Tittelen på denne fortellinga er lånt fra Jens Bjørneboe. Fortelleren heter Vigdis Vollset. I fjor ble hun arbeidsløs. Det er der fortellinga begynner.
- Jeg jobba i elektronikkindustrien. Vi ble permittert, deretter sagt opp. Jeg hadde seks måneders oppsigelse med lønn høsten 2004. I denne tida begynte jeg å studere litt, for jeg visste at jeg aldri fikk en liknende jobb igjen.Elektronikkindustrien har lenge vært i krise med konkurser og utflagging over hele fjøla. Jeg har en gammel, halvveis utdanning, og tenkte jeg kunne ta et grunnfag på fritida, mens jeg søkte jobb. Student skulle jeg ikke bli. Om dagen gikk jeg på et godt datakurs som Aetat gav meg.
I desember skulle jeg søke om dagpenger fra 1. januar. Aetat måtte ha skatteopplysningene for 2004. Dem fikk jeg i slutten av januar. Da søkte jeg. Jeg snakka med en saksbehandler om søknaden og fortalte at jeg fulgte noen forelesninger i min fritid.
I februar gikk jeg og spurte hvordan det gikk. Søknaden var sendt til Aetat Forvaltning som hadde returnert den til den lokale Aetat med spørsmål om ytterligere dokumentasjon om utdanninga. Der lå den i ti dager før jeg kom og etterlyste svaret.
- Vi skal skrive brev til deg og innkalle deg til møte, sa saksbehandleren.
- Men nå er jeg her, sa jeg.
- Hun som har disse sakene, er ikke til stede, sa saksbehandleren, så det går ikke.
Han visste ikke hva slags dokumentasjon jeg skulle skaffe. Jeg spurte om det holdt at jeg dokumenterte at jeg ikke deltok i noen obligatorisk undervisning.
Nei, jeg måtte bare gå hjem og vente på brev.
Det gikk fem dager. Da ringte mobiltelefonen. Det var han: - Nå er det opp til deg!
- Men du sa jeg skulle innkalles til møte? Hvor er hun som jobber med slike saker?
- Du har fått vite at du skal levere dokumentasjon.
- Men hva slags?
- Du har fått beskjed om å levere dokumentasjon.
- Unnskyld, hva er navnet ditt?
Han sa det. Og snudde helt. Ble vennligere. Jeg sa at jeg kunne komme opp til ham nå (jeg stod tilfeldigvis i lokalet til Aetat!), men han hadde ikke tid. Vi lagde en avtale.
Til møtet hadde jeg med meg en bekreftelse fra Universitetet om at jeg ikke deltok i obligatorisk undervisning. Den ble sendt Aetat Forvaltning.
Imens spiste jeg av noen små sparepenger jeg hadde. Så kom avslaget. De sa jeg var under utdanning. Jeg ringte og snakka med henne som hadde skrevet under, og forklarte alt. Hun sa at det ikke var noen vits i å snakke med henne. Jeg måtte lage en skriftlig klage. Et spesielt kontor ville behandle klagen. Jeg gikk til Aetat for å lage anken og traff en hyggelig saksbehandler. Hun skrev et notat som anbefalte søknaden min. Imens skjønte jeg at jeg burde dokumentere at jeg ikke skulle ta eksamen, så jeg sendte bekreftelse på at jeg ikke var oppmeldt til Aetat Forvaltning.
Jeg fikk avslag igjen, og klagen ble sendt til Klage- og ankekontoret i Kristiansand.
Til å begynne med var jeg helt sikker på at de ikke kunne nekte en 61-årig arbeidsløs arbeidsløshetstrygd. Kommer jeg bare høyt nok opp, til de ansvarlige, så går det greit, tenkte jeg. Feil.
Nå gikk jeg til sosialkontortet med en bekreftelse på at jeg hadde en søknad inne. Der kunne de gi meg en midlertidig støtte på 4.450 kroner måneden pluss husleie. De krevde likningsattest, inntektsdokumentasjon, leiekontrakt, utskrift av bankkonti. Hvis en hadde 10.000 kroner i banken, spart til sine gamle dager, regna de det som to måneders opphold. Jeg sa, - det er umenneskelig at dere tar alt, - hva hvis en må til tannlegen?
Svaret var at reglene var sånn. De sa at jeg ikke fikk noen penger, men at de hadde et spesielt kontor i bydelen som hjelper folk å få jobb. De kunne ordne en avtale for meg der. Dit gikk jeg og traff en hyggelig dame. Men dessverre, de kunne yte hjelp bare til folk som mottok sosialhjelp.
I slutten av måneden fikk jeg en vikarjobb i min bransje via en bekjent. Den varte i seks uker. Mens jeg var der, fikk jeg avslag fra Kristiansand.
Jeg gikk til Aetat på nytt for å søke om dagpenger. Da skreiv jeg ikke noe om studier. Fra da fikk jeg dagpenger.
