De nye måla for utdanning er at elevene skal ha ferdigheter (kompetanse) som er snevert retta inn på "markedets behov" her og nå. Det betyr kompetanse skreddersydd for de minimumskrava som kapitalen stiller for ulike produksjoner og bransjer.
Utdanningssystemet er prisgitt reaksjonære politiske markedskrefter istedenfor å ivareta elevenes behov for livslang læring. Her skal vi vise hvor dette er vedtatt.
Etter press fra Det europeiske rundebord for industriledere (ERT) har Europakommisjonen bestemt seg for å ta hånd om å få privatisert statlig utdanning. En egen lobbygruppe fra ERT, som blei leda av BP-Amoco-direktøren Peter Sutherland, er veldig konkret på hva den forventer seg av de europeiske regjeringene: "Industrien må ta ansvar for opplæringa en gang for alle. I en rekke land har reglene for åpning av nye skoler blitt gjort mer fleksible, og drifta av statlige skoler blir overført til private foretak. Neste skritt er å omdanne skolene til utvikla forretningsforetak." (C. Guttman, Unesco i 2000.)
Ei storstilt satsing på informasjons- og kommunikasjonsteknologi, IKT, gir et ideelt utgangspunkt for å få dette gjennomført. Om kort tid kan det være en realitet at datafirmaer som Toshiba, IBM, Hewlett-Packard, Intel og Microsoft, for ikke å glemme telekommunikasjonsgigantene, spiser opp skolenes budsjetter.
På et personalmøte ved en videregående skole i Oslo uttalte rektor at IKT-satsing kan føre til overtallighet blant personalet, fordi skolenes budsjetter ikke øker.
Det er meningsløst å tro at teknologien kan erstatte de menneskelige ressursene. Det har aldri før blitt brukt som argument at verktøy, som et klassesett med hammere eller en ny ovn til keramikken, kan erstatte lærerne.
Det nasjonale utdanningssystemet vil ikke bli helt borte. I følge den liberale økonomiens logikk, vil regjeringene i framtida ha en rolle å spille, sjøl om tanken er at profittskapende enheter privatiseres og tapsbringende enheter skal betales av skattebetalerne.
OECD uttrykker det slik: "Den offentlige sektor sin eneste rolle vil bli å sikre tilgang til læring for dem som aldri vil bli et profitabelt marked - dem som vil falle stadig mer utafor det vanlige samfunnet." (Adult learning and technology in OECD countries, 1996)
Ønsker vi et samfunn der de best stilte kan shoppe den "beste" og mest effektive utdanninga og "taperne" må ta det de får?
En av utdanningssystemets viktige oppgaver må være å overføre kulturen vi er en del av, og menneskenes oppsamla og oppdaterte kunnskap, til de neste generasjonene. De som styrer, er av en annen oppfatning, og i stortingsmelding 62 (1982-83) om grunnskolen uttrykkes det slik: "Endringene (i samfunnet) medfører en samlet reduksjon av antall arbeidsplasser, høye krav til utdanning hos et ledende sjikt, og en dekvalifisering fra fagarbeid til overvåking av automatiserte prosesser." Viktig her er å merke seg ordet dekvalifikasjon. En konklusjon var at skolen måtte struktureres med tanke på dette (side 37).
I stortingsmelding 30 (2003-04) - Kultur for læring - er dette blitt et framtredende tema.
Teoretikeren bak konklusjonene var J. R. Bright, professor ved Harvard Business School. Han studerte på 1950-tallet virkninga av automatisering og kravet til kunnskap hos arbeidskrafta, og fant ut at kravet til kunnskap synker jo høyere mekaniseringsgraden er.
"Jeg påstår at overdreven vekt på utdanning og fagkunnskap er en alvorlig feil og en potensiell fare for vårt økonomiske og sosiale system. Vi vil skade individer, heve arbeidskostnadene på en upassende måte, skape desillusjonering og motvilje og ødelegge gjeldende arbeidsstandarder ved å sette standarder som ikke virkelig trengs for å utføre en gitt oppgave."
"Det tohundreårige utdanningsidealet er ikke lenger mulig å opprettholde. Men ønsket om en kunnskap som samtidig er allmenngyldig og personlig er like viktig nå som da.
I følge den herskende ideologi skal kunnskapen ikke dyrkes, men rett og slett bare brukes.
Kunnskapen skal brukes for å nå et bestemt mål, den har ikke noe verdi i seg sjøl. Den er et verktøy for den raske utviklinga og skal kanskje ikke brukes der mennesker kan møtes for å tilfredsstille sin undring og nysgjerrighet." (Sven-Eric Liedman, professor i idé- og lærdomshistoria ved Göteborgs universitet; fritt oversatt fra boka hans Ett oändligt äventyr. Om människans kunskaper, 2001).
