Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP
I dette kapittelet: Kvinneperspektiv – fra tillegg til nyorientering | Kunsten å overse halve menneskeheten | Utbyttinga har en kjønnsdimensjon | Arbeidet som ble vekk | Klassemakt og produksjonspunkt | Reproduksjon – underordna og mindreverdig? | De tause områdene | Kjønn og klasse
Den kjente sveitiske psykologen Jean Piaget studerte utviklinga av tankevirksomheten hos barn og voksne: Han beskrev to ulike mentale prosesser. Mennesket gjør stadig nye erfaringer og får ny kunnskap. Disse erfaringene passes inn i, settes i sammenheng med et allerede eksisterende virkelighetsbilde, en måte å se verden på. Så lenge nye erfaringer, ny kunnskap lar seg passe inn i de gamle rammene, er det snakk om en tilpasningsprosess. Men av og til hender det at de nye erfaringene vi gjør, de nye kunnskapene vi får, ikke lar seg passe inn i den tilvante måten å oppfatte virkeligheten på. De krever et brudd med rammene, et helt nytt virkelighetsbilde, en ny tenkemåte. Når en slik endring skjer, foregår en nyorienteringsprosess.
En liknende bevegelse – fra tilpasning til nyorientering – har skjedd med kvinneperspektivets og kvinnekampens forhold til kunnskap om samfunnet og strategi for forandring. I begynnelsen var det snakk om å bringe kvinnenes virkelighet fram som et tillegg, for å utfylle bildet. Slik oppfatter de fleste menn det fortsatt. I den grad kvinneperspektivet er interessant, er det som noe ekstra, en utfylling, noe som kompletterer helheten med en bit som hittil har manglet. For flere og flere kvinner stiller det seg annerledes: Rammene rommer ikke de nye erfaringene, de nye kunnskapene kvinneperspektivet frambringer. De må sprenges, de må vike for en ny helhet. Det er snakk om en nyorientering. Kvinneperspektivets betydning for kampen i dag og for strategien for et nytt samfunn ligger nettopp i dette: Det kan ikke rommes innafor den gamle tenkemåten, men krever en nyorientering av helheten. De gamle svarene som revolusjonære teorier og bevegelser har gitt på hvordan menneskeheten kan fri seg fra kapitalisme og imperialisme, har vist seg å være mangelfulle og delvis feilaktige. Det letes etter nye svar. Men nye svar kommer ikke som resultat av store geniers tankevirksomhet. Nye svar må bæres fram av sosiale krefter og bevegelser. Kvinnekampen er ei slik sosial kraft. Den kan ikke bære fram de nye svarene alene. Men den kan gi et avgjørende bidrag til å bryte opp de gamle mønstrene og presse fram en nødvendig nyorientering. På område etter område er det nettopp kvinnekampen som stiller problemer og bringer inn perspektiver som hittil er blitt oversett, problemer og perspektiver av stor allmenn betydning for sosiale opprørsbevegelser. Hvis de ikke tar imot utfordringa fra kvinnekampen, risikerer opprørsbevegelsene å bli stående og hakke i gamle spor.
Kvinner eier mindre enn 1% av verdens eiendom, mottar en tiendedel av verdens inntekt, og utfører to tredjedeler av verdens arbeid. Tallpedanter kan nok sette spørsmålstegn ved nøyaktigheten av denne spissformuleringa fra en FN-rapporten om kvinners situasjon ved daværende generalsekretær Kurt Waldheim. Uansett gjenspeiler den en virkelighet som burde gjøre det tydelig for alle revolusjonære at det ikke er nok å anlegge et klasseperspektiv på utbyttinga og undertrykkinga i verden. Utbyttingsforholda, kapitalismen og imperialismen som system kan ikke forstås uten at kjønnsperspektivet tas med. Og en strategi for frigjøring som ikke tar opp i seg kampen mot kvinneundertrykkinga, må bli svært haltende.
Men de fleste revolusjonære bevegelser, og de fleste kjente revolusjonære ledere og teoretikere har likevel klart kunsten å overse kvinnene, i større eller mindre grad. Marx sjøl skrev rystende om utsuginga og nedbrytinga av kvinners og barns arbeidskraft. Men kapitalismen skapte sine "banemenn". Det var de mannlige arbeiderne som var den revolusjonære krafta. Et sted omtaler han de kvinnelige arbeiderne som "de familiemødrene som er konfiskert av kapitalen" (Marx, norsk utg. 1983, s. 34). Nå er det vanligvis eiendom som blir konfiskert. Og en kan spørre hvem sin eiendom "familiemødrene" er i utgangspunktet. Det mest nærliggende svaret er ektemannens.
Nå finnes det andre, atskillig mer kvinnevennlige formuleringer enn dette, både hos Marx sjøl og andre av marxismens klassikere. Men poenget, at kvinnene stort sett er usynliggjort som ei kraft i kampen mot kapitalisme og imperialisme, holder uansett. Og det holder også i dag. Boka "Det filippinske samfunnet og den filippinske revolusjonen" av Amado Guerrero (psevdonym for Jose Maria Sison) regnes som "bibelen" til en av de sterkeste geriljabevegelsene i den 3. verden de siste 20 åra. Boka er skrevet i 1970, og er på over 200 sider. Kvinnene har fått en kvart side av disse 200, under overskriften "Spesielle sosiale grupper" (Guerrero 1970, s 156). Her heter det blant annet:
"Kvinner kan utføre generelle såvel som spesielle oppgaver i revolusjonen. Dette er en effektiv metode til å frigjøre dem fra den føydale konservatismens klør og også fra den dekadente borgerlige framstillinga av kvinner som reine nytelsesobjekter."
Perspektivet er at mennene frigjør kvinnene. At kvinnene kan føle trang til å frigjøre seg sjøl, bl.a. fra den revolusjonære mannssjåvinismens klør, ser ikke ut til å ha falt Guerrero/Sison inn. I 1989 utga Sison ei ny bok om strategien for den filippinske revolusjonen. Boka er ført i pennen av Rainer Werning, og formet som et intervju med Sison. (Sison & Werning, 1989) Der er kvinnene like fraværende. Det er enda mer oppsiktsvekkende, siden kvinnene har vært i høyeste grad tilstede i den filippinske frigjøringskampen i disse 20 åra. Filippinene er kanskje det landet i Asia som har den sterkeste, mest mangfoldige, best organiserte og klarest formulerte kvinnebevegelsen. Kvinner deltar dessuten i det vanskelige og farefylte arbeidet i partiet, i bondebevegelsen, fagbevegelsen, i kampen i storbyslummen.
Jeg har tidligere framhevet Samir Amin som en interessant revolusjonær teoretiker i dag. Hans analyser av hvordan kapitalismen foretar ei indirekte utbytting av de ikke-kapitalistiske sektorene i den 3. verden, går rett inn i et av de viktigste spørsmåla for å forstå den særegne, indirekte utbyttinga av kvinnekjønnet. Men Amin nevner aldri at dette har noe med kvinner å gjøre. I boka "De-linking" har han et kapitel der han drøfter de ulike folkelige alternativ-bevegelsene i Vesten. I dette kapitlet sier han (1990, side 165):
"Det ser ut til at den eneste bevegelsen som har opprettholdt en viss grad av stabilitet de siste 20 årene, er bevegelsen for kvinnefrigjøring. Betydninga av denne er også, etter mitt syn, mer grunnleggende enn de andre strømningene, som uunngåelig framstår som en serie moteretninger."
Men dette er også alt han sier om kvinnebevegelsen! Deretter går han over til å drøfte ulike "grønne" retninger og noen (litt tilfeldig) utvalgte "grønne" teoretikere. Ikke en eneste feministisk teoretiker nevnes, langt mindre drøftes. Har han ikke lest noen?
Alle som har prøvd å kjempe gjennom et kvinneperspektiv i revolusjonære bevegelser og partier, vet at det er en både tøff og omstendelig oppgave (Se bl.a. Ericsson, 1987). Det er dessuten en oppgave som minner påfallende om husarbeid: Dersom det ikke stadig blir feid, legger støvet og skitten seg stille og umerkelig på nytt. I en artikkel kommenterer Kumari Jayawardena og Govind Kelkar venstresidas forhold til feminismen i Sør-Asia. Trass i at de påpeker en viss framgang de siste åra, formulerer de seg temmelig skarpt (Jayawardena & Kelkar, 1989):
"Mange av oss har også personlig erfaring med mannssjåvinisme hos venstrasidas intellektuelle i regionen – erfaringa er ofte at jo større mannens "berømmelse" og "betydning" er, jo verre er hans forhold til feminismen. Graden av uvitenhet om kvinnespørsmål gir grunn til bekymring; få av venstesidas intellektuelle har giddet å lese eller forstå feminismens teori og praksis. I stedet har de valgt, i likhet med sine "borgerlige" kolleger, å avvise bevegelsen som en vestlig moteretning for overklassekvinner som er uten relevans for situasjonen lokalt."
Og videre:
"Den vestlige feminismens spøkelse er blitt brukt av lederne i mange venstrepartier og av mange venstre-ideologer til å angripe lokale feminister som borgerlige, vestliggjorte og influert av "hvit" feminisme. Det påstås at ved å reise feministiske spørsmål i Sør-Asia, river feministene opp familien, splitter det arbeidende folket langs kjønnsskillelinjer, og ødelegger partiet."
Sett "borgerlig feminisme" i stedet for "vestlig feminisme", så er argumentet identisk med hva utallige kvinner i den vestlige arbeiderbevegelsens organisasjoner og partier har fått høre. Jayawardena og Kelkar er heller ikke de eneste som har grunn til å føle bekymring over radikale menns uvitenhet når det gjelder kvinnespørsmål, eller deres manglende interesse for å lese kvinnepolitikk og kvinneteori. Ofte gjelder dette også menn som er positivt innstilt til kvinnekamp. Bak ligger nok en oppfatning av kvinner, nettopp som ei "spesiell sosial gruppe", for å låne Sisons kapiteloverskrift. Denne gruppa kan ha rettferdige krav som det er riktig å støtte. Men ut over det får ikke kvinnespørsmålet noen konsekvenser for helheten i politisk analyse og strategi.
