Søkelys på SIPO er skrevet på grunnlag av to foredrag holdt i 1971 og 1972 av Sigurd Allern. Det første som er trykket i dette heftet, ble holdt i studentersamfunnene i Oslo, Bergen og Trondheim. Det andre - "Om lov og orden" - ble holdt i Det Norske Studentersamfund i Oslo i april 1972, like etter at Kriminalpolitiet hadde mislyktes med sin beryktete politiske fengsling på bakgrunn av den nå så kjente "brevsaken": Utenriksdepartementets velkomstbrev til Saigon-quislingene i Norge. Dette brevet skulle angivelig vært stjålet av Klassekampens redaktør, A/S Duplotrykks disponent og formannen i Solidaritetskomiteen for Vietnam (Politifullmektig Pål S. Berg: "Tre meget bestemte menn"). I tillegg er det trykket noen tidligere artikler om SIPO og overvåkingsvirksomhet, hentet fra Klassekampen.
Statens overvåking setter søkelyset på to forhold: For det første statens klassekarakter. Hvem overvåkes? Det offisielle svaret er "fiender av rigets indre sikkerhet". Rammes da en finansherre, en industrileder? Svaret er nei. Rammes arbeidere som streiker for bedre levevilkår, marxist-leninister som forsvarer folks interesser, progressive av alle slag som reagerer mot undertrykking, såvel i Norge som i Vietnam? Svaret er ja. Derfor - for det andre: Spørsmålet om å verne seg mot statens overvåking angår ikke bare marxist-leninister, men alle som forsvarer folkets interesser - mot staten, monopolkapitalen og imperialismens overgrep. Heftet er derfor også en oppfordring til alle som forsvarer folket: Ta alvorlig på spørsmålet om å verne deg sjøl og dine venner og kjente mot overvåkinga. Det beste vernet er etter vår mening å spre kunnskap om hva SIPO faktisk driver med og forklare hvorfor dette skjer. Dette heftet er ment som en første hjelp i dette arbeidet.
Forlaget Oktober
Hefteforfatteren, formann i MLG, Sigurd Allern - med melding om henleggelse av saken
"Sjakaler er ute etter oss." Med dette nødropet fastslo daværende politiinspektør Asbjørn Bryhn overvåkingspolitiets utsatte stilling sommeren 1954. Og han hadde grunn til å føle seg truet. For kritikken, spesielt fra Friheten og Dagbladet, var slagkraftig og skarp. Det ble dokumentert at overvåkingspolitiet for å styrke sin stilling i en "spion"-sak hadde forfalsket et vitneprov, bl.a. lagt til og trukket fra uttalelser for egen regning. Samtidig ble det kjent at overvåkingspolitiet gjennomførte husundersøkelse uten rettskjennelse, arresterte vitner på åpen gate og behandlet dem som mistenkte.
Asbjørn Bryhn
"Overvåkingspolitiet må stoppes," var Dagbladets krav 14. juni. "Sjakaler!" hveste Bryhn fra kontorene på Victoria Terrasse. Og i de svarte femtiåra, da folkets kamp lå nede, da den revolusjonære bevegelsen lå i dødvanne og Håkon Lies ånd forpestet arbeiderbevegelsen, var slike utbrudd gangbar og statsutorisert mynt. Overvåkingspolitiet kunne fortsette sin virksomhet - som før.
Da 1960-åra inntrådte, begynte imidlertid på ny et oppsving i kampen, spesielt markert av arbeidet mot atomvåpen på norsk jord og mot norsk innlemmelse i EEC. Den progressive bevegelsen var i framgang, følgelig ble også den primitive McCarthyismen mer og mer ubrukbar taktikk for staten og borgerskapet.
Asbjørn Bryhn skjønte ikke dette. Han beholdt sjakaltonen fra 1954. Det måtte nødvendigvis også føre til hans fall. Han ble en ubrukbar mann for borgerskapet. Han sa åpent fra om de politiske prinsipper virksomheten til sporhundene hans ble organisert etter. Tydeligst kom dette til uttrykk i et VG-intervju 6. juli 1963. Etter å ha bedt om "publikums bistand i den store kampen om menneskesinnene som raser omkring oss", kommer intervjueren med et grøss over en slik moralsk legalisering av angivervirksomhet, en virksomhet som var vanlig i krigens dager. "Men dette er krig," sier Asbjørn Bryhn, "den uhyggeligste form for krig. Den gjelder nemlig ikke bare ditt liv, men også din sjel ..." "Vi er for tiden utsatt for en voldsom sjarmoffensiv på alle samfunnslivets fronter. Den har bare et eneste mål: å bryte ned vår motstand, ødelegge vår forsvarsvilje. Derfor gjelder det for dem å få kontakter på alle samfunnslivets områder, søke forbindelser overalt, snakke seg hyggelig inn på oss, så vi langsomt og sikkert pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser - f.eks. å få folk til å protestere mot Fellesmarkedet, som vel egentlig bare Østblokkland har noe å frykte av."
Slikt kan en overvåkingssjef i et Nato-land utvilsomt både mene, tenke og jobbe for. Men slikt bør han ikke si. Og da Bryhn gjorde sin neste tabbe, arrestasjonen av Ingeborg Lygren ved Forsvarets etterretningstjeneste, var hans dager som overvåkingssjef talte. Lygren måtte nemlig frigis, gis erstatning og på ny tas inn i tjeneste. Bryhn ble sparket oppover til politimesterembetet i Bergen.
Omtrent samtidig nedsatte regjeringa et utvalg, Melbye-utvalget, som skulle granske overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Tilsynelatende hadde sjakalene blitt snushanene på Victoria Terasse for mektige. De godtroende trakk et lettelsens sukk. Ukeavisa Orientering takket gud for Borten, og uttalte seg i optimistiske vendinger om "vårt grunnlovsfestede demokrati".
Utviklinga de siste årene har ubønnhørlig avlivet slike illusjoner. En endrer ikke overvåkingspolitiets karakter ved å sparke en ubrukelig sjef til en ny toppstilling. I slutten av 60-åra begynte den revolusjonære bevegelsen for første gang på lenge å vise tenner. 1970 ble de ulovlige streikenes år, 1971 har engasjert titusener i motstandskamp mot EEC. Alt dette oppfatter nødvendigvis imperialistene og deres medhjelpere som en trusel mot sin maktstilling, sin sikkerhet. Og fordi det er de samme kreftene som definerer statens sikkerhet - "vår" sikkerhet - har opprustninga av politiets organisasjon blitt mer og mer nødvendig. Å bygge ut det apparatet som skal motarbeide folkets kamp, overvåke og spionere på de folkelige organisasjonene, står som en av de viktigste oppgavene.
Det er på denne bakgrunn at vi i det følgende skal se på SIPO. Vi skal granske overvåkingstjenesten og sikkerhetstjenesten, dens historie, dens oppgaver, og ikke minst: dens metoder. Og vi vil til slutt stille spørsmålet: hvordan kan vi bekjempe og beskytte oss mot SIPOs virksomhet?
Det som i vårt land offisielt kalles "den forebyggende sikkerhetstjeneste" er i dag organisert i tre ulike institusjoner: Forsvarets etterretningstjeneste, sikkerhetstjenesten og politiets overvåkingstjeneste.
Etterretningstjenestens oppgave er i vårt - som i andre land - å samle opplysninger om fremmede makters krigsressurser og krigsplaner. Er etterretningen rettet mot oss, er den korrekte betegnelsen spionasje! Den norske etterretningstjenesten blir lite berørt i denne innledningen.
Sikkerhetstjenesten har som sin viktigste oppgave å hindre at "upålitelige" personer, det være seg røde statsvitere eller en Per Borten, skal få faste betrodde stillinger i staten. Stillinger der det finnes en mulighet for at de skal "glippe" ut med sikkerhetsgraderte opplysninger av typen "BM-fortrolig".
Det meste av sikkerhetstjenesten er etter 1965 underlagt Forsvarssjefen, under ham oberst Ruge. De bestyrer i dag både arbeidet i militæret og staten forøvrig.
Overvåkingstjenesten er den statsinstitusjon som vel folk flest i dag forbinder med betegnelsen SIPO. Den er landsomfattende, organisert distriktsvis, alt under ledelse av overvåkingssentralen på Victoria Terrasse i Oslo. Sentralt er om lag 60 i Oslo beskjeftiget i virksomheten. I tillegg kommer et ukjent antall deltidsarbeidere, vervede kontakter og institusjoner og organisasjoner, samt mer uregelmessige tystere. Rundt om i landet finnes det faste overvåkingsfolk i hvert eneste politidistrikt. Alle tips, rapporter, personellundersøkelser og saker arkiveres av Overvåkingssentralen.
Hvilke opplysninger inneholder disse arkivene? Kort sagt: Hva er overvåkingspolitiets oppgaver?
Formelt er oppgavene fastlagt av justisdepartementet i Instruks for politiets overvåkingstjeneste av 30. desember 1959. Oppgavene er etter denne instruksen bl.a. å forebygge og motvirke forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet, statsforfatning og statsoverhode, og - hvis det gjelder rikets indre sikkerhet - også forbrytelser mot den offentlige myndighet, den alminnelige orden og fred og allmennfarlige forbrytelser samt all annen femtekolonnevirksomhet. Overvåkingspolitiet skal også foreta sikkerhetsundersøkelser av personell.
Av dette bør to ting merkes.
|
|
I 1966 ble Melbye-utvalget oppnevnt, med forretningsadvokaten J.C. Melbye som formann, og stortingsrepresentantene Stavang og Austrheim som medlemmer. 12. mai 1967 avga utvalget sin innstilling til regjeringa. Den ble øyeblikkelig hemmeligstemplet i sin helhet. I oktober samme år utga så statsministerens kontor en sensurert sammenfatning. Eller som det fiffig uttrykkes i forordet: "Sammenfatningen inneholder alle de deler av innstillingen som man har funnet å kunne offentliggjøre." Som "spesielt sakkyndige" ved sensureringen fungerte oberstløytnant Andreas Lerheim og Overvåkingspolitiets sjef, Gunnar Haarstad. Etter det gikk det fire år, i følge VG av 21.1.72 var det 4 år "med behandling i Justisdepartementet, med kontroverser bak kulissene, med forsinkelser i Stortinget".
