Målet med ei arbeidstidsforkorting er - arbeidstidsforkorting. Målet er ikke lavere sjukefravær. Målet er et bedre liv.
Sekstimersdagen er blitt en aktuell sak. Bedriftseiere innfører den stadig flere steder. Regjeringa går ikke inn for sekstimersdagen, men må i hvert fall gå inn for at det blir gjort forsøk, slik også LO ønsker.
Vi mener forsøk er bra, fordi det gir positive erfaringer og viser at sekstimersdagen er mulig. Men forsøk kan ikke være noen hovedlinje. Hovedlinja, strategien, må være ei lovendring om arbeidsdagens maksimale lengde.
Vi snakker her om en normalarbeidsdag på seks timer med samme lønn som åttetimersdagen har nå. Altså med full lønnskompensasjon.
En lov betyr:
I dag har de fleste tariffavtale med maks 37,5 timers uke, og gjerne med maks 7,5 time per dag. Loven er dessverre ikke blitt justert i takt med de forkortingene som er gjort i tariffoppgjørene. Loven har 40 timers uke som lovfesta maksimum med ei maksimal ramme på 9 timer per døgn. Det betyr at en arbeidsgiver fullt lovlig kan kreve at arbeiderne jobber 40 og 9 timer. Derfor er lovendring viktigst.
Innføringa av sekstimersdagen er en samfunnsreform. Noen sier: "Sekstimersdagen går ikke her. Vi er bare tre ansatte. Det er ikke penger til den." Nei, det kan hende de som sier dette har rett. Det er derfor en stor arbeidstidsforkortelse ikke må ses som en reform på den enkelte bedriften, men som ei endring av samfunnet som helhet. Økonomiske virkninger må måles i forhold til den norske statens økonomi, og den er som kjent svært god. Den sterke norske økonomien burde nettopp brukes til å gjennomføre strategiske reformer for å skape et bedre samfunn. Det betyr at statlige rammebetingelser for bedrifter må tas med i regnestykket.
Det er i dag arbeidsgiverne som innfører sekstimersdagen, permanent eller som forsøk. Det er nå svært viktig å diskutere hvilke premisser som skal ligge til grunn. Skal forsøket gå ut på å se om sjukefraværet går ned? Ikke gjør det. Det er ei dødslinje.
Arbeiderklassen kjemper ikke for kortere arbeidstid for å styrke inntektene til motparten eller å senke utgiftene i forbindelse med sjukefravær. Arbeiderne kjemper for kortere arbeidstid, for etter hvert som produktiviteten øker, vil arbeiderne ta ut sin andel av denne økninga. Det skjer på to måter: høyere lønn og kortere arbeidstid. Arbeiderne vil ha kortere arbeidstid - fordi det vil gi et bedre liv.
I Kiruna har man hatt sekstimersdag med full lønnskompensasjon de siste 16 åra for over 200 ansatte i den kommunale hjemmetjenesten. Dette var et resultat av tarifforhandlinger. I følge personalkontoret i Kiruna har ansatte med sekstimersdag i snitt 18 færre sjukedager enn de som jobber åttetimersdag i eldreinstitusjonene. Men nå har det angivelig ikke gått nok ned.
I Oslo var det et forsøk i 22 måneder på 90-tallet. Det var i kommunehelsetjenesten i daværende bydel Uranienborg-Majorstua. Forsøket skulle vise om sjukefraværet gikk ned eller ikke. Resultatet var at alle yrkesgruppene reduserte korttidsfraværet. Langtidsfraværet gikk drastisk ned hos hjemmehjelperne, mens det økte på sjukehjemmet og i hjemmesjukepleien. 17 gravide var blant deltakerne her, ei gruppe som normalt har mer langtidsfravær.
Det myndighetene forteller, er at sjukefraværet økte, og at det var et mislykka forsøk. Det som ikke kommer fram, er de ansattes erfaringer: Mer overskudd og arbeidsglede, mindre stress og press, bedre tid til pasienter og brukere. Pasienter, pårørende, ansatte og ledere sa at kvaliteten på tjenestene var blitt bedre. Fagforeningenes representanter har laget en rapport om de gode erfaringene.
Fagforeningene må ikke love at arbeiderne skal bli betraktelig mye friskere av den kortere arbeidstida aleine. Det er mange faktorer som påvirker når og hvor man blir sjuk. Økt stress knytta til jobben er nettopp en slik faktor. Men også reallønnsutvikling, alder og forholdene i familien spiller inn. Resultatet er at to arbeidere som er utslitt i skuldre og armer etter 35 år og en gravid med komplikasjoner kan lage en statistikk som gir arbeidsgiveren nok gleder til å bli negativ til videre forsøk.
Når samfunnet får kortere arbeidstid, kan flere ansettes. Folk som var i ferd med å forlate arbeidsstyrken på grunn av helsa, kan kanskje fortsette. Totalt kan altså sjukefraværet gå opp, fordi man har fått flere slags folk i arbeid, i tillegg til generelt økt antall. Men det vil jo være veldig fint, og en imøtekommelse av kravet om "et inkluderende arbeidsliv".
Det viktigste er lovendring. Forsøk er ingen god linje for å få til sekstimersdagen. Men forsøk kan være bra i kampen for lovendringa. Det er helt opplagt at både forsøk og innført sekstimersdag har gjort kravet mer realistisk blant fagforeningsfolk, både kvinner og menn. Det øker motivasjonen. Økt produktivitet skal ikke være noe mål. Men det har ikke skada kampen at arbeidsgivere, som på Nardo bil i Trondheim, sier at produktiviteten har økt. To skift på seks timer hver har gjort at produksjonen går i flere timer enn tidligere.
På et sjukehus er det alle slags yrker og mange fagforeninger. Vi utfordrer fagforeningene til å komme sammen og diskutere hvordan et forsøk med sekstimersdagen kunne gjennomføres - uten at sjukefraværet var målestokken på vellykketheten.
Da automatiseringa skjøt fart i si tid, var det alminnelig å mene at arbeidstida gradvis skulle reduseres, fordi maskinene tok over arbeidet mer og mer. Når folk fikk det de trengte, på et alminnelig nivå, skulle det ikke være nødvendig å jobbe like mye. En skulle arbeide for å leve, ikke leve for å arbeide. Kapitalistenes grådige og tvangsmessige konkurranse har knust denne tankegangen. Nesten. Den er ikke død. Kravet om seks timers normalarbeidsdag bærer i seg et ønske om å leve hver dag, og gjøre andre ting enn bare å slite for føden.