Det er nettopp der, i helheten, kvinnespørsmålet
hører hjemme. Jeg har tidligere sagt at en av de store
utfordringene for revolusjonære og progressive i vår
del av verden, er å fri fri seg fra eurosentrismen. Folkelige
bevegelser som lar seg låse inne i det eurosentristiske
perspektivet, mister sitt frigjørende potensiale, både
på kort og lang sikt. Det samme er tilfelle med mannssjåvinismen
og det mannssjåvinistiske perspektivet. Og dette er den
store utfordringa til menn i revolusjonære og progressive
bevegelser over hele verden. Hittil må en dessverre si at
de har vært dårlig i stand til å møte
den.
Kapitalistisk og imperialistisk utbytting er ikke bare et klassespørsmål. Det er også et kjønnsspørsmål. For å forstå dette, er det ikke nok å studere den kapitalistiske produksjonen isolert. En må se den kapitalistiske produksjonen i sammenheng med andre former for produksjon, og en må se "arbeidslivet" i sammenheng med andre institusjoner, særlig familien.
Kapitalismen og imperialismen er samfunnsformasjoner der det foregår ulike typer produksjon. Kapitalistisk vareproduksjon er den dominerende produksjonsformen, den som bestemmer hele karakteren til det økonomiske livet. Men den er ikke den eneste formen for produksjon – sjøl ikke i de mest utviklete kapitalistiske sentrene. I alle deler av verden vil en finne produksjon som ikke er inretta på markedet, men på direkte tilfredsstillelse av behov. Produksjon som er innretta på salg på et marked, kaller vi bytteverdiproduksjon, produksjon som er innretta på direkte tilfredsstillelse av behov, kaller vi bruksverdiproduksjon.
Dette betyr ikke at den produksjonen som ikke er kapitalistisk vareproduksjon er en slags isolerte øyer i et omgivende hav av kapitalisme. Det eksisterer et økonomisk samband mellom den kapitalistiske vareproduksjonen og den andre typen produksjon. De andre produksjonsformene er med på å bestemme betingelsene for den kapitalistiske vareproduksjonen, og omvendt. Men det er den kapitalistiske vareproduksjonen som er den dominerende, og som på sett og vis har underlagt seg de andre produksjonsformene.
I den 3. verden ser en klarest at den kapitalistiske sektoren står for ei indirekte utbytting av den ikke-kapitalistiske sektoren. Prisen på arbeidskrafta er, som vi vet, langt lavere i den 3. verden enn i vår del av verden. Det har flere årsaker. Men Amin peker på en av dem når han sier (1988, s. 132):
"Reproduksjon av arbeidskrafta sikres delvis gjennom overføringer av verdier fra ikke-kapitalistisk arbeid, som sjølbergings-økonomi og hjemme-økonomi."
Hva betyr "reproduksjon av arbeidskrafta"? Det dreier seg ganske enkelt om to ting: For det første må arbeideren leve, slik at han/hun kan stille arbeidsfør på jobb dag etter dag. Han/hun må spise, sove, rekreere, ha klær på kroppen og tak over hodet. For det andre må det fødes og oppdras nye arbeidere, som kan overta for de gamle når de er utslitt. I mellomtida, mens de er barn, må også de ha mat, klær, hus, opplæring, tilsyn osv. Lønna til arbeideren skal dekke alt dette. En del av de verdiene arbeideren skaper i løpet av en arbeidsdag, går tilbake til arbeideren i form av lønn. De går til reproduksjon av arbeidskrafta. Resten av de verdiene arbeideren skaper i løpet av arbeidsdagen, går til kapitalisten. Dette kaller vi merverdien, og det er grunnlaget for kapitalistens profitt.
Hvordan kan så reproduksjonen av arbeidskrafta sikres delvis gjennom overføringer fra ikke-kapitalistisk arbeid, slik Amin snakker om? Veronica Bennholdt-Thomsen (1984) har gjort en studie som tar for seg lønnsarbeidets forhold til sjølbergingsjordbruket (subsistence agriculture) i den 3. verden. Lønnsarbeideren har ofte ei kone som driver sjølbergingsjordbruk, dvs. hun driver produksjon av bruksverdi, ikke for salg på et marked. Hun produserer det hun sjøl og ungene trenger for å leve, og delvis det mannen, lønnsarbeideren, trenger for å leve. Men dersom arbeiderens familie, og delvis arbeideren sjøl, blir forsørga på det kona produserer på sjølbergingsjordbruket, så trenger arbeideren mindre lønn enn han ellers ville trengt for å leve. For kapitalisten blir utgiftene til reproduksjon av arbeidskrafta mindre, og profitten dermed større. Kapitalistens profitt øker fordi han kan "snylte" på det arbeidet lønnsarbeiderens kone gjør i en ikke-kapitalistiske sektor: sjølbergingsjordbruket.
Det mønsteret Bennholdt-Thomsen beskriver, kommer tydelig fram i livshistoriene til kvinner som deltok i frigjøringskampen i Zimbabwe. Her forteller Sosana Marange (Staunton, 1990, s. 12):
"Da mannen min begynte å arbeide (som reinholder i en butikk, min anm.), ble livet for familien vår bedre. Mannen min tjente ett pund og ti shilling i uka, det var mye penger den gangen. Så vi klarte å sende det første barnet vårt på skolen. Jeg arbeidet på jorda, men jeg var alltid den siste som fikk pløye, fordi de som eide oksene, ville at jorda deres skulle pløyes først. Uansett, Gud veldignet meg og jeg dyrket nok mat, sjøl om jeg alltid var den siste som fikk plantet avlingene."
Og så Thema Khumalo (s. 73):
"Jeg arbeidet på jorda, pløyde, passet kyrne, tok meg av kjøkkenhagen og oppdro barna – alt det arbeidet som måtte gjøres hjemme. Mannen min besøkte meg i helgene. I vår tid ble nesten alt arbeidet hjemme gjort av kvinnene, skjønt det hendte at vi leide folk til å hjelpe oss, særlig når vi ønsket å sette opp gjerder av tornekratt rundt hjemmene, markene og hagene. Da krigen startet, arbeidet mannen min fortsatt i fabrikken."
Både Sosana Marange og Thema Khumalo hadde 8 barn. Mesteparten av arbeidet med å livberge disse barna (og slik skape en ny generasjon arbeidere) ble gjort av kvinnene, utafor den kapitalistiske produksjonen.
Scott (1984) refererer et arbeid av Barbara Stuckey og Margaret Fay, som beskriver hvordan dette systemet oppsto under kolonialismen. Skattlegging og ekspropriasjon av land ble brukt til å skape en "overskudds-styrke" som kunne brukes på de europeisk-eide plantasjene og i gruvene. Arbeiderne fikk akkurat nok i kontanter til å kunne holde seg i live mens de var i arbeid. Dette systemet skaffet arbeidsgiverne en stadig strøm av arbeidskraft, uten at arbeidsgiverne var økonomisk eller politisk ansvarlig for at denne arbeidskrafta skulle overleve i det lange løp. Lønnsarbeid i gruver og på plantasjer, i bygg, anlegg og transport ga ingen sikkerhet i tilfelle sjukdom, skader, arbeidsløshet, alderdom eller for familien. Alle disse "sosiale tjenestene" var det sjølbergingsjordbruket i de afrikanske eller asiatiske landsbyene som sto for. Arbeidsgiverne ble fritatt for å bære de fulle kostnadene ved reproduksjon av arbeidskrafta, i mye større grad enn i Europa i det 19. og 20. århundre.
Denne indirekte utbyttinga av en viktig, ikke-kapitalistisk sektor er langt på vei ei utbytting av kvinnene som kjønn. Dankelmann og Davidson (1988 ) peker på at kvinnene utgjør det store flertallet av verdens sjølbergingsbønder. I de fleste jordbrukskulturer er det deres arbeid som skaffer familien de grunnleggende matproduktene, supplert med mat i tillegg som kan skaffes gjennom byttehandel eller ved å selge et eventuelt overskudd. Det er svært vanlig å undervurdere hvor mye jordbruksarbeid kvinner gjør, for statistikken måler stort sett lønnsarbeid, ikke ubetalt arbeid. Dessuten er det slik i en del kulturer at menn ikke ønsker å innrømme at konene, mødrene og døtrene deres gjør jordbruksarbeid.
Stuckey og Finn (referert i Scott, s. 71) hevder at den såkalte "uformelle sektoren" i den 3. verdens storbyer spiller en liknende rolle som sjølbergingssektoren på landsbygda:
"Den 3. verdens lønnsarbeidere var tidligere helt avhengige av familiemedlemmer som arbeidet i sjølbergingssektoren. Deres arbeid var helt nødvendig for at den lavtlønte arbeideren skulle overleve. Denne avhengigheten blir nå gjenskapt inne i byene. Det som kalles veksten i den uformelle sektoren, er i virkeligheten en omplassering av landsbygdas sjølbergingsssektor til byene."
Den uformelle sektoren er egentlig de arbeidsløses økonomi – de som må livnære seg ved å selge hjemmelagde sigaretter, kaker eller annet på gata. Dette er en sektor som har svulmet opp i takt med slumbyene, der økonomiske flyktninger fra landsbygda prøver å overleve fra dag til dag. Den uformelle sektoren tilbyr varer og tjenester til en pris som ligger langt under den som gjelder på det "vanlige" markedet. En arbeider som kan kjøpe billige, hjemmelagde sigaretter, billige, hjemmelagde klær og billig frukt på gata, kan klare seg med mindre lønn enn om han/hun hadde måttet handle alt i butikkene. Og mindre lønn til arbeideren, det betyr mer profitt til kapitalisten.
