EU står midt oppi kinkige veivalg i et knippe saker som filtrer seg i hop. Det kan ikke være lett å være entusiastisk EU-tilhenger nå. Men EU pleier alltid å finne en vei videre ...
Grunnlovsprosessen i dass. Et langtidsbudsjett EU-landene ikke klarer å bli enige om.
Svære uenigheter innad om hvor langt EU skal gå i WTO i å vingeklippe sitt landbruk.
Uenigheter om utkast til et tjenestedirektiv som skaper så mye sosial dumping, at til og med EU-kåte norske Ap-folk er med på å rasle med vetotrussel i EØS.
Samtidig: Hvis EU ikke vedtar et reaksjonært tjenestedirektiv, risikerer EUs overklasse å bli forsinket med sine planer om sosial dumping som de ser som nødvendig for å vinne i den globale konkurransen.
Du hører ikke mye om hva den hjemlige ja-bevegelsen mener om disse tingene, annet enn at de liker tanken på en egen EU-grunnlov. Det gjør det ikke lettere å øke entusiasmen for EU når man på nyhetene ser folk i Nord-Afrika bli skutt i forsøk på å komme over piggtrådgjerdene til Festung Europa, et Schengen-gjerde som også Norge har meldt seg inn bak. Samtidig som Norge, inkludert SV i regjering, skal bidra til å forsvare EUs sikkerhetspolitiske interesser gjennom deltakelse i unionens utrykningsstyrker.
Innad i EU hoper problemstillingene seg opp til de grader at det britiske formannsskapet neppe har som ambisjon å løse dem på EUs halvårlige toppmøte i desember. Det gjør ikke saken bedre for EU-eliten at de ulike stridsspørsmålene filtrer seg inn i hverandre:
I striden om EUs langtidsbudsjett ("finansielle perspektiver") for 2007-2013 krever Frankrike at den britiske "rabatten" i bidrag til felleskassen (som Thatcher klarte å kryste ut av EU) opphører. Den er på fem milliarder euro i året. Tony Blair nekter å diskutere det, hvis ikke Frankrike åpner for kutt i den landbruksstøtten som allerede er avtalt fram til 2013. Det avviser president Chirac bastant.
Og i WTO kan EU-kommisjonen vanskelig tilby motpartene mer på landbruk hvis det ikke blir et kutt i den avtalte landbruksstøtten. For Kommisjonen har ikke mandat til å inngå en WTO-avtale som hindrer gjennomføringen av EUs vedtatte landbrukspolitikk.
Alle disse motsigelsene påvirker igjen den folkelige entusiasmen innad i EU for å utvikle EU videre gjennom en egen grunnlov. Motviljen mot videre integrering blir ikke mindre når folk opplever et poeng Arne Byrkjeflot, mangeårig tillitsvalgt i Nei til EU, sa på Nei til EUs landsmøte nettopp:
Viktige avgjørelser om politisk strategi blir ikke avgjort i politiske organer. Politikkutformingen skjer i EF-domstolen. Tenk på den viktige kampen i Sverige, Vaxholmkonflikten. I det overnasjonale EU er det en sak for EF-domstolen hvorvidt et latvisk firma skal få sende bygningsarbeidere til Sverige og forlange å lønne dem på latvisk lønnsnivå der, eller som gjeldende svensk arbeidsrett foreskriver: at de skal gå på svensk tariff. En slik konflikt burde i normale borgerlige demokratier bli avgjort i politiske organer.
En annen sak er at domstolen, som Byrkjeflot spår vil gi latvierne medhold, trolig har rett: At det er sånn EUs traktatfestede overordnede mål er: Fri flyt av varer, kapital, arbeidskraft og tjenester. Og med det for øye, kanskje EU enda en gang klarer å ro i land kompromisser i alle disse sakene. Men til hvem sitt beste?