Men Justisdepartementet avga sin Stortingsinnstilling - nr. 89 for 1969/70 - og det var da klart for behandling i Justiskomiteen. Trodde formannen og juntamotstanderen Jens Haugland. Men den gang ei: På stortingsmøtet 5. oktober 1970 ble Melbye-utvalgets innstilling ved et raskt kunstgrep klubbet over i utenriks- og konstitusjonskomiteen. Når slike brennbare emner skal behandles, er sjøl Justiskomiteen en "sikkerhetsrisiko". "Den reelle grunnen til overflyttinga til utenrikskomiteen tror jeg er at justiskomiteen ikke blir ansett som pålitelig nok med sine to-tre Nato-motstandere," sa Torstein Eckoff i en kommentar til ukeavisa Orientering. Vi tror ham.
I 1949 skjedde omtrent det samme med behandlinga av Nato-spørsmålet. Den gang satt det et medlem av Norges Kommunistiske Parti (NKP) i utenrikskomiteen. Noe måtte gjøres. Å behandle den med ham til stede ville være å drive det parlamentariske demokratiet helt ut på viddene. Nå kunne en ikke godt sende Nato-saka over til en ny komite, f.eks. kirke- og undervisningskomiteen. Følgelig ble det opprettet en ny spesialkomite, bestående av alle andre medlemmer av utenrikskomiteen enn NKPeren!
Hvorfor ble Overvåkingspolitiet startet? For å finne svaret må vi tilbake til begynnelsen av 1930-åra, da militær og politi hadde sine sammenstøt med arbeiderklassens streiker og aksjoner. To navn skal framheves: Menstad og Quisling. For det var ved å beordre militæret mot folket at denne nasjonalreaksjonære forsvarsministeren i en bondepartiregjering første gang oppnådde å bli gjenstand for arbeiderklassens hat og forakt. Like før påske 1932 hevdet samme Quisling å ha blitt utsatt for et pepperoverfall i Forsvarsdepartementets korridorer. Det ble aldri bevist. Men i trontaledebatten (7. april) samme år benyttet han anledningen til et vanvittig angrep - rettet mot NKP og til sine tider også DNA. De var betalte og leide agenter for en fremmed makt. En spesialkomite ble straks nedsatt for å granske Quislings "bevismateriale". I 1941 ble dokumentene fra peppersaka utgitt av NS' presse- og propagandaavdeling. Det er interessant lesning. For det som der ufrivillig blir avslørt, er at statsmakta, spesielt gjennom Forsvars- og justisdepartementet, systematisk utspionerte arbeiderbevegelsens organisasjoner. Brev som gikk gjennom postverket ble i stor målestokk åpnet og kopiert, eller stjålet. Telegrammer led den samme skjebne. Arbeiderorganisasjonene ble infiltrert av agenter som rapporterte fra interne møter og forhandlinger. Kort fortalt: både før og under Quislings statsråd skjedde det en reaksjonær, hemmelig overvåking av folket, dets ledelse og organisasjoner.
Den 6. juli 1937 ble så Overvåkingspolitiet formelt dannet - med Det Norske Arbeiderparti på statsrådtaburettene. Det fikk små konsekvenser for spionasjens politiske innretning - da med unntak av sosialdemokratiets toppsjikt. Offisielt var det - som nå - spioner og potensielle landssvikere som var målet for etterretningen. Men historia har vist hvordan dette ble tolket.
På det militære plan var som kjent den smule opprustningstiltak som ble gjort åpent innrettet på å møte - ikke faren fra det fascistiske Tyskland - men fantasiene om et anrep fra verdens første sosialistiske stat, Sovjetunionen. Derfor ble også alle som forsvarte sosialismen, som støttet Sovjet mot fascismen, ansett som den virkelige femtekolonne. Et eksempel som Sverre Hartmann offentliggjorde i fjor høst belyser dette.
I løpet av vinteren 1940 ble det ene ryktet etter det andre spredd om et forestående kommunistisk kupp i Norge, da underforstått: støttet av Sovjet. Omfattende beredskaps- og overvåkingstiltak ble satt i verk, mot "den røde fare". Som et viktig ledd ble utrykningssjefen for statspolitiet, den beryktede fascisten Jonas Lie, sendt som overvåkingssjef til Finnmark. Han utarbeidet raskt en dramatisk anti-kupp-plan, spesielt for Kirkenes, som i sin detaljrikdom nesten er sjøllysende av vanvidd.
"Styrken ved Politikammeret består av 6 mann med to maskinpistoler under ledelse av politifullmektigen. Lyssignaler er avtalt!" het det i hans konklusjon. To måneder seinere var Norge okkupert av Hitlers tropper. Jonas Lie ble straks utnevnt til statsråd hos Quisling, seinere som Terbovens rikspolitipresident. En av Jonas Lies nære "sikkerhetsmedarbeidere" i Finnmark, offiseren K.A. Marthinsen, ble oppnevnt til hirdsjef.
I den sensurerte utgaven av Melbyeutvalgets innstilling heter det at overvåkingstjenesten ble liggende nede under okkupasjonen. Det er en sannhet med mange nazistiske modifikasjoner. London-regjeringa kontrollerte ikke lenger SIPO, det er så. Men politiets arkiver og personell ble fullt og helt overtatt av nazistene på Victoria Terasse. Over hele landet bygde tyskerne opp et omfattende nett av tystere og angivere. Spionasjen i arbeiderbevegelsen fortsatte, infiltrasjonen av motstandsbevegelsen ble systematisk utviklet. 40 % av Oslo-politiet gikk inn i NS!
Forskjellen er sjølsagt vesentlig: en fascistisk okkupasjonsmakt gjorde en helt annen bruk av SIPOs arkiver og nett enn i tida før og etter krigen. Opplysningene kunne nå benyttes til åpen terror og undertrykkelse. Men apparatet, arkiver, organisasjon og nøkkelpersonell kunne nærmest automatisk overtas av en fascistisk statsmakt. For også i tider med borgerlig politisk demokrati er SIPO et fascistisk element i staten. Nettopp i krisetider, når fascismen er på offensiven, blir overvåkingspolitiet en livsfarlig trusel mot arbeiderklassens og de øvrige lag av folkets sikkerhet.
Marxist-leninistenes oppfatning av SIPOs oppgaver kan oppsummeres i fire enkle påstander:
Disse påstandene skal bli belyst og utdypet, spesielt med eksempler fra Overvåkingspolitiets virksomhet de siste 20 år.
Først: Finnes det arkiver, registre og lister over progressive nordmenn? Holder vi oss til Melbye-utvalget finnes det bl.a. et sakarkiv og et sikkerhetsarkiv over personkontrollundersøkelser, spesielt fra staten. Ifølge den sensurerte utgaven foregår registreringa til sakarkivet "etter en nøktern plan". Hva det betyr må bare Melbye og de overvåkingsautoriserte vite. Men en kan merke seg formuleringene fra utvalget: "Overvåkingssentralens arkiv består blant annet av følgende seksjoner: post- og ekspedisjonsjournal, sakarkiv, sikkerhetsarkiv, henvisnings- og arbeidsregistre." Og så beroliger Melbye & co personer som har ment de har stått i arkivene, og derfor henvendt seg til utvalget, med at de helt sikkert ikke står i sakarkivet, for det har de sjekket! Men hva med de arkivene som blant annet ikke kan offentliggjøres? Hva med de hemmeligholdte delene av Melbye-utvalgets innstilling? La oss se litt på en del av de uttalelser som har falt om dette arkivet.
Orientering for 5. januar 1966 gjengir et Dagblad-intervju med byråsjef Finn Backer om det lovlige grunnlaget for Overvåkingspolitiets registreringsvirksomhet. Backer svarer da med å henvise til kongelig resolusjon av 19. august 1960, som fastsetter bestemmelser om post-, telegram- og telefonkontroll, og uttaler videre at: "Overvåkingspolitiet kan som andre avdelinger innen politiet ha sine arkiver." Byråsjefen fortsetter: "Er det relevant å føre arkiv over visse kommunister? Selv om det ikke er straffbart å være kommunist, mener jeg ja. Politiet kan ta dem på ordet: De erkjenner selv at de betrakter Sovjet som sitt ideologiske fedreland."
I et seinere intervju med Friheten sidestiller byråsjefen kartotekføring av kommunister med kartotekføring av skapsprengere.
Asbjørn Bryhn har også velvilligst uttalt seg. Det har skjedd med så vidt forskjellige utsagn at en fristes til å sitere Aktuell-redaktør Jostein Nyhamars karakteristikk: "Bryhn er neppe det lyseste hode som har båret en politilue." Den 24. mars 1965 slo han til i Dagbladet: "Intet hemmelig arkiv i Norge, påstår Asbjørn Bryhn." "Ingen har noe å frykte, folk kan reise hvor de vil for oss." Og det var jo ikke lite!
30. juli 1966 - vel ett år etter - uttaler han om samme sak følgende i et avskjedsintervju med Aftenposten. Intervjueren spør først: "Det skal eksistere et hemmelig arkiv, finnes det?" "Ja, selvfølgelig," svarer nå Bryhn. Og han fortsetter med å sidestille dette arkivet med bøteregistret for fyll, og "en registrering av forbrytelser". De hemmelige registrene finnes altså. Men hvem blir registrert der?
Byråsjefen snakket i 1966 om "de som har Sovjet som sitt ideologiske fedreland". Akkurat Sovjet har vel etterhvert begynt å utspille sin rolle. En kan jo bare gjette hvilke "ideologiske fedreland" Overvåkingspolitiet i dag setter høyest i kurs. Uansett tyder alt på at det ikke skal mye til for å havne i registret. Våren 1964 kunne f.eks. Orientering legge fram fotokopi av en attest fra Asbjørn Bryhn som tør være nokså enestående. Den var stilet til en jernbanefunksjonær som måtte godtgjøre at han var "pålitelig". Den lyder i sin helhet:
"På grunn av en meddelelse fra 1950 om at De skulle være kommunistsympatisør, ble det i 1951 foretatt en undersøkelse av Deres forhold for å bringe på det rene hva som lå til grunn for opplysningen. Resultatet av vår undersøkelse var at De var ansett som en lojal, norsk borger, som utførte et effektivt arbeid innenfor DNA og at det ikke var grunnlag for antagelsen om at De ville motarbeide norske nasjonale interesser. Siden den tid har Deres navn ikke forekommet i meldinger til denne avdeling.