Kvinnene utgjør en stor del av dem som jobber i den uformelle sektoren. Det er mange grunner til det. Kvinnene har ofte mindre sjanser til å få arbeid i den "formelle" sektoren enn menn, p.g.a. dårlig eller ingen utdannelse og andre forhold. Kvinner har barn som de har ansvaret for, hvor skal de gjøre av dem mens de arbeider? I den uformelle sektoren kan de ta dem med seg. Og de kan "velge" sin egen arbeidstid.
Arbeidet i familien i vår del av verden fungerer på prinsipielt samme måte som arbeidet i den 3. verdens sjølbergingssektor, sjøl om omfanget av utbyttinga ikke kan sammenliknes. I familien foregår det arbeid som ikke er innretta på å produsere noe som kan selges på et marked, enten det er varer eller tjenester. Det er arbeid innretta på å tilfredsstille familiemedlemmenes behov. Men dette arbeidet står i et økonomisk samband med den kapitalistiske vareproduksjonen utafor hjemmet. Dersom det ikke hadde blitt utført ubetalt arbeid i hjemmet, måtte dette arbeidet i stedet kjøpes på markedet (slik vi kjøper kokkens matlage-arbeid, kjøkkenhjelpas oppvask-arbeid og servitørens servere-arbeid når vi spiser på restaurant). Men da måtte folk hatt mye høyere lønn, og kapitalistenes utgifter til reproduksjon av arbeidskrafta hadde økt betraktelig. Det ville betydd mindre profitt. Gratisarbeidet i hjemmet er med på å holde lønna nede og profitten oppe. Slik står kapitalismen for ei indirekte utbytting av arbeidet i hjemmet, også i vår del av verden. Og det er liten tvil om at det i hovedsak dreier seg om ei utbytting av kvinner som kjønn. (For ei grundigere drøfting av dette, se Ericsson 1987.)
Den indirekte utbyttinga av ikke-kapitalistiske sektorer (som langt på vei er ei utbytting av kvinner) er et systemtrekk ved kapitalismen slik den faktisk eksisterer. Når en skal utforme en strategi for å endre dette systemet, kan en ikke bare rette søkelyset mot det som foregår i den kapitalistiske produksjonen, isolert sett. Da blir bildet feil, og det samme blir de politiske konklusjonene en trekker.
Kapitalismen "snylter" på ikke-kapitalistiske sektorer og øker dermed profitten. Dette henger nøye sammen med familien som samfunnsinstitusjon, som vi har sett. Familien er en økonomisk enhet for å løse viktige samfunnsoppgaver. Den er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper, generasjon etter generasjon, djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga. Dette betyr at det er umulig å oppheve kapitalismens utbytting av kvinner uten at langt mer enn det vi vanligvis tenker på som "produksjonslivet" blir berørt. "Alt henger i hop", fra "sjela" til de store trekkene i det økonomiske systemet. Dette blir særlig tydelig dersom en tar full kvinnefrigjøring som utgangspunkt for strategien. Da må en forholde seg svært bevisst til at endringer må skje på alle nivåer, og at en må ha en sammenhengende strategi for alle nivåene.
Dette blir også tydelig når en ser på kvinnenes situasjon som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Kvinner utbyttes som arbeidskraft. Men også denne utbyttinga tar særegne former, bestemt av kvinnenes samfunnsmessige posisjon som kjønn. De siste åra har begrepet "kvinnelønn" blitt en del av det politiske vokabularet i Norge. Dette begrepet ble skapt i møtet mellom kvinnebevegelse og kvinnene i fagbevegelsen, og synliggjør at kvinner lønnes mer etter kjønn enn etter yrke og bransje. Lønnsnivået i kvinnedominerte bransjer er forbausende likt (og lavt), uansett innholdet i arbeidet. Det er i hovedsak to forhold som ligger bak "kvinnelønna":
Den lave kvinnelønna gjenspeiler mønsteret med mannen som hovedarbeidskraft og kvinnen som tilleggsarbeidskraft. Ei kvinnelønn er ei "spe-på-lønn", som forutsetter et mannlig familieoverhode med full lønn. Å forsørge seg sjøl og unger på ei kvinnelønn, er praktisk talt umulig. Det er heller ikke meningen at det skal være mulig. (Se Ericsson, 1987, for en grundigere drøfting av dette.) For kvinner fører dette til to ting:
Det at kvinner har hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeidet hjemme, gjør også at hun går ut i arbeidslivet på andre premisser enn menn. Jobben må ikke gå ut over familien. Kvinner jobber derfor ofte deltid, og de går mer ut og inn av yrkeslivet i ulike faser av livet enn menn gjør. Dermed havner de ofte i ustabile jobber med få, faglige rettigheter. Noen av de samme forholda som gjør kvinner i den 3. verden til gateselgere o.l. i den uformelle sektoren, gjør kvinner i Nord til lavtlønte deltidsarbeidere med ubekvem arbeidstid og få faglige rettigheter.
Kvinner utsettes også for kjønnsbestemte disiplineringsteknikker på arbeidsplassen. Sjøl om kvinner får lønnet arbeid, fortsetter de dessuten ofte å være familiens "eiendom". Raj skriver om situasjonen til unge, kvinnelige arbeidere i indiske frihandelssoner (1988, s. 79). Kvinnelig arbeidskraft, særlig unge kvinner, blir brukt av familien som en slags "forsikring" mot arbeidsløshet i tilfelle hovedforsørgeren mister jobben. Bindinga til, og underordninga i familien gjør at kvinner vanskelig kan sette inntekta si i fare gjennom streik eller annen opposisjonell virksomhet på arbeidsplassen. Familien forlanger at hun skal innordne seg disiplinen på jobben, fordi hennes lønnsarbeid er deres "forsikring" mot å stå fullstendig uten inntekt. Kvinnenes underordning i familien og deres underordna status på arbeidsplassen forsterker hverandre gjensidig.
Undersøkelser fra norske arbeidsplasser viser at kvinner har mindre frihet i arbeidet sitt enn menn. Flere kvinner enn menn rapporterer om gjentatte og ensidige bevegelser, om at de er fysisk utmattet etter arbeid, om at de ikke kan ta småpauser, ikke gå uten å skaffe avløser. Flere kvinner enn menn bestemmer i liten grad tempo sjøl, planlegger i liten grad dagens oppgaver, deltar ikke i beslutning om egne oppgaver, deltar ikke i beslutning om samarbeidspartner, har lite variert arbeid. (Se Wergeland, 1987.) Dette gjenspeiler antakelige at kvinnelige arbeidere ikke bare er den underordna klassen på arbeidsplassen, men også det underordna kjønnet.
Når tradisjonelt kvinnearbeid som omsorg og pleie skal gjøres som lønnsarbeid, oppstår særegne påkjenninger. I den kvinnedominerte helse- og sosialsektoren skal de ansatte drive omsorg og pleie uten at de organisatoriske rammebetingelsene tar hensyn til det spesielle ved denne typen oppgaver. Stivbeinte, byråkratiske systemer er sjelden de beste til å ivareta menneskers helsemessige og sosiale problemer på en helhetlig måte. Menneskers kropp, sjel og livssituasjon kappes vilkårlig opp i isolerte biter for å passe inn i den byråkratiske arbeidsdelinga mellom instanser som har ansvar for hver sin bit. Bedre blir det ikke når bedriftsøkonomisk effektivitetstankegang får mer og mer gjennomslag i tillegg. Den menneskelige nøden alt dette skaper, må de vanlige ansatte, i hovedsak kvinner, prøve å lindre. De må hente fram egne krefter og ressurser for å mildne systemets skarpe kanter, akkurat som de gjør som omsorgspersoner i hjemmet. Dette skaper et stadig fysisk og psykisk press som ofte fører til utslitthet og utbrenthet. Ragnhild Nielsens beskrivelse av hvordan det er å være hjemmehjelp i Oslo kommune, illustrerer dette (Ericsson, 1991):
"Før hadde vi tid til å sette oss ned og prate, gå tur med klientene. Nå er det så lite folk på jobb mange dager at en bare må ta innkjøp. Det blir ikke noe billigere å ha det sånn som nå, folk blir mye sjuke, det blir så mye stress. Vi får stort sett tyngre og tyngre klienter, for det er vanskeligere å komme inn på sjukehjemmet og få avlastning. Ta for eksempel et ektepar, den ene er sjuk og den andre ganske kjekk. Så blir de sjuke begge to, for den som er frisk får ikke avlastning. Før, når det var han som var dårlig og hun ikke turte gå fra han, når hjemmehjelpa kom så gikk hun ut og fikk den friheta. Nå kommer kanskje hjemmehjelpa inn og handler til dem en gang i blant, da ender de som pleiepasienter begge to."
Plantasjeeierne på kolonitidas Sumatra kombinerte utnytting av kvinnelig arbeidskraft på en kjønnsbestemt måte en med slavebinding av den mannlige arbeidskrafta. Behovet for arbeidskraft ble dekket ved å importere mannlige arbeidere fra Java. For å gjøre plantasjene mer tiltrekkende for menn, ble det også ansatt kvinnelige kontraktarbeidere. Men lønna deres ble holdt så lav at de var nødt til å skaffe seg ekstrainntekt. "Løsninga" ble prostitusjon, eller en blanding av prostitusjon og husarbeid – kvinnene ble brukt som kokker og "senge-varmere" for de mannlige arbeiderne. Betalinga for kvinnenes tjenester gjorde imidlertid et så stort innhogg i lønna til de mannlige arbeiderne, at de ofte måtte sette seg i gjeld til plantasjeeierne. Dersom en mannlig arbeider ønsket å flytte sammen med en kvinnelig arbeider for godt, for slik å redusere kostnadene til huslige tjenester og sex, forlangte plantasjeeierne kompensasjon for de utgiftene de hadde hatt med å bringe den kvinnelige arbeideren til plantasjen. Dette kunne skje gjennom en avbetalingsordning (Thanh-dam-truong, 1990).
Plantasjeeiernes slavebinding av de mannlige arbeiderne, ved å gi dem kvinner å bruke, er et godt bilde på hvordan kvinneundertrykkinga virker under kapitalismen og imperialismen. Menn har noen fordeler av å ha kvinner under seg. Men disse fordelene kjøpes dyrt: Prisen er at de sjøl bindes fastere i posisjonen som undertrykt klasse.
