Available in English, French and Spanish here Available in English, French and Spanish here1.
En verdenskrise som kan sammenliknes i styrke med den i 1929 er på beddingen. Faktorene som kan utløse en slik krise akkumuleres. Dette får monopolborgerskapet til å skjelve og gir nye muligheter for den revolusjonære bevegelsen.
Det kapitalistiske systemet har alltid frambrakt økonomiske kriser. Den første brøt ut i 1825 i den mest utvikla økonomien den gangen, Storbritannia. I Kapitalen klarla Marx den kapitalistiske produksjonens grunnleggende lover og forklarte den sykliske karakteren til krisene. Den første verdensomspennende krisa oppsto i 1848. Siden har det vært 24 perioder med sykliske kriser.
På slutten av 1800-tallet opplevde kapitalismen sin første strukturelle krise som varte fra 1873 til 1895. Lenin beskrev i Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium, hvordan denne krisa førte til omdanning av den liberale kapitalismen til monopolkapitalismen. På dette stadiet delte monopolene verden seg i mellom. Imperialismen var et resultat av den første store krisa. Under den første verdenskrigen kjempet de imperialistiske maktene om å oppdele verden på nytt.
2.
Borgerlig økonomi evner ikke å forklare opprinnelsen til krisene og deres sykliske karakter. Det skyldes ikke manglende intelligens, men at dens klasseperspektiv usynliggjør at det produktive systemet bygger på utbytting. Borgerskapets klasseperspektiv usynliggjør bevegelseslovene og prosessene som forårsaker krisene fordi det fremmer standpunktet om at det kapitalistiske systemet er overlegent og udødelig. Derfor holder det seg til en overflatisk og feilaktig analyse for å hindre massene fra å angripe det økonomiske systemet.
3.
Bare det marxistiske dialektiske og historisk-materialistiske synspunktet kan gi nøkkelen til en helhetlig forståelse av krisa og hvordan den løses.
På den ene sida driver jakten på profitt hver enkelt kapitalist til å øke produksjonen, skape overkapasitet om igjen og om igjen. På den andre sida fører den skarpe konkurransen til økt utbytting av de arbeidende massene for å kunne produsere billigere og å erobre nye markeder fra konkurrentene. Dette fører til et vedvarende trykk på direkte og indirekte lønninger (med indirekte lønninger menes arbeidsgiveravgift og lignende; JPAs bem.). Resultatet blir en uløselig motsigelse mellom den økende produksjonskapasiteten og den synkende kjøpekraften til massene.
Marx forklarer at enhver krise i sitt vesen er en overproduksjonskrise. Han skriver: "Den endelige grunnen til enhver virkelig krise forblir fattigdommen og det begrensede forbruket til massene, i møte med den kapitalistiske produksjonens tendens til å utvikle de produktive kreftene som om de skulle ha samfunnets absolutte forbruk som sin grense."
Dette er det kapitalistiske systemets hjerte (kjerne?), dets basis, dets system som hele tida reproduserer og øker utbyttinga. Engels legger til: "I disse kriser, ender motsigelsen mellom den samfunnsmessiggjorte produksjonen og kapitalistisk tilegnelse i en voldsom eksplosjon. Varesirkulasjonen stopper midlertidig opp. Penger, sirkulasjonsmidlet, blir en hindring for sirkulasjonen. Alle lovene som gjelder for produksjonen og sirkulasjonen av varer blir snudd opp ned. Den økonomiske kollisjonen har nådd sitt høyeste punkt. Produksjonsmåten gjør opprør mot byttemåten, produktivkreftene har blitt for utvikla for produksjonsmåten og gjør opprør mot den."
Overproduksjon er relativ og ikke absolutt. Dette betyr kun at mengden varer som blir produsert er for stor i forhold til kjøpekraften til det arbeidende folket. Derfor oppstår denne absurde situasjonen under kapitalismen der folk lider hungersnød fordi det produseres for mye mat, at folk fryser fordi det produseres for mye klær, at folk blir hjemløse fordi det produseres for mange hus.
Samtidig gjenspeiler krisa overakkumuleringa av kapital. I sin jakt etter høyest mulig profitt rasjonaliserer kapitalistene produksjonen uavbrutt gjennom å ta i bruk i økende grad teknologisk mer effektive maskiner. På denne måten øker kapitalens organiske sammensetting samtidig som verdiens kilde - arbeidet - svekkes. Dette fører til at profittraten har en tendens til å minke.