A. J. Bryhn, politiinspektør."
Merk formuleringen: kommunistsympatisør. Hvor mange hundre var ikke det i de først årene etter krigen. Det var da grunnlag for registrering! Nytt eksempel: Våren 1964 ble en politisk aktiv lærer i Bergen innkalt til forhør av Bryhns folk. Hvorfor? Fordi han, som norsk offiser, etter oppdrag fra regjeringa, hadde hatt kontakt med den sovjetisk forbindelsesoffiser for å ordne med utveksling av tyskernes russiske fanger i Nord-Norge (Orientering 17. mars 1965).
Fotograf fra Morgenbladet, avbildet under et anti-imperialistisk møte på Universitetsplassen i Oslo 2. september 1970. Han fotograferte systematisk deltakerne på møtet, og hadde åpenlys kontakt med politiet.
Reisende til øst-europeiske land ble gjennom hele etterkrigstida registrert av Overvåkingssentralen. Kom en med fly fra København kom det uunngåelige politispørsmålet: "De kommer ikke annetsteds fra?" Og kom en fra DDR eller Tsjekkoslovakia, ble passnummer, navn og besøksland notert. Men denne trafikken har vel av politiske grunner - etterhvert som byråkratkapitalismen har utviklet seg i de fleste øst-europeiske land - blitt mindre interessant. Det er neppe lett eller rasjonelt å føre fullt kartotek over turistsvermen til Svartehavet. Men på andre felter fortsetter overvåkingen å utbygge sin registreringsvirksomhet med stadig mer avanserte metoder.
I 1963 fastslo som nevnt Bryhn at også fellesmarkedsmotstandere løp fiendens ærend. Og i slutten av 1960-åra, da Bryhn ble sparket vekk, begynte også den revolusjonære bevegelsen å få framgang. De marxist-leninistiske organisasjonene vokste, den anti-imperialistiske bevegelsen sluttet å synge "We shall overcome". Overvåkingspolitiets interesse for virksomheten vokste tilsvarende.
Enhver anti-imperialistisk demonstrasjon og møte de siste årene har blitt ivrig fulgt av snushanene fra Victoria Terrasse. Fra og med 1970 har også deltakerne blitt systematisk portrettfotografert. Utenfor Oslo tinghus våren 1970 møtte til og med Overvåkingspolitiets menn, politioverkonstabel Paul Andersen og politibetjent Erling Sundvor, opp med en Super 8 mm filmopptaker med zoom-linse, spesielt egnet til å ta nærbilder og ansiktsportretter. Ved å sammenholde navn og opplysninger fra den ordinære overvåking, har Overvåkingspolitiet altså blitt i stand til å supplere arkivet med bilder. Og da har deres politiske registrering nådd et nivå som både Jonas Lie og Gestapos SIPO ville hatt grunn til å misunne dem.
Hvilket langsiktig mål har så staten med oppbygginga av sine overvåkingsarkiver? Svaret er alt berørt, direkte og indirekte. Men skal det kunne utdypes og oppsummeres er det nødvendig å kartlegge Overvåkingssentralens øvrige oppgaver og metoder.
Til venstre: Johan Petter Rock Løver, Overvåkingstjenesten, fotograferer demonstranter utenfor Oslo tinghus.
Til høyre: Politikonstabel Paul Andersen (foran) og politibetjent Erling Sundvor, begge i Overvåkingstjenesten, i akjson utenfor Tinghuset i Oslo.
Arne Iversen - fotograf for Morgenposten og for Overvåkingspolitiet i aksjon utenfor Tinghuset i Oslo. Nå er han ansatt i VG, og bruker ofte parykk.
SIPO skal sikre og beskytte statens egen organisasjon for den herskende klassen, var den andre tesen jeg satte fram. Her kommer også den militært ledete sikkerhetstjenesten inn med full styrke. Hovedoppgaven er her å sikre en rekruttering til toppstillingene i staten som ikke uthuler statens funksjon som et redskap for storkapitalens interesser. Som nevnt er her sikring av graderte dokumenter viktigst. Enhver som i sitt arbeid skal behandle slike dokumenter, blir både veiet, vurdert og autorisert av SIPO før tillatelse blir gitt. Dessverre for overvåkingens fedrelandselskende menn er ikke den samme rutinen mulig når det gjelder ikke-embetsmennene i regjeringa. Vanligvis er dette ikke noe problem. Men stundom slenger det da en Borten innom regjeringsstolen. Og da kan selvsagt avvik fra reglen skje. Jfr. Borten-sitat side 18 i Melbyeutvalgets innstilling.
Men statens sikkerhetspolitikk er ikke slutt med dette, den er av langt mer omfattende karakter.
I 1965 offentliggjorde Arbeiderbladet et rundskriv fra Sikkerhetstjenesten som var sendt til avdelingssjefene i alle institusjoner i den sivile statsforvaltningen i landet. Blant spørsmålene som ble stilt var også dette: "Har enkelte embets- eller tjenestemenn tjenestlig og/eller privat kontakt med representanter for kommunistdominerte land i og utenfor Norge. Er direktiv for rapportordning etablert. for slik kontakt?"
Ja, de tvilende leste riktig. Avdelingslederne i staten - det finnes vel noen tusen av dem - skal også rapportere hva deres underordnede foretar seg privat, etter arbeidstida. Hver avdelingssjef en inspektør Snusen! Hvilke tjenestemenn er medlemmer av de såkalte vennskapsforeninger? Hvem har vært i en ambassademottakelse? Var ikke sekretær frk. Gulbrandsen i Romania i fjor sommer? Brevveksler hun med utlandet? Noter, noter!
Og det spørres om "direktiv for rapportordning" for en slik eventuell kontakt. Alt skal inn i kartotekene. Vi trenger publikums bistand, som Bryhn sa i 1963. Systemet er kjent fra krigen. Angiveri og småspionasje var da autorisert, offentlig politikk. SIPO ivaretar sine tradisjoner. Og de sporene skremmer.
Overvåkingspolitiet skaffer opplysninger til fremmede lands hemmelige politi. Det var den tredje tese jeg nevnte. Og igjen er salig Bryhn en verdifull kilde. I avskjedsintervjuet med Aftenposten bekrefter han at det har skjedd en toveis informasjonsvirksomhet mellom den norske overvåkingstjenesten og liknende organer i andre Nato-land. Politimesteren har ordet:
"I den moderne verden vi lever i, er jo situasjonen den at vi ikke kan dekke ansvaret for vårt land dersom vi blir sittende her isolert innenfor egne grenser. Det har vært helt nødvendig å konferere med andre lands overvåkingsledelse på bilateralt plan og på annen måte."
Hvilke konsekvenser en slik internasjonal tystervirksomhet kan få, forteller følgende historie:
I 1965 får en 20 år gammel norsk sjøgutt en varm mottakelse av amerikansk politi. Skipet han er ombord i, blir møtt i rom sjø av en amerikansk patruljebåt og geleidet inn under land. Bevoktet av væpnet politi blir sjømannen sendt hjem til Norge. Han er ikke ønsket. Ifølge Dagbladet var han sønn av en avdød kommunist, som aktivt hadde bekjempet fascistokkupasjonen under krigen. Sjøguttens politiske innsats begrenset seg til deltakelse i en barneleir i Tsjekkoslovakia i 1958.
Slike hendelser gir bare to muligheter: Enten gir det norske SIPO opplysninger om nordmenns politiske bakgrunn til f.eks. CIA, dvs. at CIA har adgang til Overvåkingspolitiets skitne arkiver. Eller så har CIA og liknende spionorganisasjoner full frihet til i Norge å drive sin egen kartleggingsvirksomhet. At begge deler er tilfelle, er etter alt å dømme det mest sannsynlige.
Den nåværende overvåkingssjef Haarstad deltar f.eks. ivrig på Natos konferanser for SIPO-ledere. Han møter der CIA - med interesse for f.eks. amerikanske desertører i utlandet. Han møter de greske sikkerhetsoberstene - alltid hungrende etter opplysning om progressive flyktningers aktivitet. Ingen norsk myndighet hindrer Haarstads agenter og arkiver i å stå til tjeneste.
Overvåkings- og sikkerhetstjeneste skal tjene reaksjonens politiske behov for hets og forfølgelser mot den progressive bevegelsen. Det var min fjerde og siste konklusjon.
I 1930-åra ble nettopp Quislings forsvarsledete overvåking brukt som et redskap til å forsøke å mistenkeliggjøre de kommunistiske og røde organisasjonene i arbeiderbevegelsen, til å splitte dem fra folket. Politiske reiser til Sovjetunionen og internasjonale samtaler mellom kommunister ble framstilt som landssvikerske handlinger. Jonas Lie offentliggjorde sine anti-kupplaner på tross av at kommunistene eller andre hverken hadde tenkt å "kuppe" Kirkenes eller andre byer. Men for en reaksjonær, fascistvennlig presse, den gang ledet av Morgenbladet, Tidens Tegn og Nationen, ble slikt velkomment oppslagsstoff til fortrengsler for Hitler-Tysklands skjensler og aggresjon.
1950-åra var de store spionsakenes tidsalder. Og målsettinga var klar - både for Bryhn, Einar Gerhardsen og Haakon Lie: Kommunister, røde arbeidere, Nato-motstandere, alle skulle de framtre i et mest mulig landsforrædersk lys.
Innledningen kom med arrestasjonen av Per Edvard Danielsen, aktivt NKP-medlem og med krigsinnsats fra marinen bak seg. Det skjedde mens han - etter Overvåkingspolitiets melding - hadde møte med en representant for en fremmed makt ved en stasjon på Holmenkollbanen i Oslo. McCarthy-organet Arbeiderbladet konkluderte raskt: Danielsen var en "hypermoderne kommunist": "1) aktivt medlem av NKP, 2) levende interessert i "fredsarbeid", 3) gir opplysninger om militære hemmeligheter til fremmed makt." Så visste leserne hva de skulle mene om kommunistene. Da rettsaken tok til viste det seg at spionasjen kunne kokes ned til mottakelse av en konfekteske fra en venn som var sovjetisk marineoffiser.
