Norge følger ikke OECDs anvisninger om hvordan man skal beregne antallet arbeidsløse. Derfor viser OECDs tall at Norge hadde 4,2 prosent arbeidsløshet i desember 2005, mens Aetat opererte med 2,9 prosent! Dette sier Bjørgulf Claussen, lege og professor i trygdemedisin ved Universitetet i Oslo og AKP-medlem.
- Hvis Norge hadde brukt OECDs tall - de siste har jeg fra desember i fjor - ville vi stilt oss slik i internasjonal sammenheng: 4,0 prosent for Danmark, 4,2 for Norge, 4,6 for Nederland, 4,9 for Storbritannia og det samme for USA, sier Bjørgulf videre, og fortsetter:
- Gro Harlem Bruntland sa i valgkampen i 1985 at 50.000 arbeidsløse er for mye. I 1993 nådde tallet en foreløpig topp på 118.146 registrerte ledige.
- Men det tallet er etter "juksemetoden"?
- Ja, tallet ville ha vært atskillig høyere hadde man brukt OECDs definisjon. I dag har vi offisielt 70.018 arbeidsløse eller 2,9 prosent av arbeidsstyrken. Etter OECDs framgangsmåte ville vi altså hatt 4,2 prosent arbeidsløshet.
- Men hvis vi går arbeidsmarkedet nærmere etter i sømmene er vel arbeidsløsheten atskillig høyere enn 4,2 prosent også?
- Jada, ser vi følgende tall utenom de 70.000, er det 37.332 som er registrert som delvis arbeidsløse, 13.255 på arbeidsmarkedstiltak og 92.280 som blir kalt yrkeshemmede. Av de siste er 10.703 i vernete bedrifter og mange kan nok ikke ta vanlig arbeid, mens resten er på attføring og må regnes som arbeidsløse.
Summerer vi disse gruppene nennsomt, får vi ialt 183.516 arbeidsløse, eller 7,6 prosent av arbeidsstyrken. Herfra kan trekkes 22.214 registrerte ledige stillinger, slik at 161.302 årsverk er klare for nye stillinger. Men altså ikke i arbeid i dag.
Nå er det knapt tenkelig at alle på attføring kan slippe inn i vanlig arbeid, selv om så godt som alle av dem synes å ønske det. På den annen side er storparten av de 320.000 uførepensjonistene i virkeligheten arbeidsløse. Og det samme gjelder mange av de 135.400 sosialklientene og en del av de 92.000 langtidssykmeldte.
Var det arbeid å få, ville antakelig det store flertallet av alle disse menneskene vært i jobb. Den historiske utviklingen tyder på det. I 1974 hadde vi 10.662 registrerte fulltidsledige, 0,6 prosent av arbeidsstyrken, 138.326 uførepensjonister og 45.725 mottakere av sosialhjelp.
- Det blir veldig mange folk som ønsker å jobbe, men som ikke slipper til. Hva er gått så forferdelig galt med arbeidsmarkedet?
- Et trekk er at et utall forskjellige jobber av enklere slag er rasjonalisert bort. Hjelpegutt på bil finnes for eksempel ikke mer. Til gjengjeld skal sjåførene ikke bare kjøre og bære, men også skrive fakturaer. Kanskje er den beste forklaringen å finne i vendingen "det brutaliserte arbeidslivet" - det er så mange som ikke kan brukes mer.
Sikkert er det at arbeidsløsheten er høy i dagens Norge. Alt snakket om "mangel på arbeidskraft" må oppleves tungt av alle som forgjeves søker etter jobb.
- Noen sier at dagens arbeidsløse ikke er dem som arbeidslivet trenger, at arbeidsløsheten er deres egen skyld?
- Men det kan også hevdes at arbeidsgiverne ble bortskjemt under 1990-tallets arbeidsløshet. De vil gjerne ha en arbeidsstokk som er flinkere og raskere enn gjennomsnittet. Mangelen på arbeidskraft kan egentlig ikke være så alvorlig når verken bedrifter eller Aetat gir realistisk opplæring til de menneskene som nå engang finnes på arbeidsmarkedet.
- Det ser ut som Per-Kristian Foss har funnet en løsning på arbeidsløsheten. Han foreslår at sosialhjelpsmottakerne skal få arbeidsplikt, fordi "samfunnet trenger mer arbeidskraft".
- Det er en bemerkelsesverdig overseing av arbeidsløsheten. Nylig gikk arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen inn for at stønadsmottakere må få sterkere plikter ved å inngå velferdskontrakt. "Jeg vil være nådeløs mot dem som nekter å skrive under på en velferdskontrakt. De skal selvsagt få hjelp til å holde seg i live, men kan ikke regne med mer," sa han til Dagbladet i høst. Dagens vanlige sats for sosialhjelp til livsopphold er 4.000 kroner i måneden. Kan det beløpet reduseres mer og fortsatt holde dem i live? Dessuten, vet ikke de to politikerne hvor lite lønnsomt tvangsarbeid er? Eller er det FrP som spøker i hodene deres?
- Men over tid har arbeidsløsheten vokst over hele verden. Denne tendensen er kanskje systembetinga?
- Jeg tror det. Følgende tall viser nedgangen i veksten i verden: Den årlige realveksten i verdens bruttonasjonalprodukt var gjennomsnittlig 4,9 prosent mellom 1950 og 1973. Den falt til 3,4 prosent årlig mellom 1974 og 1979. Og sank yterligere på 80-tallet til 3,3 prosent. 1990-tallet ga ytterligere nedgang til 2,3 prosent.*
I samme periode har verdens arbeidsløshet økt, Norges inkludert. Jeg tror derfor at samtidig som vanlige mennesker må organisere seg for å verne om interessene sine her og nå, forsvare trygdeordninger og andre velferdsrettigheter, så er det mye som tyder på at man først kan få til en skikkelig endring hvis vi får et samfunnssystem som tjener på at flest mulig er i arbeid.
Et slikt menneskevennlig system forutsetter at det er vanlige mennesker som har makta over arbeidsmarkedet, og ikke som i dag, den enkelte bedriftseier.
(*: Disse tallene er henta fra James Crotty: Structural Contradictions of the Global Neoliberal Regime, Economics Department, University of Massachusetts 2000.)