Borgerlige økonomer og marxister har hatt en ting til felles: De har i all hovedsak interessert seg for produksjon av bytteverdi, d.v.s. det som produseres for å selges på et marked. Det er ikke underlig at økonomer som med selvfølgelighet tar kapitalismen for gitt (det eneste mulige og fornuftige økonomiske systemet som kan tenkes), konsentrerer interessen rundt bytteverdien. Kapitalismen er innretta på å produsere bytteverdi, som kan realiseres og gi profitt. Markedet er verden. Hva som måtte finnes utafor, har liten eller ingen interesse. Marilyn Waring (1989) viser hvordan dette gjenspeiles i de målene på økonomisk aktivitet og økonomisk vekst som brukes av internasjonale og nasjonale organer. Det som i en eller annen form gir utslag i markedsøkonomien, registreres som økonomisk aktivitet. Det som ikke gir utslag i markedsøkonomien, f.eks. den 14 timers arbeidsdagen til ei afrikansk kvinne for å dekke behovene til sin egen familie, eller de timene ei norsk kvinne bruker på hus- og omsorgsarbeid, regnes ikke som økonomisk aktivitet. Både den afrikanske og den norske kvinnen er "økonomisk inaktive" når de jobber med noe som ikke er til salgs. På dette viset forsvinner antakelig mer enn halvparten av det arbeidet som gjøres i verden, ut av de økonomiske målene. Waring (s. 279) refererer til Luisella Goldscmidt-Clermont, som har gjennomgått 75 forsøk som er gjort siden 1960 på å tallfeste husholdningssektorens økonomiske betydning i industrialiserte land. Anslagene vareierer mellom 25 til 40% av bruttonasjonalproduktet. Hun henviser også til en undersøkelse fra Canada for perioden 1961 til 1971, utført av Adler og Hawrylyshyn. Deres metode var å anslå hva det ville koste å få utført arbeidet i husholdningssektoren dersom det skulle betales med markedslønn. De kom fram til at arbeidet i husholdningssektoren utgjorde 41% av bruttonasjonalproduktet dersom en tok utgangspunkt i kvinnelønninger, 53% dersom en tok utgangspunkt i mannslønninger. Disse talla er vel å merke fra industrialiserte land. I den 3. verden er den ubetalte sektoren langt større, også den delen som regnes for "husarbeid" fordi den utføres av kvinner.
En annen metode er å måle antall arbeidstimer som blir nedlagt i ulike sektorer. Skal vi tro tidsnyttingsundersøkelsenes tall, nedlegges det i Norge minst like mange timer ubetalt arbeid i husholdssektoren som i alt inntektsgivende arbeid til sammen. Mesteparten, ca. 2/3, gjøres av kvinner. (Se NOU 1987: 9.)
Det er sjølsagt en rekke metodiske problemer knytta til målinger av denne typen. Å måle det arbeidet en kvinne gjør for å dekke familiens behov med et verktøy som er utvikla for å måle omfanget av markedsøkonomien, blir litt som å beskrive mønsteret i bienes dans med metermål. Tid som mål gir heller ikke et riktig bilde. Kan en time ved et samlebånd og en times husholdsarbeid, der kvinnen ofte gjør mange ting på én gang, for eksempel lage mat og holde barn i ånde med lek, sammenliknes? Er det å leke med barn mens en lager mat eller vasker "arbeid"? Er det å lage mat mens en leker med barn "fritid"? Ingen av delene passer helt. Statistikere henviser da også hyppig til metodiske vansker når de skal begrunne hvorfor husarbeidet utelates når nasjonens økonomiske aktivitet skal måles. Men det grunnleggende problemet er ikke metodisk. Det grunnleggende problemet er politisk. Statistiske metoder og økonomiske mål faller ikke ned fra himmelen. De defineres ut fra en bestemt oppfatning av hva som er viktig og virkelig. Denne oppfatninga springer igjen ut fra bestemte samfunnsinteresser.
Når disse økonomiske målene legges til grunn for politiske tiltak, har en allerede i utgangspunktet valgt å se bort fra store deler av virkeligheten. Det en ser bort fra, er særlig kvinners og barns virkelighet.
Rarere er det at også marxister ofte har skrevet og handlet som om markedet var verden. Tilhengere av kapitalismen har sjølsagt grunn til å se på arbeid som ikke skaper bytteverdi, som mindreverdig og uinteressant. Men marxister har som mål å avskaffe kapitalismen, til fordel for et økonomisk system der alt arbeid er innnretta på å dekke folks behov (bruksverdi), ikke på å skape bytteverdi. Det er menneskenes behov som skal være rettesnora for den økonomiske virksomheten, ikke mest mulig bytteverdi og profitt. Hva er så forklaringa på at så mange marxister har lidd av samme enøydhet som borgerlige økonomer? Antakelig er det en kombinasjon av flere forhold: 1) Bildet av den mektige, enhetlige bølgen som ruller fram og omdanner alt til kapitalistisk produksjon, har skapt en forestilling om at arbeid utafor den kapitalistiske produksjonen etterhvert vil forsvinne eller bare utgjøre ubetydelige rester. 2) Også marxistiske bevegelser har vært og er mannsdominerte, og har dermed en tendens til å tro at menns verden er hele virkeligheten. Og kvinners ubetalte arbeid tas for gitt på samme vis som lufta en puster i – det er så selvfølgelig at det er umulig å se det. (I land der marxismen var/er offisiell ideologi, blir også kvinners ubetalte arbeid holdt utafor alle mål på økonomisk aktivitet).
Resultatet av dette er for det første blitt en haltende analyse av kapitalismen som system. Den framstår lett som "rein" kapitalisme, i stedet for som en samfunnsformasjon der ulike typer produksjon inngår, og der den kapitalistiske produksjonen "snylter" på det ubetalte arbeidet. For det andre er resultatet blitt en politisk strategi der kvinnene har fått tildelt rollen som ei "spesiell, sosial gruppe", mens menn tydeligvis er det "generelle" kjønn, d.v.s. hovedstrømmen. Ei slik analyse, og en slik strategi, er ubrukelig for den som ønsker å slåss for virkelig frigjøring for jordas undertrykte.
I klassisk, sosialistisk teori og strategi har en tenkt seg at arbeiderklassen først og fremst framstår som klasse i forhold til det som vanligvis blir kalt "produksjonen". Det er der utbyttinga foregår. Men det er også stillinga i produksjonen som er grunnlaget for arbeiderorganisering og arbeidermakt. Her kan arbeiderklassen uttrykke styrken sin, blant annet gjennom bruk av streikevåpnet. Den første, sosialistiske staten fikk navnet sitt etter arbeiderrådene – sovjet, arbeidernes organisasjoner med utgangspunkt i "produksjonspunktet". I sin mest revolusjonære periode organiserte også den norske arbeiderklassen seg i arbeiderråd (Bull, s. 256):
"Ved nyttårstider 1918 begynte arbeiderne i treforedlingsindustrien ved Dramselva og i jernindustrien i Kristiania å danne arbeiderråd, etter mønster av de russiske sovjetene. Grunnenheten for arbeiderrådene er ganske enkelt alle arbeidere ved en bedrift. Fra alle bedriftene innefor en by eller et distrikt blir det valgt utsendinger til byens eller distriktets arbeiderråd. Slike råd var kanskje mer hensiktsmessige organ enn fagforeninger når det gjaldt å lede direkte masseaksjoner som ikke bare hadde rent faglige mål. De sveiste hele arbeiderklassen fastere sammen uten hensyn til faglige skillelinjer."
En må stille et spørsmålstegn ved Bulls påstand om at arbeiderrådene sveiset hele arbeiderklassen sammen. Arbeiderkvinner uten yrkesarbeid hadde ingen mulighet til representasjon. Arbeiderrådenes fremste oppgave var å trappe opp dyrtidskampen etter nederlaget for dyrtidsaksjonene i 1917. Da som nå var det kvinnenes oppgave å sørge for at familien fikk mest mulig ut av knappe midler. Dyrtida formet kanskje deres hverdag enda sterkere enn mennenes. Hadde de og deres perspektiv noen plass i kampene? I så fall har det ikke etterlatt noen spor i Bulls framstilling.
Beatrix Campbell (1984) skriver om gruvesamfunnene i England at kvinnene i praksis var fratatt stemmeretten ("disenfranchised"). Arbeidet deres var nødvendig for at gruvene skulle fungere. De stilte opp med mat, med badevann og vask av arbeidstøy når ektemenn og sønner kom fra skiftet i gruva. Hva det betydde av slit og møkk før baderommenes og vaskemaskinenes tid, kan en bli svimmel av å tenke på. Likevel gjorde gruvearbeidernes fagforeninger svært lite for å bedre forholda, ved å kreve bad, vaskeri for arbeidstøy og kantiner på arbeidsplassen. For fagforeningene var mannfolkas organisasjoner. Når arbeidet med vask og matservering ikke ble overtatt og drevet av gruva, måtte kvinnene gjøre det i en privat sammenheng, der de ble ofre for autoritær behandling og økonomisk maktesløshet, skriver Campbell. Mennene måtte gå hjem fra jobben dekt av illeluktende støv. Sink-stampen, der gruvearbeideren badet, opptok en stor del av plassen i familiens bolig, og lufta inne ble forurenset av svovelholdige filler. Men trass i alle disse ulempene hadde gruvearbeideren også noen fordeler av tingenes tilstand (s. 106):
"Hjemmet dreide seg om ham og hans behov. Hans kvinne arbeidet for ham. Det var en personlig kontroll over kvinners tid og arbeid. Gruvearbeiderens ønske om personlig kontroll bidro også til å skaffe gruveeierne det arbeidet som gjorde gruvearbeiderens arbeid mulig, helt gratis."