"En mislykket spionsak," var Morgenbladets kommentar. Arbeiderbladet skrev en hyllest til det norske rettssamfunnet.
Neste runde kom høsten 1953. Da ble åtte småkårsfolk, fiskere, småbrukere og løsarbeidere i Finnmark arrestert. "Noen av dem skal ha vært medlem av NKP." Det ble heller ingen stor spionsak. En del av dem innrømte å ha gitt opplysninger til Sovjetunionen - at de faktisk ble dømt for dem, sier mer om Nato-landet Norge enn deres "spionasje". De hadde nemlig gitt opplysninger om lokaltrafikken i Norge, noe Rutebok for Norge gjør på en langt grundigere måte. Flyplassene de hadde oppgitt i Finnmark sto avmerket på ethvert kart. Stort mer kom faktisk ikke fram. De fleste ble dømt til mindre fengselsstraffer. Borgerskapet var et propagandanummer rikere.
Den største og vel også siste spionsaken mot medlemmer av NKP var saka mot Asbjørn Sunde i 1954. Sunde var tidligere Spaniakjemper, under krigen var han en av de mest aktive sabotørene mot tyskeranlegg, kjent under navnet Osvald. Rettsaken ble oppsiktsvekkende nok. Noe ble nevnt helt innledningsvis: vitneprov ble forfalsket, vitner arrestert som mistenkte. Rettsforhandlingene ble ført bak lukkede dører. Dagbladets Axel Kielland skrev: "Jernteppet falt i norsk rett." "Vi tror det er en av de mest skjebnessvangre rettskjennelser som noen gang er falt her i landet."
Sunde nektet seg skyldig. Han ble dømt til åtte års fengsel og tap av medborgerlige rettigheter for alltid. Den eneste spionasje som offentligheten fikk vite om, var at Sunde skulle ha mottatt innholdet i en av Forsvarsdepartementets papirkurver fra en vaskekone!
Og dette - mine damer og herrer - er de rødes storslåtte spioninnsats i Norge etter krigen. Om den har Nato-pressen skrevet milelange kommentarer. Det er på dette syltynne grunnlaget at de fleste i denne sal som unger fikk vite at kommunistene, jo det var stort sett Sovjet-spioner og landssvikere. For den spionasje mot Natos militæranlegg som virkelig teller, den har ikke den samme reaksjonære appell. Den begås - og må nødvendigvis begås - av de menn og kvinner som sjøl har lett adgang til militære opplysninger, og som ønsker å selge disse for penger. Melbye-utvalgets utdrag av en del spionsaker etter krigen gir oss en pekepinn på hvilke folk det er. Fire saker skal raskt nevnes her.
Så langt Melbye-utvalgets spionhistorier. De skulle gi en viss pekepinn om at det ikke minst er fra betrodde militærkretser og sikkerhetstjenestens egne folk at spionasje med militært innhold virkelig forekommer.
En ting bør sies til slutt om de såkalte kommunistspionasjene fra 1950-åra. De oppsto i et klima preget av militær opprustning og kald krig. Stortingskuppet i 1949 hadde sørget for å bringe norsk militærvesen under amerikansk kontroll. For folk som hadde sett det sosialistiske Sovjet hive tyskerne ut av Finnmark i 1945 var dette naturlig nok en eiendommelig situasjon. USA og Nato ble lik fedrelandet, Sovjet framstilt som "fienden". Jeg vet ikke om - og eventuelt i hvilken utstrekning - venner av Sovjetunionen drev en slags misforstått etterretning mot Nato. Men jeg vet i alle fall at en Danielsen, en småbruker i Finnmark, en Osvald Sunde - de står alle mitt hjerte hundre ganger nærmere enn Jonas Lies, Asbjørn Bryhns og Gunnar Haarstads brunstøvlede menn. Om de første ble det påstått at de spionerte mot Nato. Men om de siste vet vi sikkert at de driver spionasje mot arbeiderklassens og folkets politiske organisasjoner.
Høsten 1970 var som kjent preget av en omfattende borgerlig hets mot dagens kommunister: marxist-leninistene og deres organisasjoner. Verdens Gang, Nå m.fl. lot kloakkløp renne for full offentlighet. I dag er det kjent at den norske monopolkapitalens etterretningsvirksomhet - Creditbankens fortrolige notater - i stor grad lå til grunn for denne kampanjen. Men Overvåkingspolitiet fikk også spille sin oppgave.
Midt under de verste VG-oppslagene ble det nemlig stjålet et stort antall ammunisjonskasser på Gol. Og VG kunne med store og opphissede avisøyne meddele at her var "hysj-hysj"-politiet satt til å oppklare. Og avisen konkluderte med at Overvåkingspolitiets interesse for saken kan tyde på at man har bestemte mistanker å gå etter. I så fall folk "farlige for rikets sikkerhet". Med referanse til lokalbefolkningen turde avisen si tingene enda mer rett ut: "Det ligger ammunisjon der nok til en revolusjon!" Og den avisleser som i dagevis hadde blitt innprentet med at SUF(m-l) var en slik fare for rikets sikkerhet, at organisasjonen forberedte væpnet revolusjon, måtte nødvendigvis skjønne hintet. Og tjueri-hintet blir lett sittende, sjøl om en over jul fikk vite at tjuvene var noen bønder fra bygda som i fylla hadde dumpet kassene i et vann.
Jeg innrømmer at jeg og andre marxist-leninister på den tida var forberedt på meldinger om at en våpenkasse var funnet i en kjeller hos en av våre folk. En slik provokasjon fra eventuelle våpentjuver eller andres side ville utvilsomt ha møtt både oppmerksomhet og bifall, både i SIPO og storborgerskapets presse.
Hvordan skaffer Overvåkingssentralen seg sine opplysninger og rapporter. Metoder som statlig sikkerhetsundersøkelse av personell, de statlige avdelingssjefenes tvungne angivervirksomhet, fotografering og filming av deltakere på anti-imperialistiske demonstrasjoner og møter er alt nevnt. Likeledes passregistrering av øst-reisende. Men i tillegg til dette kommer tre viktige metoder.
1. Telefonavlytting
Formelt skal en da ha rettens samtykke, noe som sikkert ikke er vanskelig å få hvis det skjer på Victoria Terasse. Likevel innebærer det en begrensning. Denne begrensningen uthules imidlertid kraftig av at det i alle fall er omtrent umulig å bevise at telefonavlytting finner sted. Et unntak gjelder for et tidligere SF-medlem i Narvik. Hun presterte å ta av telefonrøret, for så å høre avspilt på bånd en samtale hun hadde hatt tidligere på dagen. Hun rakk å hente vitner, og det lokale overvåkingspolitiet måtte neglebitende innrømme fadesen. I militæret skjer denne avlyttingen mer åpent og proklamert.
Personlig skal jeg nøye meg med følgende kommentar: Aldri har jeg, før jeg i løpet av 1968 utviklet meg til å bli marxist-leninist, visst at det norske telefonrør kunne gi fra seg så mange underlige pip, klikk og underliggende samtaler. Så får heller beviskraften akkurat i slike erfaringer være lik null.
En historie jeg har fått av Pål Bang-Hansen kan kanskje være et avsluttende eksempel. De som så filmen Douglas, husker sikkert at Wesenlund da drev på med telefonavlytting i stor stil. Dette opptaket blir gjort ved Televerkets anlegg i Dronningens gate i Oslo. Vi fikk faktisk stå der helt fritt, sa han, 10-12 personer i et filmteam. Ingen passet på oss, og vi avlyttet i stor stil hele lørdag formiddag. Ja, Wesenlund hørte til og med så mange sludrende formiddagssamtaler at han fikk gratis stoff til minst fem nye sketsjer.
Og er det så lett for Wesenlund og Bang-Hansen - hvilke vanskeligheter har da SIPO?
Til venstre: Rolf Wesenlund som overvåkingsagenten Douglas i Bang-Hansens film.
Til høyre: En ekte agent: Lars Bjørn Midgaard, ansatt i Overvåkingspolitiet.
2. Brev- og telegramkontroll
Når det gjelder brev- og telegramkontroll, er også disse omgitt av lovbestemmelser. Omfanget av slik kontroll har vi liten kunnskap om. Men revolusjonære har en del erfaringer å bygge på. Eksempel: Post til Tromsø kan ta opp til tre uker. Vi kjenner flere eksempler på at posten rett og slett ikke har kommet fram. Kamerater i Oslo - kjente revolusjonære - har skrevet brev til hverandre for å teste hvor lang tid det tar. Resultat: Posten kom fram, men det tok ei uke.
I Fyrstikkalleen 19 i Oslo, hvor Duplotrykk nå ligger, hører det til dagens orden at innkomne pakker og brev er blitt sprettet. Av og til er brevene limt igjen med annen type lim, eller rett og slett med limbånd. Et leserbrev til Klassekampen hadde åpneren glemt å lime igjen.
Spørsmål: har disse forsendelsene på den lange veien vært innom politiet. Ikke nødvendigvis. Overvåkingskontakter på viktige postkontorer og telegramstasjoner, eller rett og slett private tystere, kan gjøre jobben for politiet.
3. Infiltrasjon
Den tredje, viktigste og farligste form for overvåking er infiltrasjon i kommunistenes egne rekker. Historia kjenner mange slike eksempler.
Tsarens hemmelige politi hadde agenter helt inn i bolsjevikenes sentralkomite. Under krigen hadde Gestapo sine folk i motstandsfrontens rekker. Forekommer det slik infiltrasjon i dag? Vi har ikke bare mistanke om det, vi vet at SIPO aktivt forsøker å verve folk innenfor kommunistenes og de progressive organisasjonenes rekker. Jeg skal her legge fram et dokument. (Offentliggjort i Klassekampen nr. 5.) Vedkommende som har undertegnet erklæringen ønsker foreløpig å være annonym. Ved et eventuelt injuriesøksmål vil erklæringen bli lagt fram - og vedkommende forklare seg. Jeg kjenner selv navnet på den polititjenestemannen i Oslo som blir omtalt. Jeg siterer:
"Politiet ville verve meg som agent"
Erklæringa vi gjengir nedenfor ble lagt fram på et møte om SIPO i Studentersamfundet i Oslo i mars. Arbeiderbladet tok noen dager etter opp saken og spurte overvåkingspolitiets sjef, Gunnar Haarstad, om han ville kommentere den. Det nektet han. Vi tar dette som en bekreftelse på at Sipo har brukt, og fremdeles forsøker å bruke den slags snuskete metoder for å få bukt med de revolusjonære.
