| Sekstimersdag i 50 år! KJØP BOKA!! 6-timersdagen på Kellogg's av Benjamin Kline Hunnicutt Utgiver: For 6-timersdagen ISBN 82-303-0485-8 Pris: 120 kr pluss porto Bestilles hos: boka@6-timersdag.net Arbeidsgruppa i For 6-timersdagen som har stått for produksjonen av boka, er Anne Lise Nestande, Astri Melheim og Maren Rismyhr. |
Kellogg's! Corn flakes. Frokostblandinger. Kjent over hele verden. I Battle Creek, Michigan i USA ligger Kellogg's-fabrikken, hvor arbeiderne hadde seks timers normalarbeidsdag i 50 år! Denne ukjente og spennende historia kan nå for første gang gjøres skikkelig kjent i Norge, takka være ildsjeler i nettverket "For sekstimersdagen".
Maren Rismyhr og Astri Melheim sitter med hver si rykende ferske grønne bok: 6-timersdagen på Kellogg's. De snur og vender på den blanke boka og er tydeligvis fornøyde med det de ser. Boka er lagd på dugnad. Oversettelse, bearbeiding og layout. Trykkinga er betalt av penger samla inn fra fagforeninger og andre organisasjoner. Prisen er derfor blitt lav: 120 kroner for ei pen bok på 264 sider.
- Vi tror den blir et inspirerende redskap i kampen for seks timers normalarbeidsdag i Norge, sier Maren og Astri nærmest i kor. - Boka er morsom. Spennende. Den forteller ei veldig rar historie.
akp.no: Dette starta i 1930. Hvorfor?
Maren: På 1920-tallet utvikla automatiseringa seg fort. Varer kunne produseres på samlebånd. Da blir arbeideren et vedheng til maskinen, bevegelsene er monotone, en gjør det samme hele tida. Det virkelig rare er at det den gang var en utbredt tanke i samfunnet, også blant kapitalister, at arbeidere ved samlebånd også måtte ha et liv utenom jobben. Det var erkjent at arbeidet ofte var en pest og en plage, noe folk var nødt til å gjøre for å leve. Hvis de gjorde andre ting utenom jobben, ville de klare å holde ut ved samlebåndet på en bedre måte.
akp.no: Så kapitalistene var som vanlig opptatt av at arbeiderne skulle være effektive?
Astri: Sjølsagt. Men det var noe mer. Det var kapitalister som hadde ei slags familieoverhodeholdning til "sine" arbeidere. Patriarken. Fabrikkeier Kellogg ville at arbeiderne skulle oppleve naturen. Alle skulle ha en hage, en liten parsell. Han ga bort skogarealer til det offentlige, der allmennheten kunne gå på jakt, og han opprettet natursentre og parker. Omtalen av han virker litt vel idylliserende. Han gjorde dette fordi det lønte seg for ham. Men det var bra for folk likevel.
Maren: Det var noe mer som var rart på 1920-tallet. Det var nemlig også ei oppfatning i samfunnet om at den økte produktiviteten, automatiseringa, burde føre til stadig senking av arbeidstida. Når alle fikk det de trengte, skulle det ikke være nødvendig å jobbe så mye. Det var naturligvis ikke venta at arbeiderne skulle ha så mange dyre og flotte ting, men i alminnelighet det man trengte. Både kapitalister og arbeidere tenkte slik. Det lå en framtidsoptimisme i det. Tanken fikk næring av den stigende arbeidsløsheten, men var en sjølstendig ide før krisa i 1929.
akp.no: Men akkurat sekstimersdagen?
Maren: Kellogg ansatte en leder som var sterkt inspirert av den britiske såpekapitalisten Leverhulme, som hadde skrevet boka Sekstimersdagen og andre industrielle spørsmål. Kellogg's nye leder var en moderne mann som sa: - La oss innføre sekstimersdagen! I stedet for tre skift à åtte timer, innførte de fire skift à seks timer. Og etter et par år var det i prinsippet full lønnskompensasjon, men i realiteten hadde de noe mindre betalt.
akp.no: Hva brukte folk den nye, frie tida til?
Astri: Det er det som er så vanvittig spennende. Ett resultat er at samfunnet åpna seg. Arbeiderne så hverandre der de bodde på en ny måte. De snakka mer sammen og gjorde ting i lag. Toki bruk lokalsamfunnet. Skravla med naboen ved gjerdet. Sparka fotball på løkka. Noen safta og sylta - "Kom inn og smak på mine nydelige nedlagte plommer!" Uhøytidelige konkurranser om det beste syltetøyet ...
Maren: Mange kvinner brukte mer tid i hjemmet. Og ikke minst i hagen. Menn dreiv også i hagen. De likte å være mer hjemme. Mer hvile. Noen gikk på jakt. Menn samla seg nede ved elva og fiska og slappa av.