Men nå hadde jeg gått uten penger fra 1. januar til 30. mai. Fem måneder. Hele tida: Du kan anke, skaff mer papir, skriv til et nytt kontor, enda mer papir. Det tok jo aldri slutt.
Jeg klagde fordi jeg ikke har fått penger i de fem månedene. På veien til Trygderetten skal klagen innom alle stedene som har gitt avslag før. Kristiansand brukte tre måneder på å opprettholde sitt avslag fra juli. Nå er det oktober. Jeg har tre uker på meg til å skrive en kommentar til det de sier. Så blir dette sendt til Trygderetten. Jeg regner ikke med noe vedtak på denne sida av nyttår.
Jeg kan ikke være den eneste med disse erfaringene.
Aetat gjør folk til klienter og trykker dem ned. De har slutta å formidle jobber, det sier de sjøl. På det lokale kontoret der jeg må gå, er det fullt av folk, noen få pc-er, ingen telefon, en kopimaskin som virker av og til. Jeg regner med å vente halvannen time hvis jeg skal spørre om noe der. Så lenge må også små barn vente, når de må være med foreldrene sine. De har et system der de ansatte roterer, slik at du ikke får den samme saksbhandleren. Det blir lett et høyt aggresjonsnivå der. Securitas er til stede. Det henges ikke opp oppslag om kurs lenger, du må gjette at de finnes og snakke med saksbehandler for å få vite hvilke. Det er for at ikke mange skal søke. Saksbehandler veit ikke alltid heller, for det er et annet kontor, Aetat Tiltak, som kjøper dem av kursleverandører.
Vi arbeidssøkende ble innkalt til et møte i sommer. Vi var vel 20 folk, alle langtidsledige. Innkallinga var det standard trusselbrevet. Møter du ikke opp, må du sende inn legeattest eller bekreftelse om at du er i jobb. De tar ikke imot telefonhenvendelser. Følger du ikke reglene, kan du bli utestengt fra dagpenger.
Da vi kom, ble vi avkrevd legitimasjon. Det stod ikke i innkallinga, og flere hadde ikke med. Saksbehandleren hadde nok vært på et fint kurs, for vi skulle si "Hva venter vi oss av Aetat", og så skreiv han opp på et stort ark. Vi ville ha jobb. Halvparten av de som var der, sa de hadde fått jobber gjennom annonser og halvparten via bekjentskaper.
Ei sa: - Jeg er halvt uføretrygda, skuldre og armer er så dårlige, jeg kan jo ikke jobbe, hvorfor skal jeg stadig komme på møter og høre dette?
En sa: Jeg er på ventelønn fra staten, jeg får ikke penger fra Aetat, hvorfor blir jeg innkalt?
Så fikk vi beskjed om å skrive "logg". Vi skulle skrive dagbok som vi skulle vise fram om tre måneder. Da skulle vi vise at vi hadde søkt minst fem jobber hver uke, altså minst 60 jobber.
En bygningsarbeider sa: - Det er ikke sånn det foregår. Jeg ringer rundt til byggeplassene og spør om det er noe. Så sier de ja eller nei.
Han fikk beskjed om å skrive logg over telefonene, og å skrive søknader til jobber som han til nå ikke kunne tenke seg var mulig.
Så skulle vi skrive under på en kontrakt om at vi var villige til å skrive minst 60 søknader.
Da sa en deltaker: - Jeg står på venteliste til et spesielt norskkurs. Jeg er analfabet.
Den forrige og den nye regjeringa sier at de er sterke tilhengere av "arbeidslinja". Arbeid i stedet for trygd. Ja, hvem er ikke det, hvis de er friske og kan få arbeid? Men ikke alle er friske. Og ikke alle får arbeid. Så "arbeidslinja" betyr: Hvis du ikke har arbeid, skal du bli fattig. Og det er din egen skyld.
Du kan få dagpenger (arbeidsløshetstrygd) i maks to år. Det er 104 uker. Eksempel fra jobben til Vollset: Flere var halvt permittert i fire måneder våren 2004. Det ble regna som 16 hele uker. Så ble de sagt opp og fikk lønn i oppsigelsestida.. Da de etter det søkte om dagpenger, ble deres kommende periode ikke 104 uker. De 16 ukene fra året før ble trukket fra. Du må nemlig ha jobba i et helt år mellom to perioder med utbetaling av dagpenger.
Du får ca 60 prosent av det du tjente det siste året eller av et snitt av de tre siste åra. Viktor Normann fikk gjennom at du ikke lenger tjener opp feriepenger av dagpenger. Det har betydd en reduksjon av dagpengene på årsbasis på 12 prosent. De over 60 år taper mer, de har ei ekstra feriuke (som de ikke får). Hvis du skriver på meldekortet at du tar ferie fra da til da, får du ingen penger i den perioden.