12. september:

Hva er det å velge mellom?

av Jorun Gulbrandsen

Til innholdslista for akp.no nr 6, 2005 ||| Til AKP si heimeside


Vi er mange som vil ha vekk Bondevik-regjeringa. Men hva skal en stemme på for å få noe annet? Vil AP føre en annen politikk? Vil SV få AP til å gjøre det? Har SV en annen politikk? Eller finnes det et annet alternativ?

Det er områder der ei ny Ap-SV-Sp-regjering nokså sikkert vil være positivt. Den vil sannsynligvis reversere de verste endringene som ble gjort i arbeidsmiljøloven i vår. SVs ønske om gratis skolemat kan godt hende blir noe av, frukt i alle fall. Men å reversere Telenor? Nei. AP-regjeringene har vært lokomotivet for å omdanne samfunnseiendom til markedsstyrte selskaper: Husbanken, energiloven, Posten, Telenor, NSB, Statoil, sjukehusa, anbud i samferdselspolitikken, angrepet på folketrygda, - og skattefritaka til de rikeste glemmes heller ikke.

Enighet

Det har foregått en markedsliberalistisk politisk offensiv i 25 år, med mange enstemmige vedtak på Stortinget. Forskjellen på Høyre og AP ligger sjelden i politikken. Ethvert parti som nøyer seg med å administrere dagens kapitalisme, vil være nødt til å gjennomføre en liberalistisk politikk. Det politiske systemet hviler på en konsensus om at vi er med i EØS og tilpasser oss direktivene fra EU. Stortinget vedtok tilslutning til WTO mot bare tre stemmer. Ingen vil utfordre Nato.

For folk på venstresida er SV særlig interessant. Men SV har to problemer med å være et opposisjonsparti til dagens (og morgendagens) kurs.

SV-problem 1: Ingen kampvilje

Når SV har en god politikk, slåss de ikke for den. Et aktuelt eksempel er pensjonskampen. SV var først med på Høyres og APs premisser: Det må spares. Etter halvannets års folkelig motstand, greide SV-medlemmer å snu partiet. Plutselig var SV i en unik situasjon - på parti med en av de største folkebevegelsene på mange år, en måned før LO-kongressen og før forliket mellom AP og Høyre. SV kunne blitt folkets helter ved å si til Stoltenberg: "Vi blir ikke med i ei regjering som vil redusere pensjonene." De sa det ikke. Når SV ikke kunne bruke seg sjøl i en så alvorlig sak, - hva kan det da brukes til?

SV-problem 2: Gammel kurs

SVs andre problem for dem som vil ha en ny kurs, er at ledelsen i mange viktige saker er enig i den gamle kursen. Skolepolitikken er et eksempel på det. Partiets manglende klasseforankring gir det ikke redskaper for å gjennomskue det som kommer fra kapitalens styrerom, og det blir ofte en forkjemper for kapitalens skoleplaner.

EU, Nato og krig

SVs program og de fleste medlemmene og velgerne er mot EU. Men ledelsen er stum på grunn av samarbeid med AP. De freder EØS. SV- ledelsen er i regjering også villig til å styre med alt Nato-avtalen innebærer. SVs sjel i alle år, "Norge ut av Nato", er død. Derfor aksepterer de norsk krigsdeltakelse i Afghanistan. SV forsøker å framstå både som krigsmotstander og som ansvarlig regjeringsdeltaker i et Nato-land. Så SV er for norske styrker i ISAF, som er leda av Nato som er leda av USA, men mot norske styrker i Enduring Freedom som er direkte leda av USA ...

Gode råd

Når APs ledelse ikke bryr seg om LO-medlemmenes og andre digre masseorganisasjoners vilje til å forsvare folketrygda, og SVs ledelse ikke kjemper for sine egne vedtak, - hva skal da til? De hører ikke engang på Klassekampen som har drevet ei kampanje med gode råd til ny regjering og god valgkamp for SV. Redaktør Braanen oppsummerer 16. august: "Det er uforståelig for oss at SV ikke bruker mer tid i valgkampen på å tydeliggjøre forskjellene mellom den sittende regjeringens markedsliberalistiske offensiv og hovedstolpene i en alter- nativ og solidarisk velferdspolitikk." For andre av oss er det ikke så uforståelig.

Kast ikke bort tida!

Kanskje det er raskere å få ny kurs, ved faktisk å stemme på en ny kurs? "Jeg vil ha ny kurs, så jeg stemmer på en gammel, av taktiske grunner ..." Hvem blir lurt av slikt? Vi skal ikke stemme på den ene eller den andre regjeringa, som om det var to styrealternativer, men på det partiet vi synes er best. Slik er valgordninga. Ved 2001-valget i Hordaland konkurrerte RV og KrF om sistemandatet. KrF vant. I år er det Lars Sponheim (V) som RVs Torstein Dahle konkurrerer med. Erling Folkvord (RV) mangla under 700 stemmer på å bli gjenvalgt på Stortinget i 1997. Nå ser det ut til at det er KrF og FrP som konkurrerer med RV om sistemandatet.

RV kan komme inn!

Flere meningsmålinger på rad har vist, når dette skrives, at RV kommer inn med to. Bortkasta er det heller ikke å stemme der RV ikke har sjanse. Partiet deltar i en kamp om å få flest mulig stemmer over hele landet - for en ny kurs! Meningsmålinger er upålitelige. Stem faktisk, ikke taktisk!

Prinsipper

Tida krever en prinsipiell kritikk av kapitalismen som samfunnssystem. Et tydelig standpunkt for arbeiderklassen og mot kapitalen. Ei holdning som ikke passivt godtar å styre kommunene med de pengene, knappene, glansbildene, som staten lar dem få. Et tydelig forsvar av prinsippet om at nasjonene har rett til å bestemme i sine egne land mot imperialistisk undertrykking.

I dag er det bare Rød Valgallianse som forsvarer slike prinsipper. La partiet få en stemme fra Stortingets talerstol. Det vil gjøre en større forskjell i den offentlige debatten enn om hvilket som helst annet parti får en representant mer eller en mindre.


Ap - rødt?