Astri: Hva kvinner og menn brukte tida til, er faktisk dokumentert i en stor undersøkelse som Hoover-administrasjonen gjennomførte i 1932. 434 kvinner fikk besøk hjemme. Rapporten forteller at kvinnene brukte ordet "frihet" veldig ofte. "Fri tid", "kvelden fri", "fri til å ..."
De brukte ofte "gir tid til ...", "tid til å være hjemme", "tid til å være ute". 85 prosent av kvinnene foretrakk sekstimersdagen.
Maren: Typisk sier de om åttetimersdagen: "Den spolerte hele dagen", "ødela hele kvelden", og flere ville "avsky å gå tilbake til åtte timer". Mange kvinner gjorde jo mye husarbeid. Det ble lettere å kombinere uten å bli så sliten.
Astri: De satte også stor pris på å kunne sylte og safte og dyrke litt grønnsaker og blomster. Noen fikk tid til hekling og strikking. Noen dreiv med menighetsarbeid og frivillig organisasjonsarbeid i forbindelse med skolen. De sa det var fordi de hadde fått mulighet til det. Ei dame tok flytimer, hun håpa at det kunne føre til en jobb en dag. Noen dro på bilturer og så seg om. Noen tok brevkurs. Ei forteller om da hun og familien begynte med ping-pong. Det ble turneringer i bordtennis, hun holdt virkelig mye på med dette.
Maren: Ei sa: Nå har jeg fått sjansen til å lese for ungene ...
Astri: Det var ei dame som syntes jobben gav mye mer frihet enn det å være hjemme. Hun hadde sju små barn ... Overraskende? Neppe.
Maren: Flere fortalte at den nye arbeidstida hadde åpna for nye forhandlinger om arbeidet som skulle gjøres hjemme, og at de delte på husarbeid. Kvinner og menn mente at sekstimersdagen var viktig for å avhjelpe arbeidsløsheten i området.
akp.no: Hva gjorde mennene?
Astri: De dreiv med jakt og fiske. Reparerte på huset. Dette var i et kornområde, så noen hadde holdt fast på den lille gården sin, mens de jobba på Kellogg's. Mange sa at de rett og slett likte å ha mer tid hjemme. Heller ikke menn liker å slite seg ut på en fabrikk!
Maren: Men det var også misnøye. Kvinnene var geskjeftige med alt mulig og dro mennene med på sammenkomster av ulike slag. Det var menn som ikke syntes de hadde noe å snakke om, og like gjerne kunne vært på jobb.
akp.no: Er det dette materialet forfatteren har brukt?
Astri: Ja. Alt finnes fortsatt. Forfatteren Benjamin Kline Hunnicutt er professor i fritidsstudier ved universitetet i Iowa. Han har skrevet andre bøker om arbeid også. Denne gangen har han altså studert materialet om Kellogg's, og han har sjøl gjort mange nye intervjuer med dem som hadde sekstimersdag i Battle Creek.
akp.no: Så kom krigen i 1940. Da ble vel all produksjon satt i høyt gear.
Maren: Da ble arbeidstida satt opp. 48 timer i uka måtte folk jobbe.
akp.no: I 1945 kom soldatene hjem. I land etter land ble kvinner skjøvet ut av produksjonen. Mennene skulle ha jobbene. Hva skjedde på Kellogg's?
Astri: Da hadde kapitalistene skifta linje. De ønska å fortsette de lange dagene. Men på Kellogg's hadde arbeiderne en avtale om at de skulle ha tilbake sekstimersdagen når krigen slutta. Noen sa likevel: - Kvinnene trenger ikke jobbe. Ut med dem. Inn med arbeidsløse menn og åttetimersdag. Andre sa: - Sekstimersdagen gir arbeid til flere.
Maren: Da sa ledelsen at det skulle være avstemninger. Dersom arbeiderne godtok en permanent åttetimersdag, skulle de få mer penger. Fagforeninga diskuterte det på to møter. Det var i 1946. Hemmelig avstemning. Kvinnene og mennene hadde hver sin farge på stemmesedlene. Resultatet var at 71 prosent av mennene og 87 prosent av kvinnene ville beholde sekstimersdagen.
Astri: Presset fra arbeidsgiver fortsatte. Det var jevnlige avstemninger. Helt fra starten av hadde det vært ei gruppe arbeidere med åttetimersdag. De dreiv med spesielle tjenester og hadde høyere lønn. De var et eksempel for andre som sa: - Vi har ikke råd til sekstimersdag. Vi vil ha "full lønn". Nå kom en ny tanke inn, en snakka om "full lønn". På et eller annet tidspunkt forvandla altså tankegangen seg, slik at åtte timer ble omtalt som "full dag".