Vi offentliggjør erklæringa for at flest mulig skal lære seg å kjenne lusa på gangen, og verne både seg og andre progressive mot den slags utspionering.
For noen tid siden ble jeg oppsøkt av en gammel bekjent jeg ikke hadde sett på lengre tid. Vedkommende var ansatt i politiet.
Han ønsket at jeg skulle la meg engasjere i spionasje overfor SUF og FSF (Faglig Studentfront på Universitetet i Oslo). Begrunnelsen for at han valgte nettopp meg til dette, var at han mente jeg var pålitelig, ansvarsbevisst og villig til å slå et slag for landets sikkerhet når det - som nå - var påkrevet.
Jeg skulle skaffe meg innpass i SUF via studiegrupper, som han fortalte meg var satt igang for SUF-sympatisører. Videre skulle jeg skaffe meg abonnement på diverse interne SUF-organer, deriblant Bolsjevik. Endelig fikk jeg utlevert en maskinskrevet artikkel, angivelig forfattet av hans sjef og en psykolog ansatt i Sikkerhetspolitiet. Denne måtte jeg skrive av og brenne i hans nærvær. Jeg skulle utgi artikkelen for min egen, og prøve å få den inn i Klassekampen. Han forklarte at artikkelen skulle virke politisk umoden, idet man tok hensyn til min manglende politiske erfaring.
Han var interessert i navn og personalia for flest mulig SUF-medlemmer og spesielt ville han ha en liste over FSF-medlemmer blant mine egne studiekamerater.
Han ville også at jeg skulle oppsøke lokaler der SUF-grupper hadde tilhold, for å vurdere muligheten for å få plassert mikrofoner. Ikke minst skulle jeg finne ut hvilke rom på Blindern som var mye brukt av FSF-grupper, med tanke på å få mikrofoner plassert også her. Vedkommende behandlet meg med den største elskverdighet, snakket idealistisk og besnærende om betydningen av at jeg utførte de oppdrag han påla meg, og lovet at de personene som sto bak ham var innflytelsesrike folk hvis gunst jeg kunne dra nytte av. Han lot meg imidlertid også forstå at jeg var ille ute om jeg røpet noe av det han hadde betrodd meg.
Til å begynne med ble jeg forskrekket og nysgjerrig over det han oppfordret meg til, og ventet på hans nye instrukser for å finne grunnlag for å avgjøre om det virkelig var noe idet han snakket om, eller om det mest var produkter av hans egen fantasi. Da jeg ble bedt om å angi mine studiekamerater syntes jeg imidlertid det gikk for vidt, og ble nødt til å si at jeg ikke var villig.
Etter min mening er imidlertid ikke en slik form for utspionering av politiske grupper moralsk forsvarlig. Videre mener jeg at politiets oppgave skulle være å beskytte enkeltmennesker mer enn et bestemt politisk system, at det er et offentlig organ som ikke burde være bekjent av slike lysskye fremgangsmåter. Jeg mener at en sak som denne har krav på offentlighet, men av hensyn til de trusler jeg har blitt utsatt for, ønsker jeg foreløpig ikke å tre fram personlig med disse opplysningene. Jeg har isteden informert noen av de personer jeg ble bedt om å spionere på.
Oslo, 3/3 1971 NN
Jeg oppfordrer med dette Oslos politimester til å treffe alle de rettslige tiltak han måtte anse nødvendig for politikammerets gode navn og rykte.
Hvilke konklusjoner kan vi så trekke? Det spørsmålet gjelder den langsiktige, den strategiske hensikt med statens spionvirksomhet mot folket. På spørsmålet om hensikten med kartotekene svarer historia følgende:
I vårt eget land ble det først i femtiåra vedtatt såkalte beredskapslover. Disse lovene er rettet inn på å gi regjeringa og militærapparatet nærmest diktatoriske fullmakter i krigstider. Men de gir også "legal" adgang til fascistiske tiltak mot den norske arbeiderklassens kamp.
Selve beredskapsloven er forsiktig formulert: "Er Stortinget på grunn av krig avskåret fra å utøve sin virksomhet, tilligger det Kongen å gjøre alle de vedtak som er påkrevd for å ivareta rikets interesser under krigen."
Men odelstingsproposisjon nr. 78 fra 1950 gir i langt mer presise ordlag den tolkning av lovtekstens rammer som vil ligge til grunn for anvendelsen: "Under de forhold som hersker i verden i dag, vil dette imidlertid kunne være tilfelle selv om riket ikke er i krig, og selv om det ikke lar seg påvise noen aktuelle krigstrusler mot Norge."
Samtidig med og som en del av beredskapslovene, ble det lagt fram forslag om endringer i straffelovens kapitler 8 og 9 (Ot.prp. nr. 79). I straffelovens § 86 heter det bl.a.: "Med fengsel fra 3 år opp til livstid straffes den som i krigstid eller med krigstid for øye ... oppfordrer eller tilskynder til, er med på beslutning om eller deltar i lockout, streik eller boikott som er ulovlig etter arbeids- og boikottlovgivningen og som svekker Norges motstandsevne."
Den militære straffelovs § 80-108 trer i kraft når hæren mobiliseres (beordres sat på Krigsfod), dvs. når unntaksloven trer i kraft, og den inneholder bestemmelser for anvendelse av dødsstraff. I militær straffelov § 81a gjelder begrepet krigsforræderi, revolusjonsforsøk, vold og trusel mot utøvelse av statsmyndighet i krigstid og under borgerkrigsliknende tilstand. For krigsforræderi etter denne paragrafen kan dødsstraff idømmes under særlig skjerpende omstendigheter.
Alle disse lovene og paragrafene understreker deres klassekarakter: de er innrettet - ikke bare på unntakstilstand under konvensjonell krig - men også mot alle forsøk på å styrte den herskende klassen i Norge. Der beredskapslovene er "ulne", gir odelstingsproposisjonen og debatten i Stortinget en klar beskjed om retningen av lovfortolkningen. Nils Hønsvald (DNA) var saksordfører i krigslovdebatten. Han formulerte seg slik: "Lovens hovedhensikt er å ramme organisert femtekolonnevirksomhet forut for og under en krig." (Stortingsforh. 1950 nr. 8, side 514.) Justisminister O C Gundersen var ikke mindre klar da han i sitt hovedinnlegg henviste til den østerrikske arbeiderklassens kamp mot dyrtida samme høst som et eksempel på hvordan "femtekolonnistene" arbeidet.
Det er først når en sammenholder denne "legale" forberedelsen til åpen fascisme med SIPOs virksomhet og arkiver at alvoret i den organiserte spionasjen mot arbeiderklassen og folket kommer tydelig fram.
Hvilke konklusjoner skal vi trekke av dette materialet for dagens Norge, hva kan vi lære av de historiske erfaringene? Ukeavisa Orientering nr. 33, 1970 skriver at Melbye-utvalgets innstilling er "uhyggelig og skremmende lesning ... Vi står i kartoteket, vi er overvåket." og videre: "Vi ser forbindelseslinjene mellom det som skjer. Og det skremmer oss."
Jeg kan gi Orientering rett i at monopolkapitalens diktatur og SIPOs virksomhet er "skremmende". Men for arbeiderklassen og for revolusjonære nytter det lite å "fryse på ryggen". Arbeiderklassen kan ikke gi opp kampen for sosialismen. Derfor gjelder det å bekjempe statens spionasje, lamme muligheten til å sabotere eller stoppe den folkelige kampen.
Vi marxist-leninister har trukket følgende konklusjon: Allerede i dag må kommunistene beherske både "legalt" og "illegalt" arbeid. Med det mener vi følgende. På alle felter må de revolusjonære nytte de legale kampmulighetene som finnes: Arbeide i fagforeninger og folkelige organisasjoner, spre informasjon i form av aviser, løpesedler og møter. Den kommunistiske politikken må gjøres kjent for alle. Bare gjennom et slikt tålmodig massearbeid kan de bevisste revolusjonæres kamp smelte sammen med arbeiderklassens kamp. Det vil også gjøre det mulig for de organiserte kommunistene å bli beskyttet mot politiets overgrep av folket. Erfaringene fra krigen viser det til fulle. Men saka har også en annen side: Forberedelsen til det "illegale" arbeidet. Kommunistenes organisasjoner har ofte blitt forbudt, forsøkt drevet under jorda. Arrestasjoner og razziaer hører til dagens orden rundt om i verden. Slikt kan - som jeg har forsøkt å illustrere i dette foredraget - også skje i Norge. Derfor må kommunistenes organisasjon; antall og navn på revolusjonære, fortegnelser over tillitsmenn og kvinner, oversikt over kommunikasjonslinjer og organisasjonsoppbygging, holdes skjult fra SIPOs betalte tystere og agenter.
To viktige feil blir ofte gjort av progressive:
Kamerater og venner!
Jeg tror at spørsmålet om årvåkenhet mot SIPO gjelder de fleste av dere. For også i de anti-imperialistiske frontorganisasjonene, overalt der det organiseres kamp mot monopolkapitalen og staten har Overvåkingspolitiet interesse av å sanke opplysninger. I 1962 utropte Bryhn anti-EEC-bevegelsen som en "landsforrædersk" kraft. I dag er denne fronten på ny en trussel mot den herskende klassens politikk. Jeg håper at dette foredraget om SIPOs virksomhet vil bidra til at også denne sida av den politiske kampen mot imperialismen blir studert og tatt til etterretning av alle progressive.
Midtvinters 1972 ble redaktøren for Klassekampen, formannen i Solidaritetskomiteen for Vietnam og disponenten for A/S Duplotrykk siktet for "brevtyveri" fra Saigon-juntaens legasjon på Bygdøy i Oslo. Sigurd Allern ble fengslet i et døgn, deretter sluppet fri. Saken ble først henlagt i september. I mellomtida forsøkte kriminalpolitiets Pål S. Berg å konstruere en ny "anklage": siktelse for å ha fornærmet en "fremmed makt" (Saigon-juntaen) ved å karakterisere dem som quislinger i Klassekampen. Etter skarp reaksjon bl.a. fra liberalere som støtter FNLs kamp (Carl Hambro, Norges Unge Venstre o.a.) ble også den provokasjonen lagt på hylla. Samtlige anklagepunkter har dermed blitt pulverisert.
Den følgende artikkelen er basert på det foredraget Sigurd Allern holdt i Det norske Studentersamfund i Oslo dagen etter løslatelsen.
Politifullmektig Pål S Berg
Kamerater, venner og tilstedeværende SIPO-folk!
Mange høyreaviser, dommere og offisielle figurer i vårt samfunn snakker i disse dager om lov og om orden. Mest snakker de om lov og orden. Men lov og orden er bare et ordpar i slekt med "stor og sterk", "gammel og klok". For alle gamle er ikke kloke og alle kloke er ikke gamle, og alle sterke er ikke store og alle store er ikke sterke. Lover har vi nok av, de bare øker og øker i antall. Men noen videre orden har vi ikke.
Jan Myrdal skrev omtrent slik i det første nummeret av Folket i Bild, og han fortsatte:
- Antallet lover og forordninger bare øker og paragrafene kryper rundt oss overalt der vi beveger oss - de stirrer på oss med små, onde øyne. Men noen orden finner vi ikke. Vi kastes hit og dit, blir arbeidsløse, omskoleres, avflyttes og innflyttes. Vi tilpasses og avpasses. Men vi lever ikke under ordnete forhold.
La oss så se på to aktuelle saker:
Under møtet om Stalin i Det Norske Studentersamfund for kort tid tilbake ble lokalene til det progressive trykkeriet, A/S Duplotrykk, forsøkt satt i brann. Det er i dette trykkeriet Klassekampen, Røde Garde og mye progressiv litteratur trykkes. En eller flere menn brøt seg inn i Fyrstikkalleen 19, tente på ei oljekanne ved døra, og la et bildekk mot den for å sikre at døra skulle velte innover, og ilden bre seg innover i lokalene. Like innenfor døra ligger et stort papirlager. Hadde dette blitt antent, ville store deler av fabrikkbygningen - som er verdt millioner - blitt satt i brann. Det bor også folk i Fyrstikkalleen 19. Fordi mannen eller mennene stengte døra nede i trappeoppgangen da de gikk, ble lufttilførselen dårlig og varmeutviklinga svak. Ved et tilfelle oppdaget en av de ansatte brannen midt på natta, slik at storbrannforsøket mislyktes.
Noen dager tidligere var A/S Duplotrykks bil blitt punktert på alle fire hjulene og forsøkt satt i brann. I begge tilfellene finnes det mistanke mot en bestemt person. Det gjelder en mann som kom inn i A/S Duplotrykks lokaler samme dag som attentatet mot bilen fant sted. Beskrivelsen av ham er omtrent identisk med en person som ble sett utenfor Fyrstikkalleen 19 samme kveld som storbrannen ble forsøkt påsatt. Beskrivelsen er gitt av en person som bor i bygningen. Den mistenkte personen bar til og med på ei oljekanne.
Er så denne personen arrestert av politiet? Nei, ikke ennå. Men har dere da hørt om noen storstilt etterforskning - og offentlig etterlysning av mannen? Nei, det har ikke skjedd, det har i alle fall gått meg hus forbi. Har pressen tatt fram de store overskriftene? I Arbeiderbladet sto det en liten artikkel over to spalter. I Dagbladet kunne vi lese fem-seks linjer om saka inne i en annen artikkel. Da A/S Duplotrykk innbød til pressekonferanse, med adgang til fotografering av de ofte omtalte "hemmelige" lokaler, kom det en mann fra Arbeiderbladet. Han var vennlig innstilt, og fikk ikke inn mer enn den lille notisen om saka.
Jeg gjentar bakgrunnen: Forsøk på å sette et millionbygg - som også er bebodd - i brann. Og ingenting skjer. Det er mitt første eksempel på lov og orden i Norge.
Og mitt andre er det som har hendt de siste dagene.
Tirsdag morgen i denne uka ble den som oppdaget og stanset brannen, forretningsføreren for A/S Duplotrykk, sjøl arrestert og brakt til avhør på Victoria Terrasse. Trykkeriets lokaler ble ransaket av politiet. Formannen i Solidaritetskomiteen for Vietnam ble forsøkt arrestert, men ikke funnet. Jeg ble - sjøl - som ansvarlig for Klassekampen - arrestert på min arbeidsplass, brakt til terrassen for avhør, til Kriminalpolitisentralen for fotografering og fingeravtrykk, deretter plassert i Oslo Kretsfengsel, Møllergata 19. Sjøl om vi alle tre er på frifot i dag, er ikke en tøddel av politiets begjæring om rettsak, dom og straff trukket tilbake.
Og de paragrafene innebærer ikke lite:
Her er det ingen tvil, loven er trukket fram, orden skal opprettes. Tross opinionens manglende oppslutning skal saka forfølges. Hva med brannstiftelsen? Ikke det at saka ikke er henlagt. Det kan til og med hende at mannen en dag blir funnet. Men om lov og orden virkelig skulle bety noe for folket, var det ikke da rimelig at politiet prioriterte ressursene på en ganske annen måte - og satset der det trengtes mest?
Så la oss da se, kamerater, på hvilken måte det stanses, hvilken orden som skal opprettes.
Først: Hva var den politiske bakgrunnen for arrestasjonen?
Flere saker, men først og fremst en: At den norske sosialdemokratiske regjeringa ennå anerkjenner Saigon-juntaen som Sør-Vietnams lovlige regjering. At den så seint som 17. januar 1972 uttalte sin sedvanemessige "høye aktelse" for fascist-regjeringas representanter. Alle her vet at breie lag av folket støtter Den demokratiske republikken Vietnam (DRV, Nord-Vietnam) og FNL i kampen mot USA-imperialismen. Derfor ble Bratteli-regjeringa - av opinionen og av sitt eget partilandsmøte - tvunget til å anerkjenne DRV. Men de har aldri våget å anerkjenne folkets talsmenn i Sør-Vietnam, PRR - Den provisoriske revolusjonære regjeringa, som Sør-Vietnams lovlige representanter. Derfor må PRR ta til takke med et informasjonskontor - mens juntaen brisker seg med legasjon på Bygdøy.
Dette er av betydning for Vietnams folk, og for oss som støtter dem. Tenk tilbake på siste verdenskrig. Hva ville vår reaksjon vært dersom den britiske regjeringa anerkjente Quisling som det norske folkets ypperste talsmann, opprettholdt diplomatisk samkvem, og allernådigst lot motstandsfronten mot fascismen få anledning til å "informere"? Det ville ikke ha blitt tolerert.
Agenter fra SIPO under en demonstrasjon 10. februar 1971 etter USAs invasjon i Laos. Aktive motstandere av USAs krigføring i Indokina registreres som potensielle landsforrædere. Kjenner leserne navn på noen av agentene?
Tre agenter skjermer en politifotograf (i bilen)
Nå finnes det de som hevder: Forbindelsen er reelt frosset ned, og at brevet var en ren rutinesak uten betydning. Berge Furre, SFs politiske nestformann, hevder for eksempel dette i dagens utgave av Dagbladet. Furre har formelt rett, men kjernen i konklusjonen er feil. For det er nettopp rutinen som har betydning. Brevet fra Utenriksdepartementet (UD) var ingen sensasjonell statshemmelighet. Det var et konvensjonelt diplomatbrev. Men nettopp i den rutinen ligger det vesentlige: Den anerkjennelsen som hindrer anerkjennelsen av PRR, som gjør det vanskelig å opprette en DRV-ambassade i Norge. Og la meg personlig legge til: Som gjør det mulig for en avskyelig vietnamesisk quisling på Bygdøy å kreve en politietterforskning som fører til rassiaer mot organisasjoner og arrestasjon av personer som er det vietnamesiske folkets venner.
Jeg har ikke stjålet noe UD-brev. Men når det er sagt, skal en ting være klart: Jeg feller ikke en tåre over at det forsvant - enten det nå var på Bygdøy eller UD. Det er bare ett brev quisling-legasjonen burde ha politisk anledning til å motta: Det brevet som med enkle ord forteller at de er uønsket - og med første og beste fly bør pelle seg ut av landet. Hvis utenriksminister Hans Cappelen vil, står formannen i Solidaritetskomiteen for Vietnam, disponenten i A/S Duplotrykk og jeg gjerne til tjeneste som brevbringere.
Kamerater!
Brattelis orden er de to ansikters politikk: Støtte til "begge parter" i "den ulykksalige krigen". Og da dens rutine fikk søkelyset på seg - fikk politiet frie hender. Fra da av fikk saka perspektiver ut over Saigon-legasjonen i Norge.
La oss se på hva slags beviser og lovgrunnlag som lovens håndhevere trenger for arrestasjoner og razziaer, når de i samme tidsrom ikke finner en brannstifter med vitneoppgitt signalement.
Først en opplysning: Ingen av oss ble begjært fengslet fordi en fotostatkopi av brevet ble offentliggjort i Klassekampen og Solidaritetskomiteens løpeseddel. Anklagen dreier seg om tyveri eller medvirkning til tyveri, om brevåpning og om å ha hindret diplomatnoten å finne veien til Saigons representant. Som vanlig i norsk rett skal anklageren framskaffe bevisene. I dette tilfelle er følgende juridiske suppe kokt sammen av Oslo politikammer, kriminalavdelingen:
1. Søndag 23. januar ble et brev fra UD observert i dørsprekken i huset i Benneches vei 16, Bygdøy, av forlagssjef Henrik Groth, som huser juntaen. Da han kom hjem om kvelden, var brevet borte. I mellomtida skal fru Groth ha sett to ukjente personer - en mann og en kvinne - det er uklart om hun også snakket med dem.
