akp.no

- Jeg vil tilbake!

Johan Petter Andresen intervjuer Jenny Rømo

akp.no nr 8, 2006


Jenny Rømo har nettopp kommet tilbake fra flyktingeleiren Rachedieh. Jenny er 27 år og støttepedagog i en barnehage.

- Hvorfor dro du nedover?

- Vi hadde lyst til å gjøre noe konstruktivt og ikke bare reise et tilfeldig sted. Jeg og ei venninne reiste ned for Palestinakomiteen i fjor sommer i tre måneder. I år var vi nede igjen på ferie. Men så ble vi altså angrepet av Israel.

Likeverd

- Fortell om turen i fjor.

- Det var litt tilfeldig at vi reiste for Palestinakomiteen. Vi var ikke medlemmer fra før av. Men opplegget virka som om det var veldig godt ordna og vi fikk dekka reisa. Dessuten var det positivt at det var en palestinsk flyktingeleir. I motsetning til hjelpearbeid betyr solidaritetsarbeid at vi ser på oss og palestinerne som likeverdige. Vi drev ikke med hjelpearbeid. Vi reiste ned for å lære om situasjonen, menneskene og kulturen. I tillegg drev vi med engelskundervisning for både voksne og barn. Og så jobba vi på et senter for psykisk og fysisk utviklingshemma og på en skolefritidsordning.

- Hvordan bodde dere?

- Sammen med en palestinsk familie. Vi ble voldsomt involvert i familien og fikk mye omsorg. Vi ble en del av deres hverdag, spiste og gjorde husarbeid sammen med dem. Foreldrene heter Amira og Jamal Sadeq. De er i førtiåra, har ei datter på 20 og tre sønner på 16, 14 og 8 år. Og så er det gamle bestemor, som er sengeliggende og over 90. Hun tilhører generasjonen som måtte flykte fra Palestina i 1948. De har utvida huset for å gi plass til solidaritetsarbeiderne. Vi bodde sammen med dattera i annen etasje. Det var fin standard på våre rom. Amira lagde all maten, og vi vaska opp og gjorde annet husarbeid.

En fortvila situasjon

- Hva var det sterkeste inntrykket under oppholdet?

- De har ikke materiell nød. De har mat og hus. De bor ikke like tett som flyktningene i Beirut, som bor i fire etasjers hus skilt av smale smug. Rachedieh ligger nede ved sjøen og er vidt og fritt og en god plass å bo rent fysisk. Men de er ikke i hjemlandet. De lider stor menneskelig nød, fordi de ble kasta ut av Palestina og nesten ikke har rettigheter i Libanon. Flyktningene har ikke pass. De har ei veldig usikker framtid. Det er mer enn 70 yrker som de ikke får ha. Disse bestemmelsene er lagd for å hindre at flyktningene integreres. De har dessuten lavere inntekt enn gjennomsnittslibaneseren. Flyktningene har heller ikke lov til å leie land. De kan eie et hus, men ungene deres har ikke lov til å arve det. Derimot kan for eksempel en tysker kjøpe et hus, og det kan gå i arv! Ungdommen har store mål i livet, men de ser at de utdanner seg til arbeidsløshet, ettersom de er diskriminert i Libanon.

De er i en fortvila situasjon. De kan for eksempel ta legeutdanning på et libanesisk universitet, men får ikke lov til å praktisere i Libanon.

- Hva skjedde dere i sommer?

- Vi dro nedover 9. juli, noen dager før krigen mellom Israel og Hizbollah brøt ut.

"Jeg ville ta med alle"

- Hva gjorde dere når krigen begynte?

- Vi ble veldig overraska. Jeg trodde at vi ville vite at noe var i gjære noen dager i forveien. Men plutselig, på noen timer, var hele krigsmaskinen til Israel i gang. Israel hadde nok planlagt invasjonen i god tid. Jeg opplevde hvordan det var å ikke ha kontroll over noe som helst. Ingen visste hva som skjedde. Vi lurte først på om vi skulle reise til Beirut for å plassere oss ved flyplassen. Men vi var glade for at vi ikke gjorde dette, for dagen etter ble flyplassen bomba. Vi så israelske bombefly og krigsskip hele tida. De skjøt kontinuerlig, og om kvelden kom det Apache-helikoptre, og så var det ubemanna droner i et sett.

Det jeg opplevde var lydene av krigen,jeg rakk ikke å se skadde folk. Det var utgående raketter fra Hizbollah og inngående fra Israel i ett sett. Jeg kunne aldri vite om vi kunne bli truffet, men jeg var likevel aldri redd for mitt eget liv. Jeg tenkte masse på hva som ville skje når utlendingene dro. Jeg hadde lyst til å ta med meg alle i Sør-Libanon, enda jeg visste at det var helt umulig. Jeg visste at det var et apparat for å få ut meg som norsk statsborger, men at palestinerne og libaneserne måtte bli. Til sammen var vi i Sør Libanon i ei uke, og kom til Kypros 21. juli.

Ansvar for hverandre

- Ville du dratt ned en gang til?

- Ja, jeg vil gjerne dra igjen. Det er ikke noe jeg heller vil enn å dra til Libanon igjen. Fordi det er så sterkt! Det er en så sterk opplevelse, du blir så knytta til menneskene og blir så takknemlig for at du er født i Norge.

Jeg føler at jeg skylder dem så mye, fordi de tok så godt vare på meg. Vi kom veldig nær hverandre. Andre må også dra. Det er kriser over alt i verden. Det er viktig at folk kommer seg ut av den bobla vi bor i her i Norge. Slik at de ser hvordan det er i resten av verden. Vi har det så bra. Men vi bor på én klode og vi har ansvar for hverandre og må dele de godene vi har. Jeg tror at det arbeidet Palestinakomiteen gjør, er kjempeviktig for å få opp øynene til folk.