeid.