akp.no

Barna sier:

Ta våpnene fra geværmennene!
Vi vil ha trygghet - ikke krig!

Unni Rustad intervjua av Jorun Gulbrandsen

akp.no nr 2, 2006


På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen
"Amerikanerne bruker bombefly selv når de bare leiter etter ett menneske. I Nooristan ble fire medlemmer av samme familie drept. I en annen landsby i provinsen ble sju hjem, en moske og en skole ødelagt i et fire timers bombardement. Seksogtjue mennesker døde, alle slektninger av en tidligere guvernør. Fjorten barn mistet livet på ei uke fordi amerikanerne mente en terrorist var i området. Folk i den ene landsbyen sa at den ettersøkte mannen hadde reist for ti dager sia. Ni av barna deres lå døde igjen etter angrepet." Dette står i boka På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen av Unni Rustad. Tittelen har hun henta fra ei gruppe afghanske unger som fortalte om drømmene sine, om trygghet uten krig, om skolegang og om elektrisk strøm. Den drømmedagen ville bli så fin at det var nødvendig å stå tidlig opp for å få med seg alt

På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen
- stemmer og historier fra Afghanistan

av Unni Rustad
Forlaget Oktober 2005


Unni Rustad jobba i Afghanistan for Redd Barna fra august 2002 til desember 2003. Oppgava var å lage konferanser der barn mellom 8 og 18 år fortalte om sine liv og drømmer, og der de kunne lære om barns rettigheter.

- Jeg var urolig før den første konferansen, sier Unni. - Vi visste ikke hvordan foreldre og lærere ville reagere når barn og unge snakka ut. Men vi hadde håp om at det fantes allierte blant de voksne. Ungene sa at mange barn jobba alt for hardt. De ville ikke ha diskriminering av jenter. De måtte ikke gifte seg for tidlig. De ville ikke at voksne skulle slå barn. De ville ha vekk minene, så de kunne leke. De vil ha bøker, lærere, strøm i ei lampe og ikke mer krig.

Alle lytta. Det var ikke de mest religiøse som reagerte mest. Noen lokale politikere var verst. De ville ikke høre på barn, og særlig ikke på fattige barn. Men mange lærere, foreldre, mullaer og lokale råd ville høre.

Krigstrøtte mennesker

- Merker folk krigen i dagliglivet?

- Ja. Jeg husker konferansen i Jalalabad. På veggen på hotellet hang en plakat med et gevær med kryss over: ikke lov med våpen inne. Ungene kom fra distrikta rundt. Jentene fløy på do i ett og hadde det veldig moro, - de hadde ikke sett innedo før. Så kom guvernøren med sine menn - med geværer.

Jeg tenkte: Tenk om ungene kunne oppleve tre hele dager uten å se et eneste gevær! Kvinnene også! Jeg la fram dette hjertesukket til vakta utafor barnemøtet. - Ta med de fleste mennene og, sa han.

Folk er virkelig krigstrøtte. Barn, kvinner og menn. Når det har vært en nestenulykke i Norge, så blir du tilbudt krisepsykiatri. Det er prisverdig. Vi vil ikke at folk skal utvikle angst. Men hvis en inkluderer afghanerne i menneskeheten, så er det verdt å tenke på at ingen født etter 1979 har opplevd å bo i et land med fred. Bare krig. Folk har flykta mange ganger. Ikke mulig å planlegge noe. Det du bygger må du regne med blir ødelagt.

Vi har burka på

- Hva med undertrykkinga av kvinnene?

- I Norge har vi penger, gode lover og fred - men er det likestilling eller kvinnefrigjøring på et eneste område? Det er sjokkerende hvor djupt kvinneundertrykkinga stikker. Det er en verdensomspennende kultur, som arter seg forskjellig, men som består av kvinneforakt og kvinneundertrykkende strukturer. Jeg tror at hvis du intervjuer menn over hele kloden om hvorfor de slår konene sine, så er svara omtrent de samme: - Hun ville skille seg. Hun var frekk. Hun bad om det. Hun fortjente det ...

Vi ser andres burka. Men vår egen er usynlig.

Sterke kvinner

- I Afghanistan traff jeg mange sterke kvinner, som takler situasjoner og oppgaver som er utrolig vanskelige. Gravide og fødende kan oppleve ubeskrivelige og forferdelige ting. Afghanistan har verdens nest største barnedødelighet. Mødredødeligheten er av verdens høyeste. I krig og med mangel på det meste skal de klare å skape et hverdagsliv for seg og barna sine. De fleste har ikke sett noe til den hjelpa som utlandet har sendt. Det er 4-5000 utenlandske hjelpeorganisasjoner i Afghanistan. Mye av pengene forblir i det internasjonale samfunnet, til utenlandske hoteller og restauranter i Kabul, til andre utenlandske ansatte. Kanskje en og annen afghaner får jobben med å vaske opp eller feie. Utlendingene driver dessuten prisene i været, ikke minst på boliger.