Inntil i går morgen hadde politiet ikke fått oppgitt noe bestemt signalement, ifølge min advokat Håkon Helle. Men på Victoria Terrasse endres en ukjent mann og kvinne elegant til tre høyst bestemte menn, som "med skjellig grunn" mistenkes for å ha stjålet brevet.
Når har Dagbladets redaktør Roald Storsletten, journalist i samme avis, Per Vassbotn, eller andre pressefolk blitt arrestert for tyveri av et dokument som for eksempel er offentliggjort i Dagbladet? Av to grunner: 1) en kan godt motta kopi av hvilket som helst dokument i posten. Det er ikke tyveri. 2) Storsletten er ikke kommunist, men en ledende borgerlig pressemann.
2. Kan jeg ha forledet noen til å stjele brevet? Det mener politiet sekundært. Men måtte jeg da ikke vite at det var der? Ja, til og med at UD-brev blir oppbevart i en dørsprekk? For å kunne hevde at dette er sannsynlig - tror jeg en må hete Pål S. Berg og være politifullmektig på Victoria Terrasse.
3. Så til brevåpningen.
Bevisgrunnlaget er fortsatt det samme: At brevet er offentliggjort i Klassekampen og på Solidaritetskomiteens løpeseddel. Mitt argument er det samme: Verken for å motta en kopi eller et orginalbrev fra en kilde utenfor redaksjonen trenger Klassekampen å åpne en konvolutt. Vi ville kort og godt ikke få det tilsendt eller overlevert, verken i original eller kopi, hvis ikke en eller annen mente det hadde interesse for oss som avis. Skal en først snakke om indisier - hvis en begrenser seg til anklage om brevbrudd - går disse rakt mot anklagen.
4. Til slutt: Begrunnelsen for at det var nødvendig å foreta husundersøkelser og øyeblikkelig pågripelse. Allment snakkes det om å kunne forspille bevis eller begå nye straffbare handlinger. Men konkret henvises det utelukkende til at Solidaritetskomiteen har bebudet nye aksjoner mot Saigon-juntaens representanter!
Derfor måtte vi pågripes og derfor måtte politiet ha rettens kjennelse til å gjennomføre husundersøkelser! Plutselig ble hele UD-noten borte i tåka.
Kamerater! Dette besynderlige brygget ble lørdag 26. februar i all hovedsak godtatt av Oslo forhørsrett ved dommer Zimmer. Det skjedde for lukkede dører, uten adgang for oss til å avgi forklaring. Det er "loven". Men det er vilkårlighet. Det er et bevisst politisk kriminaliseringsforsøk ikledd - bokstavelig talt - svart kappe.
Reaksjonen mot dette overgrepet har vært kraftig og virkelig bekymret representantene for lov og orden. De fleste har skjønt at hele affæren er en trusel mot de demokratiske rettighetene, også mot deres egne rettigheter. Folk av politiske meninger som er langt fra Klassekampen og mine, har reagert raskt. Progressive har på kort tid gjennomført to demonstrasjoner. Sjøl radioens aktueltintervjuer beskyldte i indirekte ordelag Kriminalsjefen for å ha gjennomført en politisk begrunnet fengsling.
Kamerater! Denne saka gir viktige perspektiver for den politiske kampen i tida framover.
1. Saka er ennå ikke avsluttet. At politiets ballong har begynt å sprekke, betyr ikke at de gir opp sitt politiske galmannsverk. Vi må kreve at beskyldningene mot formannen i Solidaritetskomiteen, disponenten i A/S Duplotrykk og redaktøren av Klassekampen øyblikkelig frafalles. Enhver fortsatt mistenkeliggjøring er ikke bare en provokasjon mot oss og våre organisasjoner. Det bidrar også til å kaste et kriminelt skjær over hele den progressive bevegelsen i Norge.
2. Vi må være forberedt på nye provokasjoner og aksjoner. De som har fulgt med i avisene i de siste ukene vil finne en gjennomgående tendens: Kravet om at staten må gripe inn mot "sufferiet", mot venstreradikalerne. Opinionen forsøkes ikke lenger mobilisert som hovedstøtte. For opinionen - det store lag av arbeidsfolk og ungdom har sjøl dreid til venstre. Stat og kommuneapparat er tilbake. "Myndighetene må beskytte oss mot mindretallsdiktaturet," skriver Arbeiderbladet. Og diktaturet består i at Superjesus ikke kom til Chateau Neuf, studentenes hus i Oslo. Handels- og Sjøfartstidende omtaler 29. februar Green Berets-demonstrasjonene. De som deltar i dem, "er rødehird". Og bladet framhever Elverum-politiet - med dets tåregass - som eksempel.
La meg bare minne om provokasjoner av VG-kaliber: Produksjon av et falsum av et skriv for å "bevise" at SUF(m-l) står bak "skoleopprør" rettet ikke minst mot "lærerne og kapitalismen". Apalløkka kan stå som stikkord for den slags kloakkmetoder. I forbindelse med sprengningen av bygningen til avisa Fædrelandsvennen i Kristiansand har VG og dens venner i avisverdenen stadig skumlet om at det nok var "suffere" som sto bak, uten trevl av bevis. Aftenposten ligger slett ikke langt etter. Dens forsøk på å vise at Folkebevegelsen er en fare for "vårt demokrati" (som røde hunder i samfunnsorganismen), underbygger ytterligere tendensen: Slike folkefiendtlige krefter forsøker ganske systematisk å spre slik hets for å rettferdiggjøre kravet om statsinngrep mot "venstre-ekstremistene", dvs. alle aktive demokratiske krefter som truer makthaverne.
3. Vi ser en ny tendens i retning av organisert fascisme i Norge. Riktignok i svært beskjeden målestokk. Nasjonal Ungdomsfylking (NUF) teller ikke mange medlemmene, men har i den siste tida begynt å bygge opp en fasttømret organisasjon med sentral ledelse i Oslo.
4. Alle disse brune elementene har i tillegg en mer systematisk og godt organisert hjelper i Sikkerhetspolitiet (SIPO).
Disse kreftene forsøker iherdig å pusse myndighetene på kommunistene og de progressive. Hadde de kunnet, ville de forsøkt å mobilisere folk flest, men de sier NEI til slike skitne oppdrag. Arbeiderklassen og det arbeidende småborgerskapet lar ikke slike brune elementer få nyte godt av særlig mange fotfolk i dag. Derfor alle appellene til myndighetene om å gripe inn.
Denne tiltakende opptrappinga mot den progressive bevegelsen i dag rammer spesielt den marxist-leninistiske bevegelsen. Hvorfor? Fordi vi oppfattes som en strategisk trusel mot stat, monopolborgerskap og deres tvilsomme tjenere. Marxist-leninistene tar den sosialistiske revolusjonen i Norge på alvor. Derfor ser vi at "myndighetene" også tar oss alvorlig, husk Good-Heart-øvelsen, Nato-øvelsen rettet mot å slå ned oppstand "satt i gang" av "SUF- og FNL-grupper". I dag vet de samme "myndigheter" og deres lojale presse at marxist-leninistene er en aktiv kraft i kampen mot EEC.
Saka mot Klassekampen og meg er en prøveklut: Hvor langt kan de gå? Vi bør sammen fortelle dem: Det er færre skritt enn de allerede har tatt. Vi ønsker å forsvare demokratiske rettigheter til politisk arbeid og kamp. Vi går mot forsøkene på å forby løpesedler, aviser og politisk arbeid på arbeidsplasser og skoler.
Vi ser provokasjoner, overgrep og politisk kriminalisering som fascistiske tendenser i det norske samfunnet. Vi mener ikke at det norske samfunnet i dag er fascistisk. Georgi Dimitrov uttrykte i 1930-åra hva slags politikk en da må følge:
"At fascismen overtar makta betyr ikke at den ene borgerlige regjeringa som vanlig følges av en annen, men at den ene statsformen for borgerskapets klasseherredømme - det borgerlige demokratiet - erstattes med en annen form - det åpne terroristiske diktaturet. Det ville være en alvorlig feil å overse denne forskjellen. Det ville forhindre det revolusjonære proletariatet i å mobilisere de bredeste lag av det arbeidende folk i by og på land til kamp mot faren for at fascistene erobrer makta, og i å utnytte de motsigelser som finnes i borgerskapets egen leir. Men en ikke mindre alvorlig og farlig feil er å undervurdere borgerskapets stadig skarpere reaksjonære politikk, som for tida utvikler seg uavbrutt i de borgerlig-demokratiske landene og denne politikkens betydning for opprettelsen av det fascistiske diktaturet. Det er en politikk som kveler det arbeidende folks demokratiske friheter og som forfalsker og innskrenker parlamentets rettigheter og intensiverer undertrykkelsen av den revolusjonære bevegelsen." (Fra Enhetsfrontens og folkefrontens problemer, Forlaget Oktober, Oslo 1970.)
Vårt svar nå er to ting:
For det første: Bli med i en bredest mulig enhetsfront mot all terror mot den progressive bevegelsen, mot marxist-leninistene, mot solidaritetsbevegelsen for Vietnams folk, mot Folkebevegelsen! Kjemp mot all innskrenkning av mulighetene til politisk ytring og organisering.
For det andre: Innse og ta konsekvensene av det faktum at også under det parlamentariske demokratiet hersker monopolkapitalens diktatur. Statsapparatet er vår fiende, ikke vår venn. Ta alvorlig på dette, styrk den progressive årvåkenheten. Beskytt alle progressive personer og organisasjoner mot overvåkingas virksomhet. Til dere som er medlemmer av SF og SFU: Slutt å reklamere med alle tillitsmenn i Orienterings spalter. Til dere som jobber i ulike frontorganisasjoner: Ta initiativ til politiske diskusjoner blant medlemmene om SIPO og statens politikk.
Kamerater!
Vi ønsker orden. Vi ønsker trygghet for arbeidsfolk og ungdom. Derfor går vi mot alle forsøk på å bruke lovens paragrafer i reaksjonens tjeneste. Derfor går vi mot alle forsøk på forfalskninger. Vi protesterer mot et politi som lar brannstiftere gå fri, mens marxist-leninistiske aviser og medlemmer urettmessig terroriseres. Vi protesterer mot ei regjering som lar Saigon-fascister tvinge gjennom politisk forfølgelse mot Vietnams venner! Dette er vår lov og vår orden!