Faren med å bli så opptatt av målet og den smale utdanningsveien er at elevene mister helheten i arbeidsoppgavene og det vil bli vanskeligere å forstå samfunnsutviklinga.
Fra kunnskap til kompetanse er et av hovedpunktene i NOU 2003:16. "I norsk grunnopplæring er kompetansebegrepet til nå i hovedsak brukt innen fagopplæringen. Begrepet har en lang historie i norsk skolepolitikk." (Side 3 i "UFD. Kvalitetsutvalgets innstilling - faktaark".)
Går vi tilbake til stortingsmelding 44 (1974-75) - Om videregående opplæring, finner vi følgende definisjon: "Med kompetanse forstår en i denne tilrådingen den "bruksverdi" en bestemt utdanning har overfor yrkeslivet og i forhold til annen utdanning."
Målet med å gjøre elevene til nyttige arbeidstakere er klart definert gjennom hele grunnopplæringa, men veien fram er privatisert til den enkelte skole/ lærer.
Vi kan da si at utdanningssystemet i økende grad vil bli prega av at det skal gi sitt produkt. Barn og unge skal gis de kompetansene som det nyliberale konkurransesamfunnet krever av dem.
Dette er hovedgrunnen til at kompetansebegrepet erstatter kunnskaps- og informasjonsbegrepet.
"Samfunnsutviklingen understreker behovet for en stadig drøfting og vurdering av hva barn og unge skal få opplæring i. Samfunnsendringene de siste 10-20 årene omtales gjerne som en prosess fra "kunnskapssamfunnet" gjennom "informasjonssamfunnet" til "kompetansesamfunnet".
Denne utviklinga har ført til at det blant folk har kommet til en forståelse av at de verdiene vi skal tilegne oss ikke primært utvikles gjennom å bruke "skoleboka" som kilde til kunnskap, men at vi tilegner oss informasjon gjennom å bli motivert til å skaffe kunnskaper, ferdigheter og holdninger gjennom ens egen livsstil og personlige handlinger. Bruken av kompetansebegrepet vil derfor, langt på vei, være et logisk og naturlig resultat av denne utviklinga." (NOU 2003:16, kap 4, side 1.)
"I tillegg til å være danningsinstitusjoner blir utdanningsinstitusjonene i økende grad betraktet som grunnlag for økonomisk vekst.
Globaliseringa av verdensøkonomien og nedgangen i tradisjonelle industriarbeidsplasser har satt kompetansepolitikken helt på topp på den politiske dagsorden i mange land.
I kompetanseøkonomien vil evnen til å utnytte kunnskapene, det vil si systemer for å spre kunnskapene til relevante mottakere og kultivere humankapitalen, være en viktig faktor for konkurranseevnen i en global økonomi."
Hvis vi her erstatter kompetanseøkonomien med konkurranseøkonomien i den nye epoken der finansmonopolene, i tett samarbeid med staten, dominerer det økonomiske landskapet, så ligger det vesentligste grunnlaget for den nye utdanningspolitikken framme i lyset.
Utdanninga flyttes ut av den offentlige skolen. "Det vil måtte innebære at skolens rolle som "operatør" og viktigste premissleverandør for opplæring og kompetanseutvikling til en viss grad endres." (NOU 2003:16, kap 4.2.)
"Mens det har vært vanlig at offentlige myndigheter og partene i arbeidslivet nærmest har hatt monopol på å definere krav til innhold og egenart i en kompetanse, er det i dag en økende tendens til at frittstående miljøer og krefter selv definerer hvilken kompetanse og hvilke verdier som skal verdsettes høyere enn andre."
"Kunnskapssamfunnet er globalt. Globaliseringen vil bidra til at kvaliteten på utdanningssystemet kommer i sentrum, også i Norge.
Vi konkurrerer med andre land på utdanningsmarkedet, noe som igjen fordrer at vårt utdanningstilbud må være av god kvalitet for å hevde seg." (NOU 2003:16, kap 4.3.3.)
"Norsk utdanningspolitikk utformes nasjonalt, men i omgivelser som er preget av både økt internasjonalt samarbeid og økt konkurranse."
"Trenden i arbeidslivet er at utdanning relativt sett er blitt mindre viktig, mens evnen til å gjøre en bra jobb vektlegges mer." (Kristin Clemet i Bergens Tidende, 1. desember 2003.)
Krefter utafor utdanningssystemet får den hele og fulle styringa med opplæringa. Og den retten de unge har til tilpassa opplæring, vil være et skalkeskjul. Det vil ikke bli ei tilpassa opplæring i forhold til de unges behov, den vil bli tilpassa i forhold til de globale markedskreftenes behov.