På den ene sida viser overproduksjonskrisa seg som et overskudd av produksjon og på den andre sida som et overskudd av kapital. Det mangler ikke kapital, men kapitalen finner ikke investeringer i produksjon tilstrekkelig lønnsomt. Den retter seg så inn på finansspekulasjon.
På denne basis blir finanssektoren overutvikla. "Virtuell" kapital (i form av slike finansielle derivater som hedge funds, opsjoner, osv) kan gi en illusjon om at den økonomiske krisa er løst ved at den en stund gir godt utbytte. Men "virtuell" kapital forbereder uunngåelig at den finansielle bobla sprekker. Den overdrevne veksten til den finansielle, spekulative sektoren samsvarer ikke med realitetene i utviklinga av produksjonen. "Virtuell" kapital er en garanti for mer gjeld som i sin tur gir ny næring til den spekulative bobla ... Dette er grunnen til at en økonomisk depresjon alltid kommer etter finans- og børskrakk. Krakket gir det falske inntrykket av at krisas innhold er finansiell. Men den dypere kilden til krisa finnes i produksjonssystemet. Den har sin rot i den private eiendommen over produksjonsmidlene, i motsigelsen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen av det samfunnsmessige produkt.
Overgangen til monopolkapitalismen har brakt denne motsigelsen i forgrunnen og har også styrka alle faktorene som fører til kriser.
4.
Disse prosessene viste seg med enda mer brutalitet og med større ødeleggelseskraft i krisa i 1929 som innleda den store depresjonen.
Krisa begynte med et børskrakk av en størrelse man aldri tidligere har sett. På en dag, 29. oktober, bytta 16,5 millioner aksjer eier. Børsindeksen gikk ned 43 poeng, noe som representerte hele årets profitter. Og krakket fortsatte.
Finanskrisa åpenbarte den underliggende overproduksjonskrisa. Fram til 1932 falt produksjonen med 46 %. Det var ikke før i 1937 at den igjen nådde sitt tidligere nivå fra 1929. I 1933, var det nesten 13 millioner arbeidsløse, nesten 25 % av arbeidsstyrken. I 1938 var arbeidsløsheten fortsatt 20 %.
Krisa utvida seg til Europa og hele verden. I Tyskland ble arbeidsløsheten 5 millioner eller 40 % av arbeiderne i 1932. I Storbritannia kom den opp i 3 millioner. Mens millioner av mennesker mista sine jobber (uten tvil mellom 40 og 50 millioner), hadde Sovjetunionen eliminert arbeidsløshet. Sovjetunionen viste at produksjonen kunne vokse til og med i en til da ukjent takt på 18 % (her menes veksten i industriproduksjonen; JPAs bem.), uten at dette førte til periodiske kriser. Tvert i mot, veksten falt sammen med en uavbrutt forbedring av befolkningens levestandard.
Nazistene kom til makta ved å utnytte massenes misnøye og de tradisjonelle partienes manglende evne til å løse krisa. Nazistene utvikla et åpent diktatur mot de tyske arbeiderne og førte en krigersk og ekspansiv utenrikspolitikk, først og fremst retta mot Sovjetunionen.
Krisa i 1929 førte til lidelse og økt utbytting av arbeiderne, til militariseringa av økonomien, til fascisme og til slutt til en verdenskrig. Men i den endelige analysen førte den også til Nazi-Tysklands og dets alliertes nederlag. Den førte til sosialismens seier i mange land i Europa og Asia. Mens kapitalistene fant en vei ut av krisa ved hjelp av fascismen og krig, fant folkene en vei ut gjennom revolusjon og sosialismen.
70 år seinere er den samme prosessen i gang.
5.
