- Kravet om å øke arbeidsuka til 40 timer innebærer at 250.000 jobber blir ødelagt, sier Roland Meister. Han er internasjonal leder i Tysklands marxist-leninistiske parti. akp.no har spurt ham hva streiken dreier seg om.
- Arbeidstidsforlengelsen (uten lønnskompensasjon!) betyr lønnsnedslag og økt arbeidsintensitet. Arbeidskjøperne ljuger når de påstår at tiltaket vil føre til "stabilisering av kommunale budsjetter for på denne måten å øke jobbtryggheten". Kistene i kommunene er ikke tommme bare fordi de får mindre inntekter.
For vanlige folk øker skatter og avgifter uavbrutt, mens monopolene betaler stadig mindre og mottar milliarder av euro i støtte. Vanlige folk bidrar med 72,2 prosent av skatten, mens monopolenes bidrag er 10,6 prosent.
Årsaken til kommunenes og delstatenes finansielle krise ligger i den økende omfordelinga av nasjonalinntekten til fordel for de internasjonale monopolene og bankene. Profitten til de internasjonale monopolene har økt enormt i mange år. Som "den ideelle nasjonalkapitalisten" baner de som hers ker vei for monopolenes planer om å forlenge arbeidstida generelt.
- I fjor prøvde ulike selskaper i privat sek-tor å forlenge arbeidstida. Vant de fram?
- Nei, og dette skyldes kampviljen spesielt blant arbeiderne i de internasjonale selskapene. Tariffoppgjøret i metallindustrien i 2004 utvikla seg til en tvekamp mellom arbeiderklassen på den ene sida og regjeringa og monopolene på den andre. Arbeidskjøperorganisasjonen Gesamtmetall provoserte ved å kreve arbeidstidsforlengelse til 40 timer uten kompensasjon og reallønnsnedslag.
Men arbeiderne var villige til å ta utfordringa og kjempe gjennom lønnsforhøyelse og å forsvare 35-timersuka med streiker. Mer enn 500.000 metallarbeidere deltok i disse "varsel"-streikene. Da trakk arbeidskjøperne seg.
Lederne i fagforbundet IG Metall trappa ned kampen. Monopolene forsto at tvekampen kunne få uante konsekvenser for utviklinga av klassekampen. At ledelsen for IG Metall ga konsesjoner og svekka de kollektive avtalene med endrede innledningsbestemmelser, ble møtt med mye kritikk fra grasrota.
- Hvordan utvikler streiken seg?
- Dette er den lengste streiken i offentlig sektor på 80 år. Kampviljen er fortsatt intakt etter seks uker. Streiken har økt i omfang, og nye kampformer som blokader og solidaritetsstreiker er tatt i bruk. Ver.di har leda disse kampene på militant vis. Arbeidskjøperne prøver å tvinge Ver.di til kapitulasjon, men de har ikke lyktes hittil. Det er grunn til å kritisere råtne kompromisser i visse sektorer for kommuneansatte i enkelte delstater (Hamburg og Niedersachsen). Disse svekker kampviljen og har ført til arbeidstidsforlengelse uten kompensasjon.
- Er det mange kvinner med?
- 52 prosent av de ansatte i offentlig sektor er kvinner. I enkelte områder er andelen atskillig høyere, for eksempel i helsesektoren (73 prosent) og i barnehagene (97 prosent). Kvinnene er de mest militante i streiken og er i forreste linje.
- Hvor mange har 35-timers uke?
- Kampen for 35-timersuke begynte i 1979 med stålarbeiderstreiken og nådde sitt klimaks i 1984 med metallarbeiderstreiken. 35-timersuka finnes i lønnsavtalene i stål-, metall- og trykkeribransjen. Dette omfatter rundt 50 prosent av industriarbeiderne. Men dette skjer samtidig med økt fleksibilitet, som innebærer at 35-timersuka er et snitt over tre måneder eller et helt år.
- Utvikler kampanjen for sekstimersdagen/30-timersuka seg positivt?
- Spørsmålet om å forlenge eller forkorte arbeidstida har blitt et nøkkelspørsmål i den offentlige debatten i Tyskland. Retninga må være krystallklar: Framover mot 30-timersuka med full lønnskompensasjon! Paroler med dette slagordet blir båret i demonstrasjonene og streikene til Ver.di. Arbeiderne i Europa blir mindre og mindre villige til å la seg mobilisere til å konkurrere mot hverandre og hører stadig mindre på regjeringene sine. Transnasjonale aksjoner kommer i forgrunnen, som for eksempel de framgangsrike aksjonene over hele Europa til bryggearbeiderne og mot Bolkesteindirektivet. I ei felleserklæring fra åtte revolusjonære partier og organisasjoner som ble spredt på fem språk i Strasbourg 14. februar 2006, ble viktigheten av felles kamp for 30-timersuka med full lønnskompensasjon og for utviklinga av enheten til arbeiderklassen og folkets kamp i Europa framheva.