Med mullaer for kvinnehelse

Unni forteller om Addie, ei hollandsk jordmor som lærer kvinner opp i hygiene og fødselshjelp. Etter ei tid gikk hun til byens fremste mulla og sa: "Jeg vil snakke med mullaene om underlivsinfeksjoner, keisersnitt, amming, for tidlig ekteskap og familieplanlegging." Han innkalte dem. 35 mullaer fra landsbyene kom. De forstod at det var bra å kunne forhindre at så mange kvinner og spedbarn døde. Det var mullaens folk som så gikk rundt og innkalte til møter. Kvinnene fikk vite om prevensjon og hvordan de kunne gjøre fødselen tryggere for seg og barnet. Sjefsmullaen hysja på kvinnene hvis de skravla for mye. Her skulle det læres!

USA betaler krigsherrer

- Hvor mye betyr de lokale krigsherrene?

- Rike krigsherrer terroriserer befolkninga. USA brukte 6 milliarder dollar, sies det, til å bygge opp lokale hærer i kampen mot Sovjet etter 1979. Disse krigsherrene har bedre utstyr og våpen og flere soldater enn regjeringshæren. Det antas at de tar inn femten milliarder kroner i året på narkohandel. De har svært mye penger og kan kjøpe og bestikke for å få det som de vil. Da blir valget for folk ofte å holde seg inne med den lokale banditten, for det er ingen andre som beskytter deg.

USA gir de lokale krigsherrene penger i dag for at de skal ta "terroristene". Det er et lærestykke i politisk kynisme: USA skyver først kvinner og barn foran seg ved å bruke deres behov for trygghet som et påskudd til å gå inn i Afghanistan med soldater og bekjempe "terroristene". Men de betaler krigsherrer som er like ille som dem de skal bekjempe. Og befolkninga samarbeider ikke. Jeg traff ikke en eneste som på direkte spørsmål ville oppgi hvor Bin Laden var, hvis de visste det. "Ikke til USA.»"

- Støtter regjeringa krigsherrene?

- Mens jeg var der, brøyt det ut krig (det var flere av dem) mellom to lokale krigsherrer: General Rashid Dostum og Muhammed Atta. Verst var det rett utenfor Mazar. Femti men-nesker ble drept. Der hadde vi hatt en av konferansene. Over alt sa folk: Geværmennene må avvæpnes!

Dostum har penger til å fø 4.000 mann. Regjeringa gjør ingenting mot dem. Atta er nå blitt guvernør. Dostum er blitt sjef for hæren. Slikt skjer ikke uten at USA er med på det.

Det er mulig å gjøre noe!

- Hva er mulig?

- Det er vanskelig. Men folk må få bygge opp sine egne organisasjoner og rettsapparat. Kvinnene må organisere motstand sjøl. Og den uavhengige menneskerettskommisjonen er viktig. De folka tør å snakke maktmenneskene midt imot. De tør å kritisere USA for de private torturfengslene også.

Noen ganger vinner folk. Det var i landsby. En lærer kjefta på en gutt som hadde gjort noe galt. Gutten var sønn av en kommandant i området. Kommandanten venta på læreren med en flokk menn, og læreren ble banka opp. En elev protesterte og ville legge seg imellom. Han ble også banka opp.

Ungene fra barnegruppa begynte å snakke sammen og med barnegruppe-ne på naboskoler. De sa: Vi går ikke på skolen før kommandanten kommer på møte og sier unnskyld. Det er klart at gode voksne hjalp barna, de klarer ikke alt sjøl. Men enden på visa ble at kommandanten kom på et stort møte med lærere, barn og foreldre og sa unnskyld. Antakelig blei det sosiale presset så stort, at noe annet ble umulig.

Ungene er framtida

- Når det er snakk om å forandre noe, sier voksne ofte: Glem det! Det nytter ikke.

Voksne har ofte gitt opp. Men barna har ikke det. Vi så på de mange barna vi snakka med, at de så langt fram. De veit litt om at det finnes en annen verden, og de vil ha en bit av den. Jeg så barna på den siste konferansen - flere av dem hadde snakka på flere konferanser, de hadde vært med i mange diskusjoner, de hadde lært om menneskerettigheter og at barn også hadde rettigheter. Jeg syntes barna gikk og stod annerledes, mer rette i ryggen og at de var sikrere.

Unni legger til: - Kjærlighet og vennskap lever over alt i Afghanistan, tross krig.