Fellesaksjonen mot fattigdom har gjort en formidabel jobb med å gjøre fattigdom synlig. Fattige har vist seg fram og fortalt om hvordan fattigdom oppleves. Aksjonen er et eksempel for andre som ønsker å presse den nye regjeringa.
Kapitalismen produserer fattigdom. Likevel er det rom for endringer hvis det er vilje til det. De må som vanlig presses fram av dem som krever, aksjonerer og foreslår - så lenge og så høylytt at det er vanskelig for myndighetene å fortsette som før.
I debatten om fattigdom får en ofte et bilde av at fattige er ei veldig spesiell gruppe som dessverre har fått fattigdomssyken og som kan hjelpes med fattigmedisin.
Ja, noen fattige blir borte hvis en statlig minstestøtte er høy nok. Ja, boligløse blir borte når de får bolig. Enkelt å skjønne. Men hovedproblemet er at vårt samfunn skaper nye fattige hele tida. Fattige er alle slags folk. Folk går ut og inn av fattigdom som et resultat av hvordan samfunnet ter seg. Fattigdommen skyldes kapitalismen som system og er ikke et resultat av enkelte menneskers dumme eller uheldige valg.
Folk som alltid har klart seg på det de tjener eller får i pensjon, søker nå bostøtte, fordi boligselskaper, banker og meklerkontorer driver prisene i været. De få kommunale leilighetene leies ut til "gjengs leie". Derfor betaler folk for eksempel 8.000 kroner for en 50 kvadratmeter leilighet. Vips - fattig!
Hvis rentene plutselig går opp på de store boliglåna folk nå har, kommer mange ikke til å kunne betale. De må selge til en lavere pris enn de kjøpte boligen for og kommer i vanvittig gjeld. Banken skal ha sitt. Vips! Både fattig og gjeldsslave i mange, mange år.
Arbeidsløse får to promille av lønna si i dagpenger. De kan ikke være arbeidsløse i mer enn to år.
Det er 200.000 som ønsker mer arbeid enn de har. Særlig i helsesektoren tilbys kvinner små prosentandeler av stillinger. Kapitalismen både skaper og vil ha arbeidsløshet. Det er et middel til å senke lønningene og svekke arbeiderklassens kampevne.
I det kapitalistiske samfunnet er oppfostringa av ny arbeidskraft lagt til familiene, for at samfunnet skal slippe å betale for den. Både menn og kvinner sliter for å klare det. De aller fleste enslige forsørgere er kvinner. Feminisering av fattigdommen er et velkjent begrep. Fattiggjøring av barndommen kan legges til.
Gamle folk er ikke lenger viktige for kapitalismen. De skal så vidt overleve. De fleste har dårlig råd. Pensjonsreformen vil gi mye dårligere pensjon til de fleste og absolutt dårligere til kvinner. Kvinner dominerer blant minstepensjonistene fra før.
Arbeidere uansett utdanningsnivå har vanskelig for å få jobb hvis de har et utenlandsk utseende eller et navn som får arbeidsgiveren til å tenke noe annet enn vestlige land.
Aksel Hatland fra forskningsinstituttet NOVA sa i et foredrag i mai: "Noen grupper har kraftig økt risiko for å havne i inntektsfattigdom: Enslige forsørgere har dobbelt risiko. For de langtidsledige er risikoen tredoblet. For ikke-vestlige innvandrere er den nesten femdoblet."
Når regjeringa snakker om "tiltak mot fattigdom" - hva mener den da? Den vil ikke gjøre noe med boligkapitalens makt, ikke skape billige kommunale boliger, ikke skape arbeidsplasser bl.a. ved å bygge ut offentlig sektor, ikke innføre 6 timers arbeidsdag ved lov, slik at flere kan ha full jobb og tjene fullt, og ikke ta økonomisk ansvar for oppfostringa av samfunnets barn.
For ikke å snakke om å tenke antikapitalistisk! Ord som sosialisme eller uttrykk som å "begrense kapitalens makt" er ikke med i regjeringserklæringa.
De som får de laveste alderspensjonene, uføretrygd, rehabilitering og arbeidsløshetstrygd, klarer ofte ikke å leve av det og må ty til sosialhjelp, selv om de får bostøtte.
Noen satser er så lave som 3000 kroner i måneden. Veiledende sats for en enslig er i dag 4140 kroner og skal dekke daglige utgifter utenom bolig og oppvarming. Kravet om å gi en statlig minstestøtte stiger i fagmiljøene; bl.a. har Velferdsalliansen krevd dette i mange år.
Det kan lages eie- og leie-ordninger som sikrer folk trygge og billige boliger. For flere år sia var dette bl.a. Husbankens og kommunenes oppgave, så det er mulig.
Den forrige og den nye regjeringa sverger til "arbeidslinja". Det betyr at folk skal arbeide i stedet for å få trygd. Det høres fint ut. Men da må de som kan arbeide, få arbeide. Og da må de som ikke er i stand til å arbeide, få så høy trygd at de kan leve et anstendig liv.