Fagforeningene var organisert ut fra produksjonspunktet. Å slåss for å lette kvinnenes arbeid, ble dermed ikke noen "naturlig" oppgave for dem, siden kvinnenes arbeid foregikk i hjemmet. Men som sitatet fra Campbell viser, var det en nøye sammenheng mellom den direkte utbyttinga av gruvearbeideren i gruva, og den indirekte utbyttinga av kona hans i hjemmet. Begge deler inngikk i den helhetlige prosessen som gruveeierne trakk profitt ut av. Men arbeidernes organisasjoner i gruvedistriktene interesserte seg bare for halve prosessen.
I dagens Norge er halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen kvinner. Men fortsatt er det slik at fagbevegelsen i all hovedsak er opptatt av det som foregår på "produksjonspunktet". At kvinnelige arbeidere er dobbeltarbeidende, står med ett bein i hjemmet og ett bein i arbeidslivet, og at dette preger livet deres på alle områder, har foreløpig ikke fått noe særlig gjennomslag i fagbevegelsens prioriteringer og arbeidsmetoder.
Å se på organisering ut fra produksjonspunkt som den "naturlige" formen for klasseorganisering, er derfor problematisk. I ei slik oppfatning av hva som er "naturlig", ligger usynliggjøringa av kvinnene og kvinnearbeidet i hjemmet innebygd. Og dermed blir den patriarkalske orden akseptert uten spørsmålstegn.
Dette betyr ikke at organisering ut fra produksjonspunkt, i fagforeninger og i andre former, ikke er uhyre viktig, både for kvinner og menn. Noe annet blir det å si at dette er klasseorganiseringa. I mange kamper har det også vist seg at det i tillegg til fagforeningsorganiseringa trengs andre typer. Kampen for nytt aluminiumsverk i Tyssedal, som pågikk i over ti år, er et eksempel. Denne kampen startet som en fagforeningskamp, men utvikla seg etterhvert til hele lokalsamfunnets kamp for sin eksistens. Og det krevde andre organisasjonsformer. En av dem var foreninga "Leve Tyssedal", hvor ikke minst kvinnene (få av dem jobba på aluminimusverket) spilte en aktiv og drivende rolle. For dem var lokalsamfunnsperspektivet viktig. Kvinner er ofte bærere av kultur og sosiale nettverk, og de er opptatt av barns oppvekstmiljø. I Tyssedal visste kvinnene at hvis aluminiumsverket ble nedlagt, var det svært mye annet som raknet. Med dette perspektivet klatret de opp på barrikadene. Og hverdagslivet var med dem i kampen. Her er utdrag fra dagboksnotatene til en kvinnelige aktivistene fra et av høydepunktene i kampen: Tyssedøler fylte fem busser og reiste til Oslo for å tale sin sak i hovedstaden. Sigrun Instefjord jobba ikke sjøl på aluminiumsverket. Slik er hennes notater fra dagen før avreise (Tyssedal, 10 års klassekamp, Oslo 1983, s. 61):
"Vaknar av vekkerklokka og Erlend i hagen: "Det er på tide å stå opp no". Lagar frukost, skriv dagboka ajour. Reiser til Odda. Handlar i full fart to par sko, godtepose til Herdis, blomst til barnevakta og rasar heim på streikemøte kl. 11. Der er heilt fullt.
Erlend er med for første gangen. Han synes det er en opplevelse og syg til seg. Lærer om klassestaten, mediamakta, Stortinget og SVIKET. Heldige 10-åring. Han kan mye mer enn eg da eg var 20. Stram organisering – Folk står på og førebur seg på tap – Orientering om Oslo-turen, smør stor nistepakke!!
Reiser heim – tar inn klær, rydder litt, henger ut klær, et middag, kjører Nils og ungane på fotballkamp, tar en liten strekk, rydder igjen, pakker sakene til Herdis og dukkevogn. Reiser for å hente og levere henne.
Pakker teltet sammen så det ikkje ødelegg plenen. Kjøper snus, tobakk, drops, reisesjuketabletter = 52 kroner. Tar inn en ny ladning med klær."
Sigruns liv foregår ikke bare på "produksjonspunktet". Hennes kamp må nødvendigvis gjelde helheten i hverdagen. Flere år etterpå kommenterer hun sjøl kvinnenes rolle i kampen for Tyssedalsamfunnet slik i et avisintervju (Klassekampen 8. mars 1988):
""Leve Tyssedal" ble oppretta i kjølvannet av streika i Tyssedal. Kvinnene hadde et stort behov for å bruke krefter for lokalsamfunnet. I fagforeningene hadde de ikke stemmerett, de ble koner gift med mennene sine. Da det var permitteringer i Tyssedal, ble 130 menn sendt på vegarbeid med ei reisetid på 3 timer. De måtte stå opp klokka fem om morran, og var heime seint på ettermiddagen. Kvinnene fikk større ansvar for hus og heim, og for alle praktiske ting som må gjøres. I ett års tid var kvinnenes liv å jobbe og sove, men det var det ikke lett å få fram i lyset."
Hvis utgangspunktet for arbeiderklassens organisering og kamper
utelukkende defineres som "produksjonspunktet", blir
det for snevert. Det trengs også kamp- og organisasjonsformer
som gjør helheten i kvinnelivet synlig, og som kan sette
kampen i "produksjonen" og kampen i "hjemmet"
i sammenheng, slik gruvearbeidernes fagforeninger ikke gjorde.
Det ubetalte arbeidet som utføres for å dekke menneskers behov, oftest innafor famliens rammer, kalles gjerne reproduksjonsoppgavene. Ordet "reproduksjon" (gjenskape) brukes i litt ulike betydninger. Det brukes om å gjenskape varen arbeidskraft, og er da knytta til kapitalismen som økonomisk system. Men det brukes også i en videre betydning, om å gjenskape liv, gjenskape arbeidsevne, ta vare på mennesker, også mennesker uten salgbar arbeidskraft. (Se Haukaa 1984 for en drøfting av reproduksjonsbegrepet i marxistisk og feministisk teori, og om hvordan ingen av de to bruksmåtene i seg sjøl er tilstrekkelige for å belyse kvinners virkelighet.) Under kapitalismen foregår reproduksjonen av arbeidskrafta, både den delen som dreier seg om å gjenskape arbeiderens arbeidskraft fra dag til dag, og den delen som dreier seg om å oppdra nye generasjoner arbeidere, i flere ulike sammenhenger. Den foregår i produksjonen, der arbeideren skaper de verdiene som er grunnlag for den lønna han/hun og familien skal leve av. Den foregår i hjemmet, som ubetalt arbeid. Og den foregår i institusjoner som barnehager, skoler og sjukehus.
For kapitalismen er flertallet av menneskene bare interessante som bærere av varen arbeidskraft. De menneskene som er bærere av arbeidskraft kapitalen av en eller annen grunn ikke har bruk for, er bare interessante som plagsomme utgiftsposter. Dette bestemmer betingelsene for menneskenes liv. De systemene som deltar i reproduksjonen av arbeidskrafta, som hjem og skole, skal skape den sorten arbeidskraft kapitalen vil ha, og helst billigst mulig. De menneskene kapitalen ikke har bruk for som arbeidskraft, skal oppbevares uten at det koster for mye. For kapitalen er menneskene midler i produksjonen, ikke mål i seg sjøl. Dermed blir de reproduktive oppgavene underordna den kapitalistiske produksjonens krav.
Men de fleste vanlige folk ser både på seg sjøl og hverandre som viktige i sin egen rett, med krav på et godt og verdig liv, der de kan utfolde seg som mennesker. For dem som skal løse de reproduktive oppgavene, enten det er i hjemmet eller i ulike andre institusjoner, blir det en kollisjon mellom deres eget utgangspunkt (mennesker er mål i seg sjøl) og de premissene systemet legger for arbeidet deres (mennesker er midler i den kapitalistiske produksjonprosessen). Siden menneskene skal tilpasses produksjonsprosessen i stedet for omvendt, blir de reproduktive oppgavene underordna og mindreverdige i forhold til produksjonen. Disse underordna og mindreverdige oppgavene er i hovedsak kvinnearbeid. Familien og kvinnearbeidet blir brukt som ei slags "søplekasse" for problemer produksjonen skaper, eller lar ligge uløst. Og kvinnene blir midler dobbelt opp: De blir midler til å gjøre andre i stand til å fungere i produksjon og samfunnsliv, på kapitalens premisser.
Hvordan skal strategien for kvinnefrigjøring forholde seg til dette? En mulig vei er å kjempe for i størst mulig grad å "fjerne" reproduksjonsoppgavene, slik at også kvinnen kan dele mannens muligheter til å gjøre full innsats i den samfunnsmessige produksjonen, delta politisk, utfolde seg intellektuelt og kunstnerisk. Reproduksjonsoppgavene er en klamp om foten som må fjernes, slik at ikke bare mannen, men også kvinnen, kan bli mennesket. Denne visjonen av veien til kvinnefrigjøring deler patriarkatets og kapitalismens syn på reproduksjonen som noe underordna og mindreverdig, og finnes i ulike varianter. En er den klassisk, marxistiske, linja fra Engels og Lenin: Hovedbetingelsen for kvinnefrigjøring er at kvinnene kommer ut i "samfunnsmessig produksjon" og blir befridd fra "husslaveriet". Lenins berømte passasje om husarbeidet gir ikke mye rom for at dette er samfunnsmessig viktig arbeid, eller at det kan komme noe positivt ut av slike sysler. Desto sterkere får han fram at dette er slit, slit i en ufri posisjon (Lenin, eng. utgave 1951, side 56):
"Trass i alle frigjørende lover som er blitt vedtatt, er kvinnen fortsatt husslave, fordi den huslige småproduksjonen knuser, kveler, hemmer og nedverdiger henne, lenker henne til kjøkkenet og barnerommet, og kaster bort arbeidet hennes på barbarisk uproduktivt, smått, nerveødeleggende, forkvaklende, nedbrytende slit. Den virkelige kvinnefrigjøringa, virkelig kommunisme, vil først starte når en massekamp (ledet av proletariatet ved makta) føres mot denne småskala husholdsøkonomien, eller snarere, når den blir omdannet på massebasis til stor-skala sosialistisk økonomi."