To ganger i løpet av det siste århundret har imperialismen ikke funnet andre midler enn krig for å overkomme sine kriser. Den andre verdenskrigens "rensende" effekt var så "livgivende" at borgerskapet ikke har erfart en slik omfattende krise som den store depresjonen i en relativt lang periode. Dette førte til at en del folk begynte å tro at kapitalismen endelig hadde funnet mirakelkuren som kunne mestre dens indre motsetninger ved å følge Keynesianisme eller den keynesianske makroøkonomiske reguleringspolitikken (1930 til tidlig 1970-tallet). Imidlertid har kapitalismen siden 1974-75 opplevd nok en periode med sakte vekst, avbrutt av sykliske nedgangsperioder. For å møte denne nye strukturelle krisa har det imperialistiske borgerskapet igangsatt en nyliberal offensiv for å ta tilbake de konsesjoner som tidligere ble gitt til den øvre delen av arbeiderklassen (her menes både det AKP vanligvis kaller arbeideraristokratiet og det som ofte betegnes som mellomlaga; JPAs bem) og til noen allierte stater (her menes f eks Sør-Korea, Taiwan osv). Konsesjoner den måtte gi for å møte utfordringen fra Sovjetunionen og de fremadstormende revolusjonære kreftene verden over.
Denne offensiven begynte i USA og i Storbritannia og omfattet hele verden gjennom bruken av de internasjonale institusjonene (IMF, Verdensbanken, WTO).
6.
Denne offensiven var vevd sammen med kontrarevolusjonen i USSR. Tretti år med revisjonistisk degenerering resulterte i den endelige likvideringa av kommunistpartiet. Borgerskapet som hadde utviklet seg under revisjonismen tok makta i all åpenhet med imperialismens hjelp. I 1989 erklærte det seirende borgerskapet seieren over sosialismen. Det ropte fra takene at kapitalismen er det eneste levedyktige systemet: "historiens slutt". Angivelig skulle nå fred og framgang få regjere. En periode med vekst skulle være rett rundt hjørnet. Takket være de nye markedene i Øst-Europa skulle kapitalismen nå ha fått en ny driv.
Denne håpløse drømmen ble oppgitt på under ti år. Det har aldri vært så mye sørgelig fattigdom i verden som nå. Vi opplever den ene økonomiske krisa etter den andre. Over hele den kapitalistiske verden antar ulike politiske regimer en stadig mer fascistisk karakter. Kontrarevolusjonen fremmet krig, ikke fred.
I de tidligere sosialistiske landa har den "industrielle utviklinga" man hadde lovet, blitt til en katastrofal ødeleggelse av alt som sosialismen har bygget i Sovjetunionen og i resten av Øst-Europa. Den russiske presidenten Putin har erkjent at det russiske borgerskapet overfører rundt 25 milliarder dollar årlig til bankkonti i USA og andre steder.
Under den kapitalistiske perestrojkaen forlot ca 45 milliarder dollar Ukraina mot at Ukraina mottok 5 milliarder dollar i varer. Det er ingen tilfeldighet at Ukraina som i sovjettiden var på høyde med de ti mest utvikla landa i Europa industrielt, i år 2000 hadde et brutto nasjonal produkt på 661 dollar per innbygger.
Den tyske imperialismen viser sin grådighet i øst, ikke ved å bygge nye produksjonsenheter, men ved systematisk å ødelegge aktuelle og potensielle konkurrenter til de tyske monopolkapitalistene. Nato-bomber ødela Zastava-fabrikken i Jugoslavia. For andre fabrikker har dumping av overskuddsprodukter og kapital fra vesten den samme ødeleggende effekt som bomber. Dette gjelder særlig for den tidligere Tyske demokratiske republikk.
Borgerlig propaganda lot som om sammenbruddet til den sosialistiske leiren i Øst-Europa og Sovjetunionen ville bety slutten på sosialismens idealer, for på den måten å dekke over motstanden og viljen til de landa som alvorlig prøver å opprettholde og utvikle sosialismen. Konfrontert med en kompleks internasjonal situasjon fortsetter disse landa å gå videre langs sosialismens vei og utgjør i dag et referansepunkt for verdens folk ved å demonstrere at et sosialistisk alternativ til kapitalismen kan realiseres.
7.
Siden 1989 har verden blitt rystet av økonomiske stormer. Det imperialistiske landet med høyest vekstrate siden annen verdenskrig, Japan var det første som sank. Siden 1990 har Japan i økende takt sunket ned i en alvorlig depresjon. Arbeidsløsheten som var nesten usynlig på 2,1 % i 1990 har økt til 5,3 % i 2002. Siden har de vanlige symptomene som kjennetegner en alvorlig depresjon utvikla seg: overproduksjon, overvurderte finans- og eiendomsmarkeder, spekulasjon, uoverkommelig gjeld, en finansboble som sprekker og stagnasjon. Antallet sjølmord øker, spesielt blant eldre arbeidere: 3.000 mennesker på cirka 55 år begikk sjølmord i 2000 (mot "bare" 1.700 i 1995). Siden 1990 har den japanske staten sprøyta inn mer enn 1.000 milliarder dollar i økonomien, til ingen nytte.
