Stor var spenninga da lillebror skulle begynne på skolen i høst. Petter, seks år, gikk fortrøstningsfullt av sted med fin, ny ransel og grønt pennal med farger og blyantspisser. Det var mange fra barnehagen og blokka som begynte samtidig. Ikke alt var fremmed.
Mor og far og husket sitt eget klasserom. Fjernt var minnet, men ikke borte. Eller var det alle bildene fra andre småbarns klasserom som smelta sammen med de egne bildene? Det var ikke så nøye. Mor og far så for seg hvordan Petter skulle tegne sol for S, ball for B og is for I. De så for seg alle bokstavene og tegningene over tavla, de som skulle minne Petter på hvordan tingene hang sammen. Frøken skulle på vennlig vis lede flokken gjennom rytmer og rim, klapping og sang, lyder og låter. Petter og barna skulle være nye sammen, få hyle sammen, finne do sammen, fortelle om skoleveien, om kosedyr og en hund de så i går eller før, snakke om de store barna i skolegården som var litt skumle, men sikkert snille likevel. Mor og far så for seg hvordan Petter og de andre barna skulle gå på tur og undre seg over høstens frø og gule løv.
Men første klasse var forsvunnet! Petter begynte ikke i første klasse sammen med de andre førsteklassingene. Petter begynte i "basisgruppe" sammen med andre- og tredjeklassinger. Det var bare seks førsteklassinger i Petters "basisgruppe". Alle førsteklassingene var spredt på den ene basisgruppa etter den andre. Og der har barna klappet rim og rytme både i fjor og året før. S for sol og I for Is hører virkelig en annen tid til. Utstilling av høstens frø og løv har de da laget før. Og de skumle store er flytta inn i rommet, med høye røster, og de hører ikke på hva frøken sier ...
Mor og far ser at Petter tegner mye på skolen.
Tantes barn er sju år. Hun går bare sammen med sjuåringer. Til gjengjeld er de 65 stykker. Når de har forelesninger, ser de ikke de frøkens to røde epler, sjøl om hun strekker armene i været så høyt hun bare kan.
Mor og far lurer på om den nye regjeringa vil innføre klassene igjen.
Hilsen storesøster