En annen variant er Simone de Beauvoirs. Hun tar utgangspunkt i begrepsparet transcendens/immanens – der transcendens står for det grensesprengende, overskridende – det som utgjør det spesifikt menneskelige. Immanens er det som bor i seg selv, det statiske, som ikke går ut over sine egne grenser, det som er fanget i biologi. Målet for alle er å utfolde seg som virkelige mennesker – målet er transcendens. Begrepsparet er definert på en slik måte at det følger skillet produksjon/reproduksjon – der de reproduktive oppgavene uttrykker immanens (de Beauvoir, svensk utg. 1986, s. 48):
"Men å føde og amme er uansett ingen aktive viljehandlinger, men kroppsfunksjoner. De er ikke knyttet til en bestemt målsetting, og derfor finner kvinnen ingen støtte for en stolt bekreftelse av sin eksistens i dem. Hun underkaster seg passivt sin biologiske skjebne. Hjemmets sysler, de eneste som er forenlige med moderskapets byrde, sperrer henne inne i et liv av gjentakelse og immanens. Samme sysler dag etter dag, ja, stort sett fortsetter de hundreår etter hundreår, og de skaper ikke noe nytt. Mannens tilfelle er radikalt annerledes. Han forsørger ikke kollektivet gjennom en enkel livsprosess som en arbeidsbie, men gjennom handlinger, som hever ham opp over hans dyriske vilkår. Homo faber er allerede fra tidenes opprinnelse en oppfinner. Kjeppen og klubba, som han bevæpner seg med for å slå frukten ned fra trærne eller for å drepe dyrene, er verktøy som gir ham et fastere grep rundt omverdenen. Han nøyer seg ikke med å føre hjem fisken som han har dratt opp av havet, først må han gjøre seg til herre over vannet ved å hule ut trestammer til kanoer. For å tilegne seg verdens rikdommer må han annektere selve verden. Gjennom dette blir han bevisst sin makt. han setter opp mål for seg og finner midler til å nå dem, d.v.s. han virkeliggjør seg sjøl som eksisterende. Han skaper for å holde stllingen. Han ser lenger enn til nuet, han vil åpne framtida. Derfor har jakt- og fisketurene en hellig karakter. En feirer vellykte turer med fester og seierstog. Mannen hevder seg dermed som menneske. Denne stoltheten viser han også i dag, når han har bygd et damanlegg, en skyskraper eller en atomreaktor. Han har ikke bare arbeidet for å bevare den eksisterende verden, han har sprengt grensene og lagt grunnlaget for ei ny framtid.
Virksomheten hans har også en annen dimensjon som ytterligere understreker hans store betydning. Den er nemlig ofte forbundet med fare. Om blodet bare var et næringsmiddel, ville det ikke vært mer verdt enn melk. Men jegeren er ingen slakter, det er farlig å innlate seg på kamp med ville dyr. For å øke stammens eller klanens anseelse setter krigeren sitt eget liv på spill. Og dermed beviser han med ettertrykk at livet sjøl ikke er det mest verdifulle for mennesket, men at det hør tjene hensikter som er viktigere enn å overleve.
Her har vi nøkkelen til hele gåten. På det biologiske planet er det bare gjennom å fornye seg at en art består, men denne fornyelsen er bare en gjentakelse av ett og samme liv i ulike former. Det er gjennom å strekke seg ut over livet i form av sin eksistens, at mennesket sikrer at livet gjentar seg. Gjennom transcendens skaper mennesket verdier som fratar den blotte biologiske gjentakelsen all verdi."
"Det annet kjønn" ble skrevet i 1949. Siden den gang har glansen fra "transcendente" damanlegg, skyskrapere og atomreaktorer bleknet betydelig. Kvinneforskere, men også andre, ser store problemer forbundet med dominansen til den såkalt "teknisk-begrensete" rasjonaliteten. "Teknisk-begrenset rasjonalitet" er navnet kvinneforskere har satt på en tenkemåte, som i vårt samfunn er mer karakteristisk for menn enn for kvinner. Denne tenkemåten er preget av målrettet strev for å nå en avgrenset hensikt, der både målet og midlene ses nokså isolert fra hvilke konsekvenser de får for forholdet mellom mennesker. Motstykket til den "teknisk-begrensete rasjonaliteten" er kvinnenes "omsorgs-" eller "ansvarsrasjonalitet", som nettopp er fostret av arbeidet deres med å ta seg av mennesker, forhold mellom mennesker og menneskers behov, både praktiske og psykologiske. Kvinner tenker på hvilke konsekvenser handlinger har for mellommenneskelige forhold, og har dermed vanskeligere for å gå rett fram mot et mål uten å se til høyre eller venstre. Like lite som den "teknisk-begrensete" rasjonaliteten er medfødt mannlig, er omsorgsrasjonaliteten som tenke- og handlemåte uttrykk for det mystiske "evig kvinnelige". Den er knytta til sosiale og materielle forhold, til kvinnenes plass i samfunnet. Og kvinners liv er,trass i omfattende yrkesarbeid, fast forankret i den delen av økonomien (hjemmet), som ikke produserer bytteverdi, men bruksverdi.
"Transcendens" og "teknisk-begrenset rasjonalitet" er ikke synonyme begreper, og det er heller ikke "immanens" og "omsorgsrasjonalitet". Likevel er det betegnende at noe av det Simone de Beauvoir så som overskridende og grensesprengende, av kvinner i dag blir gitt navnet "teknisk-begrenset". Det er ikke bare skiftende ideologiske moteretninger i kvinnebevegelsen som ligger bak, men også den brutale oppvåkninga fra utviklingsoptimismen og teknologibegeistringa. Damanleggene, skyskraperne og atomreaktorene er nok imponerende. Men kostnadene, i form av ødelagte menneskeliv og ødelagt natur, har ofte vært fryktelige.
Den som har gått lengst i å ta til orde for å "fjerne" reproduksjonsoppgavene, er Sulamith Firestone. Hun har, ikke overraskende, dedisert sin bok "Kjønnenes dialektikk" (norsk utgave 1973) til nettopp Simone de Beauvoir. Det er underlig å lese Firestone i våre dager. Om økologi skriver hun (s. 188):
"Det er helt sikkert for sent å være konservative, å forsøke å gjenopprette likevekten i naturen. Det trenges et revolusjonært økologisk program som forsøker å skape en menneskelig kunstig likevekt (skapt av mennesker) i stedet for den naturlige. Derved vil det opprinnelige mål for empirisk vitenskap virkeliggjøres, nemlig menneskets herredømme over materien.
Sulamith Firestone vil bruke teknologien til å fjerne reproduksjonsoppgavene ved å automatisere bort arbeidet og erstatte barnefødsler med kunstig forplantning. Hun har stor tro på teknologiens og "den empiriske vitenskaps" muligheter til å sikre menneskene "herredømme over materien". Det er et langt sprang fra Firestone til for eksempel Vandana Shivas (1989) kritikk av vestlig vitenskap og teknologi, som i følge Shiva har patriarkat og imperialisme "innebygd": Kontroll og utnytting av natur, kvinner og ikke-hvite folkeslag har gått hånd i hånd. Og mange av dagens feminister ser det som en sentral kvinnepolitisk oppgave å slåss mot den nye reproduksjonsteknologien, fordi den gjør kvinner til "råstoff" for mannlige eksperter, råstoff som kan eksperimenteres med og kontrolleres. Fra å være mor, i intim kontakt med sitt eget foster, er kvinnen i ferd med å bli redusert til fosterets "miljø". Og dette miljøet må velges med omhu, både biologisk, sosialt og moralsk, så ikke fosteret utsettes for mindreverdige omgivelser. (Se Hynes 1989.)
Tanken om kvinnefrigjøring gjennom å "fjerne" reproduksjonsoppgavene har en av patriarkatets og kapitalismens forutsetninger med seg som en nisse på flyttelasset: At reproduksjon er underordna og mindreverdig i forhold til produksjon. Dermed trekker den også med seg en endimensjonal oppfatning av av hva som er det "egentlige" mennesket, bygd på den idealiserte mannen. Dette betyr ikke at jeg er mot å lette, eventuelt fjerne, en del av de oppgavene som i dag utføres som privat husarbeid, gjennom bruk av teknologi og på andre måter. Snarere tvert imot. Men det er langt mer enn å skure golv som inngår i det reproduktive arbeidet som i hovedsak er kvinners ansvar i dag. Det dreier seg om en komplisert vev av oppgaver for å ta vare på menneskers fysiske og psykiske velvære, det dreier seg om sosial læring, følelsesmessig støtte og utfordring, nærhet, bekreftelse, om tradisjoner og ritualer, om kulturoverføring både i vid og snever forstand, om estetiske og skapende elementer i hverdagen. Kort sagt, det dreier seg om en stor del av det å være menneske, og en stor del av det å lære å være menneske. Det er på tide at alt dette løftes fram fra skyggetilværelsen som bakgrunn for det "egentlige" mannlige menneskets "transcendens" og utfoldelse. Det er på tide at bildet av det "egentlige" mennesket blir et fullverdig menneske, ikke et halvt. Men dette krever en frigjøringsstrategi som ikke bærer med seg premisset om at de reproduktive oppgavene er underordna og mindreverdige i forhold til produksjonen, og kvinnen og det kvinnelige dermed underordna og mindreverdig i forhold til mannen og det mannlige.
På den andre sida er en enkel "oppvurdering av kvinnelige verdier" ingen løsning. Mange feminister ser positive muligheter i omsorgsrasjonaliteten, muligheter som peker mot et nytt og bedre samfunn, der produksjonen er til for menneskenes skyld, ikke omvendt. Tarja Cronberg er en av dem som drøfter dette. Hun reiser spørsmålet om ikke hus- og omsorgsarbeidet bør utvides i stedet for innskrenkes(1990, side 133):
"... eksistensen av husarbeid og kvinnens rolle i hjemmet har vært en betingelse for kvinnenes sosialisering som kvinner. Uten denne sosialiseringen forsvinner – eller i det minste svekkes – forskjellen i sosialt kjønn.