8.
Kontrarevolusjonens seier i USSR og Øst-Europa har ført til en aggressiv kampanje for imperialistisk "globalisering". Det søkes etter en profitabel mulighet for overflødig kapital gjennom å åpne og liberalisere all markedene i den tredje verden. I følge denne logikken utgjør en del av verden som står for 85 % av menneskene en marginalisert del som kan gjøre mye mer for å fylle lommene til de transnasjonale selskapene. Kapitaleksporten forårsaker nye katastrofer. Markedenes frie hånd bringer ikke vekst og velferd. Globalisering er de multinasjonale selskapenes strupetak på økonomien.
For eksempel, i Bangladesh bidrar klesindustrien nå med 73 % av landets eksportinntekter (sammenlikna med 1 % i 1982). Denne industrien ansetter først og fremst kvinner, som daglig arbeider 12 til 14 timer for minimale lønninger, når de slipper å bli natta over for å gjøre ferdig en bestilling. De må gå fem til sju kilometer per dag til og fra jobben. Og de kan alt om utrygghet: mange blir drept på arbeidet som ofre for de mange branner som hjemsøker arbeidsplassene, der ofte 5-600 arbeidere blir pressa sammen på noen få hundre kvadratmeter.
9.
Hvordan kan denne "nye internasjonale arbeidsdelinga" som kun er ute etter å produsere mer og betale mindre i lønninger, avstedkomme en harmonisk verdensutvikling uten økonomiske kriser?
Mexico, det latinamerikanske "miraklet" som hadde holdt det hele i gang med støtte fra USA, måtte devaluere pesoen mot slutten av 1994. Mexico hadde allerede i 1982 vært første mann ut i gjeldskrisa til den tredje verden. Som mange andre latinamerikanske land ble Mexico offer for forverrede sosioøkonomiske forhold på 1980-tallet. Imidlertid bandt landet seg opp til sin sterke nabos økonomi og eksporterte tekstilvarer, elektronikkdeler og biler samtidig som det lånte mye penger fra utlandet ved å selge obligasjoner til høye renter og tiltrakk seg aksjeinvesteringer i telekommunikasjonsindustrien. Spekulantene var redde for en sosial eksplosjon, kapital flykta fra landet og regjeringa devaluerte pesoen. USA kom imidlertid til unnsetning ved å ordne en kreditt på 50 milliarder dollar, det største lånet noensinne i historien til IMF.
I dag er landet i en liknende situasjon. Nedgangen i veksttakten til USA har hatt en kraftig negativ virkning på eksportsektoren. Sysselsettingen i de meksikanske eksportproduksjonssonene minker fort etter hvert som Guatemala og Asia blir de prioriterte produksjonsområdene for de transnasjonale selskapene.
10.
I 1997 brøt den asiatiske finansielle krisa ut. Dette viste seg særlig i kollapsen til "modelløkonomiene" og de "økonomiske miraklene". Illusjonene som den økonomiske framgangen til de fire asiatiske "dragene" (Taiwan, Sør-Korea, Hong Kong og Singapore) skapte, ble helt knust. Disse landa hadde hatt privilegiet av å bli støtta av USA og hadde fått full beskyttelse fordi de tjente som en bastion mot kommunismen. De nye dragene som var innstilt på å bli med i ligaen (Thailand, Malaysia og Indonesia) fant seg sjøl nå som leverandører av halvfabrikata med lav verdiskaping. Avviklinga av deres lokalt innretta økonomier gjorde dem helt avhengige av import som ga atskillig større utgifter enn det de økte importinntektene sto for. Underskuddene i betalingsbalansen akkumulerte, landet ble forgjelda og ble med i gruppen av land med for stor gjeld. Disse var i de internasjonale finansielle institusjonenes permanente strupetak. For å balansere statsbudsjettene åpna disse landa opp for spekulasjonens gribber ved å utstede kortsiktige statsobligasjoner ofte med astronomiske rentesatser.
