I 2003 gikk det 4000 flere elever i den offentlige grunnskolen i Oslo enn i 1997. Barn nok til å fylle ti hele barneskoler. Samtidig ble det 700 færre lærere, like mange som personalet ved 15 barneskoler. Kvalitet i skolen, sier byrådet i Oslo, og er svært godt fornøyd med utviklinga.
De som gjør vedtak, mener de har en god plan: Arbeidskrafta skal skaffes fram raskt. Kapitalens ressurser skal ikke skusles bort på elever som ikke vil gi avkastning fort. Private bedrifter skal framover kunne tjene penger på skole.
Offentlig utdanning skal gjøres billigst mulig. Færre lærere er ett svar. Metode: fjern klassene. Før 2003 sto det i loven at skolene skulle ha klasser med maks 28 elever på barnetrinnet og maks 30 på ungdomstrinnet. "Klassedelingstallet" på skolespråket. Skolene fikk tildelt lærerstillinger etter antall klasser. Klassedelingstallet var derfor en viktig finansieringsmodell, en nasjonal standard som sikra alle skoler et minimum av lærere. Ordninga måtte bort, den kosta for mye og ga for lite økonomisk fleksibilitet. Den stengte for nyliberal utvikling. Å fjerne klassedelingstallet ble vedtatt av et enstemmig storting med begrunnelsen "mer frihet til den enkelte skole".
Oslo kommune innførte straks "stykkprisfinansiering". Ordninga fikk navnet "Pengene følger eleven". Størrelsen på hver skoles budsjett avgjøres nå av hvor mange elever skolen har. Få elever gir lite penger. 32 fjerdeklassinger ga før automatisk skolen lærere til to klasser. Nå må skolene finne andre løsninger, som å blande elever fra ulike årskull eller lage forelesningstimer for 50-60 elever om gangen. Skolene kan ikke lenger velge å gjøre dette når de mener det er pedagogisk fornuftig, men må gjøre det fordi det er det eneste økonomisk mulige.
Før var det en selvfølge å gå på grunnskolen der du bodde. Borgerlige partier i Oslo har bestemt at foreldrene fritt kan velge skole. Fritt skolevalg og stykkpris "ansvarliggjør" den enkelte rektor økonomisk. Skolen må gjøres attraktiv slik at elevene (og pengene) fra andre skoler strømmer til. Fine skolebrosjyrer, positive medieomtaler, høyt opp på lista på nasjonale prøver. Slikt teller, og det kalles sunn konkurranse.
Noen foreldre velger kanskje en ny skole for barnet sitt, fordi den nærmeste skolen har lite penger. Eleven tar da med seg sin andel av skolebudsjettet, og skolen som eleven flytter fra, får enda mindre penger. På denne måten blir det ikke så viktig å gå sammen og slåss for den lokale skolen, du skal bare sørge for å finne en god skole til ditt barn. Hva som skjer med andres barn, er deres problem!
Med friskoleloven av 2004 ble døra åpna på vidt gap for markedskreftenes inntreden i grunnopplæringa. Foreløpig er det ikke lov å drive skoler med profitt som mål i Norge, men fra Sverige ser vi hvordan skolekjedene klarer å ta ut fortjeneste til sine eiere ved hjelp av snedig intern fakturering og annen sjonglering med midler. Det aller meste av pengene kommer fra kommunene, og er tatt fra de offentlige skolebudsjettene.
Mens den offentlige skolen plikter å gi alle barn skoleplass, står privatskoler mye friere. De kan opprette klasser ut fra hva som lønner seg. Får de ikke nok elever til en full klasse, kan de avvise de resterende elevene, og det offentlige må overta.
Med disse grepene er det meste på plass. Klassedelingstallet er fjerna, og kommunenes økonomiske minimumsforpliktelser er borte. Det blir årlig slåsskamp om den enkelte skoles andel av det totale budsjettet. Stykkprisen tvinger skolene til å konkurrere med hverandre og gir tydelig dårligere kår for mange skoler. For å holde budsjettet, må de offentlige skolene kvitte seg med lærere. Friskoleloven har åpna markedet for privatskolene. Privatskolene trenger ikke bruke ekstra lærekrefter på elever med spesielle behov eller opprette ulønnsomme klasser. De vil ved hjelp av f. eks. nasjonale prøver, lett kunne vise til bedre resultater enn de offentlige skolene. Konkurransen er i gang, og som i alle konkurranser er det noen som blir tapere.