Maren: Etter avstemninga i 1946 hengte ledelsen opp lønnsslipper på veggene: Se her, så mye tjener du på åtte timer. Så lite på seks. De snakka mye om mindretallets rettigheter. Et mindretall ville jo ha åtte timer. Det var viktig å ta vare på mindretallet, sa de. De snakka ikke om å ta vare på flertallets rettigheter.
Astri: Ledelsen sa også at åtte timer skulle bety mer overtid og penger, mer penger på søndag, mer av mer. Det splitta ganske effektivt.
akp.no: Men sekstimersdagen fortsatte? Da måtte jo også erfaringene med den være nokså storarta for de fleste?
Astri: Det er nok helt sant. Men ledelsen forsøkte stadig å splitte. De ville at avstemningene skulle være avdeling for avdeling. Fagforeninga sa nei. De ville ikke at et flertall på ei avdeling skulle true resten. Ledelsen fikk det med årene mer som de ville. Etter krigen hadde fortsatt flertallet sekstimersdag. Av mennene var halvparten på åtte timer.
Maren: Da oppstod feminiseringa av sekstimersdagen. På sekstimersavdelingene samla de kvinner, gamle og funksjonshemma.
Astri: Så bestemte ledelsen at det skulle være avstemning på ei avdeling så fort det var noen få som ville det. I løpet av 50-åra hadde de fleste avdelingene åttetimersdag. Det var trusler om å fl ytte fabrikken fra Battle Creek. Det var lokking med penger og førtidspensjoner for dem med en viss ansiennitet for å få dem over på åtte timer. Hvordan bedriftseiere er i stand til å splitte folk, er denne boka et veldig lærerikt eksempel på.
akp.no: Men sekstimersdagen fortsatte til 1985?
Astri: Dette var en veldig stor fabrikk. I 1984 var det 2500 arbeidere. Da hadde fortsatt 530 av dem sekstimersdag!
Maren: Men da ble det slutt.
akp.no: Hva synes dere om boka som sådan?
Astri: Den er et viktig historisk dokument. Jeg er ikke enig i forfatterens holdninger i alle spørsmål. Jeg synes han er for negativt moraliserende overfor de arbeiderne som ville gå tilbake til åttetimersdagen. For arbeidsfolk er det bare lønnsarbeidet som kan skaffe penger, og for noen må det styre alt.
Men det er virkelig mange nye tanker en får av boka. For eksempel: Er lønnsarbeidet et nødvendig onde eller et gode? Vi synes arbeid er et gode, mens lønnsarbeid er et onde som må ta minst mulig tid av vårt liv.
Maren: Det morsomste er at det var en sekstimersdag i så mange år! Og at det har vært en hemmelighet her i Norge! Utviklinga av kapitalismen er også interessant. Først tenkte noen at masseproduksjonen av konsumvarer skulle dekke behov, og deretter trengte en ikke å streve så fælt. Men kapitalistene må jo selge varene sine for å tjene. Jo høyere produktivitet, jo mer må de selge. Da kommer reklamen. Folk skal overbevises om at de skal kjøpe og kjøpe. Jobbe mer, tjene mer, ha flere ting. Det skapes falske behov. "The New Economic Gospel of Consumption." Dette drøftes i boka.
Maren: Dette er ei farlig bok, fordi den presenterer andre sannheter enn dem vi er vant til å oppfatte som sannheter.
akp.no: Men nå, da? Ei regjering med "arbeider" og "sosialist" i partinavnene?
Maren: Navn er en ting. Praksis er noen annet. Arbeiderpartiet har ikke sekstimersdagen på sitt program. Senterpartiet heller ikke. SV vil ha forsøk. Dette kan være spinkle greier. Men LO-ledelsen har sekstimersdagen som et mål. LO-leder Gerd-Liv Valla sa til avisene i mai: "LO har begynt en prosess som vil ende med sekstimersdag for alle, med full lønnskompensasjon." Hun har også uttalt at sekstimersdag er den neste store reformen i arbeidslivet.
Astri: Deler av næringslivet innfører nå sekstimersdagen. På sine egne premisser: Økt effektivitet. Det kan legge premisser for forsøk i det offentlige. Derfor trengs det nå en diskusjon om målet for sektimersdagen.
Maren: Kanskje det er lettere for LO og fagforeninger utafor LO å bli hørt av denne nye regjeringa hvis de står på noe aldeles fryktelig. Forsøk med sekstimersdag i deler av offentlig sektor er et nærliggende krav.
Astri: Forkjemperne for sekstimersdagen kan ruste seg til kampen ved å lese Kellogg's-boka.
Maren: Vi oppfordrer fagforeninger om å kjøpe den til tillitsvalgte. Del ut på kurs. La tillitsvalgte få anledning til å selge den til andre. Bruk den som gave til foredragsholdere og andre som skal ha en oppmerksomhet. La boka sildre gjennom systemene. Den vil utelukkende fungere positivt.