Et sentralt begrep i 80-tallets kvinneforskning, som ennå ikke er omsatt i politisk praksis, er omsorgsrasjonalitet, ansvarsrasjonalitet eller sosial fornuft. Uavhengig av hvilket ord en bruker, handler det om en motsetning til den instrumentelle fornuften, d.v.s. en orientering mot andres behov. Den kjønnspolitiske plattformen handler om, at omsorgsrasjonaliteten bør få et større gyldighetsområde. Det er dette de kvinnelige politikerne, juristene, økonomene og teknikerne bør kjempe for, i stedet for å underkaste seg den instrumentelle rasjonalitetens herskende fornuft. Motstanden mot den instrumentelle fornuften stammer – noe forenklet – fra kvinnens rolle innafor hus- og omsorgsarbeidet. For å holde fast på dette potensialet, burde ikke da strategien gå ut på å maksimere – eller i det minste holde fast på – hus- og omsorgsarbeidet, i stedet for å automatisere og på sikt avskaffe de reproduktive oppgavene. Og på å sosialisere også menn til dette arbeidet?"
Tarja Cronberg reiser spørsmålet, men konkluderer ikke med at husarbeidet bør utvides. Likevel synes jeg hennes behandling av omsorgsrasjonaliteten blir for enkel. Jeg ser også positive muligheter i omsorgsrasjonaliteten, muligheter som peker framover mot et nytt samfunn. Men hvis vi holder fast ved at "omsorgsrasjonaliteten" vokser ut av en bestemt materiell og sosial posisjon, må vi se nøyere på denne posisjonen, og på hva slags bevissthet den skaper. Kvinner skal ta seg av forhold mellom mennesker, de skal møte behov, de skal produsere bruksverdi. Forhold mellom mennesker – behov – bruksverdi må spille en sentral rolle i grunnlaget for det nye samfunnet. Men i dag skal kvinner løse disse oppgavene i en underordna posisjon. Og denne underordna posisjonen er innebygd i omsorgsrasjonaliteten, slik den utspiller seg i dag. Resultatet er at kvinner skal "ofre seg", tilpasse seg andres krav, ikke ta hensyn til egne behov. Å ha egne behov, å stille krav på egne vegne, skaper gjerne skyldfølelse hos kvinnene sjøl og misbilligelse fra omgivelsene. Derfor må kvinner fremme egne behov og søke kontroll på en forvridd og indirekte måte, så det verken gjennomskues av dem sjøl eller andre. Omsorgsrasjonaliteten i dag er tjenende og maktesløs, den prøver ikke å prege samfunnets grunnlag og kultur.
Dagens omsorgsrasjonalitet er et dårlig utgangspunkt for aktivt, deltakende demokrati, og for å kjempe gjennom forandring. Den blir lett snever, privatisert, nærsynt, og tilpasset det ubetalte arbeidets samfunnsmessige karakter som "restkategori" eller søplekasse for andre sektorers problemer og uløste oppgaver. Derfor er omsorgsrasjonaliteten like mye samfunnsbevarende som revolusjonær. Å "oppvurdere kvinnelige verdier" blir et svar på mannsdominansen som bare betyr å kjøre i motsatt grøft på samme vei.
I dag ser vi kimen til en "ny" omsorgsrasjonalitet i den bevisstheten som vokser fram hos kvinnene i arbeiderklassen og de som står dem nærmest i klassemessig posisjon. De har "ett bein i hver leir" – ett i hjemmet, ett i yrkeslivet. De har både forankring i den tradisjonelle omsorgsrasjonaliteten og i den formen for klassebevissthet som vokser fram gjennom deltaking i produksjonen. På sin egen kropp og sjel opplever de en av de store, samfunnsmessige motsigelsene – skillet mellom produksjon og reproduksjon. Og for dem er det verken noen farbar vei å "trekke seg tilbake" til hjemmet og den tradisjonelle omsorgsrasjonaliteten, eller å "trekke seg ut" og bli som menn. Deres strategi må nødvendigvis være å hele skillet. Men det dreier seg ikke om å lime to halvparter sammen. For dette skillet er vevd inn i selve mønsteret for patriarkatet og det kapitalistiske utbyttersystemet. Strategien med å hele skillet blir dermed samfunnsomveltende og opprørsk i sin konsekvens. Og i dette opprøret må også omsorgsrasjonaliteten forvandle seg. Det må skapes en ikke underkastende, ikke tilpassende omsorgsrasjonalitet – en omsorgsrasjonalitet som har tatt opp i seg både et samfunnsmessig perspektiv og rettighetstenkning. Bare en slik "ny" omsorgsrasjonalitet kan være den rådende bevisstheten i et samfunn av frie bruksverdiprodusenter.
En annen grunn til at kvinneperspektivet er så sentralt i revolusjonær strategi, er at det synliggjør ei utfordring til sosialistisk teori som i altfor liten grad er blitt tatt alvorlig hittil. Denne utfordringa ligger i å forene det vi kanskje kan kalle "makro-planet" (de store valga av hovedretning for strategien) med "mikro-planet": teorier om sosial handling i dagliglivet, om betingelser for likeverdig samhandling, gjensidig kontroll, et ikke-fremmedgjort forhold mellom mennesker. For maktforhold opprettholdes, og gjenskapes på nytt og på nytt, gjennom daglig samhandling mellom mennesker.
Kvinnekampen og kvinneforskninga har etterhvert frambrakt et vell av kunnskap om hvordan kvinner blir møtt med nedvurdering, usynliggjøring, hersketeknikker. Ord som "hersketeknikker" gir et litt feilaktig bilde, fordi det høres ut som noe som brukes bevisst. Men ofte dreier det seg om væremåter og spilleregler som "sitter i ryggmargen" på deltakerne, og som de følger uten sjøl å vite det. I boka "Interaction Ritual" (1967) beskriver den amerikanske sosiologen Erving Goffman hvordan samhandlinga mellom mennesker styres av et sett "trafikkregler" som vi bare blir oppmerksomme på når de brytes. En slik regel er f.eks. at under en samtale skal du vise at du er opptatt av innholdet i samtalen, ikke av andre sider ved situasjonen. Stirrer du åpenlyst interessert på ei vorte i ansiktet til din samtalepartner, går samtalen lett i stå. Kvinners underordning under menn er en del av "samhandlingas trafikkregler". I praktisk talt all samhandling mellom kvinner og menn ligger kvinners underordning der som et et uuttalt (og ofte heller ikke bevisst) premiss. Kamp mot undertrykking dreier seg også om å bevisstgjøre, og forandre, slike "trafikkregler". Dette er ofte oppslitende og vanskelig (se bl.a. Ericsson, 1989), men nødvendig. Det er nødvendig også i forhold til andre typer undertrykkingsforhold enn det mellom kjønnene.
Raymond Williams peker på at det er noe mer enn bare eiendom og makt som opprettholder det kapitalistiske samfunnets struktur. Han trekker tråden til den italienske marxisten Gramscis begrep "hegemoni", som handler om den kulturelle og sosiale dominansens betydning, makta over tankene. Denne dominansen blir opprettholdt og videreført gjennom vanens makt, "sannheter" og væremåter vi lærer oss i svært ung alder og som blir forsterket gang på gang seinere i livet. Hva folk tenker og føler er i stor grad en gjenskaping av en djuptliggende samfunnsorden, sier Williams, en samfunnsorden folk ofte tror de bekjemper, og som de reelt er imot på viktige områder. Dette må få noen konsekvenser for sosialistisk strategi (1989, s. 74):
"Hvis dette stemmer, så blir den stalinistiske tradisjonen og fabianismens tradisjon (fabianismen var en engelsk, reformistisk retning, min anm.) like irrelevante. Å bare ta statsmakta og gå i gang med å endre dette hegemoniet gjenom autoritære retningslinjer og manipulasjon innebærer enten uakseptabel undertrykking eller en grov undervurdering av den virkelige, menneskelige endringsprosessen som må foregå. Og fabianismen, med sine administrative tiltak, sine omdanninger gjennom institusjonene, ser ikke en gang ut til å være klar over dette problemet. Dersom den overhodet oppfatter det som et problem, ser den på det som et spørsmål om "lavt bevissthetsnivå" hos dem "uten utdanning", eller, som stalinismen, "massene". Men dette er den mest avgjørende undervurderinga av fienden. Kan jeg si det slik: Jeg lærte oppsugingsprosessen å kjenne, jeg lærte å kjenne hegemoniets virkelighet, jeg lærte å kjenne den lammende makta i et samfunns følelsesmessige struktur vel så mye i mitt eget sinn og av egen erfaring som ved å iaktta andres liv. Å anerkjenne eksistensen av dette er å se store elementer av vår egen erfaring, som må – skal vi si – nedkjempes. Men å nedkjempe noe slikt i seg sjøl, i familien sin, i naboene sine, i vennene sine, å nedkjempe dette handler etter mitt syn om noe svært annerledes enn de fleste tradisjonelle politiske strategier."
Dette "svært annerledes enn de fleste tradisjonelle politiske strategier" har bare sjelden blitt gjort til tema for sosialistisk tenkning, og enda sjeldnere for politisk handling. Men kvinnekampen har blottlagt dette som et stort, hvitt felt i sosialistisk teori. Noe av det viktigste, og vanskeligste, kvinnene har oppdaget, er at de kjemper mot en fiende som finnes i deres mest intime forhold, i dem sjøl, i språk og dagligliv. Kvinnebevegelsen har arbeidet med å bevisstgjøre dette og utvikle motstrategier, som en nødvendig del av en helhetlig, politisk strategi.
En slående illustrasjon på dette får en dersom en setter to bøker om revolusjon i Asia, begge utgitt i 1989, opp mot hverandre. Den ene har jeg allerede referert til: "The Philippine Revolution" av Sison/Werning. Den andre er "We were making history," skrevet at kvinnekollektivet Stree Shakti Sanghatana.