Thailand var opplagt det svakeste leddet og devaluerte sin valuta med 15 % den 2. juli 1997. I en håndvending ble de "gamle" dragene sugd inn i en malstrøm. Sør-Korea kollapset etter tidligere å ha tatt opp store lån fra japanske banker i et forsøk på å slå sine konkurrenter på eksportmarkedet gjennom å bygge for mye produksjonskapasitet. Når Asia-krisa brøt ut lot bankene sine yndlinger i stikken og økonomien kollapset i et ras av konkurser og oppsigelser. Denne gang kom ikke USA til unnsetning, men kom for å kjøpe opp konkursramma bedrifter.
Under den asiatiske finansielle krisa ble 90 % av befolkningen fattigere. Hele det økonomiske og politiske systemet ble rystet og nye åpninger viste seg for revolusjonære.
11.
Sommeren 1998 ble det Russlands tur å vise fram sin oppråtning under trykket fra krisa i Asia. De internasjonale spekulantene stakk av med sine beholdninger. 17. august falt verdien av rubelen mot US-dollaren fra 6 til 22-24 rubler.
Mens massene led under forsinkede lønnsutbetalinger berika de nyrike seg gjennom spekulasjon i kortsiktige statsobligasjoner med rentesatser på opp til 300 % per år og ved å kjøpe ulike statseiendommer til bunnpriser.
Arbeiderne som sjelden fikk betalt, ble nå betalt med devaluerte rubler. Deres kjøpekraft ble sterkt redusert. Produksjonen fortsatte å minke. Den nådde så vidt 60 % av nivået fra 1989. Forventa levealder sank.
12.
I september 1998 forlot 1 milliard dollar Brasil hver dag. Latin-Amerikas største land var offer for spekulasjonsfeberen. For å unngå smitte mottok Brasil 41 milliarder dollar fra IMF og USA. Som betingelse måtte Brasil senke sine underskudd på de offentlige budsjetter gjennom å kutte i sosiale utgifter og måtte også devaluere sin valuta, real. Dette ga dets handelspartner i Mercosur, Argentina store problemer. Med sin massive gjeld på over 150 milliarder dollar måtte Argentina bruke så å si alle sine eksportinntekter for å betjene sin utenlandsgjeld. Landet ble årelatt. Den økonomiske krisa førte til en politisk krise.
13.
Og USA?
De borgerlige ideologene hyllet den nye styrken til USAs vekst på begynnelsen av nittitallet. I følge disse hadde USA gått inn i en ny fase, fasen med "ny økonomi", kunnskapens og informasjonssamfunnets tidsalder. Følgelig ville klassene forsvinne fordi håndarbeid ville erstattes av kunnskap og informasjon som skulle innta lederposisjonen i produksjonsprosessen. Dette ville føre til økonomisk vekst uten hindringer, og dermed vekst uten kriser. Kapitalismen skulle erstattes av en ny samfunnstype - det postindustrielle samfunnet.
Men deretter viste et spektakulært sammenbrudd at disse ideene ikke var basert på noen slags virkelighet. Den såkalte "nye økonomien" fungerer akkurat som den gamle og lager overproduksjonskriser akkurat som den meste ekte formen for kapitalismen.
USAs økonomi har blitt understøtta av en enorm spekulasjon i finansmarkedene. Siden 1982 har USAs produksjon økt to og en halv ganger, mens finansmarkedene har økt tifoldige ganger.
USA utvikler seg ved å forbruke 450 milliarder dollar mer enn det produserer, eller 4,5 dollar av BNP. For at dette skal kunne gå må 450 milliarder dollar finne veien til USA i form av kapital (investeringer, børsen eller mer spekulative investeringer, banklån osv). Dette systemet er også basert på US-dollarens stadig mer dominerende posisjon på den internasjonale scenen. Det imperialistiske privilegiet som denne uavbrutte omsetningen representerer vil kanskje i framtida bli stilt spørsmål ved gjennom konkurransen fra euroen eller en mulig asiatisk valuta.
Både husholdningene, selskapene og staten i USA har stor gjeld. Privat sparing ligger på null (dette betyr at amerikanerne bruker opp alt de tjener). Dette gjør økonomien særlig følsom og sårbar.