Etter en lang, dels megetsigende pause, bestemte SIPO/Kriminalpolitiet og politifullmektig Pål S. Berg seg for hva som skulle gjøres med den såkalte "brevsaken". 8. september 1972 kunne fiaskofullmektigen opplyse følgende pr. telefon: Begge anmeldelsene mot Sigurd Allern er trukket tilbake! Den ene gjelder "brevtyveriet", og anmeldelsen er i denne saken også trukket tilbake for A/S Duplotrykks disponent og daværende formann i Solidaritetskomiteen for Vietnam. Pål S. Berg anga grunnen: "Vi var uheldige - og greide ikke å finne brevet." (!) Den andre anmeldelsen som er trukket tilbake, gjelder saken hvor en politikonstabel - avfotografert og kalt SIPO-agent i Klassekampen nr 72 - anmeldte Klassekampens redaktør. Pål S. Berg hadde følgende å si: "Vi har fått politimannen til å trekke påtalebegjæringen, men det er ikke formelt i orden før han er avhørt av betjent Brandsnes." Med andre ord: To fiaskoer på røde rappen.
Pål S. Berg ville ikke innrømme at hele "brevtyveri"-saken var forfeilet eller at saken hadde vært et forsøk på politisk rettergang. Fullmektigens skarpe hode hadde funnet følgende forklaring: Det ble for mye bråk om saken. Hvis Allern hadde vært en ransmann med folkeskole, og ikke en politiker som snakker mye, ville saken gått bedre for politiet. (!) Så langt Berg. En "forklaring" som nok reiser flere tankekors om overvåkingas klassekarakter enn den løser!
Til slutt: Denne saken - alvorlig for alle som forsvarer folkets interesser - endte både alvorlig og lett komisk for statens overvåkings- og kriminaltjeneste: Som kjent inneholdt anmeldelsen også følgende punkt: Det er ulovlig å kalle "representantene" for Sør-Vietnam ved Saigon-legasjonen i Oslo, for quislinger. Denne anmeldelsen er også trukket, og vi kan med andre ord trekke følgende konklusjon av hele dette forsøket på politisk rettergang: Kriminalpolitiet og SIPO har - om enn ufrivillig - kommet i den situasjonen at de har gjort det lovlig å kalle Saigon-quislingene for quislinger. Så vet vi det -.
Kamrater!
Vi vill gärna lämna ett bidrag till er utmärkta artikelserie om SIPO. Vi hade varit på besök hos norska kamrater och var på hemväg. I centrum av Oslo upptäckte vi en bil med två män (Volvo Amason, vit, 33-93-89) som tycktes förfölja oss. Bl.a. körde den mot rött ljus vid ett tillfälle för att hinna ifatt oss. Ute på vägen söderut från Oslo blev vi helt vissa om att det rörde sig om en "skuggning". När vi ökade farten, ökade de farten och när vi körde om, körde de om osv.
På motorvågen strax söder om Mosseporten tvärrbromsade vi så att de komm alldeles inpå oss och vi kunde då fotagrafere dom. Efter den läxan holl de sig på längre avstånd och oftast med en bil mellan dom och oss. Litet senare var de dock dumma nog att gå i ännu en fälla. När en "karavan" på tre bilar närmade sig dom, saktade vi in så att de tre bilarna började köra om "SIPO-bilen" som också hade saktat in. Då "ryckte" vi och skaffade oss ett försprång på flera kilometer. Därefter svängde vi in på en sidoväg och såg dom passera i rasande fart på jakt efter förbrytarna. Sedan kunde vi i lugn och ro fortsätta mot Svinesund.
Strax före Svinesund väntade de på oss och vinkade till oss då vi passerade med ansträngd glättighet. Vi vände då for att ta en titt på dom och fotografera dom igjen. Vi mötte dom och tog en bild. Nu började de bli ordentligt irriterade det kunde vi se. De körde ned till Svinesunds tullstation och lade sig på pass bakom en kiosk, men vi upptäckte dom så vände om och körde upp mot dem så at deras väg blockerades och de var instängda. De var nu helt desperata. Den ene holl händerna för ansiktet och den andre satte sig "att läsa en tidning"! Men en av dom sänkte garden ett ögonblick och vi kunde få ett "porträtt"!
Vi släppte nu fram dom och de körde i utryckningsfart mot tullstationen, rusade in och kom ut igen med en tullare och ropade: "Stoppa dom, stoppa dom!" Vi körde åt sidan och steg ur. Den ene av dom, en liten ljus fyr, gnällde hela tiden på den andre som tydligen var överordnad: "Ta filmen, ta filmen, ta filmen!" Vi frågade om det var förbjudet att fotografera Norge och vägrade naturligtvis att lämna filmen, och fick svaret att det var "förbjudet att fotografera poliser". Ett beskjed som väckte stor munterhet hos oss då de nu helt avslöjat sig, och vi dessutom visst at de ljög. De tappade nu helt fattningen. For att rädda den sista resten av sin prestige gick "ledaren" fram till en av oss och väste mellan tänderna: "Politiet leker ikke!" Vi sa att det förvånade oss och att vi trott att detta hade varit deras söndagsnöje. Efter att ha skojat med dom ytterligare en stund frågade vi om vi fick köra vidare och fick svaret: "Ja, kjør, bare kjør over grensen og kom aldri mer tilbake!" Vi åkte over gränsen, men vi lovar att komma tillbaka och SIPO får gärna pröva sina kräfter en gång till. Så roligt har vi inte haft på länge. Vi bifogar några fotos så att ni kan identifiera dom.
Kamratliga hälsningar från "fyra svenska kamrater"
Her er det ikke snakk om "söndagsnöje"
Overvåkinga i Norge er vant til å kunne drive sitt arbeid uforstyrret. Det har den gjort siden den ble opprettet. Ikke underlig at disse karene ikke alltid klarer å holde seg helt kalde når de i dag opplever at noen begynner å vise interesse for dem og deres skitne tarv. Nedenstående historie ville neppe bli trodd om vi ikke hadde bildene. Den kan kanskje stå som et noe særegent tegn på hvem som i virkeligheten frykter hvem i verden i dag.
Under den store demonstrasjonen mot EEC og dyrtid i Oslo 25. mars ble to progressive som drev reportasjefotografering gjort oppmerksom på at en ledende mann i overvåkinga sto som interessert tilskuer på fortauet på Grønlands torg. Og ettersom han ennå ikke var kommet med i Klassekampens galleri, tok den ene straks et bilde. Dette likte nok ikke den gode SIPO-mannen, trass i at hans folk var i aktivitet overalt med sine kameraer. Med en feiende bevegelse strøk han tyrolerhatten foran ansiktet og gjorde helomvending. Men folk med hatten foran ansiktet vekker oppmerksomhet, og dessuten kolliderte han stadig med forbipasserende. Etter et forgjeves forsøk på å studere babytøy i et utstillingsvindu, flyktet han småbannende inn i "Motehuset for baby og barn", Grønland 2, for å be ekspeditrisene om beskyttelse.
Da de hadde konstatert at det ikke fantes noen bakdør, gikk den ene kameraten inn i butikken for å finne ut hva politimannen holdt på med. Ekspeditrisene var tydelig oppskremt, men etter å ha forklart at det dreide seg om en SIPO-mann, fikk kameraten lov til å fotografere. Det var imidlertid lettere sagt enn gjort, for i babyforretningen var fyren tydelig kommet i sitt rette element. Han gled inn og ut mellom blonder og rysjer, og var nesten ikke til å få ram på.
Men plutselig slo han seg fullstendig rebelsk. Med høye skrik kastet han seg over fotografen, mens han klorte og bet og ropte: "Gi meg kamera! Gi meg filmen!" Og slik dette utviklet seg fant kameraten det best å forlate lokalet, mens overvåkeren gjorde en taktisk retrett inn i prøverommet.
De to kameratene hadde belaget seg på tålmodig venting utenfor. Men med ett hørte de et svare rabalder på sida av bygningen. Det var den modige politimann som gjorde et tappert forsøk på å unnslippe forfølgerne med et kjempebyks ned fra babyforretningens bakvindu og ned i T-banens underjordiske passasje.
For en James Bond ville et fall på ca. tre meter knapt ha betydd noe problem. Men vår mann er tydeligvis ikke hva han en gang var. Han er blitt nærmere femti år, og litt mage har han også lagt seg til siden han gikk sitt kurs. Det gikk faktisk ikke bedre enn at han landet i betongen med et ganske lydelig klask. Og der ble han liggende og sprelle, til stor forundring for trafikantene. Men etterhvert som disse ble informert om at det dreide seg om en SIPO-mann, fant han det best å hinke videre med latteren rungende etter seg, ned gjennom de underjordiske korridorene mot Grønland T-banestasjon.
Og nå var fyren etterhvert blitt ganske desperat. Han hadde nok håpet å få hjelp av konstablene som vanligvis er stasjonert på T-banestasjonen. Men politifolk fantes for en gangs skyld ikke.
I sin nød fant mannen ingen bedre utvei enn å forsøke å redde seg inn i Kreditkassens filial. Hylende av sinne og ydmykelse braste han inn i lokalet mens han viftet med politiskiltet. Men i den forfatning han var - og ute av stand til å gjøre skikkelig rede for seg - trodde bankfunksjonæren at de ble utsatt for ran. De fleste huket seg ned bak skranken mens filialsjefen, hvit om nebbet, forsøkte å snakke mannen til rette. Det tok derfor tid før det ble klart at han ville ha tilkalt kolleger fra Victoria Terrasse.
Den ene kameraten, som gjerne ville forevige dette konkrete beviset på samarbeid mellom SIPO og Kreditkassen, gikk inn for å fotografere. Med oppytelse av sine siste krefter kastet agenten seg over kameraten og anvendte det eneste han tydeligvis husket fra overvåkingskurset - klor og biting.
Dermed er i grunnen historien slutt. Kameraten løsgjorde seg, og de to trakk seg tilbake, og overlot agenten til kollegers trøst og klapp.
Med nød og neppe et portrett
"Et lydelig klask"
Bak hatten i banken