Sison/Wernings bok handler om det som vanligvis ses på som de store, viktige spørsmåla (kvinnekampen er som nevnt overhodet ikke berørt): En økonomisk og politisk analyse av det filippinske samfunnet, utviklinga av de store linjene i klassekampen, oppbygging av det kommunistiske partiet og geriljaen, partiets taktikk i ulike faser av kampen. Trass i at boka har et biografisk utgangspunkt, får vi vite svært lite om personen Jose Maria Sison. Det finnes ikke mennesker i boka. Arbeiderne og bøndene er omtalt som "de grunnleggende massene" ("the basic masses"). De trer aldri fram med noe ansikt. Det gjør heller ikke Sison sjøl. Han holder i stedet fram en plakat av den revolusjonære lederen, som aldri tviler på bevegelsen eller saken, som aldri lar personlige hensyn telle, som ser på alle personlige spørsmål som fullstendig uinteressante, både når det gjelder ham sjøl og andre.
Men det personlige er politisk. Et sted beskriver han sitt hektiske liv og utallige gjøremål i en bestemt periode. "Jeg hadde aldri noe særlig tid alene med Julie og de tre små barna våre." Neivel. Men hva med Julie Sison, også en framstående aktivist i den revolusjonære bevegelsen? Hvis hun skulle fortalt sin historie fra den samme perioden, er det mulig å tenke seg at det "personlige" (bl.a. "de tre små barna våre") hadde kunnet få like liten plass? Eller ville hennes historie handlet om hvordan hun sloss en usynliggjort og privatisert kamp for å kombinere ansvaret som mor med politisk aktivitet? Hvordan ville hun formulert de "store" spørsmåla? Og ville praksis i dagliglivet vært like blottet for politisk betydning for henne?
I "We were making history", boka om kvinnene som deltok i det store, revolusjonære Telangana-opprøret i delstaten Hyderabad i India på slutten av 40-tallet, får vi det stikk motsatte bildet av det Sison gir. Forfatterne peker sjøl på reaksjoner de fikk fra venner som leste manuskriptet: De var forbauset over at de "store" og "offentlige" spørsmåla nesten ikke ble berørt i kvinnenes historie. Det virket som et gap mellom den bevegelsen de hadde hørt om og lest om på den ene sida, og intervjuene som er gjengitt i boka på den andre sida. Forfatternes kommentar er at kvinnene neppe var uvitende om hvilke "store" og "offentlige" spørsmål det gjaldt. Men det som kommer så tydelig fram i kvinnenes historier, er hele det parallelle området som tok så mye av kvinnenes strev og oppmerksomhet. Det var et område som lå utenfor bevegelsens politiske synsfelt, og dermed et område der kvinnene måtte kjempe alene, uten et systematisk, politisk perspektiv. Kvinnene bar den doble byrden med en (oftest usynliggjort) "privat" kamp innvevd i den "offentlige". Telangana-boka handler om kvinnen som fødte et barn mens hun levde i illegalitet ute i skogen, og måtte gi fra seg barnet for ikke å sette kameratene i fare. Den handler om kvinnen som ble anklaget for å ha et forhold til en mann og derfor ble ekskludert av partiet, men som ble tatt inn igjen fordi hun hadde medisinske kunnskaper og dermed var "mer verdifull enn en bøffel med melk". Den handler om kvinnen som lagde mat til opprørerne i skogen, og om mennene som klaget fordi hun ikke kunne tilfredsstille hver enkelts særegne behov. Og den handler om smerten og sjokket kvinnene opplevde da de, med den største selvfølgelighet ble sendt tilbake til familien og kjøkkenet etter at den væpna kampen ble avblåst.
Det er den usynliggjorte, "private" kampen som blir synlig i boka om Telangana-opprøret. Og kvinnenes innfallsvinkel til det de forteller om bevegelsen og sin egen rolle i den, dreier seg mye om forholdet mellom mennesker, om ansvar og omsorg, om å bli verdsatt eller ikke verdsatt, mer enn om de viktige og vanskelige oppgavene de utførte. Historiene deres illustrerer hvordan opprørerne viderfører viktige strukturer fra det samfunnet de bekjemper, gjennom vaner, væremåter, følelser og samhandlingsformer som det aldri settes spørsmålstegn ved. Kvinnene utfordrer ikke alt dette politisk. Men det kommer til uttrykk som fortvilelse, sinne, personlige erfaringer og problemer de måtte slåss med alene.
Under Sisons bok ligger det, i virkelighetens filippinske revolusjon, ei Telangana-bok. Men Sisons perspektiv, virkelighetsoppfatning og språk stenger denne delen av virkeligheten ute. Et stort, politisk område forsvinner ganske enkelt. Dermed kan heller ikke denne delen av virkeligheten få noen konsekvenser for de "store" og "offentlige" spørsmåla han behandler. Sison er i dette tilfellet bare et slående eksempel på et alment fenomen i alle revolusjonære bevegelser. Det er Sisons perspektiv som gjelder, ofte til de grader at det ikke er mulig å oppfatte at det er et perspektiv, det bare er.
Forfatterne av Telangana-boka sier (s. 30):
"Vår forståelse av sosialismen ville kanskje også bli djupere og mindre abstrakt hvis vi forsto den slik nedafra, så på dens hemmelige språk, dens tause områder, dens ikke uttalte verdier, punktene den fokuserer på og motsetningene i tenkemåten, kanskje til og med på de behovene og ønskene den fortsatt gir næring til, det underliggende laget av frykt og ærgjerrighet den lever på. Hvor sterkt har alt dette brutt med den i hovedsak føydale sammenhengen vi er skapt i? Og hvis det har vært et brudd, hva har vi å sette i stedet?"
Sisons tause områder forteller kanskje like mye om revolusjonens og sosialismens problemer og muligheter som alle de 240 sidene i boka hans til sammen. Gjennom kvinnekampen og kvinneperspektivet er det mulig å bryte denne tausheten. Det er nødvendig, ikke bare for kvinnene, men for å kunne utvikle en helhetlig teori og praksis for frigjøring.
"I familien er mannen borger, kvinnen proletar", sa Engels. Få kvinner i arbeiderbevegelsen ville kunne brukt et slikt bilde ustraffet. Innafor arbeiderbevegelsens organisasjoner har klassesolidariteten og betydninga av å stå sammen mot borgerskapet vært første bud. Å sammenlikne forholdet mellom mann og kvinne i familien med forholdet mellom arbeideren og klassefienden ville blitt oppfattet som nærmest blasfemisk hadde det kommet fra en mindre størrelse enn Engels.
Sosialistisk teori og politikk har først og fremst dreid seg om klasser: Om utbytting av klasser, undertrykking av klasser og om klassekamp. Andre undertrykkingsforhold, som kvinneundertrykkinga, ville løse seg opp når arbeiderklassen frigjorde seg kapitalismens åk. Oppheving av kvinneundertrykkinga ville være en slags positiv bivirkning av arbeiderklassens revolusjon. Det mest fornuftige kvinnene kunne gjøre, var derfor å stille opp for klassen uten kjønns anseelse. "Den mektige, enhetlige bølgen" ville også bringe frigjøring til kvinnene.
Det er naturligvis riktig at også kvinnekjønnet deler seg i klasser med motstridende interesser. Klasser er ikke noe menn har oppfunnet for å splitte kvinner, slik Robin Morgan hevder (1985, s. 19). Det er også riktig at menn og kvinner i de undertrykte klassene har en felles fiende å kjempe mot. Samtidig er det et systemtrekk ved kapitalismen at klasse- og kvinneundertrykkinga er vevd sammen. I forhold til dette systemet står kvinner og menn i ulik posisjon. En kamp som skal være virkelig revolusjonær, må rette seg mot hele dette sammenvevde systemet. Da kan ikke kvinnene i de undertrykte klassene slåss "uten kjønns anseelse", utelukkende som "klasse". De må slåss ut fra en politisk plattform der kjønn og klasse er like sammenvevd som det er i virkelighetens verden. Og de må kreve at menn i de undertrykte klassene tilslutter seg denne plattformen.
Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Men det betyr ikke at kvinneundertrykkinga forsvinner bare borgerskapet fratas makta og kontrollen over produksjonsmidlene. Den indirekte utbyttinga av kvinners ubetalte arbeid kan tjene ulike økonomiske formasjoner. Den stalinske planøkonomien er ett eksempel. I Stalins storstilte satsing på oppbygging av tungindustrien var kvinnenes gratisarbeid i hjem og familie en enorm, usynlig innsatsfaktor. Det samme var tilfelle i de andre, øst-europeiske landa. (Se Scott, 1976). Ressursene gikk til tungindustrien på bekostning av lettindustrien, som produserer forbruksvarer for folk. Dermed måtte kvinnene kompensere for varemangelen med sitt eget arbeid. De måtte gjøre husarbeid i tungvinte boliger med lav standard. De måtte sjøl lage det som ikke kunne kjøpes. Og de brukte uendelig med tid i køer.
Kvinners gratisarbeid er blitt betrakta som noe hinsides økonomien. Det er blitt usynliggjort og derfor i praksis behandla som en uendelig størrelse. Samme holdning har en hatt til naturen, både i kapitalistiske samfunn og i samfunn med en sentralisert planøkonomi (Se Steigan, 1990). Vi lever i den tida da naturen "hevner seg" og kvinnene gjør opprør.
Kvinnenes opprør må være del av en større sammenheng – de undertrykte og utbytta klassenes opprør. Men kvinnenes opprør kan ikke være en påklistra bit der den "spesielle, sosiale gruppa" fremmer sine særkrav. Kampen for å oppheve kvinneundertrykkinga må være innebygd i det en kanskje kan kalle den revolusjonære strategiens "infrastruktur": det som danner fundamentet og legger premissene for utviklinga. Uten at det skjer, vil dagens utgaver av plantasjeeierne på Sumatra fortsatt sitte trygt.