EU har gått på en smell. Det likner det som skjedde i juni 1965. Da nekta Frankrikes president Charles de Gaulle å møte i Ministerrådet i sju måneder.
Også i 1965 gjaldt det forslag som ville ha svekka nasjonale styringsorganer til fordel for overnasjonale organer innen EF, som EU het den gangen. Franskmennene vendte ikke tilbake til Ministerrådet før i 1966, da de andre medlemslandene hadde akseptert at rådet ikke kunne tvinge et medlemsland til å gå med på vedtak som brøt med landets særlig viktige nasjonale interesser.
Finansieringa av den felles landbrukspolitikken (CAP) var et sentralt stridstema. Frankrike tvang gjennom sin vilje ved denne korsveien og sinka integrasjonstakten i EF for en lang periode. Nitten år seinere tvang England, som da var blitt ei EF-stormakt, gjennom ei særbehandling i form av fast rabatt på de britiske innbetalingene til felleskassa. Det var i 1984.
På krisemøtet i Brussel nylig var det konfrontasjonen mellom Englands og Frankrikes særinteresser som først og fremst forsterka den krisa som det franske non og det nederlandske nee utløste. Det illustrerer at dette ikke bare dreier seg om de konstitusjonelle sidene ved den nye EU-grunnlova. Alle toppsjefene er jo blitt enige om den formelle grunnlova! Det er de økonomiske realitetene som tvinger fram uenigheter i den praktiske politikken. På samme måte som folk sin motstand mot grunnlova bygges opp ved at de er misfornøyde med de resultatene EU-prosjektet nå serverer.
Dersom en setter opp "eliten mot folket" som den grunnleggende motsigelsen i EU-prosjektet, så ender en opp i flokken til EU-reformatorene, de som vil drive krisehjelp for EU. Det er de som vil reforhandle; ta utgangspunkt i Nice-traktaten og forbedre den på noen punkter og komme fram til en slags løsere samarbeidsavtale. En slags parallell til 1966-løsningen.
Men EU i 2005 er noe helt annet enn EF i 1966. Hensikten med den grunnlova som nå er begravd, var jo å forsterke den utbyttinga av folk som kapitalistene i alle EU-land tvinges til. Det er reindyrking av markedsliberalismen, ytterligere angrep på sosiale tjenester, arbeidsfolks rettigheter og pensjoner det gjelder. Forfatningskrisa som vi ser nå, dekker over at det er sjølve den økonomiske unionen, euroen, ja hele Maastricht-avtalen det står om. Uansett Reiulf Steens og andres vyer om at EU skal bli "fredens prosjekt", så er det nåtidens menneskefiendtlige utbyttingsprosjekt det er snakk om. Å tru at EU skulle bli et Europas snille FN, er som om Fanden skulle kle seg i hvitt og sitte med rompa bar på en kald sky.
Det er bra om EU-prosjektet går i grava. Det vil bedre betingelsene for den klassekampen som kan gi folkene i Europa muligheter til å avskaffe den rå kapitalistiske utbyttinga og skape et likeverdig samarbeid mellom Europas folk og nasjoner. Norge bør bruke anledningen til å komme seg ut av den økonomiske EØS-tvangstrøya, før EU-krisa gjennom denne påfører Norge ytterligere skader.