Sosiale ulikheter øker. I San Francisco, som er hjemstedet til Silicon Valley, har bare 10 % av innbyggerne råd til å kjøpe egne hus. 20 % er hjemløse. Nasjonalt er 798.000 mennesker hjemløse. Og den finansielle utviklinga bare forsterker den sosiale urettferdigheten. Når Enron gikk konkurs gikk direktørene hjem med kompensasjoner på flere hundre millioner dollar, mens arbeiderne ikke bare mister jobben, men mister også sine oppsparte midler som var låste i bedriftens fond.
Siden april 2000 har Nasdaq (indeksen for børsnoterte teknologiaksjer) sunket langt. På et år mistet den 60 til 70 % av sin verdi. Dette har framtvunget en omfattende restrukturering i hele industrien, spesielt i teknologisektoren. I informasjonsteknologisektoren aleine har flere enn 188.000 arbeidere mista jobben i 2001.
Dette viser at den såkalte "nye økonomien" er og forblir kapitalistisk. Dermed vil den også framkalle konjunkturnedganger, depresjoner og kriser.
I løpet av 2001 har de føderale rentesatsene blitt senka seks ganger og er nå på 1,7 %, som er ekstremt lavt. Energiprisene er fortsatt lave. Dette har lagt grunnlaget for at det private forbruket har blitt opprettholdt, men industriproduksjonen har ikke blitt stimulert. Arbeidsløsheten har økt til 6 %. I løpet av tre år har Bush sprøytet inn 500 milliarder dollar i økonomien gjennom skattelette, hjelp til utsatte økonomiske områder og militære investeringer. Ved hjelp av disse innsprøytingene ser det ut til at aksjemarkedene holder seg flytende også etter 11. september.
Men skjørheten og sårbarheten til USAs økonomi vil fortsatt være et grunnleggende trekk. Et angrep på dollaren kunne lage en storm som igjen kunne ryste hele det internasjonale økonomiske systemet.
14.
De samme faktorene som forårsaka krisa i 1929 er til stede også i dag og i en enda større skala. "Globalisering" har forsterka alle systemets motsigelser. Elementene som virker destabiliserende har styrka seg. Problemene akkumulerer og forverres
15.
Det brygger opp til et kriseutbrudd som vil være mer alvorlig og mer destruktiv enn den i 1929. Et slående bilde på dette er den finansielle turbulensen som har rystet verden siden 1997 og har vist hvor gebrekkelig den imperialistiske verden er og viser sannsynligheten for et kollaps i åra vi har foran oss.
IMF grep inn for å møte krisa. Det har måttet ettergi 50 milliarder dollar til Mexico, 63 milliarder dollar til Thailand og Indonesia, 57 milliarder dollar til Sør-Korea, 41 milliarder dollar til Brasil ... I løpet av en dag måtte USA samle de viktigste bankene i USA for å unngå at det spekulative fondet LTCM gikk konkurs og skapte sterke forstyrrelser i det finansielle systemet.
Overproduksjonskrisa kom til overflaten samtidig i 2001-2002 i de tre viktigste sentraene for imperialismen. Graden av synkronisering i forbindelse med nedgangen i 2001, altså hvor raskt krisa sprer seg ut over hele systemet, er i dag 90/100. I 1975 var den kun på 50, og i 1982 på 60 og i 1991 på 65.
Den finansielle globaliseringens styrkede rolle fører med nødvendighet til en synkronisering av krisene. Den fremmer kjedereaksjoner: kjeden fra Asia-krise, krise i Russland, LTCM-krakket, kapitalflukten fra Brasil, krise i Argentina, Nasdaq-nedgangen i USA og nedgangen i etterspørsel som igjen går ut over alle leverandørene i tredje verden osv.
Konsekvensene av en finansiell kollaps vil være mer ødeleggende. Alle ekspertene er klar over at situasjonen er eksplosiv. Alle drømmer om en "myk landing". Men alle er redd at det blir en "hard landing", et virkelig krakk.
16.
Størrelsen på disse fenomenene får oss til å konkludere at det praktisk talt ikke finnes mer enn to hovedløsninger for kapitalismen i den nåværende situasjonen: enten veien til en ny verdenskrig som blir framprovosert gjennom skjerpingen av alle systemets motsigelser og drevet fram av den nåværende økonomiske krisa; eller opprør mot kapitalismen og at den erstattes av en overlegen samfunnsform, sosialismen.
