Nyregjeringa gjør som den nye statsministeren poengterte flere ganger i valgkampen. Den viderefører hovedlinjene i utenrikspolitikken. De formalistiske og kosmetiske fikenbladene som SV og venstresida i AP har fått i forhold til viktige signalsaker, kan ikke skjule realiteten: Norge skal fortsette med å støtte de USA-ledede okkupasjonene av Irak og Afghanistan.
Tilbaketrekkinga av de 150 norske soldatene fra Irak sommeren 2004 ble undergravd av at Norge beholdt et titalls offiserer i den britiske og polske sektoren. På samme måte undergraves nå tilbaketrekkinga av disse av at det fortsatt skal være norske offiserer i Irak i formell Nato-tjeneste. Uansett om det er en eller fire norske militære igjen i Irak, kan Bush fortsette å si at "Norway is there". I tillegg kompenseres tilbaketrekkinga med opplæring av irakiske offiserer på Jåttå ved Stavanger og eventuelt andre steder i Golfen. Samtidig vil Norge fortsette med sin betydelige våpenbistand, etterretningstjenester og finansiell støtte til okkupasjonen.
Norge har vært blant de ivrigste til å trappe opp Nato-støtta til okkupasjonen, siden vedtaket på Nato-toppmøtet i Istanbul i juni i fjor. Norge var foregangsland med å hente irakiske offiserer og politi til opplæring. Samtidig forsterker Nato også opplæring i nabolanda til Irak, som Kuwait og Emiratene. Tyskland sender instruktører dit. Skal Norge også bistå i dette?
Nato-motstandere i SV hevder at Nato ikke er en viktig sak i dag. USAs taktikk både i Irak og Afghanistan viser at dette er så feil som det kan bli. Nato er blitt en mer aggresiv organisasjon etter at den gjennom vedtak i 1992 og 1999 ble skreddersydd som instrument for USAs intervensjonspolitikk hvor som helst i verden. Etter at USA egenrådig presser fram invasjoner og okkupasjon, er Nato hovedredskapet for å "dele på byrdene". Nato åpner i disse dager en ny treningsleir i utkanten av Bagdad, hvor ca 1.000 irakiske offiserer skal uteksaminiseres per år, i tillegg til det som skjer utafor Iraks grenser. Døra er åpen for at flere norske Nato-ansatte skal få sin arbeidsplass her.
Natos rolle er enda tydeligere i Afghanistan. USA klarte her å få FN-godkjenning på etterskudd for okkupasjonen. ISAF-styrken (International Security Assistance Force) ble oppretta da. ISAF var fra starten et samarbeid med Operation Enduring Freedom (OEF) og de regjeringsstyrkene som ble etablert under Karzai-styret, men med en definert arbeidsdeling dem i mellom.
Men den første øverstkommanderende for ISAF skriver om utøvelsen av oppdraget, og om koordineringa av ISAF og OEF: "USAs Central Command vil ha autoritet over den første [ISAF] slik at aktivitetene til de to fraksjonene [ISAF og OEF] ikke kommer i konflikt med hverandre, og for å sikre at det ikke er noen forstyrrelser på en vellykka gjennomføring av OEF."
Videre slås det fast at et felles koordineringsorgan vil bli oppretta med representanter fra USAs Central Command, den afghanske interimsadministrasjonen og ISAF, "for å ta seg av operasjonssakene".
Det er den aktuelle militære situasjonen i Afghanistan fram til nå som har gjort at det er skapt et inntrykk av at ISAF og OEF ikke har noe med hverandre å gjøre. Nato tok over ledelsen for ISAF 11. august 2003 i en situasjon hvor det var behov for å trappe opp den militære slagkraften. USA så behovet for å engasjere sine Nato-allierte sterkere, også ut fra at det ikke gikk helt som planlagt i Irak.
Norge hadde sine hovedbidrag knytta til OEF i perioden januar 2002 til september 2003, men begynte å trappe opp ISAF-oppdragene i 2003. Når Norge nå sist sommer gikk inn i OEF igjen, samtidig med en forsterking av ISAF-styrken, har det sammenheng med at krigen i Afghanistan er i ferd med å trappes opp og at USA har behov for sterkere assistanse.
Vedtaka som er gjort de siste månedene om sterkere samordning av ISAF og OEF under Nato-paraplyen, er kjente fakta, og vi ser nå at dette også settes ut i praksis. Frankrike har bl.a allerede vært med på bombetokt i Afghanistan, og i pakka til den avtroppende norske regjeringa var det også overføring av tre jagerfly. Det er da rein desinformasjon og å kaste blår i øynene på motstandere av norsk deltakelse i USAs okkupasjonskriger, når SV og deler av fredsbevegelsen framstiller avvikling av OEF-oppdraget i januar 2006 som en milepæl, samtidig som en aksepterer en sterkere ISAF-innsats!
Norge er på langt nær ute av Irak, heller ikke om den ene offiseren kommer hjem. Og den nye regjeringa er i ferd med å følge opp tiltaka som i løpet av kort tid vil føre Norge dypere inn i skarp krigføring i Afghanistan. For fredsbevegelsen er det ikke tid for å snakke om seire. Den bør i stedet komme seg ut av den ensidige prioriteringa av lobbying retta mot den parlamentariske arenaen.
Mobilisering ute i samfunnet, møter, informasjon, debatt, press: Det er igjen bare mobilisering nedenfra som kan snu Stoltenberg, Gahr Støre og Strøm-Erichsen.
Ap har tidligere erklært at de er enige i hvert eneste av Bondevik-regjeringas Gats-krav. Dette gjelder krav om liberalisering av alt fra utdanning til vann og kloakk i mange u-land.
Er det en snuoperasjon på gang? Regjeringa vil gjennomgå norske krav i tjenesteforhandlingene Gats i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Hvis Norge trekker alle GATS-krav, i det minste mot U-land, ville det være litt av en sensasjon. Det vil ha stor internasjonal symbolverdi. Hva sier ei regjering som kaller seg rød og grønn til det?