Hvorfor har motstanden mot den nye EU-grunnloven vært så sterk i Frankrike og andre land? Land som tradisjonelt har sluttet lojalt opp om kvalitative utvidelser av Roma-traktaten - som Maastricht- og Nice-traktatene og innføringen av Euroen? Hvorfor ble det nei i Frankrike?
Det er tre hovedårsaker.
1. Grunnlovsforslaget innebærer klarere tegn enn tidligere til utvikling mot en forbundsstat, mot Europas forente stater.
2. Grunnlovsfestingen av markedsliberalismen har skapt stor motstand på europeisk venstreside.
3. Tjenestedirektivet har bidratt til å styrke motstanden. Dette siste spørsmålet er formelt sett en annen diskusjon, men blir oppfattet som en illustrasjon av grunnlovens bestemmelser. Direktivet har utvidet den frie flyten av arbeidskrafta og skapt en reell redsel for sosial dumping.
EU har i de siste 10-15 årene utvidet sitt samarbeid både i bredden og dybden og er samtidig utvidet fra 6 til 15 og til 25 land. Dette har skapt styringsproblemer. Grunnloven skal skape rammene for en videre integrasjon, og en har langt på vei forlatt ideen om samarbeid mellom suverene stater og erstattet dette med klare trekk av en forbundsstat.
Grunnloven endrer på styringssystemene. De store landene styrker sin posisjon. Kommisjonen skal etter 2014 bestå av 2/3 av medlemslandene, mens alle er representert i dag.
Videre skal de fleste vedtakene i Ministerrådet foretas med kvalifisert flertall; en har forlatt prinsippet om enstemmighet. Kommisjonens president vil bli valgt for en periode på fem år, mens presidentskapet i dag skifter mellom landene hver sjette måned.
Sett i et effektivt styringsperspektiv, finnes det gode argumenter for slike endringer. Det sentrale punktet er imidlertid at det setter fortgang i prosessen mot en europeisk forbundsstat, og innflytelsen til de små landene svekkes betydelig. Dette er det mange som er svært uenig i. De ønsker seg et samarbeid mellom suverene stater, ikke Europas forente stater.
Så har forfatningen grunnlovsfestet markedsliberalismen og frikonkurransen og styrket domstolenes posisjon. Dette har skapt stor motstand innen venstrepartiene i Europa fordi de forstår at rammebetingelsene skaper lite rom for en politikk med sosial profil. Dette er kapitalens Europa.
Er det grunn til å tro at den franske regjeringen og europapolitikerne vil vise respekt for resultatet? I skrivende stund er vanskelig å si hvilken taktikk EU-kommisjonen og Ministerrådet vil legge seg på. Respekt for folkeviljen har imidlertid ikke vært integrasjonspolitikernes sterkeste side. Det er derfor all grunn til å tro at de legger opp til en omkamp. På den andre siden kan nei-resultater i andre land tvinge fram en kosmetisk revisjon av utkastet. Vi står da framfor nye folkeavstemninger, også i Frankrike.