Bush-administrasjonen har stått for en massiv militærproduksjon. Den har økt militærets investeringer og forsvarsbudsjettet vil øke fra 299 milliarder dollar i 2001 til mer enn 379 milliarder dollar i 2003. Harvard-professoren Robert Barro anslår at for hver dollar økning av forsvarsbudsjettet påvirkes den generelle økonomien med 60 til 70 cent. Slik våpenmonopoler som General Dynamics, Lockheed Martin, Northrop Grumman og Raytheon har opplevd at aksjeprisene deres øker.
Man utnytter 11. september for å føre aggresjonskriger mot et hvilket som helst land eller bevegelse som er mot imperialistisk dominans og for videre fascisering av vestens politiske regimer. Støtta av andre imperialistiske makter har USA satt i gang en omfattende "anti-terrorist"-kampanje. Men man kan opplagt se at den er ment å undertrykke all slags folkelig motstand og alle forsøk på anti-imperialistisk suverenitet. Gjennom krigen i Afghanistan, krigserklæringen mot "røverstatene", uttalelsen om en lang og omfattende offensiv har USA klart vist sin vilje til å dominere verden. I første omgang retter USA seg inn på Midtøsten, Øst-Asia og Latin-Amerika.
Dette fører til enda mer ødeleggende antagonistiske forhold som kan bli omsatt til konflikter med verdensomspennende konsekvenser. Vi kan ikke lengre utelukke en aggresjonskrig fra USA mot Kina. USA ser på Kina som en hovedtrussel mot sitt hegemoni. I det lange løp kan motsetningene mellom imperialistene også resultere i en ny verdenskrig.
17.
Mens borgerskapets propagandister framkaller drømmer om en kapitalisme under en felles regjering blir verden stadig mer turbulent og uregjerlig. De imperialistiske maktene intensiverer utbyttinga og undertrykkinga. Men verdens folk og stater som ønsker uavhengighet gjør motstand. De imperialistiske maktene er i økende grad uenige. De agerer på vegne av sine respektive monopolkapitalistiske selskaper og administrerer verdensproblemene for å sikre deres profitt. Dette fører til en økende avsky mot borgerlig demokrati. Finanskreftene gjemmer sin kontroll over staten, partiene og media bak det borgerlige demokratiets slør.
Midt under de pågående krisene deltar stadig flere i kampene for demokrati og nasjonal frigjøring. I Palestina, Filippinene, Argentina, Nepal, Colombia, Ecuador og andre steder gjør folkene opprør mot imperialismen, dens kriser og dens konsekvenser. Aldri tidligere har den imperialistiske undertrykkinga og utbyttinga ført til så intenst hat som når den provoserte fram angrepene på dominansens mest åpenbare baser som WTC, Pentagon og Det hvite hus.
De krigene som imperialismen har starta som innebærer grusomheter og massakre vil føre til at de breie folkemassene kommer til å ta avstand fra kapitalismen. Krigene vil påskynde den revolusjonære prosessen og som tilfelle var mellom de tidligere krigene (1914-1918 og 1939-1945), vil de være utgangspunktet for revolusjonære kriger som vil føre til ødeleggelsen av de kapitalistiske statene og til bygginga av sosialistiske stater. Som Lenin påpekte i Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium, må ikke kommunistene lindre de antagonistiske motsetningene som imperialismen frambringer, men "gå fremover mot en videre tilspissing og utdyping av disse" (side 121 i Elan-utgaven, 1975).
18.
Vi må som aldri før stadfeste: det eneste alternativet som kan garantere en verden uten elendighet, dominans og krig er å bekjempe imperialismen og bygge sosialismen.
Dette innebærer et samfunn der mennesker er det man bryr seg mest om, der den private eiendommens og markedets logikk er utsletta, og der ressursene og teknologien blir satt til å tjene befolkningens behov. Et samfunn der sosial rettferdighet og solidaritet spiller en sentral rolle. Forbundet med denne fornyede besluttsomheten er den særlig viktige oppgaven med å lære av det revisjonistiske sviket mot sosialismen og den viktige oppgaven med å bygge sosialismen på sterkere fundamenter.
Dersom man ser på det 20. århundre som slaget mellom imperialismen og sosialismen der en del folk tror at imperialismen har vunnet den endelige seier, vil likevel det 21. århundret være århundret for sosialismens seier. Det er innafor denne rammen at kommunister i alle land må arbeide.