Det norske politiske systemet hviler på at man må sikre "brede forlik" i viktige spørsmål for monopolborgerskapet i Norge. De må omfatte en såpass stor del av det politiske miljøet at de blir stående og ikke reversert av et tilfeldig stortingsflertall. I praksis vil det si A og H. Slike store spørsmål er Nato-, WTO- og EU-medlemskap, privatisering av Statoil, NSB og strømforsyninga, sjukehusreformen - og nedbygginga av folketrygda. Derfor nedsetter man en kommisjon som omfatter alle partiene (og i realiteten, om ikke formelt, LO-ledelsen og NHO), og som jobber for å finne ei løsning som kan samle flest mulig partier.
Bare AP-ledelsen hadde muligheten til å få LO-kongressen med på et bredt forlik denne gangen. Nå er oppgava deres å tåkelegge resultatet av Stortingets vedtak. Nettopp premisset om "bredt forlik" taler for at de som vil forsvare velferdsstaten og folkepensjonen, ikke må ha som prosjekt å regjere sammen med AP eller H. Dersom SV virkelig mener at de vil ha omkamp, må det si: "Vi går ikke i regjering med et parti som er med på pensjonsforliket." Dette vil være et virkelig press, som viser at SV er villig til å sette makt bak sitt eget landsmøtevedtak og sette folkepensjonen høyere enn taburetter i AP-regjeringa.
Men det presset vil ikke SV bruke. Derfor er SVs påstand om at det vil ta omkamp, kun tomme lovnader i det viktigste spørsmålet for arbeidsfolk ved dette valget.
Regjeringa må komme tilbake med en lang rekke lovforslag som skal konkretisere pensjonsforliket. "Ufrivillig deltid", tjenestepensjonene, finansiering, særaldersgrenser og ikke minst AFP og tariffoppgjør er stikkord. Fagforeningene og andre organisasjoner vil måtte reise kampen i forbindelse med disse enkeltforslaga. Stortingsrepresentanter fra RV vil i tillegg være pålitelige støttespillere. RV har vært klart mot pensjonsreformen - fra første stund.